Worthing United v Pagham 12.04.2014

 

Lørdag 12.04. 2014: Worthing United v Pagham

 

Etter å ha sett Worthing vinne komfortabelt over Guernsey hoppet jeg i taxien og beordret sjåføren i retning Lyons Way, der Worthing United holder til. Etter noen få minutter svingte vi inn foran anlegget som også bærer navnet The Robert Albon Memorial Ground, og det første man ser er det karakteristiske klubbhuset med skråtak som bærer klubbens navn og logo i enden. Inngangspartiet virket ubemannet idet jeg rundet hjørnet, men snart kom en pjokk løpende for å motta min skjerv i form av £6. Et nokså tynt program i svart/hvitt var inkludert, og det inneholdt da det mest vesentlige av informasjon.

 

Med det unnagjort ble jeg pekt mot en dør rett ved inngangspartiet, der jeg ble fortalt at jeg kunne sette fra meg bagen min. Dette viste seg å være inngangen til klubbusets bar, der jeg fikk plassert pikkpakket under et bord i et hjørne. En halv pint Strongbow ble bestilt for høflighets skyld og svelget nokså raskt unna mens veteranen bak disken lattermildt diskuterte med en svært barmfager skjønnhet hvordan man skjenker en halv pint på øyemål i et pintglass. Den sjarmerende brunetten smilte og lo og var usedvanlig hyggelig og nærmest flørtende. Det var nesten så jeg beklaget at jeg måtte tømme glasset for å ta meg opp trappene til selve banen, men nå var det jo engang fotballen jeg hadde kommet for.

 

På baksiden av klubbhuset er det nemlig et sett med trapper som fører opp til selve banen, og jeg hadde ikke før forsert trappene før spillerne kom opp samme vei. Jeg rakk akkurat en liten runde rundt banen før spillerne stilte opp for ett minutts stillhet til minne om Hillsborough-tragedien. Det er et temmelig enkelt anlegg, der det eneste som er av tribunefasiliteter er en liten sittetribune midt på den nærmeste langsiden. Det befinner seg rett ved siden av stedet der trappene kommer opp, og på de tre andre sidene er det utelukkende såkalt hard standing med en gressvoll bak. Laglederbenkene befinner seg på motsatt langside, og på toppen av gressvollen bak der gikk det flere hester og gresset, slik at man fikk et noe landlig inntrykk.

 

Worthing United skulle ta imot Pagham til dyst i Sussex County League Division One, der hjemmelaget igjen har hatt en meget vanskelig sesong. Etter å ha endt sist forrige sesong, ble de benådet grunnet andre klubbers problemer. Denne sesongen er de igjen desidert jumbo, og etter at man slo Newhaven i sesongpremieren sto de før avspark uten ligaseier siden den gang (om vi ser bort fra en tildelt seier grunnet Rye Uniteds exit fra ligaen). Stygge tap har vært gjennomgangsmelodien, og en målforskjell på 20-116 på 33 kamper sier vel det meste. Manager John Foley er den tredje manageren denne sesongen, og det ble hevdet at de også har vært gjennom bortimot tre helt forskjellige spillerstaller i løpet av denne perioden.

 

Selv om Pagham med sin plassering rundt midten av tabellen ikke hadde noe særlig å spille for, ble det fort klart at det igjen ville kunne bli stygt for The Mavericks. Gjestene kunne allerede ledet da Matthew Wood satt inn 0-1 etter 8 minutter, og de burde økt både en og to ganger før Wood satt inn sitt og Paghams andre etter halvtimen. Et noe komisk øyeblikk var da ballen ble klarert og traff en av hestene som beitet, slik at den skvatt til. Worthing United hadde lite å stille opp med, og måtte nøye seg med en og annen halvsjanse. Men de jobbet faktisk hardt og ga i hvert fall aldri opp, men spissen deres berørte vel faktisk ikke ballen i åpent spill i løpet av hele første omgang. Og da Daren Pearce økte til 0-3 rett før pause var det liten tvil om at kampen allerede var avgjort. Publikum gjorde sitt for å oppildne og oppmuntre vertene i hvite og lyseblå striper, men de måtte likevel tusle ned trappene og i garderoben på stillingen 0-3.

 

Jeg var en av ikke altfor mange av de 41 tilskuerne som valgte å tilbringe pausen med en pint Strongbow og flørt med min venninne bak bardisken. Inn kom også det som viste seg å være klubbens formann Steve Taylor, som jeg tidvis også ble stående å småprate litt med i løpet av andre omgang. Han syntes først og fremst synd på spillerne i den unge troppen og håpet faktisk at de denne gang ikke ville bli benådet, slik at man heller kunne ta samling i Division Two på nivået under. Han bekreftet dessuten også Worthing-folkets påstand fra tidligere om at det ikke er noen rivalisering mellom de to, og nevnte raskt en klubb som Lancing når Worthing Uniteds rivaler skulle pekes ut. Videre fortalte han at også Arundel (kjent for at deres hjemmebane ligger i flotte omgivelser ved Arundel Castle) har hatt store problemer grunnet flom, og i etterkant slitt såpass økonomisk at klubbens eksistens sto i fare. Da de to møttes hadde Taylor overrakt de en donasjon på £25 som Worthing United-folket hadde samlet inn. Som han sa; ikke noen voldsom sum, men alle monner drar…og det er et godt bilde på hvilket nivå vi opererer på her.

 

Hva gjelder toppkampen i divisjonen har jo East Preston vært suverene, men Taylor kunne bekrefte at de gikk rykter om at de ikke tilfredsstiller stadionkravene og dermed vil miste opprykket. Han mente at FAs innsigelser dreide seg om problemer med de utvendige toalettene som visstnok ikke skal ha vært tilfresstillende. Det ryktes også at klubben ville påklage avgjørelsen da de hevdet at uværet etter nyttår var skyld i at arbeidet ikke ble utført i tide. Opprykket kan i stedet gå til East Grinstead Town som jeg fikk bekreftet hadde et anlegg som uten tvil være passere nåløyet. På spørsmål om hva som vil skje med Rye United benektet Taylor at de ville kunne returnere til Sussex County League neste sesong, etter å ha trukket seg midt under inneværende sesong. Han mente dessuten at det også var en stor sjanse for at de uansett ville blitt degradert ved sesongslutt grunnet mangler på sitt anlegg.

 

Andre omgang startet vel egentlig som den første, med Pagham i førersetet mens Worthing United jobbet og slet som best de kunne for å holde de fra livet og selv skape noe offensivt. Det gjorde de noe bedre nå, og kom seg til et noen sjanser. Snaue 20 minutter ut i omgangen fikk gjestene imidlertid straffe, men hjemmekeeper Luke Bonetti vartet opp med en god redning. Pagham økte likevel til 0-4 etter 70 minutter, og Liam O’Connor var målscorer denne gang. Hjemmelaget hang imidlertid nå langt bedre med spillemessig, men jeg mistenker nok Pagham for å muligens å ha tatt foten av gasspedalen en smule. Således fullførte Worthing United den andre omgangen med æren i behold, men med en smultring i målprotokollen for nittende gang denne ligasesongen (på 33 forsøk).

 

Tilbake i baren ble det nok en pint mens jeg vekslet mellom samtale med Taylor og hans kollegaer og hjelpeløse forsøk på kurtise med fristelsen bak bardisken. Med dyp utringning på toppen og et imponerende puppestell på utstilling tok hun meg flere ganger på fersken i å sende begjærlige blikk, men hun smilte og tappet meg en ny pint. Jeg fikk meg aldri helt til å rive meg løs der fra bardisken i Lyons Way, og da jeg endelig fikk surret meg til å bestille en taxi hadde hadde samtlige spillere forlatt stedet. Kun to-tre personer fra klubbledelsen var tilbake (i tillegg til personalet bak bardisken), og en pre match pint hadde blitt til tre. Jeg klarte dessverre aldri helt å drikke meg modig nok til å be jenta med meg til Brighton der jeg hadde booket hotell, og det angret jeg på mer enn en gang senere den kvelden!

 

Etter en togtur på drøye 20 minutter kunne jeg stige av i Brighton, der jeg valgte å ta en ny taxi til puben Iron Duke. Jeg hadde ventet litt for lenge med å booke hotell denne lørdagen, og da jeg noen dager før avreise skulle gjøre det var det bortimot umulig å finne overnatting til under £120 i Brighton, som med tanke på tidlig avreise dagen etter var langt bedre egnet enn Worthing. Etter timesvis med leting kom jeg over Iron Duke der jeg booket et enkeltrom med delt bad til den nette sum av £59. Men da jeg hadde sjekket inn og ble pekt i retning trappa opp til overetasjen fikk jeg meg et lite sjokk. Der utenfor et stort bakrom sto noe som minnet mest om en maskulin representant for kvinnegruppa Ottar og inviterte meg inn for å overvære fremføringen av stykket «Gay actually»!! Forferdet stormet jeg opp på rommet og slang fra meg bagen før jeg gikk ut for å forlyste meg litt i byen.

 

Da jeg kom ned igjen så jeg på TV-skjermene at FA cupens semifinale mellom Arsenal og Wigan var i ferd med å gå til straffekonkurranse, og valgte å ta en pint for høflighets skyld mens jeg fikk med meg utfallet. Inntrykket mitt av Brighton ble ikke bedre av at jeg ble avkrevd hele £4,50 for en pint med Stowford Press!! Dessverre ble det ingen Arsenal-fiasko, og da jeg raskt oppdaget at klientellet hadde en heftig mannlig overvekt og at flesteparten av «mennene» fikk Jan Thomas til å fremstå som en posterboy for maskulinitet, satt jeg fra meg halve pinten og gikk for å finne en annen pub. Dette klientellet og skyhøye alkoholpriser syntes å være normen på pubene i nærheten (i hvert fall de to-tre jeg raskt var innom), der man var mest opptatt av å fortelle om hvilke varer man benyttet seg av friheten til å boikotte grunnet manglende kritikk av russisk behandling av de homofile.




Jeg på min side valgte å benytte meg av friheten til å forlate lokalet raskt, og satt i stedet kursen mot en Wetherspoons da jeg regnet med at den store pubkjeden ikke har «råd» til å ha noen form for slike liberale policyer. På The Bright Helm fikk jeg også inntatt en sen middag før jeg trakk meg tilbake til mitt krypinn for natten. Akkurat da følte jeg at jeg var i et slags Sodoma og Gomorra, og angret på at jeg ikke hadde valgt Worthing som base. Og ikke minst angret jeg igjen på at jeg ikke i det minste hadde forsøkt å invitere med meg frøkna fra Lyons Way. Men jeg hadde nok mer godt av å bruke senga til å dyrke søvnkunsten, for jeg hadde tidlig avreise når jeg dagen etter skulle sette kursen nordvestover.



 



English ground # 156:
Worthing United v Pagham 0-4 (0-3)
Sussex County League Division One
The Robert Albon Memorial Ground (Lyons Way), 12 April 2014
0-1 Matthew Wood (8)
0-2 Matthew Wood (30)
0-3 Daren Pearce (44)
0-4 Liam O’Connor (70)
Admission: £6
Programme: Included
Att: 41

 

Next game: 13.04.2014: AFC Fylde v Skelmersdale United (@ Stockport County)
Previous game: 12.04.2014: Worthing v Guernsey

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg