Søndag 18.10.2020: Tromsdalen v Fredrikstad
Da man skulle foreta trekningen av det såkalte ‘sluttspillet’ i årets non spesielle 2. divisjons-sesong, var jeg mest av alt spent på hvem FFK ville få borte og hvordan mulighetene ville være for en interessant bortetur eller to. Jeg skulle gjerne hatt en bortetur til Florø, men de skuffet jo enormt og havnet på nedre halvdel. Av de som tok seg videre i ‘vår’ avdeling, var jeg nok derfor mest lysten på Tromsdalen borte, og det fikk vi også. Derfor var det bare å planlegge en Tromsø-tur. Det så umiddelbart nokså vrient ut med tanke på fly, men dagen etter hadde det plutselig dukket opp flere flyvninger, og det attpåtil til overkommelige priser, så da var det bare å finne ut av om jeg skulle gå for én eller to overnattinger.
FFK hadde vært tidlig ute og bekreftet at det ville bli bli snakk om en søndagskamp, og jeg valgte å booke fly opp lørdag formiddag med retur på mandagen. Normalt sett ville jeg naturligvis også sjekket ut mulighetene for å få med seg en breddekamp både fredag og lørdag, men når man her til lands ikke har klart å få i gang breddefotballen, var det dessverre ingen vits. Imidlertid registrerte jeg at byens storhet TIL hadde hjemmekamp mot KFUM på lørdagen, og jeg sendte en henvendelse dit med spørsmål om hvordan billettsituasjonen var der. Jeg hadde fredag ettermiddag tatt turen til Drøbak for å ligge over hos min mor og således ha en litt kortere vei til Gardermoen på lørdag morgen.
Deilig frokost fra Håndverksbakeriet i Drøbak ble inntatt på bussen inn til Oslo, der Vy for en gangs skyld var i rute slik at jeg kom meg til flyplassen uten problemer. Et par andre FFK-ere var på samme SAS-fly som meg, og disse påtraff jeg i nærheten av gaten, der i slo oss ned med øl mens vi ventet på å kunne boarde. Etter å ha fått ytterligere litt søvn på flyet nordover, landet vi på Tromsø lufthavn Langnes, og kunne snart unne unne oss en taxi inn til sentrum. Over en uke etter at jeg hadde sendt en forespørsel til Tromsø IL, hadde klubben fortsatt ikke ‘nerverdiget’ seg til å svare på hvordan billettsituasjonen var i forbindelse med deres kamper på Alfheim, så det var bare å slå fra seg muligheten for å se TIL v KFUM. Jeg hadde på dette tidspunktet allerede fått andre planer, og satset på å kunne finne et sted å se Old Firm, og derfor beordret vi en taxi i retning O’Learys, men det også dette skulle vise seg vrient i ‘Nordens Paris’.
Jeg hadde håp om å kunne få se Rangers beseire sine vemmelige erkerivaler Celtic på fiendens terrirorium, men da vi ankom det nevnte vannhullet var det åpenbart at det ville være nokså håpløst å få se Old Firm. Der var det nemlig fullpakket av personer i Liverpool-drakter, og det gikk opp for meg at storkampen i Glasgow gikk samtidig som Merseyside-oppgjøret mellom Liverpool og Everton. Da sier det seg selv at det ville være temmelig håpløst å finne et vannhull som heller viste – eller ville avsette en TV-skjerm til – Old Firm. I tillegg ble vi raskt møtt av en ansatt som lurte på om vi hadde booket bord, og fulgte opp med å si at det var helt fullbooket, og det skulle vise seg å være noe av en gjennomgangsmelodi i Tromsø denne lørdagskvelden. Det var like greit å gå for å sjekke inn på Ami Hotel, der jeg hadde betalt 850 kroner for to netters losji. Ikke noe Ritz, men det gjorde nytten…
Flere kjentfolk hadde tatt det tidligere morgenflyet opp og hadde i stor grad installert seg på samme hotell som meg, så nå var vi vel 8 stykker som gikk for å få påfyll av både flytende og fast føde på Blue Rock Café. Da de øvrige etter hvert bestemte seg for å ta et vorspiel på hotellrommet til en av de andre, valgte jeg å bli ute på byen for å benytte anledningen til å sjekke ut et par vannhull som ville være søndagsstengt. En av disse var Ølhallen, som med sine hele 72 tappekraner med forskjellige øl, var et besøk verdt. Derfra gikk turen videre til den mer brune puben med det snodige navnet Tromsø Jernbanestasjon, og derfra videre til Bryggeri 13 / Tromsø Mikrobryggeri, der jeg akkurat rakk å få en smaksprøve fra tappekranene før de oppdaget at jeg ikke tilhørte en gruppe ved det ene bordet og kastet meg på dør. Utfordringen i Tromsø denne kvelden var å finne skjenkesteder som ikke var fullbooket, men for å gjøre en lang historie kort, slo jeg meg ned på Agenturet, der jeg etter hvert fikk selskap av de andre.
