Lørdag 26.12.2015: Bishop’s Stortford v St. Albans City
Etter at både ribbe, medisterkaker, pinnekjøtt og andre godsaker var satt til livs, var det på tide å pakke bagen for å endelig ta fatt på min etter hvert så årvisse romjuls- og nyttårstur. Jeg hadde fortsatt til gode å ta en endelig beslutning hva gjaldt valg av kamp for et par av dagene på turen, men det var i all hovedsak snakk om noen dager i turens avslutningsfase, og forventningsfull og optimistisk ble jeg plukket opp av min mor for å bli skysset til Rygge flyplass. Dette året hadde jeg valgt å dra over på Boxing Day, til tross for at morgenflyene for lengst var utsolgt, og med en ankomst på Stansted litt før klokka ett var det begrenset med valgmuligheter – spesielt på en dag der togene står over hele landet, med unntak av togene som kjører med redusert hyppighet mellom London og dens store flyplasser (det samme er vel tilfelle i Manchester).
Jeg hadde derfor tidlig merket meg at Bishop’s Stortford og Takeley begge sto oppført med hjemmekamp. Begge befinner seg i nærheten av Stansted, men da Takeley flyttet sin Boxing Day-kamp til 28. desember, var det bare å satse på Bishop’s Stortford og krysse fingrene for at jeg denne gangen ikke ville bli stående en evighet i marerittaktige køer ved grensekontrollen. Denne frykten viste seg denne gang ubegrunnet da jeg kvart på ett landet litt før planlagt, og under en halvtime etter landing sto jeg allerede utenfor flyplassen etter at også bagasjen kom raskt. Jeg måtte inn igjen for å booke en taxi ved selskapets kontor inne på flyplassen, og det er ikke overraskende at de krevde hele £22,50 for den ikke altfor lange turen, men slik er det vel med disse selskapene som får operere med nærmest monopol fra flyplasser etc.
Det er vel fire-fem kilometer vestover at drosjekusken tok meg, og på den korte veien krysset vi over fra Essex til Hertforshire, da grevskaps-grensen på dette stedet går like etter der vi krysset motorveien M11 – ikke langt fra Woodside Park, som var åsted for turens første kamp. Dette stadionet ligger helt i den østlige utkanten av Bishop’s Stortford, som igjen altså ligger helt øst i Hertfordshire. Det er en by med rett i underkant av 40 000 innbyggere, og som under romertiden var en knøttlite tettsted på veien til Colchester. På 1800-tallet hadde byen vokst og blitt markedsby med særlig fokus på kornhandel, og malting var da også hovednæringen her. I dag er den i stor grad en pendlerby for London, samtidig som nærheten til Stansted Airport betyr at en rekke innbyggere også har jobber tilknyttet flyplassen og turist- og reisenæringen. Bishop’s Stortford er for øvrig kjent som fødested for selveste Cecil Rhodes; imperialist og visjonær som med store vyer grunnla den tids Rhodesia. Hans barndomshjem er gjort om til museum og er i dag en del av Bishop’s Stortford Museum.
Der taxien svingte av hovedveien kunne jeg raskt se at Woodside Park ligger tilknyttet et ganske kjedelig industriområde; noe jeg allerede var klar over. Jeg punget ut mine £22,50 til drosjekusken, som med selskapets stive priser ikke fikk noen drikkepenger (det er for øvrig uansett ikke fast praksis å gi tips når man tar taxi i Storbritannia, der det i stedet er vanligere å kun runde opp til for eksempel nærmeste hele pund for å «gjøre det enklere» med tanke på veksel), før jeg slepte med meg bagen for å betale meg inn. £13 skulle man ha for inngang, og for ytterligere £2 fikk jeg også et eksemplar av dagens kampprogram før jeg entret klubbhusets bar for å slenge fra meg bagen i et hjørne. Turens første pint var en pint med Aspall til £3,70, og den falt godt i smak der jeg kun en snau time etter å ha landet nå satt og nippet til den mens jeg bladde i programmet.
Bishop’s Stortford FC ble stiftet så langt tilbake som i 1874, og var i 1951 med å stifte Delphian League, som ble vunnet i 1955. Da denne ligaen ble lagt ned i 1963 tok de plass i Athenian League, og etter å spilt seg opp i dennes Premier Division, vant de denne ligaen i 1970, før de etter påfølgende sesong tok steget opp i Isthmian League. I 1974 ble siste utgave av FA Amateur Cup arrangert, før den skulle erstattes av dagens FA Vase, og etter å tapt i semifinalen året før spilte Bishop’s Stortford seg denne gang frem til finalen der de slo Ilford 4-1 på Wembley, og således ble den siste vinner av den tidligere så prestisjetunge FA Amateur Cup. I 1981 var de tilbake i Wembley-finale, og etter at Sutton United ble slått 1-0 lunne de også skryte av å ha vunnet FA Trophy. Ved omstruktureringen i 2004 kvalifiserte de seg med nød og neppe til å få være med i den nye Conference South, og der har de faktisk holdt seg siden. De tok seg også til playoff i 2007, men de har oftere vært å finne rundt midten eller på nedre halvdel av tabellen.
Også før dagens kamp var de å finne like under midten, der de la beslag på en 14. plass, med ni poeng opp til siste playoff-plass, men med kun tre poeng ned til nedrykkssonen. Der nede befant dagens motstander seg, for St. Albans City var nemlig nestjumbo med kun Basingstoke Town bak seg på tabellen, men hadde heller ikke mer enn ett poeng opp til Weston-Super-Mare over streken. Hjemmelaget hadde imidlertid en noe spesiell statistikk som fortalte at de ikke hadde vunnet en eneste Boxing Day-kamp siden 2001, og dette skapte muligens litt engstelse i Blues-leiren? Programmet fikk godkjent uten at det utmerket seg som noe spesielt fantastisk, og jeg savnet kanskje litt info om klubbenes historie, slik man gjerne ser i programmer rundt om i engelsk non-league. Det var uansett på tide å tømme glasset og komme seg ut for å ta en nærmere kikk på Woodside Park.
Fra 1919 spilte Bishop’s Stortford på sin gamle hjemmebane Town Ground i Rhodes Avenue, men det spørs om ikke de beseglet dens skjebne da de i 1988 solgte deler av sin parkeringsplass til en boligutbygger. Ni år senere ble de nemlig igjen kontaktet av en utbygger som ville bygge 45 nye boliger der deres hjemmebane sto, og klubbens økonomiske situasjon var slik at de valgte å takke ja til tilbudet. Rivingen av herligheten ble startet i november 1997, men det var først høsten 1999 at man kunne åpne sin nye hjemmebane Woodside Park med kamp mot Tottenham Hotspur. Det kan på ingen måte sies å være noe spesielt spennende anlegg, men det er et funksjonelt sett fint anlegg som absolutt dekker klubbens behov.
På den ene langsiden har man hovedtribunen Main Stand, som er en ikke altfor stor affære. Denne sittetribunen strekker seg noe slikt som 1/3 av banens lengde, og entres via trapper i forkant. Her finner man også klubbhuset med dets bar. På motsatt langside er det nok en sittetribune på midten, mens man på flankene må «ta til takke» med såkalt hard standing. Begge kortsidene har små ståtribuner delvis under tak, og en av disse kortsidene har det passende navnet Airport End. Bak denne kan man til stadighet se flyene som lander og tar av fra nærliggende Stansted Airport. Med den lille runden unnagjort kunne jeg returnere til baren for å unne meg en ny pint og slå av en prat med noen av de fremmøtte.
Begge lags supportere ga uttrykk for at det viktigste var å beholde plassen, og overlot tetkamp til andre. Det var naturlig nok gjengs oppfatning at kuwaitisk kapital betyr at Ebbsfleet United nok går mot divisjonstittelen og automatisk opprykk. Bishop’s Stortford hadde ikke vunnet siden tidlig i november måned, og i så måte var det kanskje ytterligere grunn til St. Albans-optimisme at gjestene hadde plukket sju poeng på sine tre siste kamper under ledelse av midlertidig manager Harry Wheeler. Med seier ville de også klatre opp i ryggen på sitt vertskap, for før kamp skilte det fire poeng i hjemmelagets favør. På min rundtur rundt banen hadde jeg også registrert at gressmatta virket nokså tung, og flere steder var den åpenbart noe humpete, og jeg mistenkte at det fort ville kunne bli en fysisk batalje med mye duellspill.
Da kampen startet bar den da også tidlig litt preg av en del dueller og at pasningsspillet led noe som følge av underlaget. De virkelig store sjansene var det ikke så mange av i første omgang, men vertene startet friskt, og både Elliott Buchanan og Johnny Herd kunne sendt de i ledelsen. I stedet tok gjestene over, og The Saints kunne scoret da Harry Crawford så at Blues-keeper Ross Fitzsimons sto langt ute og sendte ballen mot mål, men De’Reece Vanderhyde sto nesten inne på streken og fikk headet unna. The Saints fikk lite ut av sin gode periode, og spissene deres led under dårlig «service» fra midtbanen, slik at vertenes forsvarsrekke hadde en takknemlig jobb med å rydde opp i det som kom. Da dommeren blåste for pause var det derfor fortsatt målløst, og jeg kunne svelge unna restene av en bacon cheeseburger (til £3,20) og igjen sette kursen mot klubbhusets bar.
Andre omgang startet med Bishops Stortford i førersetet, og ni minutter ut i omgangen tok de ledelsen da Kevin Bywater stupte frem for å heade inn innlegget fra Vanderhyde. Det virket først som om Saints-keeper Joe Welch reddet, men på et eller annet vis skle ballen mellom fingrene hans og fant veien over streken. 1-0! Det tok imidlertid kun sju minutter før gjestene sørget for balanse i regnskapet, da en corner fra James Comley ble stusset videre av en forsvarer og landet hos Ed Oshodi som lurte bak i feltet og satt inn 1-1. Med den siste ukenes form i tankene, var det åpenbart flere som nå forventet at gjestene ville jage vinnermålet, men i stedet var det Bishop’s Stortford som hadde initiativet og presset på.
Både George Allen og Frankie Merrifield var frempå med henholdsvis en heading og et langskudd før kaptein Anthony Church headet inn 2-1 fra en corner med et snaut kvarter igjen av ordinær tid. Nå var det bare for manager Rod Stringer sine utvalgte å ro i land seieren, og gjestene bød når sant skal sies på svært få utfordringer etter dette. De nærmeste de kom nok en utligning var et skudd fra Louis Theophanous som suste like utenfor, og innbytter Jonathan Edwards’ skudd som endret retning og gikk til et hjørnespark som ble dårlig utnyttet. Dermed kunne de 514 tilskuerne se Stringer og hans gutter juble over seier 2-1 og den første triumfen på Boxing Day siden 2001 – hele 14 år! Det kan også vise seg å være en viktig seier i en uhyre jevn divisjon. Resultatet var det heller ikke noe å si på, for The Blues var nok totalt sett et lite hakk skarpere enn sine gjester.
For min del hadde jeg også benyttet pausen til å bestille taxi, men jeg rakk en siste pint før jeg ble plukket opp klokka kvart over fem, og innen den tid hadde jeg også fått tatt en nærmere kikk på diverse memorabilia fra klubbens Wembley-triumfer som henger i klubbhuset. £9 til byens jernbanestasjon var langt rimeligere enn taxituren tidligere på dagen, og jeg kunne snart sette meg på 17.39-toget til London Liverpool Street. For å slippe tuben gjennom London, hoppet jeg imidlertid av på Tottenham Hale, og tok derfra Thameslink-toget ned til East Croydon, der jeg skulle ha base de neste tre nettene. Der er det langt billigere enn sentrale London, og for tre netter ved stedets Premier Inn – strategisk plassert rett ved jernbanestasjonen – hadde jeg betalt £105.
Etter å ha sjekket inn i 19.30-tiden, spaserte jeg en tur rundt togstasjonen for å sjekke om den gode puben Porter & Sorter var åpen, men de hadde dessverre julestengt, og jeg trakk meg derfor stille og rolig tilbake for å se Football League Tonight på TV. Dette er Channel 5 sin versjon av BBCs tidligere «Football League Show», men før de var ferdig med sitt voldsomme fokus på storkampene i Championship, sovnet jeg allerede lenge før turen hadde kommet til League One og League Two. Turen hadde fått en fin start med lokalderbyet i Hertfordshire, men jeg så nok personlig enda mer frem mot det heftige lokaloppgjøret som ventet meg dagen etter.
English ground # 307:
Bishop’s Stortford v St. Albans City 2-1 (0-0)
Conference South
Woodside Park, 26 December 2015
1-0 Kevin Bywater (54)
1-1 Eddie Oshodi (61)
2-1 Anthony Church (77)
Att: 514
Admission: £13
Programme: £2
Pin badge: £3,50
Next game: 27.12.2015: Hythe Town v Folkestone Invicta
Previous game: 28.10.2015: North Ferriby United v Stalybridge Celtic
