Harrow Borough v Hendon 26.12.2018

 

Onsdag 26.12.2018: Harrow Borough v Hendon

Endelig hadde tiden kommet for den etter hvert så årvisse romjuls- og nyttårs-turen over til balløya, og det var ikke det spor for tidlig etter at jeg nå hadde ventet utålmodig helt siden den store august-turen. Jeg må si jeg fortsatt savnet Rygge da min snille mor kom for å plukke meg opp like etter klokka fire, etter å ha stått opp i otta for å skysse meg opp til Korsegården slik at jeg skulle komme meg med flybussen klokka 04.32. Etter en natt uten søvn fikk jeg denne gang i hvert fall en drøy halvtime på øyet før vi ankom Gardermoen, men jeg sov da også nesten hele veien på Norwegians morgenfly over til Gatwick. Det vil si jeg registrerte så vidt at det ble meldt om tåke ved sistnevnte flyplass før jeg våknet skikkelig få minutter før en noe forsinket landing. Bagen var denne gang en av de aller første til å komme på rullebåndet, så nå var det bare å sjekke status for togtrafikken inn mot London.

Et år tidligere hadde jeg hatt store problemer med å komme meg fra denne flyplassen til min base i East Croydon, grunnet vedlikeholdsarbeid og total mangel på togavganger, og det som skulle ha vært en togtur på et kvarters tid endte i stedet opp med en kronglete vei der jeg ved brukte rundt to timer på turen til Croydon ved hjelp av to busser (inkludert en som stampet en liten evighet i kø på motorveien) og en trikk. Igjen hadde jeg valgt samme base, og jeg hadde ant uråd da det utpå høsten igjen hadde blitt varslet om vedlikeholdsarbeid. Boxing Day er jo uansett ikke en dag da man er bortskjemt med togavganger i England, og det er hovedsakelig kun tog mellom London og dens flyplasser (det samme er vel tilfelle i Manchester) denne dagen. Etter hvert viste det seg at Gatwick Express likevel ville kjøre halvtimesruter, og det viste seg å holde stikk slik at jeg tok sikte på 09.38-toget.

Det var egentlig litt flaks at jeg kom meg med, for samtlige 12 vogner var fullpakket, slik de skulle være på alle deres tre tog jeg benyttet denne dagen. Faktisk så fullpakket av flere personer fikk beskjed om at de måtte stå igjen på perrongen og vente på neste tog! Så kan de som forsvarer mangelen på togavganger i romjula hevde så mye de vil at ‘britene uansett ikke reiser med tog på disse dagene’. Det var heldigvis ikke altfor lenge jeg måtte stå som sild i tønne før jeg kunne presse meg av på East Croydon stasjon og traske ned til Premier Inn-hotellet der for å slenge fra meg bagasjen. Jeg hadde vært tidlig ute med å booke overnatting her, og slapp derfor unna med rimelige £23, men fikk naturlig nok ikke sjekke inn såpass tidlig. Det hadde heller ikke vært en del av planen, for nå var det bare å sette kursen mot hjemmebanen til Harrow Borough og turens første kamp.

Det som derimot hadde vært en del av planen var å få med seg to kamper denne dagen, og valget falt på Fire United v Topes Lavares – et oppgjør i ECL 1 South mellom to klubber som begge benytter Terence McMillan Stadium i øst-London. Der var det avspark klokka 11.00, og planen var å ta seg derfra videre til Earlsmead Stadium for å se lokaloppgjøret Harrow Borough v Hendon klokka 15.00. Denne planen falt imidlertid i fisk da Harrow Borough i likhet med så godt som alle andre i Londons non-league-fotball noen uker i forkant valgte å flytte avspark fra 15.00 til 13.00. Det var vel til slutt ikke en eneste 15.00-kamp igjen i non-league i hele London, så jeg måtte til slutt innse at det ble med den ene kampen, og da ble det et besøk hos Harrow Borough. Igjen var det skikkelig sild i tønne da jeg ble med 10.25-toget videre inn til London Bridge, og det var til sammenligning faktisk en befrielse å komme seg på tuben.

Jeg ble med dens Jubilee Line til Finchley Road, der jeg byttet til et Metropolitan Line-tog som fraktet meg til Harrow-on-the-Hill. Derfra skulle jeg få skyss med buss H10, og lite visste jeg om problemene som ventet da jeg tok oppstilling på korrekt avgangssted ved Harrow busstasjon. Da gikk etter en ikke altfor lang busstur steg av på Eastcote Lane, få minutters gange fra Earlsmead Stadium, slo nemlig alarmklokkene inn for fullt få sekunder etter at bussen hadde kjørt videre. Jeg manglet mobiltelefonen!! Krisen var et faktum; ikke minst fordi også bankkortene også lå i telefonen, slik at jeg nå kun hadde det jeg bar av kontanter i lommeboka. Og så i London da, av alle steder!! Jeg var ikke videre optimist på egne vegne da jeg etter en kort betenkningstid strenet ned mot Earlsmead Stadium for å muligens kunne få lånt en telefon der.

Harrow Borough hører ikke helt overraskende hjemme i London-bydelen Harrow. Det er en av de nordvestlige ytre bydelene i metropolen, og den skal ha et innbyggertall på rundt en kvart million. Stedet der Harrow Borough spiller sine hjemmekamper på Earlsmead Stadium ligger helt sør i bydelen, et steinkast fra grensen mot bydelen Ealing. Beskrevet på en annen måte som for noen kanskje gjør det enklere å plassere Harrow Borough geografisk, ligger vel deres hjemmebane noe sånt som en halv mil eller deromkring vest for nasjonalanlegget Wembley Stadium. Det som nå er bydelen Harrow var tidligere en del av det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, inntil man i 1965 havnet under Greater London. Bydelen er for øvrig også svært flerkulturell, og skal eksempelvis huse Storbritannias største konsentrasjon av både Gujarati-hinduer og srilankiske tamiler.

Ved Earlsmead Stadium ligger nå klubbhuset med klubbens bar rett på utsiden av selve stadionet, og jeg gikk rett dit inn for å bestille meg turens første pint og samtidig forhøre meg om mulighetene for lån av en telefon og mulig informasjon fra lokalkjente om hvor man eventuelt skulle henvende seg. Jeg fikk til svar at de ikke hadde noen offentlig telefon i klubbhuset men at bartenderen skulle sjekke om jeg kanskje kunne få låne en. Mens ingenting skjedde sto jeg selv om innså at dette kunne bli en svært kort tur, for om ikke telefonen og kortene kom til rette, ville jeg mest sannsynlig måtte nøye meg med å heller bestille fly hjem igjen så raskt som mulig og anse en solid dose penger som tapt. Det gikk heldigvis ikke lenge før jeg så et kjent fjes da groundhopperen Rob entret klubbhuset. Scarborough-supporteren er bosatt i London og ser ofte sin lokale klubb Hendon, så jeg hadde halvveis håpet å se ham- Han jobber til og med for London Overground, så han måtte da kanskje vite et og annet som kunne være meg til hjelp?

Jeg fikk låne hans telefon for å ringe meg selv, men jeg tolket det som et dårlig tegn at jeg nå gang på gang fikk som svar at nummeret var utilgjengelig. Rob forsøkte å berolige meg med at sjåføren nok uansett ikke ville returnere til bussgarasjen før skiftet hans var over, og at jeg kunne prøve igjen i pausen. Samtidig fant han ut hvor det aktuelle selskapet hadde sin bussgarasje, og hevdet at jeg like gjerne kunne se kampen da jeg uansett ikke fikk gjort noe fra eller til før den tid. Det var fortsatt tre kvarters tid til avspark, men det var alt annet enn enkelt å fokusere på kamp og tenke på noe annet enn den kinkige situasjonen jeg nå hadde havnet i. Naturlig nok er mangelen på telefon også grunnen til at jeg ikke kan presentere noen egne bilder fra Earlsmead Stadium å dekorere bloggen med, slik at jeg i stedet har måttet låne bilder fra noen andre bloggere.

Harrow Borough ble stiftet i 1933 under navnet Roxonians FC, og allerede året etter flyttet de inn på nybygde Earlsmead Stadium. De spilte først i Spartan League Division Two, og hadde endret navn til Harrow Town da de i 1939 vant divisjonen og rykket opp i ligaens toppdivisjon. Krigens utbrudd satt en foreløpig stopper for deres spill i Spartan League, men etter krigens slutt var de tilbake og ble værende der til de i 1958 tok steget over i Delphian League. Sistnevnte liga ble som jeg har nevnt flere ganger tidligere oppløst i 1964 da den i realiteten egentlig ble ‘spist opp’ av Athenian League, og Harrow-klubben sikret seg på første forsøk opprykk til Athanian Leagues toppdivisjon.

1960-årene så klubben havne i økonomisk krise og tvunget til å selge flere av sine tilstøtende baner utenfor Earlsmead Stadium, men klubben som i 1967 tok dagens navn fikk skuta på rett kjøl og ble i 1975 valgt inn i Isthmian League. Fire år senere spilte de seg opp i Isthmian League Premier Division, og der har de faktisk befunnet seg inntil i sommer! Man skulle kanskje tro at de siste tiårene dermed har vært lite spektakulære, men klubben hadde i 1983/84 sin beste sesong. Sesongen før hadde de nådd semifinalene i FA Trophy (tap for Telford United), men denne gangen var det i FA Cupen de markerte seg ved å for første gang nå andre ordinære runde. Der måtte de imidlertid gi tapt for et Newport County som den gang spilte på nivå tre av engelsk fotball, men i ligaen var de uimotståelige. De vant Isthmian Premier suverent, med hele 17 poeng ned til Worthing på annenplassen.

Etter forrige sesong var Harrow Borough blant klubbene som ble flyttet sidelengs over fra Isthmian Premier til Southern League Division South. Utvidelsen fra tre til fire avdelinger/ligaer på step 3 skjedde altså som følge av at Southern League har to Premier Division-avdelinger – Central og South. Det var nok litt skepsis blant klubbene som ble flyttet, men Harrow Borough la nå beslag på den siste playoff-plassen. Foran seg hadde de Met Police (en av de andre som ble flyttet over), Salisbury, Weymouth og tabelledende Taunton Town. I siste kamp hadde de holdt toer Weymouth til 2-2 nede på Dorset-kysten. For gjestende Hendon sin del lå de to plasser og tre poeng bak Harrow, men hadde også to kamper mer spilt. Programmet jeg hadde betalt £2 i klubbhuset så flott ut, men der og da hadde jeg visse problemer med å fokusere på det jeg leste før vi etter hvert gikk for å betale oss inn med £10. Anlegget har på den ene langsiden en ståtribune mens hovedtribunen med sitteplasser er på motsatt side. På kortsidene står man under åpen himmel på noen betongtrinn.

Naturlig nok har jeg også hatt kamper der jeg har vært mer fokusert på kampen enn hva tilfellet var denne dagen, selv om jeg etter beste evne forsøkte å skyve problemene ut av tankene for en stakket stund. Jeg fikk i hvert fall med meg at Hendon tok en tidlig ledelse etter at Ricardo German lurte offside-fella og deretter ble revet av en forsvarer som desperat forsøkte å rydde opp. Fem minutter var spilt, og dommeren pekte på straffemerket. German tok selv straffen, utmanøvrerte Harrow-keeper Hafed Al-Doubri og sørget for 0-1. Ledelsen varte i kun åtte minutter, selv om Harrow ikke hadde hatt stort å by på før de fikk en corner. Den ble slått av tidligere Hendon-mann Michael Bryan og headet i mål av Ryan Moss, som en Hendon-kar mente alltid er en kilde til frustrasjon for hans helter.

Shaun Preddie kunne sendt Harrow i ledelsen med en avslutning som endret retning og traff stolpen, og på motsatt side reddet vertene på streken da Brendan Murphy-McVey raget høyest på en corner og headet på mål. Det var ellers flere brukbare muligheter begge veier, men det sto fortsatt 1-1 da dommeren blåste for pause og vi oppsøkte baren for litt rask strupelesk. Fortsatt var det intet hell da jeg forsøkte å ringe meg selv fra Robs telefon, så det begynte virkelig å se stygt ut. Det var bare å tømme glasset og komme seg ut for å heller forsøke å konsentrere seg litt om annenomgangen det nå var klart for. Begge lags supportere virket å ha tro på at deres utvalgte skulle kunne klare å ta poengene, men jeg mener at Rob og et par av hans Hendon-kompiser også ga uttrykk for at de ville si seg fornøyd med ett poeng i dette lokaloppgjøret.

Det var Hendon som startet best også etter pause, og Harrow-keeperen måtte to ganger i aksjon for å hindre scoring fra Shaquille Hippolyte-Patrick. Etter hvert tok imidlertid Harrow Borough mer over, og et kvarter ut i annenomgangen tok de ledelsen på muligens noe kontroversielt vis. I forbindelse med et frispark kalte dommeren til seg synderen, Hendon-forsvarer Murphy-McVey, og lot deretter Harrow ta frisparket raskt før han hadde mulighet til å komme seg tilbake i posisjon. Det endte med et innlegg til Jordan Ireland foran mål som kunne sette inn 2-1. Flere av Harrow-representantene virket faktisk overrasket, og protsetene fra Hendon-folket var til liten nytte. Det virket som om lufta gikk litt ut av Hendon etter dette, og tidligere Hendon-spiller Dylan Kearney og Lewis Cole hadde begge muligheter til å øke Harrow-ledelsen. Det ble Kearney som i det 78. minutt straffet svakt forsvarsspill og satt inn 3-1.

Deretter måtte Hendon-forsvarer Darren Locke ut med skade etter at Hendon hadde brukt alle sine bytter, og med i underkant av fem minutter igjen måtte Riccardo Alexander-Greenway kaste inn håndkledet slik at Hendon måtte avslutte med ni mann – uten av Harrow Borough klarte å øke ytterligere. Det endte 3-1 foran 248 tilskuere. Men mest gledelig for undertegnede; da Rob ga meg telefonen og ba meg prøve igjen, fikk jeg svar fra en kar som bekreftet at mobilen min var levert inn på bussgarasjen til Sovereign oppe på Pinner Road. Det var bare å komme seg dit, og jeg takket Rob for hjelp før han hastet av gårde etter å ha takket nei til en pint som takk for assistanse. En av hans ledsagere skulle med samme buss som meg tilbake til Harrow busstasjon, og vel fremme der pekte han ut hvilken retning jeg skulle og hvilken buss som kunne ta meg den korte veien dit opp. Hittegodset jeg søkte befant seg ganske riktig på oppgitt sted, og overlykkelig ga jeg karen på kontoret en £10-seddel som jeg ba ham overrekke sjåføren med beskjed om å ta seg en pint eller to på min regning.

Så endte det utrolig nok likevel godt. Med en enorm bør borte fra skuldrene trasket jeg lett til sinns ned til West Harrow tube-stasjon for å sette kursen tilbake til London Bridge, via et bytte ved Moorgate. Toget tilbake til East Croydon var igjen fullstendig stappfullt, men det plaget meg lite nå. Ved Premier Inn-hotellet fikk jeg installert meg på rom 234, før jeg fant ut at jeg måtte ut og feire med et par pints. The Porter & Sorter viste seg å være stengt, så jeg valgte å traske til The Ship, før turen gikk videre innom The Green Dragon, Market Tavern og til slutt The Spread Eagle Pie & Ale House. Dagen hadde ikke gått helt som forventet, men utrolig nok hadde det endt godt. Turen var i gang.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 499:
Harrow Borough v Hendon 3-1 (1-1)
Southern League Premier Division South
Earlsmead Stadium, 26 December 2018
0-1 Ricardo German (og, 6)
1-1 Ryan Moss (14)
2-1 Jordan Ireland (61)
3-1 Dylan Kearney (78)
Att: 248
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £4

Next game: 28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County
Previous game: 27.10.2018: Fredrikstad v Alta
Previous UK game: 01.09.2018: Tilbury v Basildon United

More pics

This day on a map

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg