Jeg var i Peterborough for å se kamp i Yaxley, og da mitt krypinn for natten var et steinkast unna Peterborough Uniteds stadion London Road valgte jeg å ta en liten kikk. Jeg hadde ikke vært ved anlegget siden jeg var der på kamp sommeren 2009, og mye har nå dessverre skjedd siden den gang. Vandaliseringen som nå finner sted betyr at den flotte ståtribunen Moy’s Terrace (aka Moy’s End) har måttet bøte med livet der den har blitt jevnet med jorden for å gjøre plass til en ny sittetribune. Planen er at neste offer blir den siste gjenværende ståtribunen London Road Terrace, og at London Road skal bli såkalt all-seater. For oss som håpet på Posh-nedrykk fra CHampionship først og fremst grunnet håpet om at det ville redde ståtribunene…dessverre, så mye var altså det verdt. Her er bildene fra min kikk rundt London Road:
Torsdag 27.03.2014: Abingdon Town v Highworth Town
Frokost var ikke inkludert ved Merchant’s Hotel i Manchester, så etter en rask research på nettet fant jeg ut at kafeen Koffee Pot et par kvartaler unna serverer en full english breakfast som fortsatt inkluderer black pudding. Der inntok jeg en frokost som var midt i blinken, før jeg spaserte ned mot Manchester Piccadilly stasjon for å sette meg på toget sørover. For første gang på turen måtte jeg tidvis leke en variant av stolleken med bytte av seter ettersom personer med reserverte plasser steg av og på, og mellom Birmingham og Coventry måtte jeg til og med stå ute i gangen. Men etter tre forskjellige seter og omtrent to timer og tre kvarter på farten kunne jeg stige av i «The City of Dreaming Spires» – universitetsbyen Oxford.
Jeg valgte å spasere de rundt 20 minuttene fra stasjonen til White House View Guest House, i Whitehouse Road – via Oxpens Road, og en trivelig snarvei gjennom en park med gangbro over elven Thames. Der ble jeg tatt imot av en smørblid og hyggelig inder som drev etablissementet med sin familie. Da han foretrakk kontant betaling fikk jeg beskjed om at han kunne få de 40 pundene før avreise dagen etter, da det var identisk med beløpet jeg hadde i lommene etter å ha glemt mitt planlagte stevnemøte med en minibank. Jeg hadde vært i kontakt med min Oxford United-kompis Matt angående en pint i sentrum, men han var nå hjemme med syke barn og kunne hverken møtes i sentrum eller langt mindre bli med til Abingdon. Det hadde såvidt begynt å regne mens jeg spaserte gjennom den nevnte parken, men det var nå igjen opphold slik at jeg dristet meg til å la føttene bære meg inn mot sentrum igjen.
Oxford Citys tradisjonelle hjemmebane White House Ground skal ha ligget i nærheten av min base for natten, men det er lite som vitner om dette i dag. Og det viste seg uansett ikke å være på stedet jeg mistenkte bak et gjerde på motsatt side av Abingdon Road, som jeg fulgte inn i sentrum. Turen gikk forbi turistattraksjoner som Carfax Tower, der køen av turister gjorde at jeg raskt slo fra meg tanken om å gå opp for å ta en kikk. I stedet tenkte jeg å gå i fotsporene til inspektør Morse ved å besøke noen av byens flotte puber. Første stopp ble Turf Tavern, som er stedet der Bill Clinton «ikke inhalerte». En pub senere var jeg omsider kar om å huske at jeg var på søken etter en minibank, og mens jeg sto der og tok ut penger åpnet himmelen seg såpass at jeg søkte tilflukt i nærmeste pub. Nesten synd å benytte seg av en Wetherspoons når det finnes så mange andre gode puber i byen, men da jeg først var her regnet det såpass heftig at jeg bestemte meg for å like gjerne få i meg litt mat. Torsdag er tross alt Curry Club der i gården, så en Flaming dragon curry og j2o ble inntatt mens jeg ventet på opphold.
Først etter j2o nummer to roet skybruddet seg såpass at jeg dristet meg ut, og det var nå så usikkert at jeg valgte å kaste meg i en drosjebil som tok meg tilbake til White House View Guest House. Der ble £40 avlevert inderens kone før jeg etter en sveip oppom rommet gikk for å finne bussen til Abingdon. Som vanlig er ingenting valgt tilfeldig når jeg reiser, og beliggenheten ved Abingdon Road gjorde det perfekt for reise til og fra Abingdon, der bussholdeplassen var to minutters gange fra min base. Jeg hadde siktet meg inn på buss X3 eller X13, og snart stoppet sistnevnte på mitt signal. Det var vel tre-fire pund jeg betalte for en returbillett, og etter 20 minutter kunne jeg hoppe av i idylliske Abingdon sentrum.
For idyllisk er det virkelig der i Abingdon-on-Thames. Dette var tidligere administrasjonsby i Berkshire, før den tittelen ble overført til Reading. I dag tilhører byen grevskapet Oxfordshire, og beliggende ved elven Thames er den hjemsted for drøye 35 000 innbyggere. Nå var det ikke antydning til regn, og jeg gikk forbi landemerket County Hall som nå er gjort om til museum, og ned Bridge Street. Her kom jeg ned til Abingdon Bridge, som krysser Themsen via en liten øy midt ute i elva. På denne øya ligger puben Nagshead on the Thames usedvanlig idyllisk til, og jeg planla å returnere hit for en pint etter at jeg først hadde tatt en liten kikk på Abingdon Towns hjemmebane, Culham Road.
Den ligger noen få minutters gange fra den andre siden av brua, og snart kunne jeg se baksiden på det jeg antok var hovedtribunen idet jeg passerte cricketbanen ved siden av. Ved sistnevnte var det låst, slik at jeg snek meg inn via en liten sti gjennom vegetasjonen i grøftekanten for å få knipset noen bilder av tribunens flotte bakside som stolt bærer klubbnavnet i påmalte bokstaver. Det skulle være verre å komme seg ut igjen, for det tidligere regnskyllet hadde gjort at bladene på bakken var våte, og idet jeg klemte meg gjennom villnisset for å klyve opp på veien igjen…ja, da skle jeg og falt så lang jeg var, rullet ufrivillig rundt og lå som en sprellende idiot rett ut på ryggen til forlystelse for passerende bilister.
Jeg hoppet opp og fikk børstet av meg så raskt og naturlig jeg kunne, før jeg svingte inn oppkjørselen til Abingdon Town. Her sto porten åpen, og jeg gikk derfor rett inn. Det jeg hadde antatt var baksiden på hovedtribunen viste seg å tilhøre klubbhuset på motsatt langside. Der jeg kom inn på kortsiden hadde jeg nå dette til høyre for meg – en sliten gammel murbygning med et par trinn for ståplasser under et overbygg utenfor, og et tilsvarende utbygg med noen få sitteplasser litt lenger bort. Mellom disse sto en fabelaktig liten bu med påskriften press box. Jeg ble oppmerksom på et kvinnemenneske som gikk ut og inn av en bobil som sto parkert lenger nede på denne langsiden, og så snart at det ikke bare var en, men to eller tre bobiler som det tydeligvis var noen som bodde i.
Bak bortre mål står en flott ståtribune som i en salig blanding av tre, blikk, mur og metall strekker seg i hele banens bredde. Og om ikke anlegget ellers hadde nok karakter, finner man på den bortre langsiden en tribune som bestående av tre deler strekker seg hele banens lengde. Midtpartiet må vel kunne kalles hovedtribunen, og er en sittetribune med klubbnavnet foran i panna, og jeg dristet meg en tur ut på banen for å få et par gode bilder av denne. På begge flankene er det ståtribuner under tak av samme type som ved bortre kortside. Og delen nærmest sistnevnte virket nå også å bli brukt som oppsamlingplass for diverse skrot, tre-avfall etc. Kortsiden nærmest veien har ingen fasiliteter bortsett fra såkalt hard standing.
Idet jeg med snaue to timer til kampstart vurderte en retur til Nags Head, kom en person traskende inn og gransket åpenbart matta. Nå er forhistorien her at dette er den kampen der jeg var mest engstelig for avlysning på denne turen. Med sin beliggenhet ved den kjente elven ble Abingdon Town offer for vanvittige oversvømmelser tidligere denne sesongen, og da de få dager før mitt besøk arrangerte lørdagskamp var det første gang siden 14. desember (altså godt over tre måneder!) at de hadde klart å arrangere hjemmekamp! Mens jeg søkte ly for regnet i Oxford hadde jeg for sikkerhets skyld også ringt match secretary Mark Ellis, som hadde forsikret om at det ville bli kamp denne kvelden. Da dommeren en liten stund senere gikk ut for å ta en kikk etter det tidligere regnskyllet ble jeg igjen litt urolig, men han kunne raskt berolige med at han var tilstrekkelig fornøyd.
Før jeg kom meg av gårde ble jeg i stedet stående å slå av noen ord med vedkommende, og snart fikk vi selskap av ytterligere en kar som med drøye halvannen time til kamp hevdet at baren ville åpne om kort tid. Og dermed kom jeg meg aldri tilbake til Nags Head, men valgte i stedet å leske strupen i klubbens koselige bar. Der ble jeg fortalt at det ikke ville bli noe kampprogram da klubben rett og slett ikke hadde råd til å trykke de opp. Og på spørsmål om de hadde en pin til salgs til min samling fikk jeg også til svar at de for tiden hadde nok med å overleve om de ikke skulle bruke penger de ikke hadde på å bestille slike produkter. Jeg visste at det sto dårlig til i Abingdon, men det var ganske sjokkerende å erfare hvor ribbet de faktisk er.
Abingdon Town har en fortid i Isthmian League, men er nå klar tabelljumbo i Hellenic League Premier Division, uten å ha vunnet en eneste ligakamp denne sesongen. Uten penger har mesteparten av spillere og apparat forsvunnet, og de har en gjeng ubetalte unggutter som spiller for å gå gradene. En av de andre i baren hevdet at det en stund hadde versert rykter om en sammenslåing mellom Abingdon Town og Abingdon United (som tok frivillig nedrykk fra Southern League Division One South & West før sesongen, og som nå også sliter i bunnen av samme divisjon som Town), men det er vel ingen som egentlig vil se det. Abingdon Town er stiftet i 1870, er Oxfordshires eldste klubb, og høyt oppe på listen over verdens eldste klubber, og det alene er nok til at klubben bør bestå. Denne kvelden var det Highworth Town som var på besøk fra Swindon-traktene av Wiltshire, og jeg håpet å få være vitne til sesongens første ligaseier for de gule og grønne.
Under en røykepause kom jeg i prat med en kar som ble min samtalepartner under kampen. Det skulle vise seg at han var der for å se sin 17 år gamle sønn spille sin andre kamp for The Abbots, og han håpet på en plass på benken for junior, som et par år tidligere hadde vært å finne i Readings ungdomsakademi. Han påpekte hvor lang avstand det var fra kanten av gressmatta til der krittet markerte sidelinen, og fortalte at klubben har snevret inn bredden på spillearealet da de til stadighet ble spilt i senk av motstandernes vinger. Etter en siste pint før kampstart hadde man åpnet telleapparatene slik at jeg gikk for å betale meg inn, men der sto ingen. Rett innenfor inngangen satt imidlertid en kar og varmet seg i bilen sin, og det viste seg at dette var karen som skulle betjene inngangen. Han fikk £5 i neven og takket meg for ærligheten. Det skulle da bare mangle, og jeg undres noe hoderystende over hvor mange av de andre som allerede var innenfor som gjorde det samme.
Allerede fra start ble det klart at dette ikke ville bli noen kvalitetsmessig stor kamp, og ikke minst var pasningskvaliteten så som så på en riktignok vanskelig bane. Gjestene tok snart kontrollen og det var tydelig at det fort kunne bli nok en tung kveld for hjemmelaget. Bortelaget i rødt og svart hadde hatt et par halvsjanser da deres spiss Ryan King satt inn 0-1 etter ti minutters spill. De fortsatte å presse på, og jeg fryktet en stund at det kunne bli riktig stygt. Men plutselig kom hjemmelaget inn i kampen, og etter 35 minutter presset de frem en utligning da midtbanespiller Darren Smart styrte et innlegg i eget mål. The Abbots presset nå faktisk for å få et ledermål, og spilte seg frem til et par gode muligheter. Men da dommeren blåste for pause sto det 1-1 i protokollen.
Jeg ble i pausen påspandert en pint av min samtalepartner som hadde fått selskap av en bekjent som spiller for Oxford City Nomads, og vi var enige om at det var oppløftende takter hjemmelaget hadde vist det siste kvarteret av omgangen. Nomads-karen kunne for øvrig fortelle at de har mistet noen av sine beste spillere de siste sesongene, og han besvarte dermed mitt spørsmål om hva som har skjedd med det som de to foregående sesongene har vært en tittelkandidat (og til og med tittelvinner) i Hellenic League. Og angående tittelkandidater virket det denne sesongen stå mellom Ardley United, Wantage Town, og Ascot United, og kun de to førstnevnte har søkt om opprykk til step 4. Oppfatningen syntes uansett å være at Wantage Town muligens var favoritter og ville være bedre rustet for spill på step 4 enn Ardley. Vi hadde ellers anslått tilskuertallet til drøye 40, men i baren fikk vi også selskap av rette ansvarlige som kunne opplyse om at det offisielle tilskuertallet var 23.
Ved Culham Road var det ingen problem å nyte pinten ute på tribunene mens man så kampen, og dermed tok vi med oss forfriskningene ut da man var klar til å starte igjen. Uten hverken kampprogram eller lagoppstillinger for hånden var det en håpløs oppgave å forsøke å gjøre seg kjent med de forskjellige spillerne, men andre omgang startet slik den første hadde sluttet; med et hjemmelag som var det førende laget. Det var oppriktig håp om at man nå skulle få en etterlengtet seier. Men mot det som i denne perioden var spillets gang scoret gjestene igjen, og nok en gang var det spissen Ryan King som var frempå og satt inn 1-2. Og med det forsvant mye av piffen til vertene. Gjestene tok mer over igjen, og selv om The Abbots hadde et par halvsjanser virket det nå mer sannsynlig med ytterligere scoring motsatt vei. Den kom da også, men de måtte vente til det var ti minutter igjen før spissen TJ Bohane satt inn 1-3. Og et par minutter før full tid var samme mann frempå og fastsatt sluttresultatet til 1-4.
Min samtalepartner hadde sett junior komme innpå ti minutters tid på tampen, og takket ja til en pint mens han ventet på avkommet. I baren var det nå tydeligvis salg av lodd, og selv om det var et noe merkelig tidspunkt å gjøre det etter kampslutt kjøpte jeg et par stykker – og mens ingen så det (tror jeg) benyttet jeg anledningen til å også dytte en £20-seddel ned i glasset som ble satt på bardisken. Snart kom junior og kunne fortelle litt om sitt opphold i Reading, der jeg ble noe overrasket over å høre om klikk-mentaliteten som han mente finnes i akademiet. Men det er kanskje ikke så overraskende all den tid man føler man er i direkte konkurranse med de andre guttene. Sportslig sett ga han det i hvert fall toppkarakter, og fortalte hvor sjokkert han først hadde vært over det høye nivået og hvor hurtig det gikk.
Etter at far og sønn takket for seg og kjørte av gårde kom jeg snart i snakk med gjengen av tydeligvis faste slitere som satt der ved hjørnebordet, og den inkluderte både formann Tom Larman og den unge manageren Paul Davis (ikke å forveksle med den gamle fargede Arsenal-spiller) som tidligere i sesongen hadde blitt hentet fra assistentjobben i Didcot Town. Davis fortalte at han selv aldri hadde spilt profesjonelt, men at han hadde bestemt seg for en trenerkarriere da han tidlig forsto at han ikke var god nok. Og slike managere har vi vel sette stadig flere av de siste årene. Han har en vanskelig jobb, men hevdet hardnakket at han ville få skikk på laget som vil hevde seg bedre neste sesong. Han var interessert i hva jeg syntes om nivået, og jeg kunne ikke akkurat lyve når jeg måtte fortelle at det ikke hadde vært direkte imponerende. Det er alltid utrolig vanskelig å anslå nivåforskjellen mellom forskjellige ligaer, og enda verre å sammenligne med nivåer i andre land. Men da jeg fikk spørsmålet (og jeg har selv lurt på dette noen ganger) tippet jeg at det muligens ville være sammenlignbart med nivå fire i Norge(???).
Gjengen var så imponert av at jeg kom til Culham Road kun for å se de at formann Tom Larman forsvant av gårde og kom tilbake med en Abingdon Town-drakt som han ville overrekke meg (dessverre var størrelse Large litt for snaut, selv om det var den største han fant) sammen med et utvalg av både borte- og hjemme-programmer fra forrige sesong. Der og da ble jeg rett og slett ganske overveldet, for det gjør inntrykk å bli gjenstand for slikt fra en klubb som de grader sliter slik Abingdon Town gjør. Jeg ble simpelthen litt satt ut over gjestfriheten jeg ble vist der, og de ytret et håp om at jeg ville komme tilbake ved en annen anledning – noe jeg gjerne gjør. Før jeg dro av gårde fikk jeg ellers med meg at de mener det ikke er noen automatikk i at neste sesong blir tilbragt på step 6 selv om de ender som jumbo. Vi husker jo hvordan Hellenic League før denne sesongen måtte gå ned til femteplasserte Bracknell Town for å finne en opprykker fra Division One East til sitt øverste nivå, så det vil igjen avhenge av andre klubber og deres ambisjoner og stadiongraderinger.
Omsider takket jeg for meg med de beste lykkeønskninger før jeg gikk for å ta bussen tilbake til Oxford. Og der jeg satt på bus X13 og fordøyde inntrykkene fra Culham Road var jeg faktisk fortsatt lettere beveget. Litt over klokka 23 kunne jeg låse meg inn på White House View Guest House etter en flott dag i Oxfordshires Vale of White Horse distrikt og et fantastisk flott bekjentskap av en klubb.
PS! Abingdon Town sikret seg sin første seier for sesongen med hjemmeseier 2-1 over Oxford City Nomads tirsdag 1. april.
English ground # 151:
Abingdon Town v Highworth Town 1-4 (1-1)
Hellenic League Premier Division
Culham Road, 27 March 2014
0-1 Ryan King (10)
1-1 Darren Smart (og, 35)
1-2 Ryan King (55)
1-3 TJ Bohane (80)
1-4 TJ Bohane (pen, 88)
Att: 23
Admission: £5
Programme: None
Onsdag 26.03.2014: Altrincham v Bradford Park Avenue
Rundt halv åtte vandret jeg plystrende og frisk og rask nedover Alma Road med snippesken over skulderen, og på Plymouth stasjon kunne jeg gå til innkjøp av noen smørbrød til reisen. Den startet med buss som erstatning for tog mellom Plymouth og Tiverton Parkway, der jeg hoppet på toget. Og etter et togbytte på Birmingham New Street ankom jeg igjen Manchester Piccadilly etter seks timer på farten. Klokka hadde såvidt passert to da jeg gikk den rundt fem minutter lange turen opp for å sjekke inn på Merchant’s Hotel, der jeg også tidligere har hatt losji ved flere anledninger. Det er ikke noe Ritz, men beliggenheten er upåklagelig og satsene ofte meget rimelige. Denne gangen hadde de tydeligvis også surret med bookingen, for jeg ble tildelt et dobbeltrom i stedet for et enkeltrom. Dermed kunne jeg breie meg ekstra da jeg la meg nedpå senga, og jeg aktet ikke å gjøre resepsjonisten oppmerksom på glippen.
Jeg hadde et par timer å slå i hjel, og vurderte en ny visitt på National Football Museum. Som mange vil vite ligger det nå i Manchester, i Urbis-bygningen rett ved Manchester Victoria togstasjon, og her slo jeg i hjel en time eller to en septemberdag i 2012. Det er også gratis inngang, så der er et godt tips til de som måtte befinne seg i Manchester. Det ble imidlertid med tanken denne gang, siden jeg ble kontaktet av en vel bereist groundhopper som også var i byen og hadde sett en av mine statusoppdateringer på Facebook. Dermed avtalte vi å møtes på Wetherspoons-puben rett rundt hjørnet, der jeg tilfreds konstaterte at de fortsatt hadde haggis på menyen etter sin “Burns Weekend”. Og etter å ha ordnet noen nødvendige ærend på Merchant’s Hotels internettcafe strøk jeg på dør.
Jeg ventet fortsatt på min porsjon med haggis, neeps and tatties da jeg gjenkjente Russell Cox som entret lokalet. Russel er Wycombe-fan, vel bereist groundhopper, og mannen bak den eminente bloggen The Wycombe Wanderer. Han hadde tatt turen opp fra Wycombe for å se Ashton United ta imot titteljagende Chorley i NPL Premier (her er hans kamprapport), og med mitt besøk forrige sesong friskt i minne kunne jeg forsikre om at det var en riktig liten perle av et anlegg han skulle beære med sin tilstedeværelse. Han hadde allerede tatt en utvendig kikk da han hadde parkert bilen sin der for å toge inn til Manchester for litt tidsfordriv.
Etter en pint brøt vi opp, og han satt kursen østover mens jeg like godt bestemte meg for å vende snuta mot Altrincham. Jeg hadde valget mellom trikken – der Manchesters Metrolinks ene linje jo har sørvestlig endestasjon i Altrincham – og lokaltog, og tidsmessig spilte det ikke så altfor stor rolle. Men da jeg uansett hadde togpass falt valget på tog, og etter en togtur på rundt 25 minutter steg jeg av i Altrincham, 13 kilometer sørvest for det sentrale Manchester. Etter å ha krysset parkeringsplassen på utsiden av stasjonen, tok spaserturen langs Moss Lane rundt ti minutter før jeg omsider så stadionet med samme navn dukke opp foran meg på venstre side av veien det deler navn med.
Dessverre var det stengt og ikke noe særlig innsyn, og det var lite liv å øyne. Jeg benyttet tiden til å knipse noen blinkskudd av stadionets eksteriør mens jeg ventet, men bortsett fra en og annen person som gikk inn inngangen for klubbrepresentanter var det med drøye halvannen time til kampstart ikke særlig å se til hverken supportere eller antydning til aktivitet ved telleapparatene. Jeg vurderte å spore opp nærmeste pub som etter sigende skulle være et stykke unna, men mens jeg sto der og overveide muligheten med en røyk kom snart spillerbussen til bortelaget Bradford Park Avenue – og med de også noen bortesupportere. Vi fikk beskjed om at de snart ville åpne baren, men etter ti minutters venting ble Avenue-supporterne utålmodige, og etter råd fra en forbipasserende valgte de oppsøke en pub som skulle like ganske nærme – og i motsatt retning av der jeg hadde fått inntrykk av at nærmeste pub befant seg.
De hadde ikke før rundet hjørnet før en port åpnet seg for å gi inngang til baren, og en kar konstaterte noe overrasket at jeg var den eneste som sto utenfor. Jeg forklarte situasjonen, og han mumlet forarget om de tilreisendes mangel på tålmodighet. Jeg slapp inn og fikk mitt første glimt av stadionet Moss Lane, selv om min skueplass foreløpig var begrenset til et inngjerdet område foran baren. Men det var liten tvil om at det var et meget flott stadion jeg hadde valgt meg ut denne dagen. Inne i baren var det foreløpig kun et par andre, og jeg gikk til innkjøp av en pint med Kingstone Press cider, som for meg var et nytt og spennende bekjentskap.
Der kom også mannen med kampprogrammene, og £2,50 ble byttet mot et eksemplar som viste seg å stamme fra den opprinnelige kampdatoen over halvannen måned tidligere (8. februar). Imidlertid var det trykket opp et godt oppdatert 8-siders vedlegg som var stukket inni blekka. Da jeg begynte å bla i den stusset jeg raskt også over at Altrincham vel må være en av få klubber der en prest (som tydeligvis også er offisiell klubb-prest!) tydeligvis har en egen spalte i programmet. Jeg ble snart oppsøkt av en eldre kar som viste seg å være så tunghørt at jeg måtte gjenta hver eneste ting minst tre ganger, og han fortalte meg både to og tre ganger at han nylig hadde blitt utnevnt til æresmedlem. Han gaulet slik at ingen i lokalet kunne unngå å høre ham, og han skulle selvsagt senere utbasunere gjentatte ganger at de hadde gjester fra Norge.
Da jeg gikk for å få påfyll av den smakfulle cideren kom jeg også i prat med to representanter for Bradford Park Avenue som inntok en kopp kaffe ved baren, og en av de presenterte seg som deres kit man. Jeg kunne svare bekreftende på deres spørsmål om hvorvidt jeg hadde besøkt deres Horsfall Stadium, og da jeg på oppfordring fant frem til mitt blogginnlegg fra den gang slo de lattermildt fast at det var en av de som var avbildet der han betjente inngangspartiet. Deres klubb kom nå fra en sterk borteseier i Brackley, og virket for tiden defensivt sterke etter fire strake kamper uten baklengsmål – hvorav tre hadde endt med seier. Likevel spådde de en tøff kamp, og de hadde kan hende heller ikke altfor mye å spille for, der de lå i et slags tabellmessig ingenmannsland med god avstand til både playoffsonen og nedrykksstriden.
Bradford Park Avenue har som kjent en stolt historie med spill i Football League, og har fostret spillere som Len Shackleton, Kevin Hector, Kenny Hibbit, og Ron Greenwood. Sistnevnte er kanskje enda mer kjent som senere England-manager. Men også kveldens hjemmelag har stolte tradisjoner, og etter at ligaen vi i dag kjenner som Conference ble stiftet i 1979, var det nettopp Altrincham som vant de to første sesongene. To ganger har de også vunnet FA Trophy, og det sies ofte om Alty at ingen klubb har kommet nærmere spill i Football League uten å oppnå dette. På et tidspunkt der opp- og nedrykk fra ligaen ble avgjort ved stemmegivning tapte Altrincham et år med en margin på kun en ussel stemme.
Hjemmefolket hadde fortsatt en viss tro på direkte opprykk, til tross for 11 poeng opp til serieleder AFC Telford United. De hadde imidlertid to kamper til gode, og skulle møte Telford borte i Shropshire. Mellom disse lå North Ferriby United to poeng bak Telford, men realistene blant Alty-folket hadde mest tro på Telford, og mente tittelen nærmest nå var deres å rote bort. Altrincham hadde imidlertid fått vind i seilene, og hadde vunnet fem av sine seks siste i ligaen, og tre nye poeng i kveld var et must om de skulle gjøre seg noen som helst forhåpninger om å henge med de to i toppen.
Telleapparatene ble åpnet, og jeg gikk for å betale mine £13 for inngang (noe stivt på nivå seks??) og endelig ta en runde rundt det flotte anlegget. På langsiden ut mot veien står hovedtribunen som rommer både baren og det som finnes av garderober, kontorer og den slags. Der jeg kom inn hadde jeg denne umiddelbart til høyre for meg, med en brakke som fungerer som klubbsjappe på min venstre side, bakerst på en seksjon med betongtrinn under åpen himmel. Hovedtribunen er en sittetribune der de som ville hvile akterspeilet ble avkrevd ytterligere £2, men dette er ikke den eneste tribunen på denne langsiden. Bortenfor står nemlig en mindre og nyere sittetribune. Men jeg tok runden motsatt vei, forbi klubbsjappa der jeg måtte innom en tur. Der måtte jeg rive meg løs fra en rekke baljer med kampprogrammer til salgs, og et DVD-utsalg som kan bety en betydelig slankekur for lommeboka. Blant annet filmer de tydeligvis alle sine egne kamper og selger disse på DVD i klubbsjappa.
Etter å ha snappet til meg en pin fortsatte min rundtur videre forbi klubbsjappa og over på kortsiden kalt Golf End, og her snakker vi om en herlig ståtribune som nesten ga meg vann i munnen. Med sine rødmalte bølgebrytere strekker den seg hele banens bredde, og buer ørlite ut fra banen bak målet. På langsiden Popular Side er det mer av det samme, og samme type ståtribune strekker seg hele banens lengde. Her ser man tydelig at man har bygget på takseksjonene i flere etapper, der midtpartiet er høyere enn resten. Igjen er det samme type tribune som er å finne på bortre kortside, men her under åpen himmel. Her strekker den seg også kun rundt 2/3 av banens bredde. Om noen er i tvil kan jeg gjenta meg selv og slå fast at Moss Lane er et virkelig flott stadion med masse karakter.
Jeg tok oppstilling på Popular Side, på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet. Jordan Deacey er sønn av BPA-manager John Deacey, og han var toneangivende for et bortelag som startet friskt. Midtbanespilleren hadde selv en god mulighet før han spilte frem Chib Chilaka, men hjemmekeeper Stuart Coburn sto i veien ved begge anledninger. Alty meldte seg snart på, og det ble en åpen kamp som svingte frem og tilbake. Både James Walshaw og Damian Reeves hadde vært frempå da Alty gikk i angrep. Til tross for at han ble taklet av to spillere samtidig klarte Reeves å sende ballen videre til Simon Richman. Den utrusende BPA-keeper John Lamb måtte gi retur på hans avslutning, og toppscorer James Walshaw kunne sette inn 1-0 etter ti minutters spill. Altrincham har livsfarlige spisser, og spilt frem av Richman og Nicky Clee var de en konstant trussel, selv om kampen fortsatt var helt åpen.
Etter 26 minutter feilberegnet James Knowles spretten, og Richman snappet opp ballen og tok seg til dødlinja. Et perfekt innlegg fant måltyven Damian Reeves, som fra kort hold doblet ledelsen. Ti minutter senere kunne samme mann økt ytterligere da han rundet keeper Lamb, men vinkelen ble ganske spiss og avslutningen trillet centimetere utenfor målet. BPA hadde imidlertid ikke gitt seg, og keeper Coburn ble nesten lurt av en noe som kun Paul Walker selv vet om var ment som innlegg eller skudd. Og etter at Nicky Clee hadde testet John Lamb, gikk den gode Jordan Deacey på et flott raid, der han avanserte 30-40 meter før han sendte i vei et skudd fra rett utenfor 16-meteren. Muligens forandret det ørlite retning før ballen fant veien til nettmaskene bak Coburn, og det sto 2-1 med et par minutter til pause. BPA kunne dermed gå i garderoben med fornyet håp, mens Alty-manager Lee Sinnott nok irriterte seg over reduseringen.
Pausen gikk med til ytterligere en smaksprøve på Kingstone Press cider, og mens jeg sto der i baren kom en Alty-representant stresset inn og ba om oppmerksomhet. Han etterlyste den offisielle kampobservatøren, men det var ingen i baren som ga seg til kjenne som rette vedkommende. Det viste seg at dommeren ikke kunne fortsette, og pessimistene fryktet nå en avbrutt kamp, slik Alty ble offer for tidligere i sesongen. Den gang ble FA Trophy-kampen mot Colwyn Bay avbrutt etter 83 minutter, med Alty i 2-0-ledelse, da dommeren måtte kaste inn håndkledet og walisernes manager Frank Sinclair ikke var villige til å akseptere noen av de to erstatterne som ble funnet (Alty vant likevel omkampen 2-0). Men bekymringene var ubegrunnet da både Alty og BPA begge aksepterte en dommerkyndig blant publikum som erstatter for den ene linjemannen som i sin tur tok over for dommeren, og dermed kunne andre omgang starte ti minutter forsinket.
Andre omgang fortsatte som den første, med spill som vekslet frem og tilbake og sjanser begge veier. Clee, Richman, Walshaw og Reeves hadde alle gode sjanser for Alty, mens Deacey, Chilaka og Nicky Boshell kunne utlignet for gjestene. Drøye 20 minutter ut i omgangen, få sekunder etter at BPA hadde gjort sitt tredje og siste bytte, ble Walshaw dratt ned av forsvarer Ryan Qualter idet han var på vei alene gjennom rett utenfor 16-meteren. Qualter fikk direkte rødt, og BPA måtte spille resten av kampen med ti mann. Gjestene viste dog god moral og skapte et par gode sjanser, der både Chilaka og Deacey hadde skumle avslutninger som testet Coburn. Men Altrincham var en offensiv trussel hver gang de kom fremover, og en mann som Richman kunne på en heldig dag ha scoret hattrick.
Med drøye kvarteret igjen ble en corner lagt på hodet til forsvareren Scott Leather, og hans heading ble styrt i mål av en James Walshaw som holdt seg til magen der ballen tydeligvis hadde truffet. 3-1, og nå var vel poengene sikret. Et skudd i nettveggen fra Chilaka var siste trussel fra BPA, mens Nicky Clee kunne økt ytterligere med et skudd som smalt i stolperota. Med et minutt igjen av ordinær tid var det innbytter Kyle Perry som satt spikeren i kista etter flott forarbeid av Damian Reeves. Hans skudd fra 16-meteren snek seg forbi Lamb og sørget for at Perry ble denne sesongens tredje Alty-spiller med tosifret antall scoringer i ligaen. Alt i alt var det en imponerende forestilling de 582 fremmøtte fikk se, og da dommeren blåste av var det en etter hvert fortjent 4-1 seier til et hjemmelag som fortsatt hadde håp om tittel og direkte opprykk.
Tilbake i baren unnet jeg meg en siste pint mens jeg samtalte med et par fornøyde hjemmefans. Interessant nok kunne de fortelle litt om den angivelige grunnen til at stopperkjempen Danny Higginbothams opphold i klubben ble så kort. Jeg så ham jo spille sin andre og siste kamp for Alty da jeg var vitne til en vanvittig 5-4-kamp i Gainsborough i januar, og hans overgang til hjemklubben Alty hadde jo den gangen blitt hauset voldsomt opp. Få dager etter la han altså skoene på hylla, og mine samtalepartnere mente det skyldtes at hans inntreden hadde skapt en voldsom ubalanse og uro i troppen, og at det var en mulig grunn til at de ble enige om den løsningen.
Jeg tømte glasset, ønsket lykke til i tittelkampen, og hastet mot stasjonen for å rekke 22.30-toget tilbake til Manchester. Litt over klokka elleve var jeg tilbake på Merchant’s Hotel, der jeg etter en trivelig dag la meg til å lese litt før jeg slukket lyset. Jeg hadde jo en ny dag på reisefot foran meg dagen etter. PS! Altrincham har nok i ettertid mistet tittelmuligheten, ikke minst etter tap i Telford, og må nok satse på playoff.
English ground # 150:
Altrincham v Bradford Park Avenue 4-1 (2-1)
Conference North
Moss Lane, 26 March 2014
1-0 James Walshaw (10)
2-0 Damian Reeves (26)
2-1 Jordan Deacey (42)
3-1 James Walshaw (74)
4-1 Kyle Perry (89)
Att: 582
Admission: £13
Programme: £2,50
Oppringningen som hadde vekket meg klokka 01:45 var tydeligvis ikke i tillegg til den bestilte vekkingen klokka 06:45, som stuten i resepsjonen tydeligvis hadde glemt. Men takket være alarmen på mobilene kom jeg meg opp, og få minutter over sju gikk jeg ned i hotellets restaurant for å få i meg en frokost. Jeg hadde en lang reise foran meg, så jeg forsynte meg rikelig med varm mat fra frokostbuffeten. Med en beklagelig mangel på black pudding tok jeg ikke minst igjen ved å øke mengden bacon betraktelig. Deretter bar det i dusjen før jeg takket for meg og spaserte i duskregnet de snaue ti minuttene ned til Manchester Piccadilly stasjon. Like nedenfor inngangen var allerede halleluja-koret på plass der de ofte står og messer om frelse og skjærsild og andre feberfantasier mens de desperat forsøker dele ut bibel-litteratur. Jeg strøk forbi og fant plattformen for 08.27-toget som skulle ta meg så langt som til Birmingham New Street. Vi hadde ikke før passert Stockport før jeg sovnet, men det var fin timing å våkne opp i Wolverhampton slik at jeg slapp å bli med til Bournemouth.
Etter et kjapt togbytte fortsatte ferden sørvestover. Men de fleste har vel nå sett bilder av skadene på jernbanelinjen ved Dawlish, som førte til full stans i togtrafikken mellom Exeter og Plymouth. Det som normalt er Penzance-toget ville nå derfor ende ferden ved Exeter St. Davids. Jeg skulle av før det; på Tiverton Parkway, der vi skulle gjetes ombord i busser og fraktes videre til Plymouth. Igjen sovnet jeg, men våknet ved stopp i Taunton og gjorde meg klar slik at jeg var førstemann ut av stasjonen på Tiverton Parkway. Dermed rakk jeg en kjapp røyk før man fikk loset passasjerene fra vårt noe forsinkede tog ombord på riktige busser.
Bussturen var ikke så ille, og etter en time og 20 minutter ble vi sluppet av utenfor Plymouth jernbanestasjon, der jeg etter over fem og en halv time på reisefot kunne unne meg nok en røykepause før jeg la ut i retning hotellet. Mitt første inntrykk av Plymouth var at det var noe bakkete, der jeg fulgte Alma Road ned under jernbanebrua og oppover langs Central Park. St. Rita Hotel ligger langs denne veien, perfekt plassert for en fotballturist, mellom stasjonen og Plymouth Argyles hjemmebane Home Park. Her hadde jeg betalt £30 for losji, og en trivelig type i resepsjonen ødela det gode førsteinntrykket jeg hadde av ham ved å hevde at jeg hadde valgt meg feil by og heller burde blitt i Manchester (der United tok imot City) om jeg hadde til hensikt å overvære dagens store lokaloppgjør i engelsk fotball.
Det var derimot et helt annet og langt mer interessant derby som var hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt begynte å vurdere denne turen i første omgang. Skandinaviske og kinesiske fotballturister kan ha sitt (ikke lenger særlig engelske) Manchester-derby for seg selv, for i Plymouth Argyle v Exeter City hadde jeg latt meg friste av en virkelig godbit og en av de heftigste rivaliseringer i Football League. Og da ikke minst den planlagte raseringen av Home Parks gamle Grandstand og den flotte fasaden utenfor har blitt utsatt til etter sesongslutt, øynet jeg en mulighet for å få beskuet dette før det er for sent. Legg til at Plymouth i League Two hadde kjempet seg opp i playoff-kampen mens Exeter hadde surret seg ned i bunnstriden, og det var en mulighet jeg simpelthen ikke kunne la gå fra meg.
Etter å ha slappet av i en snau time på senga med en bok, var jeg igjen på farten. Apostlenes hester førte meg de snaue ti minuttene gjennom Central Park til Home Park, der jeg snart så foran meg den flotte fasaden i hvit mur. Den ble hyppig fotografert før jeg oppsøkte billettkontoret for å hente ut billetten jeg hadde bestilt to ukers tid i forveien. £19 kostet den meg, og sikret meg en plass helt bakerst på Devonport End. Etter en liten runde rundt utsiden av anlegget bestemte jeg meg for å stikke en tur inn i sentrum, så jeg gikk igjen ned på hovedveien og hoppet på en buss som skulle i riktig retning. Etter å ha vært innom hele fire apoteker i et forsøk på å finne noen remedier jeg trengte i forbindelse med nødvendig stell etter en neseoperasjon (som ble litt heftigere enn antatt) tidligere i måneden, endte jeg opp med å ha brukt så mye tid at den planlagte spaserturen ned til turistmål som Barbican-området og Plymouth Hoe dessverre ble temmelig amputert. Men jeg fikk da med meg såpass at Barbican var utrolig koselig før jeg kastet meg i en taxi tilbake til St. Rita Hotel for litt nødvendig medisinsk stell. Det var drøye to timer til kamp, og jeg var klar til dyst der jeg denne gang spaserte videre oppover langs Alma Road.
Jeg stakk snuta inn på Wetherspoons-puben Britannia Inn, som er et meget populært vannhull før kamp, der den ligger i rundkjøringen få minutters gange fra stadion. Her var det imidlertid allerede så stinn brakke at jeg etter en pint heller tok turen rett over gata og entret skjenkestedet Embassy Club. Dette er blant stedene man spesielt som bortesupporter rådes til å unngå, og mange av Plymouths nevenyttige karer frekventerer stedet. Men den kvinnelige betjeningen var både hyggelig og sjarmerende, og falbød sine hjemmelagde baguetter. Jeg hadde ikke spist siden frokost, og i tillegg til en pint med Stowford Press valgte jeg meg en med ost og skinke. Det var foreløpig kun et par personer fra den eldre garde her, men ikke før hadde jeg begynt å nippe til dagens andre pint kom snuten inn for å sondere terrenget. De fortalte personalet at det hadde vært uroligheter allerede, og spurte etter flere navngitte personer. Kort etter de forlot stedet begynte en rekke «tvilsomme» og pent kledde personer å ankomme etablissementet. De var trivelige nok, og var med Argyles gode form optimistiske med tanke på både kveldens kamp og mulighetene for en plass i playoff. Det er få supportere i Football League som har «lidd» mer enn Plymouth-folket de siste sesongene, så jeg hadde personlig unnet de en opptur igjen.
Med togproblemene mellom de to byene hadde jeg vært litt usikkert på hva det ville ha å si for oppmøtet fra bortesupporterne, men under en røykepause kunne jeg se en voldsom politieskorte lede vei for en rekke av busser med bortesupportere som ble gjenstand for diverse ufine skjellsord og ikke minst gester fra hjemmefolket som befant seg langs deres rute. Jeg unnet meg en pint til før jeg med en snau time til avspark løftet akterspeilet fra stolen og beveget meg opp mot Home Park. Og etter å ha funnet en programselger og byttet £3 mot et eksemplar, kunne jeg ta de siste par trekkene av røyken og entre Devonport End. Det var allerede heftig stemning blant de fremmøtte som etter hvert talte 13 422, og bortesupporterne var plassert på Barn Park End på motsatt kortside fra der jeg befant meg.
Jeg fant raskt frem til setet mitt som med hensikt var bestilt på øverste rad slik at jeg håpet å kunne få sett kampen stående. Der sto jeg og bladde litt vilkårlig i det fyldige programmet. Selv om programmene i Football League er aldri så glossy og fullspekket med artikler, klarer jeg ikke riktig å spore den samme interessen som jeg ofte gjør i non-league. Men det var et par interessante artikler om de tidligere møter de to imellom, og en spalte der en klubbhistoriker plukket ut ti nøkkelkamper i Exeters historie. Et massivt politioppbud hindret ikke en spilloppmaker i å ta seg inn på banen før kampstart og til stor jubel fyre opp Exeter-fansen med ablegøyer og ufine gester foran deres tildelte seksjon på Barn Park End. Med et utall vakter og snut etter seg klarte han deretter mot alle odds å finte de vekk og komme seg tilbake i sikkerhet på seksjonen av Lyndhurst Stand hvor hjemmefolket laget mest liv.
Exeter kom riktignok fra en sterk 3-0-seier over Fleetwood Town, og det var allerede fra start tydelig at de ville gi hjemmelaget hard kamp om poengene. For øvrig var det ingen grunn til at de ikke skulle stille i sine hjemmedrakter, men for anledningen var de kledd i sine ikke fullt like flatterende blågule bortedrakter. Spillemessig var det ingen spesielt stor forestilling som utspilte seg ute på gressmatta, der Exeter hadde mest ball men slet med å komme til avslutninger. Det meste av spillet foregikk på midtbanen, og da man nærmet seg kvarteret var et blokkert skudd fra Liam Sercombe som hadde retning mot mål det nærmeste vi hadde kommet noe som kunne minne om en sjanse. The Pilgrims’ første sjanse var et skudd fra Luke Young som ble slått over. Young var en av to Plymouth-fødte gutter som hadde fått plass på midtbanen i manager Jim Sheridans 3-5-2 system – den andre var for øvrig Paul Wotton.
Plymouth fikk ikke noe offensiv flyt over spillet sitt, og Exeters 4-2-3-1 formasjon gjorde en god jobb med å sørge for at hjemmelagets spisser ikke fikk mye arbeidsrom. En ikke spesielt imponerende Tope Obadeyi spilte sin siste kamp på lån fra Bury, og var makker for toppscorer Reuben Reid. Sistnevnte begynte imidlertid å gjøre mer ut av seg idet vi nærmet oss halvtimen spilt, og hadde i løpet av få minutter to skumle avslutninger etter flotte raid – en som i siste liten ble klarert av forsvarer Danny Coles, og et skudd som smalt i tverrliggeren. Scot Bennet hadde en sjanse for Exeter, men misbrukte sjansen til å gi The Grecians ledelsen rett før pause. I omgangens siste minutt ble hjemmelaget tildelt straffespark da Danny Coles handset i feltet, og Reuben Reid gjorde seg klar. Exeter-keeper Artur Krysiak gjettet riktig, men straffen var godt plassert nede i hjørnet, og de grønne var i ekstase. Kaptein Conor Hourihane kunne doblet ledelsen på overtid, mens hans skudd ble flott reddet av Krysiak før dommeren blåste for pause med hjemmelaget i ledelse 1-0 tross langt fra overbevisende spill.
Etter å ha rasket med meg en Bovril og en pai av typen chicken balti fra matutsalget, var jeg klar for andre omgang. I omgangens første minutt hadde Exeter en lovende mulighet, men Andres Gurrieri forstyrret Scot Bennet akkurat nok til at hans avslutning gikk utenfor. Det var ikke overraskende Reuben Reid som sto for vertenes offensive farligheter, og to ganger hadde han muligheten til å øke, Men begge ganger sto Krysiak i veien, og etter dette ble det en frustrerende aften for Plymouth. Exeters pasningsspill var langt bedre, og hjemmelaget virket stadig mer forknytt, nølende og nervøst. Snart kom også sjansene for Exeter, og innbytter Matt Grimes tvang frem en god redning fra Argyle-keeper Jack Cole. Den neste til å fyre løs var Liam Sercombe, som med drøye 20 minutter igjen sendte i vei et skudd som forandret retning. Ballen gikk i bue over Cole i Plymouth-målet, og utligningen var et faktum.
Plymouth kunne riktignok gjenopprettet ledelsen kort etter, men frisparket fra Luke Young ble reddet av Krysiak. Og da han måtte gi tapt var forsvarer Danny Butterfield reddende engel med redning nesten på streken, etter at Neal Trotman headet en corner på mål. Men det var Exeter som nå var i førersetet, og både Sercombe, Eliot Richards og Tom Nichols hadde gode muligheter. Plymouth ble presset bakover, og Matt Oakley var nære på da hans skudd gikk centimetere utenfor. I kampminutt 83 fikk de omsider uttelling da Tom Nichols i god posisjon heller valgte å passe til Eliot Richards. Sistnevnte satt ballen i nettaket, og det sto 1-2! Frustrasjonen bredde seg på delene av tribunen der de grønne holdt til, mens deres helter på banen stadig surret bort ballen i sine mislykkede forsøk på å etablere litt press for å jakte utligning. Det hjalp kanskje ikke at stemningen blant fansen nå hadde endret seg til mishagsytringer og klaging på egne spillere. Exeter Citys ledelse ble aldri alvorlig truet de siste minuttene, og The Grecians hadde sikret seg tre viktige poeng – og en liga-dobbel over sine Devon-rivaler, etter å ha vunnet begge de innbyrdes League Two-oppgjørene denne sesongen.
Da jeg kom ut etter å ha beundret den gamle Grandstand en siste gang, var det tydelig at ikke alle fulgte det gamle ordtaket «tap og vinn med samme sinn». Sirener, blålys, og politihester nesten i full galopp hastet av gårde til et sted nede i veien ved en av de øvre inngangene til parken ved siden av, der deler av de to supportergrupperingene nå visstnok gjøv løs på hverandre. Ved Britannia Inn fikk vi vite at politiet hadde beordret både den puben og Embassy Club midlertidig stengt inntil videre. Mens jeg avventet litt på utsiden kunne jeg konstatere at lovens lange arm også hadde satt inn kraftigere skyts i jakten på slynglene. Over hodene våre var det nemlig et politihelikopter som med lyskaster forsøkte å assistere i jakten på rabagastene som lekte gjemsel med ordensmakten i Central Park. Jeg har riktignok opplevd flere helikoptre (og bortimot tidenes politioppbud) i forbindelse med Sheffield-derbyet, men dette er første gang jeg har sett slike virkemidler tas i bruk såpass langt nede i systemet som på nivå fire.
Jeg oppdaget at Embassy Club likevel syntes å være åpen, og gikk for å ta en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde igjen en lang dag foran meg med retur til Manchester dagen etter, så det var intet alternativ å ta tempen på det visstnok viltre utelivet på og rundt Union Street inne i sentrum. Og det var jo dessuten tirsdag. Det ble to pints på Embassy Club, der Plymouth-fansen hevdet å ha sett sitt lag prestere sesongens verste kamp, og stilte spørsmålstegn med om de virkelig var gode nok til å kunne ta seg til playoff. Andre, som undertegnede, nøyde seg med å konstatere at et presset Exeter City simpelthen virket å ha villet mer denne kvelden. Og med det store Devon-derbyet unnagjort tømte jeg omsider mitt siste glass i Plymouth for denne gang og returnerte til St. Rita Hotel.
English ground # 149:
Plymouth Argyle v Exeter City 1-2 (1-0)
League Two
Home Park, 25 March 2014
1-0 Reuben Reid (pen, 45)
1-1 Liam Sercombe (69)
1-2 Eliot Richards (83)
Att: 13 442
Admission: £19
Programme: £3
Mandag 24.03.2014: Glossop North End v Runcorn Linnets
Selv om jeg tidligere hadde slått meg til ro meg at min februartur ville bli den siste før min voldsomme påsketur i april, lot jeg meg selvsagt friste til nok en utflukt før den tid. Seks kamper på seks dager var planen, og tidlig denne mandagsmorgenen kunne jeg gå de få minuttene til Skorkeberg bussholdeplass for å hoppe på rute 542s ekspressbuss fra Drøbak til Oslo klokka 06.04. Med flytog derfra til Gardermoen og påfølgende SAS-fly, befant jeg meg snart på Manchester Airport etter en problemfri reise.
Klokka hadde såvidt passert 11 da jeg snappet opp et eksemplar av Non-League Paper på Manchester Piccadilly og ruslet ut av stasjonen. Men godt av tid før innsjekking på Britannia Sachas Hotel på Tibb Street valgte jeg å slå ihjel litt av tiden med en lunsj. Deretter satt jeg meg på en benk i skyggen av det store pariserhjulet på Piccadilly Gardens, hvor jeg nøt solskinnet mens jeg bladde i Non-League Paper. Klokka viste kvart over ett da jeg omsider gikk de få meterne til hotellet for å sjekke inn tre kvarter før tiden. Det var ikke noe problem, og da jeg la meg ned på den komfortable dobbeltsenga, valgte jeg snart å ta en liten høneblund.
Alarmen på mobilen ringte rundt kvart på tre, og noenlunde uthvilt kunne jeg igjen bevege meg ut i Manchester-gatene etter å ha fjonget meg litt. Jeg ble ellers kontaktet av en kompis fra Fredrikstad som også skulle fly til Manchester denne ettermiddagen i forbindelse med Manchester-derbyet mellom byens to store multinasjonale foretak (eller fotballklubber, for den som fortsatt ser de slik). Jeg opplyste om at han var velkommen til å bli med til Glossop, og ga ham detaljene for togreisen dit før jeg dukket inn på Wetherspoons-puben på Piccadilly etter å ha latt meg friste av skiltene som reklamerte med haggis på menyen.
Etter å ha mesket meg med en herlig porsjon haggis, neeps and tatties slentret jeg på bedagelig vis nedover mot Manchester Piccadilly togstasjon, da jeg uansett ikke regnet med at min Fredrikstad-kompis Anders ville være spesielt interessert i å slå følge. Så i stedet for å vente på at han skulle ankomme fra flyplassen satt jeg meg på 17.15-toget til Hadfield. Etter en halvtimes tid hoppet steg jeg av på nest linjens nest siste (og angivelig grevskapet Derbyshires tredje mest trafikkerte) stasjon. Her i Derbyshires ekstreme nordvest ligger den gamle markedsbyen Glossop omgitt av High Peaks storslåtte landskap. Det er selvsagt en naturlig forklaring på at den også har fått navnet «Gateway to the Peaks».
Med en beliggenhet snaue to og en halv mil øst for Manchester, og en toglinje som ikke går lenger inn i grevskapet, var dette grunnen til at jeg hadde valgt Manchester som base – i tillegg til at det bød på en betydelig enklere avreise dagen etter, da jeg hadde en grytidlig start. Jeg orienterte meg frem til gata Surrey Street og tok sikte på den høye, vridde fabrikkpipa jeg visste befant seg på nabotomta. Og etter ti minutters gange kom jeg frem til Glossop North Ends stadion. Surrey Street deler altså navn med gata som går forbi på utsiden, og går også under navnet The Arthur Goldthorpe Stadium etter en tidligere lokal storhet som av egen lomme dekket halvparten av omkostningene da anlegget ble bygget i 1955.
Det var fortsatt såvidt over to timer til kampstart klokka 20, men jeg hadde kommet tidlig for å ta en kikk på herligheten mens det fortsatt var lyst. Timingen var god, da sola raskt var på vei ned, og heldigvis var også porten åpen slik at jeg stakk hodet innenfor. Der traff jeg på en klubbrepresentant som sa at joda, selvsagt var det bare å ta en runde rundt anlegget. Det var jo en storkamp som sto på menyen når serieleder Runcorn Linnets kom på besøk, og vedkommende håpet på publikumsmessig bestenotering for sesongen. Og med det takket jeg foreløpig for praten og la ut på min lille runde før det ble for sent.
Når man kommer inn på anlegget har man kortsiden bak det nærmeste målet foran seg. Her finner man klubbhuset med alle dets fasiliteter, og bortenfor dette står en ståtribune som strekker seg videre bort til bortre langside. Men jeg gikk først opp langs den nærmeste kortsiden, der en liten ståtribune midt på langsiden gir tak over hodet for de som står på de par-tre betongtrinnene her. Bak det bortre målet er det intet annet enn muren som omkranser anlegget, men på bortre langside finner man både laglederbenkene og en noe sliten sittetribune. Denne er kledd i blått bølgeblikk, strekker seg vel i underkant av en tredjedel av banens lengde, og står på delen nærmest klubbhuset. Når man ser mot klubbhuset kan man forresten ikke unngå å legge merke til den nevnte fabrikkpipa som dominerer bakgrunnen.
Planen var å også ta en avstikker for å kikke på klubbens gamle hjemmebane North Road, der man delte med cricketklubben i perioden da man var å finne i Football League. Det er imidlertid få spor av dette nå, og jeg ble uansett stående å snakke med klubbrepresentanten fra tidligere som fortalte at de var i ferd med å åpne både telleapparater og baren. Jeg betalte mine £6 for inngang, og ytterligere £1 for et absolutt godt og innholdsrikt program. Deretter slo jeg av en liten prat med en kar som fortalte at jeg kunne få kjøpt en pin til min samling i boden med matutsalg når det åpnet. Jeg entret omsider klubbhusets flotte bar, der jeg kunne nyte turens første pint med cider mens jeg bladde i programmet.
Det var som sagt en toppkamp i North West Counties League Premier Division, og begge klubbene hadde søkt opprykk til step 4. Gjestende Runcorn Linnets toppet tabellen med fire poeng ned til toer Norton United, som imidlertid hadde to kamper til gode på Linnets. Det hadde også kveldens hjemmelag, men de hadde også elleve poeng opp til tetlaget. Deres match secretary Stewart Taylorkunne imidlertid forsikre meg om at de på ingen måte ville gi opp tittelkampen før det var en teoretisk umulighet, men dette var i og for seg en kamp ingen av lagene ikke hadde råd til å tape – og spesielt gjaldt nok det for Glossop North End.
Et populært quiz-spørsmål lyder som følger: «Hvilken by er den minste som har hatt et lag i fotball-Englands øverste divisjon?». Noen vil vite at svaret på dette er nettopp Glossop, men det er lenge siden 1899/90-sesongen da de spiste kirsebær med de virkelig store. De Football Leagues den gang to divisjoner ble utvidet fra 16 til 18 lag før 1898/99-sesongen, ble Glossop North End valgt inn i andredivisjon. I sin første sesong ble de nummer to bak Manchester City og rykket opp i øverste divisjon, og byttet navn til simpelthen Glossop for å hindre forvirring med Preston North End – et navn de for øvrig beholdt inntil 1992, da de igjen la til North End i navnet. Også på denne tiden hadde man økonomiske støttespillere, og Glossops velgjører den gang var Sir Samuel Hill-Wood, som senere hadde tilsvarende rolle i et Arsenal som dominerte i 1930-årene. Det ble med en sesong før de rykket ned igjen, og de spilte i andredivisjon frem til første verdenskrig satt en stopper for fotballen og klubben midlertidig la ned driften. Og da fotballen startet opp igjen etter krigens slutt, var ikke lenger Glossop i Football League.
Hva motstander Runcorn Linnets angår, kjenner vil de fleste nå til hvordan den ble stiftet i 2006 etter at moderklubben Runcorn ble slått konkurs. Om ikke like storslagen som Glossop sin fortid, hadde jo også Runcorn en interessant fortid som storhet i non-league. Deres største bragd var nok da de som nyopprykket lag vant tittelen i det som i dag er Conference Premier i 1981/82-sesongen. Den gang var det som kjent ikke automatisk opp- og nedrykk mellom Conference og Football League, og dette ble i stedet avgjort ved stemmegivning. Runcorn fikk ikke nok stemmer, og da stemmegivningen ble erstattet med automatisk opp- og nedrykk fem år senere var ikke Runcorn lenger en toppklubb – til tross for tre tapte finaler i FA Trophy i perioden 1986-1994. Den nye klubben vant NWCLs førstedivisjon i sin første sesong, og håper nå å kunne avansere til neste steg i pyramiden.
Mr. Taylor kunne ellers fortelle at FA hadde vært på Surrey Street og sagt seg fornøyd med hva de så, slik at anlegget var godkjent for spill på step 4. Han la imidlertid til at deres utsending hadde påpekt at «gjerdet» som omkranser selve banen må dekkes helt ned til bakkenivå. Så da er de vel ikke helt i mål likevel, men de regner vel med at det er fort gjort om opprykk skulle vise seg å bli en mulighet. En tilsvarende samtale jeg hadde med en representant fra Runcorn-ledelsen minnet veldig mye om et ekko av det Taylor hadde sagt. Også han mente at de hadde klarsignal, men at de også i Cheshire hadde påpekt dette med gjerdet.
Ellers virket de to klubbenes representanter skjønt enige om å undre seg over Norton Uniteds suksess. De kunne fortelle at Stoke-laget spiller en ekstrem form for fotball der de ved første anledning mæler ballen opp mot spissene, men det synes jo å fungere om skal man legge tabellen til grunn, og da kan jo motstanderne si hva de vil. En lengre og hyggelig prat med Runcorn-representanten avslørte også at Halton Arms, puben som ligger tilknyttet deres anlegg, nå har åpnet igjen med nye eiere etter at den var nedlagt ved mitt besøk der sommeren 2012. Videre lyttet jeg interessert da han fortalte litt om rivaliseringen med nabo Runcorn Town.
Under en røykepause konstaterte jeg at det virkelig gikk unna med paiene, og oppsøkte matutsalget for å sikre meg en pin. Fristet som jeg ble av liflige dufter og løfter om det en hjemmerepresentant omtalte som nord-Englands beste paier vurderte jeg også menyen, og kvinnen bak disken fortalte at hun gjerne holdt av en pai til etter pause. Som sagt, så gjort. Og etter en tredje og siste pint med cider før kampstart var det snart på tide å ta oppstilling for å se om hjemmelaget kunne fortsette sin meget imponerende rekke av kamper uten tap – 18 kamper (15-3-0) ubeseiret i alle turneringer før denne kampen, eller om Runcorn Linnets ville ta med seg tre særdeles viktige poeng hjem til Cheshire.
Lokal radio var også til stede og kommenterte fra sin lille bu langs nærmeste langside, og hjemmelagets form virket tidlig truet da gjestene startet i et voldsomt tempo. The Hillmen hadde problemer med å henge med på Runcorns hurtige angrep og ble konstant satt under raskt og heftig press hver gang de selv hadde ballen – noe som første til flere balltap. Linnets skapte dog ikke de helt store sjansene som følge av dette, og de klarte ikke helt bryte ned Glossop-forsvaret, men det var liten tvil om de var det førende laget. Den første store sjansen kom som følge av en misforståelse mellom midtstopper Lincoln Adams og keeper Greg Hall. Kevin Towey stjal ballen, men hans pasning ble ekspedert over av en Mark Houghton som hadde glemt å ta av seg ryggsekken.
Ledermålet måtte nesten komme, men ironisk nok kom det etter en corner til hjemmelaget, som hadde fått en corner og virket ha kommet noe til hektene. Fra corneren kontret imidlertid Runcorn lynraskt på venstrekanten der Kevin Towey stormet i angrep. Han sendte ballen over til Matty Atherton på motsatt kant, og hans harde innlegg fant skoen til Kyle Hamid. Han fikk intet rent treff, men nærmest i sakte film seilte ballen over keeper Hall og inn i mål. 0-1 etter 33 minutter, og full jubel blant de mange fremmøtte i gult og grønt.
Dette virket å være vekkeren hjemmelaget trengte, for de hevet seg nå. Linnets-forsvaret virket ha kontroll, men spissen Kyle Riley var et uromoment som sørget for at de måtte jobbe hardt for lønnen denne kvelden. Det ble tidlig klart at vertene var mest skumle på dødballer, da de sendte frem luftskytset. Fem minutter etter at gjestene tok ledelsen dømte dommeren straffe til Glossop, muligens noe omdiskutert da mange av de fremmøtte – undertegnede inkludert – var kar om å si hvilken forseelse kamplederen hadde sett. Men en lang ball ble spilt opp og mens mange nok kikket på ballen som spratt, mente tydeligvis dommeren at spissen Riley ble puffet overende. Det oppsto knuffing, og fra min posisjon på motsatt ende av banen så jeg kun at det snart lå to Glossop-spillere på bakken. Dommeren konsulterte med linjedommeren, og viste deretter Martin Crowder direkte rødt kort. Linnets var redusert til 10 mann, og keeper Andy Robertson fikk i tillegg gult kort for sin deltakelse i håndgemenget.
Først over fire minutter etter at dommeren hadde pekt på straffemerket kunne straffesparket endelig tas, og eksekutør Sam Hare kunne stige frem. Keeper Robertson gjettet riktig og leverte en flott redning der han slang seg så lang han var og fikk slått ballen til corner. Men jubelen var kortvarig, da stopperkjempen Lincoln Adams steg til værs og headet den påfølgende corneren i mål få sekunder senere. Robertson var nære ved å dra frem nok en kjemperedning nede ved stolpen, men linjemannen markerte for at ballen hadde vært inne. Det var tre minutter til pause, og det sto 1-1. Linnets var rystet, og plutselig var det vertene som med blant annet flere dødballer presset på for ledelse før hvilen.
Det sto imidlertid fortsatt 1-1 da pausen kunne benyttes til inntak av både flytende og fast føde. Ytterligere samtale med de to lags supportere avslørte ikke overraskende at bortefansen var temmelig misfornøyd med dommeren og hans beslutning om å vise ut en av deres. Skuffelsen var ikke mindre av at de hadde vært det beste laget frem til det. Etter en kjapp pint oppsøkte jeg matutsalget for å hente maten jeg hadde holdt av. Og for den nærmest latterlige prisen av £2 for pie and mushy peas var det tidenes kulinariske kupp i forbindelse med fotballkamp. Paien og ertestuingen fikk en øse med brun saus over seg, og ble sammen med en Bovril tatt med bort på ståtribunen bak mål.
Mens jeg inntok mitt herremåltid startet spillet igjen, og det var Glossop som nå med en mann mer hadde initiativet. Men til tross for spillemessig overtak kom de ikke til all verdens avslutninger på mål. Det ble med dødballer og innlegg inn i feltet, der spesielt Lincoln Adams var målet. To-tre ganger headet han utenfor, ellers virket Linnets-forsvaret å ha noenlunde kontroll. Hjemmelagets største sjanse kom da Ben Richardson fikk heade upresset fra 7-8 meter, men avslutningen strøk utsiden av stolpen. Linnets var mer forsiktige fremover nå, men virket likevel skumle når de først kontret.
Det var en intens og spennende kamp som utspilte seg mens min Bovril sakte nærmet seg drikkbar temperatur, og Linnets fikk en stor sjanse da Houghton ble spilt gjennom og løp fra Adams, men uheldigvis for ham fikk han ikke kontroll over ballen. Jeg sto med en følelse av at et mål nå ville vinne kampen, og Linnets-fansen ropte på straffe da et innlegg fra Towey syntes stoppe i armen til en North End-forsvarer. Dommeren var imidlertid ikke overbevist, og vinket spillet videre. Det gikk mot poengdeling, og kampens siste sjanse ble et Linnets-frispark som på overtid ble løftet inn i feltet, men hjemmekeeper Hall kom seirende ut av duellen og det ebbet ut med 1-1 og et resultat som begge lag nok var misfornøyd med.
Tilbake i baren ble dette bekreftet av hjemmefans som slo fast at de nå var ute av tittelkampen, mens Linnets-fansen heller ikke var tilfreds og hevdet at kveldens vinnere var Norton United. En annen vinner var selve North West Counties League, for kampen hadde vært god reklame for ligaen. Og med 445 tilskuere var det klart bestenotering for sesongen i Glossop – ikke altfor langt unna det dobbelte av den tidligere bestenoteringen (de 253 som så FA Vase-kampen mot Nostell Miners Welfare i september). Og i NWCL-sammenheng var det så langt kun slått av de 803 som så derbyet Runcorn Town v Runcorn Linnets på Boxing Day.
Også blant spillerne var det slik at begge lags spillere så på kveldens resultat som to poeng tapt snarere enn ett poeng vunnet, og således var stemningen blant de aktive noe dempet. De brøt ganske raskt opp etter å ha fått seg litt mat etter kamp, og etter en pint gjorde jeg det samme. Jeg strenet tilbake langs Surrey Street for å sette meg på 22.38-toget fra Glossop som skulle frakte meg tilbake til Manchester. Min Fredrikstad-kompis Anders var allerede ute på livet i Manchester, og var hypp på å møtes for en pint. Siden han var svært lite kjent, avtalte vi å møtes ved pariserhjulet på Piccadilly Gardens kvart over elleve.
Men dit hadde han ikke klart å komme seg, og jeg fant ut at han fortsatt befant seg på den lille Circus Tavern, en av flere puber som mener seg å være Europas minste. Jeg travet de få hundre meterne nedover Portland Street og fant en relativt påseilet Anders utenfor. Han hadde reist over med en annen Fredrikstad-kjenning som befant seg på innsiden sammen med en rekke andre skandinaviske ManU-supportere de blant annet hadde møtt på flyet. Ikke akkurat mitt favoritt-scenario, men for høflighets skyld måtte jeg nesten bli for en kjapp Strongbow. Jeg hadde også en tidlig avreise og lang tur foran meg dagen etter, men Anders klarte å overtale meg til et påfyll, før jeg takket for meg og returnerte til hotellet like etter halv ett.
Noldusen av en asiat som betjente resepsjonen var tydeligvis ikke helt med da jeg bestilte vekking til klokka 06.45, og jeg hadde ikke sovet lenge før telefonen ringte og vekket meg klokka 01.45 (i stedet for vekkingen som uteble neste morgen)! Men temmelig irritert fikk jeg omsider litt vel tiltrengt søvn.
English football ground # 148:
Glossop North End v Runcorn Linnets 1-1 (1-1)
North West Counties League Premier Division
Surrey Street, 24 March 2014
0-1 Kyle Hamid (33)
1-1 Lincoln Adams (42)
Att: 445
Admission: £6
Programme: £1
