Drøbak/Frogn v Kråkerøy 27.06.2015


Lørdag 27.06.2015: Drøbak/Frogn v Kråkerøy

Drøbak/Frogn har så lang i 2015 spilt sine hjemmekamper på Frogn kunstgressbane mens deres Seiersten Stadion gjennomgår en grundig oppgradering. I den forbindelse var det kanskje på tide at jeg tok meg en tur for å se på denne midlertidige hjemmebanen til det som tross alt er min lokale klubb. Skjønt, midlertidig er den ikke for reservelagene, som vil fortsette å spille sine kamper der. Frogn kunstgress ligger noe avsides til, i skogen bak Frogn videregående skole. Jeg hadde vurdert å sykle dit opp, men fikk svært dårlig tid, slik at jeg i stedet tok bussen til Heer og gikk de drøye ti minuttene derfra.

Denne kunstgressbanen ligger slik til at man ideelt sett bør ha bil for å komme seg dit, og det er ikke vanskelig å se der majoriteten av de fremmøtte kommer kjørende, og jeg så faktisk ikke en eneste annen person som brukte apostlenes hester på min spasertur fra Heer. Imidlertid må man parkere oppe på den nevnte skolen for å gå den siste biten til fots, der en liten og ganske bratt gangvei leder ned til kunstgressbanen som ligger nede i en slags gryte omringet av skog. Dette ville for få år siden – før man bygget Oslofjordtunnelen og Frogn videregående – vært «laaangt ute i skauen».

På parkeringsplassen traff jeg på et kjent Drøbaks-fjes som det skulle vise seg hadde tatt over som speaker. På vei ned den nevnte gangveien kunne han fortelle at man håper å kunne returnere til Seiersten Stadion allerede første kamp etter sommerferien, slik at dette i så fall ville bli førstelagets siste kamp her. Det var noe overraskende for undertegnede, som hadde trodd at de nok hadde belaget seg på å spille hele 2015-sesongen her. Nå var det andre som hevdet at det nok kanskje er noe optimistisk, og at det man muligens måtte spille et par kamper her også etter sommerferien, men kanskje var det flaks at jeg tok turen denne dagen, slik at jeg i det minste fikk med meg en førstelagskamp her.

Dette var også sesongens første (av ikke altfor mange, riktignok) erfaring med inngangspenger på kamper i 3. divisjon eller lavere. Til tross for at man tilsynelatende kan snike seg inn via et utall stier gjennom skogen, hadde man tatt med seg bordet som var stilt opp i bunnen av gangveien, der man ankommer selve banen. Der sto selvsagt Bjørn, faren til en kompis, og trofast tjener for DFI i en årrekke. 50 kroner ble byttet mot en billett mens han måtte beklage at de ikke hadde noe kampprogram eller stensil med lagoppstillinger. Nå er det igjen urettferdig å sammenligne med England, der det er mer kultur for slikt og ramme rundt kampen, men dette er et punkt norske klubber kan bli langt bedre på. Vi så jo snart også at det var printet ut lagoppstillinger for speaker Pål Mørk, og da er det ikke vanskeligere enn å printe ut noen titalls slike når man likevel printer ut ett. Det er ikke så mye som skal til, og alle monner drar. Vel, nok om det.

Jeg hadde alt annet enn høye forventninger til Frogn kunstgress, men det var faktisk langt fra like ille som fryktet, til tross for kunstgressmatte og en total mangel på tilskuerfasiliteter (ja, jeg skal forsøke å begrense gnålet om kunstgress). Banen ligger som sagt nede i en slags gryte, der den åpenbart er delvis sprengt ut av fjellet inne i skogen. Dette gjør at man på langsidene – og spesielt langsiden nærmest skolen (og inngangen) – har muligheten for å se kampen fra utkikkspunkt med god utsikt. Bak det ene målet er det en asfaltert flate hvor man har fått satt opp en bu, og på et bord utenfor denne solgte man vafler, brus, og hjemmelagde kaker. Det fantes kun Cola i kjølebagen, så jeg tok med meg en boks for å finne et godt utkikkspunkt oppe i skråningen på nærmeste kortside, der jeg kunne stå inntil et gjerde som strekker seg bortover «klippen».

Min familie på farssiden kommer fra Kråkerøy, der jeg har tilbragt mye tid i barndommen, og det var nettopp Kråkerøy som denne lørdagen hadde kommet på besøk. Vinneren av denne kampen ville innta andreplassen i 3. divisjon avdeling 1 – en andreplass som Kråkerøy for så vidt allerede hadde lagt beslag på. De hadde seks poeng opp til ledende Oppsal, mens Drøbak/Frogn befant seg på tredjeplass ytterligere fem poeng bak. Ved siden av meg stilte det seg en kar som håpet at DFI ikke rykket opp denne sesongen, da han mente at nesten ingen ville være gode nok, og at man igjen måtte hente inn forsterkninger utenfra. Han ville heller se at klubben ga lokale unggutter en sjanse og ga de et par sesonger på å heve seg. Da DFI i mine yngre dager ved et par anledninger var nær på å ta seg opp på øverste nivå, var jo det faktisk med en rekke lokale og regionale spillere, men når har jo også fotballen (og samfunnet ellers) forandret seg endel siden den gang – uten at det nødvendigvis har vært til det bedre.

DFIs tre siste hjemmekamper hadde endt med henholdsvis 5-5 (mot Østsiden), 7-5 (mot Nesodden) og 3-4 (mot Sarpsborg 2) – altså hele 29 mål på tre kamper. Dermed var det mange som forventet en ny målfest, men ingen i denne avdelingen slipper inn færre mål enn Kråkerøy, som da også var manges favoritt til tittel og opprykk før sesongstart. Det startet nokså friskt, men dabbet snart noe av, og det var på vei til å bli litt kjedelig da Kråkerøy plutselig ble tildelt straffe uten at hverken jeg eller sidemannen var i stand til å se situasjonen (jeg ble i pausen fortalt at det skal ha vært dømt på en takling). Straffesparket smalt imidlertid i tverrliggeren og ut, og det var fortsatt målløst da dommeren blåste for pause.

Det var ingen festforestilling de snaut 100 tilskuerne (jeg talte 96) var vitne til, men gjestene hadde et ørlite overtak, og det var ikke helt ufortjent da de drøyt tolv minutter ut i andre omgang tok ledelsen ved avdelingens toppscorer, Joacim Olsen. DFI måtte stort sett nøye seg med halvsjanser, og langskudd, og det virket som om det skorter noe på det offensive. Men som sagt er da også Kråkerøy gode defensivt. Gjestene var nærmere 2-0, og fikk også et mål annullert uten at jeg er 100% overbevist om at det var en offside. DFI presset på for utligning, og de tilreisende supporterne fra Kråkerøy var tydelig nervøse på overtid. Men omsider, etter å ha spilt 4 minutter og 40 sekunders tilleggstid, kunne de puste lettet ut. Det sluttet altså 0-1, uten at den gamle FFK-spilleren Bjørnar Johannessen hadde grunn til å være storfornøyd med det hans grønne og hvite gutter hadde levert ute på kunstgresset. Men de kunne i hvert fall ta med seg tre poeng tilbake til Østfold, og ikke minst hadde de knappet innpå Oppsal som hadde tapt sin bortekamp mot Trosvik i nettopp Fredrikstad.

DFI-trener Teitur Thordarsson hadde nok enda mindre å være fornøyd med, men laget fra «badebyen» trenger kanskje en sesong eller to til før de for alvor kan kjempe om retur til 2. divisjon. Selv forlot jeg Frogn kunstgress, men ble snart passert av Bjørn, som tilbød meg skyss hjem. Det takket jeg selvsagt ja til, og på veien kunne han fortelle litt mer om står nede på Seiersten, der de visstnok er ferdig med å støpe fundamentet til den nye tribunen. Uavhengig av tidspunkt for retur regnet han med at det en liten stund ville kunne se ut som en byggeplass rundt kunstgressmatta (selvfølgelig!) de er i ferd med å legge. Jeg takket for skyssen og låste meg inn, men ble snart lokket på vorspiel. Jeg hadde i hvert fall fått sett en førstelagskamp på Frogn kunstgress, så vil tiden vise hvor fort de flytter på seg etter sommerferien.

Norwegian ground # 40:
Drøbak/Frogn v Kråkerøy 0-1 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Frogn kunstgress, 27 Juni 2015
0-1 Joacim Olsen (58)
Inngang: 50 kroner
Tilskuere: 96 (h/c)

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg