Lørdag 13.08.2022: Soham Town Rangers v Fakenham Town
Den omfattende togstreiken som var varslet 18-20 august var grunnen til at jeg endte opp med en noe forkortet tur med hjemreise 17. august, men også denne lørdagen hadde det blitt varslet streik. Heldigvis var den ikke like omfattende, men skapte likevel en viss hodebry, og jeg måtte finne meg en ny rute når jeg denne morgenen våknet i Chester og skulle sette kursen mot kamp i Soham (i Cambridgeshire). For det første var det ingen tog som betjente Soham denne dagen, så det måtte uansett bli buss fra Ely. Videre var altså en av togene jeg opprinnelig hadde siktet meg inn på blitt kansellert, så nå gikk i stedet første etappe fra Chester til Warrington Bank Quay, der jeg spaserte til Warrington Central for å komme meg med neste tog.
Det hadde Norwich som destinasjon, men endte opp med å stoppe sin ferd i Nottingham, der vi straks ble loset over på et nytt tog som fraktet meg det siste strekket til Ely. Der hadde jeg tid til å gå en tur innom den store Tesco-sjappa ved siden av før jeg tok oppstilling på bussholdeplassen der. Bussen med nummer 12 i panna kom etter hvert i henhold til ruteplanen, og etter å ha bedt om en returbillett til Soham, måtte jeg punge ut med £6,60 for det som viste seg å være en dagsbillett. Bussen brukte et kvarters tid ned til Soham, der jeg steg av ved holdeplassen Julius Martin Lane. Det er også navnet på hjemmebanen til Soham Town Rangers, som ligger noen få minutters gange ned veien med samme navn, og som selvsagt var min destinasjon.
Soham er en liten by i det østlige Cambridgeshire, mellom Ely og Newmarket, og den har rundt 10 000 innbyggere. Selv om jeg denne dagen måtte ta buss hit, ble Soham jernbanestasjon åpnet igjen så sent som i desember 2021, etter å ha blitt stengt for passasjertrafikk i 1965. Ellers skal vi ikke dvele altfor mye ved det, men Soham ble jo kanskje først og fremst satt på kartet etter at to 10 år gamle jenter ble funnet drept i 2002 – en handling Ian Huntley senere ble dømt til to livstidsdommer for. Huset der han bodde ble for øvrig revet i 2004. Nå var det imidlertid langt hyggeligere ting det skulle dreie seg om, for jeg hadde jo selvsagt en kamp på menyen også denne dagen, og Julius Martin Lane hadde da også stått på min ønskeliste en stund.
Det til tross for at jeg på forhånd nå visste at de er blant klubbene som har sluttet å produsere skikkelige kampprogrammer, og at dagens kampprogram kun var tilgjengelig online. Dette beklaget da også karen i inngangspartiet på det sterkeste da jeg spurte for sikkerhets skyld etter å ha betalt mine £9 i inngangspenger. Før jeg rakk å svare at det var synd, la han til at han visste at jeg nå sannsynligvis var skuffet og bannet innvendig da jeg sannsynligvis hadde kommet langt. Det hadde jeg da for så vidt også, men han ble overrasket over hvor langt, og jeg forsikret om at jeg uansett hadde til hensikt å se dagens kamp her og ikke snu i porten slik noen faktisk gjør når de fysiske programmene uteblir på kamper over et visst nivå. Jeg synes på en måte det står respekt av at de står for sine prinsipper og på den måten sender et tydelig signal og tar kampen for å bevare de fysiske kampprogrammene.
Jeg hadde uansett ikke tenkt å la det legge noen stor demper på mitt besøk ved Julius Martin Lane, og var jo som nevnt også allerede informert om det på forhånd slik at det ikke kom som noen overraskelse. Fortsatt lystig til sinns tok meg innenfor portene med fortsatt halvannen times tid til avspark, skuet utover det flotte anlegget, og gikk for å finne klubbhusets bar. Etter å ha bestilt meg en pint, fikk jeg også klarsignal til å slenge fra meg bagen i et hjørne, siden jeg etter kamp skulle farte videre til Hatfield, der jeg hadde bestilt hotell. Jeg kunne også benytte anledningen til å sjekke opp reiseruta etter kamp, der det også hadde begynt å tikke inn noen kanselleringer og visse skjær i sjøen.
Soham Town Rangers ble stiftet i 1947, som en sammenslåing av Soham Town og Soham Rangers. Begge disse hadde spilt i Cambridgeshire County League, og det var også der den nye klubben startet opp, før de i 1956 hoppet over til Peterborough & District League. I 1959 søkte de seg til Eastern Counties League uten hell, men vant Peterborough & District League i både 1960 og 1962, og da de i 1963 søkte igjen, fikk de denne gang innpass. I Eastern Counties League (ECL) var klubben gjerne å finne på nedre halvdel, og da ECL introduserte en andredivisjon (Division One) i 1988, rykket Soham Town Rangers ned dit våren 1989, men returnerte til Premier Division etter fire sesonger. Etter årtusenskiftet begynte de å notere seg for plasseringer på øvre halvdel, og i 2008 vant de ligaen og sikret seg dermed opprykk til step 4.
De ble plassert i Southern League Division One Midlands (som senere ble til Central), og spilte der tre sesonger før de ble flyttet over til Isthmian League Division One North, med sjuendeplass våren 2013 som bestenotering. Etter at fotballen kunne starte opp igjen som normalt etter Covid, ble de forrige sesong plassert i Northern Premier League Division One Midlands. Kanskje er det delvis et tegn på NPL sin styrke at det ble i tøffeste laget for klubben som endte nest sist og rykket ned igjen til Eastern Counties League etter 22 år på step 4, og en klubbrepresentant jeg snakket med bekreftet da også at det hadde vært tøff matching i den nye divisjonen, men at det også hadde vært artig med en rekke nye motstandere. Nå håpet han at de kunne slå tilbake å rykke opp igjen, men innrømmet at det selvsagt ville bli tøft, og at det selvsagt ikke er noen automatikk i at man skal rykke direkte opp igjen på første forsøk slik noen åpenbart tror.
Julius Martin Lane var hjemmebanen til Soham Town siden 1920, og ble også Soham Town Rangers sin hjemmebane fra startet i 1947, siden Soham Rangers sin hjemmebane hadde blitt overtatt av jordbruk i løpet av krigen. I 1919 reiste de en hovedtribune i tre som de hadde anskaffet fra daværende Abbey United (dagens Cambridge United), men denne ble i 1989 erstattet med dagens hovedtribune. Den nye tribunen er entres via trapper på den ene siden, og byr på sitteplasser. Den fremstår også langt eldre enn den er, og har langt mer karakter enn mesteparten av det som har blitt reist av tribuner i de senere tiår. Rundt resten av anlegget er det hovedsakelig såkalt hard standing, men1993 ble det tak over de to kortsidene. Det er det også på et parti utenfor klubbhuset, mellom inngangspartiet og hovedtribunen. Bortre langside er under åpen himmel, men huser laglederbenkene.
Julius Martin Lane er i det hele tatt et svært trivelig sted å se fotball. Publikumsrekorden på 3 000 skal stamme fra 1958 og en cupkamp mot den ikke lenger eksisterende Oxford-klubben Pegasus, som i 1950-årene var en storhet i amatørfotballen (med titler i FA Amateur Cup i både 1951 og 1931). Så mange var det selvsagt ikke ventet til dagens kamp i Eastern Counties League Premier Division, der motstanderen var Fakenham Town som hadde tatt turen fra Norfolk. Under en røykepause hadde jeg en trivelig prat med karen fra tidligere og en av hans kollegaer, og siden han fortsatt virket å frykte at de hadde skuffet meg med mangel på fysisk kampprogram, lovet han uoppfordret å skaffe til veie for meg en stensil med lagoppstillingene før kampstart. For kamp ble det, selv om jeg overhørte en samtale om at kampen skulle ha stått i fare for å bli utsatt grunnet den voldsomme heten.
Dette var kun den andre ligakampen i årets sesong for Soham Town Rangers, og også seriestarten hadde vært på hjemmebane, da Walsham Le Willows ble slått 3-2. Etter det hadde de benyttet forrige helg til å spille FA Cup, og siden det ble uavgjort borte mot Thetford Town, måtte de også spille omkamp i midtuken før de kunne ta seg videre på bekostning av divisjonsrivalen. Fakenham Town hadde på sin side spilt to seriekamper, og startet med tap hjemme mot Long Melford før de slo Sohams lokalrivaler Ely City hjemme. Også de hadde tatt seg videre i FA Cupen, men trengte til tross for bortebane ingen omkamp for å avansere på bekostning av Kirkley & Pakefield. Etter å ha tømt glasset, var det nå på tide å komme seg ut i påvente av spillernes innmarsj og det påfølgende avspark.
Soham Town Rangers kom best i gang i den voldsomme heten, og tok ledelsen i kampens sjuende minutt, da Luke Brown uhindret fikk heade inn 1-0. I det 26. minutt doblet vertene ledelsen da de utnyttet en glipp i Fakenham-forsvaret, og Joe Carden var mannen som satt inn 2-0. Drøyt ti minutter senere fikk Fakenham Town en redusering, og det var vel ikke helt ufortjent på det tidspunktet. Det var også en herlig scoring, der Jake Watts fikk forserte fra rundt midtbanen og etter et mislykket forsøk på avslutning endte opp med å på volley sende ballen i krysset. 2-1, og det var også stillingen da lagene gikk i garderoben halvveis, mens jeg gikk for å få påfyll i baren. Det var over 35 varmegrader, og det hadde vært en omgang med flere drikkepauser. Også undertegnede måtte kvittere ut både én og to vannflasker, og mobiltelefonen varslet flere ganger om overoppheting.
Da andre omgang ble sparket i gang, fikk jeg også somlet meg til å kjøpe litt mat, og sto (tross varmen) fortsatt med min Bovril da Ollie Ward styrte inn et innlegg til 3-1 på bakre stolpe snaut ti minutter ut i omgangen. Timen var så vidt passert da Jordan Gent økte hjemmelagets ledelse til 4-1, og nå virket det egentlig avgjort. Fakenham virket å henge mindre med etter hvilen enn det de hadde gjort i første omgang, og Soham Town Rangers hadde nå gjort jobben. De hadde få problemer med å kontrollere i land seieren som utover i andre omgang egentlig aldri var truet. Det endte derfor med 4-1 og en fortjent hjemmeseier foran det som viste seg å være 142 betalende tilskuere.
En av mine samtalepartnere fra tidligere kom bort og mente jeg måtte komme igjen fordi jeg tydeligvis hadde bragt de litt hell, og han var storfornøyd med dagens seier og trepoenger. Jeg tok etter hvert med meg bagen min til bussholdeplassen for å komme meg tilbake til Ely. Derfra var det imidlertid nå litt utfordrende, for ruten jeg hadde blinket meg ut med togbytte i Stevenage fremsto nå litt usikker siden toget dit ned var såpass forsinket at jeg sto i fare for å miste forbindelsen. Da vi nærmet oss Stevenage med det forsinkede toget, så jeg at vi ville ankomme et minutt eller to for sent, slik at det raskeste alternativet nå var å bli med helt ned til Finsbury Park i nord-London og derfra toge opp igjen til Hatfield.
Slik ble det, og ved ankomst Hatfield (i Hertfordshire) unnet jeg meg nå en taxi til Travelodge-hotellet, der jeg hadde betalt £106,98 for to netters overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg på rom 137, og deretter gikk jeg etter hvert de få meterne over til Wetherspoons-puben The Harpsfield Hall for å få meg en sen middag og en pint eller to før jeg tok kvelden etter nok en lang dag på farten. Julius Martin Lane og Soham Town hadde vært et trivelig bekjentskap og vist seg vel verdt et besøk. Nå ventet selvsagt en ny kamp dagen etter, og det var også noe av grunnen til at jeg hadde installert meg i Hatfield.
English ground # 544:
Soham Town Rangers v Fakenham Town 4-1 (2-1)
Eastern Counties League Premier Division
Julius Martin Lane, 13 August 2022
1-0 Luke Brown (7)
2-0 Joe Carden (26)
2-1 Jake Watts (37)
3-1 Ollie Ward (55)
4-1 Jordan Gent (61)
Att: 142
Admission: £9
Programme: None (online only)
Next game: 14.08.2022: Potters Bar Town v Herne Bay
Previous game: 12.08.2022: Airbus UK Broughton v Aberystwyth Town
This trip on a map