Det ble noe senere enn planlagt der jeg og Lars ble de siste som tok kvelden, men det var mens det fortsatt var liv på byen. Jeg våknet søndag morgen klar for kamp, men først måtte jeg ha litt mat i skrotten, og valget falt på Koseverden, der jeg fikk en herlig hjemmelaget omelett og ferskpresset appelsinjuice. 239 kroner var ikke billig, men jeg fikk også en god start på dagen før det var på tide å sette kursen over til Tromsdalen og TUIL Arena, der dagens kamp skulle spilles. Jeg bestemte meg for å dra over i forveien med taxi på egen hånd, men ble stående en god stund å vente på taxiholdeplassen. Ut fra erfaringene denne dagen stiller jeg spørsmålstegn ved bransjens påstand om at kundegrunnlaget er borte som følge av Covid-pandemien, for sammen med et par og en eldre dame sto jeg der og blomstret i en halvtimes tid til tross for at sentralen hadde blitt oppringt minst to ganger. Til slutt valgte jeg å gi opp og heller slå til da en forbipasserende tilbød seg å kjøre meg dit ut. Dermed ankom jeg til slutt TUIL Arena en snau halvtime før avspark.
Tromsdalen Fotball er fotballavdelingen til Tromsdalen Ungdom- og Idrettslag (TUIL), og denne klubbens historie strekker seg tilbake til 1938, da idrettslaget het Fart og ungdomslaget Freidig. I 1947 tok man navnet Radar, før man i 1951 ble hetende Tromsdalen Idrettsforening. Dagens TUIL-navn kommer av en sammenslåing av sistnevnte og ungdomslaget Freidig. Det var først på siste halvdel av 1980-årene at TUIL virkelig begynte å gjøre seg bemerket. De fikk frem et juniorlag som var tapende finalist i juniorcupen i 1985, og spillerne derfra satt snart sitt preg på A-laget som spilte seg oppover i divisjonene. I 1990 sikret klubben seg for første gang opprykk til nest øverste nivå, og en viss Per-Mathias Høgmo kom til som spillende trener. TUIL debuterte med en 5. plass i det som da fortsatt var en 1. divisjon med to avdelinger, og ble værende der helt omstruktureringen i 1996, da man slo sammen de to og sendte over halvparten av lagene ned – inkludert TUIL.
Siden den gang har TUIL vært kanskje Norges mest utpregede ‘heislag’, der de til stadighet har rykket opp og ned mellom nivå to og tre. Det har skjedd hele 15 ganger siden klubbens debut i 1. divisjon, og i perioden 2007-2016 rykket klubben enten opp eller ned hele åtte ganger på ti sesonger! Etter opprykket i 2016 fulgte de faktisk opp med en 9. plass i 1. divisjon året etter, mens de i 2018 kun var en dårligere målforskjell fra å få spille kvalifisering om opprykk til Eliteserien da de endte på en imponerende 7. plass. Om det ga økte ambisjoner, ble det i så fall en solid nedtur da de et år senere endte som jumbo og igjen måtte ta turen ned i 2. divisjon før årets sesong. En artig detalj om TUIL er forresten at mannen med flest A-lagskamper for klubben visstnok skal være ingen ringere enn en viss Arhur Arntzen – også kjent som «Oluf» – og veien som leder til stadion har da også fått hans navn.
TUIL Arena ble under navnet Tromsdalen Stadion tatt i bruk i 1983, men det har skjedd endringer der siden den gang. Ikke minst med tanke på at de på nærmeste langside nå har fått på plass en ny hovedtribune som dominerer anlegget. Det er en moderne sittetribune med overbygg. Uvisst av hvilken grunn følte de dermed dessverre behovet for å rive den gamle åpne tribunen på motsatt langside, så den nye hovedtribunen er det eneste av tribunefasiliteter. Utenfor kortsiden til høyre sett derfra står et hus med noen virkelige falleferdige uthus eller skur som nok sikrer eieren noen biinntekter som reklameplass, og jeg fryktet nesten at de skulle falle sammen om en løpsk ball skulle treffe en av de i løpet av oppvarmingen som nå pågikk. Etter å ha vist vaktene billetten jeg på forhånd hadde betalt 100 kroner for på Vipps, tok jeg meg opp på tribunen og skuet over mot motsatt langside, der det så ut til å være en gammel travbane på baksiden. Det viste seg imidlertid å være Tromsdalen kunstisbane, og altså en skøytebane.
Kun ti minutters tid etter meg kom de andre, og vi kunne ta oppstilling nederst på tribunen i påvente av avspark. Tapet for Hødd helgen før betød at FFK ikke lenger kunne sikre seg tittelen og det etterlengtede opprykket denne dagen, men det var kun en utsettelse av det nokså uunngåelige. For TUIL sin del hadde de i utgangspunktet kun æren å spille for i og med at det realistisk sett var for langt frem til klubbene som kjempet om kvalik-plassen bak suverene FFK. Jeg vil personlig mene at den kanskje viktigste signeringen FFK har gjort i år er å få inn Joakim Klæboe som hjelpetrener. Det virker på meg som om det også har gjort at hovedtrener ‘Bummen’ også har tatt visse steg i løpet av sesongen. I tillegg er han en trivelig type som alltid tar seg tid til supporterne, og så også denne gang da han kom bort noen minutter for å slå av en prat mens spillerne gikk i garderoben for å gjøre seg klare for kamp.
Termometeret bikket nok bare så vidt pluss-siden av Celsius-skalaen, og det lå et lag av rim flere steder da kampen ble sparket i gang på en tynt besatt TUIL Arena. Etter et par nokså positive åpningsminutter sett med FFK-øyne, tok TUIL over mot et FFK som fremsto tafatt, og i det sjuende minutt fikk Gabriel Andersen ballen forbi Håvar Jenssen i FFK-målet slik at det sto 1-0. TUIL kjempet og løp voldsomt, og serielederne hadde problemer med å skape noe, men nærmest ut av intet kom utligningen da Nicolay Solberg etter en drøy halvtime viste frem skuddfoten og med et drømmetreff limte ballen i krysset fra 20-25 meter. FFK kan kanskje takke Ayoub Aleesami for at det fortsatt sto 1-1 da lagene gikk til pause, for han vartet opp med en aldeles glimrende takling da en TUIL-spiller var på vei alene gjennom inne i FFK-feltet. Det hadde også begynt å snø, så nå var det bare å få varmet seg noen minutter innendørs før de siste 45 minuttene.
Bortelaget kom bedre i gang etter hvilen, og i det 53. minutt fikk kaptein Henrik Kjelsrud Johansen godt treff med venstreslegga da en ball falt til rette for ham i feltet. Han dundret ballen i mål til 1-2, og det gjorde sikkert godt etter sjansesløsingen mot Hødd helgen før. TUIL var dog ikke slått, og i en andreomgang preget av innsats og dueller, var det sjanser begge veier. Den største hadde dog FFK i form av et frispark vunnet av innbytter Love Reuterswärd som nok en gang var et friskt pust. Frisparket rundt 17 meter fra TUIL-målet ble få minutter før full tid tatt av Maikel Nieves som traff innsiden av stolpen. I tilleggstiden trykket TUIL på, og FFK hang til tider litt i tauene, men da dommeren omsider blåste av, var det med 1-2 som sluttresultat. Det skjedde foran det som offisielt ble oppgitt å være 100 tilskuere, men jeg vil si at det reelle tilskuertallet nok var noe høyere, og vil anslå det til rundt (eller drøyt) 150. Uansett; ny seier til FFK, og nå var det kun meget syltynn teori som kunne frata de opprykket.
Etter at spillerne hadde vært bortom oss, forlot vi stadion og gikk for å leke turister ved å oppsøke Fjellheisen og punge ut for å la den gondolbanen frakte oss opp til den øvre stasjonen. Der ligger Fjellstua 421 meter over havet, og utsikten er spektakulær. Vi kunne blant annet se ned på åstedet for kampen litt tidligere, og selv om snøværet hadde gitt seg raskt der nede, lå det 20-30 cm snø her oppe. Siden seks av gutta hadde et kveldsfly å rekke, gikk turen raskt ned igjen og videre med buss tilbake til sentrum. Et utsøkt fellesmåltid på vertshuset Skarven var på sin plass, og jeg valgte meg kongekrabbe til forrett og reinsdyr til hovedrett. Alt annet enn billig, men vel verdt pengene. Deretter stakk majoriteten av gjengen mot flyplassen, og det var kun meg og Lars Ivar igjen i ‘Nordens Paris’. Vi flyttet oss over til stedets pub hvor vi forlystet oss en stund. Etter en tur innom både No. 24 og Tromsø Jernbanestasjon endte vi opp på Rorbua, der vi avsluttet kvelden. Nå gjensto det bare å komme seg med flyet hjem dagen etter. Jeg fryktet forresten at dette ville bli min siste nye bane i 2020, og når dette skrives er den mistanken uten tvil styrket.
Norwegian ground # 136:
Tromsdalen v Fredrikstad 1-2 (1-1)
2. divisjon avd. 1
TUIL Arena, 18 October 2020
1-0 Gabriel Andersen (7)
1-1 Nicolay Solberg (32)
1-2 Henrik Kjelsrud Johansen (53)
Att: Officially 100 (looked a bit more)
Admission: 100 NOK
Next game: 23.10.2020: Moss v Bærum
Previous game: 11.10.2020: Kvik Halden v Tromsdalen
