Fredag 08.04.2022: Lakenheath v Ely City
Jeg hadde ingen hastverk med å forflytte meg den ikke altfor lange veien fra Hatfield til Cambridge, og kunne derfor både sove ut litt og deretter tusle de få meterne over til Wetherspoons-puben Harpsfield Hall for å unne meg en skikkelig solid frokost. Nå har jeg riktignok blitt mer småspist de siste par årene, men valgte meg en stor full english breakfast. Bestillingen inkluderte selvsagt også black pudding, og ikke minst klarte jeg selvsagt ikke å motstå fristelsen da jeg så at man kunne selv her nede i sør kunne legge til haggis!! Med en slik perfekt start på dagen kunne jeg etter hvert returnere til rommet og få frøkna i resepsjonen til å bestille en taxi til meg til klokka 11.30. Deretter var det bare å pakke sakene sine og sjekke ut fra Travelodge Hatfield. Taxien kom som bestilt, og jeg var på stasjonen i god til til å komme meg med 11.51-toget.
Cambridge skulle altså være min base for dagen, og togturen dit tok en times tid, så jeg hadde fortsatt litt tid å slå i hjel før jeg kunne sjekke inn på nok et Travelodge-hotell. De senere årene har det sannelig skjedd saker og ting rundt Cambridge stasjon, der området har blitt renovert og modernisert. Ifølge en kompis var dette ikke nødvendigvis bare til det bedre, men her har man fått to nye puber tilknyttet og rett utenfor stasjonsbygningen. Old Ticket Office ble første stopp, der jeg koblet av med en Strongbow Cloudy Apple, og deretter ble også The Station Tavern testet ut før jeg omsider gikk for å forsøke å sjekke inn ved Travelodge Cambridge Central, der jeg hadde betalt £60,99 for overnatting. Til tross for at jeg var en liten halvtime før tiden, fikk jeg faktisk sjekket inn allerede.
Etter å ha installert meg på rommet, ble det på vei tilbake til stasjonen en tur innom The Earl of Derby, før jeg kom meg med 16.16-toget som jeg skulle være med så langt som til Brandon – en etappe som tok en halvtimes tid. Min destinasjon denne kvelden var Lakenheath, men togstasjonen der ligger rundt en halv mil utenfor landsbyen Lakenheath, og er dessuten ikke den hyppigst betjente. Derfor gikk turen via Brandon, og jeg hadde tatt turen tidlig for å teste ut et par puber før jeg busset derfra ned til Lakenheath. The Bell ble første stopp i Brandon, og deretter ble The Flintknappers besøkt, før jeg oppsøkte bussholdeplassen og kom meg med bussen som brukte et kvarter til Lakenheath.
Lakenheath er en landsby med omtrent 4 700 innbyggere, og den ligger helt oppe i det nordøstlige hjørnet av grevskapet Suffolk – rett ved grensen til både Norfolk og Cambridgeshire. Dette er i området der heiområdet Breckland og det lavtliggende jordbruksområdet The Fens (Fenlands) møtes. Lakenheath er først og fremst kjent for flyvåpenets base RAF Lakenheath, som også er det amerikanske flyvåpenets største base i Storbritannia. Det sies at Lakenheath på et tidspunkt faktisk hadde minst 18 puber, men i dag er det kun to tilbake. Mens jeg takket sjåføren for skyss, slik seg hør og bør, steg jeg av et steinkast fra The Brewers Tap, som selvsagt måtte utforskes. Det ble også tid til en tur innom Plough Inn før jeg gikk mot kveldens kamparena.
Lakenheath FC ble stiftet i 1907, og spilte først i Ouse Valley League, før de ble med i Essex & Suffolk Border League. Senere var de i Norfolk & Suffolk League, som i 1964 slo seg sammen med East Anglian League og stiftet dagens Anglian Combination. I 1982 spilte de seg opp i den ligaens Premier Division, men rykket raskt ned to divisjoner igjen, og flyttet på siste halvdel av 1990-årene over til Cambridgeshire County League. Igjen spilte de seg opp i toppdivisjonen, og i 2011 vant de Premier Division. De ble værende i Cambridgeshire County League noen år til, og da de etter 2017/18-sesongen fikk rykke opp i Eastern Counties League var det til tross for at de kun hadde endt den sesongen på en 8. plass.
Debutsesongen i Eastern Counties League ble på grunn av pandemien avbrutt med Lakenheath på en andreplass i Division One North, og det samme var tilfellet med 2020/21-sesongen, men Lakenheath ble likevel flyttet opp i Premier Division på bakgrunn av innsatsen i de to avbrutte sesongene, og spiller dermed nå sin første sesong i ECL Premier Division. Deres hjemmebane, The Nest, har jo en stund vært på min radar, og i påskehelgen 2019 vurderte jeg et besøk her, men endte den gang opp med å dra et annet sted grunnet en litt kronglete reisevei den dagen. Tre år senere var jeg nå her, og kunne betale meg inn med £7, samtidig som jeg også sikret meg et eksemplar av kveldens 24 sider tykke kampprogram til £1.
The Nest har vært klubbens hjemmebane siden en gang i 1940-årene, og dette er snakk om et tidligere krittbrudd, så det er i seg en litt spesiell beliggenhet. Hovedtribunen i mur ble reist på midten av 1950-årene, og senere har en tribune på motsatt langside også kommet til. Ellers er det såkalt ‘hard standing‘ som gjelder rundt resten av banen. Inne i klubbhusets bar fikk jeg lesket strupen, og traff ikke overraskende også på groundhopper Paul White for andre kveld på rad. Jeg hadde kvelden før fått bekreftet at han ville følge mitt eksempel og dra til Lakenheath, og derfor allierte jeg meg med ham og fikk avtalt skyss tilbake til en praktisk jernbanestasjon for å slippe en kronglete retur som blant annet betinget en taxi opp igjen til Brandon etter kampslutt.
Tabellen i kampprogrammet vitnet om at tittelkampen sto mellom Gorleston og Wroxham, og at det med fire serierunder igjen var to poeng som skilte i førstnevntes favør. Videre viste det at kveldens kamp mellom Lakenheath og Ely City var en kamp mellom to tabellnaboer. Gjestene som hadde tatt turen over fra katedralbyen i Cambridgeshire la beslag på en 12. plass; én plassering og tre poeng foran kveldens vertskap, som grunnet bedre målforskjell ville passere sine gjester med seier denne kvelden. Mens Paul tok plass på sittetribunen på den ene langsiden, tok jeg med en Bovril i hånda foreløpig oppstilling på den ene kortsiden mens lagene inntok banen, klar for å foreta en liten fotorunde.
Lakenheath virket nokså tidlig å ta et aldri så lite initiativ, og ganske riktig fikk de uttelling i kampens 20. minutt, da Sam Peters sendte de i ledelsen. Sju minutter senere doblet hjemmelaget sin ledelsen, og selv om jeg har klart å surre bort noen av infoen jeg noterte meg under kampen (spesielt rekkefølgen på målscorerne) var vel dette Kaine Manels’ første scoring for kvelden, og det sto altså 2-0. Det var også stillingen da dommeren blåste i fløyta for å signalisere at det var på tide med en pause; eller for min del en rask forfriskning i baren. Det snakket jeg med et par bortefans som slaktet det deres helter hadde prestert hittil denne kvelden, og de skulle neppe bli mer positive i løpet av andre omgang.
Ti minutter ut i den omgangen økte nemlig Kaine Manels til 3-0, og ytterligere rundt ti minutter senere sto det 4-0 etter scoring av Euan Banks. Ely reduserte ved Adam Chapel, men Kaine Manels var ikke ferdig, og spilleren som tidligere i sesongen kom fra Mildenhall Town sikret seg et hattrick og sørget for at det endte med hele 5-1 til Lakenheath, som dermed altså passerte Ely City på tabellen. 134 betalende tilskuere ble oppgitt å ha vært på plass, og blant de var det noen banehoppere. Jeg skulle jo som nevnt få skyss av en av disse, og da jeg foreslo for Paul at Whittlesford Parkway kunne være et praktisk sted å slippe meg av, siden han skulle forbi der og at det er gode togforbindelser tilbake til Cambridge, sa han seg enig i at det var et godt valg.
Da han slapp meg av der, klarte jeg imidlertid på utrolig vis å legge igjen telefonen min i bilen, slik at den ble med ham tilbake mot det nordvestlige London. Jeg hadde tilfeldigvis faktisk tatt med meg min gamle telefon i tilfelle, og selv om den ikke lenger hadde noe SIM-kort kom jeg meg i hvert fall på nettet ved hjelp av WiFi. Derfor stakk jeg inn på stasjonspuben The Red Lion og tok en halv pint der mens jeg forgjeves forsøkte å få tak i Paul. Jeg fikk i hvert fall lastet ned togpasset også på denne telefonen for toget kom, slik at jeg kom meg tilbake til Cambridge. Tilbake på hotellet fikk jeg kontakt med Paul som nå akkurat hadde kommet seg hjem og bekreftet at mobilen var i sikkerhet hos ham. Han tilbød seg å møte meg på Kings Cross stasjon morgenen etter, så nå måtte undertegnede en tur ned til London som ikke var helt planlagt, men det må man jo leve med når man er et surrehue!! Jeg benytter anledningen til igjen å takke Paul for både skyss og oppbevaring av mobil.
English ground # 529:
Lakenheath v Ely City 5-1 (2-0)
Eastern Counties League Premier Division
The Nest, 8 April 2022
1-0 Sam Peters (20)
2-0 Kaine Manels (27)
3-0 Kaine Manels (56)
4-0 Euan Banks (65)
4-1 Adam Chapel (72)
5-1 Kaine Manels (pen, 88)
Att: 134
Admission: £7
Programme: £1
Next game: 09.04.2022: Berwick Rangers v The Spartans
Previous game: 07.04.2022: Hadley v Harpenden Town
This day on a map / This whole trip on a map