Rotherham United v Bradford City 11.04.2014

 

Fredag 11.04.2014: Rotherham United – Bradford City

 

Etter masse planlegging – og ikke minst voldsomt med hodebry ved valg av kamper og reiserute – var endelig tiden kommet for å starte min mest ambisiøse tur noensinne. Hele 18 kamper var planlagt på 13 dager, og det skulle vise seg å øke til formidable 19 kamper før det var på tide å returnere til moder Norge. Men sett bort fra all planleggingen starter denne beretningen grytidlig en fredags morgen i april. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å kjøre meg til Korsegården på E6, der jeg hoppet på flybussen til Gardermoen. Med min fars bonuspoeng hadde jeg bestilt tur/retur Gardermoen-Heathrow med SAS, og så frem til en komfortabel flytur over på businessklasse. Men da flyet viste seg å være overbooket og dermed stappfullt, var det langt fra like komfortabelt som forespeilet, til tross for at jeg som vanlig hadde sikret meg en vindusplass. I setet ved siden av deiset nemlig ned et enormt kvinnemenneske med et akterspeil så gedigent at skinkene tøt ut på begge sider og lå halvveis oppå låret til både undertegnede og den stakkars sidemannen på andre siden. Det var temmelig trangt, tatt i betraktning at hverken jeg eller den nevnte stakkaren ved midtgangen er blant de aller minste heller. Heldigvis klarte jeg etter en våkenatt å få litt sårt tiltrengt søvn på turen over Ekkofisk, men våknet ved landing og oppdaget at mine stakkars bein hadde sovnet, og de våknet adskillig saktere enn meg.

På stive bein som sakte våknet til liv fikk jeg omsider somlet meg gjennom passkontrollen og plukket opp bagasjen, og da jeg satt meg på Heathrow Express-toget til London var også lemmene tilbake i godt(?) gammelt slag. Turen gikk østover med tubens Circle Line fra Paddington, til St. Pancras der jeg hoppet på toget til Sheffield. Med stålbyen som endestasjon dristet jeg meg også til et par timers ekstra søvn, og våknet som bestilt idet ankomst Sheffield ble annonsert. Ibis-hotellet i byens sentrum har normalt vært min base ved overnatting her, men denne gang falt valget på Travelodge rett ved siden av, da dette nå var billigere. Sheffield hadde også blitt valgt som base fremfor Rotherham da jeg var avhengig av tidlig og rask avreise mot sør-kysten dagen etter. Ved Travelodge var de strikse med policyen, og jeg fikk beskjed om at innsjekking ikke var før klokka 15.00, slik at jeg måtte sitte 20-25 minutter i hotellbaren og vente med en j2o før klokka slo og jeg kunne sjekke inn.

Jeg unnet meg en times tid i hotellsenga med en bok før jeg rastløs tok en spasertur rundt i stålbyen, som endte med en svipptur innom Crucible Theatre – kjent som snooker-sportens mekka, og arrangør av sportens største turneringer, inkludert samtlige verdensmesterskap siden 1977. Her sto tidligere puben Adelphi Hotel, som var stedet der både Yorkshire County Cricket Club, Sheffield Wednesday, Sheffield United, og Sheffield Football Association (i dag Sheffield and Hallamshire County FA) ble stiftet. Jeg var inne på tanken om å sveipe bortom Bramall Lane for å knipse noen flere bilder av eksteriøret der, men jeg slo det fra meg og returnerte i stedet til togstasjonen der jeg satt meg på toget til Rotherham.

Fra Rotherham Central gikk jeg den ikke altfor lange veien langs gangveien ned mot Rotherham Uniteds nye New York Stadium for å sikre meg en billett og ta en kikk på det nye anlegget. I billettluka ble jeg loppet for £22 for en billett på North Stand – det vil si det nordvestlige hjørnet, der damen fant en plass til meg på bakerste rad, slik at jeg økte sjansene betraktelig for å kunne få se kampen stående. En liten runde rundt anlegget avslører ikke uventet at det er langt fra noe hyperinteressant stadion, men finnes det i det hele tatt noe interessant blant alle Football Leagues nybygg da?? Om ikke annet skiller det seg imidlertid noe ut med en høydeforskjell på langsidene, der den dominerede West Stand er høyere enn East Stand. Sistnevnte ligger ut mot elven Don, og er med hensikt bygget noe lavere for å ikke dominere gangveien langs elven for mye, og taket på kortsidene skråner ned mot denne.

Det var på tide å få i seg litt næring, og jeg spankulerte inn i sentrum for å finne et egnet sted for oppladning til kamp. På dette tidspunktet kan jeg opplyse om at jeg ved planlegging av turen hadde til hensikt å oppsøke klubbens gamle ærverdige Millmoor for en kikk på det flotte stadionet som fortsatt står der ubrukt, men av en eller annen merkelig grunn hadde jeg nå fullstendig glemt dette, og det irriterer meg litt i ettertid. Vel, pubene i Rotherham var godt besøkt denne fredag ettermiddagen, og blant de som serverte mat passerte jeg ingen der det var ledige bord. Dermed ga jeg opp jakten på fast føde, og slo meg til ro med å betale £2,25 for en pint Stowford Press på puben The Rhinoceros. Her var det travelt og noe bortimot sild i tønne, men jeg ble stående å prate med en gjeng Millers-supportere som innså at de to direkte opprykksplassene ville gå til Wolves og Brentford, men de var optimistiske med tanke på playoff. Som Reading-supporter (om jeg nå fortsatt kan kalle meg det) ble jeg fortalt hvordan de gjerne henter hjem Adam Le Fondre, siden Reading-manager Nigel Adkins ikke på langt nær bruker ham like ofte som jeg eller andre Reading-fans skulle likt å se.

Etter å ha blitt påspandert nok en pint var det etter hvert på tide å vende tilbake til New York Stadium for å finne plassen min. Hjemmefolket var åpenbart svært stolte av sitt nye anlegg, og da jeg ble spurt om min mening forsøkte jeg å ordlegge meg på en måte som ikke fornærmet noen. På innsiden er den nemlig like uinteressant som på utsiden, og det jeg er mest positiv til er den sentrale beliggenheten. Det skal de ha mye ros for, for det er ikke hverdagskost for disse nye anleggene. Manager Steve Evans blir ofte omtalt som en svært usympatisk fyr (til tross for at han for meg fremsto som svært ydmyk etter tapet mot Wolves en uke senere), men det bør ikke råde tvil om at han er en dyktig trener. Under hans ledelse hadde Rotherham den siste måneden passert lag som Preston og Leyton Orient, og la nå beslag på tredjeplassen. De var nå revansjelystne etter tap mot formsterke Sheffield United tre dager tidligere.

Det var duket for nok et Yorkshire-derby da gjestene på motsatt banehalvdel var Bradford City fra West Yorkshire. De kom til Rotherham med kun en seier på de fem siste, og vertskapet hadde et solid favorittstempel. Til stede i South Yorkshire var også Sky Sports med sine kameraer, og de skulle for første gang direktesende fotballkamp fra New York Stadium. Men TV-seerene ble kanskje ikke voldsomt underholdt av kampens innledning. Mens jeg tok oppstilling på det tilsynelatende eneste stedet på anlegget hvor det var duelort på et par-tre av setene, og speidet skeptisk opp mot stålbjelken over meg der det ganske riktig satt en due, ble kampen sparket i gang. Og det ble tidlig klart at gjestene i Harry Potters Gryffindor-farger hadde kommet med en defensiv innstilling, der de til enhver tid gjorde sitt ytterste for å ha ti mann bak ballen.

Hjemmelaget syntes å slite voldsomt med Bradfords taktikk, og selv om de hadde mye ball hadde de problemer med å skape sjanser. Da virket faktisk Bradford noe skumlere når de tok kontringsmulighetene, og både Kyle Bennett og Jonathan Stead hadde halvsjanser, uten at Millers-keeper Adam Collin ble satt på alvorlig prøve. Michael O’Connor jobbet frenetisk på vertenes midtbane, og han fyrte av et skudd som skiftet retning i spiss Kieran Agard, men området foran mål var fullt av Bradford-forsvarere som fikk klarert. O’Connor var imidlertid på farten kort etter, og hans glimrende pasning fant Ben Pringle, som tvang frem en akrobatisk redning fra Bantams-keeper Jon McLaughlin. Returen falt perfekt for Alex Revell, men med målet åpent var han ute av balanse da han avsluttet over.

Halvtimen var passert da Kieran Agards avslutning gikk gjennom feltet, der spissmakker Revell var centimetere fra å få en tå på ballen på bakerste stolpe. Men selv om Rotherham virket å ha hevet seg noe så holdt gjestenes forsvarsmur stand, og klarte å redusere halvsjansene imot til et minimum. Det var nok kanskje ikke den mest underholdende kamp i den forstand, og da dommeren blåste for pause uten at jeg hittil hadde blitt blink for duemøkk, gikk lagene i garderoben med 0-0. For egen del nøyde jeg meg med å gå til innkjøp av en chicken balti pie siden jeg knapt hadde spist siden en tidlig lunsj i London. De som har oppdaget godsakene man kan få servert i de lavere divisjoner av non-league (og da spesielt i nord) vil kunne vite at de masseproduserte paiene i Football League ikke er helt det samme – uten at det betyr at den ikke var god – men den ble inntatt tilbake på tribuneplass mens jeg bladde litt i et nokså typisk Football League kampprogram jeg tidligere hadde punget ut £3 for.

Andre omgang startet friskere, og et Rotherham-frispark fra Michael O’Connor gikk over og forbi alt som var av både med- og motspillere og smalt i tverrliggeren. Returen havnet hos Nicky Adams, men i Gary Jones har Bradford en ringrev med bøtter av erfaring (ikke minst fra Rochdale, der han innehar klubbrekorden i antall spilte kamper), og han hadde selvsagt rutine nok til å lese spillet slik at han sto perfekt plassert for å blokkere og klarere avslutningen. På motsatt side skapte Adam Reach ved et par anledninger hodebry for backen James Tavernier som ved et par tilfeller var litt ute og kjøre, og han spilte seg frem til et par halvsjanser – blant annet etter flott samspill med Kyle Bennett, men avslutningene utenfor sto ikke i stil. Med timen passert kom Haris Vuckic innpå, og lånespilleren fra Newcastle gjorde seg umiddelbart bemerket. Med sloveneren på banen hevet hjemmelaget seg og virket straks farligere. Han hadde allerede de første minuttene fikse fremspill til både Tavernier, Agard og Pringle som imidlertid ikke klarte å utnytte det. Men The Millers hadde nå en god periode og ble manet frem av publikum.

Vuckic var igjen i begivenhetens sentrum da han ble flott spilt gjennom av Revell, men alene med keeper McLaughlin ble lobben noen centimetere for høy. Sloveneren fyrte løs igjen kort etter, men McLaughlin reddet greit. Deretter var han igjen i servitørrollen da han spilte gjennom Agard, men McLaughlin leste situasjonen godt og kom seg med nød og neppe ut tidsnok til å klarere. Det tikket mot full tid, og frustrasjonen hadde for lengst spredt seg blant hjemmefansen da Rotherham fikk en corner på overtid. Nærmest uhindret snek stopperkjempen Kari Arnason seg inn bak i feltet og steg til værs, og med halve målet gapende foran seg headet han kraftfullt mot mål. Men ballen subbet over tverrliggeren, og foran 9 228 tilskuere (hvorav 1 115 bortefans) ebbet det ut med 0-0. Og selv de mest optimistiske blant Millers-fansen måtte vel nå innse at toget var gått hva gjaldt automatisk opprykk.

Utenfor ble jeg stående å trekke ufrisk luft mens politiet forsøkte gjete Bradford-supporterne tilbake til sine busser. Og snart kom ingen ringere enn Phil Parkinson ut. Den gamle Reading-legenden sa seg nokså fornøyd med ett poeng, og signerte mer enn gjerne mitt kampprogram. Han ønsket også lykke til i Readings kamp om en plass i playoff, og jeg sa adjø til Parky og travet mot togstasjonen. Etter en kort togtur tilbake til Sheffield kom jeg på at jeg fortsatt ikke hadde spist stort, så jeg bestilte meg en pizza fra hotellets bar, og etter en lang dag kunne jeg omsider legge meg under dyna og lese litt før jeg sovnet.

English ground # 154:
Rotherham United v Bradford City 0-0 (0-0)
League One
New York Stadium, 11 April 2014
Att: 9 228
Admission: £22
Programme: £3

Next game: 12.04.2014: Worthing v Guernsey
Previous game: 29.03.2014: Saffron Walden Town v Long Melford

More pics

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg