Søndag 14.08.2022: Potters Bar Town v Herne Bay
Da jeg våknet i Hatfield denne søndagen, hadde jeg kort vei fra Travelodge-hotellet over til Wetherspoons-puben The Harpsfield Hall, der jeg inntok en full english breakfast. Hotellet her skulle være min base i ytterligere et døgn, så jeg slapp å dra med meg bagasjen da jeg deretter beveget meg. Fra denne delen av Hatfield tar det rundt en halvtime å gå til byens togstasjon, men jeg bestemte meg nå for å droppe taxien og gå til fots, siden jeg tross alt ikke hadde voldsomt dårlig tid. Jeg måtte imidlertid gå på litt for å komme meg med et tog jeg hadde blinket meg ut, og rakk det med et par minutters margin. En en kort togtur kunne jeg etter ikke altfor mange minutter stige av på Potters Bar stasjon.
Potters Bar er en by som ligger drøyt to mil nord for det sentrale London, og hadde ved siste folketelling et innbyggertall rett i underkant av 22 000. Byen dateres tilbake til tidlig 1200-tall, og lå langs den eldste hovedveien mellom London og nord-England. Frem til jernbanens ankomst i 1850 forble Potters Bar et landlig jordbrukssamfunn, men er i dag i aller høyeste grad en del av Londons pendlerbelte. Byen sorterte tidligere under det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, og mens store deler av sistnevnte ble overført til det nye grevskapet Greater London i 1965, ble området Potters Bar ligger i overført til Hertfordshire, der byen nå ligger i den sørlige delen av dette grevskapet. Uten at vi snakker om svimlende høyder, er for øvrig Potters Bar også den høyestliggende togstasjonen som passeres på hovedlinjen mellom London og York.
Potters Bar har også vært åsted for flere togulykker; ikke minst en avsporing på denne linjen som i 2002 kostet syv mennesker livet og skadet 76 andre. Heldigvis hadde jeg nå kommet meg trygt frem og av jernhesten, slik at jeg kunne spasere de bortimot 15 minuttene mot Potters Bar Town sin hjemmebane, Parkfield. Foran meg hadde jeg et rett strekke med slak men konstant stigning inntil jeg svingte inn på anlegget med godt over halvannen time til avspark. Her skulle Potters Bar Town spille hjemmekamp i Isthmian League Premier Division, der det denne helgen var sesongstart, og Herne Bay var motstander. Denne kampen skulle egentlig vært spilt på Winch’s Field i Herne Bay, men der legges for tiden dessverre kunstgress, så de to møtene mellom disse to ble reversert, og siden det allerede var booket et arrangement ved Parkfield den lørdagen, ble det derfor altså søndagskamp.
Det klaget neppe banehopperne over, selv om mange av de fremmøtte fra den kategorien garantert hadde vært her tidligere. £12 i inngangspenger må vel kanskje sies å være noe stivt i Isthmian League? Men uansett var ikke jeg den som klaget over dette, og for meg personlig føler jeg at jeg får mer valuta for pengene her enn om jeg skulle sett selv Premier League til samme pris. På innsiden fikk jeg også sikret meg et 28-siders kampprogram for et bidrag på ytterligere £2 til klubbkassa, og det var selvsagt grunnen til at jeg også så flere kjente fjes da jeg kom meg innenfor og oppsøkte det noe mer svale klubbhusets bar. Både Paul White, Victor Klarfield og en rekke andre kjente fjes fra banehopper-miljøet i London og omegn var allerede på plass, og mange av de – inkludert de to nevnte – er personer som ikke ville vært her om de ikke hadde fått bekreftet at det ville være et fysisk kampprogram, så når de drar på kamp, er det i seg selv et tegn på at det vil bli trykket kampprogrammer.
Jeg vet ikke om det også hadde en sammenheng med tilstelningen dagen før, men Potters Bar Town var i hvert fall godt forberedt til seriestart, med et stort areal for uteservering med masse benker, flere barer og serveringssteder, og mat fra blant annet grillen. Den såkalte hetebølgen så ikke ut til å slippe taket, og også denne dagen stekte det voldsomt i sola. Inne i klubbhusets bar gikk vifter for fullt, og jeg lurte et øyeblikk på om jeg burde fulgt Pauls eksempel ved å bestille soda & lime snarere enn en pint Thatchers Gold. Dette påpekte han også, og jeg skulle etter hvert følge nettopp det rådet, etter først å ha unnet meg ytterligere ett glass cider mens vi hygget oss frem mot avspark. Det var greit å holde seg inne i skyggen inntil videre, og misunnet ikke spillerne som nå varmet opp i heten ute på gressmatta.
Potters Bar Town ble stiftet i 1960 under navnet Mount Grace Old Scholars, og spilte først i Barnet & District League, som i 1965 slo seg sammen med Finchley & District League og stiftet North London Combination. Sistnevnte ble vunnet i 1968, og de tok steget opp i Hertfordshire County League. Da de i 1984 forkortet navn til Mount Grace, var de å finne i den ligaens toppdivisjon, og da de vant den i 1991, fikk de ta steget opp i South Midlands League, samtidig som de tok dagens navn; Potters Bar Town. Den ligaen vant de i 1997, før South Midlands League den sommeren slo seg sammen med Spartan League og stiftet dagens Spartan South Midlands League. Der fortsatte Potters Bar Town å hevde seg regelmessig i toppen, men måtte vente til 2005 før de igjen tok tittelen og denne gang fikk rykke opp til step 4.
Den første sesongen der ble tilbragt i Southern League Division One, før de ble flyttet over til Isthmian League Division One (North) etter én sesong, og deretter tilbake igjen til Southern League Division One (Central) i 2013. De hadde uavhengig av liga og divisjon på dette nivået stort sett befunnet seg på nedre halvdel av tabellen så godt som hver sesong siden opprykket i 2005 da de i 2017 nok en gang ble flyttet tilbake til Isthmian League Division One North. Der kom de litt ut fra intet, og tok våren 2018 en noe overraskende andreplass, som det året var godt nok til automatisk opprykk. I Isthmian League Premier Division debuterte de med en 16. plass, før Covid stakk kjepper i hjulene for de kommende to sesongene, og registrerte deretter en 13. plass forrige sesong. Nå skulle de sesongåpne mot et Herne Bay som rykket opp i våres, og som nå gjør sin første sesong på dette nivået.
I tillegg til å være hjemmebane for Potters Bar Town, ble også Parkfield i flere år brukt av Arsenal, som visstnok brukte anlegget som kamparena for reservene til sitt kvinnelag, i tillegg til kamper i grevskapscuper etc. Det har skjedd ting her i senere år, for i 2006 ble anlegget gjerdet inn med et nytt gjerde, samtidig som man blant annet rustet opp hovedtribunen, garderobene og inngangspartiet. Dette ble gjort for å oppfylle kravene for step 4 etter opprykket i 2005, og historien gjentok seg vel litt da de etter opprykket i 2018 igjen måtte oppgradere for å oppfylle kravene for spill på step 3. Denne gang betød det at to nye små tribuner av den prefabrikerte sorten kom på plass.
Hovedtribunen er en sittetribune som står midt på den ene langsiden, der klubbhuset ligger litt tilbaketrukket, og er anleggets fineste. Et stykke lenger ned på den ene banehalvdelen står her også en av de nye og prefabrikerte tribunene, som også den er en sittetribune. På begge kortsider har man små ståtribuner med overbygg; den ene er en moderne og åpenbart prefabrikert variant, mens den andre virker å være en enkel og mer selvgjort affære. På bortre langside er det også et lite overbygg, men der står man rett på det flatmark, eller rettere sagt betongen. På denne langsiden har man også laglederbenkene. Jeg hadde etter hvert merket meg at Millwall-supporter og banehopper Steve Allison også hadde sjekket inn sammen med sine to sønner, og fikk etter hvert øye på de idet kampen ble blåst i gang. Jeg startet på en liten fotorunde rundt banen, slik at jeg etter hvert endte opp sammen med de.
Det var gjestene fra Kent som virket å komme best i gang i en kamp som etter hvert skulle bli preget av en del stopp i spillet; ikke minst ettersom det ble to eller tre drikkepauser i hver omgang. Marcel Barrington debuterte der fremme for Herne Bay, og skapte en god del hodebry for vertene. Bortelaget hadde vært nærmest da det var på tide med den første vanningspausen, men uten å klare å overliste hjemmekeeper Emanuel Agboola. Denne lille pausen virket å passe Potters Bar Town bedre enn gjestene, for i perioden etter var det de som virket farligst. Ikke minst ble Quentin Moville spilt gjennom, men bortekeeper Jordan Perrin kom stormende ut og fikk blokkert. Etter en alt i alt jevnspilt førsteomgang som avsluttet tamt var det fortsatt målløst da spillerne gikk i garderoben. For meg bar det rett i baren for å få meg et glass soda & lime.
I andre omgang var det vertene sin tur til å skape de første par sjansene, men igjen uten resultat. Så var Barrington nære på å sende gjestene i føringen med et skudd i stolpen. Hjemmelagets keeper Agboola måtte med tjue minutters tid igjen av ordinær tid byttes ut med en skade, og ble erstattet av en utespiller i form av midtbanespiller Calvin Dickson, da de ikke hadde noen reservekeeper på benken. Etter dette burde nok Herne Bay ha testet ham mer enn de gjorde, for det ene skuddet han fikk på seg, ble reddet på et temmelig uortodoks vis reddet med benet, og viste at han ikke er keeper til daglig. Imidlertid fikk han lite å gjøre etter dette, og vi ble stadig mer styrket i vår mistanke om at vi var vitne til en 0-0-kamp. I det 88. minutt falt dog avgjørelsen, og den kom sent men godt for vertene etter et angrep som endte med at Quentin Monville satt ballen i mål til 1-0. Herne Bay klarte aldri å presse frem en utligning, og dermed ble det også sluttresultatet.
Blant de 265 betalende tilskuerne var det også en merkbar delegasjon fra Herne Bay, og blant de var det igjen en kar jeg mente å dra kjensel på. Hans Ulster-flagg og lojalist-tatoveringer gjorde meg enda mer sikker i min sak, og det viste seg da også at det ganske riktig var karen jeg hadde møtt på i Oslo for noen år siden, før en landskamp mellom Norge og England. Steve hadde fortalt ham om trøbbelet jeg hadde fått med mitt flagg her hjemme i Fredrikstad, og han visse ting å si om akkurat det som ikke nødvendigvis skal på trykk, men la til at også han hadde fått klager fra noen åpenbart lettkrenkede personer et par steder – senest hos Haringey Borough – men at han konsekvent har nektet å ta det ned og at de måtte legge seg flate etter å ha sjekket det opp.
Jeg hadde ingen hastverk, og unnet meg et glass til med soda & lime og tok derfor snart farvel med både Steve og sønnene, og Paul & Co. Jeg gjorde klar til å bryte opp samtidig som Herne Bay-folket også begynte å gå mot bussen for avreise, så jeg ønsket lykke til til Herne Bay-karen og trasket tilbake mot stasjonen. Jeg hadde ikke vært sulten i løpet av kampen, men nå kjente jeg imidlertid at det var på tide med litt mat igjen, så jeg bevilget meg et stopp på Wetherspoons-puben The Admiral Byng. Etter et måltid der, gikk turen tilbake med Hatfield med tog, og nå hadde jeg tenkt å sjekke ut noen puber jeg ikke fikk testet ved mitt forrige opphold i byen. Første stopp ble Horse & Groom, og det var absolutt et fint vannhull, i likhet med The Eight Bells, som ble neste stopp. Etter en liten spasertur var jeg innom The White Hart, rett ved siden av et slags torg der cannabis-lukten lå tett over plassen hvor en rekke personer satt og hang. The Cavendish Arms ble siste stopp før jeg også stakk en tur innom The Harpsfield Hall og deretter etter hvert tok kvelden.
English ground # 545:
Potters Bar Town v Herne Bay 1-0 (0-0)
Isthmian League Premier Division
Parkfield, 14 August 2022
1-0 Quentin Monville (89)
Att: 265
Admission: £12
Programme: £2
Next game: 15.08.2022: Barwell v Ilkeston Town
Previous game: 13.08.2022: Soham Town Rangers v Fakenham Town
This trip on a map