Greenock Morton v St. Johnstone 27.10.2015

Tirsdag 27.10.2015: Greenock Morton v St. Johnstone

 

Det var på tide å sette kursen nordover mot Skottland, og da jeg hadde en lang reise foran meg, hadde jeg stått opp tidlig og sneket meg ut fra Elmhurst Hotel mens det fortsatt var mørkt ute. Etter å ha spasert de 5-6 minuttene opp til Whiteknights Road, var heldigvis 06.35-bussen til Nineteens 19B tilnærmet i rute, slik at jeg etter et kvarter kunne hoppe av et steinkast fra Reading stasjon. Der startet imidlertid problemene, for etter å ha kjøpt meg en frokost ble jeg oppmerksom på at 07.15-toget til London Paddington allerede var meldt sterkt forsinket. Jeg steg imidlertid på et tidligere tog i den tro at problemene var ute av verden, men på utrolig vis presterte dette toget å bli hele 27 minutter forsinket på veien inn til Paddington (omtrent det samme som de raskeste togene bruker mellom Reading og London!).

 

Jeg skjønte at jeg nå hadde dårlig tid og at mulighetene for å rekke 08.30-toget fra London Euston hang i en svært tynn tråd, og de ble ikke bedre av at turister nærmest som vanlig skapte noe bortimot kaos på undergrunnen. Jeg har ofte uttrykt frustrasjonen over deres manglende evne til å eksempelvis forstå skiltingen som oppfordrer til å «keep left!» der jeg har stresset meg gjennom metropolen med dårlig tid, og det er (fortjent eller ikke) ofte franskmenn som har fått unngjelde. Denne gang er det ingen tvil om at de var de skyldige, for etter en gruppe på 6-8 personer av arten først sperret en av rulletrappene totalt med å ta med seg det dobbelte antall kofferter etc i stedet for å ta heisen, gikk det totalt galt i den neste rulletrappa.

 

Mens de sperret veien for frustrerte og stressede londonere med dårlig tid på vei til jobb, presterte de å rase hele lasset med bagasje slik at det ble en dominoeffekt av personer som falt nedover rulletrappa, som ble fullstendig blokkert i begge ender der det befant seg personer som hadde skadet seg og måtte ha medisinsk hjelp! Snakker om kaos, og det tok minst fem minutter før jeg kom meg av rulletrappa, som raskt hadde blitt stoppet ved hjelp av nødknappen. Jeg var heldigvis ikke skadet da jeg hadde klart å holde meg fast, men håpet om å rekke toget hadde for lengst dødd hen da jeg dukket opp fra Euston Square undergrunnsstasjon fem minutters tid etter avgang for mitt utvalgte tog.

 

Det var bare å innse realitetene. Jeg hadde stått opp ekstra tidlig for å komme meg til dagens destinasjon en time tidligere enn opprinnelig planlagt, men da det var en time til neste avgang mot Glasgow var jeg uansett tilbake til status quo grunnet forsinkelsene. Jeg satt meg rett og slett ned utenfor Euston og inntok min frokost ved benkene der, før jeg omsider kunne ta plass på 09.30-toget. Fire og en halv time brukte det oppover langs den vestlige ruten til Skottland; gjennom Lancashire og Cumbria. Ved Glasgow Central hadde jeg drøyt tjue minutter på meg til å bytte til toget mot kystbyen Gourock, og jeg ble med så langt som til Greenock Central.

 

Da turen var på planleggingsstadiet ble jeg nærmest med en tilfeldighet oppmerksom på en post på en av groundhopping-gruppene på Facebook, som vitnet om at Greenock Mortons hjemmebane Cappielow Park er et fantastisk flott og klassisk fotballstadion som umiddelbart skapte begeistring hos undertegnede. Uvisst hvorfor dette har gått meg hus forbi tidligere, men disse nye bildene bekreftet en groundhopper-kjennings påstand om at Cappielow sammen med Ayr Uniteds Somerset Park og delvis Queen og the South sin hjemmebane Palmerston Park er det flotteste skotsk ligafotball har å by på. Derfor bet jeg meg merke i at Greenock Morton på denne tiden spilte seg frem til kvartfinale i den skotske ligacupen, og da trekningen resulterte i hjemmekamp var den straks gjenstand for interesse hos denne karen.

