Solihull Moors v Yeovil Town 15.11.2016

Tirsdag 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town

 

Klokka var i ferd med å passere 10.00 da jeg som anvist forlot rommet med nøkkelen i døra og gikk ned i puben for å ta meg ut via bakveien. Frokost var ikke inkludert i de £29 jeg hadde betalt for overnattingen ved Golden Lion i Middlewich, men på parkeringsplassen på utsiden hadde de faktisk en vogn der de drev matutsalg med både frokost- og lunsj-meny. Jeg valgte meg en egg & bacon bap som jeg tok med ned til bussholdeplassen, og jeg burde vel ha ventet med å spise den til buss nummer 37 hadde fraktet meg de sju minuttene til Winsford stasjon, der jeg uansett hadde en halvtimes tid å vente på toget. For om ikke den nye hvite jakka mi hadde fått kjørt seg nok kvelden før, da jeg to ganger presterte å gå på trynet, fikk den nå gjennomgå med litt rennende eggeplomme da jeg utålmodig skulle ta en bit mens jeg ventet på 10.27-bussen.

 

Enda hardere gikk det utover genseren, og selvsagt kom bussen akkurat nå mens jeg på beste vis forsøkte å redusere skaden med en serviett. Sammen med et snodig blikk fikk jeg av sjåføren utlevert en enkeltbillett pålydende £2,70, og etter den korte turen kunne jeg takke for skyss og benytte ventetiden på Winsford stasjon til å skifte genser. Jeg hadde sett meg ut 11.08-toget som skulle frakte meg direkte til Birmingham New Street, og etter at toget ankom i rute, tok denne etappen en time og ti minutter. Siden det ikke var innsjekking før klokka 14.00, valgte jeg å slå i hjel litt tid med en flaske j2o på Wetherspoons-puben The Briar Rose, der jeg også leste litt mer i søndagens Non-League Paper og etter hvert en medbragt bok.

 

Under planleggingen av denne turen, var dette en dag der jeg tidlig blinket meg ut oppgjøret Seaham Red Star v Marske United i Northern League, som jeg virkelig så frem til. Det gikk imidlertid ikke mange dagene før jeg registrerte at denne kampen hadde blitt fjernet fra terminlista for å bli omberammet, siden Northern League nå ville benytte denne dagen til å arrangere kamper sin ligacup. Etter en rekke nye studier av kamputvalget, var det ikke noe som utmerket seg i like stor grad, selv om jeg vurderte en lang tur ned til Bashley, og ikke minst en tur til Lincoln United, samt en rekke andre alternativer. Helgen før min avreise var det første ordinære runde i sesongens FA Cup, og eventuelle omkamper ville også kunne være aktuelle. Av disse merket jeg meg først og fremst Solihull Moors’ omkamp på hjemmebane, men jeg valgte til slutt å utsette avgjørelsen og ta en endelig beslutning på søndagen…to dager før.

 

I løpet av helgen hadde jeg egentlig helt mest mot Solihull Moors og omkampen på deres Damson Park, og endelig beslutning ble tatt søndag kveld etter å for siste gang ha saumfart kampoppsettet i blant annet Non-League Paper. Når jeg de siste par årene har hatt base i Birmingham, har jeg ofte overnattet ved Rollason Wood Hotel oppe i Erdington-området, der man ofte får særdeles billig kost og losji, men da prisen i løpet av min periode med betenkningstid hadde gått opp fra £27 til £39, valgte jeg like gjerne å betale £42 for en langt mer sentral base ved et annet hotell jeg opp gjennom årene har brukt hyppig – nemlig Britannia Hotel på New Street. Da jeg ankom litt over klokka 14.00, var det allerede kø for å få sjekket inn, og datasystemet hadde tydeligvis bestemt seg for å krangle, men etter et kvarters tid med venting fikk jeg installert meg på det store dobbeltrommet jeg tydeligvis hadde blitt oppgradert til.

 

Etter å ha slappet av litt på rommet var det tid for en liten spasertur langs New Street – der man var i ferd med å gjøre klar en rekke boder for julegateåpning – før jeg bestemte meg for å gå for å ta toget til Birmingham International. Buss 966 går i rute mellom Erdington og Solihull, og det var denne bussen som skulle frakte meg den ikke altfor lange veien fra bussholdeplassen ved flyplassen til holdeplassen ved den store Land Rover-fabrikken rett ved siden av Damson Park. National Express West Midlands opererer hverken med returbilletter eller vekslepenger, så jeg gikk til innkjøp av en dagsbillett til £4 og betalte med riktig veksel som jeg hadde lagt til side med dette i tankene. Etter en kort busstur steg jeg av der ute i landskapet et sted mellom Solihull og Birmingham International Airport.

 

Solihull ligger snaut halvannen mil sørøst for Birmingham sentrum, og anses gjerne for å være blant de mest velstående byene i West Midlands. I motsetning til Birmingham fant aldri den industrielle revolusjon helt veien til Solihull, som ved inngangen til forrige århundre fortsatt var en liten markedsby med drøyt 7 500 innbyggere. I dag er innbyggertallet rundt 95 000 i selve byen, som også har en rekke drabantbyer og et omland som gjør at Solihull ‘kommune’ har over 205 000 innbyggere. Befolkningsveksten skuldes flere faktorer, som “oppryddingen” i slumområdene i Birmingham og ikke minst det faktum at store landområder ble gjort tilgjengelig for bygging av boligfelt som tiltrakk seg mennesker fra alle deler av landet. I tillegg var oppgraderingen av en lokal flyplass til det som i dag er Birmingham International Airport en faktor, sammen med åpningen av den nevnte bilfabrikken som i dag tilhører Land Rover. Den ble et bombemål under krigen da man laget flymotorer til luftforsvaret her.

 

Damson Park ligger altså et lite stykke utenfor byen, i Solihulls nord-nordøstlige utkant, og inngangspartiene hadde fortsatt ikke åpnet da jeg etter noen minutters spasertur fra bussholdeplassen ankom med nesten en time og tre kvarter til avspark. Solihull Moors har ikke bare bar én bar i sitt klubbhus på utsiden, men visstnok hele tre, og jeg betalte £3,25 for en pint Strongbow og slo meg ned på et av bordene. Foreløpig var det alt annet enn trangt om plassen, men det var ventet storinnrykk, og på utsiden av klubbhuset var de i full gang med blant annet grilling av burgere. Det var her ikke noe mushy peas å få med min cheese & onion pie, som i stedet kom med pommes frites og brun saus (muligens er Solihull litt for langt sør til at man skal forvente mushy peas). Jeg befant meg snart i samtale med en eldre lokal kar som kanskje ikke kan kalles en groundhopper, men snarere en fotballentusiast som likte å reise rundt på kamper i distriktet.

 

Mens vi satt der og småpratet kom det en kar forbi med et kampprogram, og mannen som åpenbart tilhørte klubbledelsen tilbød seg å hente to eksemplarer til oss fra styrerommet. Han fikk £3 av hver, og vi kunne ta en kikk i det gode programmet. Snart begynte det også å strømme på med folk, og også supporterbussen(e) fra Yeovil hadde åpenbart ankommet. Etter å ha tømt det andre glasset, benyttet jeg anledningen til å stikke ut for å betale meg inn med £14 før jeg returnerte til klubbhusets bar for en siste pint før kampstart. Vi fikk også slått av en prat med et par Yeovil-supportere som slo seg ned på nabobordet og fortalte at de var sterke i troen på avansement til andre runde, der bortekamp mot Luton Town ventet vinneren av kveldens omkamp.

 

Solihull Moors ble stiftet så sent som i 2007, da de to klubbene Solihull Borough og Moor Green slo seg sammen. Sistnevnte var den eldste av de to og vel også den noe mer meritterte. Den nye klubben tok plassen til Moor Green i Conference North, mens de valgte å benytte Solihull Boroughs hjemmebane Damson Park som sin hjemmebane. Deres ligahistorie så langt tar ikke all verdens tid å berette om, da den inntil forrige sesong hadde vært nokså udramatisk. De første sesongene var de å finne på nedre halvdel av tabellen, mens de senere ved noen anledninger var oppe og snuste på playoff. Så, nærmest ut av det blå, vant de forrige sesong den tøffe Conference North etter en imponerende sesong under ledelse av manager Marcus Bignot. Dermed opprykk til non-leagues ypperste selskap, der de nå i ferd med å gjøre sin debutsesong.

 

Marcus Bignot har imidlertid gjort sitt, og han hadde vært det store samtaleemnet i dagens opp mot denne kampen, da han hadde blitt hentet til managerjobben i Grimsby Town. Erstatteren var den unge manageren Liam McDonald, som hadde blitt lokket fra Hednesford Town, og som nå skulle få sin ilddåp i kveldens omkamp. Hans nye klubb hadde med avansementet til de ordinære rundene allerede tatt seg lenger i FA Cupen enn noen gang tidligere i sin korte historie i verdens gjeveste cupturnering. Selv om gjestene fra Somerset var de flestes favoritt, hadde da også Moors imponert i første møte på Huish Park, der de som bortelag kom fra to måls underlege og sikret 2-2 og omkamp mot motstand fra divisjoner høyere. Slik sett skulle de heller ikke avskrives, og jeg så for meg en mer åpen affære enn det mange tilsynelatende spådde.

 

Det var på tide å ta seg inn på Damson Park, der det nå var lange køer utenfor inngangspartiet med en halvtimes tid til avspark. Heldigvis hadde jeg nå min billett slik at jeg fikk bruke sideinngangen, og kunne kikke meg rundt på et allerede godt besatt Damson Park før kampstart. Dette har var som sagt hjemmebanen til Solihull Borough, og da de i 1989 solgte sin tidligere hjemmebane Widney Lane hadde de neppe trodd at det skulle gå elleve år før de igjen ville ha et eget hjem. Denne perioden i eksil ble tilbragt med banedeling hos Redditch United og senere hos Moor Green mens de forsøkte å ruste opp en meget enkel bane på en tomt de hadde kjøpt i Tamworth Lane i Shirley. Dette viste seg imidlertid svært problematisk da den lå i et såkalt grøntbelte, og samtlige av utrolige 36 søknader om byggetillatelse ble avslått!

 

I 1999 rettet de i stedet oppmerksomheten mot en tomt som huset en nedlagt nattklubb og en driving range som var en del av et gammelt golf-anlegg. Det nye anlegget som etter hvert fikk en prislapp på £2 millioner ble snart en realitet, og den gamle nattklubben ble bygget om til dagens klubbhus, mens golfanleggets driving range på snedig vis ble forvandlet til en ståtribune. Fra 2005 var det Moor Green sin tur til å banedele hos Solihull Borough, etter at deres hjemmebane The Moorlands brant ned etter brannstiftelse, og to år senere slo de to seg altså sammen. Damson Park er en salig blanding av forskjellige fasiliteter, og bortre kortside har kun såkalt hard standing. Det var også tilfelle på bortre kortside, men der har man nå også satt opp en sittetribune med et meget midlertidig preg helt nederst mot den nevnte kortsiden.

 

På den andre kortsiden, ved siden av inngangspartiet, har man tribunen som står der det tidligere var en driving range, uten at man klarer å se dette. Dette er nå en blanding av sittetribune og ståtribune, og det var her den harde kjernen av hjemmefans hadde samlet seg. På nærmeste langside er hovedtribunen Main Stand tilknyttet det nevnte ombygde klubbhuset, og snodig nok har man på taket av denne tribunen installert en ekstra “etasje” i form av en slags “balkong” hvor klubbfunksjonærer, sponsorer og annet fintfolk fra sin utkikkspost kan få glimrende oversikt over banen…og nærliggende Birmingham International Airport. Før jeg tok en kjapp runde rundt banen tok jeg en kikk innom klubbsjappa, men måtte skuffet innse at de for utsolgt for pins. Men nå var det klart for kamp!

 

Hjemmelaget hadde reklamert for kampen ved å kalle den sin største kamp noensinne, og deres spillere responderte med å starte friskt. Det endte dog med et par avslutninger utenfor, før det jevnet seg mer ut, og i en nokså sjansefattig første omgang var det etter hvert gjestene som tok litt over og fikk de største mulighetene. Darren Ward hadde allerede skutt like over da Tom Eaves så sin heading bli reddet på streken av Moors-forsvarer Jordan Gough. Otis Khan testet deretter Moors-keeper Nathan Vaughan, som fikk slått over til corner. For hjemmelaget sin del var det foreløpig ikke de største farlighetene de skapte for Glovers-keeper Artur Krysiak, som hadde få problemer med de avslutningene som kom på mål. Dermed målløst til pause, og jeg hadde allerede en skummel følelse om at dette kunne gå til ekstraomganger, slik at jeg benyttet pausen til å sjekke bussalternativene ved en eventuell senere kveld enn forventet.

 

Om første omgang var nokså sjansefattig, må det samme kunne sies om andre omgang, som fortsatte i noenlunde samme spor. Det var temmelig jevnspilt ute på banen, men det føltes kanskje som om Yeovil hadde et ørlite overtak da de virket litt skumlere fremover – ikke at det florerte med farligheter akkurat, og Moors-forsvaret viste seg vanskelig å bryte ned. Omari Sterling-James fikk også en halvsjanse for vertene, men vinkelen ble for spiss for den tidligere Alvechurch-spilleren. Like etter var det dårlig nytt for vertene da keeper Vaughan gikk ned med skade. Etter flere minutter med behandling måtte han kaste inn håndkledet og ble erstattet av reservekeeper Danny Lewis. Klokka tikket mot full tid, og på overtid kunne Moors sikret avansementet da keeper Krysiak måtte gi retur og Shepherd Murombedzi fikk deres største mulighet i ordinær tid, men Krysiak leverte igjen en flott parade som sørget for ekstraomganger.

 

Blant annet takket være behandlingen av Vaughan endte andre omgang så sent at jeg allerede stilte meg sterkt tvilende til om jeg i det hele tatt ville rekke siste buss tilbake, og jeg måtte bestemme meg for om jeg ville gå før kampslutt eller å friste lykken med en taxi. Etter alle de målløse minuttene var det typisk at vi fikk scoring allerede i ekstraomgangenes tredje minutt! Det var innbytter Francois Zoko som avanserte med ballen og sendte den i mål med et langskudd som gikk via undersiden av tverrliggeren. 0-1, og jubel blant Somerset-folket. Ryan Hedges kunne kort etter avgjort, men innbytter Lewis i Moors-målet holdt sitt lag inne i kampen. Nå var det plutselig liv i kampen, og Sterling-James hadde like etter en god mulighet til å utligne, men hans avslutning snek seg utenfor stolpen.

 

The Moors måtte imidlertid ikke vente lenge på sin utligning, for etter at Sterling-James ble hindret av Liam Shepherd. Så mente i hvert fall dommeren som pekte på straffemerket, og Akwasi Asante gjorde ingen feil da han satt inn 1-1 i ekstraomgangenes niende minutt. Deretter døde det hen igjen, og kampen bar nå i periodevis preg av spillere som slet med strekk og diverse andre småskader. Det var åpenbart at det gikk mot straffesparkkonkurranse, og mens lagene byttet side hadde jeg benyttet anledningen til å forhøre meg med en av vaktene som kunne berolige med at man i klubbhuset hadde telefon med direktelinje til en lokal taxisentral, og at drosjebilene plukket opp i veien på utsiden. Dermed var det bare å glemme hele bussen og forberede seg på straffer, men i det som var omtrent kampens siste spark, gikk et innlegg fra bortelagets Ryan Hodges i stolpen mens hjemmepublikummet gispet.

 

Det hele skulle altså avgjøres på straffer, og hjemmelaget vant myntkastet slik at det skulle foregå foran deres fans. Yeovil Town startet, men bommet på to av sine tre første straffer – Ryan Dickson skjøt utenfor, og innbytter Danny Lewis reddet straffen fra Tom Eaves – mens Solihull Moors scoret på sine tre første. Selv om Zoko satt inn Yeovils fjerde straffe, kunne Omari Sterling-James sende Midlands-laget videre. Han scoret, og dermed holdt det med åtte straffer for å kåre Solihull Moors som vinner. Det var selvsagt duket for invasjon av banen der hjemmefolket feiret avansement til andre ordinære runde, og jeg ble stående og observere noen minutter før jeg gikk for å ringe en taxi som riktig nok kom etter 10-15 minutter. Det hadde vært knyttet litt spenning til om det ville bli tilskuerrekord på Damson Park, men 1 460 var over 500 mindre enn tilskuertallet fra Tranmeres nylige visitt i ligaen. Det virket for meg som om det var langt flere der, og jeg hadde tippet over 2 000. Ut fra samtaler jeg hørte da tilskuertallet ble annonsert, var jeg tydeligvis heller ikke den eneste, men det får så være.

 

Drosjekusken fraktet meg raskt og rimelig tilbake til Birmingham International slik at jeg fikk kastet meg på et av togene inn til Birmingham New Street. Den lille november-turens siste kamp var unnagjort, og nå gjensto kun returen fra Heathrow til Gardermoen dagen etter. Jeg hadde opprinnelig planlagt ytterligere en dag på balløya for å se Frome Town v Chesham United, men jeg valgte å droppe det av en eneste grunn. Om enten Frome eller Chesham eller begge hadde spilt uavgjort i FA Trophy-runden som ble avholdt 12. november, ville kampen bli omberammet, og jeg ville blitt sittende med et hotell i Frome som enten ville vært svinedyrt eller inkludere bindende reservasjon, og det er heller ikke særlig mange steder hvor man kan se kveldskamp i midtuka for så å komme seg tilbake til Frome med kollektivtransport. Nå unngikk begge omkamp, men det kunne jeg ikke vite da jeg booket, og jeg var denne gang ikke villig til å ta sjansen. Greit å heller bruke pengene til å spare opp til en heftig romjuls- og nyttårs-tur!

English ground # 375:
Solihull Moors v Hanley Town 1-1 AET (0-0, 0-0) – 4-2 on penalties
FA Cup, 1st Round Replay
Damson Park, 15 November 2016
0-1 Francois Zoko (93)
1-1 Akwasi Asante (pen, 99)
Att: 1 460
Admission: £14
Programme: £3
Pin badge: n/a

 

Next game: 26.12.2016: Wingate & Finchley v Staines Town
Previous game: 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg