Hungerford Town v Chesham United 19.10.2015

Mandag 19.10.2015: Hungerford Town v Chesham United

 

Med helgens Western League Ground Hop unnagjort, gikk turen min nå inn i en ny fase. Den nye uken startet med at jeg endelig hadde tid til å dra nytte av at frokost var inkludert i prisen ved Edelweiss Guest House. Det hadde jeg ikke hatt mulighet til hverken lørdag eller søndag, men ble denne morgenen servert en full english før jeg kunne pakke snippesken, takke for meg og spasere til togstasjonen. Det var på tide å forlate Weston-super-Mare, som hadde vært min base i tre døgn. Jeg skulle til gamle kjente trakter da jeg denne dagen hadde valgt meg base i Reading, men etter en halvtimes togtur inn til Bristol Temple Meads unnet jeg meg først en pause i Bristol for å slå i hjel litt tid sammen med en venninne.

 

Jeg fikk slengt fra meg bagen i hennes bil, og etter en times tid ved puben The Knights Templar spaserte vi litt rundt i Bristol sentrum før det etter hvert var på tide å bryte opp. Turen videre til Reading tok en drøy time, og siden det ikke var innsjekking før klokka 14.00, bevilget jeg meg en pint med Cornish Orchards på stasjonspuben The Three Guineas. Jeg skulle for første gang overnatte ved Elmhurst Hotel, der jeg hadde betalt £42 for et enkeltrom med delt bad på gangen. Det er naturlig å tenke seg at den kjente Reading Festival, som var rett rundt hjørnet, var grunnen til at Reading var enda dyrere enn normalt i denne perioden, og det var derfor jeg endte opp med en base utenfor sentrum, der det nevnte hotellet ligger et godt stykke utenfor sentrumskjernen – i nærheten av Earley.

 

Derfor valgte jeg å ta meg videre med et av somletogene som har Earley som første stopp, og derfra slet jeg meg 10-15 minutter langs den travle Wokingham Road, tilbake den retningen jeg hadde kommet fra. Jeg hadde lest noen skrekkhistorier fra tidligere gjester, men etter å ha sjekket inn, så jeg ingen mus, og uttalelsen «I’d rather sleep rough!» får stå for den ene misfornøyde gjestens egen regning. En kar med turban var i ferd med å vaske toalettene, og det var da litt betryggende i seg selv. Det var uansett ingen grunn til å bli altfor lenge på hotellet, så jeg krysset snart veien og tok oppstilling på bussholdeplassen der en av bussene fra Reading Buses skulle plukke opp på sin vei mot Reading sentrum. En voldsom rushtrafikk og marerittaktige køer i lyskryssene sørget for for at den var over 20(!) minutter forsinket, men jeg kunne snart stige av rett ved Reading stasjon og unne meg nok en pitstop på The Three Guineas.

 

Der kunne jeg innta en tidlig middag etter å ha blitt fristet av skiltene som annonserte for ‘sausage of the week’. Det viste seg å være ‘pork pumpkin & honey’, som ble skylt ned med en pint Cornish Orchards, og etter dette herremåltidet var det på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp. Jeg hadde valgt meg ut Hungerford Towns hjemmekamp mot Chesham United i Southern League Premier Division (etter også ha vurdert besøk hos Winsford United og Maine Road før jeg bestemte meg for å bli i sør), og blinket meg raskt ut 17.04-toget som var et raskt tog som brukte tjuefem minuttter mellom Reading og Hungerford.

 

Hungerford er en markedsby som ligger helt vest i grevskapet Berkshire, drøyt ti norske mil vest for London. Her ligger den innenfor det naturskjønne North Downs-området, og med grevskapsgrensen til Wiltshire rett vest for sentrumskjernen. Denne grensen utgjør også det offisielle skillet mellom det som omtales som sørøst-England og sørvest-England. Hungerford har omtrent 6 000 innbyggere, og vil nok for alltid være forbundet med den såkalte Hungerford Massacre i 1987. 19. august dette året gikk Michael Ryan amok med flere skytevåpen og drepte 16 personer inkludert sin egen mor. Ytterligere 15 ble alvorlig skadet før han også tok sitt eget liv.

 

Hungerford Towns hjemmebane Bulpit Lane ligger drøyt ti minutters gange fra togstasjonen, og utenfor står det et minnesmerke over denne tragedien. Det skal være usagt hvorfor det står akkurat her, og jeg ville heller ikke rippe opp i gamle sår ved å grave alt for mye rundt dette. Jeg hadde imidlertid blitt kontaktet av Marlow-supporteren Gordon, som varslet at han også ville bli å se på Bulpit Lane denne kvelden, og det skulle vise seg at han ikke var like blyg når det gjaldt å spørre ut lokalbefolkningen. Det var faktisk rundt to timer til kampstart da jeg ankom, men jeg hadde med hensikt kommet tidlig i håp om å få tatt en kikk mens det fortsatt var litt dagslys. Og som man skjønner var det ikke noe problem, for de var i ferd med å bemanne inngangspartiet da jeg kom spaserende samtidig som en del av spillerne meldte sin ankomst.

 

Jeg måtte imidlertid vente litt på at kveldens kampprogram, og benyttet ventetiden til å ta en runde rundt banen. Bulpit Lane har vært klubbens hjemmebane siden starten i 1886, men fremstår langt mer moderne enn alderen skulle tilsi. Man kommer inn i hjørnet på den ene kortsiden, der man finner klubbhuset. Av tribunefasiliteter er det intet her, da det er hard standing som gjelder. Når man kommer inn, får man den ene langsiden rett foran seg, og den har to tribuner. En av disse mistenker jeg er den gamle Grandstand som skal satt opp i 1950, og det er en nokså liten sittetribune med benkerader i tre og med fundament i mur. Den ser imidlertid noe nyere ut, og det skyldes nok i første rekke at den tilsynelatende har fått nytt tak/overbygg. Bortenfor denne står en langt mer nitrist ståtribune av den moderne og prefabrikerte sorten.

 

Bak mål på bortre kortside har man en nokså moderne tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere, men man også på den andre langsiden har to tribuner. Av disse er det den største som også tar seg best ut, der den står plassert midt på langsiden. Dette er en sittetribune med søyler i forkant og med klubbnavnet i «panna». Den skal stamme fra 1981, men plastsetene som tilskuerne nå kan hvile akterspeilet på er av langt nyere dato. Også her er det en liten ståtribune av det kjedelige og prefabrikerte slaget som er plassert lengder ned på denne langsiden, på banehalvdelen nærmest klubbhuset. Og det var klubbhuset og dets bar jeg nå omsider siktet meg inn på.

 

Hungerford Town ble som nevnt stiftet i 1886, og spilte i lokale ligaer før de ble med i Hellenic League i 1958. Tjue år senere tog de steget opp i Isthmian League, der de tok plass i Division Two (som denne ligaen den gang hadde). I løpet av 1970- og 1980-årene spilte de seg tre ganger frem til semifinalen i FA Vase, men i 2003 måtte de forlate Isthmian League og returnere til Hellenic League da Bulpit Lane ikke lenger oppfylte Isthmians krav. Etter å ha vunnet Hellenic-tittelen på målforskjell i 2009, fikk de innpass i Southern League, der de tok plass i Division One South & West. Etter en vanskelig første sesong der de ble trukket hele 12 poeng for bruk av ikke-spilleberettigede spillere, etablerte de seg raskt som en playoff-kandidat.

 

De nådde ikke helt opp i 2010/11-sesongen, men våren 2012 tok de den siste playoff-plassen. De måtte imidlertid se seg slått av Poole Town i semifinalen, men etter å ha sikret seg 2. plassen året etter (2013) var de tilbake i playoff med hjemmebanefordel, og tok seg denne gang av Paulton Rovers i semifinalen før Merthyr Town ble beseiret 3-1 i finalen. Dette er dermed Hungerford Towns tredje sesong i Southern League Premier Division, der de forrige sesong noterte seg for sin beste ligaplassering noensinne da de endte på 4. plass. Det betød deltakelse i playoff igjen, men i semifinalen måtte de seg slått da de gjestet Truro City. Håpet virker imidlertid å være at man igjen kan være med i kampen om en playoff-plass.

 

På vei inn i klubbhuset ble jeg gjort oppmerksom på at kveldens kampprogram nå hadde kommet, og for £2 ble jeg den stolte innehaver av et eksemplar som jeg kunne kikke litt i mens jeg lesket strupen med forfriskninger fra tappekranene. The Crusaders var ganske riktig med i playoff-kampen også hittil denne sesongen, og lurte i sjiktet rett under playoff-sonen. Bortetap mot Cambridge City to dager tidligere hadde imidlertid vært en strek i regningen, og det var nå ti poeng opp til serieleder Leamington (15 kamper, 31 poeng), som sammen med Poole Town (14 kamper, 30 poeng) hadde skaffer seg en ørliten luke ned til Weymouth og Chippenham Town, som igjen ble fulgt av Redditch United, Dorchester Town, Cirencester Town, og Biggleswade Town og Hungerford Town. Ikke overraskende var det tetduoen som raskt ble trukket frem når favoritter skulle utpekes, selv om hjemmefansen etter hvert hadde nevnt noe slikt som halve divisjonen når man skulle navngi utfordrerne.

 

Gjestene denne kvelden var Chesham United, som for få år siden var fast innslag i toppen av denne divisjonen, men som tre år på rad mislyktes i playoff. Med tanke på spillerne de mistet før forrige sesong, var det ikke spesielt overraskende å se at de falt tilbake til en tilværelse som middelhavsfarer, og foreløpig så det heller ikke ut som om de denne sesongen vil kunne hevde seg helt der oppe. Men de hadde imidlertid benyttet helgen til å beseire dumpekandidat Bideford, og lå nå tross alt kun to poeng bak sitt vertskap i det som kan vise seg å bli en nokså tett divisjon. Spesielt om foreløpige skuffelser(?) som St. Neots Town, Kettering Town og Merthyr Town skulle få et oppsving. Nå er jo riktignok de to sistnevnte nyopprykket, men det var nok likevel forventet litt mer.

 

Nå var det jo uansett to andre klubber som denne kvelden skulle kjempe om ligapoeng i det vestlige Berkshire, og snart fikk jeg selskap av den pratesjuke Gordon som hadde tatt turen fra Wycombe-traktene, og som umiddelbart tilbød meg skyss tilbake til Reading. Det takket jeg høflig ja til, og sammen så vi at det kanskje ikke var noen tilfeldighet at Cheshams borteform var langt svakere enn hjemmestatistikken. Vertene hadde allerede hatt en mulighet ved Matt Collins da Stefan Brown i det 8. minutt sendte ballen forbi Generals-keeper George Legg. 1-0. Gjestene hadde selv et par gode sjanser etter dette, og da Ryan Blakes innlegg ble styrt på mål av Sam Youngs, fikk hjemmekeeper Paul Stradley med nød og neppe slått ballen i stolpen og ut. Sam Youngs var igjen på farten da han fant Brad Wadkins på bakerste stolpe, men han sendte ballen over mål.

 

I stedet doblet hjemmelaget ledelsen etter en drøy halvtime, og det var en dose flaks (eller uflaks om man vil) med i bildet da keeper Lee reddet et skudd fra James Rusby og ballen traff Chesham-forsvarer Laurie Stewart og spratt inn i Chesham-målet. Etter dette skjedde det ikke stort av interesse før pause, men Sam Youngs sendte i vei et langskudd som Strudley fikk slått over like før dommeren blåste for pause med 2-0 i målprotokollen. Chesham United er en klubb jeg har litt sans for, og mitt hovedinntrykk er at de først og fremst virket sårbare defensivt, og kanskje savner de en bauta som Darren Purse var det i sin tid i klubben. Det ble uansett tid til en rask pint før det startet opp igjen, og jeg benyttet anledningen mens Gordon gikk for å kjøpe seg en kopp te.

 

Igjen så vi tidlig de utfordringene Chesham-manager Andy Leese har der bak, og Stefan Brown kunne økt ledelsen ytterligere med en heading som dog ble flott parert av keeper Legg. Men det gikk ikke lenge før vertene fikk straffespark etter at Toby Little dro i trøya til James Clarke, og Nathan Jarvis satt inn 3-0. Man følte at det var avgjørelsen som falt, men Chesham hevet seg faktisk og hadde nå sin beste periode i kampen. Laurie Stewart headet like over, før Ryan Blakes avslutning like etter ble blokkert på streken. Vi nærmet oss timen spilt da gjestene omsider fikk nettkjenning da Kelvin Bossman headet inn fra en corner og reduserte til 3-1. Man hadde imidlertid aldri følelsen av at hjemmelagets ledelse var alvorlig truet, til tross for sjanser til både Ryan Blake (som skjøt over) og Matt Taylor (som skjøt rett på keeper Strudley).

 

Dermed endte det med 3-1 til manager Bobby Wilkinsons gutter, som kunne juble foran 123 tilskuere. Vi foretok en rask retrett til Gordons Skoda som skulle frakte oss østover, men han skulle på død og liv først til bunns i grunnen til at det nevnte minnesmerket står akkurat der det gjør, uten at jeg skal påstå at han ble noe klokere i løpet av de par minuttene jeg ventet på ham. Jeg ble omsider sluppet av rett rundt hjørnet fra mitt hotell; rett utenfor puben The Three Tuns, som jeg hadde fått anbefalt av en mine mine Reading-kompiser som bor like i nærheten. Det viste seg å være et godt tips, og jeg unnet meg en siste pint før jeg trakk meg tilbake og fant senga.

English ground # 300:
Hungerford Town v Chesham United 3-1 (2-0)
Southern League Premier Division
Bulpit Lane, 19 October 2015
1-0 Stefan Brown (8)
2-0 Laurie Stewart (og, 32)
3-0 Nathan Jarvis (pen, 52)
3-1 Kelvin Bossman (59)
Att: 123
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 20.10.2015: Stansted v Bowers & Pitsea
Previous game: 18.10.2015: Melksham Town v Gillingham Town

 

More pics

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg