Runcorn Town v North Shields 04.01.2016

Mandag 04.01.2016: Runcorn Town v North Shields

Etter noen dagers med vekslende hell i Skottland var det altså på tide å avslutte det kaledonske eventyret for denne gang og returnere til England. Jeg droppet frokosten ved Premier Inn-hotellet i Dundee og gikk nokså tidlig over veien for å sette meg på toget som skulle ta meg den første etappen ned til Edinburgh. Som tidligere nevnt var det i løpet av mine snaue to døgn i Dundee aldri det minste tegn til et gløtt av solen, men kun en konstant mørk himmel som dumpet regn ned på byen med voldsom intensitet. Utenfor turistattraksjonen som er Scotts gamle skip RRS Discovery hadde fortauet og deler av veien i løpet av helgen utviklet seg til å bli en liten innsjø. Siden jeg hadde droppet frokosten før avreise, lot jeg første toget videre fra Edinburgh gå uten meg og unnet meg i stedet en eninent full scottish breakfast ved stasjonspuben The Nor’ Loch.

 

Det skal nevnes at jeg opprinnelig hadde planlagt den vestlige ruten ned fra Skottland; via Glasgow og ned gjennom Cumbria og Lancashire, men de voldsomme flommene hadde sørget for at denne linjen allerede i flere dager hadde vært stengt mellom Glasgow og Carlisle, og var ventet å være det helt til starten av februar! Mett og fornøyd kunne jeg uansett fortsette reisen, og neste etappe gikk ned til York, der jeg benyttet ventetiden til å snappe opp dagens utgave av Non-League Paper (som man åpenbart ikke får tak i i Skottland), slik at jeg hadde nytt interessant lesestoff på turen videre herfra. Den gikk mot Liverpool med Transpennine Express, og etter lang reise fra Dundee kunne jeg omsider stige av på stasjonen Liverpool South Parkway.

 

Denne stasjonen har merkelig nok ikke noen taxiholdeplass, til tross for at den er et viktig knutepunkt og også betjener Liverpool Airport. Men jeg har også tidligere overnattet ved Stalbridge Guest House, der jeg nå hadde betalt £20 for overnatting, og husket ganske godt veien til dette etablissementet som ligger 10-15 minutters spasertur fra den nevnte stasjonen. Etter at den trivelige verten hadde fått sjekket meg inn, hadde jeg tid til å slappe av og lese litt på senga mens jeg ga mobiltelefonene en liten opplading, før jeg unnet meg en pitstop og en pint på puben The Masonic på vei tilbake til togstasjonen. Etter en rast tømte jeg glasset og trasket videre mot stasjonen for å sette kursen mot Runcorn.

 

Denne dagen hadde tidlig i planleggingsstadiet av turen gitt meg litt hodebry, og da en kamp der Redditch United og Solihull Moors skulle gjøre opp i Birmingham Senior Cup først ble beremmet til denne dagen men nesten umiddelbart flyttet til mandagen etter, sto jeg igjen med en meny der eneste nye destinasjon for meg var Tower Hamlets. Samtidig vurderte jeg også revisits til ikke minst Hitchin Town, men da FA Vase-oppgjøret mellom North Shields og Runcorn Town endte uavgjort og dermed gikk til omkamp fattet jeg straks håp om at denne omkampen ville bli mandagskamp denne uken. Runcorn Town har nemlig denne sesongen hatt for vane å bruke mandag som kampdag for sine hjemmekamper i midtuken, og det viste seg at min mistanke var korrekt. Selv om Runcorn-klubben og North West Counties League offentliggjorde mandag som kampdag tok det imidlertid flere dager før det ble endelig bekreftet, angivelig fordi North Shields i utgangspunktet var lite lystne på mandagskamp.

 

Nøyaktig åtte minutter tok toget fra Liverpool South Parkway til Runcorn, som er en industriby i grevskapet Cheshire. Den ligger ved elven Merseys sydlige bredd, der den kjente elven gjør en sving, og med en slik geografisk plassering har Runcorn også vært en såkalt cargo-havn. Etter den industrielle revolusjon var Runcorn en liten nokså avsidesliggende landsby, men på 1700-tallet ble den en såkalt health resort før man mot slutten av det århundret begynte å anlegge havnen der. På 1800-tallet ble det etablert betydelig industri av forskjellig slag – ikke minst produksjon av blant annet såpe, og den kjemiske industrien var utover 1900-tallet den viktigste delen av byens økonomi. De andre industriene er i stor grad forsvunnet, men den kjemiske industrien er fortsatt viktig i Runcorn.

 

På 1960- og 1970-årene ble det anlagt en såkalt new town øst for den allerede eksisterende bykjernen, og disse har nå smeltet sammen slik at innbyggertallet i Runcorn nå har passert 70 000. Rett på andre siden av Mersey ligger byen Widnes mot nord, og broen Runcorn Silver Jubilee Bridge som forbinder de to er i seg selv en attraksjon. Ellers har man fra Runcorn snaut 13 kilometer nordøstover til Warrington og rundt to og en halv mil vest-nordvestover til Liverpool. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og selv opp groundhopper-paret Lee og Katie hadde tatt turen fra County Durham og forsøkte å lokke meg med på pubbesøk ved stedets Wetherspoons-pub, valgte jeg i stedet å traske rakt til kveldens kamparena. Det viste seg å være en noe kronglete vei som ikke minst er mye lenger enn nødvendig da man gå en veldig lang omvei rundt hele anlegget før man kommer til innkjørselen.

 

Det var foreløpig ikke stor aktivitet her, og med halvannen times tid til avspark var det kanskje ikke så rart. Inngangspartiet, som nås i enden av en nokså lang grusvei som leder til anlegget. Dette var foreløpig ikke bemannet, og karene som gjorde sine forberedelser der pekte meg tilbake i retning av en stor bygning på utsiden som huser klubbens bar. Pavilions Sports Complex huser ikke bare denne fotballklubben, men også en cricketklubb og muligens enda flere sportsklubber. Utenfor selve banen til Runcorn Town er det en annen fotballbane hvis ustelte gressmatte og forfalne gamle tribuner tydeligvis ikke hadde vært i bruk på en stund. I baren fikk jeg byttet £2,80 mot en pint Carling cider som jeg nippet til mens jeg leste litt i Non-League Paper.

 

Runcorn Town har har røtter tilbake til 1967 og stiftelsen av klubben under navnet CKD, som faktisk spilte sine første sesonger i Runcorn Sunday League. I 1974 tok de steget opp i Warrington & District League og slo seg året etter sammen med ICI Weston (antakelig en klubb som representerte kjemi-giganten ICI sitt anlegg like ved, som nå drives av Ineos) og tok navnet Mond Rangers. Under dette navnet spilte de seg opp i Cheshire League, der de fortsatt befant seg da de tok dagens navn så sent som i 2005. Fem år senere fikk de innpass i North West Counties League og debuterte ved å sikre seg andreplass i sin første sesong og dermed opprykk til NWCL Premier Division. Der fulgte de opp med ny andreplass og virket å ha etablert seg som et topplag. De har siden den gang også vært fast søker om opprykk til step 4, og så også denne sesongen.

 

Dagens kamp dreide seg imidlertid om FA Vase og omkamp i tredje runde mellom Runcorn Town og de regjerende mestrene North Shields, etter at det opprinnelige oppgjøret i nordøst hadde endt uavgjort 1-1. Det skal også nevnes at kveldens kamp hadde vært gjenstand for en baneinspeksjon allerede klokka 10 på formiddagen, men den ble bestått, i motsetning til det som var tilfelle med kampen jeg en stund hadde vurdert hos Tower Hamlets. Ved min ankomst var det allerede en håndfull tilreisende supportere fra North Shields til stede i baren, og de økte sakte men sikkert i antall. Men en drøy halvtime til avspark drakk jeg opp og gikk for å betale meg inn med £5 og fikk et voldsomt sjokk da de fortalte at de allerede var utsolgt for program!

 

Med godt under halvparten av de etterhvert 178 betalende tilskuerne allerede innenfor er dette noe bortimot en skandale, og så godt som hele kontingenten av bortesupportere satt fremdeles i baren på utsiden. Jeg forsøkte raskt å ordne et program ved å oppsøke klubbens kontorer inne på anlegget, og jeg ble henvist til en kar som lovet å sende meg en online-versjon om jeg ga ham min email-adresse (noe de aldri gjorde!). Det er i og for seg ingen total katastrofe, men det er likevel noe jeg finner voldsomt irriterende, og jeg var langt fra den eneste som ergret seg over dette denne kvelden i Runcorn!

 

Selve Runcorn Towns hjemmebane ved Pavilions har nok sett mange endringer de siste årene etter at klubben klatret i pyramiden, og man kommer inn i hjørnet på den ene kortsiden. På denne kortsiden har man såkalt hard standing, og det er også tilfelle på motsatt kortside der det imidlertid virker noe mindre utbygd. Fra inngangspartiet får man på sin høyre hånd langsiden med bygget som huser blant annet de nevnte klubbkontorene. Mellom dette bygget og inngangspartiet er det et lite parti der stående tilskuere har tak over hodet. Bortenfor det nevnte bygget er det en større prefabrikert tribune for stående tilskuere. På motsatt langside har man to tribuner; en sittetribune og en ståtribune, og nede ved hjørnet mot nærmeste kortside har man en tea bar.

 

En lokal kar kunne for øvrig fortelle meg at den tidligere nevnte banen som ligger ubrukt rett ved siden av faktisk er den tidligere hjemmebanen til klubben Runcorn Albion, som visstnok spiller i Warrington & District League. En annen kar mente imidlertid at den tidligere hadde blitt benyttet av en eller flere klubber tilknyttet de(n) kjemiske fabrikken(e) på andre siden av veien, men for alt jeg vet kan dette være identisk med Albion-klubben. Ut fra beskrivelsen skjønner man kanskje at man ved Pavilions virkelig har et bakteppe av industri, der anleggene til Ineos og Viridor dominerer området. Førstnevntes store anlegg for produksjon av kaustisk soda og klor-baserte kjemikalier ruver både på andre siden av veien og også som nærmeste nabo på samme side av veien, mens Viridor sitt anlegg er et av Storbritannias største gjenvinnings- og forbrenningsanlegg av sitt slag. Dessverre var fotoforholdene slik at dette var vanskelig å dokumentere med et mobilkamera, men jeg har fått låne et bilde eller to av Lee Stewart, tillegg til ett helt avslutningsvis tatt i dagslys ved en tidligere anledning av Russell Cox (hans blogginnlegg kan leses her).

 

Runcorn Town hadde startet sin FA Vase-sesong i første kvalifiseringsrunde, og hadde i tur og orden vunnet hjemmekamper mot Litherland REMYCA, Barnton, Abbey Hey og Garforth Town. Noen vil huske at North Shields forrige sesong vant Wembley-finalen i FA Vase ved å komme bakfra for deretter å slå Glossop North End 2-1 etter ekstraomganger, og som regjerende mester hadde først kommet inn i andre ordinære runde, der de på hjemmebane hadde slått Ashington 3-0. Klubbene fra Northern League har jo i det hele tatt dominert denne turneringen de siste årene, der troféet seks av de syv siste sesongene har havnet hos en representant fra Northern League. Etter at Runcorn Town hadde klart uavgjort i nordøst var det imidlertid flere som hadde tro på at de skulle klare brasene på hjemmebane, men selv om North Shields ikke på noen måte virker å være like sterke som de var forrige sesong, var jeg ikke helt overbevist, og hadde fortsatt bortelaget som en knepen favoritt før kampstart.

 

Jeg hadde i det minste klart å få tak i et stensil med lagoppstillingene, og North Shields startet med sju av spillerne som også spilte Wembley-finalen fra start forrige sesong. To av disse var også involvert i de første sjansene, der Michael McKeown skrudde et frispark rundt muren og rett i armene til Runcorn-keeper Danny Lever, mens Ben Richardson skjøt like utenfor etter fint forarbeid av Gary Ormston. Vertene hadde etter en snaut kvarter en sjanse da James McShane headet over, men det var North Shields som hadde klart mest å by på fremover den første drøye halvtimen. McKeown var igjen på farten, og hans innlegg fant Dan Brown som headet like utenfor. Etter at hjemmelagets Sean Kelly sendte et skudd i nettveggen, var Dan Brown igjen frempå like før pause med en avslutning som gikk like over. Dermed 0-0 til pause.

 

Jeg hadde sett første omgang sammen med Lee og Katie og deres passasjer Shaun Smith, og vi fikk også selskap av en annen groundhopper-kompis, Anthony Robinson, i tillegg til andre groundhoppere som blant annet Graeme Holmes og grinebiteren Tony Morehead. Pavilions’ mest populære samtaleemne i pausen var hvorvidt det i det hele tatt hadde blitt trykket opp et program, og mange stilte seg tvilende til dette. Anthony kunne imidlertid trekke opp et eksemplar som bevis på at så var tilfelle, men det kan neppe ha vært spesielt mange! En gruppe North Shields-supportere fortalte at ingen av deres fans hadde fått tak i et program, og at dette også gjaldt selv deres klubbsekretær! Jeg har jo selv tidligere vært vitne til «gribber» som kjøper opp en stor bunke med programmer for å tjene penger på de ved å selge de på Ebay, men det virket ikke å være tilfelle her, og da er det nok kun så enkelt som at de trykket opp altfor få programmer. Dårlig planlegging kan man kanskje kalle det!

 

Etter et første omgang i høyt tempo, var det langt slappere saker som ble vist frem tidlig i andre omgang, og flere av de rundt meg begynte allerede å spekulere i at det kunne gå mot uavgjort 0-0 og ekstraomganger. Chris Lester hadde skutt like utenfor for vertene da gjestenes Dean Holmes imidlertid sendte vertene i føringen da han omsatte kampens til da første virkelig store sjanse etter en drøy time. Ben Richardson vendte opp og fant Holmes inne i feltet, og sistnevnte kunne pirke inn 0-1. Runcorn-manager Simon Burton gjorde samtlige tre bytter i sin jakt på utligning, men vertene hadde problemer med å finne ut av et disiplinert og solid North Shields-forsvar som styrt av en god kaptein Kevin Hughes tvang hjemmelaget til å avslutte fra distanse. Et frispark fra Paul Shanley skapte dog litt hodebry i gjestenes forsvar før keeper Sean McCafferty fikk ryddet opp, men da innbytter Warren Bellew skjøt utenfor på overtid var det hjemmelagets siste sjanse, og dommeren blåste av med North Shields som seierherrer.

 

I neste runde ventet bortekamp mot vinneren av South Shields og Morpeth Town, og jeg hadde personlig en følelse av at North Shields uavhengig av utfallet der dermed ville møte den kanskje største favoritten til tittelen. Lee spådde umiddelbart at et eventuelt møte mellom South Shields og North Shields ville bli en såkalt all ticket game med fullt hus og flere tusen tilskuere, men nå skulle det senere vise seg at det ble Morpeth Town. Uansett var det en tøff kamp som ventet North Shields. Anthony hadde tilbudet meg skyss tilbake til Runcorn stasjon, og vi hadde nå fått hastverk. Da det hadde tatt meg over 25 minutter å gå fra stasjonen, var det et kjærkomment tilbud som gjorde at jeg rakk 21.56-toget tilbake til Liverpool South Parkway og dermed slapp å vente på 23.07-toget. Jeg unnet meg igjen en pitstop og en pint ved The Masonic på spaserturen tilbake til hotellet, der jeg straks fant senga etter en lang dag.


English ground # 314:
Runcorn Town v North Shields 0-1 (0-1)
FA Vase, 3rd Round replay
Pavilions, 4 January 2016
0-1 Dean Holmes (62)
Att: 178
Admission: £6
Programme: Sold out! (apparently £1,50)
Pin badge: £3

 

Next game: 05.01.2016: Blackfield & Langley v Hamworthy United
Previous game: 03.01.2016: Forres Mechanics v Wick Academy

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg