Nord-Irland v Aserbajdsjan 11.11.2016

Fredag 11.11.2016: Nord-Irland v Aserbajdsjan

 

Jeg hadde håpet å kunne foreta en oktober-tur som inkluderte årets Western League Hop, men måtte dessverre innse at den denne gang måtte utgå. Da jeg litt senere i stedet så muligheten for en liten november-tur, var det imidlertid en aldri så liten trøst, og ikke minst ivret jeg nå voldsomt etter et gjensyn med Belfast og et besøk ved Glentorans fantastiske hjemmebane The Oval, som var hovedårsaken til at jeg i det hele tatt begynte å kikke på muligheten for å ta turen over. Jeg hadde bestilt plass på SAS sitt formiddagsfly til Manchester denne fredagen, og hadde der en time og et kvarter på å bytte til EasyJet sitt fly til Belfast. Etter at SAS-maskinen også landet noe tidligere enn planlagt, viste det seg også å være mer enn nok av tid. Vel fremme på Belfast International, var det bare å vente på buss 300 til sentrale Belfast, og etter at den kom nokså forsinket kunne jeg betale £10,50 for en returbillett og la den frakte meg de 45 minuttene ned til Europa Buscentre i Belfast sentrum.

 

Jeg hadde brukt mine fars Eurobonus-poeng til å booke overnatting ved Park Inn by Radisson på Clarence Street West, et par minutters gange fra bussterminalen, og jeg fikk raskt sjekket inn før jeg umiddelbart var på farten ut døra igjen. Klokka var nå nemlig i ferd med å bli fem, og jeg hadde planer for kvelden som først og fremst gikk ut på at jeg skulle møte min kompis Ulster Jim. Etter at jeg startet planleggingen av turen, oppdaget jeg nemlig at Nord-Irland skulle spille VM-kvalifiseringskamp mot Aserbajdsjan på Windsor Park denne fredagen, og Ulster Jim hadde vært behjelpelig med å ordne meg en billett til kampen som hadde blitt utsolgt flere uker i forkant. Nordiren som nå bor i West Midlands og som i lengre tid har styrt klubbsjappa til Stourbridge, traff jeg første gang for snart fire år siden, under et besøk til Stourbridge, og vi har holdt kontakten siden den gang.

 

Møtested var Laverys Bar, og da jeg ankom der få minutter over fem, var Jim og et par av hans kumpaner i ferd med å tømme sine glass, og vi benyttet anledningen til å flytte oss over rundt hjørnet til The Royal Bar på Sandy Row. Der kunne jeg unne meg turens første pint mens vi ladet opp med herlig lojalistisk live-musikk, og et par norske kompiser som hadde tatt seg en helgetur var allerede på plass. De hadde ikke tenkt seg på kampen, men hadde i likhet med flere engelske kompiser som ville ankomme utover ettermiddagen og kvelden reist over hovedsakelig for å unne seg en helgetur med kompiser i forbindelse med Remembrance Day-helgen og diverse arrangementer i forbindelse med dette. Jim fikk de £35 som han hadde lagt ut for billetten som ville gi meg adgang til North Stand, og stemningen sto i taket der vi rakk å helle innpå to-tre pints før de av oss som skulle på kamp brøt opp for å driste oss ut i regnet og spasere de rundt tjue minuttene ned til Windsor Park.

 

Windsor Park er hjemmebane både for den nordirske fotballstorheten Linfield og det nordirske landslaget, og har fått sitt navn etter det område av sør-Belfast det ligger i. For å ta litt raskt om Belfast, så burde det vel være unødvendig å fortelle at det er Nord-Irlands største by og administrasjonssenter. Med det relativt nye bygrensene ble innbyggertallet i selve Belfast by i 2014 beregnet til 333 000, men om man inkluderer omliggende områder som det vil være naturlig å se på som en del av storbyområdet, vil dette tallet i stedet være drøyt 585 000. Belfast spilte en vesentlig rolle i den industrielle revolusjon, og var frem til midten av 1900-tallet et betydelig globalt industrisentrum. Byen ligger ved elven Lagan, og er fortsatt hjemsted for verdens største tørrdokk. De enorme kranene ved verftet Harland and Wolff er da også kjente landemerker, og det var blant annet her Titanic ble bygget (den delen av byen skulle jeg igjen stifte nærmere bekjentskap med dagen etter).

 

Da man i 1903 begynte byggingen av Windsor Park, var det etter et design av stadion-arkitekten fremfor noen – skotten Archibald Leitch, men da det ble åpnet i 1905 så det nok en ganske annerledes ut enn det gjør i dag. Lenge var det kun én sittetribune i form av en klassisk Grandstand som sto på langsiden der man i dag har South Stand, og i forkant av denne hadde man en ‘paddock’ med ståtribune. De tre andre sidene hadde ståtribune, og kortsiden The Kop var den eneste under åpen himmel. På det meste hadde Windsor Park en kapasitet på 60 000, men i 1960-årene ble den andre kortsiden, the Railway End, omgjort til sittetribune, og i 1980-årene ble deretter ståtribunen på North Stand revet og erstattet med en ny toetasjes sittetribune. Anlegget ble renovert ytterligere i 1996, da også ståtribunen på The Kop ble rasert og erstattet med den nye sittetribunen Kop Stand. Så sent som i fjor startet man igjen en ny oppgradering av Windsor Park, der nå også Grandstand-tribunen dessverre ble revet og erstattet med den nye South Stand. Samtidig fant man sprekker i fundamentet på en av tribunene, slik at man også valgte å erstatte begge kortsidene. Begge langsidene har for øvrig nå to nivåer, mens kortsidene har ett stort nivå.

 

Jeg skulle gjerne vært her før den gamle Grandstand forsvant, men det hjelper lite å tenke slik, og man finner langt kjipere anlegg enn Windsor Park. Det at den nordirske fansen skulle vise seg å skape en flott atmosfære var da også medvirkende til et godt inntrykk. Men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang. Der Ulster Jim fortsatte mot inngangen til The Kop, dreide jeg inn mot inngangen til North Stand og kunne omsider søke ly for regnet ved å dukke inn under sistnevnte tribune. Der fikk jeg byttet £4 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og ytterligere £3 ble også betalt for fanzinen Everywhere We Go, som denne gang hadde blant annet en omfattende gjennomgang av det nordirske landslagets tur til Frankrike i sommerens EM-sluttspill. Jeg fikk også anledningen til å dytte en burger i truten, siden jeg ikke hadde spist stort siden avreise fra Gardermoen.

 

Nå vi først er inne på sommerens EM, så var (i hvert fall for min del) Nord-Irland et særdeles velkomment og friskt pust, så lenge det varte. Dette var da også første gang de deltok i et EM-sluttspill, men de har jo som kjent tidligere vært med i VM-sluttspill. Da Peter McParlands scoringer var medvirkende til at de tok seg helt til kvartfinalen i 1958-VM, var det selvsagt noe før min tid, men jeg husker godt deres deltakelse i både 1982-VM i Spania og 1986-VM i Mexico. Det noe spesielle med Nord-Irland er jo at dagens nordirske fotballforbund IFA (Irish Football Association) og landslaget i perioden frem til 1921 representerte hele Irland, før FAI (Football Association of Ireland) ble stiftet som fotballens øverste organ i den irske republikk og det som i dag er Irland.

 

Som en rak motsetning til situasjonen i Norge, er nå entusiasmen voldsom rundt landslaget i Nord-Irland, og man håper nok å igjen kunne kvalifisere seg til et VM. Gruppeseieren vil selvsagt gå til Tyskland, men da de andre lagene i gruppa er Aserbajdsjan, Norge, San Marino og Tsjekkia, er det s slett ikke utenkelig at nordirene skal kunne klare andreplassen og dermed få muligheten til å kvalifisere seg til Russland-VM i 2018 via playoff. Norge er nok slik de fremstår for tiden kun en marginalt større trussel en San Marino, og på forhånd ville nok de fleste si at Tsjekkia blir den hardeste utfordreren i så måte. Det var imidlertid Aserbajdsjan som la beslag på andreplassen etter tre runder, og laget fra Kaukasus hadde faktisk til gode å slippe inn mål så langt. De hører jo egentlig hjemme i Asia, men lagene fra Kaukasus er jo medlemmer av UEFA, og Aserbajdsjans kamper hadde vært alt annet enn målfester så langt. Tyskland ledet med maksimal uttelling og 9 poeng, mens Aserbajdsjan på andre hadde 7 poeng (2-1-0 og en målforskjell på 2-0). Nord-Irland på tredje hadde 4 poeng (1-1-1, men de hadde møtt både Tyskland og Tsjekkia borte) og ville passere sine gjester med seier. For ordens skyld hadde Norge 3 poeng, Tsjekkia 2 poeng og San Marino 0 poeng.

 

Dette må kunne sies å ha vært en nøkkelkamp for Michael O’Neill og hans utvalgte, for med tap ville det se veldig tøft ut, mens man med seier derimot ville skaffe seg et godt utgangspunkt foran kampene i 2017. Aserbajdsjan har under sin trener Robert Prosinecki – den gamle kroatiske storspiller – imidlertid vist seg vanskelige å bryte ned, og hans bortelag hadde tidlig et par halvsjanser som satt et lite støkk i hjemmepublikummet. Mens regnet økte i styrke, tok nordirene dog gradvis over kontrollen, ledet an av ikke minst en glimrende Chris Brunt. Shane Ferguson hadde allerede fått en god mulighet og avsluttet i nettveggen, og Brunt hadde headet rett på keeper da vertene tok ledelsen i det 27. minutt. Et innkast ble stusset videre av Jonathan ‘Jonny’ Evans, og Kyle Lafferty kunne sette inn 1-0 til voldsom jubel. Tretten minutter senere ble ledelsen doblet da Chris Brunt sendte et utsøkt innoverskrudd frispark inn i feltet, der ballen traff pannebrasken til Gareth McAuley, og det var like lite å utsette på hans heading som besørget 2-0 og ikke ga Aserbajdsjan-keeper Kamran Aghayev noen særlig sjanse. Nordirenes ledelse virket komfortabel da de gikk i garderoben ved pause.

 

Aserbajdsjan skapte et par farligheter tidlig i andre omgang, og innbytter Deniz Yilmaz ble spilt gjennom av det som vel var Ruslan Gurbanov, men en utrusende Michael McGovern i det nordirske målet fikk avverget. I stedet fikk hjemmelaget igjen kampen inn i sitt spor. Deres press uten ball sørget for at gjestene fikk liten tid med ball, og en rekke ganger ble de stresset til feilpasninger som førte til at vertene vant igjen ballen. Flere mål lå nesten litt i kortene, og tjue minutter ut i andre omgang fikk Nord-Irland sitt tredje. Vertene viste styrke på dødball, og også dette målet kom fra en dødball – denne gang fra et hjørnespark som fant Conor McLauglin på første stolpe, og han headet i mål til 3-0 med sitt første landslagsmål. Kampen var avgjort, og “Will Grigg’s on fire” runget igjen over Windsor Park, slik den hadde gjort da han noen minutter tidligere hadde kommet innpå, og en rekke andre anledninger i løpet av kampen. En Chris Brunt som hadde spilt med bandasjert hodet etter en skade han pådro seg tidlig i første omgang, fikk æren av å sette kronen på verket i det 83. minutt. Brunt gikk jo glipp av sommerens EM med en skade, og således var det kanskje et lite plaster på såret da han fastsatte sluttresultatet til 4-0 med et skudd fra like utenfor 16-meteren. Muligens fikk kaptein Steven Davis en ørliten touch som gjorde at ballen så ut til å endre litt retning, men Brunt ble kreditert og 18 404 kunne juble over tre poeng – det vil si med unntak av den lille kontingenten fra Aserbajdsjan.

 

Det var altså godt besatt på et stadion som nå oppgis å ha en kapasitet på 18 614, og høljregnet la ingen demper på jubelscenene. Spesielt på The Kop hadde det vært voldsom stemning kampen gjennom, og jeg tror ikke det var en eneste person på denne tribunen som ikke sto oppreist i samtlige 90 minutter. Nord-Irland hadde dermed også tatt seg forbi Aserbajdsjan, som for øvrig også hadde blitt passert av et Tsjekkia som ikke uventet beseiret Norge. Jeg hadde tatt med meg en liten sammenleggbar paraply med det varslede skybruddet i tankene, men den hadde jeg selvsagt lagt igjen på Royal Bar, så nå måtte jeg traske tilbake i drittværet. Det var bare å trekke Pelsall Villa-lua godt ned over ørene og lange ut langs gater der vannet nå rant i strie strømmer og hadde laget store vannpytter. Heldigvis hadde jeg på meg en delvis vannavstøtende jakke, slik at jeg kunne blitt langt våtere enn det jeg var da jeg igjen dukket inn på Royal Bar og av en kompis fikk overrakt min paraply tjue minutters tid etter at jeg egentlig hadde bruk for den.

 

Nå hadde også flere kompiser fra Birmingham og omegn ankommet, og det ble snart bestemt at vi skulle ta en taxi ned til Taughmonagh Social Club, der jeg også tilbragte et par kvelder i juli. Dette etablissementet ligger enda lenger sør i Belfast, og en liten taxitur senere steg jeg ut av drosjebilen….og mistet kveldens kampprogram rett i en enorm vannpytt, slik at det skulle vise seg å bli totalt ødelagt (jeg må nok gå til anskaffelse av et nytt eksemplar til min samling). For å gjøre en lang historie kort, ble det noen timer med begersvinging i trivelig selskap før jeg fikk personalet til å ringe en taxi for å frakte meg tilbake til hotellet før det ble altfor sent. Den ankom litt før klokka to, og det hadde allerede vært en temmelig fuktig kveld. Nå var det på tide å få seg litt søvn for turens forventede høydepunkt dagen etter.

Northern Irish ground # 1:
Northern Ireland v Azerbaijan 4-0 (2-0)
FIFA World Cup Russia 2018, Qualifying Group C
Windsor Park, 11 November 2016
1-0 Kyle Lafferty (27)
2-0 Gareth McAuley (40)
3-0 Conor McLauglin (66)
4-0 Chris Brunt (83)
Att: 18 404
Admission: £35
Programme: £4

 

Next game: 12.11.2016: Glentoran v Coleraine
Previous game: 15.10.2016: Drøbak/Frogn v Oslojuvelene
Previous UK game: 31.08.2016: Annfield Plain v Richmond Town

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg