Bamber Bridge v Northwich Victoria 28.04.2015

 


Tirsdag 28.04.2015: Bamber Bridge v Northwich Victoria

 

Da jeg kom hjem fra den voldsomme påsketuren, trodde jeg når sant skal sies at jeg hadde unnagjort siste tur i løpet av den engelske 2014/15-sesongen. Men det begynte jo tross alt å nærme seg playoff i en rekke ligaer og divisjoner i non-league, og fristelsen ble likevel for stor. Jeg hadde en avtale mandag 27. april, og konfirmasjonen til min nevø lørdag 2. mai som jeg selvsagt ikke kunne utebli fra, så det eneste lille vinduet var i midtuken mellom de to, med utreise tirsdag 28. april og hjemreise fredag 1. mai. Det ville kunne by på tre kamper, og på turens første dag hadde jeg for lengst blinket meg ut en playoff-kamp i NPL Division One North.

 

Flybillett var bestilt flere dager før siste serierunde, der det allerede var klart hvilke lag som ville møte hverandre i denne divisjonens playoff. Det eneste som ikke var avgjort var hvem som ville få hjemmebanefordel i den ene semifinalen, nemlig den mellom Northwich Victoria og Bamber Bridge. Før siste runde var det Northwich Victoria som lå an til å få hjemmebanefordelen, og jeg hadde derfor booket hotell strategisk i Warrington med tanke på kamp i Flixton, der det kunne bli siste mulighet til å få se The Vics spille på sin midlertidige hjemmebane Valley Road. Men da de kun klarte uavgjort mot Brighouse Town mens Bamber Bridge vant sin kamp, byttet de to plass på tabellen, og kampen ville nå spilles på Irongate i Bamber Bridge. Heldigvis hadde jeg med hensikt booket et hotell jeg kunne avbestille gratis, og etter at det var gjort, startet søket etter hotell i Bamber Bridge og Preston.

 

Da dagen for avreise ankom, hadde min snille mor igjen tilbudt seg å stå opp i otta for å kjøre meg til Rygge. Vel på plass på 07.10-flyet fikk jeg litt mer søvn før vi landet på London Stansted og «marerittet» startet. Jeg har tidligere stått nesten en time i kø i passkontrollen her, men med en time og tjue minutter satt jeg denne gang personlig rekord! Når man bruker nesten like lang tid på å stå i kø for passkontrollen som man bruker på selve overfarten, da er det noe galt. Stansted Airport virker rett og slett ikke å ha kapasitet til å ta imot den enorme mengden av reisende som ankommer med de mange billigselskapene som opererer herfra – spesielt ikke på morgenen, da det synes spesielt travelt. Det hadde vært en god start å bemanne mer enn drøyt halvparten av skrankene, samtidig som kapasiteten uansett må økes kraftig. Temmelig drittlei fikk jeg endelig slippe inn i landet, og kunne etter en røykepause gå for å finne et passende tog.

 

Togene jeg i utgangspunktet hadde blinket meg ut hadde for lengst reist (de var nok allerede i London for lengst!), men jeg tok plass på et av ekspresstogene mot London Liverpool Street, og hoppet etter en drøy halvtime av på Tottenham Hale. Herfra gikk turen med tubens Victoria Line til Euston, der jeg omsider kunne stige på et av Glasgow-togene som skulle ta meg så langt som til Preston. Det hadde allerede vært en lang dag på reisefot da jeg litt før klokka to kunne spasere ut av Preston stasjon og orientere meg frem til Ashwood Hotel. Dette ligger i Fishergate Hill, et par minutters gange fra Preston stasjon, og jeg hadde betalt £35 for kost og losji her. Etter å ha sjekket inn fikk jeg meg imidlertid en liten overraskelse.

 

En eller annen tilknyttet Bamber Bridge FC hadde tydeligvis fått meg seg at jeg hadde kommet langveis fra for å bivåne deres kamp denne kvelden, og en person hadde bedt meg ta kontakt på Twitter da han måtte diskutere kveldens kamp med meg. Undrende over hva dette var for noe, tok jeg kontakt med en Josh, som kom med følgende melding: Klubbformann Fran Doyle hadde tydeligvis latt seg imponere i den grad at han på sin regning hadde invitert meg opp i klubbens såkalte executive area med gratis inngang og kampprogram, pause-måltid, og ikke minst gratis bar både før og under kamp. Det ville jo være svært uhøflig å takke nei til et slikt tilbud, og jeg lovet Josh å være der senest 18.30 slik at han kunne møte meg utenfor.

 

Jeg tok allerede 17.00-toget fra Preston, som bruker kun ni minutter på turen til Bamber Bridge, og der kunne jeg unne meg turens første pint i forbindelse med en pitstop på puben The Pump and Truncheon. Bamber Bridge tilhører grevskapet Lancashire, der det ligger en halv mil sør-sørøst for Preston. Det fremstår følgelig som et forstadsområde for Preston, men er i utgangspunktet en separat stor landsby med i overkant av 12 000 innbyggere. Som så mange andre steder i Lancashire har også Bamber Bridge vært åsted for tekstilindustri. Fotballmessig er ellers lokalbefolkningens sympatier åpenbart delt mellom Preston North End og Blackburn Rovers, og stedet er åsted for en merkelig skikk der disse to klubbenes supportere har en seremoniell begravelse av en kiste når deres respektive klubb rykker ned – hvorpå den blir hevet igjen ved opprykk. Dette har pågått siden 1948, og det finnes en rekke videoer av disse seansene for de som måtte være nysgjerrig på dette, blant annet på Youtube.

 

Irongate ligger ikke langt fra Bamber Bridge jernbanestasjon, men man må gå rundt et boligområde slik at det er en spasertur på omtrent et kvarter. Klokka var 18.15 og det var altså halvannen time til kampstart da jeg kom traskende opp oppkjørselen. Det kom snart ut en fyr som tydelig sto og ventet, og dette viste seg å være Josh sin far, Neil. Han ønsket meg hjertelig velkommen og bød meg ta en kikk innenfor om jeg ønsket det før jeg jeg inntok «VIP-området». Det ønsket jeg selvsagt, og jeg ble derfor sluppet gjennom telleapparatene for å ta en nærmere kikk på innsiden av Irongate. Men først er det kanskje på sin plass å ta for seg klubbens historie for å sette ting litt i perspektiv, da Irongate nemlig kun har vært deres hjemmebane siden 1986.

 

Klubben har røtter tilbake til slutten av 1800-tallet, med en klubb som ble restiftet i 1952. Dagens klubb stammer imidlertid fra 1974, etter en sammenslåing med naboklubben Walton-Le-Dale, og de første 16 sesongene etter dette tilbragte de i Preston & District League. Etter suksess der valgte de etter hvert å søke opprykk til North West Counties League, og de tok i 1990 plass i denne ligaen. Etter å ha brukt første sesong til å etablere seg, start de de en imponerende klatring i pyramiden der de med tre opprykk på fire sesonger tok seg opp i NPL Premier Division. Og som om ikke det var nok, ble også den vunnet på første forsøk, slik at klubben sportslig sett var kvalifisert for det vi i dag kaller Conference Premier (det var på denne tiden ingen Conference North/South)! Imidlertid oppfylte ikke Irongate den ligaens krav, og dermed ble det intet opprykk til non-leagues gjeveste divisjon. I stedet rykket de seks år senere ned igjen til NPL Division One, der de fortsatt befinner seg – skjønt den ene Division One divisjonen har nå blitt til to, og Bamber Bridge befinner seg i NPL Division One North.

 

Det var altså mens de spilte helt nede i Preston & District League at klubben i 1980-årene begynte å sysle med planer om en egen hjemmebane, og de kjøpte en tomt som lå inneklemt mellom jernbanelinjen og boligbebyggelsen. Her har klubben gradvis bygget seg et flott anlegg som fremstår som en blanding av gammelt og nytt, selv om det tilsynelatende gamle altså ikke er altfor gammelt likevel. Inngangspartiet er på nærmeste kortside, der man kommer inn mellom klubbhuset og en ståtribune som gir tak over hodet til de som står på betongtrinnene her. På den høyre langsiden sett herfra står anleggets nye og moderne hovedtribune, med klubbens initialer i den svarte og hvite seteformasjonen. Bortenfor denne er det en seksjon med ståplasser på et par betongtrinn og med tak over hodet, og denne seksjonen går over i tilsvarende fasiliteter på bortre kortside. På den andre langsiden er det såkalt hard standing, men det var visst her tidligere en gressvoll som tilskuerne før i tiden var så glade i å stå på, men som FA i disse dager hater. Det er også på denne siden at man finner laglederbenkene.

 

Irongate er alt i alt et trivelig sted å se fotball, og spesielt godt likte jeg den bortre kortsiden, og ikke minst partiet der det på den ene flanken gjør en liten sving. På min runde rundt banen traff jeg også på et par kjente fjes i form av representanter for Clitheroe, der jeg hadde startet min nylig avsluttede påsketur. Klubbformann Anne Barker hadde med seg en ledsager, og hun kunne berette at hun var der i kraft av å være involvert i ligaens styre og stell i tillegg til å være formann i Clitheroe. Sistnevnte klubb har jo den siste tiden havnet i media etter en «uheldig episode» i etterkant av bortekampen i Mossley, der deres spiss Jason Hart ble filmet mens han hadde sex med en kvinnelig fan i en av laglederbenkene. Filmen spredte seg raskt på nettet, og Hart fikk sparken som følge av episoden. Det skal være usagt om han fikk nytt den fantastiske utsikten på flotte Seel Park under hyrdestunden.

 

Etter en prat tok jeg farvel med de to Clitheroe-representantene idet en kar kom for å etterlyse meg, og etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa, ble jeg vist opp i andre etasje av klubbhuset. Der sto Neil klar ved den lille baren, og jeg valgte meg en pint Kingstone Press før jeg snappet til meg et av kampprogrammene som lå på bordene. Fra dette rommet var det utgang til en veranda, der jeg konstaterte at jeg ville ha upåklagelig utsikt til det som foregikk ute på banen denne kvelden. Det var altså duket for playoff-semifinale i NPL Division One North, der «ManU-kopiene» i Salford City dessverre hadde klart å snyte Darlington 1883 for tittelen og det direkte opprykket. Kveldens kamp sto som nevnt mellom Bamber Bridge og Northwich Victoria, og vinneren her ville møte vinneren av Darlington 1883 v Spennymoor Town som skulle spilles kvelden etter. Og kampen skulle avgjøres denne kvelden, om nødvendig med både ekstraomganger og straffer, så det sto mye på spill.

 

Fra orkesterplass kunne jeg se at kampen startet med to lag som spilte en nokså direkte form for fotball, og der det var sjanser og halvsjanser begge veier. Etter at Ally Waddecar hadde testet Vics-keeper (og kaptein) Tim Deasy, var gjestene nære på å ta ledelsen da en avslutning fra Brian Summerskill fikk tverrliggeren til å dirre. The Vics var først og fremst skumle på dødballer, og hjemmekeeper Lee Dovey fikk med nød og neppe slått en heading fra Michael Clarke over på akrobatisk vis. Deretter var det spiss-veteran Jon Macken sin tur til å teste keeperen på motsatt banehalvdel, men Deasy fikk reddet.

 

Vertene tok nå over, og var det førende laget den siste halvdelen av første omgang. Waddecar og Chris Marlow skapte på hver sin ving visse problemer for sine motstandere, og defensivt syntes de svarte og hvite å ha fått nøytralisert trusselen i lufta for øyeblikket. Til tross for forsøk fra blant annet både Macken, Paul McKenna og Darren Green nærmet det seg pause uten at noen av lagene hadde fått hyll på byllen. Men et par minutter før hvilen fikk vertene utløsning etter tafatt forsvarsspill av The Vics. Darren Green ble gitt for mye rom, og hans presise innlegg fant ringreven Jon Macken. 37-åringen (med fortid både i Preston og Manchester City) headet ballen ned i hjørnet utenfor rekkevidde for Vics-keeper Deasy. Dermed var det hjemmelaget som gikk i garderoben med ledelse mens jeg hentet påfyll på innsiden.

 

Blant de andre i klubbens executive area denne dagen var Michael Potts som er midtbanespiller for AFC Fylde. De hadde selv en semifinale i Guiseley (klubben Potts spilte for forrige sesong!) dagen etter, men han hadde tatt turen til Irongate med en kompis som viste seg å være spiller for Squires Gate. Både hjemmefolket og de i utgangspunktet nøytrale var tilfreds på hjemmelagets bekostning, og jeg ble stående og prate litt med en kar som hadde vokst opp med vertenes manager Neil Crowe. Han kunne fortelle at han også var dommer, og jeg hadde overraskende nok en alliert meningsfelle i ham da han sa seg enig i at dommerstanden og reglementet har blitt altfor pysete hva gjelder avlysninger av kamper, og han hevdet at han elsket de klassiske gjørmebadene mer enn noe annet. Det skulle vært flere slike dommere! I pausen ble det dessuten satt frem mat i form av en stor herlig hjemmelaget pai, med ertestuing og rødkål som tilbehør.

 

Med påfyll i glassene kunne vi igjen gå ut på verandaen, hvorfra vi så at hjemmelaget tok initiativet i starten av den andre omgangen. Til tross for at de presset på og hadde mye ball, klarte de imidlertid ikke å skape de helt store sjansene, og sakte men sikkert kom gjestene inn i kampen igjen. De hadde igjen fått skikk på spillet sitt, der de truet med sin luftstyrke, og hjemmekeeper Dovey måtte flere ganger i aksjon for å bokse skumle innlegg. Timen var passert med et par minutter da Dovey måtte varte opp med en god redning for å få vippet en heading fra Aboubacar Sanogo over mål, og The Vics utgjorde i denne perioden en konstant trussel der de presset fremover. Med et kvarter igjen av ordinær tid fikk de uttelling da Chris Smalleys innlegg ble møtt av Richard Bennett som kom løpende inn på bakerste stolpe og på volley sendte ballen i mål bak hjemmekeeper Dovey. 1-1, og vi var like langt.

 

Vertene virket med ett rystet der de ikke fikk pasningsspillet til å sitte, mens Vics nå virket skumle hver gang de kom fremover. Bamber Bridge tok seg imidlertid snart sammen, og mot slutten hadde begge lag halvsjanser i forbindelse med cornere. Etter utligningen hadde jeg begynt å kikke på alternativer til 22.27-toget tilbake til Preston, og da dommeren blåste av og det var klart at det måtte ekstraomganger til, var det også ensbetydende med at jeg nå heller måtte satse på siste tog klokka 23.43. Naturlig nok var det nå en langt mer nervøs stemning på Irongate, og så også oppe i «VIP-området», der jeg hentet meg nytt påfyll og samtalte med flere personer som uttrykte håp om at Bamber Bridge skulle kunne avgjøre i ekstraomgangene slik at man slapp «lotteriet» med en straffesparkkonkurranse.

 

Om det var nervøst blant tilskuerne så var det tydeligvis også tilfelle ute på banen, der ingen av lagene virket spesielt interessert i å sende frem spillere. Ballen befant seg nærmest konstant oppe i lufta da begge lag nå åpenbart satset på lange baller mot ensomme angripere som stort sett var omringet av motspillere. Det lille som ble skapt var det Bamber Bridge som sto for, men Waddecar så sin avslutning reddet av keeper Deasy, mens Chris Marlows skudd gikk utenfor Vics-keeperens rekkevidde, men også centimetere utenfor stolpen. Men så, halvveis ut i andre ekstraomgang, ble den 17 år gamle innbytteren Regan Linney spilt gjennom av Waddecar. Han stormet mot mål og sendte ballen under den utrusende Vics-keeperen. Ballen fant nettmaskene, og det sto 2-1. Jubelen brøt løs på Irongate, bortsett fra hos Vics-supporterne på motsatt kortside. De siste minuttene forsøkte gjestene å presse fremover i jakt på en utligning, men Brig-spillerne klarerte nå ballen så langt de kunne ved første mulighet, og da dommeren blåste av kunne de juble over avansement til playoff-finalen.

 

Det hadde vært en spennende kamp som kunne vippet begge veier, men det var likevel ikke helt ufortjent at Bamber Bridge hadde tatt seg til finalen. Lettelsen var stor hos Neil og de øvrige hjemmesupporterne her oppe i andre etasje, og etter at han hadde sørget for at alle hadde fått påfyll i glassene, stengte han slik at vi i stedet gikk ned i klubbhusets ordinære bar. Denne er ganske stor og meget koselig, der den nærmest fremstår som en vanlig pub. Her inne var det stor stemning blant hjemmefolket, og som ellers denne dagen skulle kuriositeten fra Norge introduseres for en rekke personer. Blant disse var en kar som også hadde et verv jeg ikke er kar om å huske, men han insisterte på å spandere en pint på den langveisfarende, og jeg ble sittende og prate med folket ved hans bord. Den generelle oppfatning syntes å være at det selvsagt ville bli tøft uansett finalemotstander, men at man håpet på Spennymoor Town fordi man da også ville ha hjemmebanefordel i playoff-finalen.

 

Min samtalepartner kunne også fortelle at de hadde hatt 690 tilskuere på blokka i telleapparatene, så han ble temmelig overrasket og sterkt tvilende da jeg noe senere kunne fortelle at NPL opererte med et offisielt tilskuertall på 550. Dessverre virket det som om Vics-fansen forlot åstedet temmelig fort, så jeg fikk ikke forhørt meg om deres tanker for tiden fremover, nå som de fra neste sesong skal banedele hos erkerival Witton Albion hjemme i Northwich. Det er jo trist å se det som en gang var en av de aller mest kjente navnene i non-league fotballen (og tidligere også medlem av Football League, da de i 1892 var med å stifte dennes andredivisjon) slik de nå fremstår uten spesielt med supportere. Det er jo som kjent en følge av at supporterne så seg lei på eier Jim Rushe sitt vanstyre og stiftet sin egen klubb, 1874 Northwich. Men det er en annen historie..

 

I lystig lag og i trivelig selskap ble jeg sittende til det var på tide å sette kursen mot togstasjonen, og jeg hadde virkelig ikke mer enn tiden av veien der jeg langet ut og delvis småjogget for å rekke 23.43-toget tilbake til Preston. Det kom et minutt eller to etter at jeg innfant meg på perrongen, og dermed kunne jeg få minutter før midnatt spasere ut av Preston stasjon og gå den korte turen ned til hotellet. Det hadde vært en lang og innholdsrik dag, og besøket ved Irongate hadde absolutt vært et trivelig sådan. Jeg må bare takke Bamber Bridge for en fantastisk gjestfrihet og en varm og hjertelig mottakelse. Dagen etter skulle jeg sette kursen nordøstover, så jeg fant snart senga og fikk meg litt søvn.

English ground # 254:
Bamber Bridge v Northwich Victoria 2-1 aet (1-0, 1-1)
Northern Premier League Division One North, playoff semi final
Irongate, 28 April 2015
1-0 Jonathan Macken (43)
1-1 Richard Bennett (76)
2-1 Regan Linney (112)
Att: 550
Admission: Free (otherwise £7)
Programme: Free (otherwise £1,50)
Pin badge: £2,50

Next game: 29.04.2015: Bedlington Terriers v Shildon
Previous game: 09.04.2015: Raynes Park Vale v Guildford City


More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg