Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet 26.12.2017

 

Tirsdag 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet

 

 

Det snødde heftig da jeg grytidlig på morgenen andre juledag ble skysset opp til Korsegården av min snille mor for der å ta plass på 04.32-bussen til Gardermoen, og vi passerte kolonner av brøytebiler på veien dit opp. Takket være «overgriperen» Trine Schei Grande & Co er det jo dessverre slutt på å kunne bruke Rygge, men jeg hadde i hvert fall vært tidlig ute da jeg allerede i juli bestilte fly over på en dag da prisene og kampen om billettene er enorm. Det jeg dog ikke visste om da jeg booket plass på Norwegian sitt 07.20-fly til London Gatwick, var problemene som skulle dukke opp etter landing. På en dag da togene i Storbritannia generelt står, går det likevel tog mellom London og dens store flyplasser (og tilsvarende i Manchester), men jeg ble utover høsten klar over at det denne dagen var planlagt vedlikeholdsarbeid på linja som betjener Gatwick Airport. Jeg valgte derfor å se an alternativene til jeg hadde beina trygt plantet på britisk jord.

 

 

Det skulle normalt sett gå greit ved at man setter opp buss for tog, men på en av dagens travleste dager ved flyplassen var det kun et begrenset antall busser som alle så ut til å kun kjøre direkte til London Victoria uten å stoppe ved eksempelvis East Croydon, der jeg skulle ha base. Jeg hadde også fryktet voldsomme køer ved passkontroll etc, men alt gikk på skinner helt til jeg passerte tollen og etter hvert så køen av mennesker som ventet på disse bussene. Utrolig nok kunne ingen av de ansatte jeg snakket med der svare på om det faktisk var en av bussene som ville betjene ytterligere stasjoner, og en lokal bussrute jeg hadde sett på som et alternativ et par uker tidligere kunne jeg nå ikke finne igjen. Derfor gikk jeg ned til området hvor National Express-bussene plukker opp, da jeg så at de kjørte denne dagen, og de ville i hvert fall kunne ta meg et stykke av veien, men heller ikke dette skulle være så enkelt som man først skulle tro.

 

 

10.00-bussen var nemlig fullbooket, og det var EN ledig plass på 10.30-bussen! Jeg kjempet nå en frenetisk kamp med et lite samarbeidsvillig nett for å få betalt de £16 og bestille den, for både 11.00- og 11.30-avgangen var også allerede utsolgt. Heldigvis var det ingen andre som fikk kapret den, og jeg kunne omsider ta plass på bussen som begynte boarding av de øvrige passasjerene ti minutter etter den skulle hatt avgang. Når det i tillegg ble en øvelse i køkjøring på M23, helt til der den møter M25 rett ved Merstham, var det ikke før i 12-tiden at jeg steg av ved jernbanestasjonen i Sutton, men der kunne jeg klokka 12.12 hoppe på X26-bussen som skulle ta meg det siste stykke. Togturen fra Gatwick Airport til East Croydon tar normalt fra 14 minutter, men denne dagen hadde jeg brukt over tre timer fra jeg gikk gjennom tollen til jeg endelig kunne slenge fra meg bagasjen ved Premier Inn-hotellet!

 

 

Med en slik forsinkelse var det ikke noen grunn til å kaste bort mer tid før jeg satt kursen mot dagens kamp, og det var en skikkelig godbit jeg hadde valgt meg denne dagen. Tooting & Mitcham United skulle denne dagen ta imot Dulwich Hamlet til kamp i Isthmian League Premier Division, og disse to har en meget heftig rivalisering. På en tur der jeg skulle se en rekke heftige lokaloppgjør, startet jeg altså ballet med et av de heftigste lokaloppgjørene London har å by på, og etter at jeg hadde fått snappet opp Non-League Paper var det ganske nøyaktig klokka 13.00 at jeg tok plass på en av trikkene med kurs mot Mitcham. Det hadde i forkant blitt lagt ut billetter for forhåndssalg, men etter å ha forhørt meg med Dulwich-supporteren Mishi ble jeg forsikret om at dette kun var et tilbud for å hindre køer rett før kampstart og at det ikke ville være noe krav om kjøp av billett på forhånd eller by på problemer å ta seg inn i god tid før avspark.

 

 

Tooting & Mitcham i Mitcham med Tooting like nord. Mitcham er et distrikt i sør-London, der det hører innunder bydelen Merton. Mitcham ligger 11-12 kilometer sørvest for Charing Cross i det sentrale London, og har i seg selv snaut 65 000 innbyggere. Tooting & Mitcham United spiller i disse dager sør i Mitcham, og Tooting er for ordens skyld et litt mindre sted like nord for Mitcham. Før London strakte seg ut hit og slukte opp området, var Mitcham et landlig område, og lenge ble det dyrket mye lavendel som blant annet ble brukt til fremstilling av blant annet diverse toalettsaker og forskjellig godlukt. Denne veksten kan også ses på både fotballklubbens logo og visse andre lokale våpenskjold. Industrialiseringen gjorde sitt til at det senere også ble annen type industri, men i dag pendler nok de fleste inn til sentrale London. Mitcham er også hjemsted for verdens eldste cricketklubb, og Mitcham Cricket Club har spilt på Mitcham Cricket Green siden 1685(!). Men la oss nå holde oss til fotball.

 

 

Da Tooting & Mitcham United ble stiftet i 1932, var det etter en sammenslåing av de to rivalene Tooting Town og Mitcham Wanderers, og det var nok ingen enkel avgjørelse, for det sies å ha vært sterke følelser i sving. Tooting Town hadde blitt startet i 1887 under navnet Tooting Graveney, og hadde suksess i lokale turneringer før første verdenskrig satt en stopper for fotballen. Det var da de startet opp igjen etter krigen at de tok navnet Tooting Town, og i 1922 kjøpte de Sandy Lane, der de spilte vegg i vegg med Mitcham Wanderers, som hadde blitt startet opp i 1912. Fra dette året spilte begge i London League, som Mitcham Wanderers for øvrig vant i 1929, og det var nok heftige møter mellom de to lokalrivalene. Imidlertid så tydeligvis begge at de hadde mer å tjene på å slå seg sammen, og Tooting & Mitcham United benyttet etter dette Sandy Lane som hjemmebane frem til 2002.

 

 

Den nye klubben fortsatte i London League frem til de i 1937 ble flyttet opp i den ikke lenger eksisterende Athenian League, som ble vunnet i både 1950 og 1955. I 1956 tok de steget opp i Isthmian League, og også der kunne de heve ligatroféet i både 1958 og i 1960 – for øvrig på et tidspunkt da Isthmian League var en av tre ligaer som hadde sin toppdivisjon på nivået rett under Football League. Klubben med kallenavnet ‘The Terrors’ har ved hele ti anledninger tatt seg til FA Cupens ordinære runder, og tilskuerrekorden på gamle Sandy Lane stammet fra en FA Cup kamp mot QPR i 1956 da 17 500 skal ha vært innenfor portene. Men mest berømt er nok deres cupinnsats i sesongen 1958/59, da de tok seg til FA Cupens tredje runde etter å ha slått ut blant annet Bournemouth og Northampton Town, og der møtte selveste Nottingham Forest fra toppdivisjonen.

 

 

På en frossen Sandy Lane ledet vertene 2-0 halvveis, og Forest var etter sigende noe heldig som klarte å sikre seg 2-2 og omkamp etter et selvmål og en kontroversiell straffeavgjørelse. Dette første møtet finnes det for øvrig herlige levende bilder fra, men det hører også med til historien av Forest vant omkampen 3-0 og endte opp med å vinne FA Cupen den sesongen. På denne tiden startet en lokal unggutt også karrieren sin i Tooting & Mitcham United, men den kommende storkeeperen Alex Stepney ble snart plukket opp av Millwall. Man skjønner for øvrig hvor godt rustet England på den tiden var på keeper-fronten når man vet at Stepney kun fikk én landskamp. For Tooting & Mitcham United må 1975/76-sesongen nevnes, for da overgikk de sin tidligere FA Cup-bragd ved å ta seg helt til fjerde ordinære runde ved å beseire Swindon Town etter omkamp. Bradford City ble imidlertid for sterke og vant 3-1 i Yorkshire.

 

 

Etter hvert gikk det imidlertid nedover med klubben, og i 1984 ble de kun reddet fra nedrykk av at Staines Towns hjemmebane ikke oppfylte kravene. Noen slik benådning var det ikke da de i 1989 rykket ned for første gang i sin historie, og ytterligere nedrykk i 1997 betød at de måtte ta turen ned i Isthmian League Division Two (som man da opererte med). Det var først i 2008 at de returnerte til ligaens Premier Division, og den gang ble det med fire sesonger. Da jeg tidlig i forrige sesong så Tooting & Mitcham United borte hos Chatham Town, mistenkte jeg at jeg så en tittelkandidat, og selv om Chatham kanskje ikke var noen voldsom målestokk all den tid de endte sesongen på nedrykksplass, innfridde The Terrors med å vinne Isthmian League 1 South og igjen sikre seg opprykk til Premier Division.

 

 

Etter en kort spasertur fra trikkeholdeplassen valgte jeg å vente med å betale meg inn med £10, men stakk likevel innom inngangspartiet for å raske med meg et program før jeg unnet meg turens første pint i baren på utsiden. Karen foran meg fikk imidlertid beskjed om at de ikke hadde flere program igjen, men at de kunne fås i baren som ligger tilknyttet den store hovedtribunen, med adkomst fra utsiden. Der var det allerede en god del mennesker, og etter å ha fått meg en pint fikk jeg høre at de nå var utsolgt for program med halvannen time til avspark! Var det virkelig mulig?? Da jeg en liten stund senere hadde en røykepause på utsiden, så jeg imidlertid en kar komme tilbake fra inngangspartiet med et program, så det hadde nok kun vært at de gikk midlertidig tom i baren, og nye forsyninger hadde nå ankommet inngangspartiet slik at jeg gikk bort og betalte £2 for et eksemplar.

 

 

På utsiden traff jeg også på den nevnte Mishi mens jeg slo av en prat med en representant for hjemmeklubben som hadde solgt meg en lodd i 50/50-lotteriet. Sistnevnte mente at The Terrors hadde fått nokså dårlig betalt hittil i sesongen, og at de var bedre enn det tabellen gir inntrykk av. De lå før kampen på tredje siste plass, og i så måte er de nok glade for at det grunnet restruktureringen etter inneværende sesong kun vil være ett lag som går ned. For Dulwich Hamlet sin del lå de på andreplass – à poeng med ligaleder Billericay Town, som dog hadde fire kamper til gode. De to karene var begge enige om at de andre nok først og fremst må kjempe om andreplassen bak Billericay Town denne sesongen, for med sin voldsomme pengebruk er Essex-klubben i ferd med å kjøpe seg opprykk. Likevel hadde ikke Mishi helt gitt opp håpet, men det skal nok godt gjøres å kunne snyte Billericay.

 

 

Det var tid nok til å få påfyll i baren før jeg betalte de £10 og kunne kikke innenfor portene på Imperial Fields, som har vært klubbens hjemmebane siden 2002. Da de den gang dessverre forlot Sandy Lane, der de hadde hatt tilhold siden 1932, betød det også slutten på det mange beskrev som den siste store gamle amatør-arena i London. Der hadde det i storhetstiden ikke vært uvanlig med firesifrede tilskuertall, med 17 500 i et oppgjør mot QPR som rekord, men den store hovedtribunen i tre (med trebenker) er dessverre ikke lenger politisk korrekt i dagens fotball, og det samme var kanskje tilfelle med de store ståtribunene ellers. Beklageligvis føyde den seg derfor etter hvert inn i rekken av flotte arenaer som nå er en saga blott, men selv om alt er relativt skal det også sies at deres nye Imperial Fields er nokså flott til å være et nybygg.

 

 

Fra utsiden minner fasaden på hovedtribunen nesten om noe man forventer å se i Football League,, og denne huser både den nevnte baren i tillegg til garderober, kontorer og den slags. På innsiden er det kun på midtpartiet dette bygget har en tribune, og dette er også anleggets eneste sittetribune. På flankene er det hard standing, og sistnevnte er også tilfelle på bortre langside, som dog også har et betongtrinn eller to helt i bakkant. Der står man under åpen himmel, men det slipper man dersom man får plass på midtpartiet av de to kortsidene. Begge kortsidene er nokså identiske, med klassiske ståtribuner, svartmalte bølgebrytere, og altså overbygg på midtpartiet. Disse overbyggene er merkelig nok bygget uten bakvegg, slik at det blåser inn bakfra dersom vinden kommer fra «riktig» retning.

 

 

Rett før avspark benyttet jeg anledningen til å få litt mat i skrotten, og matutsalget The Shak bød på noe så spesielt som Jerk Chicken – ikke akkurat tradisjonell fotball-mat, men desto større grunn til å sjekke det ut når menyen i sør ellers gjerne består av burgers, chips, burgers & chips, chips & burgers, chips & chips, etc etc. Det var ingen enkel mat å spise mens man står på tribunen og ser fotball, men selv om det kanskje ikke var gjenstand for grenseløs begeistring, gjorde det susen og fikk godkjent. Det fikk for den saks skyld absolutt også programmet som jeg raskt hadde saumfart i baren og kikket litt mer i mens jeg sto i matkøen som ble dominerte av bortelagets hipster-supportere som fikk meg til å slå fast at dagens mote tydeligvis var skjegg og «kunstneriske» briller og bekledning. Snart kom da også spillerne ut på banen, og mens jeg slukte siste rest av det noe originale fotball-måltidet ble kampen sparket i gang.

 

 

Til tross for at de kun hadde Burgess Hill Town og Worthing bak seg på tabellen (med fem poeng ned til jumboen Worthing), hadde The Terrors tatt fire poeng på sine to siste, men Dulwich Hamlet hadde visst en sterk statistikk der de var ubeseiret i sine ni siste bortemøter med sine erkerivaler, og det var de i rosa og blått som kunne juble allerede i kampens åttende minutt da Nathan Green fikk ballen på kanten, dro seg inn i feltet og sørget før 0-1 ved å plassere ballen i mål bak Terrors-keeper Matte Pierson. På dette tidspunktet var det faktisk hjemmelaget som hadde startet friskest, og noen minutter senere burde de ha utlignet da et innlegg fant Danny Bassett helt alene på bakerste stolpe, men Hamlet-keeper Preston Edwards reddet, og i stedet slo Hamlet til igjen i det 18. minutt. En feilpasning i Terrors-forsvaret ble snappet opp av Reise Allessani, og selv om hans avslutning først så ut til å bli reddet av keeper Pierson, snek ballen seg inn til 0-2.

 

 

Bortekeeper Edwards fikk problemer med et hardt innlegg, men to ganger ble påfølgende avslutninger blokkert nesten helt inne på streken. Deretter var det Bassett sin tur til å igjen ble hindret scoring av Hamlet-keeperen, mens også hjemmekeeperen og hans forsvar fikk et og annet å bryne seg på. Det føltes som om det hele var avgjort da gjestene økte ytterligere med rundt fem minutter igjen til pause, og igjen var Allessani involvert da hans raid og innlegg endte med at Nyren Clunis satt inn 0-3 fra kloss hold. De mange hipsterne blant de 636 tilskuerne kunne juble, og jeg kunne snart benytte pausen til å hente meg forfriskninger fra baren. Jeg hadde forresten kanskje forventet et enda høyere tilskuertall denne dagen, og muligens et firesifret sådan, men kanskje hadde jeg overvurdert noe den lokale interessen som så absolutt burde ha vært til stede, selv på en dag da kollektivtrafikken byr på redusert tilbud.

 

 

Selv om Hamlet åpenbart hadde vært noe skarpere, hadde det på ingem måte vært noen overkjøring, og Terrors-manager Frank Wilson hadde tydeligvis heller ikke gitt helt opp, for vertene tvang frem flere sjanser etter pause. Både Mike Dixon, Isaiah Jones og Chance O’Neill hadde avslutninger som Hamlet-keeperen måtte hamle opp med, men likevel virket det skumlere da Nyren Clunis to ganger fyrte løs for Hamlet, og på en av disse måtte keeper Pierson gi retur som Allessani forsøkte å heade inn. Det endte dog med at han skallet med en Terrors-forsvarer som desperat forsøkte å klarere, og Allessani måtte omsider byttes ut. Marc Weatherstone holdt på å gi vertene et hjelpende hånd med det som ville vært et spektakulært selvmål da han sleivsparket et vanvittig tilbakespill tilbake mot eget mål slik at keeper Edwards med nød og neppe fikk headet ballen over.

 

 

Etter et serie med cornere fikk omsider vertene uttelling da Sam Flegg headet inn reduseringen til 1-3 med et kvarter igjen. Til tross for at de fikk blod på tann og presset på i jakt på ytterligere redusering, var egentlig Hamlet aldri alvorlig truet, og etter å ha avgjort kampen i første omgang sikret de seg nok en seier over sin erkerival, samtidig som de (som eneste klubb) opprettholdt et visst press på Billericay – som for øvrig også hadde vunnet sin kamp med avspark tidligere på dagen. Så gjenstår det å se om de vil kunne by den pengesterke Essex-klubben på skikkelig kamp, eller om de vil måtte ta til takke med playoff. For The Terrors blir det i stedet en fortsatt kamp for å unngår nedrykk tilbake til Isthmian 1 South, men det jeg så av de denne dagen tydet egentlig på at de burde klare det.

 

 

For min egen del hadde jeg egentlig vurdert en andre kamp denne dagen, for Brentford tok imot Aston Villa med sent avspark i Championship. Det ville by på et (sannsynligvis siste) gjensyn med Griffin Park, men mens jeg vurderte dette i ukene opp mot avreise, ble plutselig de resterende billettene gjort gjenstand for billettrestriksjoner. Det var kanskje like greit at jeg etter en våkenatt derfor i stedet satt meg på trikken for å vende tilbake til Croydon. Der fikk jeg omsider sjekket inn på rom 208, før jeg tok en liten tur bortom Porter & Sorter, som jo er et nokså obligatorisk stoppested når jeg har Croydon som base. Jaggu ble det ikke også en tur innom Wetherspoons-puben The George for å få meg litt mat før jeg tok kvelden. På dette tidspunktet hadde det for lengst begynt å bøtte ned fra oven, og jeg fryktet allerede at min kamp dagen etter sto i fare da jeg krøp under dyna.

 

 

English ground # 446:
Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet 1-3 (0-3)
Isthmian League Premier Division
Imperial Fields, 26 December 2017
0-1 Nathan Green (8)
0-2 Reise Allassani (18)
0-3 Nyren Clunis (41)
1-3 Samuel Flegg (76)
Att: 636
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 27.12.2017: Steyning Town v Storrington 
Previous game: 18.11.2017: Notodden v Fredrikstad 
Previous UK game: 06.09.2017: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town 

 

More pics 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg