Carrick Rangers v Ballinamallard United 29.12.2017

Fredag 29.12.2017: Carrick Rangers v Ballinamallard United

Det var nok bra at jeg hadde bestilt vekking klokka 05.30, for da telefonen ringte hadde jeg tydeligvis sovet meg gjennom min første alarm, og det ville vært krise om jeg forsov med denne morgenen da jeg tross alt hadde et fly å rekke. Jeg sjekket ut av Ibis-hotellet og gikk de få meterne over til Brighton jernbanestasjon, der jeg tok plass på 06.05-toget som skulle ta meg en drøy halvtime på å ta meg opp til Gatwick Airport. Under planlegging av turen hadde det lenge sett ut som om jeg denne dagen ville besøke Morecambe, men det var før helgens hjemmekamp for Carrick Rangers ble flyttet til fredagen, slik at forholdene plutselig lå til rette for en dobbel i Nord-Irland.

Det ga meg ikke bare en mulighet til å få besøkt Carrick Rangers, som i seg selv hadde fristet meg en stund, men også å få med meg en kamp i Belfast på lørdagen, da Cliftonville sto oppført med hjemmekamp, og deres klassiske hjemmebane Solitude var det greit å få besøkt før den snart dessverre vil moderniseres og steriliseres ytterligere. Derfor begynte jeg å se på muligheten for et par dagers utflukt til Ulster, og selv om det i seg selv bød på en solid mengde hodebry, klarte jeg omsider å få trykket inn en slik svipptur i reiseruta. Det betinget altså tidlig start denne fredagen med EastJet sitt morgenfly fra Gatwick til Belfast International klokka 08.30, og det er også forklaringen på hvorfor jeg returnerte til Gatwick Airport denne morgenen.

Etter å ja sjekket inn hadde jeg tid til å innta en full english på Wetherspoons-puben Red Lion inne på den nordlige terminalen, der det var såpass folksomt at jeg måtte slå meg ned ved bordet til en eldre herremann som var i ferd med å sluke sin andre av det han hevdet var fire pints som han alltid inntok før han fløy til Thailand. Det mente han besørget litt skikkelig søvn på flyturen, og han var da også en trivelig kar og hyggelig samtalepartner mens jeg inntok min frokost. Med siste rest av black pudding satt til livs var det på tide å takke for praten, ønske god tur til Thailand og finne frem til gaten. Snart satt jeg på flyet og registrerte vel såvidt meldingen om at vi nok ville ta av ørlite forsinket før jeg falt i søvn allerede før så skjedde.

Flyvningen var beregnet til en time og 35 minutter, og da jeg våknet ved landing hadde jeg fått litt ekstra søvn. Det var bare å vente på bagasjen og deretter gå for å vente på neste avgang for buss 300A ned til Belfast. Siden jeg uansett skulle ha tog senere på dagen, gikk jeg til innkjøp av en billett som lot meg både toge ned det ene stoppet fra Great Victoria Street til Botanic og senere tur/retur derfra til Carrickfergus. Noen få minutter fra Botanic stasjon ligger Belfast International Youth Hostel rett over veien for Royal Bar, som er et naturlig vannhul ved mine Belfast-visitter. Overnattingsstedets navn hadde gjort meg litt skeptisk, men for £44 hadde jeg i hvert fall fått et privat dobbeltrom, og selv om det var litt tidlig for innsjekking fikk jeg slengt fra meg bagasjen og krysset veien for å slå i hjel litt tid ved Royal Bar.

Der traff jeg igjen på nordirske bekjente som også hadde vært i Oslo for å se VM-kvalifiseringskampen mellom Norge og Nord-Irland i oktober. Mens den gamle snooker-stjernen Alex «Hurricane» Higgins fulgte med – i hvert fall portrettet av ham på veggmaleriet innerst i puben – unnet jeg meg en pint der mens jeg ventet på at klokka skulle passere 13.00 slik at jeg kunne sjekke inn. En liten stund etter at så skjedde, tømte jeg glasset og krysset veien for å sjekke inn og installere meg, for deretter å svippe raskt innom Royal Bar igjen før jeg gikk for å ta 14.49-toget opp til Carrickfergus. Jeg ville nemlig komme meg opp dit nokså tidlig, og etter en halvtime kunne jeg stige av.

Carrickfergus ligger på østkysten av det nord-irske grevskapet Antrim, omtrent 18 kilometer nord for Belfast. Med en beliggenhet ut mot ‘bukta’ Belfast Lough er det Antrims eldste by og også en av de eldste byene på den irske øya. Byen blir på folkemunne ofte bare kalt Carrick, og her finner man borgen Carrickfergus Castle som ble bygget i 1177. Den har i seg selv en lang historie der den opp gjennom årene har spilt en viktig rolle i diverse konflikter. Det var også her i Carrickfergus at King William III, daværende Prince of Orange, steg i land 14 juni 1690 etter å ha befridd engelskmennene fra den katolske James II og hans tyranni, før han noen uker senere knuste James II for godt i Battle of the Boyne. I nyere tid ble Carrick i 1970-årene et senter for tekstilindustri, og det var også en by som under ‘The Troubles’ bar preg av paramilitær aktivitet.

King Williams seier i det nevnte slaget ved Boyne er jo det Oransjeordenen årlig feirer med sine store parader den 12. juli, og sommeren 2016 var jeg igjen over for å overvære dette. I forbindelse med den turen hadde jeg og mitt reisefølge noen flotte utflukter, og den flotteste av de gikk oppover Antrim-kysten, forbi Carrickfergus og helt opp til fantastiske og spektakulære Giant’s Causeway med sine rundt 40 000 basalt-søyler. Det var vel først og fremst strekningen mellom Carrickfergus og underverket Giant’s Causeway som imponerte med et fantastisk landskap, og jeg har vel knapt vært noe vakrere sted, selv om jeg mistenker at det kan være langt dystrere i de kalde og forblåste vintermånedene. Likevel skulle jeg den gang gjerne utforsket Carrick litt nøyere, men det fikk jeg ikke tid til, så nå hadde jeg et par timer på meg til å bøte litt på akkurat det.

Det var derfor jeg ilte fra togstasjonen og ned til Carrickfergus Castle for å ta en kikk, men siden det skulle stenge klokka 16.00 var det liten vits å ta seg inn, slik at jeg nøyde meg med en utvendig kikk på den imponerende borgen, samt å hilse på statuen av King William III. I likhet med ham hadde jeg nå altså landet i Carrickfergus, men det var 2017 og ikke 1690, og snarere enn å befri folket fra James’ tyranni ville jeg heller sjekke ut byen og et par av dens puber. Dobbins Inn hadde blitt varmt anbefalt av både min Stourbridge-kompis Jim McComish, som er nettopp herfra, og flere andre. Derfor var det et naturlig første stopp, og den svarte så absolutt til forventningene. «We’re doing an all day Ulster fry as well», sa kvinnen bak bardisken da hun så meg kikke på menyen, og hvordan i all verden kunne jeg motstå noe slikt??

Mett og fornøyd tømte jeg omsider også det andre glasset og forlot Dobbins Inn for å teste et par andre steder. The Central Bar er en av få Wetherspoons-puber i Nord-Irland, og viste seg å være nettopp det – en nokså typisk Wetherspoons-pub, og selv om jeg følte litt for å returnere til Dobbins Inn spaserte jeg deretter mot kveldens kamparena. Skjønt jeg hadde ytterligere en planlagt pitsop på vei dit, og jeg stakk innom Ownies Bar, før jeg også lot meg friste til å prøve ut Royal Oak selv om den lå noen titalls meter etter der jeg skulle dreiet av. Det ble imidlertid siste stopp før jeg benyttet gangbrua over jernbanelinja snarere enn å følge veien som går i bue rundt via en bro. Fra gangbrua hadde jeg fin utsikt over kveldens kamparena, Taylors Avenue, som har sitt navn etter den nevnte veien på utsiden, og der kunne jeg betale meg inn med £11.

Før jeg går inn på temaet Carrick Rangers, tror jeg det kan være på sin plass med en aldri så liten innføring i det nokså kompliserte systemet i nord-irsk fotball. Ikke bare har den nord-irske ligaen en innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse tre er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik så har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en NIFL Premier Intermediate League som er nivå tre i pyramiden, og de som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status/lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under der igjen har man junior-ligaer, men det skal vi ikke bevege oss inn på i denne omgang.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890 var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet en uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var det opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en annen historie, så la oss omsider se litt på Carrick Rangers, og de ble på sin side stiftet så sent som i 1939. Med den tilsynelatende nokså innviklede historien til den nord-irske fotballen med ligaer som ikke lenger eksisterer på lavere nivå, får jeg prøve å gjøre dette så enkelt som mulig ved å ikke gå altfor mye i detalj rundt de første tiårene til klubben, men de spilte seg i 1957 opp til det som den gang het Irish League B Division, som vel er en forgjenger til dagens NIFL Intermediate League.

1970-årene var en slags storhetstid for klubben, og i perioden 1972-1977 vant de denne ligaen ved tre anledninger, men det stolteste øyeblikket i klubbens historie kom i 1976, da de spilte seg frem til finalen i the Irish Cup – det nord-irske svaret på FA Cupen. Som intermediate-klubb var de ikke levnet noen sjanse i finalen mot storheten Linfield, men Carrick Rangers sto for et av tidenes cupsjokk da de beseiret Nord-Irlands beste klubb med 2-1 og sikret seg cup-troféet. Sensasjonen var et faktum! Dette var for øvrig en tid da det det ikke automatisk opp- og nedrykk, men man var i tillegg avhengig av å bli stemt inn i «det gode selskap». Carrick Rangers håpet dog at deres suksess nå ville åpne muligheter i så måte, for nå hadde de virkelig gjort seg bemerket. Uvisst av hvilken grunn skjedde så ikke, og klubben måtte vente helt til 1983 og en utvidelse av toppdivisjonen fra 12 til 14 lag før de endelig kunne juble over senior-status og medlemskap i toppdivisjonen.

Klubbens første sesong på det øverste nivået startet lovende da de etter fire kamper fortsatt var ubeseiret, men til slutt endte de som jumbo, og det var en plassering de skulle bli nokså vant med de kommende årene. I debutsesongen spilte de seg imidlertid frem til ny finale i den gjeveste cupen, men måtte der gi tapt 1-4 for Ballymena United. Ytterligere to jumboplasser i ligaen fulgte, mens de i 1989 oppnådde sin beste plassering i form av en 8. plass. Da toppdivisjonen i 1995 ble delt i en ny Premier Division og en First Division, var Carrick Rangers blant klubbene som måtte ta turen ned i sistnevnte, men samtidig spilte de seg igjen frem til ny cupfinale mot Linfield. Denne gang fikk dog Linfield revansje for tapet i 1976 og seiret med 3-1, mens Carrick Rangers så sine spillere bli spredd for alle vinder.

Etter dette tok det klubben lang tid å slå tilbake, og i 2003 mistet de også sin senior-status slik at de forsvant enda lenger ned. Det var først i 2011 at de igjen var tilbake i toppdivisjonen etter 16 års fravær, og da endte det med umiddelbart nedrykk. I 2015 sikret de igjen opprykk til øverste nivå, og har foreløpig klart å holde plassen, til tross for lefling med nedrykk. Senest i fjor måtte de gjennom kvalifiseringskamper mot Institute for å beholde plassen, og igjen blir det nok en kamp for å overleve. Kveldens kamp ville være et viktig oppgjør i så måte, mellom de to klubbene nederst på tabellen, der vertene lå på nest siste plass med skarve 10 poeng på sine 20 kamper så langt. Enda verre var det var gjestende Ballinamallard United som kun hadde 5 poeng og også en kamp mer spilt. For ordens skyld la Warrenpoint Town tredje sist med 17 poeng, mens Coleraine og Crusaders så ut til å utkjempe en tvekamp om tittelen.

Etter å også ha betalt £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram – som for øvrig var et dobbeltprogram som også skulle dekke hjemmekampen mot Dungannon Swifts tre dager senere – fikk jeg en varm velkomst av trivelige klubbrepresentanter som etter hvert kunne peke meg i retning av klubbhusets bar som entres fra utsiden. Der inne kunne jeg sette meg ned og i ro og mak studere kampprogrammet nærmere. Når det er snakk om et dobbeltprogram er det alltid en fordel når man ser den første av kampene det dekker, men her var det uansett ingen tabell som ville være noe utdatert. Bortsett fra det var det ingenting å utsette på programmet som jeg fordypet meg i en stund før jeg tok en nærmere kikk på noen klenodier fra klubbens historie som henger på veggene der inne.

Taylors Avenue har så vidt meg bekjent vært klubbens hjemmebane siden starten, og ligger inneklemt mellom jernbanelinjen mellom Belfast og Larne, et sykehus og et sportskompleks med flere kunstgressbaner. Inngangspartiet er på den ene kortsiden ut mot veien på utsiden, der det for øvrig er et par veggmalerier på utsiden. På innsiden er det kun hard standing her bak mål på denne kortsiden, men også på innsiden har man svingt malerkosten på et parti av muren der «Spirit of ’76» står å lese i klubbens farger med oransje skrift på svart bakgrunn. Anlegget domineres av den meget flotte hovedtribunen som naturlig nok står på den ene langsiden – på høyre hånd sett fra inngangspartiet. Dette er en sittetribune som er noe opphøyet fra bakken og som dermed entres via trapper i forkant. På begge sider av denne er det ute på flankene små seksjoner med terracing under åpen himmel.

På motsatt langside er det igjen kun hard standing, men det er her man finner laglederbenkene. Med tanke på hvor tett man her er innpå veien på utsiden – og også den nevnte jernbanelinjen – vil det ikke være enkelt å bygge ut noe voldsomt her. Det er det nok uansett ikke noe enormt behov for foreløpig når man på bortre kortside har en ståtribune som strekker seg omtrent hele banens bredde. Dette er en nyere og mer moderne sak enn den flotte hovedtribunen, og gir tak over hodet til et større antall personer som står på betongavsatsene her. Det er selvsagt først og fremst takket være den herlige hovedtribunen, men jeg falt umiddelbart for Taylors Avenue, og besøket der skulle bli stående som et høydepunkt på min store romjula- og nyttårstur. Og det til tross for at man i disse dager spiller på kunstgress der.

Trivelige folk er det også, og en av klubbrepresentantene hadde etter hvert klart å finne frem en pin til min samling som han nektet å motta betaling før. Jeg lot ham i stedet avbilde meg sammen med klubbens maskot – Taylor the Tiger – før jeg lot meg fascinere av deres anekdoter rundt rivaliseringen med Larne, et stykke videre nordover langs den fantastiske Antrim-kysten. Kampene mellom disse to får navnet «The East Antrim Derby», og er nok heftige saker. Ikke overraskende mente de videre at det denne sesongen igjen nå dreier seg om å først og fremst overleve i toppdivisjonen, og at kveldens kamp kunne vise seg viktig i så måte. The Gers sto nemlig med 0-1-9 og kun ett poeng på sine siste ti ligakamper, så nå var håpet at de igjen kunne hanke inn en etterlengtet trepoenger og at jeg kanskje kunne bringe de litt hell.

Carrick startet friskest, og Chris Morrow skjøt like over før Mikel Suarez så sin avslutning bli reddet på streken. Etter dette var det langt mellom sjansene før bortelaget fra Fermanagh tok ledelsen etter en snau halvtime. Det skjedde etter et hjørnespark der ballen endte hos James McKenna som la tilbake til Matthew Smyth, og etter at hans avslutning ble blokkert, satt McKenna inn 0-1. Deretter skjedde ikke altfor mye av interesse før pause, men gemyttene var uansett i kok da lagene gikk av banen. Carrick-manager David McAlinden var åpenbart utilfreds med McKenna, og flere personer måtte ga mellom da også Mallards-manager Gavin Dykes involverte seg. Det endte med at dommeren valgte å sende begge managerne på tribunen.

Tidlig i andre omgang ble hjemmekeeper Harry Doherty testet av Hary Armstrong, mens Mallards-keeper Richard Bush måtte i aksjon i motsatt ende av banen da Eamon McAllister fyrte løs. Carrick syntes å våkne til liv igjen nå, og i omgangens sjuende minutt ble et innlegg fra Lee Chapman headet i mål av Michael Smith. Dermed 1-1, og Smith kunne kort etter fått sitt andre for kvelden, men keeper Brush hindret ytterligere scoring. Det klarte han imidlertid ikke da Denver Gage headet inn 2-1 fra en corner, og vertene hadde snudd kampen på snu minutter. Gjestene slet lenge med å finne et svar på dette, og det var først i det 83. minutt at et smart innlegg ble styrt i mål av innbytter Joshua McIlwaine som utlignet til 2-2. Plutselig var det gjestene som virket sterkest, og de kunne fått et sent vinnermål da Shane McGinty avsluttet fra kort hold, men hjemmekeeper Doherty reddet og sørget for at det ble poengdeling.

Poengdelingen syntes ikke å legge noen demper på stemningen hos den yngre garde blant de 307 tilskuerne, som kampen gjennom hadde benyttet meget flittig de lufthornene som hadde blitt delt før kamp. For egen del travet jeg snart mot Downshire jernbanestasjon for å ta 21.51-toget tilbake til Belfast, og på perrongen kom jeg i prat med en sveitsisk groundhopper som sammen med en noe mer lokal Carrick-fan holdt meg med selskap på mesteparten av togturen. Carrick Rangersh og Taylors Avenue hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og jeg håper virkelig at de nok en gang klarer seg i divisjonen. Etter litt over en halvtime steg jeg igjen av på Botanic og trasket raskt tilbake til Royal Bar, der jeg unnet meg en siste pint i godt selskap før jeg tok kvelden og krysset veien for å finne senga.

Northern Irish ground # 3:
Carrick Rangers v Ballinamallard United 2-2 (0-1)
NIFL Premiership
Taylors Avenue, 29 December 2017
0-1 James McKenna (30)
1-1 Michael Smith (52)
2-1 Denver Gage (59)
2-2 Joshua McIlwaine (83)
Att: 307
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: Free (gift from the club)

 

Next game: 30.12.2017: Cliftonville v Coleraine
Previous game: 28.12.2017: Crystal Palace v Arsenal

More pics

 

 

Crystal Palace v Arsenal 28.12.2017

 

Torsdag 28.12.2017: Crystal Palace v Arsenal

 

 

Jeg våknet litt groggy denne morgenen og innså at det kanskje hadde blitt en pint eller to for mye kvelden før. Nå høres det nok ut som om det hadde gått fullstendig over styr, men fullt så ille var det ikke. Kanskje var jeg bare litt ute av trening etter å knapt ha rørt alkohol siden forrige tur, men uansett var det ikke verre enn at jeg etter en dusj og spasertur ned til Wetherspoons-puben The Post & Telegraph var i godt(?) gammelt slag. Ikke minst hjalp en full english som selvsagt inkluderte black pudding, og jeg var klar for nye krumspring. Jeg hadde noen timer til rådighet, og etter å ha slappet av litt med en medbragt bok valgte jeg å ta en rask svipptur for å sjekke ut en pub jeg hadde ønsket å teste ut. En returbillett til Hove ble kvittert ut på togstasjonen, og jeg foretok den svært korte togturen med 12.53-toget for å sjekke ut mikropuben The Watchmaker’s Arms før den klokka to skulle stenge for et par timer.

 

 

Dermed fikk jeg en times tid i den herlige puben, og etter to halve pints med godt drikke og snacks i form av pork scratchings brøt jeg opp da den koselige landlady annonserte at hun snart ville stenge. Jeg vurderte å ta turen ned til Wetherspoons-puben i Hove, men valgte i stedet å la 14.08-toget frakte meg tilbake til Brighton for å slappe av litt på hotellrommet før jeg noe senere gjorde meg klar til å dra mot kveldens kamparena. Jeg hadde opprinnelig belaget meg på en fotballfri torsdag, og selv da Crystal Palace v Arsenal ble omberammet til denne dagen grunnet TV, hadde jeg vel ikke spesielt stor tro på at det skulle være mulig å få billett til denne. Det var imidlertid før jeg tok kontakt med Palace-fan og groundhopper Carl Davies, som ikke har mistet en Palace-kamp på år og dag og som for lengst har passert tusen kamper på Selhurst Park.

 

 

Sammen med en gruppe kompiser disponerer han flere sesongkort, og han fortalte at de dersom noen ikke kan gå låner ut sesongkortene mot et bidrag på £10 til fornyelse av sesongkortene. Det er god butikk for en kamp som ellers ville kostet meg langt mer (ikke minst ville en norsk operatør ha 2770 kroner for kampbilletten alene – noe som selvsagt ville vært uaktuelt), og således var det en akseptabel pris for å få huket av en Premier League-arena. Heldigvis var jeg førstemann til mølla, og første etappe gikk nå med 15.58-toget, og jeg hadde på forhånd betalt £18,20 for en returbillett til East Croydon. Planen var å derfra bruke mitt Oyster-kort til Thornton Heath, siden jeg skulle benytte en annen stasjon på vei tilbake etter kamp, og jeg hadde planlagt et pubbesøk eller to før jeg møtte Carl. Ved The Railway Telegraph slapp jeg imidlertid ikke inn uten kampbillett, så da stakk jeg i stedet innom Wetherspoons-puben The Flora Sandes for å gjennomføre torsdags-ritualet ved å benytte meg av kjedens Curry Club og innta en stor Beef Madras.

 

 

Jeg ga deretter Carl beskjed om at jeg ville stoppe innom The Prince George og vente der til han tok kontakt, og jeg hadde kun kommet halvveis ned i pinten da han entret sammen med sin sønn. Noe overraskende fortalte han at han i alle sine år som Palace-supporter aldri tidligere hadde vært innom denne puben, men vi ble for ytterligere et glass før vi gikk den korte veien opp til Selhurst Park, der jeg en februardag i 2014 tok en kikk på anleggets ytre. Det jeg så den gang var medvirkende til at jeg nå så på Selhurst Park som den klart mest fristende PL-arenaene, og til tross for at det ikke i like stor grad gjaldt det som skulle utspille seg utpå banen, så jeg faktisk frem mot å få besøkt Selhurst Park. Ikke minst fra utsiden er den gamle klassiske Main Stand et nokså flott skue, og det er da også den ruvende Holmesdale Road End på den ene kortsiden.

 

 

Det var på sistnevnte at vi hadde våre plasser, og jeg likte faktisk også innsiden av denne, der man har en supporter-bar som fremsto langt triveligere enn det som ofte er normen når man på dette nivået ofte er henvist til triste «korridorer» under tribunene. Jaggu hadde ikke også tilrettelagt for røykerne som fritt kunne gå ut og inn mellom baren/tribunen og et røykeområde, og det er sannelig ikke hverdagskost i PL – og heller ikke alltid i FL for den saks skyld. Det har kanskje noe å gjøre med at man her i Londons sørligste og mest folkerike bydel fortsatt har et klassisk anlegg, for det er Selhurst Park virkelig fortsatt, selv om ståtribunene selvsagt nå dessverre for lengst er borte. Med nylig publiserte planer om en utbygging og modernisering av Selhurst Park var det jo også greit å få avlagt en visitt før så skjer.

 

 

Klubbnavnet kan forklares med at en del av dette området fikk navn etter det storslagne krystallpalasset som var en attraksjon i området frem til det brant ned i 1936, og det var arbeiderne ved dette som stiftet Crystal Palace FC i 1905 – totalt uavhengig av en tidligere klubb med samme navn som hadde blitt stiftet allerede i 1861. Etter å ha spilt i Southern League, var Palace i 1920 med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon, og de rykket umiddelbart opp ved å bli denne divisjonens første vinner, men var fire år senere tilbake på nivå tre. Der befant de seg til omstruktureringen i 1958, da de ble flyttet ned i den nye fjerdedivisjon. Det var på dette nivået de startet 1960-årene, men da de våren 1969 rykket opp for tredje gang dette tiåret, kunne Palace for første gang feire spill på øverste nivå.

 

 

The Eagles opplevde noe senere sin beste periode under ledelse av manager Steve Coppell, og våren 1990 spilte de seg frem til sin hittil eneste FA Cupfinale. Etter 3-3 måtte de imidlertid dessverre gi tapt for Manchester United i omkampen. Året etter seiret de i den kortlevde Full Members Cup med 4-1 over Everton i finalen, samtidig som de med 3. plass i serien leverte sin beste ligaplassering noensinne. Men i årene som fulgte forsvant stjernespillerne en etter en, og det gikk igjen nedover med klubben som siden også har slitt økonomisk ved flere anledninger – og som i perioder har levd litt av en jojo-tilværelse. Nå har de vært tilbake i Premier League siden 2013, men jeg registrerer at de hadde en aldeles horribel start på inneværende sesong. Ikke bare tapte de alle de sju første ligakampene, men de gjorde det også uten å score et eneste mål!

 

 

Roy Hodgson har åpenbart klart å snu trenden noe etter at han tok over jobben til sparkede Frank De Boer, og de var nå ubeseiret på de siste åtte kampene (3-5-0) samtidig som de hadde klatret ut av nedrykkssonen. Det var dog en vanskelig kamp som ventet når fremmedlegionen til Arsenal gjestet sør-London denne kvelden, og en kikk på tabellen bekreftet at de selvsagt var en del av det vanlige femkløveret på toppen, men at de lå sist av de fem. Carl mente at det for Palace sin del fortsatt dreier seg om å overleve i divisjonen denne sesongen, slik det gjerne er for nesten samtlige av de øvrige 15 klubbene i toppdivisjonen, og i likhet med meg håpet han å kunne se ørnene stjele poeng fra Arsenal denne kvelden – skjønt hans motivasjon bunnet selvsagt mer i Palace sitt behov for poeng enn et ønske om å se Arsenal tape. Med en ørliten forhåpning om å kopiere forrige sesongs 3-0-seier tok Carl & sønn seg opp på Holmesdale Road End med meg på slep.

 

 

Crystal Palace forlot i 1924 fra sin gamle hjemmebane The Nest til fordel for nybygde Selhurst Park der de har holdt til siden, og til å være en klubb så høyt oppe i pyramiden er deres hjemmebane fortsatt absolutt et sjarmerende stadion med en karakter som man gjerne ikke finner i de moderniserte anleggene og nybyggene som de siste årene har dykket opp som paddehatter. Holmesdale Road End ruver som sagt med sine to nivåer bak det ene målet, og fra utsiden av denne tribunen ser man for øvrig tydelig hvordan Selhurst Park ligger i en bakke. Det er også her den harde kjerne av hjemmesupporterne samles, og på det nedre nivået skapte allerede klubbens ultras stemning ved å skape et voldsomt leven. Bak motsatt mål er Whitehorse Lane Stand litt spesiell med ett stort nivå og to rader med VIP-bokser øverst, samt en stor TV-skjerm som muligens ser noe malplassert ut foran på taket.

 

 

Begge de to langsidene har også ett nivå, og til venstre for meg kunne jeg skue over på den flotte Archibald Leitch-tegnede tribunen Main Stand. Den begynner å bli litt umoderne med sine treseter og støttepillarer, og dermed er vel dessverre faren stor for at denne blir første offer om planene om modernisering blir iverksatt. I så fall kan samtlige tribuner erstattes eller oppgraderes når man ser for seg en fremtidig kapasitet på rundt 40 000. Vel, den siste langsiden er uansett Arthur Wait Stand, hvis bortre del huset kveldens bortesupportere, som denne kunne se sin manager Arsene Wenger tangere Sir Alex Ferguson ved å lede sin kamp nummer 810 i Premier League, for de som måtte bry seg om slikt. Før kampstart rakk jeg til og med å bla lynraskt gjennom kveldens kampprogram som jeg hadde betalt £3,50 for, og det var som man kan forvente av et PL-program.

 

 

Jeg syntes Palace hang greit med innledningsvis, men i det 25. minutt tok gjestenes fremmedlegion ledelsen da Palace-keeper Julian Speroni kun klarte å bokse et innlegg (eller var det muligens et skudd?) rett i beina på Shkodran Mustafi, og spilleren som undertegnede ærlig må innrømme å aldri ha hørt om kunne bredside inn 0-1. Det var halvsjanser begge veier, og Arsenal burde ha økt ledelsen da Mesut Özil ble spilt gjennom av Alexis Sánchez, men keeper Speroni kom stormende ut og fikk en hånd på avslutningen. Da Wilfried Zaha også avsluttet utenfor, gikk lagene til pause på stillingen 0-1 mens en Zaha som tilsynelatende følte seg urettferdig behandlet så ut til å gi dommeren en skikkelig overhøvling på vei av banen. For egen del benyttet jeg muligheten til å ta meg en blås i pausen, før køene i utsalgene for mat og drikke «skremte» meg rett opp igjen på tribunen.

 

 

Arsenal hadde når sant skal sies vært klart bedre før pause, men allerede noen minutter ut i andre omgang utlignet Palace nokså ufortjent. Zaha, som visstnok hadde fått det gule kortet for sin utskjelling av dommeren i pausen da han måtte dras bort av Scott Dann, konsentrerte seg tydeligvis nå om fornuftigere ting og la inn til Andros Townsend som fra like utenfor straffemerket sendte ballen i mål bak Petr Cech. Palace hadde omsider våknet, og skapte nå et par halvsjanser somfikk hjemmefansen til å virkelig tro, samtidig som selv undertegnede lot seg engasjere litt mer. Men etter at timen var passert slo til Alexis Sánchez til med to mål på fire minutter – det siste etter at en herlig langpasning fra Jack Wilshire fant chileneren. Dermed 1-3, og kampen virket avgjort. På tampen satt imidlertid Palace inn en sluttspurt, og Zaha burde ha redusert da hans forsøk på å heade endte med at ballen traff ham i skulderen.

 

 

Reduseringen til 2-3 kom omsider likevel, men det var nok noe i seneste laget da et hjørnespark ble headet i mål av James Tomkins i det nest siste ordinære minutt. Til tross for at Palace presset på, så klarte Arsenal å ro i land seieren foran 25 762 tilskuere. I ettertid var det dog flere – selvsagt spesielt i media – som hang seg mest opp i det man mente var visse signaler på splid i Gunners-laget. Selv hadde jeg først og fremst latt jeg meg imponere over stemningen Palace-fansen skapte, og jeg er heller ikke i tvil om at Selhurst Park slik den inntil videre fortsatt fremstår er en solid kandidat til å frata Goodison Park tittelen som min favoritt blant de nåværende PL-anleggene. Det i seg selv behøver ikke nødvendigvis å bety all verden, men sagt på en annen måte så likte jeg Selhurst Park, og jeg er glad for at jeg denne torsdagen fikk muligheten til å avlegge en visitt på en ukedag da utvalget eller uansett gjerne er svært skrint.

 

 

Jeg tok farvel med Carl og hans sønn med en takk for hjelpen, og deretter trasket jeg mot Norwood Junction stasjon for å vente på 22.24-toget tilbake til East Croydon. Der ble det igjen togbytte, og jeg var tilbake på hotellet i Brighton like før klokka halv tolv. Jeg hadde en grytidlig start dagen etter, så etter at jeg for sikkerhets skyld bestilte vekking, var jeg tidlig i seng for å få litt sårt tiltrengt søvn før turen skulle gå inn i en ny fase med fly over til Belfast og Nord-Irland neste morgen. Det er bare å igjen takke Carl Davies for hjelpen denne dagen, og han og sønnen var et trivelig bekjentskap. Ikke minst var det interessant å høre ham fortelle anekdoter og komme med betraktninger fra sine mange år som Palace-fan.

 

 

English ground # 448:
Crystal Palace v Arsenal 2-3 (0-1)
Premier League
Selhurst Park, 28 December 2017
0-1 Shkodran Mustafi (25)
1-1 Andros Townsend (49)
1-2 Alexis Sánchez (62)
1-3 Alexis Sánchez (66)
2-3 James Tomkins (89)
Att: 25 762
Admission: With borrowed season ticket
Programme: £3,50
Pin badge: £2,99

 

Next game: 29.12.2017: Carrick Rangers v Ballinamallard United 
Previous game: 27.12.2017: Steyning Town v Storrington 

More pics 

 

 

Steyning Town v Storrington 27.12.2017

 

Onsdag 27.12.2017: Steyning Town v Storrington

 

 

Jeg dro meg helt til klokka hadde passert ti, og før jeg forlot Croydon for å sette kursen mot Brighton, gikk jeg for å innta turens første full english breakfast ved Wetherspoons-puben The Milan Bar. Kjeden har jo nå tatt til fornuft og igjen gitt black pudding som et tilleggs-valg på sin frokostmeny, og dermed får de også mer frokost-besøk av undertegnede, men mens jeg satt der med en j2o og ventet på min frokost, registrerte jeg at min utvalgte kamp allerede hadde gått dukken etter regnet som hadde falt kvelden før og gjennom natten. Jeg hadde lenge vurdert hvorvidt jeg skulle besøke Seaford Town eller Steyning Town denne kvelden, og hadde omsider bestemt meg for Seaford Town som skulle møte Ringmer i Southern Combination Division One. Nå da den var avlyst ble det derfor likevel Steyning Town og deres lokaloppgjør mot Storrington i samme divisjon. Jeg skulle uavhengig av dette ha Brighton som base, og siden jeg ikke skulle ta i bruk mitt togpass før kalenderen viste januar, hadde jeg på forhånd kjøpt togbillett fra East Croydon og dit ned som jeg sammen med de øvrige billettene hadde hentet ut kvelden før.

 

 

Det var nokså vått da jeg ankom en av svært få engelske byer jeg aldri har funnet meg helt til rette i, men det var ingen verdens ting å utsette på Ibis-hotellet som lå rett ved stasjonen i Brighton. Der hadde jeg betalt £72 for to netters overnatting, og etter å ha installert meg på rom 915 gikk jeg den korte veien til puben The Prince Albert for å unne meg en pint cider. Jeg registrerte at de for anledningen også hadde mulled cider på menyen, og et glass av dette gjorde godt før jeg bestemte meg for å tidlig sette kursen mot Steyning. £4 ble betalt for en returbillett tog Shoreham, og jeg steg snart av toget ved Shoreham-by-Sea for å finne holdeplassen for bussen som skulle ta meg den siste biten opp til Steyning. Det skulle vise seg lettere sagt enn gjort, for normalt nokså pålitelige Google Maps surret åpenbart noe voldsomt med rutetidene og traseen for buss nummer 2. Holdeplassen i nærheten av stasjonen der den hevdet at bussen til Steyning skulle gå fra var kun stoppested for busser mot Rottingdean – i motsatt retning – og heller ikke på motsatt side av veien var det noe som tydet på at denne bussen stoppet her. Der lå imidlertid puben The Crabtree, så jeg benyttet anledningen til å unne meg en pint og litt pork scratchings mens jeg forsøkte å komme til bunns i mysteriet.

 

 

Til tross for at den trivelige kvinnen bak disken forsøkte å hjelpe med informasjon, måtte også hun innrømme å ha liten kjennskap til de lokale bussene, men etter å ha sjekket opp selskapets hjemmeside kunne hun i hvert fall forklare veien til det som så ut til å være nærmeste stoppested. Jeg takket og bukket og la snart i vei nedover mot sjøen, men da jeg plutselig passerte Old Star Ale & Cider House klarte jeg selvsagt ikke å motstå fristelsen av å stikke hodet innom for en pint real cider i denne fantastiske puben. Deretter siktet jeg meg i stedet inn på neste buss, og en av gjestene som skulle med samme buss kunne bekrefte at holdeplassen var et steinkast unna på andre siden av veien. Jeg punget ut for en returbillett til Steyning, og etter omtrent tjue minutter på bussen registrerte jeg at det vel var min holdeplass vi passerte. Jeg kom meg av på neste holdeplass og startet derfor en pub-til-pub-runde i en noe annen rekkefølge enn planlagt, med The Star Inn som første stopp før turen gikk til Chequer Inn. Ved sistnevnte møtte jeg også min groundhopper-kompis Andy English som hadde tatt turen ned fra Suffolk, og sammen gikk vi etter hvert også innom The White Horse.

 

 

Steyning er en landlig liten by som ligger øst i grevskapet West Sussex, snaut seks og en halv kilometer nord for Shoreham, og den har i dag drøyt 5 800 innbyggere. Dette er stedet der den anglosaksiske Kong Æthelwulf av Wessex i sin tid ble begravet, og selv om hans levninger senere ble flyttet til Winchester Cathedral, står fortsatt en gravstein her. Den siste anglosaksiske kong, kjent i Norge som Edvard Bekjenneren, belønnet senere Steyning rikt for at han i sin eksil hadde fått beskyttelse av normannere i Steyning, som da var en nokså viktig havne- og markedsby. Senere var dette medvirkende til at Steyning var i en heftig og langvarig grensedisputt og maktkamp med nærliggende Bramber, og selv om selveste Vilhelm Erobreren avsa dom i saken, fortsatte disputten i flere hundre år. Silt-dannelse i elven Adur sørget senere for at havnen så mindre trafikk, og dermed avtok også handelen slik at Steyning mistet mye av sin betydning. Jernbanen ankom i 1861, men stasjonen ble lagt ned i 1966, og det var naturlig nok grunnen til at jeg hadde måttet benytte meg av buss fra Shoreham.

 

 

Mange av de andre alternativene hadde også gått dukken denne dagen, og det var kanskje litt ironisk at Steyning Towns kunstgress som var grunnen til at jeg opprinnelig hadde valgt meg Seaford endte opp med å «redde» kvelden slik at jeg slapp å dra helt opp igjen til London for å se kamp. Jeg hadde sett David Bauckham publisere flotte bilder fra Steyning Towns hjemmebane The Shooting Field, men da jeg og Andy satt kursen dit var det så mørkt at fotoforholdene var langt vanskelige denne kvelden. Jeg burde nok kanskje byttet ut den siste pinten med mineralvann, men det var bra jeg hadde med meg Andy som i mørket loset oss trygt frem via stier og småveier. Neida, jeg skulle nok klart det helt greit, men The Shooting Field ligger nokså bortgjemt. Vi fant frem og kunne noe senere enn planlagt betale oss inn med £7 – noe stivt for step 6 vil jeg si, men da var da også kveldens kampprogram inkludert i prisen, og det fikk for øvrig også godkjent selv om det var en dobbel-utgave som også tok for seg kampen mot Billingshurst tre dager senere.

 

 

Steyning Town ble i 1892 stiftet som Steyning FC, og var fire år senere med å stifte West Sussex League. Etter første verdenskrig var de å finne i en annen lokal liga, nemlig Brighton, Hove & District League, der de var å finne helt frem til første halvdel av 1960-årene. Det var først i 1964 at de tok plass i Sussex County League (som for noen år siden ble til Southern Combination, å etter å ha vunnet den ligaens andredivisjon i 1978 tok de seg opp i dens toppdivisjon. Året etter foretok de navnebyttet til dagens Steyning Town, og i 1985 vant de Sussex County League etter en sesong der de også spilte seg frem til kvartfinalen i FA Vase. Sesongen etter fulgte de opp med å forsvare ligatittelen samtidig som de også vant ligacupen og Sussex Senior Challenge Cup. Etter dette var de i sommeren 1986 med å stifte Wessex League, men etter to sesonger hoppet de over til Combined Counties League. Der ble de i fem sesonger før de valgte å returnere til Sussex County League, men de ble nå plassert i ligaens andredivisjon – Division Two.

 

 

Tilbake i denne divisjonen endte de i 1997 som jumbo og rykket ned i Division Three, der de ble frem til 2002, da de sikret seg opprykk tilbake til Division Two. Der befinner de seg fortsatt, selv om Sussex County League i 2015 ble til Southern Combination og divisjonene ble omdøpt da de samtidig føyde seg inn i rekken av ligaer som forlot logikken for å endre toppdivisjonens navn fra Division One til Premier Division med de naturlige ringvirkninger det medførte i divisjonene under. Det nærmeste de har vært opprykk tilbake til ligaens toppdivisjon er sjetteplassen de oppnådde forrige sesong, så kanskje kan de etter hvert igjen begynne å snuse på muligheten for opprykk til et nivå det begynner å bli lenge siden de spilte på. I så måte er det nok ingen fordel at de siden julefeiringen hadde mistet sin toppscorer Ben Bacon til Three Bridges. Statistikken i kampprogrammet tydet på at Bacon hadde scoret hele 31 mål på 23 kampen for The Barrowmen før han dro, så han vil nok ganske sikkert bli et betydelig savn.

 

 

Jeg skal ikke begi meg ut på noen gjettelek om hvor lenge The Shooting Field har vært klubbens hjemmebane, og for alt jeg vet kan de ha spilt her hele sin historie. Uansett var det så sent som høsten 2016 at de la kunstgress her, og selv om jeg ikke er noen fan hadde det kanskje vært medvirkende til at jeg fikk en kamp i Sussex denne kvelden (og nei, jeg er overhodet ikke blant de som er naive nok til å tro at kunstgress betyr automatisk ‘game on’). Alt av tribunefasiliteter er på den ene langsiden der man også finner klubbhuset. Det første overbygget vi passerte har nok vært overbygg for stående tilskuere, men så nå muligens ut til å fungure mer som et skur for diverse verktøy og annet skrot. Rett utenfor klubbhuset står en sittetribune, og en litt mindre sittetribune er å finne noe lenger ned langs denne langsiden. Ellers er det hard standing som gjelder rundt resten av anlegget. Etter en rask kikk inntok vi klubbhusets bar og satt oss ned for å kikke litt i programmet før avspark.

 

 

Det var altså duket for lokaloppgjør, og gjestende Storrington hører hjemme kun en mil eller så øst-nordøst for Steyning. «The A283 derby» var navnet noen brukte, og dette har selvsagt rot i veien som forbinder de to stedene. Steyning Town la beslag på niendeplassen, men kunne med seier denne kvelden klatre et par plasser. Storrington på sin side lå tre plasser bak sine gjester for kvelden, men det skilte samtidig hele ti poeng i favør vertskapet som også hadde en kamp mindre spilt. Etter at jeg hadde konstatert at de ikke kunne hjelpe med en pin til min samling fikk vi se en nokså jevnspilt kamp mens vi forsøkte å foreta en manuell telling av de fremmøtte. Vi ble enige om 95, men det var nok selvsagt en og annen som hadde sluppet inn gratis, for det da jeg senere på turen så at de omsider hadde offentliggjort tilskuertallet, var det skarve 67. Uansett fikk de se at Craig Knowles gjorde sitt beste for å døyve savnet etter Ben Bacon ved å sende hjemmelaget i ledelsen 1-0 etter en drøy halvtime. Like før pause svarte imidlertid gjestene, og Bradley Lewis kvitterte til 1-1 og sørget for at man derfor var like langt da lagene gikk i garderoben.

 

 

En blanding av litt for mange pints, samtale med Andy, og det faktum at jeg også klarte å surre bort de få notatene jeg faktisk rablet ned under kamper får ta skylden for at rapporten fra selve kampen ikke er så altfor detaljert denne gang. Uansett måtte hjemmekeeper Ben Rose kaste inn håndkledet i pausen, slik at kaptein og angrepsspiller Lewis Levoi måtte ta på seg keeperhanskene og stå i mål hele andre omgang, Hjemmefolket så det ironiske i at de hele sesongen har hatt en reservekeeper på benken uten at det har vært behov for ham, og når behovet først var der hadde de ingen målvakt på benken. Levoi måtte da også kapitulere da Joseph Stakim snudde kampen ved å sendte Storrington i ledelsen 2-1 etter snaut halvspilt andre omgang. Vertene presset dog på for utligning, og igjen var det Craig Knowles som fikk nettkjenning og berget ett poeng da han utlignet til 2-2 med rundt ti minutter igjen. Det ble også sluttresultatet, og 2-2 skulle for øvrig vise seg å bli et nokså populært resultat for meg på denne turen. Denne kvelden sto vi med et inntrykk at det var et nokså rettferdig resultat.

 

 

Jeg tok farvel med Andy som satt kursen mot Suffolk, mens jeg selv valgte å forlyste meg litt i klubbhusets bar mens jeg ventet på bussen. En trivelig samtale med noen av klubbrepresentantene ble kanskje litt for trivelig, for plutselig oppdaget jeg at jeg hadde hastverk. Jeg takket for meg og ilte mot bussholdeplassen, men presterte i mørket å gå feil og endte i en blindvei. Da jeg kom meg på rett kurs igjen, så jeg bussen passere holdeplassen idet jeg var tjue meter unna. Det var heldigvis ikke siste buss, men nå ville jeg måtte ta neste buss helt til Brighton i stedet for å ta den raskere ruta med å bytte til kveldens siste tog tilbake fra Shoreham til Brighton. Heller enn å stå ute og vente i det hustrige været gikk derfor turen tilbake til en av pubene fra tidligere. Men jeg kom meg da omsider tilbake til Brighton, og stabbet da umiddelbart tilbake til hotellet for å finne senga.

 

English ground # 447:
Steyning Town v Storrington 2-2 (1-1)
Southern Combination Division One
The Shotting Field, 27 December 2017
1-0 Craig Knowles (32)
1-1 Bradley Lewis (43)
1-2 Joseph Stakim (67)
2-2 Craig Knowles (80)
Att: 67
Admission: £7
Programme: Included
Pin badge: n/a

 

Next game: 28.12.2017: Crystal Palace v Arsenal 
Previous game: 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet 

More pics 

 

 

Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet 26.12.2017

 

Tirsdag 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet

 

 

Det snødde heftig da jeg grytidlig på morgenen andre juledag ble skysset opp til Korsegården av min snille mor for der å ta plass på 04.32-bussen til Gardermoen, og vi passerte kolonner av brøytebiler på veien dit opp. Takket være «overgriperen» Trine Schei Grande & Co er det jo dessverre slutt på å kunne bruke Rygge, men jeg hadde i hvert fall vært tidlig ute da jeg allerede i juli bestilte fly over på en dag da prisene og kampen om billettene er enorm. Det jeg dog ikke visste om da jeg booket plass på Norwegian sitt 07.20-fly til London Gatwick, var problemene som skulle dukke opp etter landing. På en dag da togene i Storbritannia generelt står, går det likevel tog mellom London og dens store flyplasser (og tilsvarende i Manchester), men jeg ble utover høsten klar over at det denne dagen var planlagt vedlikeholdsarbeid på linja som betjener Gatwick Airport. Jeg valgte derfor å se an alternativene til jeg hadde beina trygt plantet på britisk jord.

 

 

Det skulle normalt sett gå greit ved at man setter opp buss for tog, men på en av dagens travleste dager ved flyplassen var det kun et begrenset antall busser som alle så ut til å kun kjøre direkte til London Victoria uten å stoppe ved eksempelvis East Croydon, der jeg skulle ha base. Jeg hadde også fryktet voldsomme køer ved passkontroll etc, men alt gikk på skinner helt til jeg passerte tollen og etter hvert så køen av mennesker som ventet på disse bussene. Utrolig nok kunne ingen av de ansatte jeg snakket med der svare på om det faktisk var en av bussene som ville betjene ytterligere stasjoner, og en lokal bussrute jeg hadde sett på som et alternativ et par uker tidligere kunne jeg nå ikke finne igjen. Derfor gikk jeg ned til området hvor National Express-bussene plukker opp, da jeg så at de kjørte denne dagen, og de ville i hvert fall kunne ta meg et stykke av veien, men heller ikke dette skulle være så enkelt som man først skulle tro.

 

 

10.00-bussen var nemlig fullbooket, og det var EN ledig plass på 10.30-bussen! Jeg kjempet nå en frenetisk kamp med et lite samarbeidsvillig nett for å få betalt de £16 og bestille den, for både 11.00- og 11.30-avgangen var også allerede utsolgt. Heldigvis var det ingen andre som fikk kapret den, og jeg kunne omsider ta plass på bussen som begynte boarding av de øvrige passasjerene ti minutter etter den skulle hatt avgang. Når det i tillegg ble en øvelse i køkjøring på M23, helt til der den møter M25 rett ved Merstham, var det ikke før i 12-tiden at jeg steg av ved jernbanestasjonen i Sutton, men der kunne jeg klokka 12.12 hoppe på X26-bussen som skulle ta meg det siste stykke. Togturen fra Gatwick Airport til East Croydon tar normalt fra 14 minutter, men denne dagen hadde jeg brukt over tre timer fra jeg gikk gjennom tollen til jeg endelig kunne slenge fra meg bagasjen ved Premier Inn-hotellet!

 

 

Med en slik forsinkelse var det ikke noen grunn til å kaste bort mer tid før jeg satt kursen mot dagens kamp, og det var en skikkelig godbit jeg hadde valgt meg denne dagen. Tooting & Mitcham United skulle denne dagen ta imot Dulwich Hamlet til kamp i Isthmian League Premier Division, og disse to har en meget heftig rivalisering. På en tur der jeg skulle se en rekke heftige lokaloppgjør, startet jeg altså ballet med et av de heftigste lokaloppgjørene London har å by på, og etter at jeg hadde fått snappet opp Non-League Paper var det ganske nøyaktig klokka 13.00 at jeg tok plass på en av trikkene med kurs mot Mitcham. Det hadde i forkant blitt lagt ut billetter for forhåndssalg, men etter å ha forhørt meg med Dulwich-supporteren Mishi ble jeg forsikret om at dette kun var et tilbud for å hindre køer rett før kampstart og at det ikke ville være noe krav om kjøp av billett på forhånd eller by på problemer å ta seg inn i god tid før avspark.

 

 

Tooting & Mitcham i Mitcham med Tooting like nord. Mitcham er et distrikt i sør-London, der det hører innunder bydelen Merton. Mitcham ligger 11-12 kilometer sørvest for Charing Cross i det sentrale London, og har i seg selv snaut 65 000 innbyggere. Tooting & Mitcham United spiller i disse dager sør i Mitcham, og Tooting er for ordens skyld et litt mindre sted like nord for Mitcham. Før London strakte seg ut hit og slukte opp området, var Mitcham et landlig område, og lenge ble det dyrket mye lavendel som blant annet ble brukt til fremstilling av blant annet diverse toalettsaker og forskjellig godlukt. Denne veksten kan også ses på både fotballklubbens logo og visse andre lokale våpenskjold. Industrialiseringen gjorde sitt til at det senere også ble annen type industri, men i dag pendler nok de fleste inn til sentrale London. Mitcham er også hjemsted for verdens eldste cricketklubb, og Mitcham Cricket Club har spilt på Mitcham Cricket Green siden 1685(!). Men la oss nå holde oss til fotball.

 

 

Da Tooting & Mitcham United ble stiftet i 1932, var det etter en sammenslåing av de to rivalene Tooting Town og Mitcham Wanderers, og det var nok ingen enkel avgjørelse, for det sies å ha vært sterke følelser i sving. Tooting Town hadde blitt startet i 1887 under navnet Tooting Graveney, og hadde suksess i lokale turneringer før første verdenskrig satt en stopper for fotballen. Det var da de startet opp igjen etter krigen at de tok navnet Tooting Town, og i 1922 kjøpte de Sandy Lane, der de spilte vegg i vegg med Mitcham Wanderers, som hadde blitt startet opp i 1912. Fra dette året spilte begge i London League, som Mitcham Wanderers for øvrig vant i 1929, og det var nok heftige møter mellom de to lokalrivalene. Imidlertid så tydeligvis begge at de hadde mer å tjene på å slå seg sammen, og Tooting & Mitcham United benyttet etter dette Sandy Lane som hjemmebane frem til 2002.

 

 

Den nye klubben fortsatte i London League frem til de i 1937 ble flyttet opp i den ikke lenger eksisterende Athenian League, som ble vunnet i både 1950 og 1955. I 1956 tok de steget opp i Isthmian League, og også der kunne de heve ligatroféet i både 1958 og i 1960 – for øvrig på et tidspunkt da Isthmian League var en av tre ligaer som hadde sin toppdivisjon på nivået rett under Football League. Klubben med kallenavnet ‘The Terrors’ har ved hele ti anledninger tatt seg til FA Cupens ordinære runder, og tilskuerrekorden på gamle Sandy Lane stammet fra en FA Cup kamp mot QPR i 1956 da 17 500 skal ha vært innenfor portene. Men mest berømt er nok deres cupinnsats i sesongen 1958/59, da de tok seg til FA Cupens tredje runde etter å ha slått ut blant annet Bournemouth og Northampton Town, og der møtte selveste Nottingham Forest fra toppdivisjonen.

 

 

På en frossen Sandy Lane ledet vertene 2-0 halvveis, og Forest var etter sigende noe heldig som klarte å sikre seg 2-2 og omkamp etter et selvmål og en kontroversiell straffeavgjørelse. Dette første møtet finnes det for øvrig herlige levende bilder fra, men det hører også med til historien av Forest vant omkampen 3-0 og endte opp med å vinne FA Cupen den sesongen. På denne tiden startet en lokal unggutt også karrieren sin i Tooting & Mitcham United, men den kommende storkeeperen Alex Stepney ble snart plukket opp av Millwall. Man skjønner for øvrig hvor godt rustet England på den tiden var på keeper-fronten når man vet at Stepney kun fikk én landskamp. For Tooting & Mitcham United må 1975/76-sesongen nevnes, for da overgikk de sin tidligere FA Cup-bragd ved å ta seg helt til fjerde ordinære runde ved å beseire Swindon Town etter omkamp. Bradford City ble imidlertid for sterke og vant 3-1 i Yorkshire.

 

 

Etter hvert gikk det imidlertid nedover med klubben, og i 1984 ble de kun reddet fra nedrykk av at Staines Towns hjemmebane ikke oppfylte kravene. Noen slik benådning var det ikke da de i 1989 rykket ned for første gang i sin historie, og ytterligere nedrykk i 1997 betød at de måtte ta turen ned i Isthmian League Division Two (som man da opererte med). Det var først i 2008 at de returnerte til ligaens Premier Division, og den gang ble det med fire sesonger. Da jeg tidlig i forrige sesong så Tooting & Mitcham United borte hos Chatham Town, mistenkte jeg at jeg så en tittelkandidat, og selv om Chatham kanskje ikke var noen voldsom målestokk all den tid de endte sesongen på nedrykksplass, innfridde The Terrors med å vinne Isthmian League 1 South og igjen sikre seg opprykk til Premier Division.

 

 

Etter en kort spasertur fra trikkeholdeplassen valgte jeg å vente med å betale meg inn med £10, men stakk likevel innom inngangspartiet for å raske med meg et program før jeg unnet meg turens første pint i baren på utsiden. Karen foran meg fikk imidlertid beskjed om at de ikke hadde flere program igjen, men at de kunne fås i baren som ligger tilknyttet den store hovedtribunen, med adkomst fra utsiden. Der var det allerede en god del mennesker, og etter å ha fått meg en pint fikk jeg høre at de nå var utsolgt for program med halvannen time til avspark! Var det virkelig mulig?? Da jeg en liten stund senere hadde en røykepause på utsiden, så jeg imidlertid en kar komme tilbake fra inngangspartiet med et program, så det hadde nok kun vært at de gikk midlertidig tom i baren, og nye forsyninger hadde nå ankommet inngangspartiet slik at jeg gikk bort og betalte £2 for et eksemplar.

 

 

På utsiden traff jeg også på den nevnte Mishi mens jeg slo av en prat med en representant for hjemmeklubben som hadde solgt meg en lodd i 50/50-lotteriet. Sistnevnte mente at The Terrors hadde fått nokså dårlig betalt hittil i sesongen, og at de var bedre enn det tabellen gir inntrykk av. De lå før kampen på tredje siste plass, og i så måte er de nok glade for at det grunnet restruktureringen etter inneværende sesong kun vil være ett lag som går ned. For Dulwich Hamlet sin del lå de på andreplass – à poeng med ligaleder Billericay Town, som dog hadde fire kamper til gode. De to karene var begge enige om at de andre nok først og fremst må kjempe om andreplassen bak Billericay Town denne sesongen, for med sin voldsomme pengebruk er Essex-klubben i ferd med å kjøpe seg opprykk. Likevel hadde ikke Mishi helt gitt opp håpet, men det skal nok godt gjøres å kunne snyte Billericay.

 

 

Det var tid nok til å få påfyll i baren før jeg betalte de £10 og kunne kikke innenfor portene på Imperial Fields, som har vært klubbens hjemmebane siden 2002. Da de den gang dessverre forlot Sandy Lane, der de hadde hatt tilhold siden 1932, betød det også slutten på det mange beskrev som den siste store gamle amatør-arena i London. Der hadde det i storhetstiden ikke vært uvanlig med firesifrede tilskuertall, med 17 500 i et oppgjør mot QPR som rekord, men den store hovedtribunen i tre (med trebenker) er dessverre ikke lenger politisk korrekt i dagens fotball, og det samme var kanskje tilfelle med de store ståtribunene ellers. Beklageligvis føyde den seg derfor etter hvert inn i rekken av flotte arenaer som nå er en saga blott, men selv om alt er relativt skal det også sies at deres nye Imperial Fields er nokså flott til å være et nybygg.

 

 

Fra utsiden minner fasaden på hovedtribunen nesten om noe man forventer å se i Football League,, og denne huser både den nevnte baren i tillegg til garderober, kontorer og den slags. På innsiden er det kun på midtpartiet dette bygget har en tribune, og dette er også anleggets eneste sittetribune. På flankene er det hard standing, og sistnevnte er også tilfelle på bortre langside, som dog også har et betongtrinn eller to helt i bakkant. Der står man under åpen himmel, men det slipper man dersom man får plass på midtpartiet av de to kortsidene. Begge kortsidene er nokså identiske, med klassiske ståtribuner, svartmalte bølgebrytere, og altså overbygg på midtpartiet. Disse overbyggene er merkelig nok bygget uten bakvegg, slik at det blåser inn bakfra dersom vinden kommer fra «riktig» retning.

 

 

Rett før avspark benyttet jeg anledningen til å få litt mat i skrotten, og matutsalget The Shak bød på noe så spesielt som Jerk Chicken – ikke akkurat tradisjonell fotball-mat, men desto større grunn til å sjekke det ut når menyen i sør ellers gjerne består av burgers, chips, burgers & chips, chips & burgers, chips & chips, etc etc. Det var ingen enkel mat å spise mens man står på tribunen og ser fotball, men selv om det kanskje ikke var gjenstand for grenseløs begeistring, gjorde det susen og fikk godkjent. Det fikk for den saks skyld absolutt også programmet som jeg raskt hadde saumfart i baren og kikket litt mer i mens jeg sto i matkøen som ble dominerte av bortelagets hipster-supportere som fikk meg til å slå fast at dagens mote tydeligvis var skjegg og «kunstneriske» briller og bekledning. Snart kom da også spillerne ut på banen, og mens jeg slukte siste rest av det noe originale fotball-måltidet ble kampen sparket i gang.

 

 

Til tross for at de kun hadde Burgess Hill Town og Worthing bak seg på tabellen (med fem poeng ned til jumboen Worthing), hadde The Terrors tatt fire poeng på sine to siste, men Dulwich Hamlet hadde visst en sterk statistikk der de var ubeseiret i sine ni siste bortemøter med sine erkerivaler, og det var de i rosa og blått som kunne juble allerede i kampens åttende minutt da Nathan Green fikk ballen på kanten, dro seg inn i feltet og sørget før 0-1 ved å plassere ballen i mål bak Terrors-keeper Matte Pierson. På dette tidspunktet var det faktisk hjemmelaget som hadde startet friskest, og noen minutter senere burde de ha utlignet da et innlegg fant Danny Bassett helt alene på bakerste stolpe, men Hamlet-keeper Preston Edwards reddet, og i stedet slo Hamlet til igjen i det 18. minutt. En feilpasning i Terrors-forsvaret ble snappet opp av Reise Allessani, og selv om hans avslutning først så ut til å bli reddet av keeper Pierson, snek ballen seg inn til 0-2.

 

 

Bortekeeper Edwards fikk problemer med et hardt innlegg, men to ganger ble påfølgende avslutninger blokkert nesten helt inne på streken. Deretter var det Bassett sin tur til å igjen ble hindret scoring av Hamlet-keeperen, mens også hjemmekeeperen og hans forsvar fikk et og annet å bryne seg på. Det føltes som om det hele var avgjort da gjestene økte ytterligere med rundt fem minutter igjen til pause, og igjen var Allessani involvert da hans raid og innlegg endte med at Nyren Clunis satt inn 0-3 fra kloss hold. De mange hipsterne blant de 636 tilskuerne kunne juble, og jeg kunne snart benytte pausen til å hente meg forfriskninger fra baren. Jeg hadde forresten kanskje forventet et enda høyere tilskuertall denne dagen, og muligens et firesifret sådan, men kanskje hadde jeg overvurdert noe den lokale interessen som så absolutt burde ha vært til stede, selv på en dag da kollektivtrafikken byr på redusert tilbud.

 

 

Selv om Hamlet åpenbart hadde vært noe skarpere, hadde det på ingem måte vært noen overkjøring, og Terrors-manager Frank Wilson hadde tydeligvis heller ikke gitt helt opp, for vertene tvang frem flere sjanser etter pause. Både Mike Dixon, Isaiah Jones og Chance O’Neill hadde avslutninger som Hamlet-keeperen måtte hamle opp med, men likevel virket det skumlere da Nyren Clunis to ganger fyrte løs for Hamlet, og på en av disse måtte keeper Pierson gi retur som Allessani forsøkte å heade inn. Det endte dog med at han skallet med en Terrors-forsvarer som desperat forsøkte å klarere, og Allessani måtte omsider byttes ut. Marc Weatherstone holdt på å gi vertene et hjelpende hånd med det som ville vært et spektakulært selvmål da han sleivsparket et vanvittig tilbakespill tilbake mot eget mål slik at keeper Edwards med nød og neppe fikk headet ballen over.

 

 

Etter et serie med cornere fikk omsider vertene uttelling da Sam Flegg headet inn reduseringen til 1-3 med et kvarter igjen. Til tross for at de fikk blod på tann og presset på i jakt på ytterligere redusering, var egentlig Hamlet aldri alvorlig truet, og etter å ha avgjort kampen i første omgang sikret de seg nok en seier over sin erkerival, samtidig som de (som eneste klubb) opprettholdt et visst press på Billericay – som for øvrig også hadde vunnet sin kamp med avspark tidligere på dagen. Så gjenstår det å se om de vil kunne by den pengesterke Essex-klubben på skikkelig kamp, eller om de vil måtte ta til takke med playoff. For The Terrors blir det i stedet en fortsatt kamp for å unngår nedrykk tilbake til Isthmian 1 South, men det jeg så av de denne dagen tydet egentlig på at de burde klare det.

 

 

For min egen del hadde jeg egentlig vurdert en andre kamp denne dagen, for Brentford tok imot Aston Villa med sent avspark i Championship. Det ville by på et (sannsynligvis siste) gjensyn med Griffin Park, men mens jeg vurderte dette i ukene opp mot avreise, ble plutselig de resterende billettene gjort gjenstand for billettrestriksjoner. Det var kanskje like greit at jeg etter en våkenatt derfor i stedet satt meg på trikken for å vende tilbake til Croydon. Der fikk jeg omsider sjekket inn på rom 208, før jeg tok en liten tur bortom Porter & Sorter, som jo er et nokså obligatorisk stoppested når jeg har Croydon som base. Jaggu ble det ikke også en tur innom Wetherspoons-puben The George for å få meg litt mat før jeg tok kvelden. På dette tidspunktet hadde det for lengst begynt å bøtte ned fra oven, og jeg fryktet allerede at min kamp dagen etter sto i fare da jeg krøp under dyna.

 

 

English ground # 446:
Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet 1-3 (0-3)
Isthmian League Premier Division
Imperial Fields, 26 December 2017
0-1 Nathan Green (8)
0-2 Reise Allassani (18)
0-3 Nyren Clunis (41)
1-3 Samuel Flegg (76)
Att: 636
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 27.12.2017: Steyning Town v Storrington 
Previous game: 18.11.2017: Notodden v Fredrikstad 
Previous UK game: 06.09.2017: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town 

 

More pics