Walton & Hersham v Westfield 27.12.2016

Tirsdag 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield

 

Etter våkenatten natten før, hadde det gjort godt med en solid dose søvn, og jeg var oppe frisk og rask med store forventninger til en dag som skulle by på tre kamper. Den første av disse hadde avspark klokka 11.30 hos Walton & Hersham, og jeg droppet hotellfrokosten til fordel for smørbrød fra WHSmith på East Croydon stasjon, der jeg også snappet opp dagens Non-League Paper før jeg satt meg på et av togene med kurs mot sentrale London. Ved Clapham Junction foretok jeg et kjapt togbytte og like før halv elleve kunne jeg spasere ut av Walton-on-Thames jernbanestasjon og gå de drøyt ti minuttene til Stompond Lane. I romjulen 2014 tok jeg en kikk innom Walton & Hershams hjemmebane da jeg hadde kamp hos lokalrival Walton Casuals på agendaen – en kamp som for øvrig ble avlyst og omberammet, men denne gang skulle jeg se kamp her.

 

Walton-on-Thames er en liten by som ligger i Londons pendlerbelte, og selv om den ligger helt nord i grevskapet Surrey, må den absolutt kunne sies å være en av Londons ytre bydeler. Walton har i dag omtrent 23 000 innbyggere, og den ligger som navnet røper selvsagt ved den kjente elven Themsen. Her befinner man seg snaut to og en halv mil sørvest for Charing Cross, som gjerne er utgangspunktet når man måler avstand fra sentrale London. Det er i dette området at Julius Cæsar skal ha krysset Themsen under sin andre invasjon av Storbritannia, og Walton har dessuten også vært åsted for filming av flere Monty Python-sketsjer. Deler av byens sentrumsområde var såpass nedslitt at det ble gjenstand for oppgradering i løpet av 1960-årene. For de som måtte undre, så er Hersham en landsby rett sør for Walton; på den andre siden av jernbanelinja.

 

Jeg betalte mine £7 i inngangspenger, og fikk samtidig beskjed om at avspark nå hadde blitt utsatt til klokka 12.00 fordi dommeren hadde fått det for seg at han ville gi det en ekstra halvtime i håp om å få ytterligere tint opp et lite område han mente var litt frossent. Jeg følte nærmest hjertet synke, for dette var en kraftig kjepp i hjulet for min planer om å ta meg videre til AFC Croydon Athletic tidsnok til deres avspark klokka 15.00. Det var belage seg på en ny grundig saumfaring av reiserutene for å sjekke muligheten for å likevel rekke frem dit, men jeg hadde ikke til hensikt å la dette legge noen demper på mitt besøk ved Stompond Lane, der jeg nå oppsøkte bua som brukes til salg av kampprogrammer. Jeg betalte £1,50 for et eksemplar av dagens program, og ble stående en stund og samtale med karen i bua.

 

Selv om dagens klubb har røtter tilbake til 1895 og stiftelsen av Walton FC, er dagens klubb stiftet i 1945 etter at denne slo seg sammen med Hersham FC rett etter krigen. Walton & Hersham var dette året en av klubbene som var med å stifte den ikke lenger eksisterende Corinthian League, som de vant tre sesonger på rad i perioden 1947-1949, før de fulgte opp med en andreplass og deretter tok steget opp i Athenian League. Der debuterte de med andreplass våren 1951, men The Swans gjorde seg nå bemerket i den da prestisjetunge FA Amateur Cup, der de i 1950/51-sesongen tok seg til kvartfinalen og kun tapte knepent 1-2 borte mot et Bishop Auckland som var denne svært gjeve turneringens storhet fremfor noen.

 

Begge de to påfølgende sesongene tok de seg ett skritt videre i denne turneringen, og da Crook Town – en annen storhet fra amatørfotballens glansdager – i 1951/52-utgaven ble slått 2-0 i kvartfinalens omkamp, skal det etter sigende ha vært ti tusen tilskuere på plass. Imidlertid måtte de i semifinalen se seg slått av Walthamstow Avenue på Fulhams Craven Cottage. Sesongen etter måtte det tre kamper til i kvartfinalen før Tooting & Mitcham United omsider ble slått 2-1 på nøytral bane hos Kingstonian, men igjen ble det semifinale-exit da Harwich & Parkeston vant 2-1 på Brentfords Griffin Park. I ligaen måtte de vente til våren 1969 før de kunne hanke inn Athenian League-troféet, og etter å ha fulgt opp med to strake andreplasser, ble de i 1971 valgt inn i Isthmian League. Deres stolteste øyeblikk var ikke langt unna…

 

Det må nemlig kunne sies å være 1972/73-sesongen, som endte med deres beste ligaplassering i form av andreplass i Isthmian Leagues toppdivisjon, som på den tiden (før etableringen av Conference) var en av tre ligaer som hadde sin toppdivisjon på nivået rett under Football League. I tillegg rasket de med seg troféet i Surrey Senior Cup for sjette gang, tok seg for første gang til FA Cupens andre ordinære runde, og ikke minst…de spilte seg endelig frem helt til finalen i FA Amateur Cup, der de også triumferte etter å beseiret Slough Town 1-0 på Wembley. Dave ‘Harry’ Bassett er nok det mest kjente navnet fra laget som vant den gjeve pokalen, men også andre av hans lagkamerater endte opp som faste innslag på det sterke engelske amatør-landslaget.

 

La oss også ta med at de den påfølgende sesongen igjen tok seg til andre ordinære runde av FA Cupen etter å gitt Football League-klubben Brighton & Hove Albion under ledelse av ingen ringere enn Brian Clough heftig bakoversveis da de feide FL-klubben av banen med 4-0 i omkampen på Stompond Lane. Så får det heller være at Hereford United ble for sterke i neste runde. I ligaen måtte de i 1975 ta turen ned i Isthmian Leagues andredivisjon, og det ble etter dette med en og annen visitt på den ligaens øverste nivå. Foreløpig siste slike visitt var et to sesongers opphold som endte i 2007, men klubben holdt seg i Isthmian League helt frem til våren 2016, da de etter flere år på nedre halvdel omsider måtte ta turen ned i Combined Counties League.

 

Det er nå lenge siden glansdagene, men min samtalepartner i program-bua hadde tydeligvis en god del anekdoter på lager fra denne perioden, og han kunne også etter hvert peke ut et par-tre Swans-legender fra denne epoken som hadde kommet for å se sin gamle klubb denne dagen. Idet jeg snudde meg for å oppsøke klubbhusets bar som ligger til siden for inngangspartiet tilbaketrukket fra selve banen og dens hovedtribune, så jeg en kjent skikkelse. Groundhopperen og den notoriske gjerrigknarken Howard hadde tatt turen fra Nottingham; sannsynligvis med en Megabus-billett til £1 på nattbussen. Den halvtimes lange utsettelsen hadde skapt problemer også for ham, der han hadde tenkt seg til Fisher FC etter denne kampen – for øvrig en kamp også jeg hadde kikket på. Jeg kom frem til at det foreløpig var noe tidlig for en pint, så det var med en flaske j2o at jeg satt meg ned i klubbhusets bar for å ta en rask kikk på alternativene og de relevante reiseruter.

 

Heldigvis hadde jeg pakket med meg nødladeren jeg fikk til jul, og som i løpet av turen skulle vise seg å være en av de mest tiltrengte julegaver jeg har fått, for batteriet får kjørt seg når man til stadighet må på nett for å sjekke status på kamper og baneinspeksjoner samt oppdatere seg på reiseruter og andre ting. Det så nå stygt ut med tanke på å rekke neste kamp, dersom jeg ikke bevilget meg en taxi fra Wimbledon, og det ville ikke være gratis – spesielt ikke i julehøytiden! Fisher bød på tilsvarende utfordringer, men Howard mente han ville rekke det ved å løpe de siste 2-3 kilometerne! Den karen bruker ikke penger på slikt som taxi.. Jeg bestemte meg for å ta det som det kom og først konsentrere meg om kampen her på Stompond Lane, og jeg gikk nå for å ta en ny kikk på anlegget som har vært Walton & Hershams hjemmebane siden 1933.

 

Klubben skal allerede i 1908 ha blitt tilbudt denne tomten, men det er en annen historie. Siden 1942 har man banedelt med den lokale friidrettsklubben, men anlegget er på ingen måte blant de verste med løpebaner, og det har kanskje også noe med at det er seks løpebaner og ikke åtte som er mer normalt. Man kommer inn på den ene langsiden, med hovedtribunen noen titalls meter foran seg. Denne er bygget i mur, og erstattet i 1960-årene en mye eldre og visstnok temmelig falleferdig tribune som sto her. Dagens hovedtribune er opphøyet fra bakken, byr på sitteplasser, og entres via trapper i forkant av tribunen. I tillegg huser den også garderober og den slags, og på begge sider av tribunen er det såkalt hard standing.

 

På motsatt langside bygget supporterne i årene rett etter andre verdenskrig en klassisk ståtribune som strekker seg hele banens lengde, men denne er dessverre ikke bare stengt. Den har også blitt sperret av med store plater som er spikret opp slik at man ikke kan hverken bevege seg eller se inn i den – ‘boarded up‘ er en god engelsk beskrivelse. Man kan dog stå mellom denne avstengte tribunen og gjerdet som omkranser banen. Betongtrinnene med terracing som de anla i svingene på kortsidene er imidlertid fortsatt der, men her er man visse steder nokså langt fra det som skjer på gressmatta. Stompond Lane var nok enda mer spennende før man valgte å stenge av den nevnte ståtribunen på bortre langside, men det er uten tvil et stadion det er verdt å besøke før det muligens snart er for sent.

 

Saken er nemlig den at klubbens tilværelse her kan gå mot slutten, da lokale myndigheter tydeligvis ønsker tomten til noe annet. Den lokale rivalen Walton Casuals spiller jo for tiden sine hjemmekamper hos Whyeleafe mens deres Waterside Stadium gjennomgår en total forvandling, og når tiden er moden for retur til Themsens bredder nord i Walton, er det noen som mener at det vil være naturlig at Walton & Hersham også flytter inn slik at de to kan banedele der. Blant disse er det visstnok en del lokalpolitikere som ser dette som en praktisk og naturlig løsning, men Swans-folket jeg pratet med var på ingen måte overbegeistret over denne idéen. Min tidligere samtalepartner i bua virket å ha et ørlite horn i siden til Casuals, og uttalte at han håpet i det lengste at de kunne redde Stompond Lane, før han la til at det i motsatt fall heller ikke på noen måte er gitt at de ender opp sammen med Casuals.

 

Denne formiddagen var det Woking-klubben Westfield som sto på motsatt banehalvdel når en aldri så liten toppkamp skulle utkjempes i Combined Counties League Premier Division. Det vil si, det virket stadig mer usannsynlig at noen ville kunne gjøre noe med serieleder og tittelforsvarer Hartley Wintney, som hadde 15 poeng ned til Westfield på andreplass og hele 21 poeng ned til fjerdeplasserte Walton & Hersham. De to sistnevnte hadde dog henholdsvis to og tre kamper til gode på lederne, men det ser likevel tøft ut. For hjemmelagets del hadde selvsagt tre uavgjort på de fire siste ligakampene vært medvirkende til at man var såpass hektet av, men man skal samtidig huske at Hartley Wintney ble nektet opprykk sist fordi deres hjemmebane ikke oppfylte stadionkravene. De sies å ha tro på at så ikke vil skje denne gang, men om så skulle skje, vil jo opprykket gå til beste søkerklubb blant de tre beste, så det var naturligvis viktige poeng det skulle kjempes om.

 

Tidligere Walton & Hersham-manager Tony Reid har nå ansvar for Westfield, og det var hans utvalgte som startet best. Til alt overmål var det også en tidligere Swans-spiller som sto bak da Westfield tok ledelsen i det sjuende minutt. James Cottee tok frispark fra utenfor det ene hjørnet av 16-meteren, og ballen endret retning i en spiller slik at keeper Liam Beach var utspilt. 0-1, og gjestene fortsatte å kjøre på mens hjemmelaget i innledningsfasen var nest best i stort sett alle spillets faser. Karle Carder-Andrews var nære på å doble ledelsen, og halvveis ut i omgangen var det nok en tidligere Swans-spiller som nesten straffet tidligere lagkamerater, men Aaron Watsons volley gikk like utenfor. Da vi begynte å nærme oss en halvtimes spill hadde imidlertid vertene kommet langt bedre med i kampen, og de fikk snart belønning.

 

Med drøyt ti minutter til pause ble et frispark slått inn i Westfield-feltet, og Jamil Okai la tilbake til Elliott Simpson som på volley og via nok en retningsforandring sendte ballen i mål bak Westfield-keeper Gary Ross – for øvrig nok en tidligere Swans-spiller! 1-1, og nå var hjemmelaget i støtet, for ikke lenge etter hadde de snudd kampen da en corner fra Billy Marshall fant Jamie Thoroughgood på bakre stolpe. Han gjorde ingen feil og satt inn 2-1 til stor jubel fra hjemmefansen, og selv om Walton & Hersham hadde avsluttet omgangen bra, var det nok noe misvisende med tanke på det som hadde utspilt seg de første 20-25 minuttene. Likevel var det fortsatt hjemmelaget som fortsatt ledet 2-1 da dommeren blåste kraftig i fløyta for å signalisere pause.

 

Jeg benyttet anledningen til å unne meg en rask pint cider i klubbens bar, og det skulle vise seg å være en ytterst vis beslutning, for der inne kom jeg nemlig i prat med en kar som skulle til Mitcham-området umiddelbart etter kampslutt, og som nå tilbød meg skyss dit slik at jeg kunne hoppe på trikken derfra. Med en bekymring mindre var det bare å tømme glasset og igjen ta oppstilling for å se andre omgang sparkes i gang. Det virket som om manager Simon Haughway hadde fått skikk på sitt hjemmelag, for de hadde nå tilsynelatende få problemer med å holde Westfield fra livet. Det var heller ikke stort å melde om av sjanser det første kvartet etter pause, da mye foregikk på midtbanen.

 

Timen var passert med noen minutter da innbytter Joe Grant kunne økt ledelsen kort etter å ha kommet innpå. Et frispark ble av Thoroughgood headet ned til Grant, men hans avslutning gikk over mål. Like etter var det Billy Marshall som fyrte løs, men keeper Ross reddet nede ved stolpen. Med et kvarter igjen burde TJ Nkoma avgjort sikret de tre poengene for vertene, men fra god posisjon sendte han ballen over. Med unntak av noen gode raid fra Adam Bellmaine på venstrekanten, hadde ikke Westfield sett ut som noen stor trussel i andre omgang, og således så det ut til å gå mot hjemmeseier da vi gikk over på overtid og vi så smått begynte å forberede oss på å forlate Stompond Lane.

 

Men på overtid fikk gjestene plutselig noen gode muligheter da de presset sitt vertskap bakover, og Jake Bedford (nok en spiller med fortid i Walton & Hersham!) hadde allerede avsluttet like over da Westfield i det femte tilleggsminutt fikk sin til da største sjanse i omgangen. Arron Watson vendte opp og sendte i vei et skudd som mange så i mål, men keeper Beach fikk på mesterlig vis slått til corner. Flere pustet åpenbart lettet ut og antok at svanene hadde klart brasene, men da klokka hadde tikket over i det sjette tilleggsminuttet kom corneren inn i feltet, der Westfield hadde sendt opp man og mus. Arron Watson fikk en touch på ballen og sendte den i mål til 2-2 for en høydramatisk avslutning, der dommeren blåste for full tid før keeper Beach rakk å hente ballen ut av nettet.. Hjemmespillerne raste, og mens flere av de 154 betalende tilskuerne lot mishagsytringer hagle mot dommeren forlot vi åstedet for å haste mot sør-London.

English ground # 377:
Walton & Hersham v Westfield 2-2 (2-1)
Combined Counties League Premier Division
Stompond Lane, 27 December 2016
0-1 James Cottee (7)
1-1 Elliott Simpson (34)
2-1 Jamie Thoroughgood (37)
2-2 Arron Watson (90+6)
Att: 154
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £4

 

Next game: 27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM)
Previous gane: 26.12.2016 Wingate & Finchley v Staines Town

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg