Søndag 11.10.2020: Kvik Halden v Tromsdalen
Dagen etter at jeg hadde sett Hødd påføre FFK sitt første poengtap for sesongen, lot jeg meg friste til å ta turen til Halden for å se om Kvik Halden kunne holde følge med sunnmøringene i kampen om andreplassen. Da FFK gjestet Halden tidligere i år, var det veldige restriksjoner og begrensninger på billettsalget, og da FFK-ere fikk klar beskjed om at de ikke var ønsket, ble vi derfor henvist til en plass på utsiden av gjerdene. Når motstanderen ikke heter FFK, var det naturligvis helt andre regler som gjaldt, og nå var det fritt frem med åpent billettsalg på Kvik Halden sin hjemmeside. Til tross for at det fortsatt var begrenset til kun 200 publikummere, hadde man på kampdagen fortsatt ikke klart å selge ut, så jeg bestemte meg for å ta turen og kapret en av de gjenværende billettene.
Dermed busset jeg inn til Fredrikstad for å komme meg med toget til Halden. Byen som inntil 1928 het Fredrikshald er en av Norges eldste industribyer, og industrien har fått kraft fra fossefallene i elven Tista som er en del av Haldenvassdraget. Halden var en periode skotøyhovedstad, og i 1950-årene skal omtrent hver femte sko i Norge ha blitt produsert i Halden. Enda tidligere hadde man blant annet tekstilindustri, men i senere år er det først og fremst treforedlingsindustrien som har overtatt. Byen er dog kanskje mest kjent for Fredriksten festning, som ble bygget i 1660-årene og var sentral i påfølgende kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Det var som kjent her den store svenske kongen Karl XII falt i 1718. I dag bor det drøyt 25 000 i selve Halden by, og jeg ankom med et par-tre timer til kampstart og med planer om å finne meg et vannhull.
Første stopp ble Siste Reis, og mens jeg satt der registrerte jeg at det fortsatt var noen ledige billetter igjen. Grand Bar skulle være neste stoppested, men de hadde ikke åpnet i henhold til åpningstiden, så jeg gikk over jernbanelinja og fant frem til den brune kneipa O’Brien Pub. Der var det liv i leiren, og ikke alle blant det åpenbart tørste klientellet var tilsynelatende like opptatt av smitterestriksjonene. Det var ikke mye å se til åpenbare Kvik-fans ute på byens vannhull, og det var først da jeg tuslet mot stadion at jeg så de første personene i Kvik-effekter. Jeg hadde betalt 60 kroner for en honnør-billett, og kom raskt innenfor portene der de var hverken program eller lagoppstillinger å by på – uten at det er noen direkte overraskelse her til lands.
Det var allerede på slutten av 1800-tallet flere fotballklubber i det som den gang het Fredrikshald. Disse gikk i 1904-05 sammen for å stifte Halden Idrætsforening, men siden den foreningens hovedfokus var friidrett, etablerte de fotballinteresserte medlemmene i 1906 Fotballklubben Kvik Fredrikshald (senere FK Kvik Halden). Klubbens glansdager var i perioden fra 1910 og utover i 1920-årene, da Kvik var blant landets beste lag med flere landslagsspillere i sine rekker. Etter å ha knust Brann med 4-0 i NM-finalen på Marienlyst i Drammen, ble Kvik norgesmestre i 1918. I tillegg tapte de cupfinalen for Odd i både 1915 og 1922, samtidig som de i den nevnte perioden nådde semifinalene ytterligere fire ganger.
Senere Kvik-lag har aldri klart å leve opp til dette, og etter at nasjonalt seriespill i form av Hovedserien ble etablert i 1948, har Kvik aldri spilt høyere enn nest øverste nivå. Det gjør visstnok Halden til den nest største norske byen (etter Arendal) som aldri har hatt en klubb i toppdivisjonen. Det nærmeste de ha kommet var da de i 1951 spilte kvalifisering om opprykk – uten suksess. Siden den gang har Kvik gjerne operert på nivå tre og fire i norsk fotball, med en liten renessanse i 1980-årene, da de spilte på nest høyeste nivå i perioden 1980-1985, samt en rask gjestevisitt i 1988. Det skal også nevnes at man i 1987 fikk en sammenslåing av FK Kvik Halden og Halden Fotballklubb, og man tok da dagens navn Kvik Halden Fotballklubb.
Kvik Halden rykket i 2005 ned i 3. divisjon, og ble der i fem år. Etter å ha tapt opprykks-kvaliken tre ganger på fire år, lyktes det endelig da de i 2020 vant sin avdeling og deretter slo Eik-Tønsberg. Kvik etablerte seg i 2. divisjon, men etter omleggingen av divisjonssystemet i 2016 måtte de igjen ta turen ned. I 2018 returnerte de, og overrasket stort da de i fjor som nyopprykket lag tok andreplassen bak Stjørdals-Blink og dermed snæt Fredrikstad for kvalik-plassen. Det ble tap for Åsane i kvaliken, og Kvik-trener Kent Bergersen mente da jeg tilfeldigvis påtraff ham i København før jul i fjor at det skulle mye til å kopiere en slik sesong, men de har da slått fra seg på nokså imponerende vis også i år.
Halden Stadion kalles åpenbart også Rødsjordet av mange lokale, og det var et navn som var ukjent for meg, men uansett skal anlegget ha blitt åpnet i 1927 – ironisk nok idet Kviks storhetsperiode var på hell. I dag er det tribunefasiliteter på begge langsider. På den gamle tribunen på oversiden av anlegget har man nå festet røde og hvite seter i de gamle benkeradene i tre. ‘TV-bua’ midt på tribunen har fått et strøk med blåmaling for å signalisere at det er Kvik som spiller her, og ikke FFK, slik en av Kvik-veteranene uttrykte det. Her befinner man seg under åpen himmel, med på motsatt side har man tak over hodet på hovedtribunen man her tydeligvis kaller ‘den nye tribunen’. Dette er en nokså flott tribune, og spesielt fint er det å se over dit fra motsatt side med Fredriksten festning som bakteppe.
Halden Stadion har som kjent også løpebaner rundt banen, og det er selvsagt ikke helt ideelt for fotball. Jeg har ikke vært noen stor fan av dette, men i en fotballnasjon der kunstgress-pandemien herjer og det synes som man på død og liv skal erstatte alt av naturgress-baner med usjarmerende kunstgress, har jeg kommet til den konklusjon at en banedeling har noe positive konsekvenser tross alt. Så lenge friidrettsgruppa til Halden Idrettslag også bruker Halden Stadion, vil det nemlig (forhåpentligvis) være vanskelig å erstatte den flotte naturgressmatta med en plastikk-variant. Måtte det bare vare! Det var nemlig en av grunnene til at jeg tok turen denne dagen, for å se kamp på skikkelig gress, i tillegg til å få et ‘ordentlig’ besøk på banen etter at jeg snaut to måneder tidligere hadde måttet heie frem eget lag fra utsiden.
Ved inngangspartiet hadde jeg svingt over mot den nye hovedtribunen der man befinner seg under tak, og det viste seg å være et godt valg da det kort tid før avspark begynte å regne. Man hadde åpenbart klart å selge ut alle billettene til slutt, og flere av de fremmøtte flyttet seg nå til en plass i le under tribunetaket her. Det var klart for første runde i det såkalte ‘sluttspillet’ i 2. divisjon avdeling 1, og selv om ledende Fredrikstad hadde gått på sitt første poengtap ved å tape for Hødd dagen før, var det i realiteten kampen om andreplassen og kvalifisering det nå dreide seg om i denne avdelingen. Hødd hadde hatt ett poeng ned til Alta, Kvik Halden og Skeid, og siden også Alta hadde vunnet (borte mot Brattvåg) dagen før (Skeid hadde spillefri denne helgen), måtte Kvik slå Tromsdalen for å henge med.
Kvik-trener Kent Bergersen hadde fått litt å stri med de siste ukene, for Kvik Halden hadde en voldsom skadeliste. Det sies at de til kampen mot Brattvåg et par uker i forveien hadde hatt 8 mann ute som normalt ville vært i en førsteellever, og at de også i den kampen fikk en skade tidlig slik at de kun stilte med én forsvarsspiller i forsvarsrekka. Nå hadde de imidlertid hentet inn fire eller fem mann før overgangsvinduet stengte. Nå var jeg litt spent på å se hva de hadde å bidra med og hva Kvik sto for om dagen etter å ha tapt to på rad (hjemme mot Brattvåg og sist borte mot nettopp Tromsdalen), og det var kanskje også karen som kom for å søke tilflukt for regnet og slo seg ned et par seter bortenfor meg med Kvik-skjerf, Sarpsborg 08-matboks og RBK-sitteunderlag(!!). Kvik skulle nå altså møte TUIL for andre helg på rad, og jaktet nok revansj etter at motstanderen vant 3-0 der oppe i nord.
Kvik startet godt, og Uranik Seferi hadde flere gode muligheter i innledningen. Det tok kun drøyt ti minutter før ballen lå i målet bak TUIL-keeperen. Nysigneringen Markus Kaasa – som knapt tapte en hodeduell – vant en duell, og nedfallsfrukten plukket Deni Hasanagic opp før han plasserte ballen rolig i mål til 1-0. Begge lag kjempet og løp voldsomt, men Kvik var veldig solide bakover og slapp knapt til en sjanse. Det TUIL kom med rant ut i sanden, og det sto fortsatt 1-0 til pause. Siden det hadde sluttet å regne, forflyttet jeg meg da over til motsatt langside og tok oppstilling på den gamle tribunen der. Da spillerne igjen kom på banen og andre omgang ble blåst i gang, fikk jeg derfor også knipset noen bilder derfra med Fredriksten festning i bakgrunnen.
Hjemmelaget var etter hvilen nokså dominerende i banespillet, og TUIL fikk knapt etablert noe spill på ‘riktig’ del av midtstreken til tross for at de aldri sluttet å kjempe. Det fremsto etter hvert som en kamp mellom to lag som var best defensivt, for selv om Kvik hadde mye ball på TUILs banehalvdel, slapp heller ikke de til mange store sjanser. Etter noen nervøse sluttminutter for Kvik-folket, blåste dommeren av med 1-0 som sluttresultat. Kvik holdt følge med lagene foran, og hadde fortsatt ett poeng opp til toer Hødd og var á poeng med Alta. Selv forlot jeg nokså raskt Halden Stadion og gikk for å få meg en forfriskning før toget hjem. På Grand Bar hadde det nå kommet opp en lapp om at de var stengt grunnet sykdom, så jeg tuslet heller ned til havna for å sjekke ut Havnehagen Gastropub. Etter en oransje Bulmers der var det bare å komme seg med toget som planlagt og komme seg hjem.
Revisit:
Kvik Halden v Tromsdalen 1-0 (1-0)
2. divisjon avd. 1
Halden Stadion, 11 October 2020
1-0 Deni Hasanagic (11)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: 60 NOK (concession)
Next game: 18.10.2020: Tromsdalen v Fredrikstad
Previous game: 10.10.2020: Fredrikstad v Hødd
