Tirsdag 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria

 

Etter å ha blitt servert en full english breakfast på Atlantis Guest House var det på tide å sette kursen nordover igjen, og ferden startet med en togtur fra Southend Central til London Fenchurch Street. Etter en tur med tuben kunne jeg etter hvert sette meg på toget fra London Euston, og rett før klokka halv tre kunne jeg spasere fra Manchester Piccadilly opp til Britannia-hotellet på Tib Street, få meter fra Market Street og pariserhjulet på Piccadilly Gardens. En sen lunsj ble skylt ned med j2o, og etter å ha forlystet meg litt med Non League Paper og annet lesestoff, begynte jeg etter hvert å vende tankene mot kveldens kamp.

 

Dagens destinasjon var Mossley, og i lengre tid har Seel Park raget svært høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Dessverre har det ikke vist seg så enkelt, da jeg to ganger tidligere har blitt skuffet etter å ha planlagt å se Mossley spille hjemmekamp. Jeg hadde tidligere blitt offer for en avlysning der, da jeg senest på min juli-tur i sommer igjen måtte gjøre om på planene. Ved sistnevnte anledning hadde det gått meg hus forbi at deres treningskamp mot FC Halifax Town hadde blitt flyttet til dagen etter mens jeg allerede hadde befunnet meg i England. Jeg hadde oppdaget dette ved ankomst Manchester, og det var derfor jeg etter å ha saumfart alternativene endte opp med å besøke det Salford City som nå i regi av deres egen variant av Vincent Tan har blitt redusert til nok en blek kopi av Manchester United. Nå hadde imidlertid dagen kommet da jeg endelig skulle få besøke Seel Park, og ingen ting skulle nå få stikke kjepper i hjulene for min lenge etterlengtede visitt.

 

Spent tuslet jeg ned til Manchester Victoria for å sette meg på 17.57-toget østover til Mossley. Dette toget som har Huddersfield som endelig destinasjon er identisk med toget jeg tok på turens første dag da jeg var i Stalybridge. Dessverre hadde ikke Northern lært av erfaringene siden den gang, for fortsatt var det en skranglekasse bestående av kun to vogner som var satt opp, og på perrongen sto allerede mennesker nok til å fylle tre-fire vogner. Pendlerne fikk presset seg på, og heldigvis klarte jeg å kapre et sete slik at jeg slapp å være blant de som sto som sild i tønne langs hele midtgangen. Dette skapte selvsagt både utfordringer og forsinkelser ved stopp i Ashton-under-Lyne og Stalybridge, der en stor mengde passasjerer brukte flere minutter på å komme seg av toget for å slippe av pendlerne som skulle av, for deretter å gå ombord igjen sammen med de nye passasjerer som skulle på. Kanskje burde Northern-sjefene selv vært tvunget til å benytte denne og andre av sine avganger med jevne mellomrom..?

 

Etter en snau halvtime kom vi da omsider til Mossley – om enn 5-10 minutter forsinket. Mossley er en liten by i Tameside-distriktet helt øst i Greater Manchester, og har en beliggenhet ved den vestlige kanten av fjellkjeden Penninene. Herfra går det en rekke turstier opp i heilandskapet. Som så mange andre steder i denne delen av landet var den lille byen tidligere sterkt forbundet med tekstilproduksjon, og hadde en rekke store spinnerier. I dag er disse for lengst nedlagt, og i disse dager er den snarere en pendlerby der majoriteten av de snaut 10 000 innbyggerne jobber i Manchester eller eventuelt Huddersfield.

 

Seel Park er dessuten en av den engelske pyramidens høyestliggende fotballstadioner, der de innehar fjerdeplassen på en slik statistikk. Kun Buxton, Tow Law Town og Bacup & Rossendale Borough har hjemmebaner høyere over havet, og når man ankommer med toget ser man med en gang at dette er et ganske bakkete sted, med forblåste og nakne åser som ruver på begge sider. Og selv om jeg som Drøbak-gutt burde være vant med bakker, så var det litt av en utfordring som ventet på spaserturen fra Mossley stasjon til Seel Park.

 

Fra stasjonen går veien omtrent rett inn i den bratte bakken Old Brow som kan ta pusten fra noen og enhver, og det er sammenhengende meget bratt bakke hele veien opp til Seel Park. Jeg tok en snarvei ved å kutte gjennom Round Hey og Vale Side for så å komme ut igjen i Old Brow, der jeg måtte ta en pustepause før jeg gjøv løs på det siste strekket opp mot puben The Highland Laddie. Her flater det noe ut, og ved denne puben finner man også nedkjørselen til Seel Park, der jeg nå fikk mitt første glimt av herligheten med heiene/åsene på den andre siden som fantastisk bakteppe. Tankene om en velfortjent pint på Highland Laddie ble derfor straks glemt, da jeg heller gikk for å se om telleapparatene hadde blitt bemannet.

 

Det hadde de, og med en drøy time til avspark betalte jeg meg inn med £8. Min kommentar om at de måtte være meget spreke som bodde her bragte frem latter blant veteranen i bua, og han fortalte lattermildt at han bodde i åsen på den andre siden, slik at han hadde heftige oppoverbakker begge veier. Jeg ble fortalt at kveldens kampprogram foreløpig ikke hadde kommet, med i samme øyeblikk kom en person fra ledelsen med et par esker som inneholdt programmene. For £2 fikk jeg byttet til meg et eksemplar av programmet som var både flott, interessant og innholdsrikt. Men jeg puttet det foreløpig i posen for først å benytte anledningen til å ta en runde rundt det flotte anlegget. For her snakker vi om en virkelig perle av et stadion!

 

Man kommer inn på den ene langsiden, mellom hovedtribunen og klubbhuset. For en gangs skyld valgte jeg å ta runden mot klokka da dette akkurat nå var mest hensiktsmessig da fremkomsten bortenfor hovedtribunen virket å være foreløpig blokkert av lagledere og spillere som hadde allmannamøte og gjorde seg klar til oppvarming. Derfor gikk jeg først ned på nærmeste kortside til høyre for meg, der en flott og klassisk ståtribune strekker seg omtrent 3/4 av banens bredde. Den gir tak over hodet til de som står på de bortimot ti betongtrinnene, og har også 6-7 hvite bølgebrytere. Ved siden av denne, nærmest klubbhuset, står et lite bygg i mur som jeg ikke vet funksjonen til, men jeg mistenker at det kan være en redskapsbod.

 

På bortre langside er det hard standing og tre-fire betongtrinn i hele banens lengde, og midt på denne langsiden har man også tak over hodet i form av en liten ståtribune som egentlig kun er et overbygg over betongtrinnene her. Tilsvarende er det hard standing og to-tre betongtrinn på bortre kortside, der man står under åpen himmel. Her er nok den lave muren i bakkant medvirkende til at vinduene til huset rett på utsiden sannsynligvis er litt utsatt, og det er nok et stort antall baller som havner i hagen(e) på utsiden her.

 

Men sammen med den andre kortsiden er det langsiden med hovedtribunen som virkelig oser karakter, godt hjulpet av en fantastisk beliggenhet og utsikt. Her har man først klassiske seksjoner av ståtribune under åpen himmel, før man kommer bort til hovedtribunen. Sistnevnte er virkelig flott, og er en sittetribune med fundament i murstein og et karakteristisk overbygg med svartbeisede søyler. Denne sittetribunen ligger tilbaketrukket øverst på anlegget med ståplasser i forkant. Foran her står laglederbenkene i murstein.

 

På bortsiden av hovedtribunen, nær stedet jeg kom inn, er den tilknyttet et mursteinsbygg som huser noen kontorer samt klubbens tea bar. Den klassiske ståtribunen som i forkanten strekker seg i hele banens lengde strekker seg selvsagt dermed helt mot hjørnet der jeg startet min rundtur, og på den bortre del av denne langsiden ligger øverst på tribunen bygget som huser klubbens bar. Nå hadde jeg da virkelig gjort meg fortjent til en etterlengtet pint, og i den fine baren bestilte jeg meg en pint med Strongbow.

 

Mens bartenderen tappet la jeg merke til at en rekke visdomsord som var hengt opp rundt barområdet. «Please be patient with the bartender, even a toilet can only serve one arsehole at the time» og «Life is like toilet paper, you’re either on a roll or taking shit from some arsehole» vitner i hvert fall om at noen har humor her, og med min pint i hånden kunne jeg kikke litt rundt på gamle bilder, nyhetssaker og utmerkelser som hadde fått en plass på veggen. I enden av lokalet hadde man også sin egen mural i form av klubblogoen malt på veggen. Og sannelig hadde man ikke også et eget koselig røykeområde på utsiden, der det i en liten hage var satt ut flere bord. Men nå var det endelig på tide å kikke litt i det gode programmet, som jeg ganske umiddelbart bestemte meg for å gi tommelen opp.

 

Mossley spiller som mange vil vite i Northern Premier League Division One North, og hadde som resten av NPL sesongstartet på lørdagen få dager tidligere. Da hadde de tatt med seg ett poeng hjem fra North Yorkshire etter at en vanvittig kamp mot Harrogate Railway Athletic endte 5-5! De siste sesongene har man vekslet mellom å kjempe om playoff og å slite mer på nedre halvdel, men et par supportere jeg snakket med håpet at man under ledelse av manager-duoen Peter Band og Lloyd Morrison denne sesongen vil kunne gjøre det første, selv om de ikke var helt overbevist. Det er en tøff divisjon, og de tippet ikke overraskende at tittelkampen ville stå mellom klubber som Darlington 1883, Spennymoor Town og ManU-kopiene Salford City.

 

Dagens motstander var den gamle non-league storheten Northwich Victoria, som faktisk også spilte to sesonger i Football League i 1890-årene, etter å ha vært med å stifte ligaens Division Two i 1892. Så sent som i 2009 spilte klubben i Conference Premier, men de fleste vil vel nå kjenne til den nyere historien med problemene de har hatt som følge av eier Jim Rushe sitt vanstyre. Klubben har ved flere anledninger de siste årene befunnet seg i en krise som til tider har virket å aldri ta slutt, og mange vil nok huske degraderingen til NPL 1 North for et par år siden. Da hadde allerede supporterne fått nok og stiftet sin egen klubb, 1874 Northwich, som har i stor grad har ribbet den opprinnelige klubben for fans.

 

Dette er imidlertid tatt for seg flere ganger tidligere, men jeg nøyer meg med å konstatere at det i det minste var noen tilreisende bortesupportere på Seel Park, og uten å gå inn på sensitive temaer fikk jeg høre at de håpet å kunne kjempe om en plass i playoff for å forhåpentligvis starte klatringen oppover i systemet igjen. Mer bekymringsfullt er det kanskje at de er hjemløse etter at eierne solgte deres nybygde stadion (som få år tidligere var bygget etter at hadde forlatt sin gamle Drill Field – antatt å være verdens eldste fotballstadion der fotball hadde blitt spilt kontinuerlig) til en kjemisk fabrikk, og nå spiller sine kamper i Flixton. For øvrig hadde også The Vics startet sesongen med uavgjort etter 0-0 hjemme mot Kendal Town.

 

Rett ved der jeg satt ble jeg plutselig oppmerksom på noen bilder og minner fra 1979/80-sesongens finale i FA Trophy, da Mossley til slutt måtte gi tapt for Dagenham (en av klubbene som senere slo seg sammen for a danne Dagenham & Redbridge) i Wembley-finalen som likevel står som et stolt øyeblikk i klubbens historie. Med ny pint i plastglass tok jeg med ti minutter til avspark ta oppstilling på ståtribunen utenfor klubbhuset, der jeg kunne beundre den vakre utsikten mens jeg kikket utover det flotte anlegget. Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det så ut her da man i 1946 hadde nesten 7 000 tilskuere til stede da man møtte lokalrival Stalybridge Celtic til kamp i Cheshire League. Smått uvirkelig i dag!

 

Det var gjestene som startet best, og allerede i kampens tredje minutt hadde de ballen i nettet, men Josh Amis ble vinket av for offside. Imidlertid tok det kun ytterligere fire minutter før Vics tok ledelsen etter at en Mossley-spiller mistet ballen på egen banehalvdel. Stuart Cook spilte gjennom Gary Burnett som sendte ballen i mål bak hjemmekeeper Liam Higginbotham. Josh Amis kunne kort etter doblet ledelsen da han upresset fikk heade på mål fra kort hold, men hans avslutning var svak og gikk rett i klypene til Higginbotham. Gjestenes taktikk syntes å fungere godt, der hjemmelaget slet med å skape noe særlig mot deres storvokste forsvarere, og med hurtige folk fremover på banen var The Vics også skumle offensivt.

 

Bortelagets bakre firer virket i det hele tatt svært solid, ledet an av tidligere Mossley-spiller Danny Meadowcroft, og The Liliwhites’ beste mulighet i første omgang kom i form av et skudd fra Mike Fish som ble blokkert av Mohamud Ali, og returen som kaptein Steve Foster frekt forsøkte å hælsparke i mål uten å overliste Vics-keeper og -kaptein Tim Deasy. Og da Deasy også reddet et frispark fra Charlie Anderson kunne lagene gå i garderoben på stillingen 0-1. Noe skuffede hjemmesupportere kunne bare håpe på bedring og en snuoperasjon i andre omgang, og trøstet seg foreløpig med brygg fra baren. Undertegnede benyttet pausen til å oppsøke klubbens tea bar, der jeg betalte £2,90 for en steak & onion pie med mushy peas og brun saus.

 

Etter å ha mesket meg med dette snadderaktige måltidet rakk jeg også å hente meg en ny pint før andre omgang ble sparket i gang, og denne startet med at Vics-manager Jim Gannon foretok et dobbeltbytte. Omgangens første store sjanse tilfalt igjen gjestene, og igjen var det Sturart Cook som spilte gjennom målscorer Burnett, men keeper Higginbotham ordnet flott opp med en dobbeltredning. For The Lilywhites kunne Andrew Keogh utlignet etter flott forarbeid av Steve Foster, men avslutningen var svak og gikk rett på keeper Deasy.

 

Gjestene trakk stadig flere menn bak ballen og virket fornøyd med å ri på ledelsen – spesielt ved dødball da samtlige spillere ble sendt tilbake i forsvar. Dette frustrerte åpenbart Mossley-spillerne som slet med å spille seg til de helt store sjansene til tross for at de nå hadde mye ball. Klokka tikket i Vics’ favør, og de var da etter hvert som tiden gikk stadig flinkere til å drøye tid ved stopp i spillet. Manet frem av hjemmesupporterne – inkludert undertegnede – var det ringreven Steve Foster og Mike Fish som virket farligst for vertene, og som sto bak det som kom av muligheter. Begge hadde muligheter som ikke ble omsatt, og Mossley kunne fort blitt straffet hardt da målscorer Burnett igjen ble spilt gjennom og pirket ballen forbi keeper Higginbotham. Han skulle bare ta igjen ballen og sette den i det åpne målet, men presterte å skli idet han skulle avslutte, og til voldsom latter ble ballen sleivsparket utenfor mens Burnett falt så lang han var.

 

Fire tilleggsminutter ble varslet, og Mossley presset nå på med alt de hadde. Men da Charlie Andersons volley gikk like over tverrliggeren fikk gjestene brukt enda et drøyt minutt på å ta utspark, og de klarte å ri av stormen og kunne feire tre poeng på bortebane. Jeg hadde ikke hastverk med å forlate de idylliske omgivelsene, og valgte å bli igjen for en siste pint. I baren snakket jeg med en skuffet hjemmesupporter som kunne fortelle at hans sesongkort hos Mossley kostet £70. Ganske betenkelig når man vet at jeg betalte over halvparten av dette for kun en kamp da jeg gjestet Tottenham senere i uka – og i tillegg en kamp jeg fant langt mindre interessant enn hva tilfellet var med mitt besøk på flotte Seel Park.

 

Snart fikk jeg også en innføring i hvordan man fastsetter tilskuertallene, da veteranen som hadde bemannet telleapparatene fortale at det hadde vært 92 betalende som hadde kommet gjennom hos ham. Han la imidlertid til at dette ikke var det endelige tilskuertallet, og snart kom et kvinnemenneske fra kontoret og kunne fortelle at det offisielle tallet var 123 da en rekke personer i den gjestende klubbs apparat (selvsagt bortsett fra spillere og trenere såvidt jeg forsto) tydeligvis også skal medregnes, i tillegg til visse andre personer som hadde kommet inn via andre innganger. Så vet man det neste gang man forsøker seg på en manuell telling av tilskuerne på kamper enda lenger ned i systemet..

 

Etter en siste pint takket jeg for meg og ønsket lykke til før jeg ruslet nedover bakken tilbake mot stasjonen. Bakken som hadde tatt meg et meget drøyt kvarter å gå opp, ble nå tilbakelagt på godt under ti minutter. Ved ankomst Mossley stasjon konstaterte jeg imidlertid at 22.40-toget i følge informasjonstavlen var forsinket med 11 minutter. Dette steg i alarmerende hastighet, og kun fire-fem minutter senere var det økt til en forsinkelse på 23 minutter. En sjekk på National Rail Enquiries’ «live trains» seksjon fortalte at toget fortsatt ikke hadde forlatt startbyen Huddersfield, og da det snart ble varslet om en forsinkelse på 33 minutter, valgte jeg heller å oppsøke den nærliggende puben The Britannia Inn for en pint mens jeg ventet.

 

Mens jeg lesket strupen og pratet med den trivelige vertinnen registrerte jeg at toget nå i det minste var på vei, og uten å stresse tømte jeg glasset og gikk tilbake til stasjonen der de to andre ventende passasjerene fra tidligere nå hadde forsvunnet. En kikk på informasjonstavla avslørte kanskje grunnen, der avgangen nå sto oppført som kansellert! National Rail Enquiries fortsatte imidlertid å oppdatere og hevdet at toget akkurat hadde forlatt Greenfield, som er under fem minutter fra Mossley. Og ganske riktig, snart kom toget inn på stasjonen uten en eneste passasjer, og med en ansatt som beklaget at de hadde hatt tekniske problemer. Han fortalte dessuten at National Rail Enquiries som regel er mer troverdige enn informasjonstavlene på stasjonen. Jeg var i hvert fall på vei tilbake til Manchester, og kunne snart finne hotellsenga der jeg la meg fornøyd med dagens utflukt. Det eneste som manglet var en hjemmeseier..

 

English ground # 194:
Mossley v Northwich Victoria 0-1 (0-1)
Northern Premier League Division One North
Seel Park, 19 August 2014
0-1 Gary Burnett (7)
Att: 123
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge £2,50

 

Next game: 20.08.2014: Richmond Town v Hartlepool FC
Previous game: 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough

More pics

 

 

 

 

Mandag 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough

 

Jeg forlot Grazier Arms i Wakefield, og med innkjøpt frokost i form av smørbrød og juice satt jeg meg på toget fra Wakefield Westgate, som ganske nøyaktig to timer senere ankom London Kings Cross. En kort ferd med tuben bragte meg til Liverpool Street, der jeg snart kunne sette meg på toget som skulle frakte meg til Southend Victoria. Med tanke på beliggenheten til Atlantis Guest House i Southend hadde det kanskje vært mer praktisk å ta toget fra London Fenchurch Street til Soutend Central, men gjort er gjort, og jeg tok ikke skade av en liten ekstra gåtur gjennom Southend sentrum.

 

Etter å ha fått slengt fra meg bagen gikk det ikke altfor lenge før jeg var på vei ut igjen for å innta en lunsj og benytte meg av WiFi-en på den enorme Wetherspoons-puben The Last Post. Min Southend-kompis Scott hadde «mast» på at jeg snart måtte komme til Southend igjen, og det var en av grunnene til at valgte kampen i Billericay denne dagen. Da han nå plutselig måtte avlyse var jeg ikke videre fornøyd for å si det mildt. Ikke bare hadde jeg tatt den lange turen sørover helt fra West Yorkshire, men også valgt Southend som base nærmest utelukkende grunnet dette, i tillegg til at jeg igjen skulle nordover dagen etter. Det hadde ikke vært all verdens med utvalg på fotballmenyen som ga meg vann i munnen denne mandagen, og av bekvemmelighetshensyn hadde jeg vurdert å bli i nord for å se Runcorn Town. Nå skal det sies at jeg nok uansett lutet mot et besøk hos Billericay Town denne kvelden, men om ikke annet ville jeg nok da funnet meg en base i eller i hvert fall nærmere London for å ha en enklere reise dagen etter.

 

Han mente imidlertid å ha en god grunn, og jeg hadde uansett ikke til hensikt å la dette ødelegge dagen for meg. Jeg valgte i stedet å ta meg en tur for å kikke litt på byens fotballstadioner, og startet med å ta toget en stasjon østover fra Southend Central til Southend East, der jeg etter 10-15 minutters gange kunne entre Southchurch Park. Her spiller klubben Southend Manor på et anlegg som deler navn med parken, og det må sies å være nokså lite spennende. På den ene langsiden står i tillegg til klubbhuset i mur tre tribuner av den nye kjedelige prefabrikerte sorten som har blitt så moderne på nye anlegg i non-league. En av disse er en ståtribune mens de to andre er sittetribuner, og mellom de to sistnevnte er det laget en slags spillertunnel. På motsatt langside står de to laglederbenkene i mur, malt i klubbens gule og sorte farger. Bortsett fra dette er det ingenting av fasiliteter ellers på anlegget, som ser ut til å ha vært langt mer spennende tidligere, før den gamle hovedtribunen ble erstattet med de nye tribunene.

 

Turen gikk tilbake dit jeg kom fra, før jeg vandret opp til Southend Victoria. Togene herfra til London stopper ved blant annet i Billericay, men når de også stopper ved Prittlewell valgte jeg å hoppe av for å slå i hjel litt tid også her. Rett i nærheten ligger Roots Hall; hjemmebane for langt mer kjente Southend United. Jeg har vært her på kamp flere ganger – faktisk er det i den engelske pyramiden kun Madejski Stadium i Reading som har blitt besøkt flere ganger av undertegnede – men ved mine besøk har jeg stort sett vært i selskap med begersvingende kompiser og har aldri riktig fått surret meg til å ta en ordentlig kikk rundt anlegget. Derfor var det en ypperlig anledning til å gjøre dette nå, og snart sto jeg utenfor et delvis nokså slitent, men meget sjarmerende stadion. Om mangelen på klassiske ståtribuner nå gjør at Roots Hall ikke lenger vil havne voldsomt høyt opp på en liste over mine favoritt-baner, vil det nok om ikke annet gjøre det på en liste over kun all seater anlegg, selv om det dessverre ikke behøver bety all verden. Men Roots Hall er flott. Spesielt sammenlignet med de altfor mange nye Football League anleggene som virker å forsøke overgå hverandre i ensformighet. Jeg skulle gjerne reist tilbake i tid og avlagt et besøk her mens det fortsatt hadde sine klassiske ståtribuner!

 

Jeg spaserte tilbake til Prittlewell, der jeg ankom akkurat i tide til å hoppe på toget som snaue 25 minutter senere slapp meg av i Billericay. Dette er i høyeste grad en pendlerby for London, der den ligger fire og en halv norsk mil øst for den engelske hovedstaden. Vi befinner oss altså i grevskapet Essex, og det er drøye 35 000 som bor her. Fotballklubben holder til sørvest i byen, drøye halvannen kilometer fra jernbanestasjonen. Mitt utprintede kart lå igjen i Southend, så jeg hoppet i en taxi som skysset meg til min ønskede destinasjon. Etter å ha slått av en prat med en veteran som sto ved inngangspartiet fikk jeg avlevert de £10 man krevde i inngangspenger, og for ytterligere £2 kjøpte jeg også et kampprogram før jeg gikk inn for å gå klubbens hjemmebane New Lodge nærmere etter i sømmene.

 

Jeg kom inn i det ene hjørnet, der jeg hadde langsiden med hovedtribunen og klubbhuset på min høyre hånd. Jeg valgte imidlertid å gå rundt andre veien, med klokka, og startet med å stikke hodet inn i klubbsjappa som står her i dette hjørnet i form av en blåmalt brakke. Dessverre hadde de ingen pins igjen, så etter en hyggelig liten prat fortsatte jeg min rundtur. På kortsiden nærmest inngangspartiet er det hard standing i tillegg til en liten ganske ordinær ståtribune som står rett bak mål. Denne gir tak over hodet til de som står på de 6-7 betongtrinnene her. På bortre langside er det en lengre tribune som strekker seg rundt 2/3 av banens lengde. Denne består vel egentlig av tre seksjoner, der jeg først ble møtt av en seksjon med klassisk ståtribune. Lenger bort er det to sammenhengende seksjoner med sitteplasser før det igjen går over til hard standing lengst ned mot hjørneflagget.

 

Over på bortre kortside er det egentlig ved første øyekast et speilbilde av det som befinner seg på motsatt kortside, med en ganske standard ståtribune som dekker snaut halve banens bredde. Men her er betongtrinnene kledd i metall. Mest fasiliteter er det på nærmeste langside, der det er et lappeteppe av tribuner og bygninger. Først kom jeg til klubbens tea bar, som ligger på siden i forkant av klubbhuset. Sistnevnte er først en lav hvit bygning som huser blant annet garderober, før den blir forbundet med en høyere bygning med mursteinsfasade. Bortenfor her står den karakteristiske og noe snodige hovedtribunen med sine sitteplasser, før en lengre seksjon med klassisk ståtribune strekker seg videre nedover mot hjørnet der jeg hadde kommet inn. Her vendte jeg på hælen og gikk tilbake til området mellom hovedtribunen og klubbhuset, der jeg fant klubbens bar.

 

Her bestilte jeg en pint Strongbow som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg bladde i kveldens kampprogram. Jeg hadde ikke sittet der altfor lenge før jeg hørte navnet mitt og kikket opp for å oppdage at groundhopperen Jack Warner også hadde tatt turen til Billericay. Jeg hadde dagen før truffet på ham i Emley, men han hadde tvilt på om han ville se noen mandagskamp, så dette var en overraskelse. Vi ble sittende og prate litt før han gikk for å ta en foto-runde rundt banen, og jeg benyttet anledningen til å få påfyll i glasset samt å slå av en prat med noen av hjemmesupporterne på nabobordet.

 

«Ricay» hadde startet med to seire og ett tap så langt i Isthmian League Premier Division, etter å ha sesongåpnet med hjemmeseier over Grays Athletic. Dette ble fulgt opp av de supporterne beskrev som et noe ufortjent tap i Leiston, der The Blues hadde ledet før hjemmelaget hadde scoret vinnermålet helt på tampen. Deretter hadde de i East Sussex sikret seg sesongens første borteseier ved å slå Lewes. De innrømmet at Isthmian Premier er en tøff divisjon å ta seg ut av, men mente det ikke var urealistisk å håpe på en plass i playoff. Dagens motstander var Harrow Borough fra nordvest-London, og de hadde startet sesongen med en seier (over Enfield Town) og to knepne tap. Tapene kom imidlertid mot sterk motstand i form av Dulwich Hamlet (borte) og Margate (hjemme) – av mange tippet blant de største favorittene i denne sesongens Isthmian Premier.

 

Jack returnerte akkurat idet det ble delt ut stensiler med lagoppstilling, slik at vi begge fikk sikret oss et eksemplar. Med drøye fem minutter til avspark var det dessuten på tide å tømme glasset og ta oppstilling på tribunen, og vi valgte oss ståtribunen på den bortre langsiden. Billericay ville med en tomålsseier innta en foreløpig tabelltopp, og hjemmelaget startet friskt og dominerte innledningsvis. Spissen Ricky Benjamin hadde tidlig to gode muligheter til å sende vertene i føringen, og spesielt den siste var stor. Etter en feil av gjestenes Anthony Page kom Benjamin alene med Harrow-keeper Charlie Horlock, men presterte utrolig nok å sette ballen utenfor stolpen med en svak avslutning.

 

Hans makker Ricky Sappleton var nære på med to headinger, før Harrow fikk en corner med snaut halvspilt omgang. Gjestene hadde allerede signalisert styrke på dødball da Marc Charles-Smith noen minutter tidligere hadde headet like over på en corner fra Shaun Lucien. Denne gangen traff Lucien hodet til forsvarskjempen Michael Peacock som kontant headet Boro i ledelsen til enorm jubel fra medspillere og manager Dave Anderson. The Blues holdt på å utligne umiddelbart ved Frazier Shaw, men hans suser av et skudd traff innsiden av stolpen og spratt i sikkerhet. Etter at Simeon Akinola hadde skutt like utenfor for Harrow, fikk hjemmelaget et mål annullert for offside. Og da hverken vertenes Benjamin eller gjestenes Akinola klarte å utnytte sjanser sent i omgangen, gikk Harrow Borough til pause med ledelse for første gang så langt denne sesongen – og vi kunne gå i baren med 0-1 i protokollen.

 

Det vil si jeg gikk i baren mens Jack ville gå litt rundt for å ta flere bilder. Denne gang valgte jeg å prate litt med et par bortesupportere, og de var selvsagt fornøyd med tingenes tilstand så langt. Harrow Borough er en klubb som ved flere anledninger har blitt «kritisert» for å være fornøyd med kun å overleve i Isthmian Premier. Det er jo selvsagt ikke ulovlig, men jeg spurte om dette også nå var ambisjonen, og fikk bekreftet at de nok ville si seg fornøyd om de kunne styre klar av nedrykksstriden. Men de håpet samtidig at de kanskje ville kunne kjempe om en plass på øvre halvdel, og det er jo når sant skal sies ikke altfor mange sesonger siden de endte på 5. plass i denne divisjonen. Hva gjelder tittelkampen pekte de ikke overraskende på hardt satsende Margate, som skal ha et budsjett mange Conference Premier-lag ville vært misunnelige på, mens de mente lag som Dulwich Hamlet, Maidstone United og Kingstonian vil gi de hardest kamp om tittelen og det automatiske opprykket.

 

For andre omgang valgte jeg å bytte langside, og tok heller oppstilling på ståtribunen ved siden av hovedtribunen, der jeg snart fikk selskap av Jack. Harrow Borough kunne doblet sin ledelse i andre omgangs første minutt, men Akinola traff nettveggen fra god posisjon. Nå var det i stedet Billericay som igjen presset på i jakt på en utligning, og gjestene var stadig sjeldnere å se fremover på banen. Dave Anderson hadde tydeligvis gitt ordre om ti mann bak ballen for å satse på kontringer, så det var mest et spørsmål om de klarte å stå imot presset. Det var Anthony Page sterkt medvirkende til at de gjorde da han vant stort sett alt i lufta, og sammen med stopper-kollega Franny Otira fikk han ryddet unna det meste som kom, slik at keeper Horlock sjelden ble satt på alvorlig prøve. Så lenge Billericay pumpet høye innlegg inn, ble de enten vunnet av Page og hans makker, eller plukket ned av Horlock.

 

Den som etter hvert stjal mer og mer av showet var dommeren, som med stadige avblåsninger og pirk sørget for at en omgang som allerede var nokså svak ble enda mer oppstykket med et utall stopp i spillet. Dette var også medvirkende til at det ble stadig mer ampert både ute på banen og på sidelinjen. Det var nær ved å koke helt over for hjemmefolket da spissen Benjamin (sammen med lagkamerater, supportere og trenerapparat med manager Craig Edwards i spissen) ropte på straffespark da han mente seg ulovlig stoppet av Ola Williams, og dommeren vinket spillet videre til tross for at mange hevdet spissen hadde en god sak. Vertene fortsatte å presse, og målscorer Peacock var i sluttminuttene redningsmann da han ved to anledninger foretok viktige klareringer – først ved å blokkere en heading fra Ricay-kaptein Richard Halle som hadde kurs mot mål, og deretter i form av en glimrende takling etter at en lagkamerat hadde mistet ballen i farlig posisjon. De måtte gjennom noen nervøse tilleggsminutter der de var under konstant beleiring, men omsider kunne de strekke armene i været da dommeren blåste av med 0-1 som sluttresultat.

 

Hjemmefolket hevdet at hver gang Harrow Borough kommer til Billericay, er det med det for øyet å sparke livskiten ut av deres spillere. Komisk nok snakket jeg kort etter kampslutt med en kar i Harrow-apparatet som uavhengig av dette presterte å si akkurat det samme om Billericay og deres taktikk. Det hadde kanskje ikke vært noen stor forestilling, men hjemmelagets avgjørelse om å flytte flere av sine midtukekamper til mandag kveld hadde muligens fungert denne gang, for 302 tilskuere på en mandagskveld var vel ikke helt galt for The Blues. Jack tilbød seg å gi meg skyss tilbake til Billericay stasjon, og jeg takket høflig ja. Snart befant jeg meg på toget tilbake til Southend, hvor jeg unnet meg en siste pint på The Last Post, der en voldsom mengde feststemte mennesker hadde vorspiel. Men jeg fikk omsider revet meg løs fra en jentegjeng og trakk meg tilbake til Atlantis Guest House for å dyrke søvnkunsten. Jeg hadde tross alt nok en lang reise nordover igjen dagen etter.

 

English ground # 193:
Billericay Town v Harrow Borough 0-1 (0-1)
Isthmian League Premier Division
New Lodge, 18 August 2014
0-1 Michael Peacock (22)
Att: 302
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: n/a

 

Next game: 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria
Previous game: 17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic

More pics

 

 

 

Jeg befant meg i Southend i forbindelse med en fotballkamp i Billericay, og hadde tid å avse. Derfor valgte jeg å ta meg en tur for å kikke litt på byens fotballstadioner, og startet med å ta toget en stasjon østover fra Southend Central til Southend East, der jeg etter 10-15 minutters ganger kunne entre Southchurch Park. Her spiller klubben Southend Manor på et anlegg som deler navn med parken, og det må sies å være nokså lite spennende. På den ene langsiden står i tillegg til klubbhuset i mur tre tribuner av den nye kjedelige prefabrikerte sorten som har blitt så moderne på nye anlegg i non league. En av disse er en ståtribune mens de to andre er sittetribuner, og mellom de to sistnevnte er det laget en slags spillertunnel. På motsatt langside står de to laglederbenkene i mur, malt i klubbens gule og sorte farger. Bortsett fra dette er det ingenting av fasiliteter ellers på anlegget, som ser ut til å ha vært langt spennende tidligere, før den gamle hovedtribunen ble erstattet av disse nye tribunene.

 

Turen gikk tilbake dit jeg kom fra og vandret opp til Southend Victoria. Togene herfra til London stopper ved blant annet i Billericay, men når de også stopper ved Prittlewell valgte jeg å hoppe av også her. Rett i nærheten ligger Roots Hall; hjemmebane for langt mer kjente Southend United. Jeg har vært her på kamp flere ganger – faktisk er det i den engelske pyramiden kun Madejski Stadium i Reading som har blitt besøkt flere ganger av undertegnede – men ved mine besøk har jeg stort sett vært i selskap med begersvingende kompiser og har aldri riktig fått surret meg til å ta en ordentlig kikk rundt anlegget. Derfor var det en ypperlig anledning til å gjøre dette nå, og snart sto jeg utenfor et delvis nokså slitent, men meget sjarmerende stadion. Om mangelen på klassiske ståtribuner nå gjør at Roots Hall ikke lenger vil havne voldsomt høyt opp på en liste over mine favoritt-baner, vil det nok om ikke annet gjøre det på en liste over kun all seater anlegg, selv om det dessverre ikke behøver bety all verden. Men Roots Hall er flott. Spesielt sammenlignet med de altfor mange nye Football League anleggene som virker å forsøke overgå hverandre i ensformighet. Jeg skulle gjerne reist tilbake i tid og avlagt et besøk her mens det fortsatt hadde sine klassiske ståtribuner!

 

 

Søndag 17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic

 

Frisk og rask forlot jeg Claydens B&B, og der og da var jeg nokså glad for at jeg ikke hadde latt meg friste av Cleethorpes’ uteliv kvelden før. På den korte spaserturen ned til Cleethorpes stasjon stoppet jeg for å innta en full english breakfast på puben The Coliseum Picture Theatre, før jeg kunne sette meg på 10.26-toget til Manchester Airport som allerede ventet på perrongen da jeg ankom stasjonen kvarteret før avgang. Nå skulle jeg ikke bli med riktig så langt, og i Doncaster hoppet jeg av for å gjøre et kjapt togbytte på min vei til Wakefield. Få minutter over tolv gikk jeg ut av stasjonen Wakefield Westgate, og selv om jeg hadde booket rom på Graziers Arms hadde jeg ikke tenkt å sjekke inn ennå.

 

Da jeg et par uker i forveien overnattet her i forbindelse med mitt besøk hos Ossett Albion erfarte jeg nemlig at dette er en pub som ikke har innsjekking før klokka 14 og som ikke åpner for servering før klokka 16, så jeg gadd ikke å slepe med meg bagen ned dit bare for å finne stedet ubetjent og stengt og eventuelt måtte drasse med meg bagen tilbake igjen etter bomtur. Derfor hadde jeg bestemt meg for å ta med meg bagen på kamp i Emley og heller sjekke inn da jeg returnerte en gang i løpet av ettermiddagen eller kvelden.

 

Buss nummer 232 til Huddersfield skulle plukke opp nede på Westgate klokka 12.53, og et lite minutt eller to forsinket stoppet den på mitt signal. Jeg betalte £4,60 for en dagsbillett og var snart på vei sørvestover ut av Wakefield og opp i West Yorkshires heilandskap. AFC Emley er blant klubbene som spiller høyest over havet i den engelske pyramiden – kun fire stadioner ligger høyere, og jeg har tidligere selv blitt offer for avlysning her grunnet snø, selv om jeg den gang ble klar over dette i god tid og uten problem klarte å finne en reserveløsning. Denne gang var det vel ingen umiddelbar fare for snø, og etter en drøy halvtime på bussen steg jeg av på Upper Lane, rett ved The Welfare Ground.

 

Emley er en liten landsby med snaue 2 000 innbyggere, som altså ligger oppe i høylandet omtrent midt mellom Wakefield i nordøst, Barnsley i sørøst, og Huddersfield i nord-nordvest. Her har både landbruk og senere gruvedrift hatt en viktig rolle, men Emley er nok for mange i dag mest kjent for den høye telekommunikasjons-masten på Emley Moor. Med sine drøye 330 meter skal dette være Storbritannias høyeste konstruksjon, og på vei fra Wakefield kunne jeg se den lenge før vi i det hele tatt nærmet oss Emley.

 

Allerede da jeg kom inn på parkeringsplassen kunne jeg se at anlegget også fra utsiden domineres av klubbens vinrøde og lyseblå farger som man gjerne assosierer med klubber som West Ham United, Aston Villa, eller Burnley. Inngangspengene på £6 ble betalt, og for ytterligere £1,50 rasket jeg også med meg et godt og innholdsrikt kampprogram. Jeg hadde sett frem til besøket her, og da dette FA cupoppgjøret ble flyttet til søndagen grunnet cricket (som man deler den ene langsiden med) var jeg ikke sen om å spikre mitt besøk på The Welfare Ground.

 

Klubben har også en interessant historie i seg selv, der forgjengeren Emley AFC på begynnelsen av 1990-årene tok seg helt opp i Northern Premier League Premier Division. I 2000/01-sesongen gjorde de sin beste ligainnsats ved å bli nummer to i denne divisjonen, kun ett poeng bak Stalybridge Celtic og et opprykk til Conference (det vi i dag kjenner som Conference Premier, da Conference North/South ikke ble introdusert før i 2004). Dessverre for Emley skjerpet etter hvert NPL sine stadionkrav, og da The Welfare Ground ikke lenger var tilfredsstillende for spill på dette nivået valgte klubben i 2000 å flytte til Wakefield.

 

Dette falt ikke i videre god jord hos supporterne som da man i 2003 også byttet navn til Wakefield & Emley følte at det ikke lenger var deres klubb. Men reservelaget, som spilte i Northern Counties East Leagues egen Reserve Division, fortsatte å spille sine hjemmekamper i Emley, og disse kampene hadde som regel flere tilskuere enn førstelagets kamper i rugby-byen Wakefield. Da NCEL deretter valgte å legge ned sin Reserve Division hadde Emley-folket fått nok, og stiftet i 2005 dagens klubb; AFC Emley. Forgjengeren valgte deretter å fjerne Emley-navnet fra klubbens navn, og ble til det Wakefield FC vi kjenner fra de senere år. Sistnevnte klubb har dog slitt voldsomt med publikumstekke i det som jeg nevnte er en utpreget rugby-by, og valgte etter sist sesong å flytte ut fra rugbyklubben Wakefield Trinity Wildcats’ flotte Belle Vue der de ikke lenger hadde råd til å banedele.

 

Interessant nok var det nettopp i Emley man nå hadde planer om å banedele, og forgjengeren skulle altså returnere «hjem» til et samfunn som hadde vendt dem ryggen og stiftet en ny, egen klubb. Men her ligger nok også noe av grunnen til at AFC Emley sies å ha vært i visse økonomiske problemer i sommer, for før Wakefield FC i det hele tatt rakk å flytte tilbake til Emley valgte de i stedet å legge ned driften i løpet av sommeren. Wakefield FC er altså historie, og et AFC Emley som ganske åpenbart har budsjettert med inntekter i form av baneleie fant seg plutselig i økonomisk knipe. Man kan si til det kjedsommelige at man aldri skal budsjettere med eller bruke penger man ikke har før de faktisk står på bok, men slik er selvsagt ikke alltid realiteten. Uansett ble jeg nå fortalt at man tross alt var i ferd med å få skuta på rett kjøl igjen.

 

Man kommer inn på The Welfare Ground i det ene hjørnet, og umiddelbart til venstre har man et mursteinsbygg som huser blant annet garderobene, og sikkert også kontorer etc. Bortenfor denne står anleggets hovedtribune i form av den flotte Grandstand, og det er mellom disse to at man entrer klubbhusets koselige bar på enden av mursteinsbygget. I første omgang gikk jeg rett hit for å få satt fra meg bagen før jeg foretok min sedvanlige runde rundt banen, og en eldre kar bak bardisken bød meg å bare sette fra meg bagen, så skulle han sette den på bakrommet. Jeg ventet ikke på at han skulle tappe ferdig pinten til den ventende kunden, men lovet å snart returnere for et glass, og strøk på dør for å fullføre min runde.

 

Den nevnte flotte Grandstand er ganske dominerende og er en sittetribune med en blanding av gule og (slitte) vinrøde seter. Den er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. Den strekker seg ikke mer enn drøyt kvarte banens lengde, og begge laglederbenkene i forkant står ved siden av hverandre bortenfor denne tribunen. I enden av Grandstand er det en tea bar. Lenger ned langs denne langsiden er det kun såkalt hard standing. Det er også tilfelle på bortre kortside, mens det på bortre langside ikke engang er hard standing. Her er det kun gress, da banen går over i cricketbanen ved siden av, og da det dagen før hadde vært cricketkamp her var det altså grunnen til at denne kampen var flyttet til søndag.

 

Dette er overhodet ikke noe ukjent fenomen for klubber som deler sitt anlegg med cricket, der man tidlig i sesongen ofte må flytte kamper – spesielt i cupene – eller starte sesongen med en rekke bortekamper. Vel, tilbake på nærmeste kortside konstaterte jeg at man her har en ståtribune som er virkelig fjong. Den strekker seg nesten hele banens bredde, og er herlig usymmetrisk med tre sammenhengende seksjoner i ulik høyde. Den har selvsagt fått en overhaling med vinrød maling, mens stolpene i front er lyseblå. I bakgrunnen av denne tribunen ser man fra andre deler av anlegget den nevnte masten tårne over som bakteppe. Ikke overraskende ble det også tidlig klart at dagens kamp hadde tiltrukket seg en mengde groundhoppere.

 

På min vei rundt banen traff jeg først på mannen bak bloggen The Onion Bag, som senere den dagen klarte å fange meg med sitt kamera. Etter å ha slått av en prat med ham inntok jeg som lovet baren for å leske strupen med en pint Strongbow. Der fikk jeg også sikret meg en pin i bytte mot noe stive £3,75, før jeg kunne sette meg ned og kikke litt i det gode kampprogrammet. Klubbens bar er nokså liten og veldig koselig, og selv vegg-til-vegg teppet bar klubbens klubbens farger og ikke minst logo. På veggen henger memorabilia fra klubbens (og forgjengerens) historie, og de respektive lags drakter fra forgjengerens FA cupoppgjør mot selveste West Ham United i 1997/98-sesongen vitner om tidligere cupbragder.

 

Den gang hadde Emley-klubben i kvalifiseringsrundene tatt seg av Workington, Durham City, Belper Town, og det som den gang het Nuneaton Borough. I de ordinære rundene måtte både Morecambe og Lincoln City se seg slått etter omkamp og straffesparkkonkurranser i henholdsvis første og andre runde, før altså West Ham United ventet på Boleyn Ground i tredje runde. Der forlot de øst-London med æren i behold etter at storlaget kun vant 2-1, og på et tidspunkt utlignet faktisk Emley til 1-1 og sørget for nerver i cockney-leiren.

 

AFC Emley spiller nå til daglig i Northern Counties East League Division One, der de sesongåpnet med storseier på besøk hos Grimsby Borough. 8-1 sto det i Emleys favør ved kampslutt, men jeg var fortsatt usikker på om at dette sa mest om AFC Emley eller Grimsby Borough. Jeg hadde jo dagen før sett sistnevnte gjøre en godkjent kamp i lokaloppgjøret i Louth, men føler vel ikke at den kampen var helt representativ for styrkeforholdet de to imellom. Nå var jeg spent på Emley, og representanter for hjemmelaget innrømmet at de håpet å kunne kjempe i toppen og om opprykk. Men nå var det igjen altså FA Cup det dreide seg om.

 

Motstander denne dagen var Ashton Athletic, og i tillegg til de £1500 fra FA var gulroten en plass i FA cupens Preliminary Round der det allerede var klart at en bortekamp mot Northwich Victoria ventet vinneren. Ashton Athletic hører geografisk hjemme i Ashton-in-Makerfield helt vest i grevskapet Greater Manchester, rett sør for Wigan. Sportslig sett befinner de seg i North West Counties League Premier Division – altså non leagues step 5, og ett nivå høyere enn Emley. Likevel mistenkte jeg faktisk at hjemmelaget skulle kunne gi de hard kamp om avansementet.

 

I baren traff jeg også på denne Peterborough-supporteren jeg ikke er klar om å huske navnet på, men som jeg har tidligere har truffet ved en rekke anledninger – senest to dager tidligere i Staveley. Etter et tips fra en groundhopper tidligere på turen valgte jeg også å gå til innkjøp av en bok de hadde til salgs bak baren, og for £10 viste «Route 66: A journey around the football grounds of Yorkshire» seg å være et kupp. I løpet av 2011/12-sesongen reiser forfatteren rundt og besøker samtlige av Yorkshires fotballklubber ned til og med non leagues step 7. Interessant lesning, selv om det til tider kan bli litt tynn suppe der man gjerne skulle sett ham gå mer i dybden. Samtidig betalte jeg også rimelige £1 for heftet «90 years of History: Emley AFC 1903-1993», før jeg tømte glasset og gikk ut i vinden.

 

Utenfor baren traff jeg på ytterligere et par kjente fjes i form av groundhopperen Jack Warner, som jeg også støtte på ved mitt besøk ved Harwich & Parkestons fantastiske Royal Oak. Han var der sammen med en kjent karakter i groundhoppermiljøet; nemlig Chris Berezai, som er mannen bak GroundhopUK som arrangerer diverse «hops». Etter en interessant prat med disse to valgte jeg å følge Jacks anbefaling ved å oppsøke klubbens tea bar for å teste deres ekte hjemmelagde pai. For £3 fikk jeg servert en herlig meat & potato pie med mushy peas (ertestuing) og brun saus. Her snakker vi ekte fotballmat!

 

Kampen ble sparket i gang, og det var umiddelbart tydelig at den kraftige vindene ville spille en viktig rolle. Her oppe i heilandskapet er vel ikke det noe man er uvant med, men i første omgang var det gjestene som hadde medvind. Emley-keeper Adam Lawler slet i det hele tatt med å få sine utspill til å nå frem til midtstreken, der de høye ballene stoppet opp i vinden og raskt gikk inn for landing. Dermed var det nok klokt å holde ballen mest mulig langs bakken, og det var de tilreisende som ved hjelp av medvinden hadde et spillemessig initiativ og mest ballinnehav. Men NWCL-laget klarte ikke å utnytte denne fordelen, og hadde problemer med å spille seg frem til noe særlig med målsjanser.

 

I stedet var det faktisk hjemmelaget som tross gjestenes overtak skapte de største sjansene. Deres nye stjerneskudd, Max Leonard, som hadde scoret hattrick i sesongåpningen, skjøt like utenfor. Kaptein Ryan Brook så deretter sitt skudd reddet av Ashton-keeper Daniel Lever. Ashton fortsatte å dominere banespillet, men de klarte aldri å skape alvorlige problemer for et hjemmelag som forsvarte seg godt uten å bli satt på de helt store prøvelser, og fra min plass oppe på Grandstand sammen med Chris og Jack kunne jeg konstatere at dommeren blåste for pause med 0-0 i protokollen.

 

Pausen ble tilbragt i klubbens koselige bar, der også Jack hadde funnet ut at han skulle gå til innkjøp av «Route 66» boka. Jeg fikk dessuten lest litt mer i kampprogrammet mens jeg nippet til min Strongbow, og en liten prat med noen representanter for hjemmesupporterne vitnet dessuten om optimistiske Emley-fans som nå håpet å dra nytte av vindforholdene. Fra et par eldre supportere fikk jeg også også høre historien om hvordan den tidligere klubben hadde klatret nesten opp til non leagues øverste nivå for deretter å flyttes til Wakefield. Og jammen kom de ikke også med en førstehånds beskrivelse fra cupeventyret i 1997/98.

 

Ashton Athletic ble raskt straffet for å ikke ha klart å dra nytte av medvinden i første omgang, da vertene tok ledelsen kun et par minutter ut i andre omgang. Max Leonard sendte i vei et skudd som endret retning i en spiller og suste inn i krysset bak keeper Daniel Lever. Kun snaue to minutter senere måtte Lever igjen plukke ballen ut av nettmaskene etter å ha gitt en unødvendig retur som Reuben Jerome satt i mål til 2-0. Sistnevnte er bror av Football League spiller Cameron Jerome (med en fortid i blant annet Birmingham City og Stoke City), og også en tredje bror – Samuel Jerome – spiller for Emley. Til alt overmål har også deres far, Hanson Jerome, en lengre karriere hos forgjengeren Emley AFC.

 

Man skulle kanskje tro at det nå gikk mot en grei hjemmeseier, men etter at de doblet ledelsen begynte faktisk Emley å slite mer med et Ashton-lag som kjempet frenetisk for å komme inn i kampen igjen. Og da bror Samuel Jerome var uheldig og satt ballen i eget nett etter 58 minutter, var det spenning igjen. Dette var det Ashton trengte, og nå presset de stadig kraftigere på for en utligning. Hjemmekeeper Adam Lawler måtte flere ganger i aksjon, og både Ryan Small, Michael Downing og Adam Storey hadde gode sjanser til å utligne. Spesielt på sistnevntes avslutning gjorde Lawler en kanonredning som reddet hjemmelaget. Nervene var i høyspenn på The Welfare Ground, og fire minutter på overtid fikk Ashton frispark i farlig posisjon. Men da innbytter Sam Bailey sendte ballen over kunne majoriteten av de 165 tilskuerne slippe jubelen løs og feire avansement for The Pewits.

 

Tilbake i baren ble det tid til en siste pint og en kort samtale med en representant for gjestenes trenerapparat. Ashton Athletic endte forrige sesong på 6. plass i NWCL Premier Division, og han hadde som ambisjon å igjen være blant topp seks. Han innrømmet imidlertid at de nok ikke hadde noen forutsetninger for å kunne blande seg inn i den absolutte toppkampen, der han ikke overraskende spådde at tittelkampen ville stå mellom Runcorn Linnets og Glossop North End. For å slippe å vente to timer på neste buss valgte jeg å ta 17.25-bussen tilbake til Wakefield, og etter å ha fått hentet bagen og takket for meg gikk ferden nordøstover igjen. Jeg fikk sjekket inn på Grazier Arms, der jeg snart fikk selskap av en venninne fra området, og etter å ha hygget oss noen timer der gikk jeg etter nok en fin dag til sengs for å få meg litt søvn før en lang tur sørover dagen etter.

 

English ground # 192:
AFC Emley v Ashton Athletic 2-1 (0-0)
FA Cup, Extra Preliminary Round
The Welfare Ground, 17 August 2014
1-0 Max Leonard (48)
2-0 Reuben Jerome (50)
2-1 Samuel Jerome (og, 58)
Att: 165
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3,75

 

Next game: 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough
Previous game: 16.08.2014: Louth Town v Grimsby Borough

More pics

 

 

 

 

Lørdag 16.08.2014: Louth Town v Grimsby Borough

 

Jeg forsynte meg fra Ibis-hotellets varme frokostbuffet før jeg nydusjet og fjong kunne traske bort til Sheffield stasjon for å sette meg på 09.10-toget til Cleethorpes. Mens vi beveget oss østover (vel, først litt nordøstover og deretter østover) duppet jeg litt innimellom en nøyere kikk på gårsdagens kampprogram fra Staveley. Etter en time og tre kvarter kunne jeg stige av og gå de fem minuttene fra Cleethorpes stasjon opp til Isaac’s Hill, der jeg hadde booket rom på et B&B ved navn Claydens. Jeg var meget tidlig ute og hadde egentlig kun planer om å kaste fra meg bagen for å sjekke inn senere etter retur fra dagens fotballkamp, men den trivelige verten kunne fortelle at han allerede hadde rommet klart til innsjekking.

 

Jeg stresset snart av gårde igjen for å rekke neste tog tilbake til Grimsby Town stasjon. Den korte togturen tok noen få minutter, og jeg unnet meg en pint på puben The Yarborough Hotel mens jeg benyttet meg av deres WiFi. Denne dagen hadde jeg planlagt å besøke Louth Town, og via Twitter hadde jeg fått beskjed om å ta kontakt med deres klubbsekretær Rick. I følge min gamle Belfry-kompis Mark, som er fra Grimsby, kjører man fra Grimsby ned til Louth på en snau halvtime. Men bussen kjører selvsagt en ordentlig melkerute, og bruker drøye 50 minutter til busstasjonen i Louth. Jeg tømte omsider glasset og gikk for å finne bussholdeplassen rett rundt hjørnet utenfor Abbeygate Shopping Centre, der buss nummer 51 skulle plukke opp klokka 12.46. Den var i rute, og snart var jeg på vei sørover mot Louth, som er en koselig liten markedsby med drøyt 15 000 innbyggere.

 

Da vi hadde kommet oss ut av Grimsby og kjørte gjennom det «nord-Lincolnshirske» landskap forsto jeg snart hva Mark hadde ment med melkerute, da bussen snart dreide av for å kjøre gjennom en rekke små landsbyer på sin vei sørover. Men etter snaue 50 minutter kunne jeg omsider hoppe av utenfor Cordeaux School, et par stopp før byens busstasjon. Herfra hadde jeg 20 minutters gange ned til Park Avenue, der Louth Town holder til. Blant annet ved hjelp av mitt abonnement på det eminente bladet Groundtastic hadde jeg funnet ut at klubben sannsynligvis vil flytte på seg i nær fremtid og at Park Avenue snart vil være historie. Det var en tungtveiende grunn til at det ble min utvalgte destinasjon denne dagen, og snart svingte jeg til høyre ned Park Avenue der jeg etter et øyeblikks knoting fant riktig oppkjørsel til Park Avenue Stadium.

 

Det kostet £4 for inngang, men med en times tid til avspark hadde fortsatt ikke dagens kampprogram ankommet, så jeg la i stedet umiddelbart ut på min runde rundt banen. Jeg kom inn på den ene langsiden, der det store mursteinsbygget jeg hadde sett fra parkeringsplassen er anleggets eneste bygning. Inngangspartiet er rett ved siden av denne, og jeg startet min runde ved å dreie til venstre, vekk fra dette bygget. Over på den nærmeste kortsiden er det ingen fasiliteter, og kun såkalt hard standing.

 

Det er tilfellet også på bortre langside, og som ved de to kortsidene blir anlegget her omkranset av et nokså vaklevorent tregjerde. Midt på denne langsiden står det også rett på utsiden av gjerdet et høyt stillas som kikker over gjerdet, og som har en plattform som fungerer som utkikkspost. Det er uvvist hva slags funksjon denne konstruksjonen normalt har, men det hang i det minste et svart og hvitt Louth Town-flagg på dette stillaset. Også på bortre kortside er det kun hard standing, og deler av det ytre gjerdet er her erstattet av en vegg av vegetasjon i form av buskas og trær.

 

Tilbake på langsiden der jeg hadde kommet inn, domineres anlegget av det store nevnte bygget som huser alt som er av fasiliteter på Park Avenue. Det strekker seg i underkant av halve banens lengde, og står midt på langsiden. Foran på bygget finner man anleggets eneste tribune(r) i form av betongtrinn med benkerader innstallert. Foran her er også de nokså små laglederbenkene, og denne tribunen er spesiell i den forstand at spillertunnelen mellom de to laglederbenkene gjør at man ikke kan gå fra den ene siden av tribunen til den andre uten å benytte seg av en grind ut til banen på hver side av laglederbenkene. Men på hver ende av dette bygget har man trapper opp til andre etasje hvor man finner klubbhusets ganske store bar, og via denne kan man gå fra den ene siden til den andre. Herfra har man også panoramautsikt over banen, og det vil ikke overraske meg om mange velger å se kampene herfra.

 

Programmene hadde nå ankommet, og jeg byttet £1 mot et eksemplar før jeg forserte trappa opp til baren i andre etasje. Her fikk jeg kvinnemennesket bak baren til å fiske frem en boks Strongbow fra kjøleskapet, og £2 fattigere kunne jeg sette meg ned for å bla litt i programmet som ikke var altfor tjukt, men som likevel hadde det vesentligste av informasjon og et par interessante spalter. Etter en røykepause spurte jeg etter Rick slik jeg hadde lovet, og noen minutter senere kom klubbsekretæren for å ønske sin norske gjest velkommen. Han ville gjerne høre mer om min rundreise, og tok billedlig talt hatten av for mitt program og min reiserute. Selv var jeg mer interessert i å høre litt om hans forventninger for sesongen, og før han måtte løpe av gårde for å passe noen av sine plikter for kampdagen rakk han å gi meg et kort innblikk i disse.

 

Louth Town spiller i Northern Counties East League Division One (non leagues step 6, og nivå 10 totalt), og hadde startet sesongen forrykende med å slå en av de forventede tittelkandidatene, Eccleshill United, hele 6-0 – og det attpåtil på bortebane! Nå forventet riktignok Rick at Eccleshill United ville komme langt sterkere utover i sesongen, da flere av spillerne deres kom tilbake etter sommerferie. Deres spillerstall består nemlig av hovedsakelig amerikanske studenter med stipend på Richmond International Academy i Leeds. Dessuten hadde de vel kanskje ikke helt summet seg etter at deres manager Lee Duxbury overraskende sa opp sin stilling få dager før seriestart. Men uansett var det en svært sterk seier av Louth Town, og Rick håpet at de ville kunne være med å kjempe i toppen, der han i tillegg til Eccleshill også så for seg lag som Shirebrook Town og ikke minst AFC Emley, som hadde hatt en solid sesongstart og ledet tabellen etter seier i begge sine to kamper så langt med en imponerende målforskjell på 11-2.

 

Louth skulle nå imidlertid spille sin andre kamp, og kunne med storseier overta tabelltoppen. Og i en treningskamp kun to uker tidligere hadde The White Wolves, som Louth-laget kalles, knust dagens motstander Grimsby Borough hele 7-0. Det var vel kanskje litt optimistisk å forvente tilsvarende i dag, men det faktum at Grimsby Borough faktisk ble stiftet (i 2003) på en pub i nettopp Louth er et interessant poeng i forhold til dette oppgjøret. For Grimsby Borough sin del hadde de startet sesongen alt annet enn imponerende, ved å tape hele 1-8 på hjemmebane for AFC Emley. Da morgendagen ville ha det til at et besøk hos nettopp AFC Emley ventet, bød denne helgen på en fin anledning til å sammenligne Louth og Emley, og kanskje få svar på om det var Grimsby Borough som var dårlige eller AFC Emley som var sterke.

 

Det nærmet seg avspark, og jeg forsøkte forgjeves å få tak i lagoppstillingene. Her ble de ikke delt ut på stensiler, og heller ikke skrevet opp på en tavle slik man gjerne ser nedover i pyramiden. Min redningsmann ble Rick, som var opptatt nede ved laglederbenkene. Han bød meg gå opp i baren og finne en mappe i kofferten hans, der jeg skulle være kar om å finne lagoppstillingene. Jeg følte meg ikke helt komfortabel med å rote rundt i hans koffert, men her har man i det minste tiltro til sin sine besøkende..

 

Jeg fant om ikke annet hjemmelagets lagoppstilling idet Rick kom for å høre om jeg hadde funnet «den skjulte skatten». Han kom plutselig på at han hadde lånt bort arket med bortelagets lagoppstilling til manager Paul Walden, og før jeg rakk å komme med innvendinger hadde han strenet av gårde mot garderobene for å hente det til meg. Jeg nøyde meg med å ta et bilde av de to slik at jeg hadde navnene for hånden, og takket ham hjertelig for hjelpen før jeg med få minutter til avspark tok oppstilling til den ene siden for tribunen.

 

Mange hadde nok regnet med enveiskjøring fra Louth Town sin side, men den forventede kvalitetsforskjellen var ikke særlig tydelig i et lokaloppgjør som startet ganske tregt og med få sjanser. Det var mest spill på midtbanen, og begge lag slet offensivt med de avgjørende pasningene. Lee Croft skjøt like over for hjemmelaget, men over halve omgangen var spilt før keeperne ble satt på prøve. Gjestene kunne tatt en noe overraskende ledelse etter en halvtime, da Rob Bryant ble flott spilt gjennom av David Deane. Bryant løp fra sin oppasser, men med keeper Craig Wherry på vei ut traff ikke hans avslutning målet. Vertene hadde etter dette noen tilløp til gode angrep, men så var det dette med den avgjørende siste pasningen da.. Det var i det hele tatt en nokså sjansefattig første omgang som ebbet ut med 0-0 foran 114 tilskuere.

 

Pausen ble tilbragt i baren, der jeg gikk til innkjøp av en ny boks Strongbow, samt en bacon & sausage bap (£2,50). Dessverre kunne de bak disken meddele at de ikke hadde flere pins igjen, men jeg hadde ikke til hensikt å la det legge noen demper på mitt besøk. I stedet spurte jeg ut Rick om temaet flytting og nytt stadion, og han kunne bekrefte at så var tilfelle. Imidlertid har de ikke fått godkjent planene ennå, og man vil etter alle solemerker spille her på Park Avenue i hvert fall frem til sommeren 2016. Da håper de å kunne ha klart et nytt stadion ved et industriområde i byens nordlige utkant.

 

Jeg kunne selv se plantegningene i baren, og det er snakk om et anlegg med en sittetribune med plass til 125 tilskuere, samt to mindre ståtribuner som hver vil kunne huse 75 tilskuere. Dessverre inkluderer planene også kunstgress. Park Avenue vil selges til et firma som ønsker å bygge 98 boliger her, og dette er årsaken til at Sport England har protestert mot stadionsalget. De mener at tapet av et gressareal som huser to naturgressbaner ikke vil kunne erstattes av en enkelt kunstgressbane utenfor sentrumskjernen i byens nordlige utkant. Den som lever får se..

 

Hjemmelaget startet andre omgang i et noe høyere tempo, men slet fortsatt med å spille seg frem til de helt store sjansene. Inntil det 52. minutt.. Da fikk gjestene kun halvveis klarert etter en dødball, og innlegget fra Liam Wright ble på bakerste stolpe headet tilbake av kaptein Carl Martin. Jamie Coulson hadde en enkel oppgave med å sette ballen i mål til 1-0. Men de som regnet med at slusene nå ville åpne seg ble nok litt overrasket, for gjestene la om til to på topp og skapte faktisk flere farligheter og episoder der hjemmefansen nok hadde hjertet i halsen. To ganger måtte Louth-keeper kaste seg så lang han var for å hamle opp med gode frispark fra Rob Bryant. Men det unge Borough-laget klarte aldri å få hull på byllen, og uten å imponere nevneverdig sikret vertene seg sin andre seier av to mulige.

 

Gjestene hadde kjempet tapert med sitt unge lag, der to av tre debutanter kun var 16 år, og de virket noe skuffet over at deres innsats ikke hadde blitt belønnet med i hvert fall ett poeng. Managerparet Steve Newby og Nigel Fanthorpe innrømmet da også at deres målsetning for sesongen først og fremst var å unngå eventuelt nedrykk, og det kan når sant skal sies bli tøft nok (vel og merke dersom det i det hele tatt blir noen som rykker ned denne sesongen). Men om The Wilderness Boys fortsetter å vise en slik innsats som i dette derbyet, skal de ha en fair sjanse. Louth-spillerne virket nesten like skuffet, og selv om de var fornøyde med seier og tre poeng, irriterte de seg over egen innsats og mente de kan langt bedre – noe de helt sikkert også kan.

 

Jeg begynte etter hvert å gjøre meg klar til å spasere tilbake til bussholdeplassen, men før jeg kom så langt tok Rick ordet i plenum og lurte på om noen av spillerne kunne gi den norske groundhopperen skyss til busstasjonen. Jeg kunne der og da sunket i jorda, men om ikke annet fikk Rick en av spillerne til å slippe meg av der da han uansett skulle forbi den veien. Jeg takket for meg og ønsket lykke til, og spilleren (som det viste seg ikke hadde spilt dagens kamp da han hadde kommet hjem fra ferie kvelden før) slapp meg som avtalt av ved Louth bussholdeplass. Jeg takket for skyssen og tok snart fatt på melkeruta tilbake til Grimsby. Synd at jernbanestasjonen i Louth ble nedlagt i 1970..

 

Etter en ny og lengre pitstop på Yarborough Hotel begynte jeg å vurdere å kanskje unne meg en tur ut på livet i Cleethorpes, som skal ha et meget bra uteliv som langt overgår det i Grimsby. Spesielt talte jeg på knappene da jeg på 20.39-toget fra Grimsby Town ble sittende sammen med en feststemt jentegjeng som skulle ut på livet i Cleethorpes. Men fornuften seiret til tross for at det var lørdag, og allerede like etter klokka 21 lå jeg i hotellsenga med en bok og fjernkontrollen til TV-en. Kanskje begynner man bare å bli gammel..

 

English ground # 191:
Louth Town v Grimsby Borough 1-0 (0-0)
Northern Counties East League Division One
Park Avenue, 16 August 2014
1-0 Jamie Coulson (52)
Att: 114
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic
Previous game: 15.08.2014: Staveley Miners Welfare v Worksop Town

More pics

 

 

 

 

Fredag 15.08.2014: Staveley Miners Welfare v Worksop Town

 

Etter frokost var det på tide å forlate Polygon Villas og Southampton, og jeg hadde valgt meg ut toget med avgang klokka 09.15 fra Southampton Central. Cross Country sitt tog mellom Bournemouth og Manchester var som vanlig et mareritt, og på her er det godt man har erfaring med stolleken fra familieselskaper i barndommen, da man gjerne må hoppe fra sete til sete etter hvert som de blir ledige eller reserverte på forskjellige strekninger. Det vil si, dersom man er heldig nok til å finne et ledig sete i det hele tatt.

 

Jeg har etter hvert en del erfaring med denne ruten, og opplever konstant overfylte tog der passasjerer må stå i midtgangen og ute i togets «vestibyler». Spesielt ille er det rundt turistbyen Oxford, der det alltid er mange som skal på. Men til tross for mine erfaringer med disse avgangene har tydeligvis ikke Cross County sett problemet. I hvert fall er det tilsynelatende det de forsøker å overbevise passasjerene om, der de til stadighet med tilgjort overraskelse beklager de overfylte togene og ubehaget det medfører. Kanskje burde de heller snart ta et hint og heller hekte på et par ekstra vogner!

 

Det får være utblåsningen for denne gang, men etter at vi forlot Oxford var frustrasjonen så stor at jeg rett og slett valgte å hoppe av i Banbury i stedet for å bli med til Birmingham New Street, hvor jeg egentlig skulle byttet tog. Nå ble det i stedet 20 minutters venting i Banbury, på et direktetog til Sheffield derfra. Dette var også en Cross Country avgang (til Newcastle), men viste seg heldigvis å by på langt mindre trengsel og en langt behageligere reise. Rundt klokka kvart på to ankom jeg Sheffield, der jeg nok en gang hadde valgt meg byens Ibis-hotell som base.

 

Jeg hadde ikke før sjekket inn før himmelen åpnet seg fullstendig, men etter hvert dristet jeg meg til å haste den korte veien opp til Bankers Draft for å få meg litt fôr mens jeg ventet på at regnet skulle avta. Etter at jeg hadde slukt mitt lille lunsj og glasset med Stowford Press var tømt, hadde det blitt redusert til yr, og jeg hastet derfor ned til Sheffield stasjon for å ta den rundt ti minutter lange togturen ned til Chesterfield. Der fant jeg etter fem minutters gange frem til bussholdeplassen på Brewery Street, og snart kunne grinebiteren av en bussjåfør skysse meg i retning Staveley, der jeg denne dagen skulle besøke Staveley Miners Welfare, og etter et kvarter på bussen kunne jeg stige av på Market Street i Staveley.

 

Regnet hadde fulgt meg ned fra Sheffield, og mens jeg satt på bussen hadde det vært et konstant skybrudd med voldsomme mengder vann som falt ned over det østlige Derbyshire. Derfor søkte jeg igjen tilflukt med en pint på Tilly’s Tavern – en pub stappfull av Chesterfield-effekter. Staveley ligger like øst for Chesterfield, og som fotballklubbens  navn vitner om har dette vært et samfunn der gruvedriften har vært alfa og omega. Men som med metallindustrien og smelteverket som var her har de fleste gruvene nå vært stengt en god stund. Det er vel nærliggende å tro at mange av de drøyt 15 000 innbyggerne i disse dager jobber i Chesterfield eller Sheffield.

 

Da jeg tømte glasset hadde regnet heldigvis stoppet igjen, og jeg kunne snart spasere den korte veien ned Inkersall Road. Her spiller Staveley Miners Welfare på stadionet som deler navn med den nevnte veien som går forbi på utsiden, og jeg så det snart på min høyre hånd. Allerede fra utsiden ser man at anlegget er veldig blått og hvitt, der alt er malt i blå og hvite vertikale striper. Jeg gikk over parkeringsplassen og med drøyt halvannen time til avspark betalte jeg meg inn med £5. Programmene hadde foreløpig ikke kommet, så jeg bestemte meg for å ta en runde rundt banen imens.

 

Jeg kom inn på den ene kortsiden som ligger ut mot veien som har gitt anlegget sitt navn. Bak mål er det her en ståtribune som jeg nå hadde på min høyre hånd. Den er selvsagt malt i blå-hvite striper, og har klubbens navn i forkant på taket. Her er det også en spillertunnel for spillerne som kommer ut fra garderobene som befinner seg i bygget bak denne tribunen. Jeg kom altså inn på anlegget mellom denne tribunen og klubbhuset som befant seg på min venstre hånd. Også her, som overalt ellers på Inkersall Road, har man vært rause med malingen, så det burde heretter være unødvendig å påpeke at absolutt samtlige konstruksjoner på Inkersall Road har de hvite og blå stripene! Bygget som huset baren fremsto ellers som temmelig moderne fra utsiden, men i denne omgang passerte jeg inngangen og fortsatte min runde rundt banen, med klokka.

 

Langsiden til venstre har kun en eneste konstruksjon, og det er ingen tribune, men snarere en snodig toetasjes bygning som er mye høyere enn den er bred. Tower Bar er et godt navn, for nede har man en tea bar. I etasjen over virket det derimot som om det var blant annet speakeren som holdt til, og opp hit tar man seg via en trapp i bakkant av bygget. Bortsett fra dette er det ingenting på denne langsiden bortsett fra masse såkalt hard standing. På midten av bortre kortside er det en ståtribune som ved første øyekast er ganske lik den på motsatt ende av banen. Denne er flankert av betongtrinn under åpen himmel, samt mer hard standing i forkant.

 

På den siste langsiden finner man anleggets eneste sittetribune, og denne er igjen flankert av klassiske små ståtribuner i form av betongtrinn under åpen himmel. Nå skal det sies at jeg i første omgang ikke kom lenger på min runde enn til nederst på den første langsiden jeg gikk opp, for i hjørnet der nede fant jeg Rob (mannen bak bloggen The 66 POW), som kjente meg igjen og ropte meg over. Han er involvert i klubben, og var nå en av flere som var i full gang med å forsøke å fjerne en stor mengde vann fra dette hjørnet av banen med koster og mopper, men han ville nå ta meg med for å introdusere meg for klubbformannen.

 

På veien til klubbhusets bar kunne Rob fortelle at dommeren allerede hadde sett på banen og sagt at han ville ta en ny kikk med en halvtimes tid til avspark. Og da Rob ikke turte å garantere kamp, begynte jeg å frykte litt for en uventet avlysning denne fredagskvelden i midten av August. Det var rundt tre timer med kraftig regn tidligere på dagen som hadde sørget for en heftig dam i det ene hjørnet av banen, og selv om Rob mente de skulle klare å fjerne det vannet som nå lå der i tilfredsstillende grad, var det imidlertid meldt mer regn utover kvelden (dette kom heldigvis ikke). Inne i baren ble jeg introdusert for en kar som sto bak baren ikledd treningsdrakt, og dette viste seg å være formann Terry Damms som også fungerer som kasserer.

 

Jeg kan ikke helt se for meg Roman Abramovich betjene en av barene på Stamford Bridge ikledd treningstøy, men Staveley Miners Welfare fremsto som usedvanlig ujålete og meget vennlig. Her er man jordnære, og formannen hevdet at ambisjonene for sesongen forfriskende nok var å ha det moro i hver eneste kamp. Muligheten for en eventuell søknad om opprykk til step 4 avfeide han umiddelbart, og hevdet at de uansett ikke er gode nok. Han hevdet også at den første pinten var på huset, og jeg takket høflig ja til en pint Strongbow. Jeg fikk høre at også kampprogrammet hadde kommet, og etter å ha byttet £1,50 mot et eksemplar satt jeg meg ned for å bla litt i den interessante blekka mens jeg lesket strupen.

 

Staveley Miners Welfare spiller i Northern Counties East League Premier Division, og de som har fulgt med litt vil kanskje vite at også dagens motstander Worksop Town nå hører hjemme der etter en dramatisk sommer. I juni offentliggjorde Worksop-eieren Jason Clark at han trakk seg tilbake, og uten hans økonomiske støtte så klubben ingen annen utvei enn å trekke seg fra Northern Premier League, der de var et av topplagene i Premier Division og senest våren 2014 spilte playoff om opprykk til Conference North.. Man fryktet en stund at en av verdens eldste klubber skulle gå konkurs, men man klarte å samle inn nok penger til å holde klubben gående. For øvrig er den Worksop-fødte golfstjernen Lee Westwood nå en av klubbens sponsorer, og klubben forsøkte senere å trekke tilbake sin oppsigelse til NPL. Det var imidlertid for sent, og de måtte i stedet nøye seg med å søke medlemskap i Northern Counties East League, der de altså har fått innpass med en helt ny tropp som det var stor usikkerhet rundt.

 

Mens jeg sto på «terrassen» utenfor baren traff jeg også på flere kjentfolk. Først i form av Matlock Town supporteren John «Pieman» Lawton, som selvsagt anbefalte paiene i matutsalget før vi snakket litt rundt hans forventninger for Matlock Town denne sesongen. Snart traff jeg også på Russell Cox (mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer) som hadde tatt turen opp med en kompis. Det var i det hele tatt en god del groundhoppere som hadde valgt Inkersall Road som destinasjon denne fredagskvelden, og blant disse var også en Peterborough-supporter som jeg tidligere har møtt, men som jeg ikke er kar om å huske navnet på.

 

Selv om de to klubbene nå spiller i samme liga og divisjon, var det denne kvelden FA Cupen det dreide seg om. Det virker som om mange her hjemme tror at verdens eldste og gjeveste cupturnering starter med tredje ordinære runde da klubbene fra Premier League kommer inn; eller kanskje første ordinære runde, som er den første runden som inkluderer klubber fra Football League. Men faktum er at FA cupen starter langt tidligere i sesongen, med både fire kvalifiseringsrunder og til og med to “førkvalifiseringsrunder”, slik at det allerede er spilt seks runder når de første FL-klubbene kommer inn, og hele åtte runder når de store plastklubbene fra PL kommer inn. Disse tidlige rundene er nå for meg det mest interessante stadiet av sesongens FA Cup, før interessen gjerne daler i takt med de små non-league klubbenes exit og de store klubbenes dominans.

 

Jeg fikk omsider fullført min runde rundt banen, og fulgte Piemans råd ved å betale rimelige £2,20 for en steak pie med mushy peas. Skikkelig fotballmat, og det smakte fortreffelig. I baren fikk jeg byttet £3 for en pin og ytterligere 2,50 for en ny pint Strongbow før jeg slo av en prat med et par av de fremmøtte Worksop-supporterne. De var veldig usikre på hva de skulle forvente denne sesongen med en totalt ny spillerstall under manager Mark Shaw, men selv om de mente det kunne bli tøft å umiddelbart kjempe om tittel og opprykk, håpet de å kunne kjempe i toppen. Da anså blant annet Bridlington Town som en potensiell tøff utfordrer, og advarte også mot et Shaw Lane Aquaforce som skal satse friskt. De så ellers frem mot nye kamper mot den lokale rivalen Retford United, som man banedelte med en stund under eksiltilværelsen fra hjembyen.

 

NCEL hadde sesongåpnet helgen før, og Staveley Miners Welfare hadde startet med hjemmetap 1-4 for nevnte Bridlington Town i sin eneste kamp så langt. Worksop Town på sin side hadde spilt to kamper og vunnet begge – en borteseier 3-2 over Armthorpe Miners Welfare som ble fulgt opp med 5-3 hjemme over Liversedge. En spiller som hadde markert seg, og som man forventet ikke ville bli lenge på dette nivået, var den 18 år gamle spissen Andre Johnson. Han hadde blitt signert fra Derby County, og hadde scoret fire mål på de to kampene. Kanskje var det kun i kraft av navnet, men jeg hadde inntrykk av at mange som meg holdt Worksop som en liten favoritt denne kvelden. Et bortemøte med Rainworth Miners Welfare fra NPL 1 South (step 4 og altså nivået over) ventet for vinneren av kveldens dyst, og det var snart på tide å ta oppstilling utenfor da lagene var i ferd med å entre banen.

 

Det var vertene som startet best og styrte kampen de første 20 minuttene. Ellis Wall skjøt like over, mens Jack Watts tvang frem en god redning av Worksop-keeper Ben Gathercole. Ryan Damms er sønn av formann Terry, og hadde en god mulighet da han headet utenfor fra god posisjon. Sakte men sikkert kom også gjestene inn i kampen, og Mitch Husbands sto for deres første sjanse da hans avslutning tvang frem en benparade fra Welfare-keeper Steven Hernandez. Returen ble plukket opp av Andre Johnson, men hans blanding av avslutning og innlegg gikk gjennom hele feltet og til side for mål.

 

Da vi passerte halvspilt omgang var det gjestene som hadde tatt over som det førende laget, og keeper Hernendez måtte snart i aksjon igjen da Andre Johnson spilte vegg med Husbands og avsluttet på mål. Hernandez fikk slått til corner, men på den påfølgende headingen fra Jonathan Wafula måtte han ha hjelp av en forsvarer som fikk blokkert. Samspillet mellom gjestenes to spisser, Husbands og Johnson, syntes allerede å fungere bra, så her kan det bli virkelig sving på sakene når man kommer enda lenger ut i sesongen og de blir enda bedre kjent med hverandre. Og det var igjen etter fint samspill de to imellom at Johnson skjøt like over. I tilleggstiden holdt Worksop på å ta ledelsen på en corner. Luke Shiels headet på mål, men en forsvarer fikk reddet på streken kort tid før dommeren blåste for pause.

 

0-0 var vel kanskje greit etter første omgang. Welfare hadde startet klart best, mens Worksop var det beste laget i den andre halvdelen av omgangen, og hadde tross alt hatt de største sjansene. Jeg hadde sett første omgang i selskap med blant annet Pieman og Russell, men benyttet nå pausen til å grave litt mer i situasjonen rundt Worksop Town. Ikke minst var jeg nysgjerrig på fremtidsutsiktene hva gjelder spill på Sandy Lane, der man de siste sesongene har vært leietakere på sin egen hjemmebane.

 

Da de omsider fikk flytte hjem dit var det jo som leietaker hos Worksop Parramore (tidligere Parramore Sports og Sheffield Parramore) som hadde kjøpt Sandy Lane. Nå har Worksop Parramore slått seg sammen med Handsworth FC og dannet den nye klubben Handsworth Parramore, med planer om å flytte hjem til sin opprinnelige hjemby Sheffield. Handsworth FCs hjemmebane oppfyller imidlertid ikke kravene for spill på dette nivået, og mens man bygger et nytt stadion vil de fortsatt spille på Sandy Lane. Men hva skjer den dagen de flytter til Sheffield? Hvem vil overta Sandy Lane? Og vil Worksop Town kunne spille der?? Worksop-supporterne jeg snakket med kunne imidlertid ikke gi noe svar på dette, og visste ikke mer om dette enn jeg gjorde. Det er jo ingen heldig situasjon, og en slik sak kan fort bli en ting som fester seg i bakhodet og som gjør at man stadig går rundt i uvisse.

 

Ute på banen i Inkersall Road startet i hvert fall tigrene fra Worksop andre omgang slik de hadde avsluttet den første. Etter flott forarbeid av Alex Pursehouse avsluttet Johnson i tverrliggeren, og jeg sto med en følelse av at det kun var et tidsspørsmål før gjestene tok ledelsen. I stedet var det vertene som tok ledelsen ti minutter ut i omgangen etter at tidligere Worksop-spiller Ellis Wall snappet opp en feilpasning fra Sam Liversidge, og alene med keeper Gathercole straffet han sin gamle klubb ved å sette ballen i mål til 1-0.

 

Sju minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen etter flott forarbeid av Ryan Damms, og fra hans pasning kunne Jordan Eagers plassere ballen i mål nede i bortre hjørne. 2-0 etter 63 minutter, og nå virket lufta å gå helt ut av The Tigers. Welfare spilte nå med ny selvtillit og kontrollerte kampen, og det nærmeste Worksop kom redusering var et skudd fra Tom Elliott som ble blokkert til en corner. I stedet kunne vertene økt ytterligere, og kun en takling i siste liten fra Jonathan Wafula hindret Michael Trench i å komme alene med keeper. Spissen Jack Watts var også nære på å øke, men da hans skudd traff tverrliggeren endte det til slutt med hjemmeseier 2-0. Manager James Collivers gutter hadde avansert til neste runde der Rainworth Miners Welfare ventet, og formann Terry Damms jublet over de £1500 fra det engelske fotballforbundet som tilfaller vinnerne i cupens Extra Preliminary Round.

 

Det ble tid til en ekstra pint før jeg omsider takket for meg, ønsket hjemmefolket lykke til i neste runde, og gikk for å rekke 22.11-bussen tilbake til Chesterfield. Slik rakk jeg også 22.43-toget til Sheffield, der jeg unnet meg en pint på Sheffield Tap rett ved siden av stasjonen. Og tilbake ved Ibis-hotellet var det fortsatt liv også på puben Norfolk Arms vegg i vegg, så en siste pint ble inntatt der før jeg trakk meg tilbake til hotellsenga. Det hadde vært en fin dag, og Staveley Miners Welfare var et usedvanlig trivelig bekjentskap.

 

English ground # 190:
Staveley Miners Welfare v Worksop Town 2-0 (0-0)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Inkersall Road, 15 August 2014
1-0 Ellis Wall (56)
2-0 Jordan Eagers (63)
Att: 371
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 16.06.2014: Louth Town v Grimsby Borough
Previous game: 14.08.2014: Eastleigh v Aldershot Town

More pics