Lørdag 16.03.2024: Sauchie Juniors v Hill of Beath Hawthorn

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som en del av vårens Scottish Hop hadde vi allerede sett tre kamper denne lørdagen, men det var fortsatt én kamp igjen på menyen denne dagen. Lørdagens tre første kamper hadde alle funnet sted i og rundt Perth, men kveldskampen skulle spilles i Sauchie, rett nord for Alloa. Siden jeg denne gang ikke hadde bestilt plass på det offisielle arrangementet med transport, og dermed skulle ta meg mellom kampene på egen hånd, hadde jeg egentlig vurdert å droppe denne siste lørdagskampen hos Sauchie Juniors, der jeg tross alt også hadde vært tidligere. Banehopperen Jack Warner hadde imidlertid tilbudt meg skyss mellom kampene, og selv om jeg funderte litt på å likevel stå over gjensynet med Sauchie for å få en noe tidligere retur til min base i Glasgow, bestemte jeg meg til slutt for å likevel bli med dit.

Kjøreturen gikk sørover fra Perth, inn i det lille ‘grevskapet’ Clackmannanshire og til Sauchie, der vi kunne parkere et steinkast fra kveldens kamparena Beechwood Park etter en kjøretur på omtrent tre kvarter og med cirka like lenge til avspark som skulle være klokken 20.00. Sauchie er em landsby med omtrent 6 300 innbyggere, og den ligger kun halvannen til to kilometer nord for byen Alloa, som den i dag har vokst sammen med. Her befinner vi oss som nevnt i det lille grevskapet Clackmannanshire, som grunnet sin størrelse gjerne har blitt omtalt som ‘The Wee County‘. Sauchie var i Campbell-klanens eie før selveste Robert the Bruce senere donerte området til den tidligere sheriffen av Clackmannen i 1321. Den opprinnelige landsbyen skal for øvrig ha ligget ørlite lenger nord enn det dagens landsby gjør. I Sauchie var det en periode produksjon av mursten etc, men det ble det raskt slutt på da områdets gruveindustri forsvant.

Beechwood Park ligger nord i landsbyen, og figurerte en stund på listen over baner jeg gjerne ville besøke, frem til jeg gjorde nettopp det under en kamp mot Tranent Juniors i april 2022. Den gang hadde det akkurat vært lyst nok til at jeg kunne se bakteppet med åsene i Ochil Hills, til tross for litt disig vær, men denne gang ville det være litt for mørkt til det, da vi fortsatt ikke var fremme ved tiden på året da klokkene skal stilles fremover. Ved mitt forrige besøk hadde det imidlertid ikke vært noe kampprogram å få, men det var det selvsagt nå kampen var en del av Scottish Hop-arrangementet, for det er et av kravene arrangør Groundhop UK har overfor vertsklubbene. £10 i inngangspenger ble betalt, og deretter byttet jeg ytterligere £2 mot et eksemplar av dagens 20-siders kampprogram.

Både Liverpool-legenden Alan Hansen og hans storebror John ble født i Sauchie og startet sine karrierer her før de gikk til Partick Thistle. Sauchie Juniors opererer med 1960 som stiftelsesår, men allerede før den tid spilte man som Sauchie Juveniles. Juvenile-fotballen var i motsetning til den skotske Junior-fotballen en aldersbestemt greie med spillere opp til og med 27 år. Etter å ha vunnet alt de kunne vinne av troféer, bestemte de seg i 1960 for å ta steget opp i Junior-fotballen, og da de i 1962/63 vant East Junior League-tittelen i sin andre sesong som Junior-klubb, var det med et lag som i stor grad bestod av spillere som også hadde spilt Juvenile-fotball for de. East Junior League var for øvrig toppdivisjonen i Junior-fotballen i denne delen av Skottland inntil omstruktureringen i 2002; med en ny omstrukturering i 2006.

I mellomtiden hadde Sauchie Juniors i 2004 kopiert sin beste innsats i den gjeve Scottish Junior Cup ved å ta seg til kvartfinalen, slik de også hadde gjort i 1970. Den gang hadde de tapt borte mot Newtongrange Star, mens de i 2004 spilte 0-0 hjemme mot Glenrothes og deretter tapte 2-3 borte i omkampen. Etter to strake opprykk var de i 2012 klare for den nye toppdivisjonen SJFA East Super League Premier Division, og selv om de måtte ned igjen i 2016, var de etter ett år tilbake i 2017, og ble der til de i likhet med mange av de andre av regionens Junior-klubber forlot Junior-pyramiden og hoppet over i den ‘ordinære’ pyramiden for å ta plass i East of Scotland League. Der er de fortsatt å finne i toppdivisjonen Premier Division, som er på nivå 6 av den skotske fotballpyramiden, og noterte seg forrige sesong for en ny bestenotering i form av en andreplass kun slått av vinneren Linlithgow Rose.

Jeg vet ikke hvor lenge klubben har spilt på Beechwood Park, men jeg vet at de startet med spill på Fairfield Park et annet sted i landsbyen, og at de senere flyttet inn på Beechwood Park, der de så sent som i 2003 skal ha reist den flotte hovedtribunen som dominerer anlegget, samtidig som man også fikk på plass flomlys. Både flomlysene og et overbygg som står på motsatt langside (i forhold til hovedtribunen) skal tidligere ha tjenestegjort ved Falkirk sin gamle hjemmebane Brockville. På de to kortsidene er det ingen tribunefasiliteter. Under hovedtribunen har man klubbens flotte bar, og det var dit jeg satt kursen for å unne meg en pint og ikke minst søke ly siden det nå hadde begynt å regne.

Regnet hadde i det hele tatt skapt en god del bekymring i forkant av denne kampen, slik det usedvanlig ofte har gjort hos så mange klubber på fotballøya denne sesongen. Vi hadde hørt rapporter fra Sauchie om en bane som nærmest sto under vann kvelden før, og hvor det var stor tvil om hvorvidt det ville bli kamp til tross for at en rekke personer skal ha jobbet hardt for å få banen spilleklar. Beechwood Park har imidlertid rykte på seg for å være en bane som drenerer svært godt, og selv om værmeldingen hadde varslet ytterligere regn utover lørdagskvelden, hadde det kommet positive signaler og meldinger utover lørdagen. Nå var det fortsatt en temmelig våt bane, og jeg har sett kamper på balløya bli avlyst for langt mindre enn dette, så det var liten tvil om at denne kampen ville hengt i en tynn tråd med en noe mer pysete dommer. Kanskje hjalp det også at kampen tross alt var en del av Hop-arrangementet, og at det var forventet langt flere tilskuere enn vanlig, for muligens satt det da litt lenger inne å avlyse.

Det var mange som hadde søkt ly i klubbhusets etter forholdene store bar under hovedtribunen, og der har man store vinduer ut mot banen. De som tenkte de skulle se kampen derfra mens de unnet seg en øl, måtte imidlertid endre på den planen da det var klart for avspark, for da fikk vi igjen en påminnelse om at det fortsatt er noen tullete regler her og der. De som hadde alkohol i glassene ble bedt om å drikke opp eller sette seg i den bakerste delen av lokalet der man ikke kan se kampen. Her hjemme i Norge er vi jo vant til enda mer rigide regler på det området, men for en del briter virker dette bare helt tullete. Jeg hadde uansett tenkt meg ut, men der hadde det for lengst blitt rift om plassene under tak, så det var bare å forberede seg på å bli litt våt. Heldigvis hadde jeg med meg en liten paraply.

Vi skulle bli vitne til en kamp som ble utspilt på en stadig mer gjørmete og våt gressmatte, og jeg må innrømme at jeg rett og slett elsker slike kamper. Kanskje ikke minst fordi vi altfor sjelden får se de i disse dager, da man har blitt altfor pysete og snare med å kansellere. Om så hadde blitt gjort her, ville de 447 tilskuere rett og slett gått glipp av det som endte opp med å bli arrangementets og turens sannsynligvis artigste fotballkamp. Som de tre foregående kampene denne lørdagen, dreide det seg også her om East of Scotland League Premier Division, og for å gjenta meg selv litt, var status der at Broxburn Athletic tronet overlegent på toppen av tabellen og var på vei mot en ligatittel som også gir kvalifisering om opprykk til Lowland League. De to som nå skulle møtes var tabellnaboer, for mens Sauchie lå på en sjetteplass, fulgte Hill of Beath Hawthorn på sjuendeplassen to poeng bak.

Hjemmelaget Sauchie fikk en god start på kampen da Danny Smith sendte de i en tidlig ledelse i kampens åttende minutt på et allerede utfordrende underlag. Halvtimen var passert med et par små minutter da Sauchie også fikk et straffespark, og Danny Smith gjorde ingen feil da han omsatte det i scoring og doblet ledelsen. Haws-keeperen fikk fingertuppene på ballen, men den var akkurat godt nok plassert. 2-0. Drøyt fem minutter senere fikk imidlertid vertenes Ross Kavanagh se det røde kortet, slik at Sauchie ble redusert til ti mann. Likevel var det Sauchie som igjen fant nettmaskene o omgangens siste ordinære minutt, og Danny Smith hadde virkelig en god omgang, for det var han som sendte i vei et skudd fra distanse. Det gikk i mål, og med sitt hattrick sørget for at det sto 3-0 da lagene gikk i garderoben for å få litt ly for regnet.

Jeg måtte en tur i matutsalget for å få smakt på klubbens scotch pie, og søkte deretter litt tilflukt inne i klubbhusets bar frem til det var på tide å starte opp igjen. Hill of Beath Hawthorn fikk en pangstart på andre omgang, for et snaut minutt ut i omgangen reduserte Daniel Watt til 3-1, og med en såpass tidlig scoring mot ti mann, kunne det bli kamp igjen. Det ble det da også til en viss grad på den stadig våtere gressmatta, men Sauchie sto imot mens jeg koste meg med heftige sklitaklinger og underholdende spill. Med ti minutter igjen av ordinær tid ble det enda mer spennende, for da fikk gjestene ytterligere en redusering da Jordan Tosh satt inn 3-2. Nå var det duket for en spennende avslutning, men kort fortalt ble det ingen flere mål, og dermed endte det med hjemmeseier 3-2 etter en meget underholdende affære.

Det var en del nokså våte personer som nå kunne sette kursen hjemover eller mot sine respektive hoteller. Jack hadde sagt seg villig til å slippe meg av på Alloa stasjon slik at jeg kunne ta toget derfra tilbake mot Glasgow, og etter hvert kunne jeg ta plass på jernhesten og bli med den omtrent tre kvarter lange turen til Glasgow Queen Street. Tilbake i Skottlands største by rakk jeg akkurat en tur innom Rangers-puben Oswald’s før de stoppet serveringen, og deretter var det bare å gå de få meterne tilbake til min base ved YOTEL Glasgow. Det hadde vært en finfin lørdag med fire kamper, og dagen etter skulle helgen Groundhop-arrangement avsluttes med søndagskamp ho Whitburn, så det var bare å få seg litt søvn innen den tid.

Revisit:
Sauchie Juniors v Hill of Beath Hawthorn 3-2
East of Scotland League Premier Division
Beechwood Park, 16 March 2024
1-0 Danny Smith (8)
2-0 Danny Smith (33)
3-0 Danny Smith (45)
3-1 Daniel Watt (46)
3-2 Jordan Tosh (81)
Att: 447
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 17.03.2024: Whitburn v Whitehill Welfare
Previous game: 16.03.2024: Jeanfield Swifts v Dunbar United

More pics

This trip on a map

Lørdag 16.03.2024: Jeanfield Swifts v Dunbar United

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vårens Scottish Hop var godt i gang, og vi var halvveis i programmet for lørdagen. Det betød at vi fortsatt hadde to kamper foran oss denne dagen. Lørdagens tre første kamper fant alle sted i Perth-området, og etter å ha gjestet Kinnoull og sett en målløs kamp, var det ikke lange veien videre til Jeanfield Swifts, som var vertskap for dagens tredje kamp. Som tidligere nevnt hadde jeg denne gang ikke bestilt noe gjennom det offisielle arrangementet, men hadde sett at det også mellom dagens andre og tredje kamp var grei skuring å komme seg videre på egen hånd, for Google Maps anslå kun 25 minutters spasertur mellom banene til Kinnoull og Jeanfield Swifts, og det var en times tid mellom kampslutt hos Kinnoull og kampstart hos Jeanfield Swifts. Jeg hadde nå imidlertid fått alliert meg med banehopperen Jack Warner som hadde tilbudt skyss mellom dagens kamper, og dermed tilbakela vi i stedet strekningen i hans bil.

Kjøreturen over til den andre siden av jernbanelinja til 5-6 minutter, og tok oss fra bydelen Tulloch til bydelen Muirton, der vi nå skulle se kamp ikke langt fra elven Tay. Navnet Muirton vil muligens gi noen assosiasjoner til Muirton Park, som var den tidligere hjemmebanen til byens fotball-storebror, St. Jonstone, men nå var det Jeanfield Swifts vi skulle se. Med tre kvarter til avspark i deres kamp mot Dunbar United hadde vi fått parkert og kommet oss til inngangspartiet, der jeg betalte meg inn med £7. For ytterligere £2,50 ble jeg også innehaver av et eksemplar av dagens 12-siders kampprogram som jeg kunne putte i veska. Deretter var det tid nok til å slå seg ned med en flytende forfriskning i klubbhuset mens man ventet på kampstart.

Jeanfield Swifts ble stiftet i 1908, og har i likhet med mange av de andre klubbene i East of Scotland League spilt store deler av sin historie i den skotske Junior-fotballen. Jeg har jo gjentatt meg selv til det kjedsommelige om hvordan Junior-fotballen i Skottland ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere har operert som en parallell pyramide med eget forbund; nærmest som en slags skotsk svar på non-league. Junior-fotballen var inntil for noen år siden inndelt i tre regioner, der Jeanfield Swifts tilhørte SJFA East Region. Våren 2016 vant de dens Premier League, og rykket med det opp til Super League, som var regionens toppdivisjon, men to år senere var de en av klubbene som rett og slett meldte overgang til East of Scotland League og den ‘ordinære’ fotballpyramiden.

Det hadde på det tidspunktet begynt å skje ting, for året før hadde Kelty Hearts hoppet av og tatt plass i East of Scotland League. I 2018 fulgte altså en rekke andre klubber etter, og i de to neste årene fikk de selskap av ytterligere et antall klubber. I 2018/19-sesongen opererte East of Scotland League med et system der man hadde tre likestilte ‘Conference’-avdelinger, og Swifts endte på tredjeplass i sin avdeling. Det var nok til at de sesongen etter fikk plass i ligaens Premier Division etter at det ble gjort en omstrukturering. Der har de holdt seg siden, og fjerdeplassen i 2021/22-sesongen står som bestenotering, mens de noterte seg for en femteplass forrige sesong. Bortelaget denne dagen var Dunbar United, og de deler ikke bare de sorte- og hvitstripede draktene med Jeanfield Swifts, for de var en av klubbene som sammen med Swifts meldte overgang til East of Scotland League i 2018.

Som tidligere nevnt var det Broxburn Athletic som tronet nokså overlegent på toppen av tabellen for East of Scotland League Premier Division, og lå godt an til å få spille kvalifisering om opprykk til Lowland League og nivå 5 av skotsk fotball. Jeanfield Swifts lå på en tredjeplass, fire poeng bak toer Lothian Thistle Hutchison Vale, men med tre kamper mindre spilt, så de jaktet for så vidt en ny bestenotering for klubben. Ytterligere to poeng bak, og med én kamp mer spilt enn Swifts, lå Dunbar United som altså var dagens gjester på Riverside Stadium. Etter at dagens to første kamper hadde vært oppgjør mellom klubber på nedre del av tabellen, skulle det nå altså dreie seg om to klubber som kjempet om plasseringer høyere på tabellen.

Da jeg nå gjestet Riverside Stadium, var det ikke snakk om noen revisit til Middlesbrough, men som navnet vitner om, ligger som jeg var inne på også Jeanfield Swift sin nye hjemmebane nær en elv; nemlig elven Tay. Det var i 2006 at klubben forlot sin gamle hjemmebane Simpson Park og flyttet inn her. Riverside Stadium byr på et overbygg tilknyttet klubbhuset, mens man rundt banen ellers står rett på gresset under åpen himmel. Det var selvsagt nok en gang mange kjente fjes blant de fremmøtte, og jeg fikk hilst på mange gamle og også noen nye kjente frem mot kampstart og i løpet av vårt opphold ved Riverside Stadium.

Det hadde hele dagen vært spenning knyttet til baneforholdene i Sauchie, der dagens fjerde og siste kamp skulle spilles, men også her hos Jeanfield Swifts hadde det visstnok vært litt bekymring knyttet til forholdene dagen før, men det var tilsynelatende ikke mye galt med banen det nå skulle spilles på. Det var hjemmelaget Jeanfield Swifts som fikk en god start, for allerede etter fem minutter fikk de et frispark fra bortimot 26 meter, og Fraser Smith var ikke snauere enn at han på flott vis sendte ballen direkte i mål via tverrliggeren. Dermed 1-0, og det skulle kort fortalt vise å holde seg frem til pause, da jeg igjen kunne ta en tur bort til matutsalget for å også foreta en test av paiene her.

Sju-åtte minutter ut i den andre omgangen var Dunbar United frempå i sine turkise og svarte bortedrakter, og med en stupheading var de nære på en utligning, men Swifts-keeperen gjorde en god redning. Swifts-ledelsen skulle stå seg lenge, og de 385 tilskuerne så at det gikk mot hjemmeseier, men på overtid fikk gjestene et straffespark. Fra min posisjon var jeg der og da noe usikker på den avgjørelsen, men dommeren sto langt bedre plassert og har nok sitt på det rene. Taylor Hendry steg uansett frem og utlignet til 1-1 i kampens andre overtidsminutt, og det ble også sluttresultatet. Nå var det etter hvert bare å komme seg videre og sette kursen sørover fra Perth til Sauchie, der lørdagen skulle avsluttes, og igjen gikk den turen i bilen til Jack.

Scottish ground # 72:
Jeanfield Swifts v Dunbar United 1-1 (1-0)
East of Scotland League Premier Division
Riverside Stadium, 16 March 2024
1-0 Fraser Smith (6)
1-1 Taylor Hendry (pen, 90+2)
Att: 385
Admission: £7
Programme: £2,50

Next game: 16.04.2024: Sauchie Juniors v Hill of Beath Hawthorn
Previous game: 16.04.2024: Kinnoull v Penicuik Athletic

More pics

This trip on a map

Lørdag 16.03.2024: Kinnoull v Penicuik Athletic

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi var godt i gang med vårens Scottish Hop, som hadde startet kvelden før, men også med det travle lørdagsprogrammet som bød på hele fire kamper. Vi befant oss nå noen kilometer nord for Perth, der vi hadde sett Luncarty beseire Crossgates Primrose med 5-3 og således sørge for god underholdning for de besøkende. Arrangementets fire lørdagskamper var alle i East of Scotland League Premier Division, og de første skulle også spilles på baner som ligger såpass nært hverandre at man egentlig ikke hadde vært avhengig av bil. I utgangspunktet hadde jeg også planlagt å ta bussen fra Luncarty mot neste kamp, men da Jack Warner meldte om mer enn nok plass i bilen og tilbød meg skyss, hadde jeg selvsagt takket ja. Dermed var det han, og ikke buss 34, som skysset meg sørover igjen mot Perth, der Kinnoull skulle være vertskap for dagens andre kamp.

Etter bortimot ti minutter i bilen kunne vi parkere utenfor Kinnoull sin hjemmebane, Tulloch Park, der det skulle være avspark klokken 14.00. Tulloch er et boligområde i den nordvestlige delen av Perth, og skal tidligere ha hett Bleachfield. Det er det engelske ordet for det vi på norsk vel kalte blekevoller, og det vitner om at man i likhet med i Luncarty også her drev med bleking for tekstilindustrien som produserte først og fremst lin. En periode var det faktisk kun jordbruk som var en større industri enn linproduksjon i Skottland, slik jeg også var innom i forrige kapittel. Det er uansett her i Tulloch at Kinnoull FC hører hjemme, og vi befinner oss her to-tre kilometer nordvest for Perth sentrum.

Ellers bør jo Perth selv være mer kjent for folk her hjemme, men den er administrasjonssenter for ‘grevskapet’ Perth and Kinross, og ligger langs elven Tay der den er i ferd med å renne ut i fjorden Firth of Tay. Perth var opprinnelig en betydelig elvehavn i middelalderen, og fikk kjøpstadsrettigheter ved direkte kongebrev i 1210. Nærheten til Scone Abbey som huset den såkalte Stone of Scone, som skottene tradisjonelt kronet sin konge på, forsterket byens betydning, og Perth var en periode skotsk hovedstad frem til midt på 1400-tallet. Den hadde også en sentral rolle i konfliktene mellom England og Skottland fra 1200-tallet og frem til slaget ved Culloden i 1746. I tillegg til lin, var produksjon av lær, blekemidler og whisky viktige næringsveier, mens Perth nå fungerer som senter for detaljhandel for byen og området rundt. I dag bor det rundt 48 000 innbyggere i byen.

Majoriteten av de som hadde sett kampen i Luncarty fulgte nok samme rute som oss og hadde tenkt seg videre for å se kampen mellom Kinnoull og Penicuik Athletic, men med rundt tre kvarter til avspark ankom vi før den offisielle bussen og ‘storinnrykket’ slik at vi i ro og mak kunne betale oss inn. Også her var det £7 som ble avkrevd i inngangspenger, og på innsiden av gjerdet ble nye £2 byttet mot et eksemplar av dagens 12-siders kampprogram. Mens de andre ankom på rekke og rad, ble jeg fristet av lukten av paier, og siden det tross alt kanskje var på tide med litt lunsj, benyttet jeg anledningen til å få smakt på herlighetene. To scotch pies og en Bovril må sies å være en nokså vanlig bestilling når undertegnede er i Skottland, og etter at det ble fasiten også ved denne anledningen, kunne jeg nok en gang gi tommelen opp.

Kinnoull FC ble stiftet i 1943, og uten at jeg helt kjenner bakgrunnen, kan det jo i utgangspunktet virkelig litt snodig all den tid det var midt i en pågående verdenskrig, men det kan jo ha flere forklaringer, og det kan jo for den saks skyld ha vært unggutter som startet det hele. Klubben spilte i en årrekke i den skotske Junior-fotballen, og da må det vel igjen påpekes at det ikke har noe som helst med aldersbestemt fotball å gjøre, men at det dreier seg om en fotballpyramide som opererer parallelt med den ‘ordinære’ senior-fotballen og med eget forbund, og at det kanskje kan ses på som en slags skotsk variant av ‘non-league’. Junior-pyramiden var inndelt i tre regioner, og Kinnoull rykket våren 2006 opp til øverste nivå i East Region, men oppholdet i East Super League varte kun i én sesong.

I 2017 begynte ting å skje i Junior-fotballens East Region, og det startet med at Kelty Hearts valgte å melde overgang til den ordinære ‘senior’-pyramiden og søke seg til East of Scotland League. Året etter fulgte 13 klubber etter, og deretter fulgte et helt skred av klubber; inkludert Kinnoul, som meldte overgang sommeren 2019. De første årene etter denne utvidelsen av East of Scotland League, ble det operert med én Premier Division mens First Division bestod av flere ‘Conference’-avdelinger, og Kinnoull kjempet flere ganger i toppen av sin Conference uten å komme gjennom opprykks-nåløyet. I forkant av forrige sesong ble det lagt om til et mer tradisjonelt system med fire divisjoner, og da sikret Kinnoull seg opprykk fra First Divistion til Premier Division, der de nå altså er nykommere.

Der har de da også slitt tungt, for av divisjonens 16 lag lå de som desidert jumbo med statistikken 1-1-18 og kun fire poeng på sine tjue kamper hittil. En målforskjell på -59 hjalp heller ikke på akkurat, og det var vel allerede nokså soleklart at det vil bli et gjensyn med First Division neste sesong. Dagens bortelag på Tulloch Park var Penicuik Athletic, og selv om de ikke lå høyere enn en 11. plass og tydeligvis ikke er like sterke som for noen år siden, forventet vel de fleste at de ville kunne ta seg greit av Kinnoull og sørge for en ny tung dag for vertskapet. Så kan det for ordens skyld nevnes at det i toppen av tabellen var Broxburn Athletic som så ut til å seile mot en suveren tittel og således ville få muligheten til å spille playoff om opprykk til Lowland League.

Tulloch Park er i likhet med Brownlands Park i Luncarty en temmelig spartansk affære, og man står under åpen himmel rundt banen, uten noen tribunefasiliteter. I forhold til Luncarty mangler man også beliggenheten og bakteppet med jernbane-viadukten, men i hyggelig selskap og med foreløpig fint vær var det liten tvil om at vi skulle klare å hygge oss også her. Apropos været, var det meldt voldsomme mengder regn utover kvelden, og det kom allerede meldinger som gjorde visse personer bekymret med tanke på dagens siste kamp, men foreløpig holdt vi oss tørre i fint vær. Mens jeg satt til livs den siste paien, kom jeg i snakk med en representant for hjemmelaget, og han fryktet ikke overraskende et nytt tap, men ga uttrykk for at han håpet å se et hjemmelag som lot seg inspirere av (for de) mange fremmøtte og kunne klare å kjempe til seg et poeng eller tre.

Om det ikke var noe å utsette på innsatsviljen og kjempingen ute på gressmatta, ble det nokså tidlig klart at vi ikke ville få servert en kamp av typen vi hadde sett tidligere på formiddagen, for målfest med 5-3 eller lignende var det svært lite som tydet på at det ville bli. Mye av spillet foregikk midt på banen mellom de to 16-meterne, og man kan kanskje si at kvaliteten ikke alltid sto i stil med innsatsen. Jeg registrerte vel faktisk ikke en eneste skikkelig sjanse til noen av lagene i løpet av de første 45 minuttene, så det var fortsatt målløst 0-0 da lagene gikk i garderoben halvveis. Kanskje var det behov for noen ‘styrkedråper’ før andre omgang, så jeg valgte å benytte anledningen til å foreta dagens første lesking av strupen.

Tidlig i andre omgang fikk Penicuik den første ordentlige sjansen, men avslutningen ble for svak og rett på keeper. Sekunder senere fulgte de imidlertid opp med en heading på mål, og selv om det heller ikke ble nettkjenning, hadde det nå blitt skapt mer foran mål på et lite minutt enn det ble i løpet av hele den første omgangen. Omgangen var halvspilt da Penicuik var frempå igjen med en avslutning like utenfor, men mange hadde allerede for lengst begynt å ‘frykte’ at det gikk mot 0-0. Det inntrykket forsterket seg bare naturlig nok ettersom klokken tikket mot full tid, men på overtid var vi uhyre nære en nettkjenning, og det var hjemmelaget Kinnoull som var millimetere unna med det som ble kampens siste spark på ballen. En suser som smalt i tverrliggeren og hadde fortjent en bedre skjebne, men foran endte 356 tilskuere endte det målløst. Kinnoull hadde i hvert fall økt poengfangsten fra fire til fem poeng. For oss var det bare å farte videre mot dagens tredje kamp, og den skulle heller ikke spilles langt unna.

Scottish ground # 71:
Kinnoull v Penicuik Athletic 0-0 (0-0)
East of Scotland League Premier Division
Tulloch Park, 16 March 2024
Att: 356
Admission: £7
Programme: £2

Next game: 16.03.2024: Jeanfield Swifts v Dunbar United
Previous game: 16.03.2024: Luncarty v Crossgates Primrose

More pics

This trip on a map

Lørdag 16.03.2024: Luncarty v Crossgates Primrose

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vårens Scottish Hop med kamper i East of Scotland League hadde startet med kampen i Armadale fredag kveld, men lørdagen skulle by på fire kamper, så man kunne på ingen måte hvile på laurbærene. Samtlige fire kamper skulle omhandle ligaens toppdivisjon, Premier Division, og de tre første skulle finne sted oppe i Perth. Det var først etter påmeldingsfristen for årets Hop at jeg denne gang hadde bestemt meg for å reise over, så jeg ville derfor ta meg til og fra kampene på egen hånd. Det så faktisk også ut til at det var mulig med kollektivtransport mellom dagens første tre kamper, mens jeg vurderte å stå over kveldskampen hos Sauchie Juniors, der jeg uansett allerede hadde vært et par år tidligere. Det var uansett bare å komme seg opp og av gårde, til tross for at det var fristende å bli under dyna. Frokost i form av smørbrød ble kjøpt inn fra en sjappe på spaserturen opp til Glasgow Queen Street, der jeg kom meg med 08.10-toget mot Perth.

Der ankom vi i rute en time og tolv minutter senere, og jeg hadde nå en liten spasertur foran meg innover i sentrum. Etter et lite kvarter befant jeg meg på Mill Street, der buss nummer 34 skulle ha avgang på sin vei nordover mot Luncarty, der dagens første kamp skulle finne sted. Den kom få minutter senere, og det viste seg at jeg ikke var den eneste som hadde valgt å ta denne bussen til kamp, for også en annen groundhopper hadde valgt seg samme løsning. En billett til £3 ble kvittert ut, og jeg hadde registrert at bussholdeplassen vi skulle av på lå rett utenfor banen vi skulle til. Etter et lite kvarter kunne den trivelige bussjåføren slippe oss av utenfor Brownlands Park med omtrent halvannen time til avspark, som for øvrig skulle være klokken 11.15.

Luncarty er en liten landsby med snaut 1 700 innbyggere, og den ligger omtrent seks kilometer nord for Perth, som igjen er administrasjonsby for ‘grevskapet’ Perth and Kinross. Her sto det ifølge historien et slag i 990, der Kenneth III av Skottland beseiret de danske vikingene. Landsbyen ble på sin side grunnlagt i 1752, av William Sandeman, for å huse arbeiderne ved hans blekevoller, der man bleket tekstiler (og da spesielt lin) for tekstilindustrien hans og hans partner drev inne i Perth. På denne tiden var kun jordbruk en større industri i Skottland enn linproduksjon, og Sandemans død i 1790 la blekevollene i Luncarty alene beslag på 32 hektar med land. Toglinjen mellom Perth og Inverness går for øvrig forbi Luncarty, og også rett forbi det ene langsiden av Brownfields Park, der vi nå skulle se kamp, og siden man også har en jernbane-viadukt som bakteppe der i det ene hjørnet, ville det åpenbart kunne by på fine bilder for de besøkende denne formiddagen.

£7 i inngangspenger ble betalt, og et eksemplar av dagens 24-siders kampprogram ble deretter mitt for ytterligere £2. Bussen med groundhoppere hadde ikke ankommet ennå, men det var allerede litt aktivitet ved Brownlands Park, der klubben var i ferd med å forberede seg på storinnrykk. Også visse andre aktører var i ferd med å installere seg, slik som Terry fra Terry’s Badges, som allerede hadde fått satt opp sin ‘salgsbod’. Også andre groundhoppere som hadde kommet for egen maskin meldte sin ankomst, og det var hyggelig å treffe på min tyske groundhopper-kompis Jens igjen. Ellers meldte Jack Warner at han skulle på alle fire kampene denne dagen og hadde plass til meg i bilen om jeg var interessert, og det tilbudet endte jeg opp med å takke ja til. Snart kom også bussen med den største gruppen av groundhoppere, og det tikket sakte men sikkert mot avspark.

Luncarty FC ble stiftet i 1886, av arbeidere ved de nevnte blekevollene, og spilte tidlig i lokale ligaer som (den ikke lenger eksisterende) Pertshire Senior League, som de i 1898 var med å stifte. I 1921 valgte ‘The Bleachers’ å bli med i den skotske Junior-fotballen, som jeg nok en gang får presisere ikke har noe med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere har vært en parallell pyramide med eget forbund. Junior-fotballen har hatt en til tider såpass innviklet historie med omstruktureringer at jeg ikke skal gå altfor mye i detalj, men den var inndelt i tre regioner, og Luncarty spilte i East Region. Da klubbene i denne regionen for noen år siden begynte å forlate Junior-fotballen til fordel for den ‘ordinære’ senior-pyramiden og East of Scotland League, fulgte snart rubb og rake, og så også Luncarty.

Deres lokale rivaler Jeanfield Swifts og Kinnoull (som for øvrig var de to neste stoppestedene for oss denne dagen) var blant de mange klubbene som hadde tatt spranget i 2018, mens Luncarty først fulgte etter i 2020. Våren 2023 noterte de seg for en tredjeplass i Division One, og kvalifiserte seg med det for opprykk til Premier Division. Det er for ordens skyld ensbetydende med nivå seks av skotsk fotball. Eller for å forklare det på en annen måte, så er East of Scotland League en av feederligaene til Lowland League, som igjen er en av feederligaene til det som nå heter Scottish Professional Football League. Luncarty har imidlertid fått det ganske tøft etter opprykket, og lå nå nest sist med kun Kinnoull bak seg. Én plass og ett poeng foran lå Crossgates Primrose som faktisk også var deres motstander denne formiddagen, så det var viktige poeng på spill, for en seierherre ville ta seg helt opp i ryggen på Glenrothes som lå rett foran på riktig side av streken.

Det var i 1996 at Luncarty FC forlot sin gamle hjemmebane, Langlands Park, for å flytte inn på Brownlands Park. Sistnevnte er i utgangspunktet en spartansk affære uten noen tribuner, og der tilskuerne kan se kampen fra gressbankene rundt banen. Den ligger inneklemt med hovedveien gjennom landsbyen som nærmeste nabo på den ene langsiden og den nevnte jernbanelinja øverst i en bratt skråning på den andre langsiden. Inngangspartiet er fra parkeringsplassen på den ene kortsiden, der man også har klubbhuset. Det er her spillerne kommer ut av garderobene for å ta seg ned på banen via en trapp. Til tross for at det ikke er noe særlig med tilskuerfasiliteter, fremsto etter hvert Brownlands Park likevel som et nokså trivelig sted å se fotball; i hvert fall når været er bra, Det sørger beliggenheten for, og ikke minst jernbane-viadukten som fungerer som et veldig fint bakteppe.

Allerede i kampens tredje minutt innledet Jake Sutherland målfesten ved å komme seg foran keeper og heade gjestene i føringen 0-1. Tjue minutter var spilt da Kyle Woolley utlignet til 1-1 for Luncarty. Deretter fulgte en heseblesende periode, for etter en halvtime tok Crossgates Primrose ledelsen igjen da Cammy Muirhead sørget for 1-2 fra en corner. Gleden var kortvarig, for sekunder senere headet Ross MacLachlan inn 2-2. Ikke nok med det, for kun to minutter senere var det Luncarty sin tur til å ta ledelsen 3-2 etter en corner. Rhys Davies var målscorer, og vi hadde fått tre mål på like mange minutter. I det 40. minutt hadde Luncarty også fått straffespark, og Rhys Davies økte til 4-2 med sitt andre for dagen. Det var også stillingen ved pause etter en meget underholdende første omgang.

Det var ikke bare de passerende togene over viadukten som skapte begeistring hos de 386 tilskuerne, for de hadde fått god valuta for pengene hittil. Begeistring var det også for paiene, som i etterkant vant en uhøytidelig Twitter-avstemning arrangørene holdt for å kåre helgens beste pai. Det ble ikke overraskende en scotch pie på undertegnede, og jeg kan skrive under på at den falt godt i smak. Ute på gressmatta forsøkte gjestene å kjempe seg inn igjen i kampen, mens Luncarty gjerne ville sette den siste spikeren i kista. Det var Crossgates Primrose som fikk det neste målet med et snaut kvarter igjen, og Cammy Muirhead sørget med sin andre scoring for dagen for at det ble en spennende avslutning. Det var likevel Luncarty som fikk det siste ordet og til slutt kunne juble, og kampens siste mål var da også en perle. I det 84. minutt fikk Ben Scarborough fulltreff og sendte ballen i det bortre krysset, og 5-3 ble til slutt også sluttresultatet.

Tre viktige poeng for Luncarty, som dermed gikk forbi sin motstander på tabellen og kjempet seg helt opp i ryggen på Glenrothes med fornyet håp om overlevelse i divisjonen. Kampen hadde vært en finfin start på dagens fotball-økt, men nå var det på tide å komme seg videre til Kinnoull, der neste kamp skulle starte klokken 14.00. Noen skulle videre til andre destinasjoner, men de fleste skulle videre til Kinnoull, og jeg hadde i utgangspunktet belaget meg på å ta 34-bussen sørover igjen mot Perth. Planen var å bli med bussen et stykke, og deretter hoppe av på en holdeplass anslagsvis 12 minutters gange fra Kinnouls hjemmebane, men nå når Jack hadde tilbudt meg skyss, slapp jeg det. Etter å ha takket for oss hos Luncarty, kunne jeg derfor ta livet litt mer med ro og ble med Jack på en ti minutters kjøretur til Tulloch-området av Perth.

Scottish ground # 70:
Luncarty v Crossgates Primrose 5-3 (4-2)
East of Scotland League Premier Division
Brownlands Park, 16 March 2024
0-1 Jake Sutherland (3)
1-1 Kyle Woolley (21)
1-2 Cammy Muirhead (31)
2-2 Ross MacLachlan (32)
3-2 Rhys Davies (34)
4-2 Rhys Davies (pen, 40)
4-3 Cammy Muirhead (77)
5-3 Ben Scarborough (84)
Att: 386
Admission: £7
Programme: £2

Next game: 16.03.2024: Kinnoull v Penicuik Athletic
Previous game: 15.03.2024: Armadale Thistle v Ormiston Primrose

More pics

This day on a map

Fredag 15.03.2024: Armadale Thistle v Ormiston Primrose

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne fredagen skulle jeg sette kursen nordover og avslutte turen i Skottland, der Glasgow skulle være min base de siste fem netter. Denne helgen var det rett og duket for vårens Scottish Hop, med kamper i East of Scotland League, og den skulle tjuvstarte med en fredagskamp, men før jeg dro nordover var det tid for å starte dagen med en full english breakfast. Etter å ha sjekket ut fra Albatross Hostel i Newcastle, ble den inntatt på Wetherspoons-puben The Mile Castle. Deretter kunne jeg toge opp til Edinburgh, der jeg byttet til tog mot Glasgow. Fra Glasgow Queen Street var det bare å spasere ned til området rundt Glasgow Central, der jeg hadde betalt £375 for fem netters overnatting ved YOTEL Glasgow. Selv om jeg var litt tidlig ute, fikk jeg allerede sjekke inn, og gikk deretter for å unne meg et glass på den nokså nye Rangers-puben Oswald’s, få meter unna, før jeg igjen beveget meg videre.

Nå var det bare å komme seg til Armadale, der kveldens kamp skulle finne sted. I stedet for å spasere tilbake til Glasgow Queen Street, valgte jeg nå å ta et tog fra Glasgow Central til Partick, og byttet der til et østgående tog igjen som trafikkerte linja som Armadale ligger på. Armadale stasjon ligger et stykke sør for byens sentrum, og etter å ha hoppet av jernhesten, tok jeg bena fatt. Etter 20-25 minutters gange dukket Coppies Bar opp på min høyre hånd, og det ble som planlagt derfor første stoppested, men jeg regnet vel ikke med å støte på et kjent fjes allerede der. Ved bardisken der satt nemlig allerede en kompis i form av groundhopperen Luke fra Worthing. Han hadde nok benyttet seg av muligheten til å innlosjere seg hos sin flamme i skotske Dunfermline, og mens han sporenstreks besørget drikke til undertegnede, kunne han fortelle at han nå ventet på at en annen banehopper-kompis skulle ankomme; nemlig Vinny fra Bournemouth.

Armadale er en tidligere gruveby som ligger i det skotske ‘grevskapet’ West Lothian i det skotske sentralbeltet; omtrent tre og en halv mil vest for Edinburgh. Dette var tidligere et landlig, lite jordbrukssamfunn ved navn Barbauchlaw. I 1786 ble det anlagt en ny hovedvei mellom Edinburgh og Glasgow, og Barbauchlaw ble liggende rett ved et sentralt veikryss, som sørget for økt trafikk. Vertshus og tollstasjon kom på plass, og disse ble etter hvert kjøpt av landeieren Sir William Honeyman. Han tok senere tittelen Lord Armadale, og det siste ble også navnet på den lille landsbyen. I 1830 var Armadale åsted for et kjent og stort landeveisrøveri der verdier for over £6 000 ble stjålet fra en verditransport. To av de fire røverne ble dømt til døden, men mens George Gilchrist ble pågrepet og hengt, klarte George Davidson å rømme til Amerika og New York. På første halvdel av 1800-tallet fant man mengder av kull og jernmalm i området, og Armadale ble et gruvesamfunn. I disse dager er gruvene for lengst stengt, men Armadale har i dag rundt 12 800 innbyggere.

Vinny kom ganske riktig etter hvert, og etter ytterligere en runde eller to forflyttet vi oss videre til Krossbar, der vi også fikk selskap av groundhopperen ‘Mad Mick’ og dessuten kunne forlyste oss med noen slag biljard. Jeg gikk etter hvert i forveien til The Regal, og deretter ble The Goth siste stoppested før det var på tide å gå de få meterne til Volunteer Park; hjemmebanen til Armadale Thistle. Der skulle hjemmelaget starte vårens Scottish Hop-arrangement med kamp mot Ormiston Rangers i East of Scotland League Second Division. Jeg hadde denne gang ikke bestilt noe gjennom den offisielle arrangøren, Groundhop UK, siden jeg bestemte meg etter deres deadline, og ville derfor kjøre mitt eget løp. Inngangspenger pålydende £7 ble betalt, og for ytterligere £2 ble jeg eier av et eksemplar av kveldens kampprogram.

Armadale Thistle ble stiftet i 1936, men det har blitt spilt fotball i Armadale lenger enn som så, og da klubben ble stiftet, var det på ruinene av den tidligere ligaklubben Armadale FC. Sistnevnte klubb vant Central Football League både i 1914 og 1915, før første verdenskrig satt en stopper for videre spill. Denne ikke lenger eksisterende ligaen ble i 1921 spist opp av Scottish Football League da den rett og slett ble ligaens nye andredivisjon. Tredjeplassen i debutsesongen 1921/22 ble stående som deres bestenotering, og Armadale slet etter hvert såpass økonomisk at de i løpet av 1931/32-sesongen rett og slett ble kastet ut av ligaen. Det varte ikke lenger før klubben var historie, og en ny klubb ble deretter stiftet; nemlig dagens Armadale Thistle. I motsetning til Armadale FC, valgte Thistle å bli med i den skotske Junior-fotballen (som jeg nok en gang får poengtere ikke har noe som helst med aldersbestemt fotball å gjøre).

Den skotske Junior-fotballen opererer som tidligere nevnt parallelt som en slags skotsk non-league, inndelt i tre regioner, og med eget forbund, men for noen år siden begynte det å skje noe. I 2017 valgte Kelty Hearts å ta steget over i den ‘ordinære’ senior-fotballen etter å ha vunnet SJFA East Superleague, og tok plass i East of Scotland League. Året etter fulgte tretten klubber til fra East Juniors, og snart fulgte i rekke og rad de gjenværende Junior-klubbene fra den regionen, som alle har tatt plass i East of Scotland League. En av disse var Armadale Thistle, som tok spranget etter 2020/21-sesongen. To år senere hadde de sikret seg opprykk til ligaens Second Division, der de følgelig er å finne denne sesongen, Det er for ordens skyld ensbetydende med nivå åtte i den skotske fotballpyramiden, for den ligaens Premier Division er en av feederligaene til Lowland League, som igjen er en av feederligaene til det som i disse dager heter Scottish Professional Football League.

Klubbens hjemmebane, Volunteer Park, har tidligere vært åsted for ligafotball, og har en interessant historie. Her flyttet i 1880 Royal Scots Volunteer Batallion sitt C Company inn, og de brukte plassen til å trene. Det var året etter at den lokale klubben Armadale Stars spurte om lov til å få spille fotball på det som hadde fått navnet Volunteer Field, og de fikk de lov til mot at spillerne sa seg villige til å bli med blant de frivillige i C Company. Klubben tok deretter navnet Armadale Volunteers og forsvinner fra denne delen av historien, mens Volunteer Field etter hvert ble til Volunteer Park. I 1889 flyttet den første utgaven av Armadale FC inn. Denne klubben skal ha blitt stiftet i 1880, og det berettes at de skal ha vært ihuga protestanter og således ble en ‘favoritt for ekte skotter i området’. Den klubben opphørte å eksistere i 1894, men en ny Armadale FC ble stiftet i 1910, og det er klubben som jeg tidligere nevnte og som hadde noen år i den skotske ligaen. I årene etter at denne klubben flyttet inn ble det blant annet bygget en del tribuneseksjoner som dessverre brant ned i 1930-årene.

I en tredjerundekamp i den skotske cupen i februar 1921, skal 12 600 tilskuere ha sett oppgjøret for Albion Rovers (som sesongen før hadde vært tapende finalist), og det antas å være tilskuerrekorden, men det var langt vanligere med langt mer beskjedne tilskuertall. Dette hang nok også sammen med kollapsen i områdets gruveindustri og en høy arbeidsledighet. Man prøvde tydeligvis å spe på inntektene ved å også arrangere hundeveddeløp, uten at det hjalp. Det kom kun 300 tilskuere for å se den siste hjemmekampen før klubben ble kastet ut av ligaen. Da dagens Armadale Thistle flyttet inn umiddelbart etter sin stiftelse, fikk de etter hvert på plass en ny tribune som ble reist i 1950, og fire år senere fikk man flomlys. Den første offisielle skotske Junior-kampen under flomlys ble spilt her i 1956. Dagens anlegg har dessverre fått kunstgress, men det er også visse ting som har vært her siden den gamle senior-klubben spilte ligafotball. Blant annet er seksjonen med terracing bak det ene målet fra denne perioden, og jeg ble av en kar fortalt at det samme også gjelder den dominerende tribuneseksjonen på den ene langsiden, selv om den i så fall ganske sikkert har blitt flikket litt på ved et par anledninger siden den gang.

Det var et trivelig gjensyn med mange gamle kjente som hadde valgt å delta på helgens Hop-arrangement, og vi fikk etter hvert se en nokså underholdende kamp på et av Skottlands eldste fotballstadioner. Tabellen ble toppet av Bo’ness United, som hadde en solid luke ned til nettopp Armadale Thistle på andreplass. Bak jaget imidlertid Thornton Hibs og Edinburgh South med kamper til gode. Ormiston Primrose lå nest sist, og trengte poeng for å sikre plassen. Ti minutter var spilt da Pol Adrian sendte gjestene i føringen, men kun to minutter senere utlignet Kammy Jackson til 1-1 for vertene. Bortelaget tok igjen ledelsen noen minutter før pause, og igjen var det Pol Adrian som var målscorer og sørget for at det sto 1-2 halvveis. Deretter kunne jeg gå til innkjøp av to scotch pies og en kopp Bovril i pausen.

De 436 tilskuerne fikk se en andre omgang der hjemmelaget jaktet utligning, men Ormiston sto lenge imot, og det hadde også vært sjanser begge veier da Armadale Thistle omsider fikk uttelling. I det 83. minutt fikk Colin Strickland ballen i mål og utlignet til 2-2. Etter å først ha fått hull på byllen, gå de seg heller ikke der, for allerede et lite minutt senere hadde de stormet rett i angrep og satt inn 3-2. Kampen var snudd, og Declan Wood var mannen som sto for det som etter hvert skulle vise seg å bli vinnermålet. Armadale Thistle kom sent men godt, vant 3-2, og sikret seg tre viktige poeng i jakten på opprykk. Det hadde vært en fin start på helgens Hop-arrangement. Etter kampen tok jeg en ny tur innom The Regal, der frøkna bak baren etter hvert bestilte en taxi til meg. Den kom lovlig sent, men heldigvis rakk jeg likevel toget tilbake fra Armadale med nød og neppe, og tilbake i Glasgow ble kvelden avsluttet i godt selskap på Oswald’s.

Scottish ground # 69:
Armadale Thistle v Ormiston Primrose 3-2 (1-2)
East of Scotland League Second Division
Volunteer Park, 15 March 2024
0-1 Pol Adrian (11)
1-1 Kammy Jackson (13)
1-2 Pol Adrian (43)
2-2 Colin Strickland (83)
3-2 Declan Wood (84)
Att: 436
Admission: £7
Programme: £2

Next game: 16.03.2024: Luncarty v Crossgates Primrose
Previous game: 14.03.2024: Crook Town v Whickham

More pics

This trip on a map

Torsdag 14.03.2024: Crook Town v Whickham

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg våknet i Newcastle denne torsdagen, var det vel vitende om at byen skulle være min base i ytterligere et døgn, men det var ikke der kveldens kamp skulle finne sted. Til tross for at min kamp denne kvelden skulle dreie seg om en såkalt revisit, var det noe av det jeg hadde gledet meg mest til på hele turen, for det ville by på en retur til et ikonisk non-league-stadion som er en av mine absolutte favoritter i engelsk fotball. Crook Towns hjemmebane, The Millfield, har uten høy stjerne hos de britiske groundhoppere. Majoriteten av de som har besøkt vil ha den ganske høyt oppe på listen over sine engelske favorittarenaer, mens den er et fast innslag på ønskelisten til de som ennå ikke har vært der. Siden det nå begynte å nærme seg elleve år siden min forrige visitt, følte jeg for et gjensyn, men det var en likevel ikke bare et enkelt valg.

Det var en del kamper til torsdag å være, og jeg kunne valgt å huke av en ny bane, men de fleste alternativene i så måte var temmelig langt sør, og en retur til Crook fristet såpass at jeg slo deg fra meg. Det var noe annet som ærlig talt gjorde det endelige valget enda vanskelige, for oppe i Glasgow, dit jeg uansett skulle dagen, skulle Rangers spille europacupkamp mot portugisiske Benfica. Det så imidlertid nokså vanskelig ut med tanke på billett, og da jeg etter hvert ble tilbudt en billett, hadde jeg allerede bestemt meg for å dra til Crook og lagt opp løpet med det i tankene. En full english breakfast ble nå inntatt på Wetherspoons-puben The Mile Castle, og etter hvert var jeg innom både Rafferty’s & No. 33 og The Forth før jeg kom meg med et tog sørover til Durham. Etter den korte togturen dit ned var det bare å tusle ned til byens bussterminal og komme seg med bussen til Crook.

Etter en snau halvtime på bussen kunne jeg stige av i Crook, som er en liten markedsby i County Durham. Den har i dag rett i overkant av 10 000 innbyggere, og ligger snaut halvannen mil sørvest for grevskapshovedstaden Durham. Crook var et landsbrukssamfunn før det tidlig på 1800-tallet ble funnet store kullforekomster nær overflaten. Snart var det over tjue forskjellige gruver i og rundt Crook, som i likhet med mange andre steder i denne regionen blomstret en stund som gruvesamfunn. Da nedgangstidene kom, kom de til gangs, og etter at gruvene stengte, var en periode over en tredjedel av Crooks innbyggere uten fast arbeid. Nå jobber folk i andre næringer, og en god del jobber nok nå i byer som Durham.

Mitt første planlagte stopp var puben The Mill, men det viste seg å holde stengt, så da fortsatte jeg i stedet til Market Place og slo meg ned på The Surtees. En middag ble etter hvert inntatt på Wetherspoons-puben The Horse Shoe Inn, og siden det tross alt var torsdag og ‘curry club‘ kunne jeg med god samvittighet bestille meg en stor porsjon Beef Madras. The Duck ble neste stoppested, før jeg også rakk en tur innom The Queen’s Head på vei til kamp. Crook Town skulle denne kvelden møte Whickham til kamp om poeng i Northern League Division One, og med halvannen times tid til kampstart sto jeg utenfor The Millfield og kunne betale meg inn med £7. Et kampprogram kostet ytterligere £1, og det tok jeg med meg inn i klubbhusets bar etter å ha bekreftet at jeg fortsatt nærmest kunne føle et historisk sus der jeg kunne ta meg innenfor og skue utover kveldens kamparena.

Crook Town har en innholdsrik og spennende historie. Klubben ble stiftet i 1889, og ble i 1896 med i Northern League, der de med unntak av noen få år har operert siden. I 1901 vant de sin første av fem titler i den gjeve FA Amateur Cup, da de slo King’s Lynn etter omkamp. Northern League ble vunnet i 1915, og i 1927 sikret de seg en ny ligatittel, men den påfølgende sesongen ble klubben suspendert og utestengt én sesong grunnet ulovlige utbetalinger til spillerne. I 1930 bestemte de seg for å bli med i den profesjonelle (og ikke lenger eksisterende) North Eastern League under navnet Crook FC. I 1931/32-sesongen spilte de seg frem til den tredje ordinære runden av FA Cupen etter å ha slått ut ligaklubber som Stockport County og Aldershot, men måtte der gi tapt for Leicester City. Den sesongen scoret for øvrig spissen Colin Cook hele 72 mål for Crook! Klubben begynte imidlertid å slite økonomisk, og var på konkursens rand da de i 1936 bestemte seg for å returnere til Northern League.

Da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, var det Crook Colliery Welfare som i noen år var klubbens navn, før man i 1949 returnerte til Crook Town, og en storhetstid sto nå for døren. Northern League-tittelen ble vunnet i 1953, 1959 og 1963, og sistnevnte er deres femte og foreløpig siste ligatittel i det som er verdens nest eldste fortsatt eksisterende liga. Det er imidlertid bragdene i FA Amateur Cup de nok er best kjent for, og meningmann her hjemme er rett og slett ikke i nærheten av å ane hvilken status denne gjeve cupen hadde på den tiden (før den i 1974 ble erstattet av dagens FA Vase). I 1953/54-utgaven møtte de grevskapsrival Bishop Auckland i den kanskje mest ikoniske finalen; en finale som også blir kalt ‘den lengste finalen’, og ble sett av hele 200 000 tilskuere over de tre finalekampene det tok å kåre en vinner. 100 000 tilskuere på Wembley så den første finalen ende 2-2, og det ble også resultatet foran 60 000 tilskuere på St. James’ Park i Newcastle, før Crook Town omsider vant 1-0 foran 40 000 tilskuere på Ayresome Park i Middlesbrough.

I 1959 var Crook Town tilbake på Wembley og sikret seg en ny FA Amateur Cup-tittel ved å slå Barnet 3-2, og i 1961 tok de sin fjerde tittel i turneringen da Hounslow Town ble slått 4-0 i omkampen etter 1-1 i den første finalen. Omkamp var det ikke behov for da Crook Town i 1964 finaleslo Enfield 2-1 og sikret seg sin femte og siste seier i den gjeve turneringen. Det er rett og slett kun grevskapsrival Bishop Auckland som står med flere titler i FA Amateur Cup (Northern Echo hadde for et par år siden en fin artikkel om den rivaliseringen), og Crook Town har for øvrig aldri tapt en Wembley-finale. Denne stortidstiden kan imidlertid virke som et fjernt minne innimellom, og i 1989 rykket Crook ned til Northern League Division Two for første gang. De har rykket opp og ned noen ganger mellom de to divisjonene i Northern League siden den gang, men har nå vært tilbake i Division One (som logisk nok er ligaens toppdivisjon og for ordens skyld tilsvarer nivå ni av den engelske fotballpyramiden) siden opprykket i 2021.

The Millfield var klubbens første hjemmebane, men den var da eid av Crook Rugby Club, og rugbykamper hadde prioritet, så Crook Town spilte noen år andre steder i byen før de i 1898 returnerte og kjøpte The Millfield for £625. Hovedtribunen som ble bygget der, ble senere erstattet av dagens flotte Grandstand, som nå har stått der siden 1925 og således har hundreårsjubileum neste år. Mot slutten av 1980-årene var den riktignok i så elendig forfatning at den ble vurdert revet, men heldigvis valgte man i 1989 å stedet gjennomføre en restaurering som ga den tilbake sin fordums glans. Denne tribunen fikk i 1960 selskap av den overbygde ståtribunen som står ved siden av på samme langside. Rundt banen ellers er det terracing og såkalt hard standing under åpen himmel.

Crook Town hadde også en viktig rolle av utviklingen det som senere har blitt en global fotball-storhet; nemlig Barcelona. I 1913 dro Crook Town som første engelske klubb på en turné i Spania, eller nærmere bestemt i Catalonia, der initiativtakerne håpet å gjøre fotball mer populær i en region der tyrefekting var den store ‘sporten’. En av Crook-spillerne den gang var Jack Greenwell, som var sønn av en lokal gruvearbeider og selv jobbet i gruvene. Han ble rett og slett værende i Spania og ble Barcelonas første offisielle manager, og er for øvrig fortsatt den som har sittet lengst i den rollen. Crook kom tilbake til Barcelona ytterligere to ganger tidlig i 1920-årene, og var senere også på turné i India, der de spilte mot det indiske landslaget foran 100 000 tilskuere. For Jack Greenwell sin del, måtte han etter hvert flykte grunnet den spanske borgerkrigen, og endte opp i Sør-Amerika, der han tok jobben som landslagssjef for Peru. I 1939 ble han den første ikke-søramerikaner som ledet sitt lag til seier i det som i dag heter Copa América.

Jeg nevnte tilskuertallene for 1954-finalen(e) i FA Amateur Cup, og det er ganske vanskelig å fatte i dag. Noen annet som virker nokså vanvittig i dag, er at Crook Town i løpet av 1940- og 1950-årene utrolig nok ikk spilte en eneste kamp på Millfield med under 4 000 tilskuere! Og tilskuerrekorden lyder på hele 17 500, og stammer fra 1952 og en kvartfinalekamp mot Walton & Hersham i nettopp FA Amateur Cup. Det er helt vanvittige tall og vanskelig å forestille seg når man ser The Millfield i dag. Som jeg tidligere var inne på, var jeg også her en august-kveld i 2013, men en som nå skulle gjøre sin første visitt og la seg bli bergtatt av The Millfield var banehopperen George Webb fra Exeter. Han har jeg møtt også tidligere, og i likhet med meg skulle også han opp til Skottland dagen etter for å få med seg helgens Scottish Hop. I tillegg var det et annet kjent fjes som hadde meldt sin ankomst for å hilse på, men Connor Lamb har langt flere besøk her i Crook, og er nå fortsatt en del av styre og stell i Easington Colliery.

Det var George som ankom først av de to, mens jeg satt i klubbhusets bar og tittet litt på tabellen. Den ble for øyeblikket toppet av Bishop Auckland, med Shildon som nærmeste utfordrer, og det fikk meg til å lure på om det endelig skal være Bishop Auckland sin tur i år. Selv i årene da klubbens i Northern League var lite villige til å søke seg opp til Northern Premier League og ‘step 4’ (nivå 8 totalt), var de faste søkere, men klarte aldri å kvalifisere seg sportslig til en retur til NPL. Denne sesongen ser det mer lovende ut for deres del enn på veldig lenge i så måte. For Crook Town sin del lå de på en 10. plass, midt på tabellen, men hadde kamper til gode på lagene rundt seg. Det gjaldt blant annet kveldens bortelag, Whickham, som lå én plass og to poeng bak med to kamper mer spilt. Da vi gikk ut av klubbhuset fikk vi snart selskap av Connor, som også tilbød skyss tilbake til Durham etter kampslutt.

Dette var et møte mellom to klubber jeg har stor sans for, selv om de fleste personene jeg har blitt kjent med tidligere ikke virker å være involvert i de to klubbene lenger. Crook var ubeseiret på sine 8 siste kamper, men mens jeg var i ferd med å legge ut på en liten runde rundt banen, fikk de en fryktelig start. Allerede etter halvannet minutt glapp det defensivt da gjestenes Jack Elliott spilte gjennom Scott Robson, og fra rundt tjue meter sendte sistnevnte i vei et skudd som keeper Alex Curran fikk fingertuppene på men som snek seg inn nede ved stolpen. 0-1, og verre skulle det bli for vertskapet, for etter en halvtimes tid blåste dommeren for straffespark til Whickham, og Scott Robson gjorde ingen feil da han dunket ballen i mål og doblet ledelsen med det som visstnok var hans scoring nummer 50(!) for sesongen. 0-2 sto seg til pause, og hjemmelaget hadde derfor en jobb å gjøre. Pausen ble for min del benyttet til å prøve klubbens Amber & Black Burger (med black pudding) og få seg en kopp Bovril fra matutsalget med det geniale navnet Only Foods & Sauces (tenk den gamle engelske TV-serien Only Fools & Horses), og det hele falt godt i smak.

Tidlig i andre omgang var Crook-kaptein Dan Milton frempå med en heading som gikk like over Whickham-målet, men det ville seg ikke helt for hjemmelaget denne kvelden, og de klarte ikke å skape all verden. Med et lite kvarter igjen var i stedet Whickham nære på å øke ledelsen ved Declan Bisset, som imidlertid klarte å bomme på det nærmest åpne målet fra kun 4-5 meter. I det 87. minutt var det likevel 0-3, og det kom fra et hjørnespark som ble headet i mål av Dale Burrell. Vi hadde akkurat beveget oss over på overtid med noen sekunder da Crook Town fikk et trøstemål, og det var en liten gavepakke fra Whickam-forsvaret. Et svakt tilbakespill ble snappet opp av Craig Moody som rundet keeper og reduserte til 1-3. Det ble også sluttresultatet foran det som ble opplyst å være 259 tilskuere. Gjensynet med Crook og The Millfield hadde uansett svart til forventningene, men nå var det bare å la seg bli skysset tilbake til Durham av Connor.

En tidligere ankomst der gjorde også at jeg rakk å sjekke ut mikropuben Station House, og det ble også George med på. Det viste seg å være et herlig vannhull, som også og det ble et par glass der før vi til slutt tuslet opp bakken til jernbanestasjonen for å komme oss med toget tilbake til Newcastle. Etter returen til geordie-byen gikk George for å finne en buss til Gateshead, der han hadde base, mens jeg selv gikk den korte veien til min base ved Albatross Hostel for å finne senga. Dagen etter skulle turen gå videre nordover til Skottland, der turen skulle avsluttes, og de siste fem nettene skulle jeg ha base i Glasgow. Jeg var ikke engang halvveis på turen, og det var ikke minst mye fotball å se frem til fortsatt, men først var det bare å krype under dyna for å få seg litt søvn før turen opp til Skottland.

Revisit:
Crook Town v Whickham 1-3 (0-2)
Northern League Division One
Millfield, 14 March 2024
0-1 Scott Robson (2)
0-2 Scott Robson (pen, 32)
0-3 Dale Burrell (87)
1-3 Craig Moody (90+1)
Att: 259
Admission: £7
Programme: £1

Next game: 15.03.2024: Armadale Thistle v Ormiston Primrose
Previous game: 13.03.2024: Redcar Town v Washington

More pics

This trip on a map

Onsdag 13.03.2024: Redcar Town v Washington

Jeg våknet i Scarborough, klar for turens tredje dag, og også denne kvelden skulle jeg se kamp i North Yorkshire, men lenger nord i grevskapet. Imidlertid skulle jeg først oppom Newcastle for å sjekke inn der, siden det var stedet jeg hadde valgt meg som base. Jeg hadde blinket meg ut 10.48-toget fra Scarborough til York, og satt av tid til å først starte dagen med en full english breakfast på Wetherspoons-puben The Lord Losebery. Etter 50 minutter på toget, hadde jeg et drøyt kvarter på meg i York til å bytte til toget nordover mot Newcastle, der jeg til slutt kunne spasere ut av stasjonen noen minutter før ett. Det passet bra, all den tid Albatross Hostel hadde innsjekking fra klokken 13.00, og det var i tillegg til en sentral beliggenhet kun et par hundre meter fra stasjonen medvirkende til at det ble min base. En hyggelig pris på £55,08 for to netter i enkeltrom hadde selvsagt også sitt å si.

Jeg ble sjekket inn av en hyggelig geordie, og var snart på farten igjen. Jeg bestemte meg nemlig for å nokså raskt returnere til Newcastle stasjon for å komme meg mot Redcar, der jeg skulle se kamp. Det betød tog sørover igjen til Darlington, og togbytte der, før jeg omsider gikk av på Redcar Central. På sensommeren 2016 besøkte jeg Redcar Athletic, men den gangen var det som del av en trippel den dagen, slik at jeg ikke hadde tid til å utforske byen, og de spiller da også i den østlige utkanten av byen, slik at jeg den gang benyttet stasjonen Redcar East. Nå var det Redcar Town jeg skulle se, og det var mer naturlig å bruke stasjonen Redcar Central. Jeg hadde nå også flere timer på meg til å sjekke ut byen og dens puber.

For de som har passert forbi Redcar, er det nok ikke helt unaturlig å tenke på stedet som et ‘industrihelvete’, men byen har også mer å by på. Redcar ligger på kysten ut mot Nordsjøen, helt nordøst i grevskapet North Yorkshire, og omtrent en mil øst for Middlesbrough. Da de såkalte seaside holidays ble populære blant fiffen tidlig på 1800-tallet, begynte Redcar å vokse, og jernbanens ankomst i 1846 forsterket denne veksten. Som en badeby med kilometervis med fine strender, blomstret Redcar. I 1850 fant man store mengder jernmalm i Cleveland Hills, og det skulle endre hele området. Redcar vokste i likhet med den større naboen Middlesbrough, og stålindustrien ble den dominerende. På veien mellom de to byene ser man de enorme stålverkene som sørget for tusenvis av arbeidsplasser, og noen av masovnene her var blant de aller største i Europa. På det meste var det hele 91 masovner i området, men i 1970-årene var det faktisk kun én igjen på hele Teesside.

Teesport er fortsatt en av de største havnene i England, og ligger mellom Middlesbrough og Redcar. Nede ved sjøen kan man se lasteskipene som ligger og venter på å få komme til kai. Redcar er for øvrig også hjemsted for det som skal være verdens eldste overlevende livbåt, og The Zetland tjenestegjorde for første gang i byen fra 1802, og er i dag å se i et museum i byen som er drevet av frivillige. Det var imidlertid nærmere jernbanestasjonen at jeg startet min lille pub-runde, og mikropuben The Gypsy Rover ble et godt første stopp. Deretter ble The Halt og Pig & Whistle sjekket ut på veien ned mot sjøen. Etter en titt der nede, gikk jeg bortover High Street, og var innom både The Hop & Grape, The Stockton, og The Crown & Anchor før det var på tide med litt mat. Middagen ble inntatt på Wetherspoons-puben The Plimsoll Line, og på dette tidspunktet begynte jeg å bli litt uggen, men fikk presset ned det meste på tallerkenen før jeg tok oppstilling på en bussholdeplass på utsiden for å la en lokalbuss frakte meg til kveldens kamparena.

Litt frisk luft hadde tydeligvis hjulpet på, og formen var nokså fin igjen da jeg med rundt tre kvarter til kampstart ankom Mo Mowlam Memorial Park etter en 5-6 minutters spasertur fra bussholdeplassen jeg ble sluppet av på. Inngangspenger pålydende £5 ble betalt til en kar som ønsket velkommen ved inngangen, og jeg punget deretter ut ytterligere £2,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram. Det viste seg å være et 28 siders program som også hadde tatt for seg hjemmekampen mot Esh Winning to dager tidligere, og som jeg kunne bla litt i etter å ha funnet frem til og satt meg ned i klubbhusets bar. Der kom jeg også i prat med hyggelige representanter fra både Redcar Town, Redcar Athletic og Stockton Town, som jeg etter hvert endte opp med å se deler av kampen sammen med.

Redcar Town ble stiftet så sent som i 2014, men det var også tidligere en klubb med samme navn som i årene 1998-2003 spilte i Wearside League. Dagens klubb tok ved oppstart plass i Teeside League Division Two, og sikret opprykk i sin første sesong. I 2017 slo Teeside League seg sammen med Eskvale & Cleveland League og stiftet dagens North Riding League, som er en av feederligaene til Northern League. I 2021 fikk Redcar Town rykke opp til nettopp Northern League, der de debuterte med en 10. plass i Division Two (som for øvrig er ensbetydende med step 6; eller nivå 10 totalt i den engelske fotballpyramiden). Sjuendeplassen forrige sesong står som foreløpig bestenotering i ligasammenheng, og vil gjøre det også etter denne sesongen, for de hadde nå kun Sunderland West End, Washington og jumboen Brandon United bak seg på tabellen (men riktignok noen kamper til gode på flere av lagene foran).

Det var nettopp Washington som denne kvelden var på besøk, og de sto med kun 11 poeng på sine 27 ligakamper hittil, så det var duket for det man må ha lov til å kalle et bunnoppgjør. Kveldens kamp i verdens nest eldste liga skulle altså spilles på Mo Mowlam Memorial Park, som var et nytt bekjentskap for meg; faktisk i en slik grad at jeg ikke var helt sikker på hva som ventet meg. Jeg må si jeg ble positivt overrasket, for om det ikke akkurat er noen Crook Town, har man her et fint klubbhus og overbygde tilskuerfasiliteter på alle fire sidene av banen. Når man vet at det har kommet en del ‘rart’ opp til Northern League fra feederligaene de senere årene, var dette altså en positiv overraskelse, for å gjenta meg selv. Spillerne inntok etter hvert banen, og jeg gjorde meg klar for en liten runde rundt banen.

Det var ingen enorm festforestilling de 60 tilskuerne ble vitne til, og jeg forsto etter hvert hvorfor dette var et bunnoppgjør, for de fremsto som nettopp det de var; nemlig to lag som slet i bunnen. Det gikk over en halvtime før vi fikk den første skikkelige sjansen, og den tilfalt hjemmelaget. Et innlegg inn i feltet ble møtt med en avslutning på mål, men keeper vartet opp med en god redning. I omgangens siste ordinære minutt fikk Redcar muligheten igjen, og det ble headet på mål, men ballen ble til slutt klarert til et hjørnespark. På overtid av første omgang ble det imidlertid dramatikk, før da oppsto en situasjon som endte med at dommeren pekte på straffemerket og tildelte Redcar Town et straffespark. Carl Williams gjorde ingen feil, og Redcar Town kunne gå til pause med ledelse 1-0.

Etter en tur i klubbhusets varme i pausen, fikk vi se mer av det samme i andre omgang, men plutselig slo Washington til med et godt angrep etter en times spill. Innlegget kunne enkelt omsettes i scoring av Nathan Nkunku, og det sto 1-1. Kampen sto nå og vippet, og det var noen sjanser og ikke minst halvsjanser begge veier, men jeg må innrømme at jeg følte det var størst sjanse for at et eventuelt vinnermål skulle tilfalle vertene. Så feil kan man ta, for i det 89. minutt sendte Nathan Kidd gjestene i føringen, og det skulle vise seg å bli vinnermålet. Det endte altså 1-2, og Washington sikret seg med det en for meg noe overraskende borteseier. Så kan det kanskje nevnes avslutningsvis at Redcar Town fikk hevn og vant den omvendte kampen 2-0 da de samme lagene møttes igjen i Washington kun tre dager senere.

En av mine samtalepartnere tilbød meg skyss tilbake til Redcar Central, slik at jeg akkurat rakk å komme meg med et tidligere tog enn planlagt. Det hadde begrenset betydning til slutt, for ved ankomst Darlington var det fullstendig kaos på hovedlinjen oppover østkysten. En kollisjon med et rådyr (det ble først sagt en ku) i nærheten av Northallerton hadde sørget for fullstendig stans i all togtrafikk, og en kar som befant seg på Darlington stasjon kunne fortelle at han allerede hadde stått der og ventet i over fire timer(!!) på sin kjæreste som visstnok befant seg på det aktuelle toget, og at det i løpet av disse timene ikke hadde kommet et eneste nordgående tog! For å gjøre en lang historie kort, kom det etter lang tid til slutt et tog med Glasgow som destinasjon, nesten fem timer forsinket. Det endte opp med å i stedet terminere i Newcastle, men i motsetning til en del av de andre passasjerene, skulle jeg heller ikke lenger, så noe forsinket kunne jeg en gang litt før klokken ett returnere til mitt krypinn og finne senga.

English ground # 591:
Redcar Town v Washington 1-2 (1-0)
Northern League Division Two
Mo Mowlam Memorial Park, 13 March 2024
1-0 Carl Williams (45+2)
1-1 Nathan Nkunku (61)
1-2 Nathan Kidd (89)
Att: 60
Admission: £5
Programme: £2,50

Next game: 14.03.2024: Crook Town v Whickham
Previous game: 12.03.2024: Scarborough Athletic v Curzon Ashton

More pics

This trip on a map

Tirsdag 12.03.2024: Scarborough Athletic v Curzon Ashton

Etter at turen hadde startet med mandagskamp hos Charnock Richard, våknet jeg nå i Manchester, klar for å forflytte meg videre etter en god natts etterlengtet søvn. Jeg hadde opprinnelig tittet på alternativer lenger sør, der jeg vurderte både Barnstaple Town og Torquay United, og jeg har ikke hatt for vane å være altfor skyggeredd med tanke på lang reisevei, men denne gang var den lange reiseveien både denne dagen og dagen etter sterkt medvirkende til at jeg valgte å finne noe lenge nord. Jeg blinket meg til slutt ut Scarborough som destinasjon for å se oppgjøret mellom Scarborough Athletic og Curzon Ashton og huke av ytterligere en bane i Conference North, og Scarborough er også et fint sted å besøke, selv om det akkurat var høysesong for turismen der for øyeblikket.

Etter å ha sjekket ut, tuslet jeg til Manchester Victoria, der jeg kjøpte inn frokost i form av smørbrød og juice. Den ble inntatt på 10.15-toget, som jeg ble med så langt som til York, der jeg hadde en snau halvtime på meg til å bytte til tog mot Scarborough, og noen minutter før klokken slo ett kunne jeg spasere ut av Scarborough stasjon, krysse over til den herlige Craft Bar og slå meg ned med en pint. Jeg gikk etter hvert videre til Travelodge Scarborough St. Nicholas, der jeg hadde betalt £32,99 for overnatting. Det var fortsatt litt for tidlig til å få sjekke inn, men jeg fikk slenge fra meg bagasjen enn så lenge, og gikk deretter for å oppsøke et fast vannhull. Jeg er alltid innom The Golden Last når jeg er i Scarborough (det er riktignok ikke altfor ofte), og selv om det denne gang ikke var noen kjentfolk der, hygget jeg meg i godt selskap i et par timer før jeg også stakk en svipptur innom The Turks Head på vei tilbake til hotellet for å sjekke inn.

Scarborough tilhører grevskapet North Yorkshire, og ligger snaut seks mil nordøst for York, ved kysten ut mot Nordsjøen. Tradisjonelt har fiskeindustrien vært den viktigste i Scarborough, og selv om den har avtatt i nyere tid, har byen fortsatt en aktiv fiskerhavn. Turistindustrien er også stor i badebyen Scarborough, og byen er et av de mest besøkte britiske reisemål for britiske turister. Scarborough skal ha blitt anlagt rundt år 966 av islandske vikinger, mens det på 1100-tallet ble bygget en borg her som man fortsatt ser restene av. I dag bor det drøyt 60 000 i Scarborough, og bortimot det dobbelte om man inkludere hele ‘kommunen’. Ved mitt besøk denne gang var det så som så med turister som hadde kommet for å kose seg på strendene, og det hadde også begynt å dryppe fra oven.

På Travelodge-hotellet viste det seg at de hadde store problemer med maskinen som validerer nøkkelkortene, og de ansatte måtte derfor fly opp og ned for å løse inn gjestene hver gang noen ville inn på sine rom. I tillegg hadde de visst kun én master-nøkkel som kunne gjøre dette, så etter at jeg hadde blitt sjekket inn, måtte man bare spore opp den ansatte som nå hadde den. Dette var tydeligvis tredje dagen med dette problemet, så de ansatte begynte nok å bli temmelig lei, og frøkna som fulgte meg opp for å låse meg inn, ga uttrykk for et stort håp om at reparatørene omsider ville komme som lovet dagen etter. Selv var jeg nokså raskt på farten igjen, og siden det nå var på tide med en matbit, ble middagen inntatt på Wetherspoons-puben The Lord Rosebery, før jeg trasket i retning av dagens kamparena via en tur innom det gode vannhullet Stumble Inn. Heldigvis hadde det sluttet å dryppe igjen, og med en times tid til kampstart ankom jeg Scarborough Sports Village.

For å ta for seg historien til Scarborough Athletic, må man kanskje også ta noen raske ord om forløperen Scarborough FC, som ble stiftet i 1879 og i 1987 sikret seg opprykk til Football League. Der ble de værende i 12 sesonger, med 5. plassen i sin andre sesong som bestenotering, før de i 1999 rykket ned igjen i Conference på utrolig dramatisk vis. På sesongens siste dag sto nedrykket mellom Scarborough og Carlisle United, og med uavgjort i begge kampene ville Scarborough klare seg. Deres kamp var ferdig, og fansen stormet banen for å feire det de trodde var fornyet kontrakt, men på Brunton Park i Carlisle skjedde det ting på overtid, og Carlisle Uniteds innlånte keeper Jimmy Glass scoret et sent vinnermål som reddet Carlisle men sørget for nedrykk for Scarborough. Nå skal man kanskje ikke rippe opp for mye i akkurat det i en post som først og fremst skal handle om Scarborough, men et nytt nedrykk til den nye Conference North fulgte i 2004, og tre år senere ble klubben slått konkurs.

Nokså umiddelbart startet arbeidet med å stifte en føniksklubb, og dagens Scarborough Athletic så dagens lys, med samme farger, samme motto, og samme logo. De fikk innpass i Northern Counties East League Division One, som de vant i sin andre sesong. De brukte fire sesonger på å ta det neste steget, men det klarte de på slutten av en 2012/13-sesong der jeg selv var også de mens de banedelte hos Bridlington Town. Våren 2017 var de på nytt involvert i opprykksstrid, men tredjeplassen ble fulgt med tap for Ossett Town i playoff-semien. Året etter kunne de imidlertid juble over opprykk igjen, da en andreplass var nok til å ta plass i Northern Premier League Premier Division. Etter to avbrutte ‘Covid-sesonger’ endte de våren 2022 på en tredjeplass, og Matlock Town ble slått 2-1 i semien før Warrington Town ble beseiret med samme sifre i playoff-finalen. Scarborough Athletic hadde rykket opp nok en gang, og var klare for Conference North, som for ordens skyld altså er en av to regionale avdelinger på nivå seks av den engelske fotballpyramiden. Der debuterte de med en åttendeplass forrige sesong.

Den siste tiden hadde de imidlertid rast nedover på tabellen for Conference North. Den ble toppet av Tamworth, med Scunthorpe United jagende bak, og de to hadde vært litt i en klasse for seg selv. For Scarborough sin del hadde de nå en fryktelig rekke med ni strake kamper uten seier i alle turneringer, hvorav åtte i ligaen (0-3-5). Enda mer bekymringsfullt var det nok at de faktisk ikke hadde scoret et eneste mål på sine siste seks ligakamper! De befant seg nå midt på tabellen, på en 11. plass, og playoff-toget ville fort gå om det ikke nokså raskt ble en bedring. Motstander denne kvelden var Curzon Ashton, og de lå på sin side tre poeng og tre plasser foran Scarborough; altså på en åttendeplass. Det var derfor viktige poeng på spill i playoff-jakten for begge lag.

Jeg hadde på forhånd betalt nokså stive £15 for en billett ved hjelp av internett, så det var bare å finne frem den på telefonen og ta seg innenfor portene etter å ha funnet frem til riktig inngangsparti på den ene kortsiden. Rett innenfor fikk jeg også byttet £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram som var en 48 siders blekke av flott utseende. 50/50-lodd ble også kjøpt inn før jeg fant frem til den såkalte fan zone, som viste seg å være bak tribunen på denne kortsiden. Der kunne jeg få meg en pint som jeg slo meg ned med mens jeg bladde litt i programmet i påvente av avspark. Etter hvert fant jeg også ut at det er røykeforbud på hele anlegget, men at vaktene slipper folk ut og inn i det ene hjørnet der jeg hadde kommet inn.

Scarborough Sports Village er vel egentlig kanskje navnet på hele anlegget som også huser en del andre fasiliteter, men anlegget har også fått et sponsornavn slik tiden tydeligvis krever. Etter en mange år lang kamp for å få klubben tilbake til hjembyen (forgjengerens gamle stadion ble liggende forlatt etter Scarborough FCs endelikt i 2007, og ble etter hvert revet i 2011 og senere erstattet av et Lidl supermarked) kunne man sommeren 2017 omsider åpne sitt nye anlegg, og jeg må jo i den forbindelse si at det er trist at den tidligere klubbformannen Dave Holland fikk oppleve det. Han kjempet mange år for nettopp dette, og var alltid en trivelig samtalepartner når jeg traff ham på mine rundreiser, men han døde dessverre våren 2017; få måneder før Scarborough Athletic kunne innta sin nye hjemmebane i hjembyen.

Da det nye anlegget åpnet, var kapasiteten 2 070, men etter å ha bygget ytterligere en tribune og regnet om på kapasiteten, er den nå på 3 252. Publikumsrekorden er vel fortsatt på 3 205, og ble satt under en kamp mot Darlington i fjor. Scarborough Sports Village er ikke overraskende et moderne anlegg, som dessverre også har kunstgress. Hovedtribunen finner man midt på den ene langsiden, der den er bygget inn i en skråning og fremstår som en del av et bygg i bakgrunnen. På motsatt side av banen er den en tribune som strekker seg en god del lenger i banens lengde, mens det på kortsiden jeg befant meg på er en ståtribune. De få bortesupporterne som hadde tatt turen denne kvelden var plassert på motsatt kortside. Det ble tid til å også få seg en pai og en Bovril før kampen ble sparket i gang.

Hjemmelaget hadde nokså tidlig et par sjanser som ble blokkert inne i feltet, men etter et drøyt kvarter så det ut som om gjestene var i ferd med å juble for scoring i motsatt ende av banen, og de var også svært nære på da et innlegg fra spillende manager Craig Mahon ble headet i stolpen av Will Hayhurst. I det 27. minutt tok The Nash likevel ledelsen. En ball fant Mahon som kom stormende bak i feltet og hamret ballen i nettaket. 0-1! Scarborough hadde deretter et par gode muligheter der avslutningene imidlertid gikk på utsiden av målet – en av de gikk faktisk til innkast fra 7-8 meter ute. Bortelagets spillende manager Mahon var virkelig enorm til tider, og på overtid av første omgang var han nære på igjen med et skudd fra rett utenfor 16-meteren, men denne gang vartet Boro-keeper Ryan Whitley opp med en god redning og fikk slått til corner. Det sto dermed 0-1 til pause.

Etter en nokså underholdende første omgang, falt kampen i kvalitet den første halvtimen etter pause. Med et drøyt kvarter igjen hadde hjemmelaget en sjanse der ballen ble styrt like utenfor, og kort tid etter fikk de en avslutning blokkert nesten inne på streken. Med ti minutter igjen av ordinær tid traff Harry Green stolpen for vertene, men det var ikke deres dag, for to minutter senere doblet i stedet Adam Barton ledelsen for bortelaget med et skudd i det bortre hjørnet. 0-2! Boro hadde deretter nok en avslutning blokkert inne i feltet, før de på overtid presterte å heade utenfor for nærmest åpent mål. Det var tydelig å se hvor det skortet for Boro, og med 0-2 som sluttresultat foran 1 184 tilskuere, hadde de visst nå spilt 591 minutter uten å score. Et par hjemmefans mente at man nå kunne glemme alt som het play-off, mens bortefolket kunne ta med seg tre viktige poeng tilbake til Ashton-under-Lyne og Greater Manchester. Jeg la nokså raskt ut på spaserturen tilbake til sentrum, og unnet meg en stopp innom Scholar’s Bar før jeg returnerte til hotellet, der personalet igjen måtte gå på jakt etter masternøkkelen for å få låst meg inn.

English ground # 590:
Scarborough Athletic v Curzon Ashton 0-2 (0-1)
Conference North
Scarborough Sports Village, 12 March 2024
0-1 Craig Mahon (27)
0-2 Adam Barton (83)
Att: 1 184
Admission: £15
Programme: £3

Next game: 13.03.2024: Redcar Town v Washington
Previous game: 11.03.2024: Charnock Richard v West Didsbury & Chorlton

More pics

This trip on a map

Mandag 11.03.2024: Charnock Richard v West Didsbury & Chorlton

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå hadde jeg ikke vært i Storbritannia siden august i fjor, og også den nærmest årvisse romjuls- og nyttårsturen hadde måttet utgå (riktignok erstattet av en fin, liten tur til Lisboa), så det var vel på tide å komme seg over for å få med seg en aldri så liten dose med britisk fotball igjen. Det var vårens Scottish Hop som gjorde at jeg begynte å titte litt på mulighetene for en tur i denne perioden, men jeg regnet og funderte så lenge på det at Groundhop UK sin påmeldingsfrist gikk ut før jeg kom så langt. Jeg bestemte meg til slutt for likevel å ta turen over og bli med ved å ordne meg selv, og satt opp et kampprogram som jeg deretter endte opp med å måtte korte ned med 4-5 dager. Det var klart for tur igjen! Jeg skulle med Norwegian sitt morgenfly til London Gatwick med avgang klokken 07.00, og taxien fraktet meg inn til Fredrikstad bussterminal såpass raskt at jeg faktisk kom med en tidligere flybuss enn planlagt. Etter en våkenatt, fikk jeg en ørliten blund på bussen, og igjen på flyet over.

Selv om jeg fløy til Gatwick, var det oppe i Manchester jeg skulle ha base denne mandagen. Flyvningene til Manchester var såpass mye dyrere at jeg valgte denne varianten, så det var bare å komme seg med toget inn til London Victoria, komme seg med tuben videre til London Euston, og der ta plass på et av togene med Manchester Piccadilly som endestasjon. Jeg benyttet meg denne gang av gratisbussene som blant annet forbinder de forskjellige togstasjonene i byen, og en av disse fraktet meg fra Manchester Piccadilly til Manchester Victoria. En liten spasertur derfra hadde jeg betalt £29,99 for overnatting ved Travelodge Manchester Central Arena, og fikk etter hvert sjekket inn. Den nevnte Scottish Hop skulle ikke starte før til fredagen, og jeg hadde valgt meg noen kamper i England først, før jeg ville dra opp til Skottland fredag morgen. Som mandagskamp endte jeg opp med å velge meg oppgjøret mellom Charnock Richard og West Didsbury & Chorlton i North West Counties League Premier Division.

Etter å ha hastet tilbake til Manchester Victoria, rakk jeg akkurat ikke toget jeg hadde blinket meg ut, med togbytte i Bolton, men jeg kunne ta et tog noen få minutter senere og i stedet bytte ved Salford Crescent. Slik kom jeg meg etter hvert til Chorley, som kort fortalt ligger i Lancashire; snaut to mil sør for Preston og drøyt tre mil nordvest for Manchester. Charnock Richard, som var åstedet for kveldens kamp, er en liten landsby med rundt 1 800 innbyggere, og den ligger kun noen få kilometer sørvest for Chorley. Navnet Charnock Richard er nok for mange aller mest kjent som en ‘rasteplass’ langs motorveien M6, der en stor ‘service station‘ tok landsbyens navn da den i 1963 åpnet som den første i sitt slag langs denne motorveien. Det var imidlertid i Chorley at jeg hadde til hensikt å lade opp med en liten pub-runde, da tilbudet der selvsagt er langt bedre enn i lille Charnock Richard.

Chorley har noen fine puber, og det er tilfelle selv om et par mikropuber jeg hadde blinket meg ut hadde mandagsstengt. The Crown ble derfor første stoppested og åsted for turens første pint, før jeg beveget meg videre til herlige Ben’s Tap & Bottle Shop. Rett over veien derfra ligger The Bob Inn inne på selve Chorley Market, og det ble neste stopp. Etter en tur innom The Flat Iron, var det på tide med litt mat på Wetherspoons-puben The Sir Henry Tate. Jeg hadde opprinnelig tenkt å ta bussen ut til Charnock Richard, men hadde blitt kontaktet av Ian Livesey som er ansvarlig for klubbens kampprogram og sosiale medier. Han bor i Chorley, og tilbød meg skyss frem og tilbake. Ikke minst var jeg takknemlig for skyss tilbake, for det ville spare meg for en spasertur på godt over en halvtime tilbake til nærmeste betjente bussholdeplass etter kamp. Etter å ha satt til livs en porsjon Beef Madras, rakk jeg også en tur innom Prince of Wales før jeg møtte opp utenfor jernbanestasjonen til avtalt tid.

Charnock Richard FC ble opprinnelig stiftet i 1933, og spilte da Sunday League-fotball i Chorley Alliance League. Etter å ha vunnet tittelen i 1948, la de imidlertid ned etter å ha forsøkt å stille to lag året etter. I 1955 ble det igjen blåst liv i klubben, og de vant Chorley Alliance League nok en gang i 1957, før de tok steget opp i Preston & District League. Den ligaen vant de fire ganger i løpet av 1960-årene, og kunne i 1990 plusse på ytterligere en tittel. I 1993 prøvde de seg i West Lancashire League, og rykket raskt opp til dens toppdivisjon. Den vant de i 1998, i den siste sesongen før også West Lancashire League kastet logikken over bord og omdøpte sin toppdivisjon fra Division One til Premier Division. Charnock Richard vant igjen ligatittelen i 2003, og skulle senere dominere denne ligaen. Etter en ny tittel i 2009, vant de nemlig ligatittelen fire ganger på rad i årene 2012-2015. Det var imidlertid etter andreplassen året etter at de fikk ta steget opp i North West Counties League.

I NWCL Division One (som da fortsatt kun bestod av en avdeling) debuterte de med en andreplass bak Widnes, og det var nok til å få rykke opp i NWCL Premier Division, der de fortsatt befinner seg. 2021/22-sesongen står som deres beste etter opprykket til NWCL, for ikke bare noterte de seg for en ny bestenotering i form av fjerdeplass, men de sikret seg også NWCLs ligacup ved å høvle over Cammell Laird 1907 med 5-0 i finalen. Det skal godt gjøres å kopiere det i år, der de før kveldens kamp lå på en tiendeplass, men de hadde også kamper til gode på flere av lagene foran. Kveldens motstander var West Didsbury & Chorlton, og de lå fire plasser og ett poeng bak, men hadde spilt hele ni kamper mer! Tabellen ble for øvrig toppet av Bury, som utkjempet en duell med de to Wythenshawe-klubbene; Wythenshawe Town og Wythenshawe FC.

Ian hadde hatt med seg en bunke med gamle programmer til meg, og loset oss trygt frem til Mossie Park, som er klubbens hjemmebane. Der betalte jeg meg inn med £6, og betalte ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram. Det var halv pris sammenlignet med den opprinnelige prisen, og det hadde en naturlig forklaring. Denne kampen skulle nemlig vært spilt en måned tidligere – lørdag 10. februar. Her hadde man dog ikke bare halvert prisen, men også trykket opp et lite bilag med oppdaterte tabeller etc som var stukket inn i programmet. Etter å tittet meg rundt, var neste stopp klubbhusets bar, og det viste seg at jeg da måtte ut igjen og over parkeringsplassen, så jeg gikk over dit og slo meg ned med en pint. Mossie Park er for øvrig en ganske ny kamparena for klubben, og tribunefasilitetene består av noen små prefabrikerte tribuner og den moderne sorten. Blant de er en sittetribune til rundt 100 tilskuere på den ene langsiden. Tilskuerrekorden skal være på 979 og stamme fra en kamp mot Bury i en av kvalifiseringsrundene av FA Cupen i august i fjor.

Jeg måtte ikke vente særlig lenge på turens første mål, for allerede etter 15 sekunder lå ballen i hjemmelagets mål, og Charnock Richard fikk en marerittstart. Det sviktet rett og slett i vertenes forsvar, og Lewis Billingsley kunne storme gjennom og sette inn 0-1. Hjemmelaget forsøkte å svare, men det var gjestene som virket skarpest fremover før pause, og etter 25 minutter var de nære på igjen da et skudd endret retning og gikk centimetere utenfor til en resultatløs corner. I det 37. minutt hadde Charnock Richard en god mulighet til å utligne, men skuddet ble blokkert, og noen strakser senere hadde i stedet bortelaget doblet ledelsen. En lang ball opp fant Lee Grimshaw, og hans skudd gikk rett og slett mellom bena på keeper og inn i mål. Dermed sto det 0-2, og det var også stillingen ved pause.

Det var et helt annet hjemmelag som kom på banen etter pause, for nå presset de på fra start og hadde tydeligvis bestemt seg for å få noe ut av kampen. Fem minutter ut i omgangen hadde de et frispark fra 17 meter, og gjestenes keeper fikk med nød og neppe parert til et hjørnespark som deretter ble headet rett på keeper. I det 53. minutt fikk likevel Charnock Richard sin redusering, og det var et flott innlegg som på nydelig vis ble headet i mål av Nathan Nickeas. 1-2, og fem minutter senere fikk vi nesten en utligning på et saksespark, men keeper fikk blokkert. Tjue minutter ut i andre omgang gikk et innlegg forbi alle i feltet, og på bakre stolpe kunne Nathan Nickeas styre inn sitt andre for kvelden og med det utligne til 2-2. Hjemmelaget presset på for et vinnermål, men foran 153 betalende tilskuere endte det med 2-2 og poengdeling, og jeg hadde et inntrykk av at Charnock Richard muligens så på det som to tapte poeng. Ian skysset meg uansett tilbake til Chorley stasjon litt etter kampslutt, slik at jeg kom meg tilbake til Manchester med et tidligere tog, så jeg får igjen benytte anledningen til å takke for skyss og gjestfrihet. Nå var det bare å komme seg tilbake til hotellet for å få litt søvn.

English ground # 589:
Charnock Richard v West Didsbury & Chorlton 2-2 (0-2)
North West Counties League Premier Division
Mossie Park, 11 March 2024
0-1 Lewis Billingsley (1)
0-2 Lee Grimshaw (37)
1-2 Nathan Nickeas (52)
2-2 Nathan Nickeas (66)
Att: 153
Admission: £6
Programme: £1 (half price from original date)

Next game: 12.03.2024: Scarborough Athletic v Curzon Ashton
Previous game: 10.03.2024: Fredrikstad 2 v Fram Larvik (@ Østfoldhallen)
Previous UK game: 30.08.2024: Newquay v St. Dennis

More pics

This trip on a map

Søndag 10.03.2024: Fredrikstad 2 v Fram Larvik

Selv om jeg mandag morgen (endelig) skulle fly en tur over til Storbritannia igjen, hadde jeg tid til å få med meg en kamp også denne søndagen, og spesielt når det var Fredrikstad som skulle i aksjon. Eller rettere sagt, det var Fredrikstad 2 som skulle spille treningskamp, og Fram Larvik var motstander. Denne kampen var egentlig satt opp på Fredrikstad Stadion, men ble av en eller annen grunn etter hvert flyttet til Østfoldhallen. Det var det først kvelden før at jeg fikk med meg, og selv om jeg må innrømme at jeg begynner å bli temmelig lei av Østfoldhallen akkurat nå, endret det ikke på planene for hverken meg eller Jon Erik, som også hadde tenkt seg på kampen. Siden kampen skulle foregå inne i hallen, slik at han slapp å stå ute og fryse (for å sitere ham), fikk vi også med oss Christian.

Fram Larviks nedrykk fra 2. divisjon i fjor høst betyr at de i likhet med FFK 2 skal spille i 3. divisjon i år, men de to kommer ikke til å møtes, da de er i forskjellige avdelinger. Det er tydeligvis Pors som må finne seg i å være favoritt i Larvik-klubbens avdeling, men nå skulle vi få sett litt på hva Fram kunne by på, og ikke minst hvordan FFK 2 sto seg mot de. Bortelaget tok tidlig initiativet mot et ungt lag med FFK-rekrutter, og i det 28. minutt dukket Brian Lysemo Johansen opp på bakre stolpe og hadde en nokså enkel jobb med å sette inn 0-1. Seks minutter senere noterte samme mann seg for sitt andre da Larvik-klubben doblet ledelsen, og 0-2 skulle etter hvert også vise seg å være pauseresultatet.

Tidlig i andre omgang økte Fram ytterligere, og det var Marius Jacobsen som skjøt kontant i nettaket. Rett før matchuret bikket 60 spilte minutter kom det nok en scoring, og denne gang var det Oliver Armando Brandsæter Helgeland som styrte inn et innlegg og økte til 0-4. Med et kvarter igjen fikk det unge FFK-laget sitt trøstemål, og det var også en flott scoring. Et fint innlegg, og en like fin heading i mål, og dermed sto det 1-4. Det ble til slutt også sluttresultatet, og nå var det bare å komme seg hjem for å gjøre de siste forberedelsene før avreisen til Storbritannia mandag morgen. De neste kapitlene vil etter hvert derfor omhandle turen der.

Revisit:
Fredrikstad 2 v Fram Larvik 1-4 (0-2)
Friendly
Østfoldhallen, 10 March 2024
0-1 Brian Lysemo Johansen (28)
0-2 Brian Lysemo Johansen (34)
0-3 Marius Jacobsen (48)
0-4 Oliver Armando Brandsæter Helgeland (60)
1-4 (76)
Att: Ca. 50 (est)
Admission: Free

Next game: 11.03.2024: Charnock Richard v West Didsbury & Chorlton
Next norwegian game: 25.03.2024: Kråkerøy v Østsiden
Previous game: 09.03.2024: Østsiden v Lisleby (@ Østfoldhallen)

More pics