Bootle v AFC Liverpool 22.08.2013


Torsdag 22.08.2013: Bootle v AFC Liverpool

I storslagne omgivelser i Durham Castles ‘Grand Hall’ gikk frokosten ned på høykant. Etter å ha slukt både egg, bacon, pølser, tomatbønner og mer bacon fra buffeten, var jeg snart klar til å la dagens første ‘Cathedral Bus’ klokka 10 frakte meg til byens jernbanestasjon. Snaue ti minutter senere ankom jeg i god tid til å kunne unne meg en siste sigg før 10.31-avgangen mot Manchester Airport. Etter togbytte på Manchester Piccadilly var jeg snart på vei mot Liverpool. Og litt før klokka to kunne jeg spasere ut av stasjonen Liverpool Lime Street for å sjekke inn på Nelson Hotel, rett bak stasjonen. Jeg ante uråd da karen i resepsjonen kommenterte den angivelige flommen av skandinaver som hadde ankommet hans hotell de siste dagene, og da jeg en stund senere tok en tur ut i Beatles-byen for å få meg noe vomfyll, forsto jeg hva han mente.

Jeg passerte flere grupper der norsk og svensk ble snakket, og jeg hadde ikke før bestilt min pubmiddag før en slik gruppe slo seg ned på nabobordet. Dollet opp fra topp til tå i de nyeste produktene fra klubbsjappa til deres foretrukne business-konsern (unnskyld, klubb) gikk diskusjonen høylytt rundt Luis Suarez’ fremtid i Liverpool og hvilke internasjonale storsigneringer som eventuelt kunne hentes inn. Etter å ha kastet innpå en porsjon chicken balti flyktet jeg raskt og søkte tilflukt i en pub nærmest vegg i vegg. Plakater som lokket med happy hour og meget overkommelige priser gjorde at jeg testet stedets cider.

Jeg tenkte å slå i hjel litt tid ved å ta en kikk på Goodison Park og Anfield, og lot Merseyrails tog frakte meg fra Liverpool Central til Kirkdale, som uansett var på veien dit jeg skulle. Etter en frisk spasertur ned til Goodison Park tok jeg runden rundt Evertons hjemmebane. Det beste jeg har å si om den fra utsiden er at jeg likte måten de rundt hele anlegget (dvs i hvert fall den delen av anlegget man kan gå rundt og som ikke befinner seg langt innenfor høye låste gjerder med lite innsyn) har dekorert deler av fasaden med bilder og historikk fra klubbens lange liv. Innvendig er vel Goddison ut fra bilder å dømme en av stadig færre stadioner på dette nivået som fortsatt har et ørlite snev av karakter, der man på Bullens Road Stand i det minste kan se spor av konstruksjonen til Archibald Leitch, legenden over alle blant stadionarkitekter. Noe innsyn var det dessverre ikke snakk om, og jeg følte nå ikke veldig for turen gjennom Stanley Park til Anfield, men tenkte som så at jeg fikk fullføre når jeg først hadde startet.

Anfield bød imidlertid ikke på mindre avsperrede område enn Everton, men jeg fikk knipset et bilde av Shankley-statuen og Hillsborough-minnesmerket bak The Kop, uten at det faktisk gjorde det helt store inntrykk. Det hadde det tydeligvis gjort på andre nordmenn, da det blant annet hang et Kristiansund-skjerf der. Jeg registrerte et vanvittig antall fraflyttede og falleferdige boliger, og i et par av gatene var det ikke et eneste hus som ikke hadde fått lemmer spikret opp foran vinduene. Det slo meg plutselig noe senere at dette vel har noe med Liverpools planer for Anfield å gjøre, og jeg mener å ha hørt at de har kjøpt opp disse nærliggende boligene for å gjøre plass til en utvidelse. Besøk her er nok uansett mer spennende på kampdager når større deler av anleggene er tilgjengelige, og jeg følte vel at omveien hadde vært nokså bortkastet. Belønningen for min utflukt var først og fremst gnagsår og vannblemmer, men jeg fikk snart vinket over en passerende taxi slik at jeg slapp å gå tilbake til Kirkdale.

Herfra hoppet jeg igjen på Ormskirk-toget som jeg etter noen få stasjoner igjen hoppet av på stasjonen Aintree. Foran meg lå på motsatt side av veien Aintree Racecourse; et av verdens mest kjente sentre for hestesport, og arrangørsted for det gjeve Grand National. Men jeg snudde ryggen til veddeløpsbanen og vandret mot kveldens destinasjon. Bootle FC holder til inne på et typisk industriområde, og i luftlinje er det ikke langt fra Aintree stasjon i det hele tatt. Aberet er at man må en omvei rundt hele det usjarmerende industriområdet. Spesielt sjarmerende virket heller ikke anlegget jeg nå nærmet meg på verkende føtter. Utenfor sto programselgere som solgte kveldens program, utgitt av Liverpool County FA. Jeg byttet bort £2 mot et eksemplar og betalte deretter £5 for å slippe gjennom telleapparatene.

Før vi går videre får jeg si litt om Bootle FC. Mange vil vite at dette var navnet på en klubb som har spilt i Football League. Denne klubben ble stiftet i 1880, og var det neste tiåret faktisk Evertons store rival. Da Football Alliance i 1892 ble slått seg sammen med Football League, var Bootle en av klubbene som var med å stifte sistnevntes nye andredivisjon. Der debuterte de med 8.plass, men takket likevel for seg etter kun en sesong. Dermed står de som den første klubben til å trekke seg fra Football League, samtidig som de sammen med Middlesbrough Ironopolis er den eneste med kun en enkelt sesong i verdens eldste liga. Den opprinnelige Bootle gikk snart konkurs, og har egentlig ingen ting å gjøre med dagens klubb som under navnet Langton FC ble stiftet så sent som i 1953. I 1973 tok de dagens navn, og selv om det ikke er noen forbindelse med deres mer kjente forgjenger er dagens klubb flinke til å nevne koblingen – blant annet i historikken-delen på deres egen hjemmeside.

Dagens Bootle var med å stifte North West Counties League i 1982, der de var medlemmer til de forlot sin gamle Bucks Park og ble degradert på tampen 1990-årene. Eksiltilværelsen var historie da de flyttet inn på New Bucks Park i 2005, og de er nå tilbake i North West Counties League der de de siste par årene har etablert seg i toppen. Anlegget New Bucks Park går nå offisielt under det usjarmerende navnet Delta Taxis Stadium, og det som møtte meg på innsiden var vel når sant skal sies heller ikke av det yndigste fotball-England har å by på.

Jeg kom inn på den nærmeste langsiden, der klubbhuset med dets fasiliteter er å finne. Lent inntil dette står ikke bare en, men tre små tribuner av typen man finner på moderne non-league anlegg. To av disse har seter for å hvile akterspeilet, mens den siste er en knøttliten ståtribune. På kortsiden til høyre står tribunen som tross alt er anleggets mest sympatiske trekk; ståplasser i rundt 2/3 av banens bredde, med 2-3 betongavsatser og tak over hodet i form av et stilas-lignende skur med stolpene målt i klubbens blå og gule farger. På bortre langside finnes ikke stort, bortsett fra noen ballbinger som nærmeste nabo bak laglederbenkene. Tilsvarende finnes det ingenting bak mål på den andre kortsiden.

Inne i klubbhusets bar fikk jeg lesket strupen mens jeg bladde i programmet. Grunnen til at Liverpool County FA sto som utgiver var den simple grunn at dagens kamp var finalen i Liverpool Senior Cup, og Bootles motstander var AFC Liverpool. De to lagene spiller til daglig i samme divisjon – North West Counties League Premier Division, der begge hadde hatt en god start og sto med 3-0-1 på de fire første i ligaen. Dagene i forkant hadde jeg igjen lest på Bootles hjemmeside hvordan de brukte sin forgjengers historie, og de manet publikum til å møte opp og støtte klubben i å få Bootle-navnet tilbake på trofeet for første gang siden 1889 (Bootle ble også den første vinner av trofeet da det først ble arrangert i 1883, samt ny suksess i 1888).

De ble raskt klart at dette ikke ville bli den beste av kampene på denne turen. Det var mye kamp på midtbanen, og få sjanser. AFC Liverpool skapte kun en sjanse i første omgang, men det var til gjengjeld alt de trengte for å ta ledelsen. Et høyt innlegg fra Paul Brown falt ned hos Ronnie Morgan på bakerste stolpe, og til tross for at han kun fikk halvveis treff var det nok til at ballen gikk via bakken og spratt over Dean Porter i Bootle-målet. Vertene hadde vært frempå med et par langskudd som ikke trøblet AFC-keeper Stephen Longrigg, og rett etter scoringen fikk de sin hittil største sjanse da Shaun Miller avsluttet i nettveggen.

Pause-pinten ble inntatt på 0-1 og jeg fikk spurt en av de mange representantene fra Liverpool County FA om hvorfor Bootle hadde hjemmekamp i denne finalen. Jeg trodde kanskje årsaken var, slik vi ser i mange andre turneringer, at det hadde blitt bestemt på forhånd. Det som viste seg å være lokalforbundets secretary kunne imidlertid opplyse om at det hadde kommet i stand kort tid i forkant, etter at det opprinnelige kampstedet hadde blitt utilgjengelig.

Andre omgang fortsatte omtrent som den første; det var tett og jevnt. Ti minutter ut i omgangen utlignet hjemmelaget nærmest ut av det blå. En corner ble kun klarert så langt som Shaun Miller som tok seg til dødlinja og slo inn. Hans innlegg ble stusset videre av Sean Coulton, før AFCs forsvarer Jack McDowell satt ballen i eget mål. Det var nå noe nervøst over lagene, og det skjedde ikke stort av betydning. Jeg begynte ane hvor dette bar, og fikk bekreftet av sidemannen at det skulle avgjøres i kveld, eventuelt med ekstraomganger og straffer. En FA-representant brøt inn og opplyste om at de eventuelt ville gå rett til straffesparkkonkurranse uten ekstraomganger. Mens vi diskuterte dette tok kampen seg inn i de siste minuttene, og det begynte faktisk å skje noe. Shaun Miller ble spilt gjennom alene med keeper Longrigg, men avsluttet rett på målvakten. AFC Liverpool fosset rett i angrep på motsatt side, og ble muligens snytt for straffe da Ronnie Morgan virket å bli klippet ned av en Bootle-forsvarer. Et imponerende antall røde hadde møtt frem, men deres rop på straffe falt for døve ører. Dommeren vinket i stedet spillet videre, og blåste for full tid ikke lenge etter.

Det varte og rakk før duellantene omsider ble klare for straffesparkkonkurransen, og det var hjemmelaget som tok første straffe. Etter fire straffer hver seg sto det 3-3. Tom Peterson, Shaun Miller og Paul Byrne hadde scoret for vertene, mens Mark Kilroy brant den tredje straffen. For AFC Liverpool hadde Darren Torpey, Ronnie Morgan og Steve Jones scoret, mens Paul Brown misset på lagets andre straffe. Nå skulle det avgjøres. Jamie Hay gikk frem og sendte Bootle i føringen. Nå måtte Liam Loughlin score om AFC Liverpool skulle ha noen sjanse. Hans skudd gikk utenfor keepers rekkevidde…men slo i innsiden av stolpen og ut. Vinneren av Liverpool Senior Cup 2013 het Bootle FC!

Kveldens tilskuertall var imponerende 445, og i motsetning til hva tilfellet ville vært i Football League ble flesteparten av disse igjen for å beskue jubelscenene og overrekkelsen ute på banen foran hovedtribunen. Omsider forsvant spillerne inn i garderoben, og jeg dukket inn i baren for å kjøpe en siste pint. Jammen hadde ikke kvinnemennesket bak baren også klart å finne frem en pin til meg. Mens jeg betalte for denne kom en av hjemmespillerne inn og rekvirerte ut en kasse øl til garderoben.

Det lystige laget flyttet seg snart ut i baren etter hvert som spillerne ankom, men for meg var det snart på tide å returnere til sentrale Liverpool. Og etter et drøyt kvarter på toget kunne jeg litt før klokka 23 låse meg inn på hotellrommet. Jeg fikk av meg de nye skoene, stakk hull på en vannblemme og hvilte de stakkars føttene mine mens jeg la meg til å sove. Dagen etter ville tross alt by på en lang reise.

English ground 124:
Bootle v AFC Liverpool 1-1 (0-1) 4-3 on pens
Liverpool Senior Cup Final
New Bucks Park, 22 August 2013
0-1 Ronnie Morgan (32)
1-1 Jack McDowell (og, 56)
Att: 445
Admission: £5
Programme: £2

 

Next game: 23.08.2013: Sholing v Blackfield & Langley
Previous game: 21.08.2013: Crook Town v Dunston UTS

More pics

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg