Melksham Town v Gillingham Town 18.10.2015


Søndag 18.10.2015: Melksham Town v Gillingham Town

 

Etter å ha brukt formiddagen til å bevitne enveiskjøringen i Chipping Sodbury, gikk ferden videre mot Melksham, der dagens andre kamp skulle avslutte helgen Western League Ground Hop. Avspark var satt til klokka 14.30, og rundt tre kvarter tok turen fra Chipping Sodbury. Helgens siste kamp var nok for de fleste også ventet å bli helgens stadionmessige høydepunkt, og så også for undertegnede, selv om dette for meg var en ‘revisit’ da jeg tidligere hadde sett kamp ved herlige The Conigre. Der skjedde da jeg i februar 2013 så deres lokaloppgjør mot rivalen Bradford Town i kvartfinalen av Wiltshires grevskapscup. Men denne perlen av et anlegg var så absolutt verdt et (sannsynligvis siste) gjensyn.

 

Melksham er en by som ligger vest i grevskapet Wiltshire, ved elven Avon (som ofte kalles ‘Bristol Avon’ for å skille den fra flere andre engelske elver med samme navn). Her ligger den snaut to norske mil øst for Bath og en drøy mil sør for Chippenham. Byen vokste frem rundt et vadested over den nevnte elven, og har i dag et innbyggertall på rundt 20 000. På 1800-tallet forsøkte man med vekslende hell å promotere Melksham som en spa town, men måtte til slutt innse at det var vanskelig å konkurrere så nære Bath, som var spa-byen fremfor noen. I dag har Melksham en del blandet industri som skaper arbeidsplasser lokalt.

 

Fotballklubben ble stiftet som Melksham FC i 1876, og la til Town-suffikset i 1951. Det var først i 1974 at de ble med i Western League, der de har vekslet mellom spill i dens to divisjoner. Etter å ha endt sist i Division One rykket de i 1993 ned til Wiltshire County League, men returnerte umiddelbart etter å ha vunnet ligatittelen der. Våren 1997 rykket de igjen opp i Western League Premier Division etter å ha vunnet Division One, og de holdt seg der frem til 2011. Nå har de vært tilbake i Premier Division siden opprykket i 2013, og i våres satt de kronen på verket da de avsluttet 2014/15-sesongen med å vinne Western League-tittelen for første gang.

 

Ligatittelen skulle krones med opprykk til step 4 og det som sannsynligvis ville blitt Southern League Division One South & West, og i den forbindelse hadde planen i lengre tid vært vært å flytte inn på et nytt stadion som skulle stå klart til 2015/16-sesongen. Det vil si at forrige sesong altså var ment å bli deres siste på The Conigre, der de har holdt til siden 1926, men allerede lenge før tittelen ble sikret var man klar over et noe spesielt problem som hadde satt kjepper i hjulene og forsinket byggearbeidet ved deres nye hjemmebane. Der hadde man nemlig funnet en gruppe utrydningstruede salamandere som sørget for kraftige forsinkelser, og det ble etter hvert klart at man ville måtte tilbringe også 2015/16-sesongen på The Conigre.

 

Det var ikke groundhopperne lei seg for, for det betød at de som ikke ennå hadde besøkt avlagt et besøk ville få ytterligere muligheter til å besøke et herlig stadion som omtales som Western Leagues flotteste anlegg – en uttalelse jeg fortsatt ikke har funnet grunn til å argumentere mot, for The Conigre er et herlig anlegg som oser av karakter. Selv de som i likhet med undertegnede hadde vært her før var tilfredse med dette, for det er et anlegg som utvilsomt fristet mange til en siste revisit. Da er nok klubbledelsen langt mer misfornøyd, for The Conigre oppfylte ikke kravene til Southern League, slik at forsinkelsen sørget for at opprykket til syvende og sist glapp og i stedet gikk til tredjeplasserte Slimbridge.

 

Ved mitt forrige besøk ved The Conigre var det en tid på året da det hadde blitt fort mørkt, og det hadde gitt seg utslag på kvaliteten på bildene jeg hadde tatt. Det var jo nok en grunn til at det kunne være greit med et gjensyn, og denne gangen var også avspark tidlig nok til at mulighetene for å få tatt noen gode bilder burde være til stede. Sammen med andre groundhoppere gikk jeg gjennom smijernsportene og entret det flotte anlegget, der ligasekretær Mark Edmonds sto oppstilt og passet på Western league-troféet som var utstilt rett innenfor inngangspartiet. Flere av groundhopperne som nå avla sin første visitt ved The Conigre satt opp sine hittil bredeste glis i løpet av helgen da de kikket ut over herligheten.

 

The Conigre har sin hovedtribune på nærmeste langside, og jeg mistenker at dette er den klart mest moderne delen av anlegget. Det er en sittetribune som jeg vil anslå har plass til rundt 150 tilskuere. Lenger nede langs denne langsiden har man klubbhuset, og utenfor her er det et overbygg som gir tak over hodet til et antall stående tilskuere. Ellers er det stort sett hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på den ene kortsiden, der man står under åpen himmel. Det er ikke minst motsatt kortside som sammen med bortre langside gir The Conigre mye av sin karakter, og på begge disse sidene har man overbygg som strekker seg i henholdsvis hele banens lengde og bredde.

 

Herlige konstruksjoner med bakvegger i ekte bølgeblikk i klubbens gule og sorte farger, og på den nevnte kortsiden har bakveggen også påmalt klubbnavnet på en måte som kan gi litt assosiasjoner til Ipswich Wanderers. På bortre langside har man nøyet seg med initialene MTFC midt på langsiden, der man også har resultattavla. Det skal også nevnes at det i hjørnet mellom disse to sidene har vokst frem en veritabel jungel, der villnisset har tatt fullstendig overhånd. Jeg husker fra mitt forrige besøk at klubbsekretær Dave Wiltshire hadde gått rundt med en hagesaks og klippet av greiner fra tornebusker etc som hang ned fra tak og vegger, men når man kommer stadig nærmere flytting, har man kanskje blitt litt slappere med akkurat denne typen vedlikehold.

 

En liten skuffelse var det imidlertid å se at det jeg husket som et godt utvalg i klubbhusets bar nå hadde blitt redusert kraftig. Jeg minnes med skrekkblandet fryd hvordan de ved mitt forrige besøk hadde flere typer lokal cider Black Rat cider i tappekranene (både ‘vanlig’ og den langt sterkere pære-varianten jeg hellet i meg flere pints av uten å tenke på at den faktisk var sterkere), men sammen med de andre tappekranene var de for lengst fjernet i forbindelse med at man trodde forrige sesong skulle bli den siste på The Conigre. Dermed måtte vi nøye oss med varer på boks, og jeg valgte meg en boks Thatchers Gold. Overraskende nok fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte plastglass for å få ta den med ut så lenge jeg lovet å komme tilbake med glasset.

 

Jeg hadde på forhånd fått kikket litt i det gode kampprogrammet, og konstaterte igjen at det også i Western League Premier Division fremdeles virket nokså åpent. Melksham-manager Darren Perrin hadde da også uttalt at han mente det var så mange som 7-8 klubber som ville kunne kjempe om tittelen denne sesongen, og at det ville ta tid før tabellen for alvor begynte å ta form. Tittelforsvarerne befant seg før helgen på en 4. plass, men hadde i løpet av lørdagen blitt passert av Barnstaple Town, slik at de nå lå på 5. plass med fem poeng opp til serieleder Bristol Manor Farm og to kamper til gode. Mellom der lå også Buckland Athletic og Odd Down (Bath) som også de hadde kamper til gode.

 

Gjestene denne søndagen var Gillingham Town som hadde tatt turen fra Dorset, og de fleste vet vel kanskje nå at de i motsetning til FL-varianten fra Kent så uttales denne klubben (og byen) med en «norsk» G (som i f.eks. Geir). De befant seg midt på tabellen, åtte poeng bak sitt vertskap, men med ytterligere to kamper til gode. Melksham Town kom fra seks strake kamper uten tap (5-1-0), hvorav en var en seier i grevskapscupen. Til sammenligning hadde Gillingham Town kun vunnet en av sine fire siste i ligaen (1-1-2), så de fleste hadde hjemmelaget som klar favoritt når kampen omsider ble sparket i gang.

 

Hjemmelaget var uten spissen Dan Kovacs, men hadde i hvert fall venstrebacken Ian Jeffery tilbake etter skadefravær. Første omgang var en nokså jevn og underholdende affære som delvis foregikk i et meget høyt tempo, som imidlertid kunne bli litt ‘stakkato’. Det var imidlertid vertene som virket farligst når de kom fremover, og etter et lite kvarter tok de ledelsen da et innlegg fra Sean Benison ble stusset inn av Gary Higdon. Ut fra det som gjerne er dagens linje blant dommerne var de imidlertid litt heldige da både Dean Flockton og Lee Fielding slapp unna med gule kort for taklinger som fort kunne blitt slått hardere ned på. Gjestene hevet seg etter hvert som omgangen skred frem, men deres beste sjanse var en heading fra Steve Smith som ble blokkert av en forsvarer, og det var fortjent at Melksham ledet 1-0 halvveis.

 

Pausen ble benyttet til å hente nye forfriskninger, samtidig som sulten hadde begynt så smått å gnage, slik at jeg byttet £2 mot en solid porsjon med chili og ris. Mens jeg sto og snakket med tyskeren Jens, som var storfornøyd over å endelig få besøke et skikkelig klassisk anlegg denne helgen, kom klubbsekretær Dave Wiltshire forbi. Han kjente meg igjen fra mitt forrige besøk, og i løpet av den meget kjappe ordvekslingen kunne han bekrefte at de brysomme salamanderne nå hadde litt omplassert slik at det nå ikke skal være flere hindringer for arbeidet med det nye stadionet.

 

Plantegninger for den nye hjemmebanen henger i klubbhusets bar, og det hadde Jens og hans kvinnelige ledsager ikke sett. Etter å ha fortalt de om dette, satt de kursen mot klubbhuset for å se, og de kom ut med et langt mindre glis. Selv om jeg poengterte at det kunne vært enda verre, er det liten tvil om at klubben vil flytte fra et klassisk og svært karakterfylt anlegg til en langt mer nitrist men funksjonell moderne arena. Oppfordringen får være å benytte sjansen denne sesongen, før det er for sent. Gillingham Town er jo selv en klubb som en stund har hatt flytteplaner, og det blir tilsynelatende heller ikke lenge før også de flytter inn på nytt stadion.

 

Hjemmelaget burde doblet ledelsen tidlig i andre omgang, da Ricky Hulbert la inn etter et flott raid. Hans crosser fant Sean Benison som avsluttet på mål, men Gills-keeper Sam Filkins vartet opp med en fantastisk redning. Hulbert hadde selv en mulighet noen minutter senere, men headet like utenfor, og gjestene virket mer og mer styrket i troen på at de kunne få med seg noe etter hvert som andre omgang skred frem og de tok litt over. Deres kaptein Jon Vance var nå dominerende på midtbanen, og Gills virket å trives når de fikk trille litt ball. Snart kom også sjansene til å sette inn utligningen de jaktet på.

 

Med snaut tjue minutter igjen måtte hjemmekeeper Rob Brown i aksjon på en avslutning fra Phil Ormerod, og drøyt fem minutter senere brant Ashley Clarke en gyllen mulighet da han sendte ballen over mål fra 6, 88 meter. I stedet slo Melksham tilbake, og etter at Gills-keeper Flockton hadde reddet et par forsøk, headet Higdon inn sitt andre for dagen. Denne gang kom innlegget fra Ben Thomson, og målet var for øvrig spissen Higdons tiende for sesongen. Om de trodde at poengene var sikret, måtte de imidlertid tro om igjen, for med to-tre minutter igjen styrte Steve Smith inn reduseringen til 2-1. Intet mindre enn gjestene fortjente i andre omgang, men det kom litt for sent. Til tross for at de sendte en rekke lange baller inn i Melksham-feltet klarte de aldri å få ballen i nettet for andre gang, og dermed endte det med hjemmeseier 2-1.

 

Det var i og for seg ikke helt ufortjent kampen sett under ett, og kampen i Melksham skulle også vise seg å bli gjenstand for det høyeste publikumstallet i løpet av helgens arrangement. 357 tilskuere måtte frem ved The Conigre, og de hadde vært vitne til en spennende kamp. Årets Western League Ground Hop var over, og det var såvidt tid til noen raske avskjeder før vår minibuss satt kursen mot Bristol Parkway. Det var endestasjon for minibussen, som denne gang ikke skulle helt tilbake til Weston-super-Mare. Det skulle imidlertid undertegnede, og etter å ha sovnet på turen tilbake, ble jeg vekket da vi ankom Bristol Parkway.

 

Jeg hadde ikke dårlig tid, og ble stående å snakke litt med Groundhop UK-arrangørene på parkeringsplassen der, hvor en av groundhopperne også hadde problemer med å få start på bilen sin. Dave West, kjent som UKPunk på Kempster-forumet, hadde klart å gå fra bilen med lysene på da han parkerte den morgenen, og måtte nå ringe etter hjelp. Dermed ble det nok en forsinket retur hjem til Clacton-on-Sea for ham og hans passasjer, og jeg forlot de etter hvert da de hadde ringt veihjelp. Selv valgte jeg å ta en pitstop inne i Bristol, men da ingen av de to vennene jeg kontaktet hadde mulighet til å møtes for en pint på kort varsel, var jeg mitt eget selskap der jeg også inntok en middag på Wetherspoons-puben The Knights Templar like ved Bristol Temple Meads mens jeg humret over irene som deppet over sitt exit fra rugby-VM. Omsider kom jeg meg på et tog tilbake til Weston-Super-Mare, der jeg bevilget meg en siste pint på The Bear Inn før jeg trakk meg umiddelbart tilbake til hotellet.


Revisit:
Melksham Town v Gillingham Town 2-1 (1-0)
Western League Premier Division
The Conigre, 18 October 2015
1-0 Gary Higdon (15)
2-0 Gary Higdon (82)
2-1 Steve Smith (88)
Att: 357
Admission: Included in Ground hop Ticket (otherwise £5)
Programme: Included in Ground hop Ticket (otherwise £1)

 

Next game: 19.10.2015: Hungerford Town v Chesham United
Previous game: 18.10.2015: Chipping Sodbury Town v Bishop Sutton

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg