Torsdag 17.03.2022: Crvena Zvezda v Rangers
Så var det endelig på tide ned en bortekamp med Rangers igjen, og også på tide med å huke av for fotball i et nytt land for første gang på lenge – til og med i et land jeg heller ikke har besøkt tidligere, men har ønsket å besøke en stund. Jeg hadde tilbragt helgen i Danmark, og planen var egentlig å fly hjem fra Kastrup på mandagen, men da jeg etter hvert begynte å kikke på mulighetene for å se Rangers sin bortekamp mot Crvena Zvezda i den serbiske hovedstaden Beograd, endret planene seg. Det var kronglete med flyvninger til Beograd på onsdagen, og derfor begynte jeg å kikke på tirsdagen, men fra Norge betinget det også et bytte i København. Det var liten vits å dra hjem mandag ettermiddag bare for å ‘snu i døra’ og dra ned igjen tirsdag morgen – eller eventuelt med nattbussen mandag kveld. Derfor bestemte jeg meg til slutt for å droppe hjemreisen og heller bli en ekstra natt i den danske hovedstaden.
Tirsdag morgen sjekket jeg ut og tok meg til Kastrup, der Air Serbia sitt 10.20-fly etter hvert tok av noenlunde i henhold til ruteplanen. Til tross for at munnbind fortsatt var påbudt på flyvningene til Air Serbia, klarte jeg å få litt søvn på turen ned til Beograd, der vi etter rundt to timer landet på serbisk asfalt på flyplassen som er oppkalt etter Nikola Tesla. Derfra kunne jeg selvsagt hoppet i en taxi inn til sentrum, men jeg liker ofte å ta meg frem med kollektivtransport som de lokale og således få et enda bedre inntrykk av stedet, så jeg ventet i stedet på bussrute nummer 72, og betalte sjåføren 150 dinarer (drøyt 12 kroner) for å bli fraktet inn til endeholdeplassen ved Zeleni Venac inne i Beograd sentrum.
Jeg klarte å orientere meg frem til fots derfra og den ikke altfor lange veien til restauranten Zavicaj Skadarlija, der jeg hadde betalt 660 kroner for å få overnatte tre netter i et rom de hadde i oppgangen ved siden av restauranten. Det var det ingen ting å si på, og uten å ha vært klar over det, var Skadarlija-området jeg hadde valgt meg som base visstnok byens bohem-området, mens den brolagte gågata Skadarska som var gaten jeg hadde som adresse gikk for å være en turistattraksjon i seg selv, med en mengde koselige restauranter etc. Jeg ble snart sjekket inn, og det var ingen grunn til å bli værende særlig lenge på rommet, da jeg nå ville ut og utforske den serbiske hovedstaden og se hva den hadde å by på. Men først unnet jeg meg en middag der, og for rundt 55 norske kroner fikk jeg en stor og herlig porsjon serbiske svinepølser med tilbehør.
Beograd skal ha rundt 1,3 millioner innbyggere i selve byen, og drøyt 1,8 millioner i storbyområdet, og er med det også Serbias klart største by. Byen ligger der elvene Sava og Donau møtes, og går for å være en av Europas eldste byer som har vært bebodd sammenhengende. Man vet at det har vært bosetninger her i over 7 000 år. Romerne erobret byen i år 86 f.Kr, og deres navn på Beograd var Singidunum. Senere var den sentral i kampen mot det ottomanske riket, som i lang tid skapte problemer her. Det første sted jeg hadde satt meg fore å utforske er ikke bare Beograds mest populære turistattraksjon, men også et sted som spilte en svært sentral rolle i kampen mot disse inntrengerne. Nemlig Kalemegdan-fortet og dets flotte område.
Denne festningen skal opp gjennom historien har vært åsted for minst 115 slag, og deler av den og byen omkring skal ha blitt ødelagt og gjenreist ikke mindre enn 40 ganger! Mest kjent er nok det store slaget som sto her i juli 1456, da forsvarerne knuste de ottomanske angriperne til tross for å være langt færre. Oppe på festningsmurene har man fin utsikt over deler av byen, samt elvene Sava og Donau og stedet der de møtes. Sikkerhetshysteriet i vesten har tydeligvis ikke nådd Beograd, for her satt unge par og andre på de festningsmurene og dinglet med bena mens de nøt utsikten. Tilknyttet festningen er også et flott parkområdet, og til og med en zoo som jeg skulle slå i hjel et par timer ved dagen etter. Jeg forlot etter hvert området og dro for å sjekke ut et par vannhull, og Gunners Pub viste seg å være et så fantastisk sted at det ble min foretrukne base under mitt opphold i Beograd.
Etter å også ha vært innom både Queens Pub og et eller to steder til, avsluttet jeg tirsdagen med et glass Jelen på Red Bar like nedenfor mitt værelse. Onsdagen var dagen da mange av Rangers-fansen ville ankomme, og etter å ha startet dagen med en herlig omelett på nabo-restauranten, benyttet jeg formiddagen til å besøke Beograd Zoo. Folket begynte åpenbart å ankomme fra klokka 12 og utover, og etter en vanningspause på BeerWood og en svipptur innom mitt værelse, dro jeg nedover mot Kombank Dvorana, som var stedet der Rangers på ettermiddagen ville dele ut kampbillettene. Jeg hadde betalt £14 + £1 i avgift for min billett, men måtte i likhet med de andre vente da det tydeligvis hadde blitt en forsinkelse. Jeg påtraff noen bekjente, og etter å ha slått i hjel litt tid med en øl på et sted vegg-i-vegg, fikk vi omsider hentet ut våre billetter.
Var gruppe ble av blant annet Lee Knox og hans far ledet frem til Funk & Soul Pub, der mange Rangers-fans hadde samlet seg, og det strømmet snart på med enda flere, slik at det snart var flere hundre der. Man hadde jo for så vidt blitt advart mot å ferdes ute i Beograd alene eller i mindre grupper, og i løpet av kvelden ble til og med tre av Rangers-fansens hoteller angrepet av serbiske fans. Også ved Funk & Soul Pub kom det en gruppe som imidlertid nøyde seg med å stå på utsiden og følge med med argusøyne. Mine kompiser valgte etter et par timer å trekke seg tilbake til leiligheten de hadde leid, og etter et par øl der brøt jeg opp og gikk mot mitt krypinn; skjønt jeg klarte ikke å motsto fristelsen av en siste øl på Gunners Pub.
Sistnevnte ble også stedet på torsdag formiddag, da jeg etter nok en herlig frokost ventet på at Rangers-fansen skulle våkne til liv og innta de to torgene de hadde fått disponere. På Gunners Pub traff jeg tilfeldigvis også på min groundhopper- og Rangers-kompis Anthony fra Preston, som hadde flydd over denne morgenen og skulle hjem igjen samme kveld. Da jeg etter hvert forflyttet meg opp til Studentski Trg, hadde det blitt masse liv der, og jeg påtraff der også min kompis Jared, som det viste seg faktisk skulle ha det samme flyet som meg til Gardermoen dagen etter, da han skulle avslutte turen med en helg med kompiser i Oslo. Det var etter hvert på tide å sette kursen mot Stadion Rajko Mitic, og det skulle vise seg å bli et svare strev.
Blant de mange bussene som ble satt opp for Rangers-fansen, var de fleste tilhørende forskjellige operatører som hadde solgt turer fra Glasgow, og det ble et fullstendig kaos da disse ble fylt opp av folk som ikke nødvendigvis hadde bestilt gjennom disse selskapene, slik at andre med riktig booking ikke kom på. Man begynte visst å gjennomgå folks bookinger for å kaste av de som ikke hadde papirene i orden, og det var tydelig at dette ville ta tid. I tillegg mente en Rangers-representant at det foreløpig ikke var noen busser for uavhengig reisende. Jeg bestemte meg for at jeg ikke gadd å vente på dette, men i stedet reise kollektivt. Jeg fikk imidlertid et prov på at det heller ikke i Beograd er noen garanti for at busser og trikker går i henhold til ruteplanen. Etter å ha busset ned til Bulevar Despota Stefana, ble jeg stående å vente på trikken som omsider kom godt over tjue minutter forsinket, men den fikk til slutt fraktet meg t il Trg Slavija, der jeg byttet til en buss.
