Knutsford v Congleton Vale Rovers 12.05.2018

 

Lørdag 12.05.2018: Knutsford v Congleton Vale Rovers

 

 

Alarmen ringte allerede klokka 05.20, for jeg hadde en tidlig start når jeg denne lørdagsmorgenen skulle forlate Torquay og igjen sette kursen nordover. Relativt søvndrukken fikk jeg karret meg i dusjen og unnagjort morgenstellet før jeg snek meg ut fra Ashley Court Hotel for å ta 06.25-bussen til Torre stasjon. Der kom jeg meg med 06.42-toget som jeg ble med den korte turen til Newton Abbot, hvor jeg skulle ha 07.03-toget videre. Planen denne dagen hadde opprinnelig vært å besøke Ball Haye Green og se det som sannsynligvis ville være deres siste kamp noensinne før de etter alle solemerker blir kastet ut fra sin hjemmebane, men da den kampen et par uker tidligere hadde blitt flyttet igjen måtte jeg i stedet avlegge en visitt der 9. mai (som i stedet ble deres siste kamp), og etter dette var det lenge usikkert hvor jeg ville befinne meg denne lørdagen.

 

 

Jeg hadde ønsket å se en kamp som gjorde det mulig å dra til min venninne i St. Helens-traktene etter kampen for å overnatte der, og kikket først og fremst på Knutsford som et meget interessant alternativ i så måte. I løpet av turens første dager hadde jeg imidlertid begynt å kikke på et mulig besøk hos Steeton, som denne lørdagen ville spille sin siste hjemmekamp på Summerhill Lane før de neste sesong tar turen opp i NWCL og vil benytte det flotte rugby-stadionet Cougar Park i Keighley. Jeg begynte å lute mot Steeton, som skulle møte Wakefield City til sesongavslutning i West Riding County Amateur League, men da jeg tok kontakt med Steeton-manager Roy Mason advarte han om at Wakefield City hadde meldt forfall til sine to eller tre siste ligakamper etter å ikke ha klart å stille lag.

 

 

Denne morgenen fikk jeg imidlertid en melding fra ham der han fortalte at Wakefield City hadde tatt kontakt kvelden før for å bekrefte at de ville møte. Derfor var jeg nå på vei mot Leeds for å gjøre et foreløpig siste togbytte der, men jeg begynte å ane uråd da vi ble stående lenge etter å ha stoppet ved Bridgwater stasjon. Nye togproblemer var et faktum da vi omsider fikk opplyst at vi ventet på ambulanse som skulle hente en passasjer som hadde fått illebefinnende. Altså ikke noen tekniske problemer denne gang, og man får håpe at det gikk bra med vedkommende, men uansett var vi 35 minutter forsinket da vi igjen var på vei. Heldigvis var det i ruteplanen lagt inn godt med ventetid ved både Swindon og ved en annen stasjon, slik at vi faktisk var tilbake i rute da jeg etter en høneblund våknet en halvtimes tid før vi ankom Birmingham.

 

 

Da fikk jeg meg imidlertid en annen negativ overraskelse, for nå hadde jeg både fått melding fra Roy Mason og en twitter-melding fra Steeton som fortalte at Wakefield City akkurat hadde ringt og fortalt at de likevel ikke kunne stille lag! Det virker totalt amatøraktig, og man kan undre seg hvorfor ligaen ikke slår hardere ned på dette, da det tross alt påvirker ligaen selv og deres klubber negativt og (vil jeg påstå) ikke akkurat styrker deres renommé. Steeton-folket var rasende da de akkurat hadde trykket opp kveldens kampprogram, og fortalte at de hadde til hensikt å kreve at dette og andre utgifter dekket av et Wakefield City som etter sigende har hatt disse utfordringene før nå det er cricket-sesong.

 

 

For min del måtte jeg raskt stake ut ny kurs, og etter å ha sjekket at jeg ville kunne ta meg til Knutsford, hoppet jeg av ved Birmingham New Street for å toge videre derfra til Macclesfield via et togbytte i Stoke-on-Trent. Selvsagt var toget fra Stoke også forsinket, slik at det spøkte voldsom for å rekke bussen jeg måtte ha fra Macclesfield til Knutsford. Alternativt kunne jeg bli med det forsinkede til Stockport og toge ned igjen derfra til Knutsford, men det innebar en langt senere ankomst, så jeg valgte å satse alt på ett kort og hoppet av i Macclesfield for deretter å sette noe som må være bortimot ny rekord på strekningen fra togstasjonen og opp til den aktuelle bussholdeplassen for buss nummer 88. Heseblesende skulle jeg til å krysse veien idet den blinket seg ut fra holdeplassen, og jeg fikk gitt tegn slik at sjåføren heldigvis ventet og kunne kvittere ut en billett mens jeg fikk igjen pusten.

 

 

Bussen brukte snaut 40 minutter på melkeruta til Knutsford, som er en by i den nordlige delen av grevskapet Cheshire. Den ligger omtrent 23 kilometer sørvest for Manchester og rundt halvannen mil nord-nordvest for Macclesfield. Ifølge legenden skal kongen kjent her hjemme som Knut den mektige ha velsignet et bryllup her før han krysset elven Lilly som skal ha vært farlig å krysse på dette stedet. ‘Kong Knuts vadested’ er i dag hjemsted for mange pendlere som jobber i Manchester eller Liverpool, og ved siste folketelling var det drøyt 13 000 innbyggere i byen. Knutsford og landsbyene i dens omegn er også blant områdene der man finner de høyeste boligprisene utenfor London, og det faktum at mange PL-spillere og andre kjendiser har valgt å bosette seg her bør i seg selv være et tegn på at det er nokså fasjonabelt.

 

 

Jeg hadde nå tid til å unne meg en pint i varmen, og valget falt på uteserveringen ved The Lost & Found, siden den lå beleilig rett ved bussholdeplassen der jeg hadde steget av. Jeg fikk kost meg litt i sola før jeg tømte glasset, tok bagen på skulderen og trasket oppover mot dagens kamparena, Manchester Road. Det tok rundt ti minutter å gå dit opp, og jeg så innkjørselen på høyre hånd der jeg kom oppover veien med samme navn. Etter å passert skiltene som ønsket velkommen med klubbens artige logo, betalte jeg meg inn med £2 i tillegg til at jeg forsynte meg fra bunken med kampprogram som kostet 50p per stykk. Det var kun en enkel fire-siders blekke, men jeg har vel aldri tidligere sett en slik variant pakket med så mye informasjon.

 

 

Allerede i 1860-årene skal det ha blitt spilt fotball i Knutsford, men dagens klubb er stiftet i 1888, og man vet at de spilte i en liga ved navn Manchester Federation League, der de vant ligatittelen i 1899. Knutsford FC var i 1948 med å stifte det som da het Mid-Cheshire League, og som de eneste av klubbene som var med i denne ligaen allerede fra starten, er de den eneste klubben som fortsatt befinner deg i det som i 2007 endret navn til Cheshire League. På det tidspunktet hadde Knutsford allerede vunnet ligatittelen i 1995, men det er først og fremst de siste årene at de har gjort seg bemerket som en stormakt i Cheshire League, der de har vunnet ligatittelen i både 2012, 2013 og 2016 samtidig som de har vunnet en rekke regionale og lokale cup-turneringer.

 

 

Fotballklubben har så vidt jeg har klart å finne ut spilt på sin nåværende hjemmebane ved Manchester Road siden 1932, og det er et koselig lite anlegg. Den jevne fotballfan her hjemme ville selvsagt kalt det ganske spartansk, men jeg likte meg der umiddelbart. Man kommer inn i det ene hjørnet, der man passerer inngangspartiet og kommer inn på kortsiden der man har et klubbhus. Midt på nærmeste langside finner man anleggets eneste tribunebygg, og det gir tak over hodet til de som står på bar bakke under der…eller sitte på det varierte utvalget av diverse stoler, benker etc som hadde blitt plassert der. Hjemmelagets laglederbenk er plassert rett foran her, mens bortelagets er på motsatt langside. Ellers står man for øvrig rett på gresset rundt banen.

 

 

Etter en kort prat med karen i inngangspartiet var jeg innom klubbhuset, der man har et matutsalg, og jeg fikk slenge fra meg bagen bak disken der inne. Der var det også en del gamle bilder og memorabilia å kikke på på veggene, samtidig som jeg plutselig så en bunke med ‘flyers’ som fortalte mer om klubben og dens historie. Det var tydeligvis ikke vanskelig å se at jeg var groundhopper, for på utsiden av klubbhuset kom det bort en kar idet jeg hadde fullført en liten fotorunde, og etter å ha ønsket meg velkommen spurte han om jeg ville ha en kikk på lagoppstillingene. Det ville jeg selvsagt, og han ilte inn i garderobene for å sekunder senere returnere med stensilene som jeg fikk avbildet. Det er jo alltid en fordel å ha noen navn å koble opp mot de forskjellige aktørene der ute på banen.

 

 

Programmet bekreftet at Knutsford var på god vei mot sin fjerde ligatittel på sju sesonger. Selv om vi nå var et stykke ut i mai måned, hadde de seks ligakamper igjen å spille, men hadde hele 14 poengs ledelse ned til toer Whaley Bridge som også hadde en kamp mer spilt. De som er raske i hoderegning vil da forstå at Knutsford denne dagen ville vinne ligatittelen med seier over gjestende Congleton Vale Rovers. Man skulle tro at de etter hvert kanskje var interessert i å avansere ytterligere i pyramiden, men min samtalepartner fortalte at det ikke er spesielt enkelt. Selv om de skulle føle for opprykk – ikke minst nå når det i forkant av neste sesong hentes opp flere klubber til North West Counties League som vil få en andre Division One-avdeling på step 6. Problemet til Knutsford er at landeieren ikke tillater at de installerer flomlys, og det kreves jo i utgangspunktet på step 6.

 

 

Toppdivisjonen i Cheshire League er følgelig å finne på step 7 – eller nivå 11 totalt, for de som fortsatt ikke har skjønt denne terminologien – og er altså en feeder-liga for nevnte NWCL. Selv om Knutsford ikke vil ta steget opp, vil det likevel bli hentet opp flere klubber herfra, og av Cheshire League-klubbene i 2017/18, vil visstnok både Ashton Town, Linotype Cheadle HN, Rylands og Wythenshawe Town bli å finne i NWCL neste sesong. Det er synd at Knutsford ikke får denne muligheten, og slik jeg tolket kroppsspråket til flere av klubbrepresentantene på Manchester Road denne ettermiddagen, mistenker jeg at det var flere av de som mer enn gjerne skulle ha grepet denne muligheten.

 

 

Congleton VR befant seg midt på tabellen, på en 8. plass, så det var vertene som burde ha motivasjonen, og Knutsford virket da også interessert i å vinne tittelen så raskt som mulig. De gikk nemlig friskt til verks, og kunne vel egentlig tatt ledelsen allerede før Ben Brooks satt inn 1-0 i det 14. minutt. Congleton VR forsvarte seg imidlertid nokså godt og hadde selv et par halvsjanser, men det var uten tvil Knutsford som var i førersetet, og ledelsen kunne vel ha vært et mål større da lagene gikk til pause på stillingen 1-0. I løpet av første omgang hadde jeg også gjort et forsøk på å telle de fremmøtte tilskuerne, og kom frem til at de var 82 i tallet. I pausen hadde jeg god tid til å kjøpe meg en brus og en pai, og en kort prat med min samtalepartner fra tidligere vitnet om at han tydeligvis var sånn noenlunde fornøyd med det han hadde sett hittil.

 

 

Kanskje hadde Knutsford-manager Scott Dignan manet sine utvalgte til å få inn et andre mål så raskt som mulig, og det var uansett det de gjorde da Liam Crellin-Myers doblet ledelsen til 2-0 i andre omgangs sjuende minutt. Knutsford virket nå å ha full kontroll, og da Crellin-Myers økte til 3-0 med sitt andre mål for dagen snaut tjue minutter ut i omgangen, virket det nokså klart at jeg ville bli vitne til feiring av ligatittel. Bortelaget var riktignok igjen frempå med et par halvsjanser, men det var fortsatt Knutsford som styrte og kunne økt ytterligere. De var kanskje uansett tilfreds med tingenes tilstand, og hadde få problemer med å ro i land seieren. Da dommeren blåste av med 3-0 som sluttresultat uteble imidlertid de voldsomme jubelscenene jeg hadde forestilt meg, og jeg måtte dobbeltsjekke at Knutsford faktisk hadde vunnet tittelen.

 

 

Det hadde foreløpig vært forsiktig jubel, og karen fra tidligere mente at det nok hadde å gjøre med at man ville vise respekt for gjestene. Da de noen minutter etter kampslutt gjorde klart for overrekkelsen av troféet slapp man imidlertid jubelen løs. Knutsford var igjen vinnere av Cheshire League, og hadde med dette sikret seg en gjev dobbel som også inkluderte Cheshire Amateur Cup-tittelen de hadde sikret seg noen uker tidligere. Etter at Knutsford-spillerne hadde jublet i noen minutter fikk jeg hentet bagen min fra klubbhuset og takket for meg før jeg trasket tilbake mot Knutsford sentrum. Knutsford FC hadde vært et trivelig bekjentskap, men nå var det på tide å komme seg av gårde.

 

 

Jeg hadde tid til å stoppe for en pint ved The Botanist før jeg fortsatte til togstasjonen for å rekke 17.43-toget som jeg ble med til Manchester Piccadilly. Siden det ville være enda mer kronglete og tidkrevende å ta seg til Thatto Heath, valgte jeg å ta toget videre fra Manchester Piccadilly til Newton-le-Willows og der gjøre et kjapt togbytte for å ankomme Lea Green. Fra sistnevnte stasjon ville jeg ha bortimot en halvtimes gange foran meg, og da det ikke var drosjebiler å oppdrive utenfor stasjonen og det første selskapet jeg ringte fortalte om tre kvarters venting, valgte jeg å gå til min venninne i Thatto Heath. Det var ikke den mest spennende veien, men jeg kom da omsider frem, og etter et hjertelig gjensyn hadde vi en trivelig kveld.

 

 

English ground # 478:
Knutsford v Congleton Vale Rovers 3-0 (1-0)
Cheshire League Premier Division
Manchester Road, 12 May 2018
1-0 Ben Brooks (14)
2-0 Liam Crellin-Myers (52)
3-0 Liam Crellin-Myers (65)
Att: 82 (h/c)
Admission: £2
Programme: 50p
Pin badge: n/a

 

Next game: 13.05.2018: Dumbarton v Alloa Athletic 
Previous game: 11.05.2018: Teignmouth v Liverton United 

More pics 

This day on the map here 

 

 

Teignmouth v Liverton United 11.05.2018

 

Fredag 11.05.2018: Teignmouth v Liverton United

 

 

Da jeg denne fredagen våknet opp i Camborne – langt nede i Cornwall – hadde jeg også tid til å la meg varte opp med inkludert frokost ved Vyvyan Arms Hotel før jeg skulle av gårde igjen. Det hadde noe å gjøre med en endring i planene, for da den opprinnelige planen var å besøke Ball Haye Green lørdag 12. mai hadde jeg først vurdert å holde meg i det området også på fredagen da Leek CSOB skulle ha hjemmekamp på fredagskvelden. Da det ble klart at Ball Haye Green likevel skulle spille kamp den lørdagen, begynte jeg å kikke også på andre alternativer for fredagen, og da Teignmouth var oppført med hjemmekamp ga det meg også en overkommelig reisevei fra Cornwall. Jeg valgte meg til slutt Torquay som base, og etter frokosten var det ditt jeg satt kursen da jeg spaserte til Camborne jernbanestasjon for å ta plass på 10.21-toget.

 

 

Jeg ble med så langt som til Newton Abbot, der jeg skulle bytte, men med en liten forsinkelse rakk jeg dessverre akkurat ikke Paignton-toget som forlot perrongen få sekunder etter at jeg steg av. Heldigvis måtte jeg ikke vente altfor lenge på neste tog, og ganske nøyaktig klokka ett kunne jeg stige av i Torquay. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid, og siden det var en stund til det var klart for innsjekking, spaserte jeg til puben Bull & Bush, som lå sånn noenlunde på veien til mitt hotell for dagen. Nei, jeg hadde ikke bestilt rom på Fawlty Towers, men på Ashley Court Hotel, der jeg hadde betalt £30 for overnatting, og etter å ha tømt pinten trasket jeg videre dit bort for å la meg sjekke inn av deres variant av Basil Fawlty – eller var det kanskje Manuel? Uansett, jeg var snart på farten igjen og lot apostlenes hester frakte meg nedover mot Torquay sentrum.

 

 

Der måtte jeg selvsagt innom puben The Cider Press for å sjekke ståa og unne meg en pint Rattler, for man kan da ikke gå forbi en pub med et slikt navn uten å stikke innom. Det var da også alt annet enn tilfeldig at jeg ramlet inn der, for jeg hadde selvsagt blinket meg ut denne puben som stoppested allerede da jeg bestemte meg for Torquay som base, og den beskrives av flere som en slags hellig gral for cider-entusiaster. Jeg skulle gjerne tilbragt enda lenger tid der enn det jeg fikk, men måtte omsider få i meg litt mat og deretter sette kursen mot Teignmouth. Middagen ble inntatt ved Wetherspoons-puben The Green Ginger der et sammensurium av evinnelig ungeskrik og høylytte unger som jaget hverandre støyende rundt i lokalet gjorde at jeg allerede hadde tilløp til hodepine før maten ble servert.

 

 

Det var synd det ikke hadde vært matservering ved The Cider Press, og jeg vurderte å returnere dit for å ta et senere tog, men valgte å likevel holde meg til planen. Heller enn å spasere til Torquay stasjon, var det visstnok raskere å ta bussen til Torre stasjon og hoppe på 16.21-toget derfra. Perrongen på Torre stasjon ble raskt fylt opp av hel bråte med skoleungdom, og stasjon-personalet måtte gripe inn for å stagge viltre gutter som herjet rundt og blant annet kastet egg på hverandre i et mulig forsøk på å imponere sine kvinnelige medelever. Uten at jeg skal være altfor bombastisk, virket det ikke som om de hadde spesielt hell med dette. Idet toget stoppet ved Newton Abbot stasjon var det nok en gang duket for tog-kluss, for der ble vi stående uten at de klarte å kraft til motoren igjen. Heldigvis fikk de etter hvert ordnet biffen, og et drøyt kvarter forsinket tok vi oss videre, slik at jeg noe forsinket ankom Teignmouth litt før klokka fem.

 

 

Teignmouth er en by som ligger ved kysten i den sørlige delen av grevskapet Devon, og som har i underkant av 15 000 innbyggere. Byen ligger idyllisk på den nordlige bredden ved munningen av elven Teign, og gikk fra å være en fiskerlandsby og base for torskefiske i Newfoundland til å i georgiansk tid bli et fasjonabelt feriested. Jernbanens ankomst med South Devon Railway i 1846 sørget for ytterligere vekst, og Teignmouth har ikke bare fortsatt en operativ havn, men er fortsatt også et populært reisemål – spesielt når sesongen frister solhungrige til denne flotte delen av landet. Som en kuriositet kan det også nevnes at Teignmouth skal være det siste stedet i England som ble invadert av fremmede styrker, og dette skjedde i 1690 da vemmelige franskmenn yppet seg. French Street og museet der har fått navn til minne om dette.

 

 

Jeg hadde imidlertid andre ting fore, men idet toget rullet inn på perrongen i Teignmouth, åpnet himmelen seg slik at jeg måtte søke ly i nærmeste pub. Det var tilfeldigvis nok en Wetherspoons-pub, og med siste pub-visitt i Torquay friskt i minne entret jeg noe skeptisk The Jolie Brise temmelig våt til tross for at det ikke hadde vært lange travet fra stasjonen. Heldigvis ga regnet seg snart, for jeg hadde mer interessante puber å besøke, og flere personer hadde uavhengig av hverandre anbefalt The Blue Anchor som også hadde fått megen ros på nettet. Det viste seg at det ikke var uten grunn, for det var en herlig liten pub. Etter å ha mesket meg med Thatchers Gold og pork scratchings var det dog på tide å sette kursen mot kveldens kamparena der det var avspark kvart på sju, og selv om Teignmouth er litt bakkete hadde jeg planlagt å traske dit opp.

 

 

Det skulle være en rundt tjue minutters spasertur, men nå begynte det igjen å regne ganske heftig, samtidig som jeg kom til et punkt i veien der Google Maps anbefalte en rute langs en firefelts hovedvei der det åpenbart ikke var ment at man skulle gå til fots. Jeg snudde derfor og ilte tilbake til et drosje-kontor der jeg dessverre fikk høre at det var minst en halvtimes ventetid. Klokka var i ferd med å passere seks, så det var bare å snu nok en gang for å likevel bruke apostlenes hester. Denne gang klarte jeg å manøvrere meg forbi hovedveien ved hjelp av en stikkvei og en overgang, og heldigvis sluttet det snart også å regne igjen. Jeg var likevel fortsatt nokså våt da jeg ankom Coombe Valley med en snau halvtime til avspark.

 

 

Teignmouth AFC ble stiftet i 1946, men jeg skal ikke påstå å vite hva de bedrev før de i 1982 ble med i South Western League. Ti år senere var de med å stifte Devon County League, men i 1999 rykket de tilsynelatende ned derfra til South Devon League, før de i 2004 var tilbake i Devon County League og vant ligatittelen i sin første sesong tilbake. Da Devon County League og South Western League i 2007 slo seg sammen var det for å stifte South West Peninsula League, og Teignmouth var med fra starten og tok plass i Division One East. Der er det fortsatt å finne til tross for at de fire siste sesongene har radet opp tre andreplasser og en tredjeplass. Denne sesongen var de ikke med så høyt oppe, men de har likevel hatt en viss suksess i kraft av å vinne Devon Premier Cup for første gang.

 

 

Ved inngangspartiet betalte jeg mine £4 og fikk overlevert et program som var inkludert i inngangspengene. Det var en enkel fire siders affære, men den gjorde absolutt nytten, og det er forståelig at man valgte en slik variant når man allerede dagen etter(!) skulle spille sesongens siste ligakamp (mon tro hva PL-divaene ville ha sagt til noe slikt). Karen i inngangspartiet bekreftet også at baren var på utsiden, litt bortgjemt på nedsiden av parkeringsplassen, og jeg bestemte meg for at jeg hadde tid til en pint der, slik at jeg gikk ned trappene dit og slo meg ned med en forfriskning. I baren fikk jeg også skaffet meg en pin til min samling, og £5 må sies å være i stiveste laget, samtidig som jeg egentlig har få problemer med å støtte klubbene på dette nivået. Etter å ha tømt glasset nokså raskt, var det på tide å gå opp igjen for å ta en kikk på Coombe Valley og forberede seg på avspark.

 

 

Tittelkampen i SWPL 1 East hadde stått mellom St. Martins og Newton Abbot Spurs, og førstnevnte hadde til slutt stukket av med tittelen. Teignmouth var på sin side nede på en 9.plass, men ville med seier klatre en plass, og det var jo slett ingen umulighet når de nå tok imot et Liverton United som allerede var bekreftet som tabelljumbo. Jeg var litt nysgjerrig på om det faktisk ville innebære nedrykk for Liverton, men det virket ikke som om det var noe tema, og sannsynligvis ville det vel uansett være avhengig av at det var opprykkere fra feeder-ligaene. Dagen før hadde jeg jo blant annet fått bekreftet at Carharrack fra Cornish Combination hadde trukket sin søknad, så kanskje vil Liverton være trygge.

 

 

Coombe Valley er en nokså spesiell arena, og den ligger idyllisk til med et interessant bakteppe der man har utsikt til en stor skråning med masse boliger. Jeg skal ellers ikke forsøke å gjette på hvor lenge dette har vært hjemmebane for Teignmouth, men Coombe Valley kan uansett best beskrives som en tosidig bane der to av sidene er utilgjengelig for publikum. Anlegget entres på den ene kortsiden, der det går trapper som leder opp til selve banen. I hjørnet man får på sin venstre hånd er det et bygg der man blant annet har matutsalg, og utenfor der er det et lite overbygg. De fleste som står på denne kortsiden vil imidlertid befinne seg på et nivå lavere enn gressmatta. Videre er det over på den ene langsiden en åpen ståtribune med avsatser som strekker seg rundt halve banens lengde.

 

 

Jeg fikk aldri surret meg til å spørre noen om lagoppstillingene, men uansett tok snart hjemmelaget et grep om kampen og burde nok ha tatt ledelsen før deres nummer 4 satt inn 1-0 i det 28. minutt. Ti minutter senere sto det 2-0, og ikke lenge etter virket det avgjort da en av Teignmouth-spissene sørget for at det sto 3-0 til pause. Etter en liten svipptur i baren så jeg at gjestene fikk et lite håp tent da vi hadde passert en times spill, og en kar jeg sto og samtalte litt med fortalte at målscoreren med nummer 3 på ryggen var hans sønn som han fortalte het Seb Hennessy-Dobbs. Det gikk uansett ikke lenge før The Teigns opprettet tremålsledelsen og dermed økte ytterliger før sluttresultatet omsider ble fastsatt til 6-1 foran det som i ettertid ble oppgitt å være 57 tilskuere. Selv hadde jeg talt 24, uten at jeg skal spekulere i hvor de øvrige kom fra.

 

 

Selv måtte jeg ile for å rekke 20.50-toget tilbake til Torquay og således slippe å vente på 21.54-toget, men jeg hadde dårlig tid der jeg måtte tilbakelegge strekningen tilbake til stasjonen noe raskere enn de tjue minuttene som ble beregnet. På et kvarter kom jeg meg tilbake tidsnok til å befinne meg på perrongen i god tid før toget også kom noe forsinket. Jeg ble med tilbake til Torre, og tok bussen derfra ned til havneområdet i Torquay, der jeg besøkte både Hole In The Wall og The Devon Arms. Disse to pubene ligger rett ved siden av hverandre nede i det trivelige området ved havna, og mens førstnevnte hevder å være Torquays eldste pub, skryter sistnevnte av tittelen «Torquay’s original and oldest liquor selling establishment» – uten at jeg skal synse rundt forskjellen. Med tidlig start dagen derpå var det uansett greit å trekke seg tilbake før det ble altfor sent, og jeg lot derfor bussen frakte meg tilbake til hotellet der jeg straks fant senga.

 

 

 

English ground # 477:
Teignmouth v Liverton United 6-1 (3-0)
South West Peninsula League Division One East
Coombe Valley, 11 May 2018
1-0 Piers McLaughlin (28)
2-0 Jake Smith (38)
3-0 Sam Chapman (42)
3-1 Sebastian Hennessy-Dobbs (62)
4-1 Jack Baxter (68)
5-1 Jack Baxter (71)
6-1 J. James (79)
Att: 57
Admission: £4
Programme: Included
Pin badge: £5

 

Next game: 12.05.2018: Knutsford v Congleton Vale Rovers 
Previous game: 10.05.2018: Carharrack v St. Day 

More pics 

This day on the map here