Tirsdag 20.10.2015: Stansted v Bowers & Pitsea
Jeg hadde litt spesielle planer denne formiddagen, og i den forbindelse var det kanskje greit at den engelske frokosten jeg fikk servert ikke var den største. Jeg hadde nemlig lunsj-planer, men skulle først ta meg inn til London, og til tross for at jeg først hadde vurdert buss inn til Reading og tog derfra, valgte jeg til slutt å heller spasere de 10-15 minuttene tilbake til Earley stasjon og sette meg på toget til London Waterloo der. Fra sistnevnte stasjon hadde jeg en drøyt ti minutters busstur med buss 1, før jeg steg av på et stykke nede på Tower Bridge Road. Her skulle jeg nemlig møte noen kompiser ved M. Manze pie & mash shop, som er Londons eldste og mest tradisjonsrike sjappe av sitt slag, men de var fortsatt ikke å se da jeg ankom med bussen rundt ti minutter før avtalt tid klokka 10.30.
Det var min Oxford-kompis Matt som hadde overtalt meg til å komme og møte ham og en felles kompis – nemlig Bristol City-supporter Steve fra Portishead. De var i London og skulle benytte anledningen til å møte noen tyskere som var i metropolen i forbindelse med en Bayern München-kamp i «Champions» League. Snart kom de to gående sammmen med ytterligere en kjenning fra Oxford, og som lokal kjentmann hadde de med seg den notoriske Millwall-personligheten Terry Payne. Etter å ha inntatt en herlig lunsj med pie & mash (selv om jeg hadde vært litt fristet til å prøvde deres jellied eel) hadde vi fått rådslått og staket ut kursen videre, og kort fortalt endte det med en trivelig liten pub-til-pub runde i Millwall-land og området rundt London Bridge.
Men tiden flyr i godt selskap, og etter fire forskjellige puber og var det i 14-tiden på tide for undertegnede (som med hensikt hadde tatt det litt rolig i svingene) å ønske de glade gutter en fin dag videre, og selv sette kursen mot min base for dagen for å sjekke inn. I mellomtiden hadde også tyskerne kommet, og de uttrykte forbauselse over at jeg skulle se kamp i Essex Senior League sin ligacup på en kveld da det ble spilt «Champions» League. Jeg kunne bare svare som sant var, at jeg ikke engang hadde visst at det var kamp i denne for meg uinteressante turneringen om ikke de hadde fortalt meg det.
Jeg spaserte opp til London Bridge stasjon, og med tubens Northern Line og deretter Victoria Line tok jeg meg til Seven Sisters, der jeg hadde booket overnatting ved et sted jeg også har benyttet meg av ved flere anledninger tidligere i år. Tottenham Guest House er vel omtrent så langt fra noe Ritz som man kan komme, men i en svært dyr by er det et etter forholdene rimelig alternativ. Så får det heller være at fasilitetene er så som så, og at det også ligger i et usedvanlig lite trivelig område. Jeg mistenker at de siden sist hadde fått nye eiere, og denne gang ble jeg også kontaktet i forkant med beskjed om at jeg måtte si fra når jeg kom fordi betjeningen ikke var ved stedet hele tiden. Likevel svarte de ikke på ringeklokka, men mens jeg sto der kom en gjest og låste seg inn, og jeg fulgte på og fant det jeg antar var innehaveren. Jeg fikk raskt sjekket inn og nølte ikke lenge før jeg igjen var på farten.
Jeg var lenge usikker og litt vinglete vedrørende denne dagen da jeg planla turen. Ikke minst hadde Mangotsfield United fristet meg, men skyhøye priser i Bristol i denne perioden (som sannsynligvis skyldtes rugby-VM) sørget for at jeg etter hvert gikk bort fra dette. I nord fristet både Skelmersdale og Ramsbottom, mens jeg vurderte både Rushall Olympic og Pelsall Villa i West Midlands, for å nevne noe. Men til slutt valgte jeg meg altså Stansted, og noe av grunnen var i hvert fall det nevnte rendezvouz med mine gamle venner i London. Etter å ha tatt den korte turen til Tottenham Hale, hoppet jeg på et av togene mot Stansted Airport, og steg etter en drøy halvtime av i Stansted Mountfitchet.
De fleste vil naturlig nok knytte navnet Stansted til den store flyplassen som har tatt navnet etter den nærliggende landsbyen Stansted Mountfitchet, som ligger her nordvest i grevskapet Essex; rett ved grevskapsgrensen mot Hertfordshire. Denne landsbyen ligger omtrent fem og en halv norsk mil nord for London, og en halv norsk mil nord for Bishops Stortford. Den nevnte flyplassen ligger rundt tre kilometer unna, og mange de drøyt 6 000 innbyggere jobber naturlig nok der. I sentrum ligger ruinene av en gammel normanner-borg, og rundt denne har man gjenreist en slik borg som under navnet Norman Village of 1066 er en turistattraksjon. Rett ved siden av hevder Toy Hill Museum å være verdens største leketøys-museum.
For øyeblikket ivret jeg imidlertid mer etter en pitstop på puben The Kings Arms, der jeg lesket strupen med en pint Somersby. Etter dette nøyet jeg meg med en utvendig kikk på den nevnte borgen, samtidig som jeg tok dreide kjapt innom en sidegate for å kaste et blikk på en gammeldags vindmølle som har blitt et lokale landemerke som nå holder åpent for turister og andre besøkende. Men to timers tid tuslet jeg opp innkjørselen til fotballklubbens hjemmebane Hargrave Park, der det foreløpig var lite aktivitet. Siden porten var åpen så dristet jeg meg inn, og banemannen som kom mens jeg befant meg der inne, hadde åpenbart ingen innsigelser, men nikket bare mens han sendte meg et «alrite, mate?». Etter dette tok jeg igjen oppstilling på utsiden og ventet…og ventet, og ventet, og ventet.
Det finnes referanser som kan tyde på at Stansted FC eksisterte allerede i 1892, men man benytter seg av 1902 som stiftelsesår for klubben. Etter spill i blant annet East Herts League og Herts Senior County League, var klubben i 1971 med å stifte Essex Senior League, og er nå den eneste klubben som har spilt samtlige sesonger i denne ligaen. Klubbens største dag var FA Vase-finalen i 1984, der de sikret seg troféet ved å beseire Stamford 3-2 på Wembley. Samme år vant de for øvrig Essex Senior League sin ligacup, som de skulle spille kamp i denne kvelden. Våren 2010 sikret de seg endelig ligatittelen, og den ville de forsvart sesongen etter, om det ikke hadde vært for at et poengtrekk på tre poeng kostet de tittelen. I stedet startet en spillerflukt, og det gikk gradvis nedover med klubben.
For å ta litt om klubbens hjemmebane, så har man spilt på Hargrave Park siden 1937, og jeg var jo såvidt innom her for å ta en kikk på vei til Stansted Airport og hjemreise fra en tur tidligere i år. Dette var helt i begynnelsen av februar, og jeg merket meg den gang den flotte hovedtribunen i tre som dominerer anlegget. Det er en svært fjong sittetribune som i lengre tid tydeligvis var anleggets eneste tribune, men man har nå også fått på plass en konstruksjon som på samme langside gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Dette er de eneste tribunefasilitetene på anlegget, som også bærer preg av at det deles med den lokale cricketklubben. Man ser flere steder disse metallgjerdene man gjerne setter opp ved baner der man har slik banedeling, og på den nærmeste kortsiden var det også stengt av slik at man ikke kunne gå rundt hele banen.
Jeg vurderte å spasere tilbake til Kings Arms for en pint for deretter å returnere nærmere kampstart, men jo lenger jeg sto der, jo mindre aktuelt ble dette, og med rundt tre kvarter til kampstart åpnet man omsider klubbhuset som må entres fra parkeringsplassen på utsiden. Jeg betalte £3,40 for en flaske med Bulmers (som tydeligvis endret pris etter hvem som betjente baren) og ventet tålmodig på at man skulle betjene telleapparatene og få på plass kveldens kampprogram. Det tok nå heldigvis ikke så lang tid, og jeg betalte meg inn med £5. Karen i bua lovet med et smil at han nok skulle klare å huske meg da jeg først returnerte til baren, og frtalte at et eksemplar av kveldens kampprogram var inkludert i prisen.
Stansted hadde vel hatt en ligastart sånn omtrent som forventet, og befant seg litt under midten av tabellen, men en kamp eller to til gode på noen av de andre lagene. Denne kveldens dreide det seg imidlertid som sagt om ligacupen, og motstanderen kunne kunne neppe vært tøffere. Serieleder Bowers & Pitsea kom på besøk, og de er tittelforsvarer i denne turneringen, i tillegg til å være storfavoritt til ligatittel og opprykk denne sesongen. Når jeg kom meg innenfor og fikk tatt en kikk på lagoppstillingene, konstaterte et par bortesupportere at Bowers-manager Rob Small hvilte flere av sine beste spillere. Hjemmefolket holdt likevel bortelaget som favoritter, uten at det ble møtt med altfor store protester fra gjestene.
Tittelforsvarerne tok initiativet tidlig i kampen, og Stansted-keeper Reece Paine hadde reddet fra både Ashley Wickers og Harley Kee da Vinny Durrant slo en corner som gikk forbi alt og alle i feltet…bortsett fra Ross Adams, som på bakerste stolpe skle inn ledermålet. 0-1 etter 12 minutter, og det kunne blitt mer da Bowers pøste på fremover mens vertene på sin side slet med å komme inn i kampen. Lewis Manor og John Bricknall var blant de som kom nærmest med sine forsøk der hjemmekeeper Paine og hans mål til tider var gjenstand for en kanonade. The Airportmen hadde fremstått svake i første omgang, og de hadde tilsynelatende hatt lite å by på offensivt som på alvor truet gjestene. De skal vel kanskje først og fremst si seg fornøyd med at det kun sto 0-1 ved pause, for bortelagets ledelse kunne fort vært noe større.
Pausen ble for min del benyttet til å få påfyll fra baren og slå av en prat med noen av de fremmøtte, der en representant for hjemmelaget bekreftet at klubben for noen år siden opplevde en spillerflukt, og hevdet at det vil ta litt tid å bygge opp igjen et slagkraftig mannskap. Et par Bowers-supportere håpet på sin side at denne sesongen skal kunne sikre ligatittelen i Essex Senior League og således forsvare sitt favorittstempel. De minnet imidlertid om at også Sawbridgeworth Town hadde fått en glimrende start på sesongen, samtidig som de hadde merket seg at dette samme ikke minst var tilfellet med Basildon United, som også hadde kamper til gode. Få dager tidligere hadde Bowers også måttet se seg slå på hjemmebane i lokaloppgjøret mot Basildon, som påførte sitt vertskap den dagen sitt eneste liganederlag hittil denne sesongen, så det var kanskje ikke unaturlig at Bowers-folket i likhet med undertegnede så på Basildon som den største trusselen.
Stansted-manager Paul Halls hadde kanskje tatt et skikkelig alvorsord med sien gutter i garderoben, for hjemmelaget hevet seg noe etter pause. I hvert fall i den grad at de hadde mer ball og virket litt skarpere i banespillet, men fremover på banen skortet det fortsatt, og Bowers ble sjelden truet. Matt Wedlake skjøt like utenfor, mens Bowers-keeper Louis Godwin-Green reddet greit fra Matt Ashwell. Da virket det mer sannsynlig med en Bowers-scoring, men et skudd fra Vinny Durrant ble reddet, og Durrant var hovmester for innbytter Lewis Manor, smalt sistnevnte ballen i tverrliggeren. Helt på tampen kunne de fort fått svi for brente sjanser, for med to minutter igjen ble ballen nikket ned til en Stansted spiller som jeg ikke var kar om å identifisere (men som jeg mistenker var innbytter Jack Isherwood..?), men som så sin avslutning på blank bli reddet av keeper Godwin-Green.
Dermed endte det med 0-1 og avansement til tredje runde for tittelforsvarerne, og det var det egentlig lite å si på. Det skal også nevnes at Paul Halls få dager senere trakk seg som Stansted-manager. Jeg hadde i hvert fall kost meg ved Hargrave park, og ble igjen for en siste runde i baren før jeg spaserte tilbake til togstasjonen for å rekke 22.21-toget mot London Liverpool Street. Jeg hoppet av på Tottenham Hale og byttet til tubens Victoria Line, som jeg ble med en stasjon til Seven Sisters. Siden mitt siste opphold ved dette stedet har også puben i underetasjen (The West Green??) blitt lagt ned, og det er kanskje ikke altfor overraskende i et område der lokalbefolkningen synes å foretrekke å henge i frisørsalongene på kveldstid enn i pubene. Dagen etter ville starte med en reise helt opp til Newcastle igjen, så jeg fant uansett senga umiddelbart for å få meg litt søvn.
English ground # 301:
Stansted v Bowers & Pitsea 0-1 (0-0)
Essex Senior League Cup, 2nd Round
Hargrave Park, 20 October 2015
0-1 Ross Adams (12)
Att: 46
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: £3
Next game: 21.10.2015: Heaton Stannington v Willington
Previous game: 19.10.2015: Hungerford Town v Chesham United
