Alnwick Town v Heaton Stannington 29.12.2015


Tirsdag 29.12.2015: Alnwick Town v Heaton Stannington

 

Det var på tide å forlate London-området og sette kursen nordover, men jeg unnet meg først en frokost ved Premier Inn (selvsagt komplett med tre skiver black pudding) før jeg gikk den korte veien til East Croydon stasjon og satt meg på toget. For å slippe å bytte til tuben gjennom London, valgte jeg meg et av togene som normalt går i rute mellom Brighton og Bedford, og som går gjennom London, og etter snaut 40 minutter kunne jeg hopper av på St. Pancras og spasere de få meterne til Kings Cross for å ta fatt på neste etappe. Det var adskillig lenger, og skulle frakte meg opp til Newcastle, der jeg hadde valgt meg base for dagen. Det er ingen tilfeldighet, for Newcastle er en by jeg har voldsom sans for, og jeg hadde betalt den nette sum av £25,92 for overnatting ved Surtees Hotel i sentrum.

 

Bekymringene denne dagen var knyttet til været, og de fleste her hjemme vil nok ha fått med seg hvordan store deler av Storbritannia sto under vann i løpet av min tur. Flomkatastrofe preget nyhetsbildet både på TV og i avisene, og selv om akkurat det skulle bli enda verre, hadde det ikke vært positive signaler jeg fikk da jeg kvelden før hadde forhørt meg om utsiktene til kamp oppe i nordøst. Mitt førstevalg denne gang var kampen oppe hos Alnwick Town i det høye nord, mens Darlington Railway Athletic, Chester-Le-Street Town, og Ryhope Colliery Welfare var blant alternativene. Alnwick Town hadde kvelden før tatt kontakt via Twitter for å fortelle at utsiktene for kamp ikke var spesielt lystige, så jeg hadde ikke de aller største forhåpninger da Chester-Le-Street ble avlyst kvelden før mens Ryhope CW vel ble avlyst mens jeg var på vei nordover.

 

Da jeg igjen tok kontakt med Alnwick Town for å forhøre meg, fortalte de at deres baneansvarlig hadde gitt tommelen opp, men at det til syvende og sist ville være opp til dommeren ved hans ankomst. Det er ikke alltid i seg selv en spesielt betryggende tanke når man vet hvor pysete deler av dommerstanden tilsynelatende har blitt (eller kanskje rettere sagt reglene de må følge?), så nå var spørsmålet om jeg skulle gamble på å reise opp til Alnwick, eller om jeg skulle ta sjansen på at det ble kamp hos Darlington RA (som ikke svarte på Twitter). Jeg funderte på dette mens jeg spaserte tilbake mot Newcastle jernbanestasjon, men tok ikke beslutningen før jeg kom inn på stasjonen og valgte å hoppe på et av togene nordover til Alnmouth.

 

Det tok nøyaktig 23 minutter med toget dit opp, og derfra gikk turen med buss X20 som brukte ytterligere ti minutter på å frakte meg inn til Alnwick sentrum. Alnwick ligger fem og en halv norsk mil nord for Newcastle, i grevskapet Northumberland, og er en markedsby med drøyt 8 000 innbyggere. Det er faktisk nærmere til den skotske grensen, og det gjør Alnwick Town til den nordligste klubben så høyt oppe i den engelske pyramiden. Byen har i lange tider vært et senter for områdets jordbruk, og den mest kjente turistattraksjonen er Alnwick Castle, som var hjem til de mektige jarlene av Northumberland. Den ligger rett ved sentrum og har i senere år vært åsted for en rekke TV- og filminnspillinger. Den populære TV-serien Downton Abbey er blant annet filmet ved Alnwick Castle.

 

Alnwick skal være en pittoresk og idyllisk liten by, men dessverre var det såpass mørkt at jeg ikke fikk et skikkelig inntrykk av dette. Imidlertid var nettopp dette medvirkende til at jeg fikk oppleve et annet lokalt fenomen kalt Alnwick lights. Både offentlige og mange private bygg blir utsmykket med en vanvittig mengde julebelysning i forskjellige farger og former. Rett ved byens torg ligger puben The Queens Head Hotel, og der unnet jeg meg nå en pint Woodpecker før jeg omsider spaserte det drøye kvarteret ned til St. James’ Park, som er Alnwick Towns hjemmebane. Der var det åpent, men foreløpig ikke all verden med aktivitet da jeg ankom med rundt halvannen time til avspark, men gressmatta så da grei ut, og en morsk ‘banemann’ bekreftet at så var tilfelle, og at det var hans fortjeneste etter hektisk og møysommelig arbeid.

 

St. James’ Park er selvsagt langt fra like storslagen som sin Newcastle Uniteds mer kjente stadion med samme navn, men er et absolutt koselig lite anlegg som entres på den ene kortsiden. Her har man også en parkeringsplass, mens det rett bak mål er en liten gressvoll, og de som velger å se kamper der fra opphøyet posisjon kan lene seg på et lite tre-gjerde. Sett herfra var beveget jeg meg til venstre over mot bortre langside, der man igjen har en gressvoll. På et punkt står det oppe i denne gressvollen en benk med en inskripsjon, mens man midt på langsiden finner det man må kunne kalle anleggets hovedtribune. Dette er en temmelig spesiell sak som ved første øyekast fremstår som et nokså shabby og vaklevoren sammensurium av tre, bølgeblikk og metall. Den byr på sitteplasser i form av benkerader i tre – svarte benkerader med hvitmalte numre påmalt – som rammes inn av tak og vegger i slitent bølgeblikk holdt oppe av et skjellet av metallstolper.

 

Etter å ha gransket den nærmere slo jeg fast at det var en herlig tribune som oste av karakter, og karakter finner man også på bortre kortside, der man på store deler av kortsiden har tak over hodet i form av en konstruksjon av trevirke og bølgeblikk. Den andre langsiden domineres av klubbhuset, som har lite av tilskuerfasiliteter selv om det er små overbygg ved to inngangspartier. Da telleapparatene fortsatt ikke var bemannet, oppsøkte jeg klubbhusets bar for å korte ned ventetiden med en boks Strongbow til £2. På min runde rundt anlegget hadde jeg også støtt på dommertrioen som holdt på med sin inspeksjon av banen, og de ga tommelen opp og svarte smilende at de var fornøyd med det de så.

 

Alnwick Town ble stiftet i 1879, under navnet Alnwick United Services, og var på den tiden den eneste fotballklubben mellom Newcastle og skotske Dunbar! Klubben gjennomgikk en rekke navnebytter i tiden frem mot første verdenskrig, og spilte i North Nortumberland League og senere East Northumberland League, før de i i 1936 slo seg til ro med dagens navn og tok steget opp i Northern Alliance. Med unntak av en sesong i Dirham Central League, ble de værende der frem til de i 1982 fikk være med i Northern Leagues nye andredivisjon. Deres storhetstid i Northern Alliance var 1960 og 1970-årene, da de vant den ligaen ved sju anledninger, hvorav fem av de som en del av en liga og cup double. I Northern League har de stort sett vært å finne i Division Two, med unntak av to sesonger på øverste nivå etter opprykk i 1989. Etter å ha debutert med 8. plass, måtte de ta turen ned igjen sesongen etter, og i 2007 måtte de også ta turen ned igjen i Northern Alliance etter å ha endt sist i ligaen. I 2011 rykket de igjen opp i Northern League Division Two, og har holdt seg der siden.

 

Denne kvelden var det duket for hjemmekamp mot Heaton Stannington, i en divisjon der ingen av de er med i toppkampen denne sesongen. Det er for lengst opplest og vedtatt at hardt satsende South Shields vil vinne den, mens Ryhope Colliery Welfare og Chester-Le-Street Town lå best an til å slå følge opp, selv om de to sistnevnte får konkurranse av en håndfull klubber som jaget like bak opprykksplassene. For Alnwick Town sin del lå de før kamp på 17. plass av 22 lag, med ni poeng ned til nest siste plassen som i utgangspunktet betyr nedrykk, selv om det gjerne ikke har vært realiteten de siste årene. Heaton Stannington befant seg på 12. plass og hadde ni poeng ned til sine motstandere for kvelden, samtidig som de også hadde en kamp mindre spilt.

 

Twitter-ansvarlig hadde sendt meg melding om det ville ligge et program å vente på meg i inngangspartiet, samtidig som jeg ble oppfordret til å introdusere meg selv for formann Tom McKie. Sistnevnte var foreløpig ikke så enkel å spore opp, men jeg kunne i det minste gå for å betale meg inn med £5. Der lå det riktig nok et program og ventet på meg, i en brun konvolutt med navnet mitt på. En fin gest av klubben, og programmet som ellers kostet £1 fikk de nok uansett igjen for gjennom mine innkjøp i blant annet klubbens bar og matutsalg. En ny boks med forfriskende leske ble inntatt mens jeg gikk programmet nærmere etter i sømmene, og etter at det hadde fått godkjent var det på ta turen ut i vinden for å ta oppstilling for kampstart.

 

Etter ett minutts stillhet for Pavel Srnicek ble det tydelig klart at en svært kraftig vind hadde innvirkning på kampbildet. Hjemmelaget hadde vinden i ryggen i første omgang, men klarte ikke å utnytte dette, selv om de hadde et par gode muligheter i kampens første ti minutter. Først holdt et hjørnespark på å blåse rett inn i mål, men landet på nettaket til Stan-keeper Matthew Smith. Deretter sendte Tony Brown i vei et skudd som så ut til å muligens gå via en forsvarer for det traff tverrliggeren. Stan på sin side hadde sin beste sjanse for omgangen etter et snaut kvarter, da Lewis Burns avsluttet i nettveggen fra god posisjon. Alnwick hadde som sagt god hjelp av vinden, men utnyttet det dårlig, og gjestene forsvarte seg også godt, der spesielt Alistair Stoddart utmerket seg i forsvaret. Dermed målløst til pause.

 

På min oktobertur hadde jeg et usedvanlig trivelig besøk hos Heaton Stannington, og i pausen kom jeg i snakk med flere av deres representanter mens vi varmet oss inne i baren. Jeg hadde også tenkt til å benytte pausen til å bestille en taxi til å ta meg tilbake til Alnmouth etter kampslutt, men den norsktalende(!) Jim tilbød meg skyss tilbake til Newcastle, og etter å ha blitt forsikret om at dette ikke ville være til altfor stor bry, takket jeg ja til dette tilbudet. Mens vi sto der og snakket fikk jeg også pekt ut hjemmelagets formann Tom McKie, og han inviterte meg opp i «VIP-avdelingen» i andre etasje av klubbhuset. Han bød meg se andre omgang derfra, men jeg fant raskt ut at det ikke var det samme å sitte på en stol og lene seg fremover for å kikke ut av vinduene, så etter fem minutters tid gikk jeg igjen ut.

 

Nå var det Heaton Stannington som hadde vinden i ryggen, og i motsetning til hva hjemmemanager Adam Laidlaws utvalgte hadde gjort i første omgang, var hans motpart Derek Thompsons utvalgte langt flinkere til å utnytte denne vinden som gjorde at cornerflaggene til tider lå nesten langflate. De løsnet nemlig skudd titt og ofte, og med skikkelig medvind er det slett ikke dumt da kula plutselig kan bli tatt av vinden og blåse inn i krysset. Det var nesten akkurat dette som skjedde da bortelaget tok ledelsen ti minutter ut i omgangen, noen få minutter etter at Andrew Johnson hadde skudd like over. Forsvarsspiller Alistair Stoddart var involvert etter et raid på venstrekanten, og etter at det første innleggsforsøket ble blokkert fant han Andrew Johnston som fra utenfor 16-meteren sendte av gårde et skudd som suste inn i nettmaskene.

 

Tre minutter senere, etter at de hadde vært nære på å øke med et frispark som gikk like over, doblet the Stan ledelsen sin på spektakulært vis. Jeg mistenker at Matthew Hayton planla et innlegg fra der han befant seg ute på kanten, men ballen ble tatt av vinden og blåste rett i mål over hodet på Alnwick-keeper Luc Glasper . 0-2! Alnwick hadde to sjanser i rask rekkefølge til å redusere ved Danny Lowes og innbytter Darren Riddell, men det var Heaton Stannington som dominerte stort i andre omgang, og de var nære på igjen med da Brian Dodsworth tok frispark fra nesten midtbanen og ballen ble igjen tatt av vinden og blåste over alle før keeperen fikk bokset over. Fra den påfølgende corneren havnet ballen ute hos Peter Scott som fyrte løs og sendte ballen opp i nettaket. 0-3 i det 73. minutt, og fem minutter senere begynte det virkelig å bli stygt da Hayton gikk på løp ned venstrekanten, sentret inn til Stoddart som på løp inne i feltet og styrte inn 0-4.

 

Det var for lengst avgjort, men Heaton kunne faktisk økt både en og to og tre ganger til på tampen, og på overtid skjøt inbbytter (og fysioterapeut) Peter Ward like utenfor før dagens første målscorer Johnson sendte et frispark rett på keeper. Andre omgangen var virkelig en maktdemonstrasjon, og jeg mistenker at dette først og fremst skyldes at bortelaget visste utnyttet vinden bedre denne kvelden, og antakelig gikk lufta litt ut av vertskapet da det tredje målet gikk inn. Uansett ingen verdens ting å si på resultatet denne kvelden, og Jim og Stan-formann Ken var storfornøyde der de advarte om at de ikke ville reise med en gang. Det var ok for meg, og jeg unnet meg en boks Strongbow og litt småprat med diverse fremmøtte mens det jublende Heaton-folket sakte men sikkert gjorde seg klare for avreise. Ken fant samtidig ut at tilskuertallet var 130.

 

Jeg hadde før kamp betalt £1 for en scotch pie som viste seg å være et røverkjøp. Den var aldeles utsøkt, og så smakfull at jeg også betalte £1 for å smake på deres steak pie. Selv om også den var god, var den første min klare favoritt, og akkurat der og da føltes det som noe av det ypperste jeg har fått servert på kamp. Til tross for dette klarte jeg ikke helt å holde fingrene av fatet da jeg fikk beskjed om at det bare var å forsyne seg av matfatene som ble satt frem. Da det omsider var tid for retur til Newcastle, satt jeg på med Jim, som hadde med seg formann Ken og det jeg mistenker kanskje var Jims barnebarn som allerede var entusiastisk med tanke på neste Heaton-kamp. Etter å ha sluppet av de to i Heaton, kjørte Jim meg ned til puben The Bridge Hotel, der jeg takket så mye for skyss og entret for å unne meg en siste pint før jeg tok kvelden. Alnwick hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og det var synd at de skulle få slik bakoversveis når jeg kom på besøk, men sånn er fotballen.

English ground # 312:
Alnwick Town v Heaton Stannington 0-4 (0-0)
Northern League Division Two
St. James’ Park, 29 December 2015
0-1 Lee Johnson (56)
0-2 Matthew Hayton (59)
0-3 Peter Scott (73)
0-4 Alistair Stoddart (78)
Att: 130
Admission: £5
Programme: Free (given to me by club; otherwise £1)
Pin badge: £3,50

 

Next game: 30.12.2015: Hamilton Academical v Inverness Caledonian Thistle
Previous game: 28.12.2015: Barkingside v Haringey Borough

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg