Cardiff City v Reading 21.11.2014

Fredag 21.11.2014: Cardiff City v Reading

Etter en lengre tur i oktober hadde jeg egentlig innstilt meg på at neste tur ville bli min etter hvert årvisse romjuls- og nyttårs-tur, men da jeg kikket litt på terminlistene for november begynte det snart å friste med nok en tur før den tid. Det var egentlig et ønske om å se Merthyr Towns Penydarren Park som satt hjulene i sving, og snart hadde jeg langt planer for en tur med seks kamper på seks dager. Min mor hadde stått opp i otta for å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på E6 ved Korsegården, og omsider kunne jeg få meg litt søvn mens 07.55-flyet til SAS fraktet meg fra Gardermoen til Manchester.

Med lørdagskamp i Merthyr Tydfil passet det bra at Reading fredag kveld skulle spille bortekamp i Cardiff, og etter å ha landet noe forsinket kunne jeg starte togreisen ned til South Wales, der første etappe gikk med lokaltoget til Crewe. Med rundt 25 minutter på meg til å bytte tog i Crewe, hadde jeg tid til å kombinere en røykepause med å gå den korte turen bort til Gresty Road for å ta en rask kikk på utsiden av hjemmebanen til Crewe Alexandra. Tilbake på stasjonen stusset jeg et lite sekund da det sto Aberdaugleddau på toget som rullet inn på perrongen, men jeg innså raskt at det var det walisiske navnet på endestasjonen Milford Haven, og tok plass for å fortsette reisen sørover. Den gikk gjennom Shropshire og Herefordshire før vi krysset den walisiske grense, og omsider kunne jeg noen minutter på halv to stige av i Newport – eller Casnewydd, om man foretrekker det walisiske navnet på byen ved elven Usk.

Grunnen til at valget falt på Newport som base denne dagen er enkel. Det skyldes nemlig at Cardiff denne helgen var fullstendig fullbooket i forbindelse med lørdagens rugbykamp mellom Wales og New Zealand på Millenium Stadium, og en nettside som booking.com viste eksempelvis over en uke i forkant at 96% av byens hotellsenger var booket. Rugby er i en særklasse som walisernes nasjonalidrett, og de få resterende sengeplassene gikk for flere hundre pund. Da slapp jeg langt billigere unna med £30 i Newport, et kvarters togtur unna. På Wetherspoons-puben The John Wallace Linton unnet jeg meg turens første pint og litt snylting på deres WiFi før jeg gikk for å sjekke inn ved etablissementet Gateway Express. Det lå omtrent et kvarters gange fra stasjonen, på andre siden av elven Usk, og på veien passerte jeg et steinkast fra Newport Countys hjemmebane Rodney Parade. Imidlertid tenkte jeg som så at en nærmere kikk fikk vente til dagen etter.

Jeg hadde nemlig andre ting fore, og etter å ha sjekket inn og slengt fra meg bagasjen, satt jeg igjen kursen mot Newport stasjon. Der veksler informasjonstavlene mellom walisisk og engelsk, og jeg fikk snart orientert meg frem til riktig perrong for neste avgang mot Cardiff. Jeg hadde avtalt å møte to svenske kompiser (og Southend-supportere) som også skulle på samme kamp. De hadde flydd over på torsdagen og tilbragt kvelden før i Southend. Med hyppige avganger mellom Newport og Cardiff var det nokså tilfeldig at jeg skulle stige på samme tog som de befant seg på, og til alt overmål i samme vogn! De to gøteborgerne hadde medbragt «proviant» og bød på en boks med cider som jeg gladelig takket ja til.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å ta et lokaltog videre ut til stasjonen Ninian Park for å ta en kikk på Cardiffs nye stadion i dagslys før jeg møtte svenskene Håkan og Johan, men nå valgte jeg i stedet å bli med de to GAIS-supporterne og vente mens de sjekket inn på Best Western-hotellet i nærheten av togstasjonen Cardiff Central. Allerede ved ankomst der så vi at det sydet av liv, og folk flest virket å se mest frem mot morgendagens rugbykamp. Et imponerende antall newzealendere hadde reist kloden rundt for å følge sitt lag, og var godt synlige både på hotellet og i området rundt stasjonen. Cardiff er for øvrig den største byen i Wales, og har vært walisisk hovedstad siden 1955. Et innbyggertall på bortimot 350 000 gjør at den også rangeres som Storbritannias niende største by, og sentrum har siden 1990-årene gjennomgått en enorm ansiktsløftning.

På puben The Great Western inntok vi en middag og noen pints, og tilbragte der halvannen times tid inntil vi fant det for godt å sette kursen mot Cardiff City Stadium. Svenskene hadde imidlertid lagt igjen togpassene sine på hotellet, så de bestemte seg for å spandere taxi på oss. Det kostet da heller ikke mer enn £5, og med en time til avspark kunne sjåføren slippe oss av fem minutters gange fra stadion i og med at trafikken begynte å bli nokså heftig i området. Svenskene hadde billett på en av hjemmetribunene, mens undertegnede for første gang siden 2011 hadde benyttet sitt medlemskap i Reading FC til å kjøpe billett på bortetribunen. Den hadde jeg betalt £28 for, og den kom dalende ned i postkassa en uke i forkant.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at Cardiff City Stadium ikke har sett særlig pent ut fra utsiden om man skal dømme ut fra bilder, men opplyst i mørket var det ikke så altfor galt på avstand. Vi gikk forbi der Ninian Park tidligere sto rett på andre siden av veien, og vi var skjønt enige om at det var synd det aldri hadde blitt besøkt av noen av oss. En av det gamle stadionets porter har for øvrig blitt bevart og er stilt opp utenfor det nye anlegget. Etter at svenskene hadde stoppet ved et par boder, stakk vi innom klubbsjappa, der jeg nøyde meg med å betale £3 for et kampprogram og £2,99 for en pin til min samling. Det var med meget blandede følelser jeg ga mine penger til Vincent Tan, men jeg bestemte meg for å i hvert fall ikke gå til innkjøp av noe mer ved anlegget denne kvelden. Det ble også tid til en kikk på statuen av klubblegenden Fred Keenor; mannen som blant annet var kaptein for Cardiff-laget som i 1927 ble historiens hittil eneste ikke-engelske vinner av selveste FA Cupen.

Vi avtalte å møtes ved denne statuen etter kampslutt, og i regnet tok jeg meg over til borteinngangen. På innsiden er Cardiff City Stadium et typisk nybygg – funksjonelt sett sikkert helt ypperlig, men akk så kjedelig og blottet for karakter. Reading-fansen hadde fått tildelt det ene hjørnet på kortsiden Grange Stand, nærmest langsiden Ninian Stand. Vi hadde sistnevnte tribune på vår høyre hånd, og der kunne jeg med selvsyn nå se resultatet av Vincent Tan siste herjinger. Mye har vært sagt om malaysierens radbrekking av klubbens historie og identitet, og det er vel ingen grunn til å gjenta alt, men det var trist å se at den nybygde andre etasjen på denne tribunen nå hadde fått installert røde seter i motsetning til de blå setene på resten av anlegget. Så godt som samtlige av mine Reading-kompiser hadde holdt seg hjemme for å prioritere et utdrikningslag, samtidig som mange ikke var særlig lystne på bidra økonomisk overfor Vincent Tan. Men etter at jeg i det minste hilste på to-tre karer jeg om ikke annet kjenner av utseende, satt jeg meg ned og bladde litt i kveldens program.

Det var av kvaliteten man forventer av en klubb på dette nivået, og en artig detalj var at man inne i programmet hadde stiftet inn et bilag som faktisk var en miniatyr-utgave av kampprogrammet fra 24 januar 1998, da de to møttes på Ninian Park i fjerde runde av FA Cupen. Jeg kunne se at programmet den gang kostet £1,60, så ting har skjedd også på den fronten. Hjemmelaget sto før kveldens kamp med fire strake hjemmeseire under sin nye manager Russell Slade, men kom nå fra to bortekamper der visittene til Bolton og Birmingham hadde endt med kun ett poeng til sammen. Reading på sin side sto med 0-1-5 på sine seks siste bortekamper, så det lovet vel kanskje ikke helt godt for The Royals, som jeg faktisk skulle se for første gang siden playoff-finalen mot Swansea City i 2011 (om man ser bort fra at jeg så deres U21-lag da jeg besøkte Bognor Regis Town i sommer).

Det skilte to poeng fra Cardiff på 12. plass ned til Reading to plasser lenger ned på Championship-tabellen, men det var gjestene som startet best. De dominerte banespillet og presset waliserne bakover, men det ble stort sett med halvsjanser. Vertene på sin side ble løpende mellom og hadde lite ball. Cardiff-keeper David Marshall reddet et skudd fra Glenn Murray, og da Hal Robson-Kanu tok seg inn i feltet og la tilbake, fikk en forsvarer klarert i siste liten. Da Cardiff fikk hjørnespark etter snaue tjue minutter, var en heading utenfor fra tidligere Reading-spiller Adam Le Fondre det nærmeste vertene hadde vært. Men mot spillets gang tok de ledelsen da corneren som gikk i mål via forsvarer Alex Pearce på bakerste stolpe. Keeper Adam Federici mente seg hindret, men dommeren godkjente selvmålet, og noe ufortjent sto det 1-0.

Reading fortsatte imidlertid å presse på, og hjemmekeeper Marshall måtte i aksjon på avslutninger fra Robson-Kanu og Jordan Obita. Etter at en Cardiff-spiller tilsynelatende nektet å gi fra seg ballen i forbindelse med et frispark ble det også tilløp til håndgemeng, men hjemmelaget var nå absolutt mer med også spillemessig. Vertene kom på noen skumle kontringer, og skulle muligens hatt et straffespark etter en hands i Reading-forsvaret. To minutter på overtid av første omgang fikk de straffesparket da Adam Le Fondre ble dratt ned av Alex Pearce. Pearce var bakerste mann, og fikk det røde kortet til tross for at jeg følte at Le Fondre uansett ville vært altfor tett oppe i keeper Federici (jeg ble litt mer usikker etter å ha sett repriser i ettertid). Ingen god dag på jobben for Pearce, og i omgangens fjerde tilleggsminutt sørget Peter Whittingham for scoring fra straffemerket slik at vertskapet kunne gå til pause med ledelse 2-0.

Pausen ble benyttet til å bla litt mer i programmet, samtidig som jeg også registrerte at et norsk firma sannsynligvis har brukt store pengesummer på voldsom reklamesatsing ved anlegget. Det spørs om det ikke var et resultat av den jippo som herjet norsk media da Cardiff tydeligvis var svært så interessant under Ole Gunnar Solskjær. Mon tro om de er like fornøyd med investeringen nå som norsk media tydeligvis mener at klubben ikke lenger er like interessant å skrive om. Adam Le Fondre hadde for øvrig vært gjenstand for mishagsytringer fra den svært høylytte Reading-fansen, men det var ingenting sammenlignet med hetsen mot en annen tidligere Reading-spiller, Sean Morrison. Cardiff-fansen på sin side hadde vært merkelig stille, og i løpet av kampen var det faktisk kun to-tre ganger de ga lyd fra seg i svært korte perioder. Hadde det ikke vært for at Reading-supporterne skapte voldsom liv og røre i svingen, ville Cardiff City Stadium uten tvil fremstått som et bibliotek – og det til tross for 20 643 tilskuere!

Reading-manager Nigel Adkins erstattet i pausen Simon Cox med Garath McCleary, som var tilbake etter et skadeavbrekk, og innbytteren var tidlig i andre omgang på ferde med et raid. Hans innlegg ble imidlertid noe for langt for Glenn Murrey, og det var snart vertene som nå tok kommandoen. De virket å utnytte det tallmessige overtallet til sin fordel, og Federici måtte varte opp med en god redning for å hindre scoring fra Anthony Pilkington. Både Le Fondre, Craig Noone, og Federico Macheda var skummelt frempå for Cardiff, og det var nå lite som tydet på at Reading skulle kunne komme tilbake. Det la i hvert fall ingen demper på den voldsomme stemningen i Reading-svingen.

Etter drøyt halvspilt andre omgang fikk også norske medier et påskudd til å skrive om en kamp de ellers kanskje ville forbigått i stillhet da Mats Møller Dæhle kom innpå for Noone. Cardiff virket å ha full kontroll, men det var åpenbart ikke godt nok for et hjemmepublikum som allerede hadde begynt å gå da matchuret viste 80 minutter. De fikk ikke se at Michael Hector i forbindelse med en halvklarert corner smalt inn reduseringen til 2-1 etter klabb og babb i Cardiff-feltet. Merkelig nok førte den fornyede spenningen til en ytterligere strøm av Cardiff-fans som satt kursen mot utgangene, og da man igjen tok avspark må det ha vært minst tusen (om ikke det dobbelte) tilskuere færre enn ved kampstart. Snodige greier. Readings ti mann satt nå inn en sluttspurt, men det nærmeste de kom var da innbytter Nick Blackman valgte å heller kaste seg i jakt på straffespark enn å gå på mål. Han ble korrekt belønnet med gult kort for filming, og burde i likhet med andre skuespillere skamme seg over sin usympatiske opptreden.

Dermed endte det med hjemmeseier 2-1, og et overraskende taust Cardiff-publikum forlot raskt anlegget mens det fortsatt kokte i Reading-svingen der bortespillerne nå kom bort. Mens jeg gikk for å møte svenskene kunne jeg fortsatt høre de tilreisende supporterne. Det hadde nå begynt å regne heftig, og det var direkte ufyselig vær i den walisiske hovedstaden, der vi raskt valgte å orientere oss frem til en nærliggende pub. Det er ikke all verdens av utvalg i nærheten, men jeg visste at The Ninian Park lå like ved stasjonen med samme navn. Imidlertid hadde den nå både byttet navn og blitt lagt ned – kun et par uker tidligere, i følge en lokal kar som pekte oss videre nedover Leckwith Road. Der skulle det befinne seg et par puber, og etter ti minutters gange fra fotballstadionet kunne vi søke ly på The Canton Cross Vaults. Vi var dyvåte til skinnet, og jakker ble hengt til tørk før forfriskninger ble bestilt.

Svenskene hadde i likhet med meg stusset over mangelen på stemning på hjemmetribunene, og jeg hadde ut fra beretninger jeg har hørt en teori om at en rekke Cardiff-fans har vendt klubben ryggen etter Vincent Tans herjinger og blitt erstattet med en stor andel av den nye typen «supportere» som gladelig kjøper klubbens røde drakter så lenge klubben gjør det bra på banen. Denne teorien fikk jeg da også delvis bekreftet da jeg dagen etter snakket med et antall tidligere Cardiff-fans som nå heller ser supporter-eide Merthyr Town. Etter to pints blant delvis lugubert klientell dristet vi oss igjen ut i regnet og fikk vinket til oss en taxi som fraktet oss tilbake til Cardiff Central. Jeg måtte komme meg med siste tog tilbake til Newport klokka 23.20, og tok farvel med svenskene som dagen etter skulle se Tranmere v Southend. I drittværet unnet jeg meg en taxi tilbake til Gateway Express, og kunne snart legge meg under dyna etter en lang dag.

English (pyramid) ground # 217 / Welsh ground # 1:
Cardiff City v Reading 2-1 (2-0)
Championship
Cardiff City Stadium, 21 November 2014
1-0 Alex Pearce (og, 20)
2-0 Peter Whittingham (pen, 45+4)
2-1 Michael Hector (81)
Att: 20 643
Admission: £28
Programme: £3
Pin badge: £2,99

Next game: 22.11.2014: Merthyr Town v Swindon Supermarine
Previous game: 15.10.2014: Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports

More pics

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg