Mandag 26.12.2016: Wingate & Finchley v Staines Town
Da var turen endelig kommet for å sette kursen mot Storbritannia for å starte min store – og etter hvert årvisse – romjuls- og nyttårstur. Allerede i midten av oktober hadde jeg punget ut 1145 kroner for en av de siste plassene som var å få på et av morgenflyene over Nordsjøen på Boxing Day. Som vanlig gjelder det å være tidlig ute med avreise denne dagen. Etter at en koselig julaften ble tilbragt med familie, var det bare å starte å pakke og forberede seg på avreise grytidlig om morgenen 26. desember. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å skysse meg opp til E6, der jeg skulle ta flybussen til Gardermoen. All den tid sjefs-ugla Trine Schei Grande & Co signerte dødsdommen for Rygge flyplass må man jo dit opp, og litt etter klokka 4 ble jeg plukket opp slik at jeg snart kunne ta plass på bussen med avgang Korsegården klokka 04.32.
Norwegian sitt 07.20-fly med destinasjon London Gatwick forlot Gardermoen i rute, og jeg kunne etter hvert endelig få i hvert fall en snau halvannen times tid på øyet mens vi tok oss over Nordsjøen. Noldusen bak disken ved billettkontoret på flyplassens togstasjon validerte togpasset mitt på en slik måte at han ga meg 30 dagers gyldighet i stedet for de 22 dagene det var tiltenkt, uten at jeg klaget over akkurat det da jeg satt meg på et av togene inn til London Victoria. Jeg hadde for lengst booket overnatting ved Travelodge Croydon Central, der jeg hadde betalt £52 for to netters losji, og vurderte å hoppe av i Croydon for å slenge fra meg bagasjen før jeg fortsatte inn mot sentrale London. Jeg hadde uansett alt annet enn dårlig tid, men når man av erfaring vet at Travelodge kan være nokså strikse og vanskelige, var det like greit å fortsette inn til London, dra med seg bagasjen på kamp og deretter oppsøke hotellet etter innsjekkings-tid klokka 15 – eller i mitt tilfelle, en eller annen gang etter dagens kamp.
Hva denne dagens kampplaner gjelder, hadde jeg i det lengste håpet på å finne en mulig dobbel i London-området eller traktene ut mot en av hovedstadens flyplasser, der det i det minste går noen tog på en dag da det er fullstendig stans i landets øvrige togtrafikk. Tidlig blinket jeg meg ut Oakwood, i nærheten av Gatwick/Crawley, og deres formiddagskamp i Southern Combination, som tradisjonen tro hadde tidlige avspark på en slik dag. Dette var ment som forretten i forkant av en kamp klokka 15.00, og jeg ble tidlig fristet av et mulig besøk til Wingate & Finchley og deres Summers Lane. Da Oakwoods kamp snart ble omberammet til kveldskamp dagen etter, forsvant denne muligheten, og det ble etter hvert klart at jeg nok måtte nøye meg med én kamp denne dagen, uten at det la noen demper på noe som helst.
Jeg hadde derfor flust av tid til å ta meg opp til Nord-London, og ved ankomst Victoria stasjon valgte jeg å bevilge meg en full english breakfast på stasjonens Wetherspoons-pub. Etter at de fjernet black pudding fra menyen, er det ikke ofte jeg spiser frokost ved denne kjedens puber lenger, men jeg valgte denne praktiske og enkle varianten snarere enn å drasse med meg bagasjen til for eksempel Regency Café, som dog hadde fristet. Med måltidet inntatt hoppet jeg på tubens Victoria Line nordover, og etter et linjebytte til Northern Line ved Warren Street, kunne jeg omsider stige av ved West Finchley, spasere til puben Elephant Inn og nyte turens første pint med cider. Bortsett fra en ussel halvliter pils et par uker tidligere, var vel dette faktisk også den første siden forrige tur i midten av november!
Wingate & Finchley holder til i Finchley, som er et område i bydelen Barnet; helt nord i London. Finchley ligger på et platå, og var i tidligere dager et landlig område som tilhørte biskopen av London. De få innbyggerne drev den gang blant annet griseoppdrett for å forsyne deler av London. På 1500-tallet hadde deler av skogen her blitt ryddet, og her gikk hovedveien nordover fra London mot blant annet Skottland. Den var helt frem til 1800-tallet beryktet for sine landeveisrøvere. I dag går det roligere for seg, og Finchley er hovedsakelig et boligområde med tre «sentrumsområder» i North Finchley, East Finchley og Finchley Church End (Finchley Central). Innbyggertallet vokste ikke minst etter at The Edgware, Highgate and London Railway i 1867 startet å betjene Finchley på sin rute fra Finsbury Park til Edgware, som en slags forløper til tubens Northern Line.
Jeg støtte heldigvis ikke på noen landeveisrøvere på min drøyt ti minutter lange spasertur fra Elephant Inn og ned til Summers Lane. Det skumleste i så måte var kanskje en liten gruppe med hasidiske jøder, som jeg passerte like før jeg så Wingate & Finchley sin noe spesielle hjemmebane foran meg. Spesiell først og fremst på grunn av hovedtribunen som gjerne er det første både groundhoppere og andre personer med interesse for fotball på dette nivået tenker på når klubben nevnes. Med snaut halvannen time til avspark ble jeg møtt av en funksjonær som kommenterte at jeg var tidlig ute og etter hvert førstemann gjennom inngangspartiet etter å ha betalt £12. Jeg vil påstå at det er en nokså stiv pris på step 3, der £10 ofte synes å være normen, men jeg klaget ikke, og etter å ha betalt ytterligere £2 for et program, kunne jeg innta klubbhusets bar, sette fra meg bagasjen i et hjørne og sette meg ned med en pint Stella cider til £3,90.
Wingate & Finchley ble i dagens utgave stiftet så sent som i 1991, ved en sammenslåing av klubbene Finchley og Wingate, men har selvsagt røtter mye lenger tilbake i tid. Finchley FC var den mest meritterte av de to, og ble stiftet så langt tilbake som i 1874. I 1902 ble de med i London League, før de i 1912 var med å stifte Athenian League (som mange kanskje vil vite var en velrenommert feederliga til Isthmian League). De fortsatte å hoppe frem og tilbake mellom disse to ligaene, før de omsider slo seg til ro i Athenian League etter andre verdenskrig. I 1952/53-sesongen gjorde de stor suksess i FA Cupen, da de først tok seg til de ordinære rundene for andre gang. Der ble Kidderminster Harriers slått 1-0 borte, og i andre runde ble selveste Crystal Palace slått 3-1, før det i tredje runde ble exit etter bortetap 0-2 for Shrewsbury Town.
Finchley gjorde det i det hele tatt godt i cupturneringer i denne perioden, og i løpet av 1950-årene var de et temmelig fast innslag i kvartfinalene av den prestisjetunge FA Amateur Cup. I 1964/65 nådde de også semifinalen, men på Arsenals hjemmebane Highbury måtte de gi tapt for Hendon; en av storhetene i amatør-fotballens glansdager. Våren 1954 vant Finchley uansett Athenian League før første og eneste gang, men fulgte opp med å deretter ende de på 2. plass tre ganger på rad (to av de tre gangene tapte de tittelen på målforskjell), før de i 1973 tok plass i Isthmian Leagues nye andredivisjon. Noen år senere ble denne omdøpt til Division One mens man utvidet med enda et nivå, og Finchley klarte aldri å ta seg opp i Isthmian Leagues øverste nivå før de etter en periode med økonomiske problemer valgte å slå seg sammen med Wingate i 1991.
For Wingate sin del ble den klubben stiftet i 1946 med det formål å bekjempe antisemittisme gjennom fotballen, og de tok navnet etter Orde Wingate – en britisk offiser som var involvert i den paramilitære Haganah-organisasjonen som kan ses på som en forløper til det israelske forsvaret. De startet opp i Middlesex Senior League, og var i 1951 med å stifte Parthenon League, der de ble den ligaens første seriemester, før de umiddelbart ble med i London League. Ti år senere fulgte et kort opphold i Delphian League, før den i 1963 ble ‘spist opp’ av Athenian League og ble sistnevntes nye andredivisjon. Men så kan man jo i og for seg spørre seg om dette i det hele tatt er den samme Wingate-klubben som er en del av dagens klubb, for Wingate slo seg i 1975 sammen med Leyton FC og dannet Leyton-Wingate. For selv om sistnevnte splittet igjen, var det først i 1992, lenge etter at man i 1984 reetablerte Wingate og startet opp med spill i Hertfordshire County League. De hadde tatt seg opp i South Midlands League Premier Division før sammenslåingen med Finchley i det herrens år 1991.
Dagens klubb tok etter sammenslåingen plass i South Midlands League, og etter å ha endt på 2. plass våren 1995, fikk de rykke opp i Isthmian League Division Three (ja, Isthmian League hadde den gang flere divisjoner enn i dag). Opprykk i 1999 ble fulgt opp med umiddelbart nedrykk, men en omstrukturering i 2002 sørget for at klubben ble plassert i Isthmian League Division One North. Etter to sesonger i Southern League i perioden 2004-2006, ble de flyttet tilbake sidelengs igjen til Isthmian 1 North, der de våren 2010 endte på 3. plass. Det betød at de sikret seg playoff-plass, men i semifinalen ble det hjemmetap med 2-3 for Enfield Town. 2010/11-sesongen ble imidlertid en ubetinget suksess da The Blues vant både Isthmians ligacup og London Senior Cup samtidig som en ny 3. plass sørget for en ny sjanse i playoff. Harlow Town ble slått 3-2 i semifinalen, og da de beseiret Brentwood Town med samme sifre i finalen, var de klare for Isthmian League Premier Division. Der har de holdt seg siden, selv om de var avhengige av hjelp og en solid dose flaks da de våren 2014 egentlig rykket ned, men senere ble benådet grunnet Worksop Towns i utgangspunktet (de forsøkte jo senere å angre seg, uten hell) frivillige degradering.
Finchley FC hadde allerede benyttet åtte forskjellige hjemmebaner da de i 1929 sikret seg tomten i Summers Lane der dagens anlegg ligger. Den nevnte hovedtribunen ble bygget ett år senere, og allerede i 1931 fikk man også på plass tribuneseksjonen på baksiden av denne. For de uinnvidde er det altså her snakk om et «dobbelsidig» bygg som både har tribuner ut mot både fotballbanen og mot rugby-banen ved siden av, og det er dette som gjør tribunen(e) ved Summers Lane helt unik og har gitt den status som verneverdig. For Wingate (eller ‘tidligere’ Wingate om man vil) sin del, mistet de i 1972 sin hjemmebane Hall Lane da den ble ofret for å bygge på motorveien M1, og de skal visst ha banedelt på Summers Lane allerede fra 1975.
Den spesielle hovedtribunen er bygget i art deco-stil, og noe bortenfor finner man blant annet klubbhuset og dets bar i det samme bygget som strekker seg et stykke nedover. Hovedtribunen er overraskende tilbaketrukket i forhold til banen, og i forkant av klubbhuset finner man der en seksjon der fire-fem betongtrinn utgjør en klassisk ståtribune under åpen himmel. På bortre kortside er det såkalt hard standing, og rett bak mål står i tillegg en liten ståtribune som gir tak over hodet. Tilsvarende har man også midt på bortre langside tak over hodet i form av et større overbygg, mens det på den siste kortsiden kun er hard standing under åpen himmel, og her er det også ganske trangt. Hovedtribunen som er det store trekkplasteret var ikke uventet også den delen av anlegget jeg selv likte best, og etter å ha unnagjort en foto-runde, kunne jeg returnere til baren for å få påfyll i glasset og også få kloa i en pin til £3.
Denne dagen var Staines Town på besøk, og tabellen for Isthmian League Premier Division var delvis noe uoversiktlig grunnet ulikt antall spilte kamper, men ved første øyekast så det ut som om begge lag trengte poeng av ulike grunner. Vertene hadde kun to lag mellom seg og Hendon som lå to poeng bak og befant seg på den siste nedrykksplassen, men samtidig hadde de en rekke kamper til gode på samtlige klubber bak seg, med unntak av Harrow Borough som også kun hadde spilt 19 kamper. For 11. plasserte Staines Town sin del hadde en dårlig periode sørget for at de var i ferd med å bli virkelig hektet av i playoff-kampen, og samtidig hadde de spilt flere kamper enn noen andre. Når man i tillegg kunne registrere at Staines hadde spilt hele sju kamper mer enn Wingate & Finchley, og at avstanden mellom de to kun var fem poeng, kan man vel kanskje si at tabellen løy noe.
Med det utgangspunktet var det nok trygt å si at ingen av disse to ville kunne ventes å blande seg inn i tetkampen, der Needham Market nå ledet an foran Bognor Regis Town, Havant & Waterlooville og Leiston som alle hadde kamper til gode på serielederen. Men da turens første kamp ble blåst i gang, fikk jeg se en frenetisk innledning der det muligens kunne stått noe sånt som 3-2 eller 3-3 etter et kvarters tid. Både Rob Laney og Reece Beckles-Richards hadde gode muligheter for hjemmelaget før Tanasheh Abrahams allerede i kampens fjerde minutt sendte de i føringen 1-0 med en herlig volley fra like utenfor 16-meterstreken. Kun et minutt eller to senere kom nesten utligningen da en heading fra en uidentifisert Staines-spiller ble reddet på streken av Bob Laney. Gjestene måtte imidlertid ikke vente lenge før de igjen var á jour.
Ti minutter hadde så vidt blitt passert da ballen falt til rette for Adrian Clifton, som fra utenfor 16-meteren sendte ballen forbi Blues-keeper Shane Gore. 1-1, i en periode som var preget av noe bortimot Hawaii-fotball. Herfra og ut var det dog sjansesløsingen de 170 betalende tilskuerne nok først og fremst vil huske fra denne kampen, for selv om det snart døde litt hen, var det fortsatt sjanser begge veier. Det meste gikk over eller utenfor, eller ble reddet av de respektive keepere. Clifton og Mohamed Bettamer hadde nettopp brent to gode sjanser for Staines da deres keeper Jack Turner måtte kapitulere og Reece Beckles Richards satt ballen i mål, men Blues-spissen var offside-plassert og linjemannen var oppe med flagget, slik at 1-1 sto seg til pause.
Det er neppe mange her hjemme (jeg vet kun om én til) som har lest den eminente boken «Changing Ends» av Mike Bayly, men han var i noen år involvert i nettopp Wingate & Finchley, og både i programmet og i et og annet bilde på veggen i klubbhuset fantes bevis for dette. Han har nå flyttet til Sheffield, men han engasjerte seg snart for å forsvare det jeg hevdet var en kanskje noe stiv inngangspris i en post på min Facebook-side. Ellers benyttet jeg pausen til å slå av en prat med noen fremmøtte fra begge leire mens jeg inntok en pause-pint. Hjemmefolket innrømmet at målet igjen må være å holde seg i divisjonen, mens representanter fra Staines-delegasjonen hevdet at playoff-toget nok allerede har gått og at de nå ville si seg fornøyd med en plassering midt på tabellen.
Innledningsvis var det noe lenger mellom sjansene i andre omgang, og det var nå nokså jevnspilt inntil hjemmelaget så ut til å tilrive seg et lite initiativ. Det var i hvert fall de som skapte sjansene i denne perioden med rundt en time spilt, og Swans-manager Johnson ‘Drax’ Hippolyte kan nok takke sin keeper Jack Turner for at vertene ikke scoret – spesielt da Turner med en solid inngripen hindret Beckles-Richards i å score sitt og hjemmelagets andre etter snaut halvspilt omgang. Noen minutter senere måtte han parere et brassespark fra Ben Pattie, og Turner fremsto nok etter hvert som en kandidat til tittelen «banens bestemann». På tampen ropte hjemmelaget på straffespark etter det de mente var en hands, men det ble raskt overskygget av at Swans-forsvarer Tommy Brewer nesten taklet ballen inn i eget mål. Heldigvis for ham ble han reddet av keeper Turner, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling.
Etter en siste pint i klubbhusets bar, rasket jeg omsider med meg bagasjen, takket for meg og gikk for å la buss 263 frakte meg ned til East Finchley tube-stasjon, der puben The Old White Lion lå beleilig plassert rett ved siden av. Dermed ble det sannelig enda en liten rast der før jeg beveget meg sørover. Jeg valgte å la Northern Line frakte meg helt ned til Balham, og fikk også en liten halvtime på øyet på turen dit ned. Derfra gikk ferden med lokaltog til East Croydon, og snart hadde jeg sjekket inn. Jeg hadde vurdert en pint på den gode puben Porter & Sorter, men ved ankomst East Croydon hadde den sett temmelig mørklagt og stengt ut, så jeg trakk meg i stedet tilbake med en pizza og sovnet mens jeg så høydepunkter fra dagens runde i Football League.
English ground # 376:
Wingate & Finchley v Staines Town 1-1 (1-1)
Isthmian League Premier Division
Summers Lane, 26 December 2016
1-0 Tanasheh Abrahams (4)
1-1 Adrian Clifton (11)
Att: 170
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield
Previous game: 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town
