Rupel Boom v Heist 02.09.2018

 

Søndag 02.09.2018: Rupel Boom v Heist

Da jeg våknet i det ‘dystopiske marerittet’ som er Brussel, var første bud å komme seg vekk fra byen så fort som mulig. Jeg kan ikke huske å noen gang ha fått et mer negativt førsteinntrykk av noe reisemål, og jeg hadde heller ikke til hensikt å undersøke om byen fremsto i et bedre lys denne morgenen. På vei ned til den store jernbanestasjonen Midi / Zuid registrerte jeg dog at deler av det som dagen før hadde fremstått som en forslummet blanding av teltleir og flyktningleir nå virket å være åsted for et enormt arabisk marked , men fortsatt virket overhodet ikke som noe trivelig sted. Det var bare å komme seg så raskt som rå til Antwerpen, som var målet for min Belgia-tur på vei hjem fra min store august-tur. Det var den sene ankomsten med Eurostar-toget i Brussel kvelden før som gjorde at jeg overnattet i den belgiske hovedstaden, men nå var det på tide å sette kurs mot landets nest største by.

Jeg hadde blinket meg en av avgangene til det privateide Thalys-selskapet med endestasjon Amsterdam, men da jeg gikk for å kjøpe billett ble jeg av frøkna i skranken overtalt til å heller gå for en noe mer tidkrevende men langt billigere billett til et av det nasjonale belgiske togselskapet NMBS sine tog til Antwerpen. Jeg fulgte dette forslaget, og selv om det ikke var det beste toget jeg har vært på, fikk det meg i hvert fall vekk fra Brussel mens jeg tygget på en innkjøpt og noe seig baguette. En times tid senere sto jeg på Antwerpen-Centraal togstasjon og kikket meg imponert rundt i det storslåtte stasjonsbygget som nærmest er en attraksjon i seg selv. Også da jeg kikket ut av stasjonen fikk jeg umiddelbart et langt bedre inntrykk av den flamske provins-hovedstaden enn hva tilfellet hadde vært i Brussel, uten at det dessverre sier stort.

Jeg så straks Radisson Blu Astrid-hotellet på motsatt side av den store plassen på utsiden, og gikk dit for å slenge fra meg bagasjen. Det var nemlig fortsatt et tre timer til innsjekking da jeg ankom byen som nok først og fremst er kjent som senter for diamanthandel. Innbyggertallet her har passert en halv million, og jeg hadde valgt byen som base fordi jeg hadde blinket meg ut kamp på en bane som en stund har stått øverst på min liste over baner der jeg gjerne debuterte i belgisk fotball. Det dreier seg om Berchem Sport og deres aldeles fantastiske Ludo Coeckstadion i bydelen Berchem, sør i byen. Slik skulle det imidlertid ikke gå, for allerede da jeg på planleggingsstadiet av turen booket Belgia-delen av turen gikk det dessverre ikke mange timene før min groundhopper-kompis Splodge tipset meg om at man var i ferd med å ‘renovere’ (les: rasere) det flotte stadionet til det ugjenkjennelige.

Jeg kom således i kontakt med Stéphane Lievens som sannsynligvis er Belgias mest meritterte groundhopper, og til tross for at han ikke hadde sett det med selvsyn kunne han konstatere at de horrible og illevarslende ryktene viste seg å stemme. Ikke lenge etter hadde han klart å spore opp en video som han sendte meg, og det var bare trist å se hvordan de hadde revet tribunene på tre av de fire sidene. Kun hovedtribunen sto igjen, og foran den ble jeg fortalt at de skulle sette opp en heslig midlertidig tribune. Dette hadde ene og alene vært hovedgrunnen til at omveien hjem via Belgia i det hele tatt hadde blitt vurdert til å begynne med, men det var åpenbart bare å innse nederlaget og kikke seg rundt etter andre alternativer, for dette fristet ikke spesielt lenger, og på togturen opp fra Brussel hadde jeg da også skimtet banen som nå fremsto som et temmelig trist skue.

Etter å ha vurdert nøye de interessante alternativene som lot meg beholde basen i Antwerpen, endte jeg til syvende og sist opp med Rupel Boom og deres Gemeentelijk Parkstadion. Det var altså dit jeg nå hadde tenkt meg, men det tok en stund før jeg skjønte at metroen/trikken jeg ventet på ikke stoppet på holdeplassen der jeg sto. Det hadde vært deilig å komme vekk fra alle de fransktalende i Brussel og opp til et område dominert av flamsk (nederlandsk), men nivået på engelskkunnskapene var ikke alltid spesielt imponerende her heller. En kvinne i 50-årene klarte imidlertid omsider å signalisere at avgangen jeg søkte gikk fra den underjordiske stasjonen rett under oss. Jeg følte meg nesten pinlig berørt da jeg oppdaget at jeg hadde stått der 5-10 minutter uten å engang registrere den egentlig godt skiltede nedgangen til metroen få meter unna.

Jeg fikk etter gjentatte forsøk en av automatene til å samarbeide såpass at jeg fikk betalt 8 euro for et dagskort gyldig på all kollektiv i Antwerpen og omegn. Deretter hoppet jeg på en noe senere trikk enn planlagt, men oppdaget ved første stopp at jeg nå var i ferd med å reise i feil retning! Snakk om kløne, og jeg følte meg som en skikkelig grønnskolling da jeg måtte hoppe av og vente på neste tog tilbake med kurs sørover. Det ble ikke bedre av at jeg presterte å bli med forbi holdeplassen Antwerpen Station Zuid og i stedet måtte hoppe av på Silvertop som er holdeplassen etter. Dette begynte å bli helt flaut, men det var heldigvis ikke mange meterne mellom de to holdeplassene, og jeg travet raskt tilbake til Antwerpen Zuid i god tid til å komme meg med buss 500 herfra ned til den nordlige utkanten av Boom.

Bussen brukte rundt tjue minutter fra Antwerpen Zuid ned til holdeplassen Herenbaan, der jeg hoppet av og hadde en fem minutters spasertur foran meg til dagens kamparena. Boom er altså en by som ligger i Antwerpen-provinsen; et lite stykke sør for selve Antwerpen. Der ligger den ved den nordlige bredden av elven Rupel, som like nordvest for Boom renner ut i den større elven Schelde (som igjen renner gjennom Antwerpen). Boom har rundt 17 000 innbyggere, og er i likhet med området rundt kjent for leiren som har blitt utvunnet her. Bortsett fra dette er det ikke altfor mye jeg kan fortelle om Boom, men jeg så nå frem til å besøke Gemeentelijk Parkstadion og gjøre min belgiske fotball-debut ved å se byens fotballstorhet i aksjon mot Heist.

Jeg så snart utsiden av den flotte hovedtribunen ruve bak en rekke trær der jeg kom gående gjennom et boligområde, og noen strakser senere oppsøkte jeg billettluken der. I bytte mot 10 euro fikk jeg det som jeg mistenker å være den største billetten jeg noen gang har sett – større enn selv billettene den engelske FA har benyttet til sine kamper på Wembley. Det ene hjørnet av denne forvokste billetten ble revet av da jeg tok meg innenfor, der jeg raskt fant baren under hovedtribunen via inngangen i den ene enden rett ved der jeg kom inn. Der inne oppdaget jeg raskt at visse ting gjerne gjøres på en litt annen måte her i Belgia, og selv om karen bak bardisken ikke var noen kløpper i engelsk, forsto jeg snart at han pekte på en automat borte ved vinduene. Det viste seg at denne veksler penger til sjetonger som man deretter bruker som betalingsmiddel, og etter å ha skaffet meg noen slike fikk jeg meg også et glass Hoegaarden.

Klubbens fulle offisielle navn er Koninklijke Rupel Boom, men det forkortes gjerne til K. Rupel Boom. Det formelig kryr av slike klubber som i Belgia på et eller annet vis tilsynelatende har fått en slags kongelig status å smykke seg med som et prefiks, men vi nøyer oss med å kalle klubben Rupel Boom. Den ble stiftet så sent som i 1998 og var da et resultat av en fusjon mellom de to klubbene K. Boom FC (som for å gjøre forvirringen tilnærmet komplett opprinnelig ble stiftet i 1908 under navnet Rupel FC Boom) og SK Rupel, og måtte startet opp i tredje nivå av de belgisk provins-ligaer – noe som på den tiden betød nivå sju av belgisk fotball. Der debuterte de opprykk i sin første sesong, og to år senere ble det divisjonstittel og ytterligere opprykk. Nok et opprykk i 2004 betød at klubben var å finne i de nasjonale divisjonene ved å rykke opp i fjerdedivisjon.

2010/11-sesongen ble tilbragt på det nest øverste nivå, men det ble med den ene sesongen før de rykket ned igjen til tredjedivisjon. Sesongen etter markerte Rupel Boom seg imidlertid i den belgiske cupen, der de tok seg helt frem til kvartfinalene etter å ha slått ut blant annet selveste Anderlecht – den belgiske fotballstorheten fremfor noen. Etter 2015/16-sesongen ble det gjennomført en omstrukturering av det belgiske ligasystemet som så antallet profesjonelle klubber redusert til 24. Disse utgjør nå de to øverste divisjonene, mens det under dette nå er tre nivåer med amatørligaer – noe som for øvrig betyr at de regionale ‘provins-ligaene’ har blitt presset ytterligere et hakk ned. Rupel Boom vant så sent som i våres sin avdeling på nivå fire, og er derfor denne sesongen nyopprykket på det som heter Eerste Klasse Amateurs.

Gemeentelijk Parkstadion er en virkelig perle, og her skal det ha blitt spilt fotball siden tidlig i 1940-årene. Det sies dog at det den første tiden var et nokså spartansk anlegg med kun noen små seksjoner med enkel ståtribune under åpen himmel. Det ble endret i 1970 da den store hovedtribunen ble åpnet. Den har som nevnt en bar i første etasje, og tribunefasilitetene er opphevet fra baken og entres via trapper på sidene. Der oppe er det med for øvrig usedvanlig bratt, med 43 grader, og man har god utsikt over det som skjer ute på banen. Den er også fantastisk flott og er medvirkende til anlegget har en klassisk fremtoning som umiddelbart hadde fått det til å bruse i blodet hos undertegnede.

Det er også ståtribunene som fra inngangspartiet rett ved siden av hovedtribunen strekker seg bortover mot den ene kortsiden og følger svingen rundt akkurat slik jeg liker. Den fortsetter altså over i det som blir en åpen ståtribune med såkalt terracing på den kortsiden, videre rundt til bortre langside. Der borte er det ytterligere et overbygg som strekker seg omtrent hele banens lengde. På den siste kortsiden er det også en åpen ståtribune. Anlegget er i det hele tatt usedvanlig flott, og av typen som man eksempelvis i den engelske fotball-pyramiden dessverre har vært mye ‘flinkere’ til å radere ut, men som ‘dinosaurer’ som undertegnede fortsatt vet å sette pris på. Det burde være unødvendig å konstatere at den absolutt falt i smak, men for ordens skyld ble et rent stadion-messig stående som et høydepunkt sammen med besøket hos Steeton.

Denne dagen var det sesongåpning i Eerste Klasse Amateurs, og det nyopprykkede hjemmelaget skulle altså opp til eksamen. Man opererer åpenbart ikke med tilskuertall i Belgia, men i ettertid vil jeg tippe at 4-500 tilskuere hadde tatt turen. De fikk se at Dries Ventose tidlig var skummelt frempå for gjestene, men hans avslutning ble reddet av hjemmekeeper Yanni De Vriendt. I stedet var det vertene som snart tok en viss kontroll, men de måtte vente en halvtime før det ble nettsus. Da sendte Yannis Augustynen i vei en suser som via tverrliggeren fant veien til mål helt oppe i krysset. Utakbart for Heist-keeper Fré Van Aerschot, og det sto 1-0. Heist forsøkte å svare, og like før pause var det igjen Ventose som prøvde seg, men Boom-keeperen vartet opp med en flott redning slik at det fortsatt sto 1-0 halvveis.

Det var i og for seg greit nok, men mens lagene gikk i garderoben for å ta pausepraten, benyttet undertegnede pausen til å først tømme blæra i det åpne og enkle pissoaret ute på ståtribunen før jeg returnerte til baren for å få litt påfyll av forfriskninger. Jeg kan fortsatt ikke fortelle hvor mye en øl kostet, for bartenderen syntes igjen bare å svare ‘ok’ når jeg spurte og uansett hvor mange sjetonger jeg tok opp. Han endte med å få to sjetonger og syntes happy med det, men da jeg få minutter senere også rasket med meg en burger i burger-vogna på utsiden var det tilbake til god gammeldags betaling i cash. I køen der kom jeg også i prat med noen hjemmefans som insisterte på å gi meg et Rupel Boom-skjerf etter å ha fortalt at deres forhåpninger i første omgangen denne sesongen var å etablere seg i divisjonen.

Det var dårlig nytt for gjestene at Stig Engelen måtte bli igjen i garderoben etter å ha pådratt seg en håndleddskade før pause, men bortelaget var uansett nære på en utligning tidlig i annen omgang. Jason Adesanya fikk delvis åpent mål å avslutte på, men en Boom-forsvarer kom seg tilbake og fikk med nød og neppe reddet inne på streken. I stedet slo vertene til igjen etter en drøy times spill, og det var Lucas Damblon som doblet ledelsen til 2-0. Vertene ble deretter redusert til ti mann da Jens De Paepe fikk sitt andre gule, men det hindret ikke hjemmelaget i å sette spikeren i kista med tjue minutter igjen. Lennard Hens var denne gang mannen som sendte et frispark direkte i mål helt oppe i krysset. 3-0, og ingen vei tilbake for gjestene, for det ble også sluttresultatet etter at dommeren hadde blåst i fløyta for siste gang denne ettermiddagen.

For min del var det bare å komme seg tilbake til sentrale Antwerpen med buss og trikk, for så å sjekke inn ved Radisson Blu-hotellet der jeg hadde booket overnatting ved hjelp av bonuspoeng. Etter å ha pustet ut og slappet av litt på det fine rommet, var det selvsagt på sin plass å sjekke ut Antwerpen litt nærmere. På dette tidspunktet på en lørdag var selvsagt majoriteten av attraksjoner stengt, så da var det greit å ha et par puber å ty til. Bier Central var nok en ørliten skuffelse, og det samme var absolutt The Duke of Wellington som jeg hadde sett omtalt som en engelsk pub men som fremsto mer som en nokså stiv restaurant. Paters Vaetje falt langt bedre i smak, og hadde en flott beliggenhet rett ved den fine katedralen. Der ble jeg faktisk sittende å prate litt med en britisk utflytter fra Halesowen (av alle steder) som nå hadde dette som sin stampub.

Antwerpen har faktisk et red light district som i seg selv har blitt en attraksjon, så det måtte jeg ta en kikk på. Dessverre hadde et museum jeg hadde blitt tipset om et steinkast eller to unna for lengst stengt, så i stedet ble det heller pitstop på The Skipper, Cafe Falcon og til slutt Cafe Pelikaan før jeg satt kursen tilbake mot hotellet noe senere enn opprinnelig planlagt. Heldigvis hadde jeg alt annet enn dårlig tid dagen etter, men turens siste fotballkamp var nå altså historie, og etter 26 kamper på 24 dager var det omsider på tide å reise hjem til gamlelandet. Selv om det en stund føltes som om omveien via Belgia hadde vært en fiasko etter raseringen av stadionet til Berchem Sport og en belgisk hovedstad som viste seg å være en meget utrivelig opplevelse, så jeg litt annerledes på det etter at Rupel Boom viste seg som en glimrende plan B mens Antwerpen var langt koseligere enn Brussel.

Etter at jeg morgenen etter hadde forsynt meg av frokost-buffeten som var inkludert, returnerte jeg til rommet og unnet meg litt mer søvn før jeg like før klokka 12 gikk ned for å sjekke ut og la de passe på bagasjen en liten stund mens jeg slo i hjel litt tid. Jeg hadde planlagt å benytte søndags formiddag til å sjekke ut Antwerpen Zoo som ligger svært sentralt på motsatt side av plassen; rett ved siden av togstasjonen. Prisnivået gjorde til slutt at jeg droppet de planene, men da jeg returnerte for å hente bagasjen ble jeg plutselig forelagt en regning for hotellrommet som allerede var betalt med poeng. De to frøknene nektet å gå med på at dette var betalt, og heller ikke den mannlige sjefen de tilkalte ga meg medhold. Da de til slutt, etter nesten en halvtime, motvillig gikk med på å ringe hovedkontoret ble de lange i maska og kom med en temmelig halvhjertet unnskyldning før jeg fikk hente bagen min og ta plass på toget til Brussel-flyplassen. Turen var ved veis ende!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Belgian ground # 1:
Rupel Boom v Heist 3-0 (1-0)
Eerste Klasse Amateurs
Gemeentelijk Parkstadion, 2 September 2018
1-0 Yannis Augustynen (31)
2-0 Lucas Damblon (62)
3-0 Lennard Hens (71)
Att: ??
Admission: 10 euro
Programme: None

 

Next game: 23.09.2018: Raufoss v Fredrikstad
Previous game: 01.09.2018: Tilbury v Basildon United

 

More pics

 

This day on a map

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg