Fredag 28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County
Det er heldigvis ikke altfor ofte jeg opplever slikt lenger, men formen var alt annet enn god da jeg våknet i Reading og merket at det ganske riktig hadde blitt altfor mye av det gode på The Alehouse kvelden før. Om jeg bare hadde klart å sporenstreks trekke meg tilbake til hotellet ved stengetid, men neida, jeg skulle selvsagt surre meg innom en nattklubb også! Nå betalte jeg prisen da jeg tok med meg bagasjen, sjekket ut og gikk ned til Wetherspoons-puben The Hope Tap. Planene om en full english breakfast måtte visst endres, for apetitten var totalt fraværende, og selv om jeg nøyde meg med å bestille en bacon roll som så ut som det minste på frokostmenyen, klarte jeg ikke å få ned mer enn halve, selv om det derimot gikk ned to flasker j2o på høykant. Det var bare å kaste inn håndkledet og komme seg mot Wales med 10.28-toget som planlagt.
Det var i denne perioden buss for tog mellom Bristol Parkway og, sannsynligvis grunnet vedlikeholdsarbeid i Severn-tunnelen – så etter en times tid var det bare å komme seg av og over på bussen som fraktet meg over grensen til Wales slik at jeg kunne toge videre derfra til Cardiff Central. Tilbake i ok form ankom jeg den walisiske hovedstaden med fortsatt over en time til innsjekking, men jeg gikk likevel opp til etablissementet NosDa der jeg hadde betalt £34 for overnatting. I underetasjen har de skjenkestedet Tafern Taf, og siden jeg ikke fikk sjekke inn ennå slo jeg meg like godt ned med en pint med utsikt over Millennium Stadium på motsatt side av elven, og så gjennom litt av reiseplanene videre mens jeg ventet på å få installere meg. Med det unnagjort kunne jeg også gå og innta et etterlengtet måltid ved The Gatekeeper for deretter å teste mikropuben Hop Bunker før jeg satt kursen mot Ton Pentre med 16.11-toget fra Cardiff Queen Street.
Toget brukte 50 minutter til Ton Pentre, som er en tidligere gruvelandsby som ligger i dalene i det walisiske ‘grevskapet’ Rhondda Cynon Taf. Her var kullgruvedrift virkelig alfa og omega, og arbeiderboligene som klynget seg til dalsidene oppover Rhondda-dalen huset i gruvenes storhetsperiode flere tusen innbyggere. For å skille den fra nabogrenda Tonypandy, fikk samfunnet her navnet Ton Pentre, men i dag har innbyggertallet blitt redusert til rett over ett tusen. Da gruvene etter hvert stengte, førte det naturlig nok til høy arbeidsledighet, fattigdom og fraflytting, og Ton Pentre er fortsatt en skygge av det samfunnet det en gang var. Det ser imidlertid ut til at man har klart å snu utviklingen noe, og de økonomiske oppgangstider i Cardiff har ført til at Ton Pentre og Rhondda-dalen blir stadig mer populært som bosted for folk som arbeider i først og fremst Cardiff men også Swansea.
Det virket nokså stille langs hovedgata i Ton Pentre, men det var da noen fremmøtte på The Windsor der jeg søkte tilflukt med en pint. Fra dette første stoppestedet gikk turen etter hvert videre til The New Inn, like ved stedets ‘chippy’ med det originale navnet A Fish Called Rhondda som de faktisk har høstet både ros og priser for. Siste stopp ble The Gelli Hotel, før jeg snudde og orienterte meg frem til kveldens kamparena, Ynys Park. Det skulle vise seg at byens beste utvalg av cider nok var å finne i klubbhuset der, og etter å ha ankommet med en snau time til avspark slo jeg meg snart ned der etter å ha hentet et kampprogram fra inngangspartiet. De viste seg å være inkludert i inngangspengene på £5, så jeg endte derfor opp med å allerede betale meg inn mot et løfta om at de ville huske meg.
Klubben jeg denne kvelden skulle se, har to forgjengere med samme navn. Allerede i 1896 fantes det klubb ved navn Ton Pentre FC, og som fotballklubb var de nærmest en ensom svale i en region der rugby union er den store sporten. En av disse forgjengerne spilte først i Welsh League (som de vant i 1908 og 1914) og senere i Southern League, og de klarte i 1922 å nå finalen av den walisiske cupen, der de måtte se seg slått av Cardiff City. Denne klubben måtte snart legge ned driften, og dagens klubb så dagens lys i 1935. Etter annen verdenskrig tok de plass i en omstrukturert Welsh League der ligaens nivå to var regionalisert i en østlig og vestlig divisjon. Ton Pentre ble plassert i den vestlige, og sikret på første forsøk opprykk ved å vinne avdelingen.
Ton Pentre vant Welsh League i både 1958, 1961, 1974 og 1982, og skulle i lang tid holde seg på øverste nivå. I 1986 ble det storkamp på deres Ynys Park da de trakk hjemmekamp mot selveste Cardiff City i første ordinære runde av FA Cupen (som mange walisiske klubber da fortsatt var med i). På det som skulle bli et stappfullt Ynys Park var også blant annet BBCs ‘Match of the Day’ til stede og laget den gang noen herlige reportasjer. Da Ton Pentre igjen vant Welsh League-tittelen i 1993 fikk de ta steget opp i den nye League of Wales som året før hadde blitt stiftet som den første nasjonale toppdivisjonen i walisisk fotball. Der markerte de seg med tredjeplasser i sine to første sesonger, og kvalifiserte seg med det for spill i Europa i form av Intertoto-cupen. Dessverre måtte hjemmekampene i denne turneringen spilles i Cardiff, og det europeiske eventyret holdt dessuten på å ta knekken på klubben økonomisk.
Det endte faktisk med at de ikke så annet valg enn å ta frivillig nedrykk i 1997, og selv om de umiddelbart vant Welsh League hele fem ganger på rad, returnerte de ikke til den nåværende toppdivisjonen. I 2005 sikret de seg sin Welsh League-tittel nummer tolv (inkludert titlene til den nevnte forgjengeren), men fortsatt ingen retur til eliten (kanskje var det også nå stadionkrav inne i bildet?). I stedet måtte de i forbindelse med en omstrukturering (til mindre divisjoner) i 2010 ta turen ned i Welsh League Division 2 da de for første gang i sin historie rykket ned på bakgrunn av sportslige prestasjoner. De returnerte umiddelbart ved å gå gjennom ligasesongen ubeseiret og sikre seg divisjonstittelen, og fortsatt er de å finne i Welsh League Division 1.
Kveldens kampprogram var 52 sider tjukt og bød på en god del interessant stoff som jeg fordypet meg i mens jeg nippet til et glass i den koselige baren. Ton Pentre skulle ta imot Haverfordwest County til kamp om ligapoeng i Welsh League Division One. Dette er den ligaens øverste divisjon, og det er snakk om nivå to av walisisk fotball, der Welsh League er den sørlige feederliga til Welsh Premier League mens Cymru Alliance har den rollen i nord-Wales. Tabellen fortalte at Penybont ledet an i Welsh League Division One, med nettopp Haverfordwest hakk i hel og deretter denne sesongens cup-askeladder Cambrian & Clydach Vale som ledet an i jakten blant de øvrige. Ton Pentre lå på sin side som tredje sist av de 16, og trengte således poeng. I utgangspunktet skal tre ned, men det er ikke alltid så enkelt som det i walisisk fotball.
Det er ikke sjelden at opp- og nedrykk blir på annet grunnlag enn det sportslige, ved at klubber mister relevante lisenser etc etter å ikke oppfylle forskjellige krav. Og ikke minst etter denne sesongen er det svært sannsynlig at tabellen ikke nødvendigvis vil avgjøre videre skjebne. Til sommeren er nemlig den walisiske pyramiden gjenstand for første del av en stor omstrukturering, og dagens nivå to skal erstattes av to nye divisjoner styrt av forbundet FAW – FAW Championship North og South. Også klubber som i dag er lavere enn dette i systemet er velkommen til å søke om medlemskap der, og noen av disse vil bli kunne flyttet opp dersom de oppfyller kravene og sportslig kvalifiserte klubber mislykkes med dette.
Det var på tide å komme seg innenfor portene på Ynys Park, og det er et flott anlegg klubben har her. Som mange andre klubber i de walisiske dalene ligger banen også fint til med høye åser som flott bakteppe, men det var det lite å se til i desember-mørket denne kvelden. Jeg hadde lurt på om jeg kanskje skulle spare besøket hit til en lysere årstid, men kom til at det kunne være flott også under flomlys, og Ynys Park skuffet ikke. Partiet jeg like best var å finne bak det ene målet, der en ståtribune med overbygg strekker seg hele banens bredde. På den ene langsiden har man en sittetribune nesten midt på, og på den ene banehalvdelen baksiden av et bygg der spillere originalt nok ankommer banen via en metalltrapp som leder ned fra garderobene oppe i andre etasje av dette klubbhuset. På den andre langsiden er det såkalt hard standing som gjelder, mens det på bortre kortside er enda mindre av fasiliteter, Jeg likte umiddelbart Ynys Park.
Hjemmelaget med kallenavnet Rhondda Bulldogs fikk det hett om ørene allerede fra start, og både Dany Williams og Ben Fawcett testet hjemmekeeper Ryan Fleming, men også vertene hadde muligheter ved Robbie Thomas og en heading like utenfor fra Jordan Islip. Det var en frenetisk start på kampen, og alt dette skjedde før bortelaget tok ledelsen i det fjerde minutt. Det skjedde fra en corner, og det var en gammel kjenning som styrte inn 0-1; nemlig den gamle målsniken Lee Trundle som mange sikkert vil huske fra blant annet Swansea City, Bristol City og/eller Wrexham. Elliot Scotcher hadde to muligheter til å doble ledelsen; først i form av en volley som suste like over tverrliggeren, og deretter med et frispark som Fleming reddet. Da gjestene likevel fikk sitt andre mål i det 27. minutt, var det igjen etter en corner – en kort sådan – som endte opp med et innlegg til kaptein Sean Pemberton som vendte og plasserte ballen i hjørnet til 0-2.
Nå var det Haverfordwest som styrte showet totalt, og ti minutter senere sto det 0-3 etter at et passivt Bulldogs-forsvar lot gjestene boltre seg i feltet og Ben Fawcett kunne skli inn kampens tredje mål. Det virket egentlig avgjort, og det kunne blitt styggere før pause, for Lee Trundle hadde ytterligere en sjanse eller to til å øke. Ton Pentre burde kanskje også ha redusert ved Aiden Chappell-Smith som gikk på et imponerende raid, men bortekeeper Stephen Hall ryddet opp på flott vis. Dermed sto det 0-3 til pause, og det var egentlig ikke ufortjent, for Haverfordwest hadde virkelig vært gode. Det var vel akkurat tid til en rask forfriskning i klubbhusets bar, og der virket det som om hjemmefansen – kanskje ikke helt unaturlig – hadde gitt opp håpet om å berge poeng denne kvelden.
På banen virket det imidlertid ikke som om Ton Pentre hadde gitt opp, for de startet annenomgangen godt, selv om de ikke fikk uttelling. I stedet var det den nå 42 år gamle Lee Trundle som tolv minutter ut i omgangen igjen var på rett sted da et innlegg fant ham på bakre stolpe der han headet inn 0-4. Kun en god redning fra hjemmekeeper Fleming hindret Elliot Thomas i å score et femte, og helt på tampen kunne Trundle notert seg for hattrick, men hans avslutning gikk i nettveggen. Det siste jeg rakk å se før jeg på overtid snek meg ut for å rekke siste tog tilbake til Cardiff klokka 21.23 var at Lee Price ble spilt alene gjennom for vertene men måtte se Haverfordwest-keeper Hall vunne duellen. Og idet jeg forserte den smale lille brua som leder ut fra parkeringsplassen på utsiden, hørte jeg sluttsignalet gå mens jeg hastet mot jernbanestasjonen et steinkast unna.
Man opererer ikke med tilskuertall i denne ligaen, men jeg anslo det til å være drøyt 200 tilskuere. Uansett ingenting å si på resultatet, for det var til tider en maktdemonstrasjon av Haverfordwest som også reduserte ledelsen til to poeng opp til et Penybont som måtte nøye seg med uavgjort borte hos Briton Ferry Llansawal. Artig var det også å se Lee Trundle, men for å foregripe begivenhetene ørlite, var det et sjokk da jeg kun to dager senere fikk høre rykter om at han var på vei bort. De fleste virket å tro at han var på vei tilbake til Llanelli Town – som han hjalp til to strake opprykk med vanvittige 86 mål på 59 kamper – for å hjelpe de med å holde plassen i Welsh PL. Enda større var overraskelsen derfor da jeg senere på turen hørte at han hadde signert for Trefelin BGC i Welsh League Division Three.
Uansett kom jeg meg tilbake til Cardiff Central via et lynraskt togbytte ved Radyr. Jeg hadde ikke tenkt å trekke meg tilbake til hotellet umiddelbart, og valgte å sjekke ut puben The Cambrian Tap før jeg gjorde det samme med The Goat Major. Først etter dette spaserte jeg tilbake til min base ved NosDa der jeg også unnet meg et siste lite glass for høflighets skyld før jeg tok kvelden og fant veien opp trappa til mine gemakker. Det hadde vært en lang men fin dag med groundhopping i Wales, og det skulle bli mer av det samme dagen etter. Besøket til Ton Pentres Ynys Park hadde så absolutt svart til forventningene, og jeg håpet nå bare at det samme ville være tilfelle med Rhayader Town som var neste post på mitt kampprogram.
Welsh ground # 13:
Ton Pentre v Haverfordwest County 0-4 (0-3)
Welsh League Division One
Ynys Park, 28 December 2018
0-1 Lee Trundle (4)
0-2 Sean Pemberton (27)
0-3 Ben Fawcett (37)
0-4 Lee Trundle (59)
Att: ?? (est. 200-250)
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: £3
Next game: 29.12.2018: Rhayader Town v Hay St. Mary’s
Previous game: 26.12.2018: Harrow Borough v Hendon
This day on a map