Jeg hoppet av rundt fem minutters gange fra kveldens kamparena, og jeg må innrømme at jeg har vært høyere i hatten enn det jeg var da jeg nå gikk nedover Ljutice Bogdana med oppspilte hjemmesupportere på alle kanter. Nede ved svingen i den sydlige enden sto en vakt som bekreftet at bortesupporternes inngang var der på den kortsiden, og vinket raskt på tre opprørskledde politifolk som hastet til for å eskortere meg og et par andre raskt bort til borteinngangen, der vi stilte oss i en kø som beveget seg sakte fremover etter hvert som bortefans ble ransaket og sluppet innenfor. Mine kompiser og de andre hadde sittet på bussene i bortimot en time før de kjørte mot stadion, men hadde likevel ankommet rett før meg, og var allerede innenfor da jeg ble sluppet inn med en snau halvtime til avspark.
Crvena Zvezda er kanskje bedre kjent som Røde Stjerne her i Norge, og må kunne kalles den mest suksessrike klubben på Balkan. Klubben ble stiftet i 1945, og driver med flere andre idretter, men om vi holder oss til fotballen, har klubben etter hvert sikret seg 32 nasjonale seriemesterskap i Jugoslavia og senere Serbia, samt 25 nasjonale cupmesterskap. Crvena Zvezda spilte seg i 1991 frem til finalene i den europeiske serievinnercupen. Det var vel den nest siste utgaven før den ble erstattet av den langt mer usjarmerende ‘Champions’ League. I finalen i Bari var uansett franske Marseille motstander, og etter en målløs kamp, var det omsider serberne som til slutt seiret etter straffesparkkonkurranse, og dermed ble det kun andre (og fortsatt siste) laget fra øst-Europa til å vinne den gjeveste av europacupene.
Stadion Crvena Zvezda har vært klubbens hjemmebane siden 1963. Den erstattet da et tidligere stadion fra 1927, som sto på samme sted og opprinnelig hadde vært hjemmebane for en klubb ved navn SK Jugoslavija. Det nye anlegget fikk kallenavnet Marakana på folkemunne, og den offisielle publikumsrekorden lyder på 108 000, registrert i forbindelse med en kamp mot erkerival Partizan. Kapasiteten skal på det meste ha vært 110 000, og det hevdes at minst så mange var innenfor da man i 1975 spilte semifinale i den europeiske cupvinnercupen mot ungarske Ferencvaros. I takt med visse oppgraderinger og stadig flere sitteplasser, har kapasiteten siden den gang minsket betraktelig, og skal i dag være et sted mellom 53 000 og 56 000, avhengig av hvilken kilde man tror på. I 2014 ble stadionet omdøpt Stadion Rajko Mitic til ære for en klubblegende som gikk bort i 2008. Borteseksjonen fremsto temmelig shabby da jeg kom inn der, og bar tydelig preg av at Partizan hadde vært på besøk der helgen før og tilsynelatende hadde knust og revet opp en hel rekke seter.
Det er selvsagt ikke helt uten grunn at borteseksjonen her har både høye gjerder og enda høyere nett over disse på begge sider, for til tross for et enormt antall opprørskledd politi sto mellom gjerdet og hjemmefansen til høyre for oss, fikk de nokså fritt spillerom til å bombardere bortefeltet med lightere, biter av ødelagte seter og det som ellers måtte finnes av objekter de kunne kaste. Idet jeg skulle henge opp mitt flagg på gjerdet, fikk jeg en del av et sete midt i tinningen (det kom nok fra Rangers-seksjonen, traff nettet og falt ned i hodet på meg), men en aldri så liten kul kunne jeg leve fint med. Allerede før kampstart hadde jeg også fått et solid lager med et tosifret antall lightere som hadde landet innenfor en meter fra der jeg sto. At noen av de mest rabiate hjemmesupporterne ved et par anledninger fikk smake batongene så ikke ut til å hjelpe nevneverdig. Det roet seg ikke før kampen hadde blitt blåst i gang, da de rettet oppmerksomheten mot det som skjedde ute på gressmatta.
Rangers hadde vunnet første møte i Glasgow 3-0 i en dramatisk kamp der serberne når sant skal sies nok også var litt uheldig, så hjemmelaget hadde nå en tøff oppgave foran seg. De gikk da også ut i hundre, og Rangers hadde innledningsvis problemer med å henge med. Manet frem av et vanvittig trøkk fra tribunene hadde vertene allerede vært skummelt frempå ved et par anledninger da en corner i det 10. minutt endte med at Mirko Ivanic satt inn 1-0. Da samme mann kun ble hindret ny scoring av en flott redning fra Allan McGregor få minutter etter, var det nok en som begynte å bli litt nervøs blant de anslagsvis rundt 1500 på bortetribunen (noen kilder hevder rundt 2000, men det stiller jeg meg noe tvilende til). Milan Pavkov skjøt deretter like utenfor, før Rangers omsider kom i hvert fall litt mer med. Alfredo Morelos hadde deres beste sjanse da han ble spilt gjennom og skjøt utenfor. Det var fortsatt hjemmelaget som kjørte, men det sto 1-0 til pause da McGregor på glimrende vis også reddet det gode skuddet til Cristiano Piccini like før hvilen. Da var det bare å passe seg for flyvende objekter igjen, siden bombardementet fra den andre siden av gjerdet startet nok en gang.
Nå kom Robocop-politiene også over på vår seksjon, og ga med batong-slag signal om at de ville ha oss til å trekke lenger inn på tribunen. De 47 024 tilskuerne så uansett at Crvena Zvezda fortsatte kampen der de slapp, og jaget et tidlig mål også i andre omgang. McGregor i Rangers-buret måtte igjen i aksjon på en heading fra Guélor Kanga, og deretter på avslutninger fra Ivanic og Ben Nabouhane. Så slo plutselig Rangers til ti minutter ut i omgangen. Oppasseren fikk tydeligvis en strekk i løpsduellen, og Kent kunne avansere mot mål og lobbe inn utligningen til 1-1 via en motspiller. 1-4 sammenlagt, og nå var vel mye gjort for Rangers. Det virket da også som om luften med dette gikk litt ut av hjemmelaget. På overtid fikk de likevel sjansen til å sikre seg seieren i kampen, da Crvena Zvezda fikk straffespark. Ben Nabouhane satt inn 2-1, som også ble sluttresultatet, men det var Rangers som gikk videre til kvartfinalene med 4-2 sammenlagt over to kamper. Når var det bare å vente på å forlate stadion, og vi hadde blitt fortalt at vi ville holdes igjen i minst halvannen til to timer mens politiet fikk fjernet hjemmefans fra stadion og områdene i umiddelbar nærhet.
Det viste seg å holde stikk, men heldigvis var stemningen nå god på Rangers-feltet, og vi ble tidvis også litt underholdt av grupperinger av hjemmefans som tydeligvis ville måle krefter med eller forsøke å utmanøvrere lovens lange arm som imidlertid slo nådeløst tilbake. Da vi etter hvert fikk gå utenfor, var det et stort firesifret antall politi som sørget for at vi kom oss på bussene som ble satt opp for oss og deretter sto oppstilt langs store deler av veien bussene kjørte inn mot Studentski Trg i sentrum. Vi hadde blitt oppfordret til å være vekk fra sentrumsgatene innen klokka 22 eller 23, men jeg valgte likevel å unne meg en siste øl eller to på Gunners Pub, der jeg ble til stengetid. Det ble også møtestedet da jeg fredag formiddag møtte Jared og etter hvert satt kursen mot flyplassen sammen med ham. Igjen valgte vi rutebussen, og nå gjensto kun flyturen tilbake til Gardermoen. Beograd hadde svart til forventningene, og jeg hadde absolutt hatt en fin tur. Det spørs om jeg ikke må tilbake en gang i fremtiden for å se derbyet mellom Partizan og Crvena Zvezda.
Serbian ground # 1:
Crvena Zvezda v Rangers 2-1 (1-0)
Europa League, 1/8 final
Stadion Crvena Zvezda, 17 March 2022
1-0 Mirko Ivanic (10)
1-1 Ryan Kent (56)
2-1 Ben Nabouhane (pen, 90+3)
Att: 47 024
Admission: £15 (£14 + £1 booking fee, away ticket)
Next game: 19.03.2022: Fredrikstad v Ull/Kisa
Next serbian game: ??
Previous game: 13.03.2022: Brøndby IF v AGF Aarhus
More pics