 

Greenock er en by som ligger vest i Skottland, i området Inverclyde, ved den sørlige bredden av elven Clyde – omtrent der den går fra å være en elv til det man må kunne kalle en «fjord». Vi befinner oss rundt tre og en halv mil vest for Glasgow, og her har både fiskeindustri og ikke minst skipsbygging stått sterkt. I en tid da skipene ikke kom lenger opp elven Clyde, ble det også en viktig havn, og man har fortsatt en stor containerhavn. Greenock ble tidlig et senter for forskjellig industri, og også sukker og ull har vært viktig. Et stort sukker-lager i havnen vitner om at det første fortsatt er tilfelle, og Greenock ble en velstående by.

 

Under andre verdenskrig hadde den også en viktig rolle som havn for amerikanske tropper og forsyninger. Det er også fødebyen til selveste James Watt, hvis arbeid med å forbedre dampmaskinen var avgjørende for den industrielle revolusjon, og han har fått både et college, bibliotek og en pub oppkalt etter seg i byen; selvsagt i tillegg til en statue. På et tidspunkt var Greenock den sjette største byen i Skottland, med et innbyggertall på over 81 000 tidlig i 1920-årene, men i dag bor det rundt 45 000 personer her. Toget fra Glasgow brukte en halvtime hit, og byen virket trivelig der klokkene slo tre idet jeg spaserte ned mot stedet jeg hadde booket overnatting.

 

Jeg hadde betalt £28 for overnatting ved The Waterfront, som viste seg å ligge helt nede ved vannet, slik navnet tilsier. Det har visst tidligere vært brukt til studenthybler, og til tross for nokså dårlig skilting fant jeg omsider riktig hovedinngang og traff på et meget hyggelig kvinnemenneske som sjekket meg inn. Siden jeg hadde kommet en time senere enn planlagt, og vi hadde beveget oss over på vintertid, valgte jeg å ganske raskt sette kursen mot Cappielow Park for å ta en kikk mens det fortsatt var dagslys. Jeg hadde sett det flotte anlegget fra toget rett før vi stoppet ved Cartsdyke stasjon, og det jeg hadde sett la overhodet ingen demper på de store forventningene. Jeg tok derfor igjen toget den ene stasjonen og de få minuttene tilbake til Cartsdyke stasjon, rundt fem minutters gange fra Cappielow.

 

Der sto portene åpne ved hovedinngangen, men før jeg stakk hodet innenfor benyttet jeg anledningen til å forsere en gressbanke for å ta noen bilder fra dette utkikkspunktet utenfor anleggets kortside Sinclair Street End, som byr på flott utsikt over det herlige anlegget. Innenfor portene var det aktivitet blant klubbrepresentanter som gikk ut og inn av et kontor. Usikker og blyg tok jeg et par skritt innenfor, og spurte en kar om det var greit at jeg tok en runde rundt på anlegget for å kikke meg rundt. «Aye, of course» lød svaret, og man kan jo spørre seg ved hvor mange engelske Football League-klubber man kunne gjort dette. Svaret er nok…ikke spesielt mange. Ivrig tråkket jeg inn for å ta en nærmere kikk på herligheten.

 

Cappielow Park – ofte bare kalt Cappielow – har vært klubbens hjemmebane siden 1879, og det skulle vel være unødvendig å gjenta nok en gang at det er en virkelig perle det her er snakk om. Jeg startet min rundtur i hjørnet mellom anleggets Grandstand og kortsiden Sinclair Street End, og gikk mot klokka der jeg startet med den nevnte kortsiden, som består av klassisk ståtribune med bølgebrytere og under åpen himmel. Over på bortre langside er The Cowshed anleggets virkelige perle – en herlig ståtribune der man har tak over omtrent 2/3 av den lengde. Hele denne tribunen var tidligere ståtribune, men på nedre delen er det en større seksjon der man nå har installert plastseter. Jeg hadde allerede bestemt meg for at det var på denne tribunen jeg ville stå når det etter hvert ble klart for kamp.

 

På bortre kortside skulle det etter hvert vise seg at man plasserte bortesupporterne, og her står befinner man seg under åpen himmel, på en tribune som byr på ordnede rader med trebenker. Trebenker hadde man tidligere også på hovedtribunen Grandstand, som ble bygget i 1931, men de ble mot slutten av 1990-årene byttet ut med plastseter. Den tar seg likevel flott ut med sin klassiske arkitektur, og på taket har den noen temmelig originale flomlys. Tilsvarende var tidligere plassert på taket av The Cowshed, men de ble for noen år siden erstattet av de gamle flomlysene fra St. Mirrens tidligere hjemmebane Love Street. Av de nåværende ligastadioner jeg har besøkt i England og Skottland, nøler jeg ikke med å plassere Cappielow øverst på lista.

 

Etter å ha fullført min runde rundt det herlige anlegget, var det på tide med en pint mens jeg ladet opp til kamp, og rett ved siden av ligger bula Norseman med bar oppe i andre etasje. Med over tre timer til kampstart var det foreløpig nokså rolig her, og jeg satt meg i fred og ro for å lese litt mer i Non-League Paper mens jeg nippet til en pint med Strongbow. Innehaveren krevde forresten noe mer enn prisen som sto på tappekrana som vitnet om «tilbud til £2,90». Han hevdet imidlertid straks å vite hvem som var synderen som hadde flyttet dette skiltet fra en annen tappekran. Detektiven i meg forsto at de måtte være snakk om en cider-drikker, og det ble bekreftet av innehaveren som snart tok et humoristisk oppgjør med spøkefuglen da han kom inn etter en røykepause.

 

Morton ble stiftet så langt tilbake som i 1874, og det var først i 1994 at man la til Morton-navnet for å signalisere tilhørighet til hjembyen. Morton var en av klubbene som i 1893 fikk være med å stifte den skotske ligaens nye andredivisjon, og i 1900 sikret de seg for første gang opprykk til den skotske toppdivisjonen. De har etter hvert rykket opp og ned mellom de to øverste divisjonene hele 20 ganger (10 opprykk og 10 nedrykk) – noe som er rekord. Morton gjorde sin beste ligasesong da de våren 1917 endte på 2. plass, og i 1922 hadde de sin hittil største dag da de vant den skotske FA Cup-finalen med seier 1-0 over selveste Rangers. Jimmy Gourlay scoret kampens eneste mål, og sikret seg evig heltestatus i Greenock.

 

I 1948 var Morton tilbake i ny FA Cup-finale, og igjen var det Rangers som sto på motsatt banehalvdel da finalen endte 1-1. Omkampen på Hampden Park, som Rangers vant 1-0 etter ekstraomganger, ble spilt foran hele 133 750 tilskuere – noe som den gang var britisk rekord for en midtuke-kamp. Neste gang Morton spilte seg frem til en cupfinale var i 1963, da Rangers igjen var motstander, men denne gang i ligacupfinalen, der Rangers vant 5-0 foran 106 000 tilskuere. I 1967/68 kvalifiserte Morton seg for Europa, og spilte i Inter-Cities Fairs Cup (en forgjenger til UEFA Cupen), der de ble slått ut av Chelsea.

 

Deres siste cupfinale ble nådd i 1992/93-sesongen, og denne gang var det snakk om den skotske Challenge Cup – en slags skotsk variant av Football League Trophy, der de 32 deltakerne er de 30 klubbene i ligaens Championship, League One og League Two, i tillegg til de regjerende mestrene fra Highland League og Lowland League. Morton måtte imidlertid se Hamilton Academical seire 3-2, og ikke lenge etter startet en tyngre periode der i 1994 for første gang måtte ta turen ned på nivå tre. Tiden med skifte mellom de to øverste divisjonene ble byttet ut med skifter mellom nivå to og tre, og etter en periode med store økonomiske problemer og administrasjon måtte man i 2003 også ned på nivå fire. Deres første og hittil eneste opphold der endte imidlertid med umiddelbart opprykk.

 

Morton var tilbake på nivå to (nå kalt Championship) i 2007, men rykket ned i 2014. Igjen returnerte de på første forsøk, og er altså tilbake igjen i Championship, der de hadde åpnet med 3-4-5 på de tolv første i ligaen. Med det hadde de i hvert fall fire klubber bak seg, og det er kun én som rykker direkte ned mens én spiller kvalifisering. Toppkampen var det jo uansett andre som var ventet å ta seg av, der storfavoritt Rangers var ventet å få tøffest konkurranse fra Hibernian og Falkirk. Denne gangen var det imidlertid ligacupens kvartfinale det dreide seg om, og Morton hadde tatt seg dit ved å slå ut Elgin City (5-0 borte), Queen of The South (1-0 borte) og PL-klubben Motherwell (3-2 hjemme). Nå skulle man igjen møte motstand fra Premier League i form av St. Johnstone.

 

Rett oppe i veien hadde man åpnet en mobil klubbsjappe, og på et tidspunkt benyttet jeg anledningen til å gå opp for å sikre meg en pin til min samling (£3,50) og sikre meg et eksemplar av kveldens kampprogram. Sistnevnte kostet £2 og viste seg å være et kombinert program for kveldens kamp og ligakampen mot Alloa Athletic, som man tre dager tidligere hadde vunnet 1-0. Programmet var eller fint av utseende og hadde en del interessant stoff, selv om en som meg som må innrømme å (bortsett fra min Rangers-interesse) hittil ikke ha hatt den største kunnskapen om skotsk fotball og skotske klubbenes historie målt opp mot tilsvarende for engelsk fotball gjerne skulle hatt litt mer av klubbenes historikk. Og jeg savnet også noe så enkelt som en tabell.

 

Klokken tikket mot avspark, og med en snau time til avspark tømte jeg glasset og lettet på liket for å tusle de få meterne opp til inngangspartiet, der jeg betalte meg inn med £15. Morton hadde en nokså ussel statistikk mot sine gjester fra Perth, der de ti siste innbyrdes oppgjørene hadde endt med sju seire for St. Johnstone og tre uavgjorte kamper. St. Johnstone har de siste årene vært et fast innslag på øvre halvdel av skottenes Premier League, og hadde tatt seg av Rangers (3-1 borte) i forrige runde, så Morton sto over en tøff oppgave. Likevel var jeg optimist på vertenes vegne da jeg tok plass på The Cowshed, for jeg hadde faktisk fått en oppriktig sympati for Morton som jeg virkelig håpet som jeg håpet skulle sikre seg avansement.

 

Før avspark rakk jeg å smake på klubbens paier, og til tross for mangel på tilbehør var deres lille Steak pie så god at jeg fant frem ytterligere £1,80 for nok en smakebit. Men det var på tide å vende oppmerksomheten mot det som skjedde ute på banen, der St. Johnstone var først frempå etter drøyt fem minutter, da Graham Cummins headet i tverrliggeren. Både Cummins og høyreback Joe Shaughnessy hadde muligheter like etter, men Morton virket skumle på kontringer, og Ross Forbes fyrte av et langskudd som barberte stolpen til Saints-keeper Alan Mannus. Gjestenes Liam Craig gjorde det tilsvarende på motsatt banehalvdel, mens Denny Johnstone holdt på å gi the Ton ledelsen da han headet centimetere utenfor fra Ross Forbes’ frispark.

 

Dermed var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause og lagene kunne gå i garderoben for en velfortjent rast. Det må innrømmes at gjestene fra Perth hadde hatt et lite overtak, men hjemmelaget hadde hengt nokså godt med. Det skal også nevnes at det hadde blitt bestemt at begge lagene skulle stille i sine respektive bortedrakter, slik at Morton ikke bar sitt vanlige flotte hjemme-kostyme. Men deres bortedrakt er jo også nokså artig, med gult og blått rute-mønster av kroatisk type på overdelen, og ellers helgult. Det ble etter hvert annonsert at dagens tilskuertall var 2 433, og entusiastiske hjemmesupporterne rundt med på The Cowshed virket nokså fornøyd med det de hadde sett, til tross for at det nå hadde begynt å regne.

 

De (og undertegnede) skulle få grunn til å juble i andre omgangs sjuende minutt, da Conor Pepper tok seg inn i feltet og la tilbake til Denny Johnstone, og spissen som er på lån fra Birmingham City satt inn 1-0. Jubelen brøt løs på The Cowshed, og på sidelinjen kunne Morton-manager Jim Duffy koste på seg en liten dempet feiring. Hans motpart Tommy Wright manet sine gutter fremover, samtidig som regnet økte i intensitet, og det brøt ut bråk på bortetribunen der en håndfull tilreisende virket å være i håndgemeng med vaktene. Etter at et par av de verste bråkmakerne hadde blitt fjernet fra anlegget roet det seg igjen. Hjemmefolket på sin side begynte å få troen på sin første store cup-semifinale på 34 år (og da ser jeg bort fra Challenge Cup), men hvor lenge var Adam i Paradis?

 

I Mortons tilfelle var det denne kvelden omtrent ni minutter, før etter en times spill lå ballen på straffemerket da dommeren hadde sett noe inne i feltet. For meg og mange rundt meg var det først helt uforståelig hva dommeren hadde blåst for, men etter å ha sett bildene igjen så synes det klart at Ross Forbes på nærmest uforklarlig vis går opp med armene over hodet og handser et hjørnespark helt unødig. Steven MacLean tok ansvar og sendte straffesparket i mål bak Ton-keeper Derek Gaston. Kun to minutter senere hadde gjestene snudd kampen da Michael O’Halloran altfor enkelt fikk avansere inn i feltet og sette ballen i det bortre hjørnet. 1-2, og jeg sto nå dessverre med en følelse av at Morton hadde «kastet bort» sin mulighet.

 

Hjemmelaget hadde imidlertid ikke gitt opp håpet, og presset på i jakt på utligning. Det ble dog med flere halvsjanser, og det virkelige store mulighetene uteble, til tross for at de nå hadde ganske mye ball. Og mens de satset fremover, førte et svakt hjørnespark til at gjestene kunne kontre. Med rundt sju minutter igjen tok de kontringen helhjertet og glimrende, og O’Halloran spilte til slutt frem innbytter Chris Kane som satt drepte det siste rest av vertenes håp ved å plassere ballen opp i nettaket bak keeper Gaston. Avgjørelsen hadde falt, og resten av kampen bar litt preg av dette. Det var en fortjent seier, men jeg følte fortsatt litt med et Morton-lag som hadde kjempet godt, men først og fremst ble felt i løpet av det som i løpet av et par minutter var en blanding av mulig konsentrasjonssvikt og noe bortimot et mentalt «illebefinnende».

 

Greenock Morton og fantastiske Cappielow Park hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og det er bare å anbefale en visitt før man eventuelt skulle finne på å gjøre ugagn i form av «oppgraderinger» ved anlegget. Jeg forlot snart herligheten og strenet mot Cartsdyke togstasjon for å rekke 21.46-toget, og to minutter senere steg jeg av ved Greenock Central. Denne gang hadde jeg tid til å stikke innom Wetherspoons-puben The James Watt for å snylte litt på deres WiFi mens jeg nippet til en pint gyllen nektar. Og nå jeg først var i Skottland kunne jeg selvsagt ikke motstå fristelsen av å unne meg litt haggis til kveldsmat. Jeg hadde nok en lang reise foran meg dagen etter, med en tidlig start nok en gang, så etter å ha trukket med tilbake til hotellet, slukket jeg umiddelbart lyset etter å ha krøpet under dyna.

 

Scottish ground # 2:
Greenock Morton v St. Johnstone 1-3 (0-0)
Scottish League Cup, Quarter Final
Cappielow Park, 27 October 2015
1-0 Denny Johnstone (52)
1-1 Steven MacLean (pen, 61)
1-2 Michael O’Halloran (63)
1-3 Chris Kane (83)
Att: 2 433
Admission: £15
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 28.10.2015: North Ferriby United v Stalybridge Celtic
Previous game: 26.10.2015: Highmoor Ibis v Royal Wootton Bassett Town

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg