Lørdag 01.09.2018: Tilbury v Basildon United
Da jeg våknet noe groggy i Newport denne lørdagsmorgenen var det i visshet om at det var siste dag på balløya før turen skulle avsluttes med en dag eller to på det europeiske fastlandet. Jeg hadde bestilt plass på Eurostar-toget sin 19.34-avgang til Brussel, og hadde derfor vært avhengig av den kampen jeg valgte meg denne dagen ble spilt på et sted som lot meg komme meg inn til London St. Pancras tidsnok til å komme meg med. Av de aktuelle alternativene pekte Tilbury v Basildon United seg tidlig ut, og etter å ha sjekket at det faktisk lot seg gjøre, var det egentlig aldri noen tvil om at det skulle bli min kamp for dagen. Etter å ha drasset med meg bagasjen gjennom Newport og plukket med meg et par smørbrød fra en Tesco-sjappe på veien, tok jeg derfor plass på 08.40-toget til London Paddington.
Etter å ha fått litt mer søvn på veien, kunne jeg snaut tre timer senere stige av da vi ankom endestasjonen i halv tolv-tiden. Nå hadde jeg godt av tid til å krysse den engelske hovedstaden ved å ta tuben til Tower Hill og spasere de få minuttene derfra til London Fenchurch Street jernbanestasjon der togene til selskapet c2c starter sin ferd østover mot Essex. Idet jeg skulle passere billettsperringene på Tower Hill-stasjonen med min bagasje, hektet jeg meg imidlertid fast og revnet halve fronten på trøya. Det var bare å komme seg rundt hjørnet, vekk fra den verste flommen av turister på vei til Tower of London. Det var neppe attrå noen av turistene hadde i blikket da jeg noen øyeblikk senere fikk flerret av meg trøye foran Fenchurch Street-stasjonen og erstattet den med en ny trøye fra bagen.
Herfra rakk jeg til og med et tidligere tog enn opprinnelig planlagt, og siden jeg hadde mer enn nok av tid, valgte jeg som planlagt en vanningspause på en pub. De er det mildt sagt få av i området rundt Tilbury Town stasjon, så jeg hoppet av én stasjon tidligere i nabobyen Grays, og fant frem til den gode puben The White Hart. Der kunne jeg puste ut med et glass før jeg returnerte til stasjonen og ble med videre det ene stoppet til Tilbury Town. Etter over tre uker på rundreise var jeg nå temmelig drittlei av å dra rundt på den store og stadig tyngre bagen, så jeg valgte å oppsøke et taxi-firma tvers over veien av stasjonen. Der fikk jeg også avtalt henting etter kampen før en av deres sjåfører skysset meg opp til Tilbury FCs hjemmebane Chadfields.
Tilbury er en havneby i Essex med en beliggenhet ved Themsens nordlige bredd, omtrent tre og en halv mil øst for sentrale London. Den ligger ved et punkt der Themsen smalner og gjør en sving, og dypvannshavnen Port of Tilbury er en av Storbritannias tre største containerhavner. Den strategiske beliggenheten har også sørget for at flere fort ble bygget her; det eldste ble på første halvdel av 1500-tallet anlagt på ordre fra kong Henry VIII. I uminnelige tider har det også vært en viktig ferjeforbindelse mellom Tilbury og Kent-byen Gravesend på andre siden av Themsen. Man har funnet kart fra 1500-tallet som vitner om en ferjerute her. Det var først og fremst etter byggingen av Tilbury Docks på siste halvdel av 1800-tallet at Tilbury virkelig vokste til et sted av betydning, og byen hadde ved siste folketelling omtrent 12 500 tilskuere.
Etter å ha takket drosjekusken for skyss, satt jeg kursen rett mot klubbhuset på utsiden av anlegget. Klubben hadde via Twitter tilbudt meg å slenge fra meg bagasjen i styrerommet, men etter å ha kjøpt meg en pint tok jeg til takke med å spørre frøkna bak disken om å få sette den fra meg i et hjørne der inne. Det var intet problem, og med en drøy time til avspark satt jeg meg igjen ned for å puste ut i klubbhusets koselige bar som allerede var nokså godt besøkt. Under en røykepause ute i det fine været kunne jeg også benytte anledningen til å gå opp til inngangspartiet som nå hadde åpnet, for der å bytte til meg et eksemplar av kveldens program. Det viste seg at de var inkludert i inngangspengene på £9, og derfor betalte jeg meg like godt inn etter at karen der forsikret meg om at han skulle huske meg til jeg kom tilbake.
Tilbury FC ble i 1889 stiftet av arbeidere ved Tilbury Docks og spilte først i Gravesend League, før det ble spill i ligaer som Grays & District League, Romford & District League, South Essex League og Kent League. I et par av disse – ikke minst Grays & District League – vant de en rekke trofeer. Etter annen verdenskrig var de å finne i London League, der de tre ganger på fire år ble nummer to. I den siste av disse sesongene (1949/50) tok de seg for første gang også til FA Cupens ordinære runde etter å ha spilt hele ni kvalifiseringskamper, og det var nok likevel med hevet hode at de røyk ut av cupen med bortetap 0-4 for Notts County i første runde. I perioden 1959-1962 hanket de inn fire strake ligatitler i London League, og i tre av disse fire sesongene vant de også den ligaens ligacup.
Etter den fjerde strake ligatittelen forlot de London League til fordel for Delphian League foran 1962/63-sesongen, men en sesong som endte med at den ligaen annullerte hele sesongen grunnet ekstremt vær, skulle også vise seg å bli Delphian League sin siste, og i 1963 var den historie mens majoriteten av dens klubber var med å stifte Athenian League sin nye Division Two. Den vant Tilbury på første forsøk, og med nytt opprykk i 1969 var de i toppdivisjonen til det som for de uinnvidde var en feederliga for Isthmian League. Etter en tredjeplass i 1973 fikk The Dockers være med å stifte den nye andredivisjonen til nettopp Isthmian League, og det er i den ligaen de har spilt de aller fleste av sine sesonger siden. Nevnes må for øvrig også FA Cup-innsatsen i 1977/78, da de slo ut klubber som Kettering Town og Nuneaton Borough før de først i tredje runde måtte se seg slått på bortebane hos sterke Stoke City.
Tilbury spilte på det tidspunktet sin andre sesong etter opprykk til Isthmian League sin toppdivisjon, og selv om pyramiden i dag ser litt annerledes ut, kan man nok si at 5. plassen i debutsesongen 1976/77 er deres beste ligainnsats. Nedrykket fra den ligaens toppdivisjon kom i 1980, og klubben har hittil ikke klart å returnere dit. I stedet måtte de i 2005 ta turen ned i Essex Senior League etter å året før ha blitt flyttet sidelengs over til Southern League Division One East, der de endte som jumbo. Oppholdet i Essex Senior League var kortvarig, for de returnerte på første forsøk etter tredjeplassen i 2006. Siden den gang har de vært fast innslag i Isthmian League Division One North, der de med ett unntak har vært å finne på nedre tabellhalvdel. Det hindret de ikke i å vinne sin andre ligacup-triumf i denne ligaen i 2009.
Tilbake i nåtiden returnerte jeg til klubbhusets bar der jeg satt meg ned og leste litt i det som viste seg å være et godt kampprogram. En kikk på tabellen vitnet om at Tilbury heller ikke denne sesongen hadde hatt noen strålende start, der de sto med 0-1-2 og altså ett eneste poeng etter tre kamper. Det betød at de kun hadde poengløse Barking bak seg, og hadde dårligere målforskjell enn Soham Town Rangers – som for øvrig var klubben de hadde tatt sitt hittil eneste poeng mot. I tillegg hadde The Dockers blitt sendt ut av FA Cupen med tap for Hertford Town. Nå skulle de altså opp mot Essex-rivalen Basildon United, og det nyopprykkede bortelaget var sammen med Aveley en av kun to klubber som sto med full pott. De to hadde kun spilt to ligakamper, vunnet begge, og lå kun ett poeng bak duoen Romford og Maldon & Tiptree som i likhet med de fleste andre hadde spilt en kamp mer.
Det dro seg mot avspark, og det var dermed tid for å gå gjennom inngangspartiet og ta en kikk på stadionet som har vært Tilburys hjemmebane siden 1945. Før dette spilte de på flere baner i området, men siden etter første verdenskrig hadde de hatt fast tilhold på Orient Field som fikk sitt navn fordi eieren var en av direktørene i det som i dag er Leyton Orient. Under den annen verdenskrig tok forsvaret over banen og installerte luftvernskyts for å beskytte byens havn. Da freden etter hvert kom var klubben innstilt på å flytte inn igjen på Orient Field, men fikk nå beskjed om at det kun ville skje dersom de gikk med på å bli feederklubb for Orient. Det var de ikke spesielt interessert i, og fikk i stedet mulighet til å flytte inn på en tomt rett ved. Der har de blitt siden, og da skjønner man at denne tomten har blitt til dagens Chadfields.
Den nevnte FA Cup-innsatsen i 1949/50-sesongen var medvirkende til at klubben nok penger i klubbkassa til at de kunne kjøpt denne tomta, og i løpet av 1950- og 1960-årene ble Chadfields gradvis oppgradert. På den ene langsiden har man i dag en hovedtribune som i 1970 erstattet en tidligere mindre utgave. Dagens variant er en nokså spesiell affære som er bygget i mur, og selv om den ikke kan sies å være direkte vakker, har den i hvert fall en solid dose karakter, og jeg likte den personlig. I første etasje har den garderober, mens selve tribunen er over dette og entres via trapper på sidene. Der oppe har man benkerader i tre, og under en periode med oppgraderinger på siste halvdel av 1990-årene fikk man nytt tak på plass. I denne perioden var det dog på motsatt langside at de største endringene skjedde.
Der ble det nemlig reist en ny sittetribune av murstein, og den har et par rader med benkerader i tre. Denne utgjør midtpartiet av bortre langside og flankeres av to større partier med ståtribune med overbygg. Dermed er det tribunefasiliteter langs omtrent hele denne langsiden. Bak målene er det hard standing som gjelder, og noen store ‘metall-nett’ rett bak målene reduserer utsikten herfra såpass at de ikke virket som spesielt populære utkikkspunkt. På nærmeste kortside er det dessuten et matutsalg i en luke inn til det store klubbhus-bygget som dominerer denne kortsiden. Jeg har hørt flere beskrive det som direkte stygt, og kunne i hvert fall konstatere at klubbhuset er koseligere på innsiden enn det ser ut til fra utsiden (eller innsiden av anlegget for å si det på den måten). Jeg likte meg personlig godt ved Chadfields.
Hjemmelaget var uten sin førstekeeper Ashlee Jones som hadde fått det røde kortet i FA Cup-oppgjøret mot Hertford Town, og derfor debuterte Harry Aldridge i Dockers-målet. Hans lagkamerater startet kampen godt, men det var gjestene fra Basildon som etter et drøyt kvarter tok ledelsen. Typisk nok var det også tidligere Tilbury-spiller Eljay Worrell som sendte bortelaget i føringen med en volley fra like utenfor 16-meteren. Tilbury kjempet seg tilbake, og åtte minutter senere var vi like langt etter at Harry Norman spilte gjennom James Walker som utlignet til 1-1. Det var en del rusk i begge lags defensiv, men til tross for dette hadde de ikke de to målvaktene altfor mye å gjøre herfra og frem mot pause. Det sto dermed fortsatt 1-1 da de to lagene tuslet i garderoben.
Undertegnede var en av de som benyttet pausen til en svipptur ut i klubbhusets bar, og der pratet jeg litt mer med noen representanter for de to lags supportere. Begge uttrykte ikke overraskende håp om å kunne få et seiersmål i andre omgang, og for Tilbury-fansen sin del var det også et håp å ‘snu kjerringa’ etter en svak sesonginnledning. De la til at det hadde vært morsomt å hevde seg på øvre halvdel av tabellen, men var – selv om det selvsagt var helt i starten av sesongen – i ferd med å innse at det kunne bli nok en sesong der først og frem blir viktig å holde nedrykkssonen på trygg avstand. Ikke minst var det selvsagt spennende å også høre hva bortefansen gjorde seg av tanker nå etter at de hadde fått en så god start etter opprykket fra Essex Senior League i våres, og to karer som køet ved siden av meg i baren hevdet at de var strålende fornøyd med sesonginnledningen men at de likevel ville avvente litt til de virkelig hadde funnet fotfeste i divisjonen.
Det var vertskapet som nesten fikk en drømmestart på annenomgangen da et frispark fra kaptein Jack Carlile ble headet like utenfor av Simon Peddie. I stedet var det igjen Basildon United som slo til og tok ledelsen på nytt da et skudd fra Marcus Bowers fant veien til nettmaskene åtte minutter etter hvilen. Tilbury forsøkte å svare, og den beste muligheten til ny utligning tilfalt Harry Norman, men Basildon-keeper Connor Wheatley vartet opp med en flott redning. I stedet ble gjestenes Jack Adlington-Pile spilt gjennom på tampen og kunne satt spikeren i Tilbury-kista, men avslutningen gikk utenfor. Det endte likevel med borteseier, for ikke lenge etter blåste dommeren av kampen med 1-2 som sluttresultat foran 149 tilskuere.
Selv skulle jeg jo raskt videre, så jeg hentet bagasjen i klubbhusets bar, takket for meg og ønsket lykke til denne sesongen før jeg gikk ut for å møte drosjebilen som et lite minutt senere kom for å skysse meg tilbake til Tilbury Town jernbanestasjon. Jeg hadde få problemer med å rekke 17.27-toget som jeg ble med så langt som til West Ham, og derfra gikk turen videre med DLR (Dockland Lights Railway) til Stratford International før jeg der hoppet på et tog inn til St. Pancras. Jeg ankom sistnevnte stasjon omtrent en time før avgang for Eurostar sitt 19.34-tog til Brussel som jeg hadde betalt 50,50 euro for å få bli med. Innsjekkingen minnet mest av alt om det som skjer på en flyplass, og snart kom jeg meg gjennom både sikkerhetskontrollen og den franske passkontrollen der en arrogant fransk konstabel vinket meg videre med et surt og alt annet enn imøtekommende uttrykk. Jeg var på vei til det europeiske fastlandet.
Toget brukte omtrent to timer til den belgiske hovedstaden, der jeg rett og slett fikk meg et enormt sjokk. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg nesten trodd at jeg gikk ut av stasjonen og befant meg midt i en forslummet flyktningleir et sted i Afrika. Dette var imidlertid Brussel; stedet hvor EU-diktatorene styrer Europa fra. Jeg tipper lederne der bor i flotte herskapshus i langt mer fasjonable områder i utkanten av byen, for den belgiske hovedstaden fremsto så til de grader møkkete, utrygg og forslummet at den fikk selv Londons mindre trivelige områder til å virke nokså koselige. Jeg kan ikke huske at jeg i voksen alder har vært på tur til noe sted der jeg har følt meg såpass utrygg som det jeg gjorde da jeg forserte bander av afrikanske migranter som vekslet mellom aggressiv tigging og forsøk på å selge meg narkotika.
Jeg kom meg i hvert fall hel og uskadd frem til Hotel Stalingrad, der jeg hadde betalt 49 euro for losji. Karen i resepsjonen gjettet ganske riktig at jeg hadde kommet med kveldstoget fra London, og fikk raskt sjekket meg inn. Med mitt førsteinntrykk av Brussel friskt i minne burde jeg kanskje holdt meg på rommet og tatt kvelden, men jeg dro ut en tur for å sjekke livet. Hele sentrum kunne da ikke være like ille som området rundt den store jernbanestasjonen Midi (eller Zuid)? Tja, kanskje var det ekstra ille fordi det var lørdag kveld, men det var i hvert fall ikke mye bedre hverken før eller etter at jeg tok metroen fra Lemonnier opp til De Brouckere for å teste den engelske puben Churchill’s. Den viste seg å være stengt, så det ble heller en tur innom vannhullene L’ecuyer og Roosters før jeg returnerte til hotellet. Jeg var nå egentlig bare klar for å komme meg vekk fra Brussel raskest mulig.
English ground # 498:
Tilbury v Basildon United 1-2 (1-1)
Isthmian League Division One North
Chadfields, 1 September 2018
0-1 Eljay Worrell (17)
1-1 James Walker (25)
1-2 Marcus Bowers (54)
Att: 149
Admission: £9
Programme: Included
Pin badge: £3
Next game: 02.09.2018: Rupel Boom v Heist
Next UK game: 26.12.2018: Harrow Borough v Hendon
Previous game: 31.08.2018: Newport City v Brecon Northcote
This day on a map
