Lørdag 29.03.2014: Saffron Walden Town v Long Melford
Jeg hadde bestilt en full english breakfast til klokka åtte, og kom ruslende inn som avtalt i tide for siste servering. Utsjekking var allerede klokka 10, og etter å ha ligget på senga og lest litt gjorde jeg meg klar til å reise. Idet klokka passerte hel med ett lite minutt og jeg pakket ned et par småting jeg hadde glemt, sto jammen husverten punktlig og banket på. 4,88 sekunder senere overleverte jeg nøkkel og takket for meg før jeg la ut på spaserturen tilbake til togstasjonen i Peterborough. Men jeg hadde meget god tid der jeg planla å ta 11.18-toget – en time tidligere enn den opprinnelige planen.
Med Peterborough United i Football League Trophy-finale dagen etter, og dermed spillefri denne lørdagen, stusset jeg først over det store politioppbudet rundt London Road og langs veien med samme navn. Men da lovens lange arm bare ble stadig mer mannsterke jo mer jeg nærmet sentrum og togstasjonen, husket jeg at jeg dagen før hadde sett skilt som varslet om midlertidig sperring av flere veier – inkludert deler av hovedinnfartsåren London Road – denne lørdagen, grunnet en marsj. Det viste seg at det var selveste EDL som skulle avholde en stor demonstrasjon i byen, og nå med et par timer i forkant var politiet tydeligvis på vakt.
Jeg fikk presset meg gjennom mengden av snut og funnet frem til rett perrong for Stansted-toget, som skulle ta meg til Audley End. Og jammen fikk jeg ikke et gratis show mens jeg ventet, der et av togene som kom inn bar på et antall av EDLs motdemonstranter som utgjorde et voldsomt freakshow der de tydeligvis forsøkte å overgå hverandre i å se mest mulig skrullete ut, og ikke minst i å være mest mulig skitten og uvasket. Nei, frykten for såpe er kanskje ikke så greit. Omsider kom da også toget mitt, og etter en drøy time på toget kunne jeg stige av på den lille togstasjonen Audley End.
Den betjener den mer kjente lille markedsbyen Saffron Walden, dit det går busser som bruker 5-10 minutter. Og det var buss nummer 301 jeg nå ventet på utenfor stasjonen i det nordvestlige hjørnet av Essex. Da jeg hadde siktet meg inn på retur med en buss fra et konkurrerende selskap gikk jeg til innkjøp av en enveisbillett, og kunne snart hoppe av i idylliske Saffron Walden. Det var markedsdag i den koselige lille byen med snaue 15 000 innbyggere, og på torget kokte det blant lokale og turister der et betydelig antall høkere fallbød en variasjon av varer fra sine boder og telt. Et telt med et spesielt fristende utvalg av diverse bakverk ga meg vann i munnen, og jeg oppsøkte puben The Kings Arms for å få litt lunsj.
Fra den fristende «Ploughmans»-menyen valgte jeg meg en variant der en baguett-lignende sak med honningglasert skinke, sennep og annet tilbehør ble servert med en spennende ostetallerken. Saffron Walden er tydeligvis et populært turistmål, for mens jeg inntok det smakfulle måltidet og nøt en Strongbow var det mange utenlandske stemmer på bordene rundt meg – ikke minst amerikanere. Jeg hadde ankommet byen en time før planen, men hadde ingen problemer med å slå i hjel litt tid, for her var det trivelig. Med drøye halvannen time til kampstart var det imidlertid på tide å komme seg av gårde, og jeg passerte restene av normanner-borgen Walden Castle på min vei til Saffron Walden Towns hjemmebane Catons Lane.
Catons Lane hadde en god stund vært en ønsket destinasjon for undertegnede, og beliggenheten såpass nære Stansted Airport gjorde at det denne dagen passet perfekt som åsted for kamp før jeg skulle fly hjem fra nevnte flyplass etter kampslutt. Ved inngangen til anlegget var det allerede aktivitet, og etter en kikk på utsiden fikk jeg betalt mine inngangspenger og gått til innkjøp av kampprogram. £4 i inngangspenger for en ligakamp kan man ikke klage over, og jeg skulle snart finne ut at kampprogrammet absolutt også forsvarte en pris pålydende £1. Og med det tok jeg meg inn for å ta en granskende runde rundt Catons Lane.
I likhet med byen er klubbens stadion meget idyllisk, og rødfargen til The Bloods går igjen så godt som overalt. Jeg kom inn i hjørnet bak det ene målet, nederst på anlegget, der inngangspartiet er tilknyttet en liten bygning i hvit mur. Lenger bort står det noen brakker som har fått et utbygg over slik at man her kan stå under tak. Her fant jeg også klubbsjappa som denne dagen dessverre holdt stengt. På bortre langside finner man et murhus som huser blant annet klubbens nokså store men koselige bar. Og ved siden av dette bygget står den sjarmerende (og selvsagt rødmalte) hovedtribunen med sine trebenker for å hvile akterspeilet.
På kortsiden nærmest sentrum står det rett bak mål en liten tribune med to rader plastseter og et par trinn med ståplasser. Denne har hatt tak, men det hadde få uker før mitt besøk blåst av under en heftig storm. Ser man mot denne kortsiden har man også byens flotte kirke som idyllisk bakteppe. En noe lignende, men vesentlig større, tribune står også midt på nærmeste langside, der en rekke furutrær gjorde sitt til å skape en koselig stemning. Man har hørt historier om den store eika som var til både glede og frustrasjon der den sto inne på tribunen til St. Albans City, men her ved Catons Lane har man ikke bare ett, men en hel rekke trær inne på anlegget ved siden av tribunene – både på denne langsiden og på kortsiden nærmest sentrum.
En annen ting å merke seg ved Catons Lane er at man ved nærmeste langside har bortimot en meter ned til selve banen, og selv om banen fortsatt har en tydelig antydning til bakke på tvers, ble jeg fortalt at den tidligere var brattere og at sidelinja faktisk var på høyde med det som nå er en liten gressvoll. Ikke rart at Saffron Walden Towns hjemmebane var beryktet for sin ujevne overflate! Dette var da også grunnen til at The Bloods i sin tid ble kastet ut av Isthmian League i 1996. Med min runde fullført gikk jeg inn i klubbhuset og satt fra meg bagen i et hjørne, bestilte en pint med Thatcher’s Gold og satt meg ned ved et bord for å bla litt i dagens kampprogram mens Burnley og Leicester City utkjempet en duell på Sky Sports i bakgrunnen.
Dagens motstander i Eastern Counties League Division One var Long Melford, og hjemmelaget hadde fortsatt et ørlite håp om å kunne ta den tredje og siste opprykksplassen, men det skulle nok mye til, og det er mange om beinet. Whitton United har i følge en kar som slo seg ned ved bordet vært temmelig overlegne, og topper foran Halstead Town som han fortalte er en av The Bloods’ heftigste rivaler for tiden. Historisk sett pekte han på spørsmål også ut lag som Ely City og ikke minst Stansted når rivaler skulle utpekes. The Bloods hadde før kamp seks poeng opp til tredjeplassen, men hadde også både Fakenham Town og Ipswich Wanderers mellom seg og Swaffham Town.
I spillerstallen har hjemmelaget klubbens store sønn Stuart Wardley, som på tampen av 1990-årene gikk fra moderklubben til spill i selveste Queens Park Rangers, der han imidlertid fikk karrieren noe ødelagt av skader. Via senere spill i blant annet Rushden & Diamonds, Torquay United, Leyton Orient og Cambridge United har han nå kommet hjem. Min samtalepartner undret seg ellers på hvordan jeg skulle komme meg til Stansted etter kamp, og tilbød seg å gi meg skyss dit da han bodde få minutter unna. Det var jo et tilbud for godt til å takke nei til, så jeg takket høflig og gladelig ja. Dernest reiste han seg og sa han fikk finne sin plass nederst på langsiden der han pleide å fungere som ballgutt (eller «ball old man» som han kalte det).
På min runde rundt Catons Lane hadde jeg også fått huket tak i en hjelpsom klubbrepresentant som fortalte at klubbsjappa nok ikke ville åpne i dag, men han lovet å fikse en pin til min samling. Og nå kom han inn i baren med både pin, krus og slips. Jeg tok til takke med førstnevnte, før jeg måtte svare på en rekke spørsmål om hvorfor jeg hadde valgt ut denne kampen og hvordan jeg hadde funnet ut om den. Det er ikke første gang jeg får slike spørsmål, og garantert ikke siste. For det er åpenbart nokså overraskende for mange tilknyttet klubber på dette nivået at det faktisk finnes personer utenfor deres landegrenser som har kjennskap til og interesse for deres klubb, liga og terminliste. Men karen var absolutt hyggelig nok han, og ønsket meg et trivelig opphold på Catons Lane. Jeg svarte med å ønske lykke til i kampen, og tok oppstilling langs den ene langsiden for å se kampen sparkes i gang.
Jeg hadde forstått at Saffron Walden Town ikke hadde noen spesielt lystig statistikk mot Long Melford de senere sesonger, og gjestene fikk også en sjanse nesten umiddelbart. En misforståelse mellom Stuart Wardley og keeper Paul Wood (med fortid i nettopp Long Melford) førte til at Jack Durey stjal ballen og sendte den mot mål, men en forsvarer fikk klarert i siste liten. Etter dette våknet hjemmelaget til liv og tok initiativet, selv om de store sjansene uteble og spillet ikke var altfor imponerende innledningsvis. Men da Craig Calver ble felt etter et flott løp inn i feltet, pekte dommeren på straffemerket. Calver var lynraskt oppe og virket først skuffet over at dommeren allerede hadde blåst, men rutinerte Stuart Wardley satt straffen rolig og behersket i mål. Klokka viste 19 minutter og det sto 1-0.
The Bloods hadde et klart spillemessig overtak, men jeg savnet litt mer initiativ og oppfinnsomhet på topp. De største sjansene kom på dødball, og forsvarer Jamie Solkhon hadde tre headinger som imidlertid gikk utenfor, over, eller i klypene til keeper Sam Mansfield, som for øvrig går for å være blant divisjonens aller ypperste. Wardley var heller ikke redd for å fyre av fra lengre hold, men siktet var ikke helt innstilt. Bortsett fra sjansen helt i starten, var det Joe Harvey som kom nærmest for Long Melford i første omgang, da han headet like utenfor etter et innlegg fra Sam Bayliss. Da dommeren blåste for pause var det fullt fortjent at Saffron Walden Town gikk i garderoben med ledelse 1-0.
Pausen ble brukt til forfriskninger i form av en pint Thatcher’s Gold og samtale en gruppe lokale som inkluderte karen som hadde tilbudt meg skyss. De var fornøyd med en ledelse de mente kunne vært noe større, men mente at spillet foreløpig ikke satt helt slik det hadde gjort i de siste to kampene. The Bloods har jo spilt i både Essex Senior League og Eastern Counties League, og flere klaget over lang reisevei til steder som blant annet Great Yarmouth. Hva angår nivået generelt i ECL bekreftet de ikke overraskende at nivået nok har falt noe med rekken av klubber som har forlatt ligaen for å ta steget opp de siste årene. De tvilte imidlertid på at klubber som Dereham Town og Wroxham ville kunne følge i fotsporene til Bury Town og ikke minst Lowestoft Town med ytterligere avansement, og noen mente at spesielt Wroxham snart ville kunne bli å se tilbake på step 5 igjen.
Mens jeg bestilte en cheeseburger med bacon fra matutsalget utenfor ble andre omgang sparket i gang, og igjen var det gjestene som fikk omgangens første sjanse da et skudd fra Nathan Rowe sved fingertuppene til keeper Paul Wood. Men igjen tok The Bloods over, og godt hjulpet av Wardley og den meget friske Ross ‘Rossco’ Laird styrte de midtbanen. Det var imidlertid Craig Calver som igjen var mannen bak da hans innlegg utmanøvrerte gjestenes forsvar, og Shaun Avis kunne ti minutter ut i omgangen løfte ballen forbi keeper Mansfield til 2-0. Calver kunne økt ytterligere for Walden fire minutter senere, men keeper Mansfield vartet opp med en flott redning, og Charlie Davies satt returen utenfor.
Et langt utspill fra Mansfield førte til at Walden-forsvaret feilberegnet spretten, og Jack Durey klarte å ta seg forbi den utrusende Paul Wood før han satt ballen i det tomme målet. 2-1 etter 62 minutter. Men Walden responderte bra, og både Jamie Solkhon og Shaun Avie hadde gode avslutninger før Craig Calver fyrte løs med kvarteret igjen. Det harde skuddet smalt i stolpen så det hørtes over hele Catons Lane, etter at Mansfield på imponerende vis fikk slått den i aluminiumen med fingertuppene. Fra den påfølgende corneren headet Wardley mot mål, og Shaun Avis styrte ballen like over.
Hjemmelaget var nå meget gode, og spesielt Calver skapte stadig defensive problemer for Long Melford. Men etter som det stundet mot 90 minutter tok de foten av gasspedalen og spilte tydeligvis mer for å få klokka til å gå, med korte cornere og søken etter frispark. En liten malurt i begeret mitt var det da en av deres spillere åpenbart kastet seg etter å ha mistet ballen, ble belønnet med frispark for sitt skuespill, og fulgte opp med å blunke smilende til en liten gruppe supportere som applauderte hans innsats og lo av dommerens avgjørelse. Så lenge egne fans godkjenner slike uting blir vi aldri kvitt dritten! Det må slås ned på egne spillere akkurat som man ville gjort med en filmende spiller på motstanderlaget.
Men hjemmelaget holdt ut uten de store problemer, og da dommeren blåste for full tid kunne de juble over en meget fortjent seier som absolutt kunne vært større enn 2-1. Og de aller fleste av de 175 tilskuerne kunne fornøyd sette kursen hjemover eller feire med en pint i baren. Jeg hentet bagen min og møtte min tidligere samtalepartner som nå kjørte meg til Stansted. Etter en hyggelig samtale takket jeg for turen og hoppet av i en rundkjøring et par hundre meter bortenfor terminalen, og dermed var det igjen på tide å returnere til moderlandet. Det blir heldigvis ikke lenge til neste gang, da jeg allerede fredag 11. april starter min enorme «påsketur».
English ground # 153:
Saffron Walden Town v Long Melford 2-1 (1-0)
Eastern Counties League Division One
Catons Lane, 29 March 2014
1-0 Stuart Wardley (pen, 19)
2-0 Shaun Avis (54)
2-1 Jack Durey (62)
Att: 175
Admission: £4
Programme: £1
Next game: 11.04.2014: Rotherham United v Bradford City
Previous game: 28.03.2014: Yaxley v Peterborough Northern Star