North Ferriby United v Stalybridge Celtic 28.10.2015

Onsdag 28.10.2015: North Ferriby United v Stalybridge Celtic

 

Min tur gikk ubønnhørlig mot slutten, men jeg skulle få med meg en siste kamp før jeg forlot Storbritannia for denne gang, og denne morgenen hadde jeg igjen en lang reise foran meg. Derfor hadde jeg stått tidlig opp for å ta 07.15-toget fra Greenock Central. Dessverre var det før åpningstiden til puben The James Watt, der jeg hadde håpet å starte dagen med en skotsk frokost, slik at jeg måtte ta til takke med smørbrød og juice på toget mellom Glasgow og Edinburgh. Men da jeg skulle bytte tog i Glasgow klarte jeg på vanvittig vis å surre det til noe helt utrolig. Edinburgh-toget var varslet på plattformen der jeg befant meg, og selv om man visse steder i UK skal være oppmerksom på at man har flere tog foran hverandre, var det kun ett tog på perrongen da jeg steg på toget…som viste seg å være lokaltoget til Barrhead!

 

Enda verre var det at jeg i tillegg ikke enset det der jeg satt med nesa i Non-League Paper, før man annonserte Barrhead som endeholdeplass. Den trivelige kvinnelige konduktøren bekreftet etter en hurtig sjekk at det raskeste alternativet var å ta seg tilbake til Glasgow med toget som få minutter etter ankomst skulle returnere dit. Det var heldigvis ikke altfor lang reise, men nok til at jeg ikke rakk forbindelsen min fra Edinburgh til York. I stedet var det å kaste seg på neste tog fra Edinburgh, der min venninne fra Barrhead-toget igjen var konduktør. Nå hadde jeg på National Rail sin reiseplanlegger blitt rådet til å bytte i Leeds, men en grundigere sjekk viste at jeg ville ha et minutt eller to til å bytte i York og således komme meg til Hull langt raskere. Det var da verdt et forsøk, og da vi trillet inn mot perrongen i York noen minutter før planlagt bestemte jeg meg for å satse alt på ett kort.

 

Dessverre ble vi stående både to og tre minutter før vi trillet de siste få meterne og dørene ble åpnet et lite minutt før Hull-togets avgang. Jeg ilte gjennom undergangen til riktig plattform, men ble selvsagt hindret av en stor gruppe turister som i hele trappens bredde slet med et stort antall forvokste kofferter, og idet jeg kikket opp på perrongen så jeg toget forlate perrongen på sin ferd sørøstover. Det var bare å innse nederlaget, og resignert slo jeg meg ned på stasjonspuben York Tap, der jeg sluknet sorgene med et glass mens jeg ventet på neste direkte tog til Hull. Det var en times tid å vente, og da jeg omsider kunne stige ut av Hull Paragon stasjon en god del senere enn planlagt, hadde jeg vært på farten i nesten ni timer!!

 

Dette var vel såvidt jeg vet faktisk første gang jeg var tilbake i Hull siden jeg så Hull City sent i desember 2004 – altså for nesten 11 år siden! Min sene ankomst betød begrenset med tid til å på nytt utforske byen, men jeg bestemte meg for å sette av tid til det før avreise dagen etter. Opprinnelig hadde jeg med tirsdagens kamp i Skottland håpet på en omkamp i skotsk cup, og jeg holdt øye med et par interessante klubber i så måte. Det ble imidlertid ikke omkamp hos hverken Linlithgow Rose eller Arbroath, og jeg fikk jo uansett snart en påminnelse om at omkampen i Skottland ikke automatisk blir spilt førstkommende midtuke slik man gjør det i England. Da FA Cup-oppgjøret Stalybridge Celtic v North Ferriby United endte uavgjort og omkampen ble berammet til onsdag kveld, blinket jeg meg raskt ut denne, og det var derfor først søndag kveld at jeg hadde booket hotellet i Hull.

 

Jeg hadde betalt £38,70 for overnatting ved Gilson Hotel, som ligger strategisk plassert tvers over veien for Hull (Paragon) stasjon, og jeg fikk raskt sjekket inn. Da jeg ikke hadde spist siden min medbragte «tog-frokost», bestemte jeg meg for å krysse over til Wetherspoons-puben Admiral of the Humber for å innta en porsjon gammon og en pint før jeg etter hvert satt kursen mot North Ferriby, der kveldens kamp skulle gå av stabelen. Dette er en landsby med i underkant av 4 000 innbyggere, beliggende omtrent 13 kilometer vest for sentrum av Hull, ved den nordlige bredden av elven Humber. På folkemunne kalles den gjerne kun Ferriby, bortsett fra i de tilfeller der man skal skille mellom denne og den enda mindre South Ferriby på andre siden av elven (i Lincolnshire). Innbyggerne er i stor grad pendlere som jobber inne i Hull, og North Ferriby er en nokså søvnig liten landsby.

 

Også togstasjonen her har kun navnet Ferriby, og togturen fra Hull tok 11 minutter. Fra stasjonen var det 5-6 minutters gange til stadionet Grange Lane, som jeg hadde sett fra toget rett før toget rullet inn på Ferriby stasjon. Det var halvannen times tid da jeg betalte meg inn med £12, og rett på innsiden byttet jeg ytterligere £2 mot et eksemplar av kveldens kampprogram. Deretter måtte jeg nesten stikke hodet innom klubbsjappa, der jeg sikret meg både en pin til min samling (£3,50) og en DVD fra forrige sesongs finale i FA Trophy, der North Ferriby United triumferte over Wrexham etter ekstraomganger og straffespark på Wembley. I klubbsjappa ble jeg oppmerksom på to andre nordmenn, og en av disse var en kar jeg også traff på i Aveley tre dager tidligere, men som jeg ikke er kar om å huske navnet på. Den andre var den kjente groundhopperen Ray Tørnkvist, og jeg skulle snart ha en lengre samtale med disse to.

 

North Ferriby United dagens lys i 1934, og tok i 1969 steget opp i Yorkshire League. De spilte seg raskt opp i denne ligaens øverste divisjon, samtidig som de vant sin første av etter hvert 17 titler i East Riding County Cup. Da Yorkshire League var en av ligaene som slo seg sammen for å danne Northern Counties East League i 1982, var North Ferriby United med fra starten og tok plass i det som den gang het Division One North. De ble den divisjonens første vinner, men måtte takke nei til opprykket da de ikke var i stand til å oppfylle stadionkravene. Da de tre år senere igjen vant Division One, kunne de imidlertid ta steget opp i NCEL Premier Division, der de debuterte med tredjeplass. Dette ble kopiert ytterligere to ganger i 1990-årene, samtidig som man i 1997 spilte seg frem til finalen i FA Vase, der de dog måtte gi tapt for Whitby Town. Våren 2000 ble NCEL-tittelen vunnet, og The Villagers var klare for spill i Northern Premier League.

 

Våren 2005 vant de denne ligaens Division One og tok steget opp i Northern Premier League Premier Division, der de etablerte seg. De hadde allerede tatt seg til playoff ved et par anledninger da de våren 2013 vant også denne divisjonen og for første gang i klubbens historie sikret opprykk til Conference North. De tok dette nye nivået med storm, og var innblandet i en spennende tittelkamp, der de til slutt måtte se seg slått av AFC Telford United. Og andreplassen som ga hjemmebanefordel i playoff var til liten nytte da Guiseley ble for sterke i playoff-semien. Men North Ferriby har nok ikke gjort seg bemerket for siste gang, og det viste de til gangs i 2014/15-sesongen, da de som nevnt sikret seg FA Trophy-tittelen. I Wembley-finalen gikk Wrexham opp i en tomålsledelse, men North Ferriby slo tilbake og sikret ekstraomganger, før de tok ledelsen 3-2. Wrexham utlignet sent i andre ekstraomgang, men North Ferriby vant etter straffesparkkonkurranse. En bragd av en liten klubb på non-leagues step 2.

 

North Ferriby United er for øvrig klubben der Hull-legenden Dean Windass startet sin seniorkarriere etter at han som ungdomsspiller i hjemklubben Hull City ble vraket av daværende manager Brian Horton. Etter et års tid ble han imidlertid hentet tilbake til tigrene. Det skal vel også nevnes at The Villagers’ fremtid virket nokså usikker i våres, da eierne (som er datter og svigersønn av Hull City-eier Assem Allam – og jeg skal avstå fra å kommentere hans forsøk på å kommersialisere fotballen) ytret ønske om å selge klubben. Flere av spillerne hevdet at det var aktuelt for klubben å søke frivillig nedrykk ett eller to divisjoner, kort tid etter klubbens største triumf (FA Trophy), men det ser ut til at man hittil har klart å holde skipet på nokså rett kjøl tross alt.

 

Jeg ble stående i en lengre samtale med de to nordmennene, og mister Tørnkvist kunne fortelle at han nå hadde besøkt 380 baner i den engelske pyramiden, så da har norske groundhoppere noe å strekke seg mot. Han hadde dagen før vært hos Basingstoke Town, og såvidt jeg husker så hadde vel begge blinket seg ut et besøk hos Chorley den kommende lørdagen. Jeg kunne bare bekrefte at Victory Park er et flott stadion og oppfordre til å smake på klubbens kritikerroste paier. Jeg hadde fått med meg at Ray har besøkt step 2-arenaer i fleng denne høsten, etter at supporterunionen for britisk fotball har åpnet for step 2-stadioner på sin groundhopper-liste, og dagens kamp ved Grange Lane var sågar en revisit for den bereiste karen som allerede hadde vært her tidligere på høsten. For min del var det imidlertid første visitt, så jeg takket snart for praten og gikk for å ta en liten runde rundt anlegget.

 

Grange Lane har vært klubbens hjemmebane siden 1970, da de etter avansementet til Yorkshire League året før følte behov for et bedre egnet anlegg. Den var først meget enkel, og har sakte men sikkert blitt oppgradert etter hvert som klubben har klatret i pyramiden. Likevel fremstår den fortsatt som temmelig enkel sammenlignet med mange av de øvrige anleggene i Conference North. På den ene langsiden er det noe bortimot et lappeteppe av seksjoner rundt klubbhuset som dominerer denne langsiden. På utsiden av dette bygget er det et lite overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå her mellom de to laglederbenkene. På motsatt langside finner man anleggets eneste ordentlige tribune, og denne strekker seg hele banens lengde. På midtpartiet er det en seksjon med sitteplasser, mens det på sidene er ståtribune. Begge kortsidene byr på hard standing under åpen himmel.

 

Jeg hadde tenkt til å sette meg ned i klubbhusets bar for å bla litt i kampprogrammet mens jeg lesket strupen, men der var det så trangt og folksomt at det ikke var hverken ledige sitteplasser eller sørlig rom til å boltre seg på, slik at jeg hadde nok med å drikke min pint stående. Ståa i en meget tøff Conference North var imidlertid den at hjemmelaget befant seg like utenfor playoff-sonen, men med en og to kamper til gode på et par av klubbene foran seg på tabellen. For gjestende Stalybridge Celtic sin del lå de ytterliger to plasser og noen poeng bak, men denne kvelden var det uansett omkamp i FA Cupens fjerde kvalifiseringsrunde det dreide seg om, etter at det hadde endt 1-1 på flotte Bower Fold tre dager tidligere. North Ferriby hadde for tredje året på rad nådd denne runden, men har aldri tatt seg til første ordinære runde. Det var de sekunder fra å gjøre da Bohan Dixons utligning i kampens tredje tilleggsminutt sørget for omkamp, og det var nå klart at vinneren av omkampen ville bli belønnet med bortekamp mot Doncaster Rovers.

 

Kampen startet i et høyt tempo, og hjemmekeeper Adam Nicklin måtte i aksjon da Bohan Dixon avsluttet, mens Danny Clarke så sitt skudd reddet av Celtic-keeper Rony McMillan på motsatt banehalvdel. Adam Bolder så McMillan stå langt ute, og forsøkte å lobbe, men traff ikke mål. Kampen bølget frem og tilbake i et voldsomt tempo, men de store sjansene uteble. Likevel fremsto gjestene som noe skumlere når de kom fremover, til tross for at The Villagers er mestscorende lag i Conference North. Adam Farrell testet igjen vertenes keeper, før kampen dabbet litt av, og de to divisjons-rivalene gikk i garderoben med 0-0 på tavla. Køen ved matutsalget var så enorm at jeg la det hele på is og heller gikk for å innta en kjapp halv pint mens køen avtok…noe den ikke gjorde før andre omgang var bortimot halvspilt.

 

Tidlig i andre omgang hadde gjestene en gyllen mulighet da Chris Simm rundet den utrusende keeper Nicklin og spilte til Bohan Dixon, men sistnevnte sendte ballen utenfor. I stedet tok nå vertene initiativet og hadde en god periode. Det skyldtes ikke minst den lange spissen Tom Denton som hadde kommet innpå i pausen, og den tidligere Worksop-spilleren skapte en god del hodebry for gjestene. Han brant imidlertid også en god mulighet da han på volley skjøt utenfor for 6-7 meter. Til tross for presset og flere sjanser og halvsjanser klarte ikke Ferriby å finne nettmaskene, og Stalybridge var innimellom skumle på kontringer. Hjemmelaget mente seg snytt for et straffespark da Jack Higgins tilsynelatende felte Curtis Bateson inne i feltet. Dommeren vinket spillet videre, og hjemmemanager Billy Heath var i totalt harnisk på sidelinjen.

 

Mens jeg satt til livs en pai med mushy peas og brun saus radet plutselig gjestene opp to-tre gode muligheter, der den største ble reddet med en glimrende redning av Nicklin. På motsatt ende vartet McMillan opp med en minst like god redning på avslutningen fra Danny Clarke, og til tross for en rekke muligheter hadde jeg lenge stått med følelsen av at jeg så en 0-0-kamp. Det viste seg å stemme, og ekstraomganger var et faktum. De første 15 skjedde det ikke stort av interesse, men hjemmelaget presset på i andre ekstraomgang, og hadde en periode en hel serie med hjørnespark. Men da dommeren blåste av, hadde man spilt 210 minutter uten å klare å skille de to lagene, som nå skulle ut i straffesparkkonkurranse. Kort fortalt ble de første 15(!) straffesparkene scoret, og da hjemmelagets Russell Fry feide sin straffe over målet, var det Stalybridge Celtic som kunne juble etter 7-8 på straffesparkkonkurranse.

 

På sidelinjen fikk dommeren en virkelig overhøvlig av Billy Heath, som i fullt raseri ropte at det var en skam for dommerstanden, og at han bare kunne rapportere ham til FA så mye han ville. Planene om å rekke 22.32-toget hadde gått ut av vinduet med ekstraomgangene, men da slapp jeg i hvert fall å bytte i Brough, når jeg heller satset på siste avgang tilbake til Hull klokka 23.16. Før jeg spaserte mot stasjonen hadde jeg god tid til å unne meg en siste pint, og også inne i klubbhuset foregikk det straffsparkkonkurranse – på TV-skjermene. Det var stor jubel og en solid dose skadefryd å spore da Middlesbrough slo ut Manchester United av ligacupen etter straffer. Hull City hadde dagen før avansert til kvartfinalene med seier over Leicester, og med en solid dose Hull-supportere i Ferriby, var det også knyttet spenning til den påfølgende trekningen, der de imidlertid ikke var særlig tilfreds over at Hull City fikk bortekamp mot Manchester City.

 

Stalybridge Celtic hadde altså sikret seg retten til å møte Doncaster i første runde av FA Cupen, og jeg spaserte etter hvert tilbake til stasjonen, der jeg påtraff den andre nordmannen. Han kunne fortelle at Ray Tørnkvist grunnet tog-kluss hadde måttet forlate Grange Lane allerede ved pause for å komme seg tilbake til Leeds, og også vårt tog i motsatt retning tilbake til Hull var noe forsinket, men rundt halv tolv var vi tilbake i byen. Jeg trakk meg umiddelbart tilbake til hotellet, men unnet meg en pint i hotellbaren for høflighets skyld før jeg tok kvelden. Dagen etter hadde jeg god tid da jeg skulle fly hjem med 19.55-flyet fra Stansted, og som sagt så unnet jeg meg noen timer i Hull før jeg satt meg på toget, siden jeg ikke hadde vært der på så mange år.

 

Hull er litt som en utpost, der man ikke besøker byen om man ikke skal til nettopp Hull. Med noen få unntak er det liksom ikke stedet man er innom på vei til noe annet sted. Jeg husket også et inntrykk av en sliten, men interessant by. Byen Hull har i det hele tatt vært litt mytisk for meg, av en eller annen grunn. Nå var man åpenbart i ferd med å gjennomføre en stor ansiktsløftning i sentrum, og jeg fikk også kikket innom både den store attraksjonen The Deep, samt Hull Maritime Museum. Flotte greier! Forhåpentligvis blir det ikke 11 år til neste gang. En gang etter klokka 13 gikk jeg tilbake til Gilson Hotel for å hente bagasjen og starte reisen ned til Stansted Airport. Den store oktoberturen var kommet til veis ende; etter 16 dager med 20 fotballkamper i 12 forskjellige engelske grevskap, i tillegg til Skottland. Det er bare å spinke og spare til den årvisse romjulsturen.

English ground # 306:
North Ferriby United v Stalybridge Celtic 0-0 AET (7-8 on pens)
FA Cup 4th Qualifying Round replay
Grange Lane, 28 October 2015
Att: 710
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 26.12.2015: Bishop’s Stortford v St. Albans City
Previous game: 27.10.2015: Greenock Morton v St. Johnstone

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg