Runcorn Linnets v Colwyn Bay 24.07.2012


Tirsdag 24.07.2012 Runcorn Linnets v Colwyn Bay

Jeremy Kyle var i full gang med å avsløre utro løgnere med løgndetektorer og DNA-tester på ITV da jeg våknet og skjønte at jeg hadde sovnet fra TV-en. Da jeg hadde våknet før alarmen ringte hadde jeg til og med god tid til tross for en lang reise foran meg, og tillot meg en ekstra lang dusj. Litt før klokka 09.00 forlot jeg allerede Lancaster Court Hotel med nesa mot Paddington, hvorfra tuben tok meg de få stasjonene til Euston Square. Derfra gikk jeg de få hundre metrerne til togstasjonen London Euston, tok en røykepause, hamstret frokost i form av sandwiches og juice, unnet meg en ny røykepause, og tok deretter omsider plass på toget til Manchester. Der inntok jeg min frokost og gjorde klar til ny økt med korrekturlesning på mitt bokprosjekt mens toget forlot perrongen. 2 timer og 8 minutter etter avgang rullet toget inn på Manchester Piccadilly stasjon, og jeg kunne ta meg frem til Ibis hotellet i Princess Street ved hjelp av mitt utprintede kart.

Med nok av tid valgte jeg å få gjort unna ytterligere noen arbeidsrelaterte problemer som hadde dukket opp i form av email fra forlaget. Derfor fant jeg frem til en internett café rett i nærheten, i et område hvor jeg tok meg i å lure på om det i det hele tatt er kinesere igjen i Kina. De syntes alle sammen å være i Manchester, men det slo meg at Manchester jo har en Chinatown, og at jeg befant meg midt i denne. Med mitt ærend omsider tilfredsstillende unnagjort gikk jeg gjennom sentrum til Piccadilly, og fant ut at jeg hadde sett en time feil på klokka. Eller rettere sagt, klokka på dataskjermen til kineseren hadde vist en time feil, og dermed hadde jeg fortsatt veldig god tid. Derfor ble en ikke altfor imponerende burgermiddag inntatt på en pub inne på stasjonen, mens jeg ventet på toget mot walisiske Llandudno som omsider ankom perrongen.

Drøye 40 minutter brukte somletoget til Runcorn East, der jeg hoppet av. Umiddelbart skjønte jeg at jeg ikke hadde ankommet verdens navle. Utenfor den lille stasjonen var det kun en parkeringsplass der noen andre passasjerer ble plukket opp av bekjente. Ellers var det stort sett trær på alle kanter, og noe som kunne minne om en taxi var ikke å se. En telefon til Runcorn Linnets Football Club hadde mens jeg satt på toget bekreftet at kampen skulle spilles, mens det noe overraskende ble opplyst om at klubben ikke hadde noe bar. Derfor sto jeg nå på Runcorn East stasjon og telte litt på knappene. En kikk på kartet viste at det var en tilsynelatende meget lang spasertur ned til Linnets Stadium, og jeg hadde funnet ut at det også var et godt stukke til nærmeste pub – i motsatt retning. Ved å spørre en person om nummeret til taxi, fikk jeg en drosjebil til stedet. Etter litt rådslagning med drosjekusken fant jeg ut at puben Halton Arms, som er fotballklubbens nærmeste nabo, hadde blitt midlertidig lagt ned for kun et par måneder siden. Men hans forslag om puben The Windmill i motsatt retning ble av undertegnede støttet og fastsatt som destinasjon. Der ble to pints Strongbow inntatt mens jeg var dum nok til å innlede en samtale med en lokal sullik i 50-årene ikledd en retro Liverpool-drakt, som var mest opptatt av å snakke om Liverpool FC og Premier League. Jeg slapp omsider unna da min bestilte taxi kom tutende opp oppkjørselen, og turen gikk til Runcorn Linnets Football Club – et besøk jeg hadde vært ganske spent på.

Jeg betalte med glede mine £3 for inngang, og såvidt jeg husker var det ytterligere £1 for et program som var av samme type som hos St. Albans dagen før. Om muligens ørlite tynnere, men altså et fellesprogram i farger for alle treningskampene. Noe overraskende fant jeg ut at om de ikke lenger hadde en bar, hadde man i hvert fall her et rom der man kunne sitte ned, og en kiosk hvor man kunne kjøpe både brus, is, og sjokolade. Men ikke noe alkohol var å se, bortsett fra en gruppe som satt og nøt medbragt vare. For undertegnede ble det ingen av delene, men mens jeg gikk for å ta en gikk rundt på anlegget, overhørte jeg noen Colwyn Bay-fans ved utgangen diskutere kampens starttidspunkt med en person som med sin dress og gulgrønne slips nok var en del av Linnets-ledelsen. Det viste seg at det hadde vært en ulykke på motorveien fra Wales, der en tankbil hadde veltet og sperret veibanen. Både flere spillere og fans, samt dommer, minst en linjemann og Colwyn Bays drakter var nå forsinket grunnet denne hendelsen et eller annet sted på M56. Dermed ble avspark utsatt fra 19.30 til 20.00. Det var dårlig nytt for meg, som måtte ha siste toget tilbake fra Runcorn East klokka 22.11. Men det problemet fikk jeg ta når den tid kom. Jeg fulgte gangveien inn på selve stadion og kunne ta i øyesyn et temmelig anonymt anlegg, inngjerdet av et grått blikk-lignende gjerde på alle fire kanter. Og med en liten tribune som strekker seg rundt kvarte banens lengde på den ene langsiden, samt en enda mindre tribune på kortsiden bak det nærmeste målet. På denne kortsiden ble jeg stående å slå av en prat med en Colwyn Bay-fan som hadde sin sønn på laget. Han uttrykte at de fleste supporterne vil være fornøyd dersom de nok en gang skulle unngå nedrykk fra den meget tøffe Northern Premier League Premier Division.

Jeg fikk også snakket litt med både fans og ledere fra hjemmelaget, som ga uttrykk for at deres mål i første omgang er opprykk fra North West Counties League opp til step 4. Samtidig fikk jeg høre fra supporterne selv historien om den opprinnelige Runcorn-klubbens historie og undergang. Mange er kanskje ikke klar over det, men faktum er at Runcorn i begynnelsen av 1980-årene var et topplag i det som i dag er Conference National. Denne divisjonen ble til og med vunnet i 1982, men et opprykk til Football League ble det ikke grunnet den tids system med avstemninger i stedet for automatisk opp- og nedrykk. Da dette ble endret fem års tid senere var det for sent for Runcorn, som ikke lenger var noe topplag. Og i 2000 var de så økonomisk skakkjørte at de måtte selge sin hjemmebane Canal Street, der det i dag står leiligheter. Laget hadde spilt sine hjemmekamper i eksil både i Widnes og i Southport før det i 2006 var kroken på døra for seniorfotball. Planer om å starte opp igjen drøyde, og misfornøyde supportere hadde i mellomtiden startet dagens klubb Runcorn Linnets. De har nå vært tilbake i Runcorn siden 2010, og neste mål etter hjemkomsten synes som sagt å være opprykk til step 4.

Majoriteten av de forsinkede hadde omsider kommet seg til Linnets Stadium, og man bekreftet at kampen ville starte senest klokka 20.00. Problemet for Colwyn Bay var at deres keeper fortsatt ikke var ankommet. Da kampen omsider ble blåst i gang var det derfor med Runcorns reservekeeper i mål for waliserne! Og før han omtrent hadde vært borte i ballen, lå den i nettet bak ham. Matty Jones stupte frem og headet inn et innlegg fra venstre kant, og hjemmelaget var i ledelsen 1-0 allerede i kampens tredje minutt. Det utdelte team sheet viste seg svært ufullstendig og også ukorrekt, og dessuten med ingen spillere oppført for bortelaget. Det var derfor en håpløs oppgave for de fleste av de 155 fremmøtte å finne ut hvem som var hvem. Men kampen bar preg av å være en treningskamp, og det var mest stillingskrig på midtbanen – med et og annet tilløp til en halvsjanse. Gjestenes Rob Hopley traff etter hvert tverrliggeren, mens hans lagkamerat Matty Berkeley skjøt like utenfor. 1-0 sto seg imidlertid til pause.

Uten noen bar å gå i var det bare å benytte anledningen til en pissepause og til å slå av en prat med Colwyn Bay-supporteren fra tidligere, som jeg ble stående sammen med hele andre omgang. Samtidig fikk jeg også ringt og bestilt en taxi til 21.50, men skjønte raskt at jeg ville måtte stikke litt før slutt da andre omgang ikke kom i gang før 4-5 minutter over ni. Det skulle vise seg å bli en tam affære, i alle fall inntil gjestenes Lee Davey ble utvist for en heftig takling. Jeg tok meg selv i å stadig kikke på klokka, og begynte etter hvert å bevege meg mot utgangen. Idet jeg gjorde det, ble hjemmelaget tildelt straffespark. Jeg måtte selvsagt få med meg det, og ble stående å speide mot andre siden av banen, der et tilsynelatende svakt straffespark ble reddet av Colwyn Bays lånte «hjemmekeeper».

På utsiden kom det ingen taxi, og jeg hadde røyket nesten en hel røyk uten at den kom. En tilskuer som kom ut kunne bekrefte at fløyta jeg nettopp hadde hørt var sluttsignalet som sørget for hjemmeseier 1-0, og spurte deretter om jeg skulle til Runcorn East og ville ha skyss. Etter noen sekunders vurdering, hoppet jeg inn og lot taxi være taxi – de var uansett fem minutter for sent allerede. Jeg takket for skyssen og hoppet av på den avsidesliggende stasjonen idet taxisjåføren ringte for å fortelle at han ventet utenfor stadion. Når han kom 10 minutter for sent, kunne han ha det så godt!. Snart kom toget fra Wales og brakte meg tilbake til Manchester, der jeg tilbake på hotellet fant ut at filmen Green Street akkurat hadde begynt på TV. Fin timing!


 
English ground # 80:
Runcorn Linnets v Colwyn Bay 1-0 (1-0)
Pre-season friendly
Millbank Linnets Stadium, 24 July 2012
1-0 Matty Jones (3)
Att: 155
Admission: £3
Programme: £1

 

Next game: 25.07.2012: Alfreton Town v Notts County
Previous game: 23.07.2012: St Albans City v Luton Town



More pics 

 

 



0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg