Mandag 08.01.2018: Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town
Det var på tide å forlate Shrewsbury og Shropshire, og igjen valgte jeg å droppe en full english ved hotellet til fordel for smørbrød som jeg rasket med meg før jeg satt meg på 10.00-toget. Destinasjonen var øst-London, og veien dit ned gikk via et togbytte i knutepunktet Crewe. Like etter klokka halv ett kunne jeg unne meg en røykepause mens jeg spaserte fra London Euston til tube-stasjonen Euston Square, der jeg fikk trykket meg inn på et Circle Line-tog som skulle ta meg til Tower Hill. Et steinkast derfra ligger togstasjonen Fenchurch Street, som er startsted for c2c sine tog østover mot blant annet Southend. Jeg kom meg på en av disse, og etter i underkant av tjue minutter steg jeg av ved Dagenham Dock. Her hadde jeg betalt £29 for overnatting ved det nye Premier Inn Dagenham, og etter en liten spasertur gjennom et nitrist industriområde, kom jeg meg opp på hovedveien A1306, der hotellet ligger.
Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha gitt telefonen en aldri så liten dose med strøm, var jeg på farten igjen. Dette var en dag der jeg lenge ventet på ytterligere alternativer før jeg omsider innså at de ikke ville komme. Jeg kunne også valgt meg Haringey Borough, men de ville bli besøkt neste mandag, og om jeg dro dit denne dagen, ville jeg stå uten «nye» stadioner å besøke uken etter. Dermed ble det til slutt Tower Hamlets som skulle få besøk denne kvelden, og jeg tok en av de lokale bussene opp til Dagenham Heathway tube-stasjon, der jeg valgte å få i meg et raskt måltid ved Wetherspoons-puben The Lord Denman, som ligger rett ved. Deretter var det bare å komme seg på tuben og vende snuta vestover, og planen var å lade opp med en liten pub-til-pub-runde i området mellom stasjonene Stepney Green og Mile End.
Lite visste jeg imidlertid om problemene som skulle sørge for en marerittaktig ferd vestover, for vi hadde nesten ikke før forlatt perrongen ved Dagenham Heathway før vi stoppet og ble stående en liten evighet mens vi ble fortalt om en signalfeil ved Whitechapel, som skapte voldsomme problemer og forsinkelser på blant annet hele District Line. Det tok bortimot en halvtime bare å komme seg det ene stoppet til Becontree, og jeg skjønte at dette ville ta tid. Da vi omsider kom oss til Barking, ble alle oppfordret på det sterkeste til å bytte og finne alternative ruter, men det virket ikke som om det var noen slik som var spesielt praktisk for min del, så det var bare å bite i det sure eplet og bli med videre mens vi sneglet oss vestover med stadige stopp.
Da vi etter en liten evighet til slutt kom oss til Mile End, valgte jeg å gå av der i stedet for å bli stående fast igjen på vei til Stepney Green som var neste stasjon. District Line-toget hadde faktisk prestert å bruke hele én time og 50 minutter på å ta seg de ti stoppene fra Dagenham Heathway til Mile End, og det betød selvsagt at jeg plutselig hadde fått langt mindre tid til min lille pub-runde. Nesten utslitt etter reisen, forkastet jeg derfor planene og slo meg ned på første og beste sted, og karen bak disken ved The New Globe lot meg også få lade telefonen litt mens jeg slappet av med en pint og håpet at ting ville gå mer på skinner når det etter hvert ble tid for å ta seg ned til Mile End Stadium for å se kamp.
Klubben jeg denne dagen skulle besøke har sitt opphav i Bethnal Green, som er et distrikt i øst-London. Utover på 1700-tallet sto silkeindustrien sterkt her, og mange hugenotter og irer kom for å jobbe som vevere. På slutten av 1800-tallet var Bethnal Green en av de verste og fattigste slummene i London, og Jack the Ripper var jo for øvrig aktiv i disse traktene. Under andre verdenskrig var Bethnal Green tube-stasjon i 1943 åsted for en tragedie da store folkemengder søkte tilflukt etter at flyalarmen gikk. Det brøt ut panikk, og 173 mennesker ble klemt til døde. Mile End, der klubben i dag spiller, er slett ikke langt unna. Det ligger 5-6 kilometer øst-nordøst for Charing Cross i London sentrum, og skal være en av Londons første forsteder.
Både Bethnal Green og Mile End er i dag en del av bydelen Tower Hamlets, som på sin side ble opprettet da man i 1965 slo sammen bydelene Stepney, Poplar og Bethnal Green. Dette er i det hele tatt et ekstremt fremmedkulturelt område, og er en av de områdene i Storbritannia der hvite briter utgjør den minste prosentandelen av innbyggerne. Bydelen har i overkant 300 000 innbyggere, og helt sør i bydelen har man ute på Isle of Dogs noen av Londons høyeste bygninger tilknyttet finanssenteret Canary Wharf, som man for øvrig kan se lyse opp i bakgrunnen fra deler av Mile End Stadium, der jeg altså skulle se kamp i Essex Senior League denne mandagskvelden. Det var etter hvert bare å tømme glasset og komme seg av gårde.
Veien dit ned gikk via parken Mile End Park, der den nevnte kamparenaen ligger helt sør i parken. Nå var det bare å orientere seg frem til inngangspartiet, som jeg snart skjønte var tilknyttet bygget på anleggets ene langside. Her måtte man inn i bygget for deretter å betale i skranken for å få slippe gjennom telleapparatene som står der i resepsjonen. Ved siden av disse sto allerede et stativ med et stort ark, der man hadde skrevet ned kveldens lagoppstillinger, og jeg fikk snart passere gjennom etter å ha betalt mine £6. Her er det ingen klubbhus med bar, men i en tea bar rett på innsiden fikk jeg byttet ytterligere £1,50 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, som var en nokså tynn lefse – ikke minst til å være et dobbelt-program som også tok for seg kampen mot Enfield 1893 to dager tidligere.
Da jeg for første gang stiftet kjennskap med kveldens hjemmelag – en april-dag i 2011, da jeg som nokså grønn i non-league så de som bortelag på det tidligere anlegget til Barkingside – het de faktisk Bethnal Green United. Denne klubben ble så sent som i 2000 stiftet med det formålet å være et rekreasjonstilbud for lokal ungdom og således gjøre en jobb i det ofte nokså trøblete lokalsamfunnet. Klubben spilte i flere lokale, mindre ligaer, men tok snart plass i Middlesex County League, og da de i 2009 vant denne ligaen, fikk de rykke opp i Essex Senior League. I sin debutsesong endte de på en 5. plass, samtidig som de vant begge cupene som Essex Senior League opererer med – både ligacupen og den såkalte Gordon Brasted Trophy.
Dette ble fulgt opp med en ny sesong der de kjempet høyt oppe, og fjerdeplassen i 2011 står fortsatt som deres bestenotering. Den påfølgende sesongen tok de seg helt til femte ordinære runde av FA Vase, der de omsider måtte gi tapt for sterke Dunston UTS. Klubben hadde helt siden 2007 planlagt å bytte navn til Tower Hamlets FC så snart man oppnådde såkalt seniorstatus, men det var først i 2013 at man gjennomgikk dette navnebyttet, som var ment å gi klubben et større nedslagsfelt ved å representere hele bydelen. Under det nye navnet ble den tidligere nevnte fjerdeplassen kopiert i 2014, men i sesongene deretter har det gått tyngre, og man har i stedet slitt på nedre halvdel av Essex Senior League-tabellen.
Jeg hadde avtalt å møte Millwall-supporter og groundhopper Steve Allison, som nå også er med i teamet til den glimrende hjemmesiden FootballGroundMap, og snart ankom han med sine to sønner. Det ble tid til en interessant prat, og med turen fra Dagenham fortsatt friskt i minne, var jeg ikke sen om å aksepterte hans tilbud om skyss tilbake etter kamp, siden han uansett skulle forbi der på sin vei hjem. Han fortalte også at han ser kamp ved Mile End Stadium rett som det er, i og med at Tower Hamlets har en god del mandagskamper, da de har valgt dette som sin midtuke-kampdag. Det kan være en god idé i et område av landet der det kryr av klubber, men det var ikke akkurat trengsel for å komme seg inn på Mile End Stadium denne mandagen heller.
Mile End Stadium er et flerbruks-stadion med løpebaner og nokså stor avstand mellom banen og den eneste tribunen, og det var mye av grunnen til at jeg lenge avventet ytterligere alternativer, men når jeg først befant meg der og kunne ta en nærmere kikk, slo jeg fast at tribunen i hvert fall gir god utsikt over banen der den er opphevet fra bakken. Denne er altså å finne på den ene langsiden, og herfra ser man rett over i det som skal være en stor svømmehall utenfor på bortre langside, med laglederbenkene foran seg. Rundt resten av anlegget er man henvist til hard standing under åpen himmel, og det er åpenbart at tanken er at publikum skal befinne seg på tribunen. Om man ser til høyre fra tribunen, har man den sørlige kortsiden som i det minste har interessant bakteppe med lysene og skyskraperne ved Canary Wharf i bakgrunnen.
Det var Redbridge som toppet tabellen i Essex Senior League, med fire poeng ned til FC Romania, sju poeng ned til treer Basildon United, og åtte poeng ned til Takeley. De to siste hadde dog en kamp til gode, og nevnes skal kanskje også Great Wakering Rovers, som hadde ti poeng opp til ledende Redbridge, men også to kamper til gode. Mer relevant for dagens kamp var det at Tower Hamlets befant seg på en åttendeplass med hele 25 poeng opp til Redbridge, mens gjestende Sawbridgeworth Town lå som nummer 15 av de 21 klubbene i ligaen – ni poeng bak sitt vertskap, men med to kamper mindre spilt. Det var for øvrig interessant å høre Steve fortelle at han har hørt rykter om at FC Romania kan velge å legge ned om de ikke omsider skulle klare å rykke opp denne sesongen.
Mens spillerne inntok banen og speaker leste opp lagoppstillingene, la jeg ut på en runde rundt banen for å knipse noen bilder, men jeg fikk med meg at Montel Williams tidlig hadde en god sjanse for vertene. Hans lobb over Sawbo-keeper Matt Ponter gikk imidlertid også millimetere utenfor stolpen, og i det 19. minutt var det gjestene fra Hertfordshire som tok ledelsen da Aaron Thomas fikk stå helt alene og heade et innlegg i mål til 0-1. Bortelaget hadde etter dette et par halvsjanser, men avslutningene var ikke i nærheten av å treffe innenfor stolpene til hjemmekeeper James Pellin, og dermed sto det fortsatt 0-1 da spillerne tok pause. Vi benyttet anledningen til å varme oss litt i lobbyen, uten at jeg lot meg friste til å bruke penger på automatene som er eneste alternativ hos en klubb som heller ikke har matservering.
Andre omgang var kun et par minutter gammel da Montel Williams vant ballen og danset seg langs dødlinjen før han sendte ballen via en medspiller, og det var nærmest utrolig at ballen ikke gikk i mål da også Kane Wilson forsøkte å sende den over streken. En liggende Wilson lyktes imidlertid bedre på returen og utlignet til 1-1 fra kloss hold. Kun fem minutter senere hadde hjemmelaget snudd kampen da Montel Williams ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Sawbo-keeper Ponter og i mål til 2-1. Toby Cleaver hadde allerede vært nære på utligning med et skudd i nettveggen da et hjørnespark endte hos navnebror (og kanskje bror?) Oliver Cleaver, som fra rundt straffemerket sendte ballen i mål og besørget 2-2 etter en snau times spill.
Samme mann kunne fort sørget for ny borte-ledelse da det noe senere var en vanvittig sjansebonanza foran hjemmemålet. Hamlets-keeper Pellin hadde i forbindelse med en corner bokset to ganger i løpet av et lite sekund, og etter et blokkert skudd ble ballen løftet inn igjen i feltet, der to Sawbo-spillere sto helt alene mens hjemmelaget ropte på offside. Sawbo-kaptein Lewis Deamer kom altfor tett oppi keeperen, og Oliver Cleaver som først hadde åpent mål, brukte såpass med tid at en forsvarer kom seg tilbake og med nød og neppe fikk reddet på streken. Keeper Pellin måtte på tampen igjen i aksjon for å avverge da en Sawbo-spiller sendte i vei et susende skudd som endret retning i en spiller. Likevel skulle de 52 betalende tilskuerne få god valuta for pengene med en skikkelig dose overtids-drama.
Etter at en hjemmespiller ble meid overende, pekte nemlig dommeren på straffemerket, og vi beveget oss over på tilleggstiden da Igor Furtado gjorde seg klar. Straffesparket sendte han imidlertid via tverrliggeren og over, men det var ikke slutt riktig ennå. I det tredje tilleggsminuttet var det nemlig klart for nytt straffespark til hjemmelaget. Nå var det Antonio Montiero sin tur til å prøve seg, men utrolig nok misset også han da Sawbo-keeperen kastet seg riktig vei og reddet en nokså svak straffe i keeper-høyde. Dermed endte det med 2-2 og poengdeling, og det er naturlig å tenke seg at hjemmelaget var mest skuffet etter å ha brent to sene straffespark, men Sawbridgeworth Town hadde da også hatt en periode med nokså heftig press, så kanskje var det et greit resultat tross alt.
På vei ut pekte Steve på plakaten med lagoppstillingene der han fortalte at de pleier å notere tilskuertallet, men det var ikke gjort dette gang, så vi fikk bekreftet det av en klubbrepresentant som Steve kjente. Imidlertid oppdaget jeg først nå det som sto der om totalt røykeforbud på hele anlegget, men det var litt sent for en som hadde tatt seg flere røykepauser under kampen. Snart var vi uansett på vei østover mot Dagenham, der jeg kunne takke for skyss og unne meg en siste pint i Brewers Fayre-restauranten rett ved siden av hotellet før de stengte for kvelden. Deretter var det bare å trekke seg tilbake og finne senga for å lade opp til en ny dag med fotball og groundhopping.
English ground # 452:
Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town 2-2 (0-1)
Essex Senior League
Mile End Stadium, 8 January 2018
0-1 Aaron Thomas (19)
1-1 Kane Wilson (48)
2-1 Montel Williams (53)
2-2 Ollie Cleaver (60)
Att: 52
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a
Next game: 09.01.2018: Heybridge Swifts v AFC Hornchurch
Previous game: 07.01.2018: Shrewsbury Town v West Ham United