Det var nyttårsaften morgen, og jeg befant meg i Glasgow der jeg hadde hatt base i forbindelse med en skotsk PL-dobbel dagen før. Før jeg midlertidig forlot Skottland for å sette kursen mot England og Newcastle, hadde jeg imidlertid tenkt å få med meg en treningskamp i det østlige Glasgow. Dette var den eneste kampen jeg hadde vært kar om å finne denne dagen, og den skulle opprinnelig spilles på Provanmill Park; hjemmebanen til St. Roch’s som er en klubb i den skotske Junior-pyramiden. Etter frokost var det tid til å lese litt i en medbragt bok før jeg sjekket ut og slet meg opp til en bussholdeplass i en av sidegatene til Buchanan Street, ikke langt fra Glasgow Queen Street stasjon. Derfra var det vel buss nummer 19A som fraktet meg østover mens jeg fulgte med på kartet, og etter et drøyt kvarter kunne jeg stige av nesten rett utenfor Provanmill Park – eller James McGrory Park, som er det nye navnet på hjemmebanen til St. Roch’s.
Den ble i 2013 omdøpt til ære for mannen som også ble en legende i Celtic og skal inneha den britiske scoringsrekorden med 550 mål – hvorav 485 i den skotske toppdivisjonen (og 408 av disse igjen i ligaen) samt flere andre lignende rekorder. Klubben hadde bedt meg møte opp ved deres hjemmebane, til tross for at det etter hvert ble klart at kampen ville spilles hos dagens motstander Blochairn Star. Inne i klubbhuset var det allerede noen fremmøtte, og selv om det var meget tidlig takket jeg nei til en kopp te og valgte meg heller en boks Strongbow fra kjøleskapet. Klokka var i ferd med å passere tolv, og dette hadde vært opprinnelig klokkeslett for avspark for dagens kamp, men det ble senere utsatt til 13.45 da det passet folket bedre. Jeg hadde allerede tatt en liten kikk rundt Provanmill Park, hvis gressmatte bar preg av de store nedbørsmengdene den siste tiden, og jeg forsto godt at de ikke ville risikere den ytterligere med å spille en ubetydelig kamp her mens Junior-pyramiden hadde jule- og nyttårs-pause.
Jeg hadde heldigvis droppet joggesko for medbragte vintersko for anledningen, men de fikk unngjelde nokså heftig i det som noen steder var et lite gjørmebad. Provanmill Park er er koselig lite anlegg, som visse steder fremstår som temmelig forsømt og falleferdig, men med en solid dose karakter. Inngangen er på den ene kortsiden, der man på venstre hånd får et bygg som huser toalettene, men som for tiden var stengt og fremsto som totalt forfallent med noe bortimo en søppeldynge foran seg. På høyre hånd har man klubbhuset som i forkant har et et utbygg, og dette er det eneste stedet på anlegget der tilskuerne har tak over hodet. Begge langsidene har man klassisk terracing under åpen himmel, mens det kun er gress bak det bortre målet. I tillegg til at supportereffekter tilhørende klubbens ultras-gruppering som ble oppbevart i klubbhuset var «prydet» med blant annet klistremerker fra venstreekstreme grupperinger, hadde muren på den ene langsiden grafitti der det sto «Refugees Welcome», og ikke overraskende er det nok stor politisk avstand mellom undertegnede og mange i denne delen av Glasgow.
St. Roch’s er altså en klubb som spiller i den skotske Junior-pyramiden (som igjen IKKE har noen verdens ting å gjøre med det vi i Norge tenker på som junior-fotball, men snarere er en egen pyramide som opererer parallelt med den ‘ordinære’ pyramiden), og de befinner seg nå i West Region Central District First Division, som tilsvarer nivå tre i den vestlige regionen (som igjen er en av tre regioner). De er nå nyopprykket, men hadde nok sin storhetstid så langt tilbake som i 1920-årene, lenge før man man innførte dagens system. De vant to år på rad Glasgow League, som de den gang spilte i, og ikke minst vant de i 1921/22-sesongen den gjeve Scottish Junior Cup, godt hjulpet av en ung James McGrory som etter den sesongen forsvant til Celtic, der han ble en legene av dimensjoner.
Etter min rundtur (mens jeg forgjeves forsøkte å tørke den verste gjørmen av skoene) forklarte noen av klubbrepresentantene at de hadde noen frivillige som ville gjøre visse utbedringer og oppgraderinger, og de pekte og forklarte hva de hadde i tankene, før jeg ble vist rundt i klubbhusets indre. Jeg hadde lest at klubbens bar kan sammenlignes med å entre en tøff East End pub av typen der man kommer inn og føler samtalen stoppe opp mens alle de lokale stirrer på den fremmede nyankomne, men det var trivelige folk her og jeg følte meg velkommen. Jeg har jo en stund ønsket å stifte nærmere bekjentskap med Junior-fotballen i Skottland, men denne hadde nå jule- og nyttårs-pause, slik at dagens kamp var en treningskamp. En annen utfordring med Junior-fotballen er at man offentliggjør kampprogrammet for kun en uke eller to av gangen, slik at det er vanskelig å planlegge for oss som bor utenlands.
Selv om kampen nå ikke skulle spilles her, møttes man for å skifte her for deretter å kjøre den korte turen ned til det langt mer spartanske anlegget ved Glenconner Park. St. Roch’s-manager Andy Cameron var også involvert i klubbens styre, og virket som en virkelig ildsjel med et utall jern i ilden i driften av klubben. Han var også identisk med karen som jeg hadde vært i dialog med på Twitter, og mannen som hadde gitt meg en liten omvisning, og nå fortalte han at jeg ville få skyss av Tam(?). Dette viste seg å være nok en trivelig kar som jobbet som taxisjåfør i Glasgow, og jeg kastet omsider bagen min inn i hans drosje før vi kjørte de få minuttene ned til Glenconner Park. Dermed forlot jeg Provanmill Park, men kanskje jeg en gang i fremtiden kan se en obligatorisk kamp her.
Etter å allerede ha sett en kamp i Hamilton, hadde jeg ytterligere en kamp på menyen denne dagen, og turen gikk nå med tog fra Hamilton West til stasjonen Airbles, som er den nærmeste stasjonen til Motherwells hjemmebane Fir Park. Etter den åtte minutter lange togturen var det fortsatt drøyt to og en halv time til avspark i Motherwell, så jeg spaserte de fem minuttene opp til JD’s Sports Bar (JD står for Jack Daniels’), der jeg slo meg ned og oppdaterte meg på situasjonen ved Fir Park. Der var det nå nemlig skepsis knyttet til hvorvidt kampen ville kunne spilles etter det voldsomme regnværet som heldigvis hadde gitt seg. Merkelig nok hadde det hittil på turen vært svært lite regn som falt på meg mens jeg var ute og gikk, men derimot var det vært til gjengjeld betydelige mengder som hadde blitt dumpet ned fra oven mens jeg sov min skjønnhetssøvn i hotellsenger, satt på tog, eller så kamp mens jeg sto i ly på en tribune.
Dette regnet hadde nå skapt store utfordringer ved Fir Park, der klubben på sin Twitter også advarte mot at det var ventet en ny snarlig voldsom skur, slik at man etter hvert valgte å tilkalle en dommer til å ta en kikk på gressmatta. Det skal også sies at Motherwell var usedvanlig flinke til å oppdatere folk om står via Twitter, og der er det mange klubber som virkelig har noe å lære. De kom med hyppige oppdateringer (sikkert minst hvert kvarter) om hvordan gressmatta så ut og hvordan utsiktene til kamp var, og slik fortalte de også at dommeren hadde blitt forsinket, men at man begynte å bli håpefulle da den mest heftige delen av den nevnte regnskuren syntes å akkurat styre unna Fir Park. Og da dommeren omsider ankom, kunne de dele den gledelige nyheten om at der ville bli kamp.
Dermed slapp jeg å stresse mot Edinburgh i et forsøk på å rekke hjemmekamp hos Hearts, og selv om togtrafikken nå var oppe og gikk igjen mellom Glasgow og Edinburgh (det var full stans i disse da jeg hadde dratt opp fra Newcastle om morgenen, og toget til Glasgow Central endte i Edinburgh, der man kort før min ankomst hadde fått opp linjen mot Glasgow Queen Street, mens det gikk ytterligere mange timer før man fikk opp linjen mot Glasgow Central) ville det vært på hengende håret om jeg ville nådd det. Nå slapp jeg altså å tenke mer på dette, og kunne i stedet unne meg nok en pint ved JD’s Sports Bar, der jeg menget meg en liten gruppe meget trivelige Motherwell-supportere.
Så sent som på begynnelsen av 1800-tallet var Motherwell en liten landlig landsby med rundt 600 innbyggere, men vokste første og fremst etter jernbanens ankomst i 1848, med etablering av industri. Dette var medvirkende til at Motherwell vokste frem til å bli Skottlands stål-hovedstad, med en betydelig stålindustri som ga byen tilnavnet Steelopolis. I 1970-årene var det mer enn 13 000 personer ansatt bare i byens stålindustri, men etter nedgangstider på 1980-tallet la Ravencraig i 1992 ned sitt store anlegg, og Motherwells rolle som stålgigant var historie. Dette førte til stor arbeidsledighet, men ting synes å være ha snudd noe etter årtusenskiftet, med nye næringsveiers inntog. Motherwell ligger i området North Lanarkshire, og dens bykjerne har drøyt 30 000 innbyggere, men en del mer om man regner med forstedene.
Motherwell Football Club ble i 1886 stiftet da to lokale klubber slo seg sammen, og den nye klubben fikk i 1893 innpass i den skotske ligaens nye andredivisjon. Siden den gang har vel klubben så vidt jeg vet aldri befunnet seg lavere enn på nivå to, og våren 1932 vant de for første og hittil eneste gang den skotske ligatittelen. I 1951 vant de ligacupen, mens de året etter vant sin første av to titler i den skotske FA Cupen da Dundee ble slått 4-0 foran over 136 000 tilskuere på Hampden Park. Motherwell har nå befunnet seg på øverste nivå siden 1985, men den eneste tittelen siden den gang er deres andre FA Cup-tittel. Den kom i 1991, og igjen var det en Dundee-klubb som ble slått da Dundee United ble slått 4-3 etter ekstraomganger. Men samtidig har klubben gjennom historien hele sju andreplass og åtte tredjeplasser i ligaen, og vært tapende finalist i FA Cupen fem gangen og i ligacupen to ganger.
Da det var på tide å spasere ned til Fir Park med rundt tre kvarter til avspark, var det såpass mørkt at det var temmelig umulig å få tatt noen tilfredsstillende bilder, men jeg fikk tatt en kjapp kikk rundt Fir Park, som domineres av den store South Stand på den ene kortsiden. Den ble åpnet i 1993, og med sine to etasjer rager den over resten av anlegget. På motsatt kortside er Dave Cooper (North) Stand av nokså likt design, men altså med kun ett nivå, og denne ble åpnet i 1995. East Stand var tidligere en ståtribune som under navnet East Enclosure befant seg under åpen himmel inntil den fikk tak i 1954, og ble omgjort til sittetribune tidlig i 1990-årene etter den ulykksalige Taylor-rapporten. På motsatt langside sto tidligere anleggets hovedtribune, som med to nivåer lenge var anleggets eneste skikkelige tribune. I 1962 begynte man arbeidet med å erstatte denne med dagen Phil O’Donnell Stand, som er litt snodig i den forstand at man her har deler av rammeverket som strekker seg i hele banens lengde mens selve tribunen ikke gjør det samme. Dette har bakgrunn i at en beboer fikk rettens medhold i at en ny tribune ville hindre solskinn på hans hage, og da vedkommende senere la ut huset sitt for salg hadde klubben ikke lenger midler til å fullføre den. Imidlertid kjøpte de i stedet selv huset for å bruke det til kontorer.
Etter en tur innom klubbsjappa fikk jeg nesten bakoversveis da jeg ble avkrevd £4 for et program, og selgeren begrunnet prisen med at det var en dobbeltutgave som også dekket derby-kampen mot Hamilton Academical tre dager senere. De må gjerne bruke en slik begrunnelse til å skru opp prisen, men jeg stiller meg tvilende til hvorvidt de som kjøper et flere dager gammelt program til den siste av de to kampene vil føle at det er verdt prisen når man blir servert gammelt nytt og utdaterte tabeller etc. Etter å ha betalt £19 for adgang til East Stand kunne jeg konstatere at programmet i form og innhold var noe tilsvarende det man finner i engelsk Football League. Jeg bet meg imidlertid merke i en interessant artikkel om den gamle målsniken Willie Pettigrew, før jeg for å sikre meg en scotch pie. Magen rumlet nå slik at jeg unnet meg to stykker, og £4 fattigere kunne jeg igjen konstatere at denne pai-varianten er svært smakfull, og at man paiene i Skottland generelt sett er langt mer «fettete» enn det man blir servert sør for grensen.
Motherwell befant seg før kamp på tredje siste plass, og kunne trenge poengene for å holde Kilmarnock på kvalik-plassen på avstand. Det var imidlertid tett der kun to poeng skilte Kilmarnock på 11. og nest siste plass og Dundee på 6. plass før dagens kamper. Kveldens gjester var St. Johnstone som hadde tatt turen ned fra Perth, og de la på sin side beslag på fjerdeplassen, med med hele 12 poeng opp til de ufyselige serielederne fra Celtic. Øverst på tribunen på West Stand er det en bred gangvei der man har blant annet matutsalg og toaletter, og her fikk jeg faktisk hele kampen stå fritt og lene meg på det bølgebryter-lignende gelenderet bak bakerste seterad, slik at jeg fikk se kampen stående. For øvrig fremsto gressmatta på en måte som fikk meg til å lure på hvorfor avlysning i det hele tatt hadde vært et tema. Den så helt flott ut, men det ble da også sagt at æren for dette skulle tilfalle banemannskapet.
Det var underholdningsmessig ingen stor forestilling som utspilte seg i første omgang, og da vi passerte halvtimen hadde vel nesten det mest interessante vært minuttet med applaus som i det tiende spilleminutt hyllet den avdøde Motherwell-spilleren Phil O’Donnell som døde under en kamp i 2007. Dette ble markert fordi det dagen før hadde vært på dagen åtte år siden. Mark McGhee er kanskje fortsatt en forhatt mann blant mange i Reading, men han har uansett manager-jobben i Motherwell, og skal ha rokkert litt på midtbanen til denne kampen, og det så etter hvert ut til å bære frukter. Men at de etter hvert tok et grep om kampen kan kanskje også delvis skyldes at St. Johnstone etter kun tjue minutter mistet sin viktige talisman Michael O’Halloran som måtte ut med skade. Dermed ble det tamt fremover for gjestene, og det hjalp nok heller ikke at også midtbanespiller Murray Davidson måtte hinke av et kvarter senere.
Beskrivelsen var kanskje noe streng, for Motherwell hadde et knippe halvsjanser som endte med avslutninger over eller utenfor, mens Well-keeper Connor Ripley måtte i aksjon med en god redning for å stoppe et skudd fra Steven MacLean. Hjemmelaget fikk uttelling med omtrent åtte minutter til pause, da midtstopperen Ben Hall headet i mål fra en corner. Gjestene kunne og burde svart kort etter da de på en kontring kom to mot en, men da Chris Kane fikk ballen var han så tett oppi keeper Ripley at han burde skutt på første touch i stedet for å forsøke og runde keeperen som vant duellen. I stedet var det vertene som like etter kontret i omgangens siste ordinære minutt, og Scott McDonald spilte gjennom Stephen Pearson som trakk seg fri og avsluttet. Hans første skudd ble mesterlig blokkert av høyreback Darnell Fisher, men returen sendte Pearson i mål i bortre hjørne, og dermed 2-0 til pause.
Andre omgangs første sjanse tilfalt gjestene, og det var en fenomenal redning fra keeper Ripley som hindret at Liam Craig reduserte med en heading. De tilreisende hadde nå en periode hvor de etter dette kom seg til et par-tre halvsjanser i rask rekkefølge, men avslutningene traff ikke mål. Hjemmelaget var heller ikke videre opptatt av å legge seg bakpå og ri på ledelsen, og Scott McDonald kunne økt ytterligere med en heading som gikk like utenfor, mens innbytterne David Clarkson og Lionel Ainsworth også kom nære for vertskapet som etter hvert hadde få problemer med å sikre seieren foran 4 055 tilskuere. For min del ble det en rask exit for å raskt marsjere tilbake til Airbles stasjon, der jeg akkurat rakk 21.48-toget tilbake til Glasgow Central. Der ble det tid til en siste pint på Wetherspoons-puben The Sir John Moore, rett ved togstasjonen og hotellet, før jeg trakk meg tilbake etter nok en lang dag.
Scottish ground # 4:
Motherwell v St. Johnstone 2-0 (2-0)
Scottish Premier League
Fir Park, 30 December 2015
1-0 Ben Hall (38)
2-0 Stephen Pearson (45)
Att: 4 055
Admission: £19
Programme: £4
Pin badge: £3,50
Turen gikk nå inn i en fase der det var på tide å dra nordover til Skottland, hvor jeg denne dagen hadde funnet en dobbel i skotsk Premier League. Med tidlig avspark klokka 15.00 i Hamilton, så jeg raskt muligheten for en dobbel der først og fremst Motherwell var en åpenbar kandidat blant de øvrige kampene med avspark 19.45. Jeg hadde også planer om å forhåpentligvis kunne ta en liten avstikker på vei dit etter innsjekking i Glasgow, som jeg hadde valgt meg som base siden det var både mer sentralt og billigere enn alternativer i Hamilton og/eller Motherwell. Derfor var jeg allerede rundt halv ni på plass på Newcastle stasjon for å innta en herlig full scottish breakfast komplett med et deilig stykke haggis, før jeg satt meg på 09.35-toget mot Glasgow Central, der jeg ankom snaut to og en halv time senere.
Jeg hadde betalt £35 for overnatting ved Premier Inn-hotellet på Argyle Street, et steinkast fra stasjonen Glasgow Central, men med innsjekking fra klokka 14 var jeg litt spent på om jeg fikk sjekke inn over halvannen time tidligere. Det viste seg å gå uten det minste problem, og etter å ha slengt fra meg pikkpakket returnerte jeg til stasjonen for å sette meg på toget som skulle ta meg til Hamilton. Før vi kom så langt hoppet jeg imidlertid av i Cambuslang for å ta en kikk på hjemmebanen til Junior-klubben (og igjen, den skotske Junior-pyramiden har ingen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men er en egen pyramide som operer parallelt med den «ordinære» pyramiden) Cambuslang Rangers.
Det er nå en stund siden jeg fattet interesse for Junior-pyramiden etter å ha merket meg flere sterke resultater av Junior-klubber i den skotske FA Cupen (der et lite antall Junior-klubber får delta, uten at jeg her skal gå inn på disse kriteriene), og ikke minst å ha oppdaget at det i denne pyramiden skjuler seg en rekke tilsynelatende herlige stadion-skatter. Forrige sesong ble mye oppmerksomhet i groundhopper-miljøet viet Junior-klubben Benburb da de flyttet fra sin slitne Tinto Park som ble ansett som det aller ypperste hva gjelder karakter, og dessverre gikk jeg glipp av denne, men det er fortsatt mange andre flotte og sjarmerende anlegg. Et av disse er Somervell Park i Cambuslang, og der tok jeg nå en kikk.
En mer detaljert skildring av dette kan finnes et annet sted, men Somervell Park er et klassisk anlegg som skal være typisk for de tidligere eldre anleggene i Junior-pyramiden. Mange av disse har gressvoller eller ståtribuner under åpen himmel med en stor hovedtribune på en av langsidene som eneste ordentlige tribunekonstruksjon. Ved Somervell Park er det utelukkende ståplasser i form av klassisk terracing på alle fire sider, og på den ene langsiden gir ganske riktig en hovedtribune tak over hodet på store deler av langsiden. Somervell Park fremsto for meg som koselig, selv om omgivelsene synes å være et noe slitent industriområde, og nede på en delvis gjengrodd eng bak den bortre langsiden ligger av en eller annen grunn det som må være mange hundre bildekk som ligger og slenger.
Etter denne lille avstikkeren var det bare å gå den korte veien tilbake til Cambuslang stasjon, som for øvrig uansett var på veien mellom Glasgow og Hamilton, og dermed var det bare å sette seg på et av togene igjen for å fortsette ferden som tok meg til Hamilton West. Dette er den nærmeste stasjonen til Hamilton Academicals hjemmebane New Douglas Park, og herfra går det en gangvei langs jernbanelingen, og denne fører til det nevnte fotballstadionet. Hamilton skal med sine snaut 55 000 innbyggere være Skottlands åttende største by, og er administrasjonssenter for South Lanarkshire. Byen ligger snaut to norske mil sørøst for Glasgow og drøyt fem og en halv mil sørvest for Edinburgh. Den gikk tidligere under navnet Cadzow, før den på 1400-tallet ble ømdøpt under James, Lord of Hamilton (1st Lord Hamilton).
New Douglas Park har vært hjemmebane for Hamilton Academical siden 2001, da man etter sju år i eksil kunne flytte inn på sitt nybygde anlegg. Deres gamle – og tilsynelatende langt mer sjarmerende – Douglas Park ble solgt til supermarkedkjeden Sainsbury’s og revet i 1994, og dette supermarkedet passerer man rett før man kommer til dagens anlegg, da det ligger på nabotomta. Men mens man ventet på at det nye anlegget skulle bli ferdig, måtte The Accies finne seg i å banedele med både Albion Rovers og Partick Thistle. Deres nye stadion er ikke voldsomt spennende, og noe av grunnen til dette er også at de lenge kun var tribuner på to av sidene. Hovedtribunen står på den ene langsiden, mens en annen sittetribune står på kortsiden til venstre sett fra hovedtribunen. I tillegg satt man i 2008 opp en midlertidig sittetribune på den andre langsiden for å oppfylle PL-kravene om et all seater anlegg med kapasitet på minst 6 000.
Hamilton Academical ble stiftet i 1874 for å representere skolen Hamilton Academy, og skal være den eneste profesjonelle klubben i Storbritannia som ble startet opp som en del av slik institusjon. De fikk i 1897 være med i den skotske Football League som erstatning for Renton etter at sistnevnte trakk seg fra ligaen, og de tok plass i ligaens andredivisjon. Ligaen besto da den gang også kun av to divisjoner som imidlertid var mye større enn i dag, og Hamilton spilte seg for første gang opp i eliten med opprykk i 1906. I 1911 var de tapende finalist i den skotske FA Cupen, og det var tilfellet også i 1935 da de for andre og foreløpig siste gang tok seg til denne finalen. Samme år gjorde de såvidt jeg kan se også sin beste ligainnsats, da de endte på 4. plass i toppdivisjonen. Rundt årtusenskiftet var klubben en svipptur nede på nivå fire, men de har nå vært tilbake i Premier League siden opprykket i 2014.
Det var en drøy time til avspark ved min ankomst, og jeg benyttet noe av ventetiden ved å ta en kikk rundt utsiden av anlegget, og å stikke hodet innom klubbsjappa for å ta en kikk. Der hadde de ingen pin til min samling, men jeg fikk i det minste byttet £2,50 mot et eksemplar av dagens kampprogram. Det viste seg å være en dobbelutgave for både dagens kamp mot Inverness Caledonian Thistle og kampen mot Kilmarnock på Boxing Day – fire dager tidligere. Dermed var det strengt tatt mest interessante stoffet som tabeller etc noe utdatert, men det er vel ingen overraskelse at de ufyselige grønne- og hvitstripede fra det østlige Glasgow ledet an foran Aberdeen. Viktigere for dagens kamp var det at Hamilton befant seg på 8. plass, eller fjerde sist om man vil, med to poeng ned til Kilmarnock på nest siste plass som betyr kvalifisering mot Championship-motstand. Med like mange poeng lå dagens motstander Inverness CT på plassen bak, så man si at det var en viktig kamp i så måte.
Jeg betalte £22 for inngang og fant meg en plass høyt oppe på hovedtribunen der jeg satt meg ned og bladde raskt gjennom programmet mens lagene varmet opp. Det skal også nevnes at New Douglas Park dessverre har kunstgress, og med det varslede regnet kunne det selvsagt være en fordel, men jeg er fortsatt ingen fan. Opprinnelig var det gressmatte her da anlegget ble åpnet i 2001, men tre år senere ble det lagt kunstgress som måtte fjernes igjen da man i 2008 rykket opp i Premier League. Etter nye fem år med gress kunne de igjen legge nytt kunstgress i 2013. Hjemmelaget kom fra tre strake tap etter at man også hadde tapt den nevnte hjemmekampen mot Kilmarnock fire dager tidligere, og sto nå med kun en seier på de ti siste i ligaen (1-3-6). Inverness kom på sin side fra to strake uavgjorte og var ubeseiret på sine tre siste.
Da kampen startet regnet det lett og blåste friskt, og det var ikke noe festforestilling, selv om Miles Storey kom alene med Hamilton-keeper og -kaptein Michael McGovern etter ti minutter, men tapte duellen ved å skyte rett på keeper. Greg Tansey sendte deretter i vei et frispark som i det 18. minutt ble assistert av vinden og blåste rett i mål bak Hamilton-keeper og -kaptein Michael McGovern til ledelse for bortelaget. Det førte selvsagt til stor jubel fra de 154 tilreisende supporterne fra Inverness som befant seg på tribunen bak mål, og som for øvrig var den del av 1 555 tilskuere totalt. Etter dette økte regnet stadig på til å bli et voldsomt skybrudd der det buldret noe aldeles voldsomt da regndråpene hamret ned på tribunetaket. Storey kunne doblet ledelsen, men det sto 0-1 da dommeren blåste for pause. Pausen ble for min del benyttet til å betale £1,90 for å teste klubbens paier, og valget falt på en god mince pie.
Mens stormen Frank herjet over store deler av Storbritannia, og spesielt deler av Skottland og det nordlige England, sank humøret ytterligere et hakk hos hjemmefansen fem minutter ut i andre omgang da Liam Polworth fikk legge an og skyte fra utenfor 16-meteren, og ballen gikk i mål til 0-2. Av meldingene deler av de lokale nå hadde spillende manager Martin Canning var det ikke alle som egner seg nå på trykk, men da vi nærmet oss halvspilt andre omgang fikk plutselig vertene fornyet håp nærmest ut av det blå. Inverness-keeper Owain Fon Williams hadde nettopp levert en god redning på avslutning fra Ali Crawford da en ball fant innbytter Carlton Morris inne i feltet, og han reduserte til 1-2 fem minutter etter at han hadde kommet innpå. Med snaut ti minutter igjen kom også utligningen til 2-2 da et frispark inn i feltet ble headet i mål av Ziggy Gordon. Men dette var bare starten på dramaet som utspilte seg i sluttminuttene.
Med snaut to minutter igjen av ordinær tid trodde nemlig gjestene at de hadde sikret seieren da Greg Tansey scoret sitt andre frisparkmål for dagen med en perle som fra rundt 20 meter snek seg inn helt oppe i krysset. Med hjemmelaget gikk rett i angrep, og en corner i kampens siste ordinære minutt fant veien til Christian Nade som på bakerste stolpe headet inn utligningen til 3-3. Regnet pøste ned, og hjemmefolket jublet over det de trodde var en scoringen som sikret ett poeng, men nesten tre minutter på overtid smalt det igjen. Liam Polworth skjøt fra drøyt 20 meter, og ballen virket å bli delvis tatt av vinden der den suste i mål oppe i krysset. Etter noen vanvittige sluttminutter endte det altså med borteseier 3-4. For min del var det tid for å trosse værgudene og regnet som nå heldigvis hadde avtatt en god del (god timing!) og returnere til Hamilton West togstasjon og toget videre mot dagens andre kamp i Motherwell.
Scottish ground # 3: Hamilton Academical v Inverness Caledonian Thistle 3-4 (0-1) Scottish Premier League New Douglas Park, 30 December 2015 0-1 Greg Tansey (18) 0-2 Liam Polworth (51) 1-2 Carlton Morris (66) 2-2 Ziggy Gordon (81) 2-3 Greg Tansey (88) 3-3 Christian Nade (90) 3-4 Liam Polworth (90+3) Att: 1 555 Admission: £22 Programme: £2,50 Pin badge: n/a
Jeg befant meg i Skottland for å få med meg en dobbel i den skotske Premier League, der første kamp skulle finne sted i Hamilton. Etter å ha sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket returnerte jeg til stasjonen Glasgow Central for å sette meg på toget som skulle ta meg til Hamilton. Men før vi kom så langt hoppet jeg imidlertid av i Cambuslang for å ta en kikk på hjemmebanen til Junior-klubben (og igjen, den skotske Junior-pyramiden har ingen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men er en egen pyramide som operer parallelt med den «ordinære» pyramiden) Cambuslang Rangers.
Det er nå en stund siden jeg fattet interesse for Junior-pyramiden etter å ha merket meg flere sterke resultater av Junior-klubber i den skotske FA Cupen (der et lite antall Junior-klubber får delta, uten at jeg her skal gå inn på disse kriteriene), og ikke minst å ha oppdaget at det i denne pyramiden skjuler seg en rekke tilsynelatende herlige stadion-skatter. Forrige sesong ble mye oppmerksomhet i groundhopper-miljøet viet Junior-klubben Benburb da de flyttet fra sin slitne Tinto Park som ble ansett som det aller ypperste hva gjelder karakter, og dessverre gikk jeg glipp av denne, men det er fortsatt mange andre flotte og sjarmerende anlegg. Et av disse er Somervell Park i Cambuslang, og der tok jeg nå en kikk.
Cambuslang Rangers spiller i dag i West Region Central District Second Division, som er det fjerde og laveste nivået i West Region (som er en av tre regionale «ligaer», i et system som for øvrig er av nyere dato), men var tidligere en storhet i Junior-fotballen. Spesielt deres triumfer i 1970-årene var medvirkende til at klubben fikk utmerkelsen «Junior team of the 20th century», og på første halvdel av dette tiåret vant de rubb og rake i den daværende Central League, samtidig som de hanket inn flere av sine fem titler i den gjeve Scottish Junior Cup. Sistnevnte ble for første gang vunnet i 1938, før man igjen kunne heve troféet i 1969. Denne cupen ble også vunnet i både 1971 og 1972, og med det ble de den første klubben siden 1800-tallet til å vinne den to år på rad. Da man fulgte opp med ny triumf i denne turneringen i 1974, hadde de altså vunnet den fire ganger på seks sesonger. I senere år har klubben slitt med å leve opp til denne tidens meritter.
Somervell Park er et klassisk anlegg som skal være typisk for de tidligere eldre anleggene i Junior-pyramiden. Mange av disse har gressvoller eller ståtribuner under åpen himmel med en stor hovedtribune på en av langsidene som eneste ordentlige tribunekonstruksjon. Ved Somervell Park er det utelukkende ståplasser i form av klassisk terracing på alle fire sider, og på den ene langsiden gir ganske riktig en hovedtribune tak over hodet på store deler av langsiden. Somervell Park fremsto for meg som koselig, selv om omgivelsene synes å være et noe slitent industriområde, og nede på en delvis gjengrodd eng bak den bortre langsiden ligger av en eller annen grunn det som må være mange hundre bildekk som ligger og slenger.
Somervell Park la på ingen måte noen demper på mitt ønske om å stifte nærmere bekjentskap med Junior-pyramiden – snarere tvert imot – og det spørs om jeg ikke må returnere for å se ‘The Lang’ spille kamp her en gang i fremtiden. Det hadde vært artig, og kanskje vil jeg ved en retur til dette flotte anlegget (som har vært klubbens hjemmebane siden 1904) også kunne få en nærmere innføring i deres åpenbare tilknytning til den store Glasgow-klubben Rangers. Selv logoen er til forveksling svært lik, og for en person med Rangers-sympatier er jo heller ikke det noe negativt. Utfordringen med å planlegge kamper i Junior-pyramiden fra Norge, er at de generelt er nokså håpløse med offentliggjøring av kampprogrammene sine, der de som regel kun offentliggjør kampprogram for en eller kanskje to uker frem i tid. Men jeg får vel satse på å returnere til flotte Somervell Park ved en passende anledning.
Det var på tide å forlate London-området og sette kursen nordover, men jeg unnet meg først en frokost ved Premier Inn (selvsagt komplett med tre skiver black pudding) før jeg gikk den korte veien til East Croydon stasjon og satt meg på toget. For å slippe å bytte til tuben gjennom London, valgte jeg meg et av togene som normalt går i rute mellom Brighton og Bedford, og som går gjennom London, og etter snaut 40 minutter kunne jeg hopper av på St. Pancras og spasere de få meterne til Kings Cross for å ta fatt på neste etappe. Det var adskillig lenger, og skulle frakte meg opp til Newcastle, der jeg hadde valgt meg base for dagen. Det er ingen tilfeldighet, for Newcastle er en by jeg har voldsom sans for, og jeg hadde betalt den nette sum av £25,92 for overnatting ved Surtees Hotel i sentrum.
Bekymringene denne dagen var knyttet til været, og de fleste her hjemme vil nok ha fått med seg hvordan store deler av Storbritannia sto under vann i løpet av min tur. Flomkatastrofe preget nyhetsbildet både på TV og i avisene, og selv om akkurat det skulle bli enda verre, hadde det ikke vært positive signaler jeg fikk da jeg kvelden før hadde forhørt meg om utsiktene til kamp oppe i nordøst. Mitt førstevalg denne gang var kampen oppe hos Alnwick Town i det høye nord, mens Darlington Railway Athletic, Chester-Le-Street Town, og Ryhope Colliery Welfare var blant alternativene. Alnwick Town hadde kvelden før tatt kontakt via Twitter for å fortelle at utsiktene for kamp ikke var spesielt lystige, så jeg hadde ikke de aller største forhåpninger da Chester-Le-Street ble avlyst kvelden før mens Ryhope CW vel ble avlyst mens jeg var på vei nordover.
Da jeg igjen tok kontakt med Alnwick Town for å forhøre meg, fortalte de at deres baneansvarlig hadde gitt tommelen opp, men at det til syvende og sist ville være opp til dommeren ved hans ankomst. Det er ikke alltid i seg selv en spesielt betryggende tanke når man vet hvor pysete deler av dommerstanden tilsynelatende har blitt (eller kanskje rettere sagt reglene de må følge?), så nå var spørsmålet om jeg skulle gamble på å reise opp til Alnwick, eller om jeg skulle ta sjansen på at det ble kamp hos Darlington RA (som ikke svarte på Twitter). Jeg funderte på dette mens jeg spaserte tilbake mot Newcastle jernbanestasjon, men tok ikke beslutningen før jeg kom inn på stasjonen og valgte å hoppe på et av togene nordover til Alnmouth.
Det tok nøyaktig 23 minutter med toget dit opp, og derfra gikk turen med buss X20 som brukte ytterligere ti minutter på å frakte meg inn til Alnwick sentrum. Alnwick ligger fem og en halv norsk mil nord for Newcastle, i grevskapet Northumberland, og er en markedsby med drøyt 8 000 innbyggere. Det er faktisk nærmere til den skotske grensen, og det gjør Alnwick Town til den nordligste klubben så høyt oppe i den engelske pyramiden. Byen har i lange tider vært et senter for områdets jordbruk, og den mest kjente turistattraksjonen er Alnwick Castle, som var hjem til de mektige jarlene av Northumberland. Den ligger rett ved sentrum og har i senere år vært åsted for en rekke TV- og filminnspillinger. Den populære TV-serien Downton Abbey er blant annet filmet ved Alnwick Castle.
Alnwick skal være en pittoresk og idyllisk liten by, men dessverre var det såpass mørkt at jeg ikke fikk et skikkelig inntrykk av dette. Imidlertid var nettopp dette medvirkende til at jeg fikk oppleve et annet lokalt fenomen kalt Alnwick lights. Både offentlige og mange private bygg blir utsmykket med en vanvittig mengde julebelysning i forskjellige farger og former. Rett ved byens torg ligger puben The Queens Head Hotel, og der unnet jeg meg nå en pint Woodpecker før jeg omsider spaserte det drøye kvarteret ned til St. James’ Park, som er Alnwick Towns hjemmebane. Der var det åpent, men foreløpig ikke all verden med aktivitet da jeg ankom med rundt halvannen time til avspark, men gressmatta så da grei ut, og en morsk ‘banemann’ bekreftet at så var tilfelle, og at det var hans fortjeneste etter hektisk og møysommelig arbeid.
St. James’ Park er selvsagt langt fra like storslagen som sin Newcastle Uniteds mer kjente stadion med samme navn, men er et absolutt koselig lite anlegg som entres på den ene kortsiden. Her har man også en parkeringsplass, mens det rett bak mål er en liten gressvoll, og de som velger å se kamper der fra opphøyet posisjon kan lene seg på et lite tre-gjerde. Sett herfra var beveget jeg meg til venstre over mot bortre langside, der man igjen har en gressvoll. På et punkt står det oppe i denne gressvollen en benk med en inskripsjon, mens man midt på langsiden finner det man må kunne kalle anleggets hovedtribune. Dette er en temmelig spesiell sak som ved første øyekast fremstår som et nokså shabby og vaklevoren sammensurium av tre, bølgeblikk og metall. Den byr på sitteplasser i form av benkerader i tre – svarte benkerader med hvitmalte numre påmalt – som rammes inn av tak og vegger i slitent bølgeblikk holdt oppe av et skjellet av metallstolper.
Etter å ha gransket den nærmere slo jeg fast at det var en herlig tribune som oste av karakter, og karakter finner man også på bortre kortside, der man på store deler av kortsiden har tak over hodet i form av en konstruksjon av trevirke og bølgeblikk. Den andre langsiden domineres av klubbhuset, som har lite av tilskuerfasiliteter selv om det er små overbygg ved to inngangspartier. Da telleapparatene fortsatt ikke var bemannet, oppsøkte jeg klubbhusets bar for å korte ned ventetiden med en boks Strongbow til £2. På min runde rundt anlegget hadde jeg også støtt på dommertrioen som holdt på med sin inspeksjon av banen, og de ga tommelen opp og svarte smilende at de var fornøyd med det de så.
Alnwick Town ble stiftet i 1879, under navnet Alnwick United Services, og var på den tiden den eneste fotballklubben mellom Newcastle og skotske Dunbar! Klubben gjennomgikk en rekke navnebytter i tiden frem mot første verdenskrig, og spilte i North Nortumberland League og senere East Northumberland League, før de i i 1936 slo seg til ro med dagens navn og tok steget opp i Northern Alliance. Med unntak av en sesong i Dirham Central League, ble de værende der frem til de i 1982 fikk være med i Northern Leagues nye andredivisjon. Deres storhetstid i Northern Alliance var 1960 og 1970-årene, da de vant den ligaen ved sju anledninger, hvorav fem av de som en del av en liga og cup double. I Northern League har de stort sett vært å finne i Division Two, med unntak av to sesonger på øverste nivå etter opprykk i 1989. Etter å ha debutert med 8. plass, måtte de ta turen ned igjen sesongen etter, og i 2007 måtte de også ta turen ned igjen i Northern Alliance etter å ha endt sist i ligaen. I 2011 rykket de igjen opp i Northern League Division Two, og har holdt seg der siden.
Denne kvelden var det duket for hjemmekamp mot Heaton Stannington, i en divisjon der ingen av de er med i toppkampen denne sesongen. Det er for lengst opplest og vedtatt at hardt satsende South Shields vil vinne den, mens Ryhope Colliery Welfare og Chester-Le-Street Town lå best an til å slå følge opp, selv om de to sistnevnte får konkurranse av en håndfull klubber som jaget like bak opprykksplassene. For Alnwick Town sin del lå de før kamp på 17. plass av 22 lag, med ni poeng ned til nest siste plassen som i utgangspunktet betyr nedrykk, selv om det gjerne ikke har vært realiteten de siste årene. Heaton Stannington befant seg på 12. plass og hadde ni poeng ned til sine motstandere for kvelden, samtidig som de også hadde en kamp mindre spilt.
Twitter-ansvarlig hadde sendt meg melding om det ville ligge et program å vente på meg i inngangspartiet, samtidig som jeg ble oppfordret til å introdusere meg selv for formann Tom McKie. Sistnevnte var foreløpig ikke så enkel å spore opp, men jeg kunne i det minste gå for å betale meg inn med £5. Der lå det riktig nok et program og ventet på meg, i en brun konvolutt med navnet mitt på. En fin gest av klubben, og programmet som ellers kostet £1 fikk de nok uansett igjen for gjennom mine innkjøp i blant annet klubbens bar og matutsalg. En ny boks med forfriskende leske ble inntatt mens jeg gikk programmet nærmere etter i sømmene, og etter at det hadde fått godkjent var det på ta turen ut i vinden for å ta oppstilling for kampstart.
Etter ett minutts stillhet for Pavel Srnicek ble det tydelig klart at en svært kraftig vind hadde innvirkning på kampbildet. Hjemmelaget hadde vinden i ryggen i første omgang, men klarte ikke å utnytte dette, selv om de hadde et par gode muligheter i kampens første ti minutter. Først holdt et hjørnespark på å blåse rett inn i mål, men landet på nettaket til Stan-keeper Matthew Smith. Deretter sendte Tony Brown i vei et skudd som så ut til å muligens gå via en forsvarer for det traff tverrliggeren. Stan på sin side hadde sin beste sjanse for omgangen etter et snaut kvarter, da Lewis Burns avsluttet i nettveggen fra god posisjon. Alnwick hadde som sagt god hjelp av vinden, men utnyttet det dårlig, og gjestene forsvarte seg også godt, der spesielt Alistair Stoddart utmerket seg i forsvaret. Dermed målløst til pause.
På min oktobertur hadde jeg et usedvanlig trivelig besøk hos Heaton Stannington, og i pausen kom jeg i snakk med flere av deres representanter mens vi varmet oss inne i baren. Jeg hadde også tenkt til å benytte pausen til å bestille en taxi til å ta meg tilbake til Alnmouth etter kampslutt, men den norsktalende(!) Jim tilbød meg skyss tilbake til Newcastle, og etter å ha blitt forsikret om at dette ikke ville være til altfor stor bry, takket jeg ja til dette tilbudet. Mens vi sto der og snakket fikk jeg også pekt ut hjemmelagets formann Tom McKie, og han inviterte meg opp i «VIP-avdelingen» i andre etasje av klubbhuset. Han bød meg se andre omgang derfra, men jeg fant raskt ut at det ikke var det samme å sitte på en stol og lene seg fremover for å kikke ut av vinduene, så etter fem minutters tid gikk jeg igjen ut.
Nå var det Heaton Stannington som hadde vinden i ryggen, og i motsetning til hva hjemmemanager Adam Laidlaws utvalgte hadde gjort i første omgang, var hans motpart Derek Thompsons utvalgte langt flinkere til å utnytte denne vinden som gjorde at cornerflaggene til tider lå nesten langflate. De løsnet nemlig skudd titt og ofte, og med skikkelig medvind er det slett ikke dumt da kula plutselig kan bli tatt av vinden og blåse inn i krysset. Det var nesten akkurat dette som skjedde da bortelaget tok ledelsen ti minutter ut i omgangen, noen få minutter etter at Andrew Johnson hadde skudd like over. Forsvarsspiller Alistair Stoddart var involvert etter et raid på venstrekanten, og etter at det første innleggsforsøket ble blokkert fant han Andrew Johnston som fra utenfor 16-meteren sendte av gårde et skudd som suste inn i nettmaskene.
Tre minutter senere, etter at de hadde vært nære på å øke med et frispark som gikk like over, doblet the Stan ledelsen sin på spektakulært vis. Jeg mistenker at Matthew Hayton planla et innlegg fra der han befant seg ute på kanten, men ballen ble tatt av vinden og blåste rett i mål over hodet på Alnwick-keeper Luc Glasper . 0-2! Alnwick hadde to sjanser i rask rekkefølge til å redusere ved Danny Lowes og innbytter Darren Riddell, men det var Heaton Stannington som dominerte stort i andre omgang, og de var nære på igjen med da Brian Dodsworth tok frispark fra nesten midtbanen og ballen ble igjen tatt av vinden og blåste over alle før keeperen fikk bokset over. Fra den påfølgende corneren havnet ballen ute hos Peter Scott som fyrte løs og sendte ballen opp i nettaket. 0-3 i det 73. minutt, og fem minutter senere begynte det virkelig å bli stygt da Hayton gikk på løp ned venstrekanten, sentret inn til Stoddart som på løp inne i feltet og styrte inn 0-4.
Det var for lengst avgjort, men Heaton kunne faktisk økt både en og to og tre ganger til på tampen, og på overtid skjøt inbbytter (og fysioterapeut) Peter Ward like utenfor før dagens første målscorer Johnson sendte et frispark rett på keeper. Andre omgangen var virkelig en maktdemonstrasjon, og jeg mistenker at dette først og fremst skyldes at bortelaget visste utnyttet vinden bedre denne kvelden, og antakelig gikk lufta litt ut av vertskapet da det tredje målet gikk inn. Uansett ingen verdens ting å si på resultatet denne kvelden, og Jim og Stan-formann Ken var storfornøyde der de advarte om at de ikke ville reise med en gang. Det var ok for meg, og jeg unnet meg en boks Strongbow og litt småprat med diverse fremmøtte mens det jublende Heaton-folket sakte men sikkert gjorde seg klare for avreise. Ken fant samtidig ut at tilskuertallet var 130.
Jeg hadde før kamp betalt £1 for en scotch pie som viste seg å være et røverkjøp. Den var aldeles utsøkt, og så smakfull at jeg også betalte £1 for å smake på deres steak pie. Selv om også den var god, var den første min klare favoritt, og akkurat der og da føltes det som noe av det ypperste jeg har fått servert på kamp. Til tross for dette klarte jeg ikke helt å holde fingrene av fatet da jeg fikk beskjed om at det bare var å forsyne seg av matfatene som ble satt frem. Da det omsider var tid for retur til Newcastle, satt jeg på med Jim, som hadde med seg formann Ken og det jeg mistenker kanskje var Jims barnebarn som allerede var entusiastisk med tanke på neste Heaton-kamp. Etter å ha sluppet av de to i Heaton, kjørte Jim meg ned til puben The Bridge Hotel, der jeg takket så mye for skyss og entret for å unne meg en siste pint før jeg tok kvelden. Alnwick hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og det var synd at de skulle få slik bakoversveis når jeg kom på besøk, men sånn er fotballen.
English ground # 312: Alnwick Town v Heaton Stannington 0-4 (0-0) Northern League Division Two St. James’ Park, 29 December 2015 0-1 Lee Johnson (56) 0-2 Matthew Hayton (59) 0-3 Peter Scott (73) 0-4 Alistair Stoddart (78) Att: 130 Admission: £5 Programme: Free (given to me by club; otherwise £1) Pin badge: £3,50
Med to kamper allerede unnagjort denne dagen, forlot jeg Chalk Lane i Cockfosters like før klokka viste ti på halv seks. Turen skulle nå gå sørøstover mot Ilford, og selv om det i utgangspunktet ikke er altfor langt, sto jeg foran nesten halvannen time med kollektiv transport. Første etappe gikk med Piccadilly Line fra Cockfosters ned til Holborn, der jeg byttet til Central Line østover. Ved Gants Hill steg jeg av og fant holdeplassen for buss nummer 128, som omsider kunne slippe meg av rett utenfor Cricklefield Stadium i Ilford med en snau time til avspark. Men hvor var nå egentlig denne inngangen??
Det var i hvert fall ikke lett å finne noen inngang fra hovedveien Green Lane, og et par lokale jeg traff på snakket ikke et ord engelsk. Jeg ble deretter oppsøkt av en som spurte meg om det samme, og med hans aksent var det ingen tvil om at han var en av de tyske groundhopperne som tilbragte romjulen i England. Han hadde funnet inngangen nederst på den ene langsiden, men dette er kun en sideinngang som nå ikke var åpen. Etter at nok en av de lokale hadde trukket på skuldrene og lirt av seg noe på fullstendig labbelensk gikk vi for å spørre på en bensinstasjon rett ved bussholdeplassen, og på vei dit traff vi på min tyske groundhopper-kjenning Jens som akkurat hadde parkert bilen sin. Sammen fikk vi svar fra et britisk par som var i ferd med å fylle bensin, og det viste seg at vi måtte gå en solid omvei opp en meget lang vei som førte opp til Green Lans parallell-gate High Road. Det er lang avstand mellom de to da man mellom disse ikke bare har Cricklefield Stadium, men også en kirkegård og en rekke andre bygninger.
Ilford er et område av det nordøstlige London, men var historisk sett et landlig lite tettsted i Essex som lå langs den viktige veien mellom London og Colchester. Stedet vokste etter jernbanes ankomst i 1839, og det gikk ikke altfor lenge før det var spist opp av London. En dose ubrukelig kuriosa får være at Ilford er det eneste stedet i Storbritannia der det er funnet en komplett mammut-skalle. Det er her i Ilford at Barkingside nå spiller sine kamper, og Barkingside er for øvrig igjen en del av Ilford, der de begge hører under bydelen Redbridge. Jeg har jo tidligere sett Barkingside på sin tradisjonelle hjemmebane Oakside Stadium. Det var i påsken 2011, men siden den gang har de flyttet ut for å banedele hos Ilford. De solgte jo i sin tid Oakside til naboen Redbridge, som de for så vidt banedelte med da jeg var der, men man tenker gjerne på Oakside som Barkingsides hjemmebane.
Etter omveien opp den lange Highbury Gardens kom vi omsider rundt til inngangspartiet som var overraskende anonymt og temmelig dårlig skiltet. I hvert fall fremsto det slik i mørket der vi fikk inntrykk av å spasere inn på et område med bygninger tilhørende et slags akademi. Men snart så vi foran oss noen skilt som vitnet om at vi gikk riktig, og bygget som står på den ene langsiden og som huser en rekke fasiliteter i tillegg til de tilknyttet fotballklubbene. Cricklefield er nemlig et flerbruksanlegg som dermed også har løpebaner og annet utstyr for friidrett. Vi betalte oss inn med £9, og med på kjøpet fikk vi da et kampprogram inkludert som viste seg å være godt og inneholde flere interessante saker. Det ble imidlertid foreløpig lagt i veska mens jeg la ut på en runde rundt anlegget.
Jeg nevnte både at Cricklefield Stadium er et flerbruksanlegg og egentlig er hjemmebanen til Ilford, som selv har en komplisert historie som vi ikke skal gå altfor mye inn på denne gang. Men dagens klubb som ble stiftet i 1987 er kun en etterkommer av en tidligere klubb med samme navn som var en storhet i amatør-fotballens storhetstid. Denne klubben slo seg i 1979 sammen med Leytonstone og stiftet Leytonstone/Ilford, som enkelt sagt (for dette er virkelig forvirrende) er en slags forgjenger til Dagenham & Redbridge. Men nå var det uansett Barkingside som var hjemmelag, så vi lar Ilford-historikken ligge, og konstaterer at Cricklefield til å være et friidrettsstadion slett ikke er så ille i det hele tatt.
Vi kom inn på den ene langsiden, til siden for det nevnte bygget som huser diverse kontorer, garderober etc. Foran dette er det klassisk ståtribune som strekker seg bortover til hovedtribunen som står midt på denne langsiden. Og det er virkelig en flott klassisk tribune som byr på sitteplasser, før ståtribunen fortsetter nedover mot bortre kortside, der det såvidt jeg husker ikke er noe særlig med fasiliteter. På motsatt kortside derimot har man en klassisk ståtribune som følger kurven rundt hele svingen og fortsetter over til bortre langside, der det midt på er en liten tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere. Som sagt, man kan si at det er litt synd med løpebanene, men Cricklefield er likevel flott sammenlignet med de fleste slike anlegg.
Dette er som sagt nå også hjemmebanen til Barkingside, som var kveldens hjemmelag, og de ble stiftet i 1898. De spilte sine første år i såpass lokale ligaer som Ilford League og Walthamstow League, før det etter krigen ble spill i London League og Greater London League. I 1987 tok de plass i Spartan League, og denne ble i 1997 vunnet i den siste sesongen før ligaen slo seg sammen med South Midlands League for å stifte Spartan South Midlands League. Sistnevnte ble også vunnet i 1999, før de i 2000 flyttet over til Essex Senior League. Klubben hadde på denne tiden ønske om å bytte over til Essex Senior League, men det daværende reglementet skal ikke ha tillatt slike sideveis forflytninger i pyramiden. Dermed løste klubben dette på temmelig drastisk vis med å trekke seg fra SSML og ta en sesongs pause fra fotball før de med suksess søkte seg til Essex Senior League.
Over de neste 13 sesongene i Essex Senior League var de ofte å finne på øvre del av tabellen, men det endte gjerne med en rekke tredje- og fjerdeplasser, før de i 2013 valgte å rykke opp til Isthmian League (Division One North) etter å ha endt på andreplass bak Burnham Ramblers. De to første sesongene på step 4 kan ikke sies å ha vært noen gedigen suksess, der de etter å ha debutert med en 20. plass, fulgte opp med å være avhengig av en benådning da de forrige sesong endte på 22. plass (av 24). Også denne sesongen ser det ut til å bli en kamp mot nedrykk, der de før kveldens kamp var å finne på 21. plass. De hadde dermed de tre nødvendige (i utgangspunktet) lagene bak seg, men noe bekymringsfullt hadde Barkingside også spilt flere kamper enn noen annen i divisjonen. Kveldens motstander var Haringey Borough, som lå på plassen foran sitt vertskap, ett poeng foran men med to kamper til gode.
Noen vil kanskje huske hvordan Haringey Borough imponerte stort i forrige sesongs utgave av Essex Senior League, der det kun var Bowers & Pitsea som holdt sånn halvveis følge i tittelkampen. Også de ble jo til slutt hektet av, og man kunne feire tittel mange runder før sesongslutt. Likevel har også Haringey Borough slitt noe på nivået over, og er altså foreløpig involvert i nedrykksstriden også de. Kanskje er det et signal om at Essex Senior League, som vi tidligere har vært inne på, nok er av de aller svakeste step 5-ligaene for tiden, og at nivåforskjellen er meget merkbar. Vi ser jo innimellom at klubber fra Essex Senior League kan gjøre seg bemerket i eksempelvis FA Vase, men det er nok likevel et poeng.
Så vidt jeg vet, var den eneste andre kampen med sent avspark denne dagen oppe hos Dinnington Town i Central Midlands League, og dermed var det ikke overraskende at kampen hadde tiltrukket seg en rekke groundhoppere. Gruppen med tyskere hadde også fått selskap av to sveitsere, samtidig som jeg i tillegg til de tidligere nevnte også traff på kjente fjes som Peter Miles, Laurence Reade (medarrangør i Groundhop UK og mannen bak bloggen Whereever It May Be), den gamle grinebiteren Tony Morehead som hadde kjørt fra Manchester, samt en rekke andre jeg dro kjensel på fra tidligere groundhops og kamper. Og selvsagt gjerrigknarken Howard fra Nottingham, som også hadde vært på samme kamper som meg tidligere på dagen. Det skulle vise seg at det offisielle tilskuertallet denne kvelden var 114, og det skulle ikke overraske meg om rundt halvparten av disse var groundhoppere.
Baren var å finne oppe i andre etasje på det nevnte bygget, og der betalte jeg £3,50 for en pint Stella cider som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg gransket kampprogrammet. Som sagt inneholdt det flere interessante saker, men hovedårsaken til min begeistring var først og fremst en fantastisk artikkel skrevet av David Bauckham (groundhopper, fotball-fotograf, og mannen bak nettsiden Pyramid Passion). Den gikk over fire sider, og omhandlet Barkingsides historie og spesielt forholdet til nabo Redbridge (som altså kjøpte deres Oakside Stadium) og utfordringene de to klubbene har. Han har også intervjuet Barkingside-formann Jimmy Flanagan, som innrømmer at Essex Senior League nok hadde vært et mer naturlig og riktigere nivå for begge klubber. En utrolig interessant artikkel som man kunne sagt var verdt prisen alene, om programmet ikke hadde vært inkludert i inngangspengene.
Nevnte Jimmy Flanagan er for øvrig en imponerende kar. Ikke bare er han klubbens formann, men også klubbsekretær, og han fremstår rett og slett som en altmuligmann som nærmest alene styrer klubben. Likevel har han mellom alle sine plikter tid til å slå av en liten prat med de fremmøtte, og jeg fikk noen ord med ham før kampstart. Det jeg lurte mest på var egentlig hvor lenge man så for seg en tilværelse med banedeling på Cricklefield Stadium, og hvorvidt man hadde håp om en retur til selve Barkingside. Han så ikke for seg noe slikt scenario, og hevdet at rollen som leietakere hos Ilford kan bli langvarig, men slo fast at leien i hvert fall er mindre enn ved Oakside Stadium, etter at Redbridge økte leien voldsomt der.
Men nå var det altså duket for kamp om poeng i Isthmian League Division One North, og et Haringey Borough som noen uker tidligere hadde ligger på 23. og nest siste plass, hadde vunnet to av sine tre siste, mens Barkingside sto uten seier på sine ni siste i ligaen (0-2-7). Det var da også gjestene som startet best og hjemmekeeper Darren Michet måtte i aksjon for å stoppe skudd fra Dean Fenton og Anthony McDonald. Ishmail Kamara hadde deretter to gode sjanser, men først mistet han kontrollen over ballen i god posisjon, før han avsluttet like over i forbindelse med en corner. Barkingsides eneste reelle sjanse kom i form av et skudd fra Ryan Hervel som keeper Mikhel Kharshiladze reddet flott, og det var uten tvil vertene som hadde mest grunn til å være fornøyd med at det sto 0-0 til pause.
Etter en ny runde med forfriskninger i baren, kunne vi se at Haringey Borough tok ledelsen drøyt ti minutter inn i andre omgang. Et innlegg fant Ishmail Kamara inne i feltet, og han satt ballen i nettet til 0-1. Etter dette dominerte bortelaget ganske kraftig, der de hadde mye ball og spilte seg frem til en rekke sjanser. Da de igjen fikk ballen i nettet vinket linjemannen for offside, og hjemmekeeper og kaptein Darren Michet storspilte da han stoppet avslutninger fra både Kamara og Dean Fenton da de med få minutters mellomrom begge kom alene med keeper. På overtid kunne Barkingside stjålet ett poeng da ballen ble spilt fra dødlinja tilbake til Luke With som imidlertid skjøt utenfor fra god posisjon. Dermed endte det med 0-1, borteseier, og en viktig seier for Haringey Borough, hvis manager Tom Loizou nok vil være enig i at seieren kunne vært større.
Jeg gikk etter kampslutt for å ta buss 128 tilbake til Gants Hill for der å sette meg på Central Line vestover mot London sentrum. Planen hadde opprinnelig vært å dra rett tilbake til hotellet, men min London-kompis Wes hadde uttrykt interesse for å møtes over en pint eller to, og siden jeg ikke hadde sett ham på et par år valgte jeg å si ja til dette. Avtalt møtested var en Wetherspoons-pub ved Marble Arch, og ytterligere en pub og tre pints senere var det på tide å komme seg i seng etter en lang dag. Med en kompis som er bussjåfør i London var det en smal sak å finne en buss som tok meg rett til Victoria, der jeg omsider satt meg på 00.32-toget til East Croydon. Det ble noe senere enn jeg hadde planlagt, men trivelig var det lell.
English ground # 311:
Barkingside v Haringey Borough 0-1 (0-0)
Isthmian League Division One North
Cricklefield Stadium, 28 December 2015
0-1 Ishmail Kamara (57)
Att: 114
Admission: £9
Programme: Included
Etter å ha sett dagens første kamp jogget jeg sammen med groundhopperen Howard til tube-stasjonen Hatton Cross for å rekke toget vi hadde blinket oss ut, og som vi var nokså avhengige av for å rekke avspark hos Cockfosters klokka 15.00. Heseblesende kom vi inn på perrongen og konstatere at vi hadde klart det med halvannet minutts margin, og vi kunne snart ta fatt på den lange turen med Picadilly Line. Hatton Cross er nemlig siste stasjon før endeholdeplassene på Heathow Airport, mens Cockfosters er den nordlige endeholdeplassen i motsatt ende av linjen. Samtidig er Piccadilly Line nokså langsom på strekket gjennom det sentrale London, slik at reiseplanleggere faktisk foreslo å bytte til Victoria Line ved Green Park og bytte over igjen ved Finsbury Park. Vi var imidlertid enige om at det også vil ta tid med togbytter, spesielt om man må gå en evighet til en annen del av stasjonen for å gjøre dette. Derfor bestemte vi oss for å la Piccadilly Line bruke rundt en time og tjue minutter på å frakte oss til Cockfosters.
Alt gikk vel helt til toget plutselig av en eller annen grunn stoppet ved Oakwood, som er nest siste stasjon, og der fikk vi beskjed om at det ikke ville gå lenger. Vi begynte å frykte det verste, og en rask sjekk viste at det var over en halvtimes gange til Cockfosters hjemmebane. Heldigvis fikk vi vite at det snart kom et tog som ville gå helt opp til Cockfosters, men det tok 7-8 minutter før vi så det komme sakte rundt svingen. Nå måtte vi igjen ta beina fatt ved ankomst Cockfosters, der klubbens hjemmebane Chalk Lane heldigvis ikke er mer enn noen få minutters gange fra stasjonen. Vi måtte imidlertid løpe rundt en park for å finne inngangspartiet, og da vi svingte inn og så inngangspartiet hundre meter foran oss, hørte vi samtidig dommerens fløyte signalisere starten på kampen. På ingen måte optimalt, men vi rakk det såvidt!
Men for å roe litt ned igjen først; Cockfosters er en forstad helt nord i London, der den sorterer under Londons nordligste bydel, Enfield. Det vil si den ligger helt på grensen vestover mot bydelen Barnet, og en del av det som regnes som Cockfosters befinner seg i denne bydelen. Klubben ble under navnet Cockfosters Athletic stiftet i 1921, og spilte etter krigen 25 sesonger i Hertfordshire Senior County League, der de i 1970- og 1980-årene var et av storlagene. I 1991 tok de steget opp i Spartan League, som i 1997 slo seg sammen med South Midlands League og dannet dagens Spartan South Midlands League, og Cockfosters har vært å finne der siden. De har vekslet mellom å spille i de to øverste divisjonene, men etter opprykket i 2013 er de nå igjen å finne i Premier Division. Den gang ble de for øvrig nummer to bak dagens motstander, London Tigers, som de følgelig rykket opp sammen med.
Utrent som jeg er, hadde Howard rykket fra de siste hundre meterne, og han betalte derfor for de to programmene vi hadde fått klubben til å holde av til oss. Etter å ha betalt mine £6 i inngangspenger, var jeg derfor rask med å tilbakebetale hans utlegg på £1, for jeg har inntrykk av at Howard er en uforbederlig gjerrigknark. Dette er altså en person som da jeg traff ham i Willington nektet å kjøpe seg en brus på kampen selv om han klaget over å være tørst, for deretter å gå innom en kiosk rett etter kampslutt fordi han da sparte 30 pence! Det skulle vise seg at han også denne dagen hadde tatt med matpakke og medbragt drikke for å slippe å kjøpe det på kamp! Dette er ikke typen som bidrar stort til klubbkassa, og jeg var faktisk overrasket over at han på turen med Piccadilly Line hadde valgt å betale £1,50 for Groundhopper-appen jeg tipset ham om, i stedet for å gå for gratisversjonen (som selvsagt ikke er like bra).
Cockfosters spiller sine kamper på Chalk Lane (eller Cockfosters Sports Ground, om man skal være helt korrekt, men jeg foretrekker det første som klubbens også bruker selv), som er et temmelig enkelt men faktisk ganske intimt og trivelig anlegg. Klubbhuset står rett ved inngangen på den ene langsiden, som har et lite overbygg. Til venstre når man komme inn har man på denne langsiden også anleggets hovedtribune som erstattet en tidligere variant som var noe mindre. Denne har nå fått hvite plastseter som jeg mistenker er fra en av OL-arenaene fra 2012, slik man har sette hos flere andre non-league klubber i regionen. Bortenfor dette er det hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside og bortre langside, der man ved sistnevnte finner laglederbenkene. På den andre kortsiden er det også hard standing, mens det på partiet nærmest klubbhuset og inngangspartiet står en spinkel liten konstruksjon som gir tak over hodet til de stående tilskuerne som eventuelt velger å se kampen herfra.
Dagens kamp dreide seg altså om ligapoeng i Spartan South Midlands League Premier Division, der Cockfosters var å finne på 8. plass med 15 poeng opp til serieleder London Colney, som på sin side ble fulgt av AFC Dunstable, Hoddesdon Town, Welwyn Garden City, Berkhamsted og Hertford Town. Om man ser bort fra Welwyn Garden City så er det også disse andre fem som har søkt om opprykk, så det blir en spennende tittelkamp, der hverken Cockfosters og London Tigers har noe å bestille. Sistnevnte ble jo stiftet som Marylebone FC så sent som i 1986, og tok senere navnet Kingsbury London Tigers etter å ha slått seg sammen med Kingsbury Town. Det er vel fem år siden de nå tok dagens navn, og de var å finne nede på 16. plass av 22 lag.
Dagens to motstandere hadde møtt hverandre 8 ganger tidligere, alle i SSML, og merkelig nok hadde begge tidligere gjort det best som bortelag. Det var også tilfelle med Tigers’ statistikk denne sesongen, der de hadde tatt flere poeng borte enn hjemme, og selv om jeg holdt Cockfosters som favoritt, hadde Tigers imponert ved et par anledninger – ikke minst med borteseier mot ledende London Colney. Men det var nå hjemmelaget som tidlig tilrev seg et klart initiativ, og etter et drøyt kvarter fikk de straffespark etter en klønete takling i feltet. Ben Hart steg frem, sendte Tigers-keeper Arlys Pampolim feil vei, og Cockfosters ledet 1-0.
Tre minutter senere doblet de ledelsen, og igjen var det midtbanespiller Ben Hart som på volley sendte ballen i nettmaskene med en perle av en scoring. Hart ankom klubben tidligere i sesongen, og har fra sin midtbaneposisjon bidratt flittig med scoringer, og med sju-åtte minutter til pause kunne han plusse på ytterligere ett i protokollen. Emmanuel Melford-Rowe ble felt, og dommeren pekte igjen på straffemerket. Hart gjorde ingen feil da han økte til 3-0, og sikret seg med det et hattrick allerede før pause (og dette er kanskje et godt tidspunkt for å påpeke at bildet av ham nederst i innlegget er tatt fra Cockfosters’ egen Twitter-konto). På et meget vanskelig og tungt underlag hadde Cockfosters vært klart best, så det var heller ikke noe å si på at det var stillingen ved pause.
Tidlig i første omgang hadde jeg truffet på min groundhopper-kompis Splodge mens jeg gikk en kjapp runde rundt banen. Han er klubbsekretær i Fareham Town, men hadde denne dagen tatt turen opp til hovedstaden for å se fotball. Etter først å ha debutert i Surrey Elite Intermediate League, der han hadde sett Battersea Ironsides før han satt kursen mot Cockfosters, og det var interessant å høre hans erfaringer derfra. Sammen unnet vi oss nå en pause-forfriskning i baren, der jeg ga £2,80 for en boks Strongbow og ytterligere £1,50 for en cheese & pickle roll for å stagge noe av rumlingen i magen. Der fikk vi også slått av en prat med noen av de andre fremmøtte, og det var flere andre groundhoppere der. Det var imidlertid mer interessant å høre at de lokale ikke overraskende var svært fornøyd med første omgang, og de bekreftet at hjemmelaget foreløpig er tilfreds med spill på step 5.
Andre omgang fortsatte som i den første, med et solid overtak til hjemmelaget. Nå begynte det til tider også å bli litt ampert, og det var mer enn en gang tilløp til knuffing og håndgemeng. Et drøyt kvarter ut i omgangen kom Ben Andreos inn som innbytter for Emmanuel Melford-Rowe, og i sin første involvering trakk han seg fri og satt inn 4-0. Hjemmelaget ble deretter redusert til ti mann da George Ironton fikk sitt andre gule, men det spilte liten rolle, for kampen var allerede for lengst avgjort, og det var bare kronen på verket da Ben Hart satt inn fjerde med et frispark som han sendte over muren og i mål. Ikke verst å score fire mål som midtbanespiller, og Hart poserte villig og smilende med matchballen. Jeg ble fortalt at han nå hadde puttet 16 ganger siden sin overgang tidligere i sesongen, og det hadde vært en maktdemonstrasjon.
Mens Splodge valgte å sette kursen hjemover, skulle både jeg og Howard videre til øst-London og dagens tredje kamp i Ilford, men mens han ville gå umiddelbart for å spare penger ved å gå bortimot en halvtime fra nærmeste tube-stasjon, valgte jeg kollektivt helt frem til destinasjonen, og det ga meg mulighet til å unne meg en pint i Cockfosters’ bar før jeg takket for meg. Der ble jeg kontaktet av formann og andre styremedlemmer som var nysgjerrig på denne nordmannen som reiste rundt i non-league. De ba meg inn på det lille styrerommet og kunne dessuten fortelle at dagens offisielle tilskuertall hadde vært 81, og etter en halvtimes tid med trivelig samvær ønsket jeg lykke til og strøk på dør. En eldre groundhopper fra London som jeg tidligere har truffet på en og annen groundhop hadde tidligerebekreftet at jeg hadde sett meg ut riktig buss på min vei mot Ilford, og med det returnerte jeg til Cockfosters tube-stasjon.
English ground # 310:
Cockfosters v London Tigers 5-0 (3-0)
Spartan South Midlands League Premier Division
Chalk Lane, 28 December 2015
1-0 Ben Hart (pen, 17)
2-0 Ben Hart (20)
3-0 Ben Hart (pen, 38)
4-0 Benjamin Andreos (62)
5-0 Ben Hart (84)
Att: 81
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a
Mandag 28.12.215: CB Hounslow United v Bedfont & Feltham
Turens tredje dag startet igjen med en Premier Inn-frokost, og denne dagen hadde jeg virkelig slått på stortromma med å planlegge hele tre kamper i London. Jeg hadde sjekket og dobbeltsjekket på alle mulige måter for å sjekke at trippelen lot seg gjøre med metropolens kollektivtransport, men jeg var først og fremst avhengig av at værgudene spilte på lag, og at ikke det britiske «sikkerhetshysteriet» skapte problemer i form av avlysninger. Regnet hadde den siste tiden skapt voldsomme problemer rundt om i landet, men en siste sjekk mens jeg gaflet i meg de siste bitene av pølse og black pudding ga faktisk stor grunn til optimisme da jeg trasket den få meterne til East Croydon stasjon for å sette meg på toget.
Dagens første kamp skulle finne rett i nærheten av Heathow Airport, der CB Hounslow for tiden banedeler med Bedfont & Feltham, og etter den korte togturen opp til Clapham Junction, satt jeg meg på toget vestover til Feltham, der jeg steg av etter en rundt tjue minutters togtur. Herfra gikk ferden med buss H25 som plukket opp rett utenfor stasjonen, og som fraktet meg den korte nokså korte veien opp til Bedfont & Felthams hjemmebane The Orchard, der det er holdeplass rett på utsiden i Hatton Road. Dette er et område som hører inn under bydelen Hounslow, helt vest i London. Som navnet tilsier er det heller ikke langt til CB Hounslow Uniteds opprinnelige hjemsted i Osterley. Alt dette var tidligere et langt mer landlig område, men har for lengst blitt spist opp av stor-London, og ikke overraskende er den nærliggende flyplassen ved Heathrow områdets store arbeidsgiver.
Som nevnt er dette hjemmebanen til Bedfont & Feltham, som ble stiftet i 2012 etter at Feltham FC (opprinnelig stiftet som Tudor Park i 1946) slo seg sammen med baneeier Bedfont Football & Social Club (opprinnelig stiftet en gang på slutten av 1800-tallet). Da Feltham FC allerede var påmeldt under det navnet i FA Vase for 2012/13-sesongen, måtte de vente ytterligere et år på å ta i bruk det nye navnet, og de tok for øvrig Felthams plass i Combined Counties Division One. Der spiller de fortsatt, og denne dagen skulle de faktisk spille bortekamp på sin egen hjemmebane! Som nevnt spiller CB Hounslow United sine hjemmekamper her; noe de nå har gjort i noen år, og denne dagen skulle de være vertskap for sine egne ‘landlords’.
CB Hounslow United har røtter tilbake til en klubb som het Richmond Rangers, som ble stiftet av en gruppe venner og det de omtaler som ‘local naughty boys’. Denne klubben la ned driften under 1987/88-sesongen, men i 1989 blåste man liv i den under navnet CB Hounslow United, der initialene CB står for Cater Bank. Dette var nemlig selskapet til dagens klubbformann Frank James som den gang sponset klubben. De spilte den gang i Hounslow & District League, før de etter fem sesonger tok steget opp i Middlesex County League. Etter 11 sesonger der fikk de innvilget sin søknad om opprykk til Combined Counties League, der de har vært fast innslag på nedre halvdel av tabellen i Division One. Deres foreløpig beste ligasesong var forrige sesongs 7. plass, men de kan de fort overgå denne sesongen. Mer om det senere.
Mens bussen kjørte av gårde syntes jeg jeg dro kjensel på en skikkelse som kom gående et stykke oppe i veien. Ganske riktig var det groundhopperen Howard fra Nottingham, som også hadde kommet til London for en trippel denne dagen. Både Southern Combination og Combined Counties League har gjort det til en vane å arrangere kamper med tidlige avspark ved visse helligdager og såkalte bank holiday Mondays, og så også denne dagen med avspark klokka 11.30 i CCL. Howard hadde imidlertid visse problemer med å finne en kamp klokka 15, men da jeg fortalte ham om mine planer om å haste mot Cockfosters, sjekket også han rutetidene og valgte seg samme trippel som meg.
Vi betalte oss inn med £5, og fikk utlevert hvert vårt program. På spørsmål om hvor mye han skulle ha for det, mumlet karen i bua noe jeg ikke helt snappet opp, men jeg forsto raskt at program var inkludert i prisen. Det var ikke det aller mest innholdsrike jeg har sett, men det var interessant å bla om og se en uttalelse om CB Hounslows nye stadion og et kart der man hadde merket av hvor det ville ligge. En kort prat med et par av styremedlemmene til det som for anledningen var dagens hjemmelag avslørte at de håper å være på plass på sitt nye anlegg før man feirer jul neste gang, og at deres nye hjemmebane vil ligge i området langs Green Lane – et lite stykke østover, omtrent en halvtimes gange fra The Orchard om man skal tro Google Maps. Han fortalte forresten også at flere av klubbens andre lag – som reserver og aldersbestemte lag – fortsatt benytter Osterley Sports Ground som sin hjemmebane.
Jeg har tidligere kikket innom The Orchard, og det er heller ikke altfor lenge siden. Det var på min august-tur denne sesongen, da jeg kikket innom både The Orchard og hos naboen Bedfont Sports som holder til rett ved siden av. Mens jeg kom meg inn på Bedfont Recreation Ground, hadde imidlertid The Orchard vært stengt slik at det var begrenset med innsyn, så jeg tok nå en runde rundt anlegget for å knipse noen bilder. Det skal også nevnes at jeg og Howard var på plass med over en time og et kvarter til avspark, og da han ikke var klar over at Bedfont Sports spilte rett ved siden av, gikk vi først inn dit slik at også han fikk tatt en rask kikk etter at folk som satt i baren der hadde gitt oss grønt lys til å ta oss inn.
The Orchard entres på den ene kortsiden, på siden av klubbhuset, og på denne kortsiden er det hovedsakelig hard standing med unntak av et knøttlite «skur» som gir tak over hodet på et lite parti ut mot den ene siden. Begge langsidene har små sittetribuner, den ene noe mindre enn den andre, som står midt på hver sin langside. På bortre kortside har man to «skur», og om de er større og noe mer solide enn den vaklevorne varianten på motsatt ende av banen, er de også ganske enkle, men de gjør absolutt nytten, og The Orchard er slett ikke av de mest spartanske anleggene i denne ligaen. Og med runden fullført returnerte jeg til området rundt inngangspartiet for å veksle ytterligere noen ord med de to klubbenes representanter som hadde samlet seg her.
På The Orchard er det nok også en smal sak å skille de lokale fra fremmedfolk, for mest sistnevnte gruppe til stadighet blir gående å kikke opp på flyene som til med voldsom hyppighet tar av eller lander på Heathrow, løfter de lokale knapt blikket når jumbojetene suser få meter over de nærliggende hustakene på sin ferd mot New York, Bangkok eller Sydney. The Orchard ligger kun et par hundre meter fra den sørlige rullebanen ved en av verdens største flyplasser, og en av de lokale kunne fortelle meg at mens de nå tok av derfra, ville det snus klokka tre, slik at flyene i stedet ville lande der. Derfor var det nå først og fremst flyene som tok av som til tider kom urovekkende lavt over hustakene, og som gjorde det vanskelig å motstå fristelsen av å forsøke å knipse noen bilder av anlegget med flyene som bakteppe. Jeg har sett noen virkelig spektakulære bilder herfra, og det er vel i slike settinger at skikkelig kamerautstyr gjør susen, sammenlignet med mitt mobilkamera som ikke er i nærheten av å skildre dette ordentlig.
Den nevnte lokale karen viste seg forresten å være Bedfont & Felthams formann, og han identifiserte meg som den norske groundhopperen han hadde fått med seg ville komme. Jeg måtte gi ham rett, og han gikk for å finne en håndfull med effekter som jeg ble overrakt. Da han fikk høre at jeg samlet på pins, stakk han igjen av gårde og returnerte med et gratis eksemplar til min samling. CB Hounslow hadde dog intet slikt, men nå reagerte jeg imidlertid mest på at baren fortsatt ikke var åpen. De to klubbenes ledere hadde ment at den nok kanskje ikke ville åpne før etter kampstart, og de klarte nesten å se alvorlige ut da de begrunnet dette med at man ikke kunne risikere at folk drakk for mye foran en slik høyrisikokamp.
Det som derimot ikke var en spøk var et dagens kamp var et virkelig toppoppgjør i Combined Counties League Division One. CB Hounslow United ledet divisjonen fire poeng foran Worcester park, men Bedfont & Feltham hadde tre kamper til gode på begge to, og fra sin tredjeplass hadde de fire poeng opp til Worcester Park og åtte poeng opp til dagens motstander. Det kan altså fort være to opprykkere jeg skulle se denne formiddagen. Da vil man, som et apropos, kunne få et par skikkelige lokalderbies neste sesong om Bedfont Sports holder plassen sin i Premier Division. Hounslow sto med kun ett tap så langt i ligaen, og hadde 7-3-0 på sine siste ti i ligasammenheng. The Yellows hadde på sine side imponert med 8-1-0 på de ni første i ligaen denne sesongen, og etter to strake tap i midten av november, kom de nå fra fire strake seire i ligaen, og begge lag var optimistiske på egne vegne før avspark.
The Yellows (Bedfont & Feltham) som hadde mest ball i første omgang, men det var likevel Hounslow som spilte seg frem til sjansene, og etter i det 9. minutt tok de ledelsen da Gavin Bamford headet i mål fra kort hold. På motsatt side skapte The Yellows få store problemer for Hounslow-keeper Alex Wines. De hadde som nevnt mye ball, men det stoppet nærmest helt opp når de nærmet seg motstanderens 16-meter, og det manglet åpenbart initiativ og bevegelse på topp, samtidig som den avgjørende ballen gang på gang var upresis. Da dommeren blåste for halv tid sto det fortsatt 1-0 til CB Hounslow United, og jeg er usikker på om de omsider hadde fått åpnet baren som må entres fra utsiden, men jeg nøyde meg uansett med å betale £1 for en boks Cola deres tea bar. Det var jo uansett fortsatt tidlig på dagen, og i tillegg ble jeg invitert med inn i styrerommet for å få en kopp te. Det ville jo være uhøflig å avslå dette tilbudet, men jeg takket nei til teen og nøyde meg med litt konversasjon med de høye herrer.
Andre omgang startet nokså jevnspilt, med et par halvsjanser begge veier før Nick Hardy kom alene med Yellows-keeper Sam Freeman og doblet ledelsen etter en snau time. Han burde økt ytterligere kort etter, men i stedet slo Bedfont & Feltham tilbake ti minutter etter den andre scoringen. Innbytter Leuis Sinclair raget høyest og headet inn 2-1 fra en corner, men kun sju minutter senere gjenopprettet leietakerne sin tomålsledelse da Jordan Vidal satt inn 3-1. Ytterligere seks minutter senere satt han inn sitt andre med en suser av et skudd, og fastsatte sluttresultatet til 4-1. Ballinnehavet var i andre omgang nokså jevnt, men Bedfont & Feltham hadde en frustrerende dag på jobben, og foran 115 betalende tilskuere ble de grundig slått av et bedre og langt mer effektivt lag denne dagen.
Yellows-formannen beklaget at de leverte sin så langt svakeste kamp for sesongen når vi kom på besøk, men jeg er sikker på at de vil reise seg, og jeg har en følelse av at begge disse klubbene vil bli å se i ligaens Premier Division neste sesong. Da fløyta gikk for full tid var vi allerede halvveis på vei ut porten for å stress av sted til den nærliggende tube-stasjonen ved Hatton Cross. CB Hounslow – eller kanskje rettere sagt Bedfont & Feltham, selv om det nok er mest riktig å nevne begge – hadde vært et artig bekjentskap, men nå var det på tide å rette oppmerksomheten mot dagens andre kamp og ikke minst veien dit. Etter en heseblesende joggetur rakk vi toget vi hadde blinket oss ut, og kunne puste ut mens Piccadilly Line tok oss gjennom hele London opp til Cockfosters.
Kamp 332: English ground # 309: CB Hounslow v Bedfont & Feltham 4-1 (1-0) Combined Counties League Division One The Orchard, 28 December 2015 1-0 Gavin Bamford (9) 2-0 Nick Hardy (59) 2-1 Leuis Sinclair (69) 3-1 Jordan Vidal (76) 4-1 Jordan Vidal (82) Att: 115 Admission: £5 Programme: Included Pin badge: Free (B & F one given to me by chairman)
Søndag 27.12.2015: Hythe Town v Folkestone Invicta
Premier Inn har utvidet sitt frokost-repertoar med både bubble & squeak og ikke minst black pudding, og det var grunn god nok til at jeg nå valgte hotellfrokost før jeg gikk for å slå kloa i dagens Non League Paper. Deretter gikk turen fra East Croydon til London Victoria, og etter en tur opp til London St. Pancras satt jeg meg på et av Southeasterns hurtigtog ned til Kent. Det brukte kun drøyt 50 minutter ned til endestasjonen Folkestone Central, der jeg steg av og gikk for å finne holdeplassen for buss nummer 16, som skulle ta meg til Hythe. Der var det nemlig duket for et durabelig lokaloppgjør som jeg tidlig blinket meg ut, og som var en av de forventede høydepunkter på turen.
Bussen brukte i underkant av en halvtime vestover langs kysten, men det kjøres visst på rundt kvarteret med bil. Hythe er en koselig liten markedsby med snaut 15 000 innbyggere, beliggende i Shepway-distriktet i den sørlige delen av grevskapet Kent. Med sin beliggenhet ved den engelske kanal var Hythe som en av de såkalte «Cinque Ports» en viktig havn både militært og i handelssammenheng, som først og fremst ble anlagt for å hindre en fransk invasjon under Napoleonkrigene. Samme bakgrunn har kanalen Royal Military Canal som renner gjennom og setter sitt preg på byen. Det hadde vært artig å kunne ankomme byen med museumsjernbanen Romney, Hythe and Dymchurch Railway, men den var romjuls-stengt, og jeg var uansett ivrig etter å komme meg til Reachfields Stadium.
Ikke bare dagens kamp et fristende lokaloppgjør mellom de to erkerivalene Hythe Town og Folkestone Invicta, men jeg hadde også blitt fristet av bilder som viste Reachfields som et meget flott anlegg med en god dose karakter, og etter noen få minutters gange fra bussholdeplassen kunne jeg raskt konstatere at bildene ikke hadde løyet. Jeg betalte £9 for inngang og ytterligere £1,50 for et program, og tok umiddelbart fatt på en kjapp rundtur rundt banen. Jeg kom inn på den ene kortsiden, der man har ståplasser med tak over hodet som strekker seg i hele banens bredde. Denne henger i det ene hjørnet sammen med den venstre langsiden sett herfra, der fasilitetene er av samme typen, og også her har man tak over hodet i hele banens lengde. Slik luksus har ikke de som står under åpen himmel på bortre langside.
Over på den andre langsiden har man et stort bygg som dominerer anlegget. Dette klubbhuset er rødmalt som resten av anlegget, og huser både garderober, kontorer og den slags, i tillegg til klubbens bar. På den ene siden av dette bygget har man imidlertid mer av samme type slags tribune, der man har noen benkerader i tre og tak over hodet. Dette overbygget strekker seg på en måte videre innunder forkanten av det nevnte bygget, der man også har laglederbenkene. Baren befinner seg oppe i andre etasje av klubbhuset, og der har man «balkonger» med vinduer ut mot banen, som der man kunne sikre seg en plass for et bidrag på ytterligere et pund eller to. Disse plassene ble for øvrig raskt revet bort.
Klubben hadde nemlig ventet storinnrykk, og hadde derfor oppfordret folk til å møte opp i god tid. Selv hadde jeg ankommet med rundt en time og tre kvarter til avspark. Med min runde nesten fullført og med kurs sakte men sikkert mot klubbhusets bar, traff jeg på det første av en rekke kjente groundhopper-fjes i form av Martin Bamforth, som hadde kommet helt fra Exeter-traktene. Jeg ble stående og slå av en prat med ham, og ble således tilbudt skyss tilbake til East Croydon etter kamp. Utenfor klubbhuset traff jeg også på Andy English, som er en annen groundhopper fra East Anglia, og det var etter hvert godt under halvannen time til avspark da jeg inntok baren og betalte £3,20 for en pint Thatcher’s Gold.
Den ble nippet til mens jeg bladde i et godt og nokså innholdsrikt program, og mens jeg satt der fikk jeg også selskap av min kompis «Splodge», som i tillegg til å være groundhopper også er klubbsekretær i Fareham Town. Han kom med noen råd og vink i forbindelse med mitt planlagte besøk på Isle of Wight og hos Cowes Sports senere på turen, før vi også ble oppsøkt av groundhopperen Russell Cox – mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer. Mange hadde fulgt rådet om tidlig ankomst, for det var snart travelt i baren, som faktisk presterte det kunststykket å gå tom for Thatcher’s Gold med rundt en halvtime til avspark! Det er for å si det mildt temmelig klønete når man forventer storinnrykk.
Hythe Town ble opprinnelig stiftet i 1910, og det var overraskende nok først i 1976 at de tok i bruk Reachfields, da de ble valgt inn i det som da het Kent League. I 1980-årene ble klubben tatt over av eiendomsutvikler Tony Walton, som faktisk hadde voldsomme ambisjoner om å få klubben opp i Football League! Selv om klubbens egne supportere anså dette som temmelig urealistisk, ble stadionet rustet opp til Southern League standard etter at de vant Kent League i 1989. De satset heftig etter opprykket til Southern League, men ytterligere suksess i ligaen uteble, og i 1992 bestemte Walton seg for å trekke klubben fra ligaen, og driftet ble lagt ned.
En ny klubb ble raskt stiftet under navnet Hythe United, og denne klubben er identisk med dagens klubb, som tre år senere (i 1995) byttet navn til Hythe Town samtidig som de igjen tok plass i Kent League. Den ble vunnet i 2011, og de tre første sesongene i Isthmian League Division One South endte de på øvre halvdel. I 2012/12-sesongen tok de seg også til playoff, men fjerdeplassen ble fulgt opp med semifinale-tap for Faversham Town. Det skal også nevnes at de i 2010/11 spilte seg frem til første ordinære runde av FA Cupen, og selv om de tapte 1-5 borte mot Hereford United, ble de den første Kent League-klubben som scoret på dette stadiet av den gjeve cupturneringen på 53 år. Forrige sesongs 16. plass var kanskje en liten skuffelse, og det var flere som mente at en naturlig målsetning for sesongen kan være å forbedre det ved å ta seg opp på øvre halvdel.
De mest optimistisk hadde også et håp om at man kanskje kunne kjempe om playoff, men da var det viktig at man begynte å sanke poeng, for man lå før dagens kamp ti poeng bak Guernsey som la beslag på den siste playoff-plassen. Og gudene skal vite at det ikke bare var å bestille tre poeng denne søndags ettermiddagen, for på besøk kom ingen ringere enn den suverene serielederen. Folkestone Invicta hadde en 12 poengs ledelse ned til Worthing på andreplass, og det med en kamp til gode. Med statistikken 20-3-3 så de utvilsomt sterke ut, og Hythe-manager Clive Cook hadde i sin programspalte gjort et poeng av at et lag som også vinner halvparten av sine seire med sifrene 1-0 vil være en soleklar tittelfavoritt.
Naturlig nok er det også mange forbindelser mellom de to naboklubbene. En av Hythe Towns direktører, Gary Stainforth, er tidligere manager for Folkestone Invicta. Og Invicta-manager Neil Cugley har tidligere også vært manager for Hythe Town. For å nevne kun to…og det har selvsagt heller ikke vært helt uvanlig med spillere som har gått mellom de to. Tabellsituasjonen tatt i betraktning var det ikke spesielt overraskende at mange hadde gjestene som klare favoritter, men dette er som sagt et heftig lite lokaloppgjør, og slike kamper har gjerne en egen tendens til å leve sine egne liv helt uavhengig av tabellposisjon og formutvikling. Og derfor var det likevel litt spenning knyttet til hvorvidt Hythe Town kunne stikke kjepper i Folkestone-hjulene.
Det skulle etter hvert vise seg at hele 1 527 tilskuere hadde betalt seg inn på Reachfields denne søndagen, og da det nærmet seg avspark var det fortsatt lange køer utenfor, slik at man derfor opplyste om at avspark ville bli utsatt med et kvarter. Lange køer var det også i matutsalgene, og jeg benyttet i stedet anledningen til å brøyte meg vei inn i klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling. I baren hadde man nå også gått tom for en av øltypene som ble servert fra en av tappekranene (heldigvis hadde man en rekke tappekraner med andre sorter), samtidig som man også var utsolgt for all cider på flaske, bortsett fra en av Kopparbergs varianter. Det var tydelig at de i hvert fall gjorde god butikk! Og omsider dro det da seg også mot en noe forsinket avspark i Shepway-derbyet.
Fra en av dagens andre kamper med tidlig avspark kom nyheten om at Worthing vunnet hele 5-0 over Peacehaven & Telscombe, slik at gjestene måtte vinne om de ville gjenopprette sin 12 poengs luke. Det var imidlertid vertskapet som fyrte på alle plugger fra start, og debutant Jack Harris hadde skjøt to ganger utenfor mens Alfie May traff utsiden av stolpen. Det var tydelig at Invicta savnet sin kaptein Liam Friend i midtforsvaret, men etter halvspilt omgang tok de ledelsen mot spillets gang. Nat Blanks snappet opp en svak klarering og tok seg inn i feltet der han ble felt klønete av Ryan Johnson. Ian Draycott steg frem, sendte Hythe-keeper Joe Mant feil vei, og dermed 0-1.
Draycott kunne økt like etter, men Mant reddet meden benparade, og sekunder senere testet Alfie May Invicta-keeper Tim Roberts med et susende skudd, før Roberts også hamlet opp med returen fra Frankie Sawyer. Noe senere rundet en livlig Alfie May keeper Roberts, men Josh Vincent kom seg tilbake på streken og reddet avslutningen. Hjemmefansen mente han hadde brukt hånda, man dommeren vinket spillet videre, og vertene fikk heller ikke uttelling da Craig Cloke sendte i vei et skudd som keeper Roberts bokset unna. Dermed sto det 0-1 til pause, og det var faktisk noe ufortjent. Jeg regnet med at køen i baren ville være nokså håpløs å gi seg i kast med, men Splodge hadde vært føre var, og jeg fikk melding om at han hadde handlet inn forfriskninger som ventet på meg i baren.
Etter pause var det fortsatt vertene som dominerte, og The Cannons skapte etter hvert et betydelig antall sjanser. Det var også tilløp til knuffing flere ganger, mens Sawyer og May begge testet keeper Roberts igjen; sistnevnte etter å ha snappet ballen da dommeren ufrivillig hælsparket en Folkestone-pasning. Sawyer var igjen på ferde etter rundt timen spilt, men igjen ble skuddet reddet, og Hythe-folket måtte begynne å lure på hva som måtte til for å score. Men så, tjue minutter ut i omgangen, fikk de omsider uttelling da Frankie Sawyer ble spilt fri på kanten, skar inn i feltet og sendte i vei et skudd som snek seg innunder keeper Roberts, som burde gjort bedre ved det tilfellet. 1-1, og nå var det kjempestemning på Reachfields.
Hythe pøste på fremover, men tidligere Invicta-spiller Darren Marsden burde konsentrert seg om å avslutte heller enn å (tilsynelatende) filme da han var på vei til å runde keeper. Alfie May skjøt deretter like over, før gjestenes Josh Vincent fikk sitt andre gule etter en takling The Cannons trykket voldsomt på, og med seks minutter igjen av ordinær tid ble en lang ball spilt inn i feltet. Sawyer vant duellen med en nølende keeper og la tilbake til Alfie May, som styrte inn 2-1 og kronet en god kamp med å score vinnermålet. Stor jubel blant hjemmefolket naturlig nok, og en fin bursdagspresang til manager Clive Cook som fylte 57 år. For Hythe Town rodde i land seieren foran det som var Kent-fotballens største tilskuertall den uken, og befant seg nå på 13. plass med sju poeng opp til playoff, som kanskje ikke virket like usannsynlig lenger likevel..?
For gjestenes del var det nok en skuffelse, og de var da også en skygge av seg selv denne dagen. For at de kan bedre er det ingen tvil om, og de forblir både undertegnedes og de fleste andres store tittelfavoritt til tross for at de denne søndagen måtte reise den korte veien hjem til Folkestone etter å ha blitt slått grundig av den lokale rivalen som ganske enkelt syntes å ville det mer denne dagen. Det hadde vært et artig lokalderby på et meget fjongt stadion, og besøket der står som et høydepunkt på turen. Jeg tok et foreløpig farvel med Splodge, som jeg ville se senere på turen, og gikk for å møte Martin Bamforth som hadde tilbudt meg skyss.
Til tross for at jeg hadde betalt £6,20 for en returbillett til bussen, valgte jeg å takke ja til dette tilbudet, og vi hadde god tid til å prate om fotball og groundhopping på turen opp til East Croydon, der han slapp meg av utenfor hotellet. Jeg ønsket god tur til Exeter, og gikk snart til puben Porter & Sorter, men der hadde de dessverre ikke matservering denne dagen. Dermed fikk jeg ikke gjenopplevd deres herlige black pudding stack, og etter en pint eller to trakk jeg meg tilbake og unnet meg i stedet en to retters middag på hotellet. Jeg hadde tross alt ikke spist siden frokost. En ny flott dag med groundhopping i den herlige engelske non-league-pyramiden var unnagjort, og nå ventet en hektisk dag med hele tre kamper dagen etter.
English ground # 308:
Hythe Town v Folkestone Invicta 2-1 (0-1)
Isthmian League Division One South
Reachfields Stadium, 27 December 2015
0-1 Ian Draycott (pen, 23)
1-1 Frankie Sawyer (66)
2-1 Alfie May (84)
Att: 1 527
Admission: £9
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Lørdag 26.12.2015: Bishop’s Stortford v St. Albans City
Etter at både ribbe, medisterkaker, pinnekjøtt og andre godsaker var satt til livs, var det på tide å pakke bagen for å endelig ta fatt på min etter hvert så årvisse romjuls- og nyttårstur. Jeg hadde fortsatt til gode å ta en endelig beslutning hva gjaldt valg av kamp for et par av dagene på turen, men det var i all hovedsak snakk om noen dager i turens avslutningsfase, og forventningsfull og optimistisk ble jeg plukket opp av min mor for å bli skysset til Rygge flyplass. Dette året hadde jeg valgt å dra over på Boxing Day, til tross for at morgenflyene for lengst var utsolgt, og med en ankomst på Stansted litt før klokka ett var det begrenset med valgmuligheter – spesielt på en dag der togene står over hele landet, med unntak av togene som kjører med redusert hyppighet mellom London og dens store flyplasser (det samme er vel tilfelle i Manchester).
Jeg hadde derfor tidlig merket meg at Bishop’s Stortford og Takeley begge sto oppført med hjemmekamp. Begge befinner seg i nærheten av Stansted, men da Takeley flyttet sin Boxing Day-kamp til 28. desember, var det bare å satse på Bishop’s Stortford og krysse fingrene for at jeg denne gangen ikke ville bli stående en evighet i marerittaktige køer ved grensekontrollen. Denne frykten viste seg denne gang ubegrunnet da jeg kvart på ett landet litt før planlagt, og under en halvtime etter landing sto jeg allerede utenfor flyplassen etter at også bagasjen kom raskt. Jeg måtte inn igjen for å booke en taxi ved selskapets kontor inne på flyplassen, og det er ikke overraskende at de krevde hele £22,50 for den ikke altfor lange turen, men slik er det vel med disse selskapene som får operere med nærmest monopol fra flyplasser etc.
Det er vel fire-fem kilometer vestover at drosjekusken tok meg, og på den korte veien krysset vi over fra Essex til Hertforshire, da grevskaps-grensen på dette stedet går like etter der vi krysset motorveien M11 – ikke langt fra Woodside Park, som var åsted for turens første kamp. Dette stadionet ligger helt i den østlige utkanten av Bishop’s Stortford, som igjen altså ligger helt øst i Hertfordshire. Det er en by med rett i underkant av 40 000 innbyggere, og som under romertiden var en knøttlite tettsted på veien til Colchester. På 1800-tallet hadde byen vokst og blitt markedsby med særlig fokus på kornhandel, og malting var da også hovednæringen her. I dag er den i stor grad en pendlerby for London, samtidig som nærheten til Stansted Airport betyr at en rekke innbyggere også har jobber tilknyttet flyplassen og turist- og reisenæringen. Bishop’s Stortford er for øvrig kjent som fødested for selveste Cecil Rhodes; imperialist og visjonær som med store vyer grunnla den tids Rhodesia. Hans barndomshjem er gjort om til museum og er i dag en del av Bishop’s Stortford Museum.
Der taxien svingte av hovedveien kunne jeg raskt se at Woodside Park ligger tilknyttet et ganske kjedelig industriområde; noe jeg allerede var klar over. Jeg punget ut mine £22,50 til drosjekusken, som med selskapets stive priser ikke fikk noen drikkepenger (det er for øvrig uansett ikke fast praksis å gi tips når man tar taxi i Storbritannia, der det i stedet er vanligere å kun runde opp til for eksempel nærmeste hele pund for å «gjøre det enklere» med tanke på veksel), før jeg slepte med meg bagen for å betale meg inn. £13 skulle man ha for inngang, og for ytterligere £2 fikk jeg også et eksemplar av dagens kampprogram før jeg entret klubbhusets bar for å slenge fra meg bagen i et hjørne. Turens første pint var en pint med Aspall til £3,70, og den falt godt i smak der jeg kun en snau time etter å ha landet nå satt og nippet til den mens jeg bladde i programmet.
Bishop’s Stortford FC ble stiftet så langt tilbake som i 1874, og var i 1951 med å stifte Delphian League, som ble vunnet i 1955. Da denne ligaen ble lagt ned i 1963 tok de plass i Athenian League, og etter å spilt seg opp i dennes Premier Division, vant de denne ligaen i 1970, før de etter påfølgende sesong tok steget opp i Isthmian League. I 1974 ble siste utgave av FA Amateur Cup arrangert, før den skulle erstattes av dagens FA Vase, og etter å tapt i semifinalen året før spilte Bishop’s Stortford seg denne gang frem til finalen der de slo Ilford 4-1 på Wembley, og således ble den siste vinner av den tidligere så prestisjetunge FA Amateur Cup. I 1981 var de tilbake i Wembley-finale, og etter at Sutton United ble slått 1-0 lunne de også skryte av å ha vunnet FA Trophy. Ved omstruktureringen i 2004 kvalifiserte de seg med nød og neppe til å få være med i den nye Conference South, og der har de faktisk holdt seg siden. De tok seg også til playoff i 2007, men de har oftere vært å finne rundt midten eller på nedre halvdel av tabellen.
Også før dagens kamp var de å finne like under midten, der de la beslag på en 14. plass, med ni poeng opp til siste playoff-plass, men med kun tre poeng ned til nedrykkssonen. Der nede befant dagens motstander seg, for St. Albans City var nemlig nestjumbo med kun Basingstoke Town bak seg på tabellen, men hadde heller ikke mer enn ett poeng opp til Weston-Super-Mare over streken. Hjemmelaget hadde imidlertid en noe spesiell statistikk som fortalte at de ikke hadde vunnet en eneste Boxing Day-kamp siden 2001, og dette skapte muligens litt engstelse i Blues-leiren? Programmet fikk godkjent uten at det utmerket seg som noe spesielt fantastisk, og jeg savnet kanskje litt info om klubbenes historie, slik man gjerne ser i programmer rundt om i engelsk non-league. Det var uansett på tide å tømme glasset og komme seg ut for å ta en nærmere kikk på Woodside Park.
Fra 1919 spilte Bishop’s Stortford på sin gamle hjemmebane Town Ground i Rhodes Avenue, men det spørs om ikke de beseglet dens skjebne da de i 1988 solgte deler av sin parkeringsplass til en boligutbygger. Ni år senere ble de nemlig igjen kontaktet av en utbygger som ville bygge 45 nye boliger der deres hjemmebane sto, og klubbens økonomiske situasjon var slik at de valgte å takke ja til tilbudet. Rivingen av herligheten ble startet i november 1997, men det var først høsten 1999 at man kunne åpne sin nye hjemmebane Woodside Park med kamp mot Tottenham Hotspur. Det kan på ingen måte sies å være noe spesielt spennende anlegg, men det er et funksjonelt sett fint anlegg som absolutt dekker klubbens behov.
På den ene langsiden har man hovedtribunen Main Stand, som er en ikke altfor stor affære. Denne sittetribunen strekker seg noe slikt som 1/3 av banens lengde, og entres via trapper i forkant. Her finner man også klubbhuset med dets bar. På motsatt langside er det nok en sittetribune på midten, mens man på flankene må «ta til takke» med såkalt hard standing. Begge kortsidene har små ståtribuner delvis under tak, og en av disse kortsidene har det passende navnet Airport End. Bak denne kan man til stadighet se flyene som lander og tar av fra nærliggende Stansted Airport. Med den lille runden unnagjort kunne jeg returnere til baren for å unne meg en ny pint og slå av en prat med noen av de fremmøtte.
Begge lags supportere ga uttrykk for at det viktigste var å beholde plassen, og overlot tetkamp til andre. Det var naturlig nok gjengs oppfatning at kuwaitisk kapital betyr at Ebbsfleet United nok går mot divisjonstittelen og automatisk opprykk. Bishop’s Stortford hadde ikke vunnet siden tidlig i november måned, og i så måte var det kanskje ytterligere grunn til St. Albans-optimisme at gjestene hadde plukket sju poeng på sine tre siste kamper under ledelse av midlertidig manager Harry Wheeler. Med seier ville de også klatre opp i ryggen på sitt vertskap, for før kamp skilte det fire poeng i hjemmelagets favør. På min rundtur rundt banen hadde jeg også registrert at gressmatta virket nokså tung, og flere steder var den åpenbart noe humpete, og jeg mistenkte at det fort ville kunne bli en fysisk batalje med mye duellspill.
Da kampen startet bar den da også tidlig litt preg av en del dueller og at pasningsspillet led noe som følge av underlaget. De virkelig store sjansene var det ikke så mange av i første omgang, men vertene startet friskt, og både Elliott Buchanan og Johnny Herd kunne sendt de i ledelsen. I stedet tok gjestene over, og The Saints kunne scoret da Harry Crawford så at Blues-keeper Ross Fitzsimons sto langt ute og sendte ballen mot mål, men De’Reece Vanderhyde sto nesten inne på streken og fikk headet unna. The Saints fikk lite ut av sin gode periode, og spissene deres led under dårlig «service» fra midtbanen, slik at vertenes forsvarsrekke hadde en takknemlig jobb med å rydde opp i det som kom. Da dommeren blåste for pause var det derfor fortsatt målløst, og jeg kunne svelge unna restene av en bacon cheeseburger (til £3,20) og igjen sette kursen mot klubbhusets bar.
Andre omgang startet med Bishops Stortford i førersetet, og ni minutter ut i omgangen tok de ledelsen da Kevin Bywater stupte frem for å heade inn innlegget fra Vanderhyde. Det virket først som om Saints-keeper Joe Welch reddet, men på et eller annet vis skle ballen mellom fingrene hans og fant veien over streken. 1-0! Det tok imidlertid kun sju minutter før gjestene sørget for balanse i regnskapet, da en corner fra James Comley ble stusset videre av en forsvarer og landet hos Ed Oshodi som lurte bak i feltet og satt inn 1-1. Med den siste ukenes form i tankene, var det åpenbart flere som nå forventet at gjestene ville jage vinnermålet, men i stedet var det Bishop’s Stortford som hadde initiativet og presset på.
Både George Allen og Frankie Merrifield var frempå med henholdsvis en heading og et langskudd før kaptein Anthony Church headet inn 2-1 fra en corner med et snaut kvarter igjen av ordinær tid. Nå var det bare for manager Rod Stringer sine utvalgte å ro i land seieren, og gjestene bød når sant skal sies på svært få utfordringer etter dette. De nærmeste de kom nok en utligning var et skudd fra Louis Theophanous som suste like utenfor, og innbytter Jonathan Edwards’ skudd som endret retning og gikk til et hjørnespark som ble dårlig utnyttet. Dermed kunne de 514 tilskuerne se Stringer og hans gutter juble over seier 2-1 og den første triumfen på Boxing Day siden 2001 – hele 14 år! Det kan også vise seg å være en viktig seier i en uhyre jevn divisjon. Resultatet var det heller ikke noe å si på, for The Blues var nok totalt sett et lite hakk skarpere enn sine gjester.
For min del hadde jeg også benyttet pausen til å bestille taxi, men jeg rakk en siste pint før jeg ble plukket opp klokka kvart over fem, og innen den tid hadde jeg også fått tatt en nærmere kikk på diverse memorabilia fra klubbens Wembley-triumfer som henger i klubbhuset. £9 til byens jernbanestasjon var langt rimeligere enn taxituren tidligere på dagen, og jeg kunne snart sette meg på 17.39-toget til London Liverpool Street. For å slippe tuben gjennom London, hoppet jeg imidlertid av på Tottenham Hale, og tok derfra Thameslink-toget ned til East Croydon, der jeg skulle ha base de neste tre nettene. Der er det langt billigere enn sentrale London, og for tre netter ved stedets Premier Inn – strategisk plassert rett ved jernbanestasjonen – hadde jeg betalt £105.
Etter å ha sjekket inn i 19.30-tiden, spaserte jeg en tur rundt togstasjonen for å sjekke om den gode puben Porter & Sorter var åpen, men de hadde dessverre julestengt, og jeg trakk meg derfor stille og rolig tilbake for å se Football League Tonight på TV. Dette er Channel 5 sin versjon av BBCs tidligere «Football League Show», men før de var ferdig med sitt voldsomme fokus på storkampene i Championship, sovnet jeg allerede lenge før turen hadde kommet til League One og League Two. Turen hadde fått en fin start med lokalderbyet i Hertfordshire, men jeg så nok personlig enda mer frem mot det heftige lokaloppgjøret som ventet meg dagen etter.
English ground # 307: Bishop’s Stortford v St. Albans City 2-1 (0-0) Conference South Woodside Park, 26 December 2015 1-0 Kevin Bywater (54) 1-1 Eddie Oshodi (61) 2-1 Anthony Church (77) Att: 514 Admission: £13 Programme: £2 Pin badge: £3,50
