Onsdag 21.10.2015: Heaton Stannington v Willington
Fra jeg startet planleggingen av oktober-turen hadde jeg hele tiden sett veldig frem mot denne dagen, som skulle by på et av turens virkelige høydepunkter for min del. Jeg hadde i lengre tid sett frem til et besøk hos Horden Colliery Welfare og deres flotte Welfare Park, der jeg ved to tidligere anledninger hadde forsøkt å få til en visitt. Første gang ble kampen tidlig omberammet, mens jeg i sommer snuste på en treningskamp som de omsider valgte å flytte til en nøytral bane da Welfare Park ikke var klar for kamp. Denne gangen skulle jeg endelig se kamp der, men slik skulle det ikke gå. Da jeg våknet denne morgenen hadde jeg i flere dager visst at kampen mot Richmond Town hadde blitt utsatt.
Allerede helgen før, mens jeg var opptatt med helgens Western League Ground Hop, hadde jeg nemlig blitt kontaktet av min unge venn Connor Lamb, som beklaget å måtte meddele at onsdagskampen hos Horden CW nå hadde blitt fjernet fra Wearside League sine nettsider. Det viste seg etter hvert at årsaken var problemer med flomlysene, der 7 av flomlyspærene hadde tatt kvelden uten at klubben for øyeblikket hadde råd til å erstatte disse. Jeg fikk vite at alle deres midtukekamper på hjemmebane frem til januar måned skal ha blitt utsatt mens man håpet å løse problemet.
For min del var problemet at jeg hadde hotell både onsdag og torsdag i Newcastle, og at dette ikke lot seg avbestille. Samtidig var det selvsagt en voldsom nedtur at jeg nå måtte se etter alternativer til den kampen jeg kanskje hadde sett mest frem mot. Jeg valgte å likevel sette kursen mot Newcastle, der Heaton Stannington v Willington hele tiden hadde vært en aktuell kandidat i tilfelle jeg skulle trenge en backup-plan, og i konkurranse med kamp hos Norton & Stockton Ancients (samt et par kamper i Wearside League) ble det tidlig klart at Heaton Stannington dro det lengste strået i så måte.
Toget jeg hadde blinket meg ut forlot ikke London Kings Cross før klokka 11.00, og ved denne togstasjonen inntok jeg en full english breakfast på etablissementet Giraffe oppe i andre etasje. Etter en togtur på to timer og 49 minutter ankom jeg igjen geordie-byen, der jeg denne gang hadde betalt £38 for to netters kost og losji ved Express Rooms. Det ligger i Benwell-området, vest for Newcastle sentrum, og prisen skal man overhodet ikke klage på selv om det var snakk om et enkeltrom med delte baderoms- og toalett-fasiliteter på gangen. Det viste seg at buss nummer 38 brukte omtrent ti minutter på sin ferd fra sentrum og dit ut, og jeg ble raskt sjekket inn ved det som i tidligere dager må ha vært et stort og flott herskapshus.
Etter å ha sjekket og staket ut reiseruta videre, valgte jeg snart å like godt sette kursen mot åstedet for kveldens kamp, og jeg kunne faktisk ta buss 38 helt til High Heaton. Dette er i all hovedsak et boligområde nordøst for Newcastle sentrum. Frem til 1930-årene var dette et kandsbruksområde, men i dag er det ikke minst et populært område for studenter ved byens universiteter, som i stor grad velger seg dette området grunnet husleier som gjerne er lavere enn andre sentrumsnære områder. Den fantastiske geordie-byen for øvrig burde vel etter hvert være kjent de fleste, og det er ikke tilfeldig at Newcastle så ofte er min foretrukne base i nordøst.
Da jeg ankom Grounsell Park med to og en halv time til avspark var det ikke overraskende liten aktivitet ved anlegget, men jeg ville benytte anledningen til å komme tidlig for å ta en ordentlig kikk mens det fortsatt var dagslys. Grounsell Park er faktisk bygget over et gammel steinbrudd, og har vært hjemmebane for Heaton Stannington siden 1934. Den het opprinnelig Newton Park, men ble i 2007 døpt om til ære for den avdøde klubblegenden Bob Grounsell. Jeg foretok en runde rundt banen mens jeg tok noen bilder – noe som ikke var noen enkel jobb med den lave sola som skapte visse utfordringer – før jeg slo i hjel litt tid ved å bestille meg litt mat fra en takeaway-sjappe rett utenfor. Pizzaovnen hadde de tydeligvis ikke startet oppe ennå, så jeg nøyde meg en porsjon fish & chips.
Grounsell Park er et nokså enkelt anlegg som ved første øyekast kanskje virker litt uinteressant, men det har noen spesielle detaljer ved seg. Det som finnes av tribunefasiliteter er å finne på nærmeste langside, der man også finner klubbhuset umiddelbart til venstre for seg når man kommer inn. Det har et overbygg som gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Bortenfor klubbhuset står det også en liten moderne sittetribune av den prefabrikerte sorten. Ellers er det hard standing som gjelder rundt banen. De spesielle detaljene jeg nevnte er en artig sak som jeg vel aldri har sett før, men både på bortre kortside og bortre langside er det private boliger på utsiden av gjerdene, og disse har faktisk små hageflekker på innsiden av selve anlegget. Ved flere av disse ble det åpenbart dyrket grønnsaker etc, og både ett og to fugleskremsler var satt opp.
Som sagt, et koselig og originalt innslag, der beboerne i de respektive husene hadde egne porter i gjerdet som de kunne gå ut og inn av. Det skal også nevnes at det som man kanskje skjønner er litt avstand mellom selve banen og gjerdet på disse stedene. Laglederbenkene er for øvrig plassert på bortre langside. Jeg vurderte å spasere til en pub for å ta en pint i stedet for å vente, men de to nærmeste pubene lå visst begge bortimot et kvarters gange unna, slik at jeg like gjerne kunne vente litt der jeg faktisk satt meg ned på anleggets tribune med min fish & chips. Snart kom det da også folk som begynte å klargjøre for kamp, og jeg fikk etter hvert betalt meg inn med £5. Et eksemplar av kveldens kampprogram ble også handlet inn for ytterligere £1, og jeg satt meg ned i klubbhusets koselige bar for å kikke litt i dette mens jeg nippet til en flaske Woodpecker til £1,40.
Der ble jeg snart gjenstand for stor oppmerksomhet, da klubbens fotograf hadde dratt kjensel på meg og introduserte meg for alt som kunne krype og gå av personer ved Grounsell Park. Heaton Stannington påberoper seg tittelen som Northern Leagues mest gjestmilde klubb, og det er ikke bare tomt skryt. Det er en herlig gjeng, og snart kom også karen som betjente inngangspartiet, som hadde hørt om besøk langveisfra. Han snakket til alt overmål norsk, etter å ha jobbet i handelsflåten(?) i årevis, og hatt opphold i Norge for mange, mange år siden. Hans norsk var faktisk også såpass bra at han gjorde seg godt forstått. Klubbformann Bill Pitt betjente baren, og fisket frem en ny flaske Woodpecker, før fotografen returnerte med skumle planer.
Først skulle jeg fotograferes sammen med et utvalg av spillerne, som var representert med Gary Yates, Adrian Watson og Adam Rowntree, samt formann Bill Pitt. Deretter skulle jeg avbildes med klubbsekretær Ken Rodger og manager Derek Thompson. Og når det viste seg at groundhopperen Ted Roylance var på besøk fra Somerset, måtte vi igjen foreviges sammen. Det ble nesten litt for mye for en stakkar, og det er fort gjort å bli litt brydd når man blir gjenstand for slik oppmerksomhet, men samtidig er det jo bare en glede å stille opp for klubber som Heaton Stannington.
Selv om det fantes et Heaton Stannington allerede i 1903, oppgir klubben å ha blitt offisielt stiftet i 1910, så kanskje er det snakk om en tidligere klubb som avgikk med døden? Dagens klubb spilte uansett en årrekke i Northern Amateur League (NAL). I 1939 fikk klubben innpass i Northern League, men krigen satt naturligvis snart en stopper for fotballen. Når den startet opp igjen, hadde klubbens hjemmebane i krigsårene blitt benyttet av det militære og var foreløpig utilgjengelig. The Stan fikk derfor dispensasjon til å være med i 1945/46-sesongen som ikke-spillende medlem før de startet opp igjen sesongen etter. Etter å ha slitt flere år i bunnen av tabellen, mistet de Northern League-plassen i 1952. Etter dette spilte de i både Northern Alliance, NAL, Northern Combination og Wearside League, før økonomiske problemer førte til at de i 1982 trakk seg fra spill i sistnevnte liga.
Samtidig kjempet de på denne tiden en desperat kamp for å beholde sin hjemmebane, der de samme eierne (som opprinnelig var et fond) som nesten firedoblet leien nå ønsket å selge tomten til en supermarkedkjede. Denne saken gikk helt til et nivå tilsvarende høyesterett, der det ble bestemt at anlegget tilhørte klubben. Etter dette spilte de igjen i Northern Alliance fra 1986, og etter at de våren 2013 tok sin andre strake ligatittel, kunne de returnere til Northern League etter et fravær på 61 år. Der debuterte de med 5. plass i Division Two, før de forrige sesong endte på 9. plass. Jeg ble fortalt at de ikke hadde de største forhåpninger om å kjempe om noe opprykk denne sesongen, men at det på sikt var et mål å ta seg opp i Division One.
På tabellen befant de seg rett under midten av tabellen, men med kamper til gode på lagene rett foran seg, slik at de kunne avansere et par plasser med seier over Willington, som var gjester denne kvelden. Sistnevnte er jo en virkelig tradisjonell Northern League-klubb, men hadde så langt hatt en tøff sesong der de kun hadde Esh Winning og håpløse Stokesley Sports Club bak seg på tabellen. Willington kom faktisk fra 15 strake kamper uten tap (0-3-12) i alle turneringer, hvorav 13 (0-3-10) i ligaen, og med en slik hårreisende form var det ikke rart at mange så for seg en hjemmeseier denne kvelden. Så også med min kjenning Harvey Harris, som snart entret lokalet med perfekt timing, slik at jeg kunne spandere en pint på ham.
Sammen med Harvey så jeg at det faktisk var Willington som startet friskt og spilte seg frem til et par halvsjanser i den kjølige Newcastle-kvelden, men vertene meldte seg snart på, og i løpet av få minutter måtte bortekeeper Chris Sawyer to ganger i aksjon for å slå over to avslutninger fra Ben Telford. Også min «kompis» fra tidligere, Adam Rowntree, var frempå da han tvang frem en beinparade fra Sawyer, som med det startet en Willington-kontring. Den endte med at det ble flipperspill inne i Heaton-feltet, før en uidentifisert Willington-spiller smalt ballen i undersiden i tverrliggeren og ut. Og hjemmelaget kunne takke sin keeper Lee Martin som like etter reddet da Corey Nicholson var alene gjennom. Ben Telford hadde igjen et skudd på mål, mens hans lagkamerat Lewis Burns trodde han hadde gitt The Stan ledelsen rett før pause, men linjemannen hadde markert for offside.
Det var i det hele tatt ganske utrolig at det sto 0-0 ved pause, og det skyldes nok en blanding av marginer, flaks/uflaks, gode keeperprestasjoner og et par avslutninger som kunne vært utført bedre. Det hadde uansett vært en underholdende omgang, og jeg stortrivdes ved Grounsell Park, der jeg brukte pausen til å hente en ny Woodpecker fra Bill i baren. Harvey kunne i pausen også fortelle at man kvelden før hadde «mistet» nok et Northern League-stadion da Durham City hadde flyttet ut etter en lengre uoverensstemmelse med eierne av deres New Ferens Park. Dette var nytt for meg, og selv om noen av våre samtalepartnere begynte å spekulere i om dette kunne være starten på slutten for klubben, mente Harvey at de allerede var i forhandlinger om banedeling med en annen klubb, men at han foreløpig ikke hadde lov til å si noe (det viste seg i ettertid at de vil banedele med Consett, så de bytter ut et tilsynelatende kjipt anlegg med et enda kjipere et).
I andre omgangs fjerde minutt kom det første målet, og målscorer for hjemmelaget var Jonathan Wright, som fyrte av fra rundt 18 meter og så ballen snike seg forbi Willington-keeper Sawyer. Sju minutter senere sto det 2-0 da Lewis Burns skle inn 2-0 etter et frispark. Etter dette døde kampen litt hen og falt i kvalitet, mens det en periode også ble veldig oppstykket grunnet mange bytter. Willington ga seg imidlertid ikke, og med et drøyt kvarter igjen startet de en god periode som førte til at de kjempet seg frem til en rekke cornere. Lee Martin i Stan-målet måtte i ilden et par ganger, men de virkelig store sjansene uteble. I stedet kunne Gary Yates økt til 3-0 sent i kampen, men hans avslutning traff tverrliggeren, og dermed endte det med hjemmeseier 2-0.
Det betød altså 16 strake kamper uten seier for Willington, og jeg kunne ikke annet enn å føle litt med de, men samtidig var det intet å si på kveldens resultat, der Heaton Stannington vant fortjent foran 144 tilskuere. Mens Harvey raskt forlot åstedet, ble jeg igjen for ytterligere et par forfriskninger fra baren, der formann Bill også omsider hadde klart å finne frem en pin til min samling. De hadde i utgangspunktet vært utsolgt, men han hadde funnet en som han nå ville forære meg. Jeg havnet ellers i en lengre samtale med en gruppe svært trivelige hjemmefans som gjerne ville høre mer om min voldsomme rundreise.
Men omsider var det på tide å takke for meg, ønske lykke til (både på engelsk og norsk) og sette kursen mot Benwell og mitt krypinn. Det som i utgangspunktet var en reserveløsning som jeg skuffet “nøyet meg med” etter avlysningen i Horden, viste seg å bli en trivelig kveld der jeg stortrivdes under mitt besøk hos en usedvanlig trivelig klubb. Da jeg låste meg inn på Express Rooms, oppdaget jeg at det ikke var lys på rommet mitt, der jeg ikke så noen verdens ting i det totale bekmørket som møtte meg. Asiaten som straks kom ilende nøyet seg overraskende nok ikke med å skifte lyspære, men booket meg om til et dobbeltrom. Der fungerte i hvert fall en av to lamper, selv om WiFi-nettverket i dette rommet viste seg å være temmelig håpløst. Men det var uansett snart på tide å krype under dyna og slukke lyset.
English ground # 302:
Heaton Stannington v Willington 2-0 (0-0)
Northern League Division Two
Grounsell Park (aka Newton Park), 21 October 2015
1-0 Jonathan Wright (49)
2-0 Lewis Burns (56)
Att:144
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: Free (given to me by the chairman)
Next game: 22.10.2015: Easington Colliery v Alnwick Town
Previos game: 20.10.2015: Stansted v Bowers & Pitsea