Lørdag 23.08.2014: Ipswich Town v Norwich City

 

Jeg hadde vært redd for at jeg med såpass lite søvn skulle forsove meg, men da alarmen ringte på et «ukristelig» tidspunkt, kom jeg meg heldigvis straks opp og kunne konstatere at klokka viste 04.40! Etter et kjapt morgenstell snek jeg meg ut fra The Dalesman Hotel og trasket gjespende den korte veien opp til Darlington stasjon, der 05.18-toget til London ble varslet å være i rute. Etter kun drøyt fire og en halv times søvn valgte jeg å driste meg til en ekstra blund på veien sørover. Heldigvis våknet jeg som bestilt et lite kvarter før vi ankom Peterborough, der jeg hoppet av for å bytte tog. Etter snaut tre kvarter på Peterborough stasjon kunne jeg omsider stige ombord på toget til Ipswich, og da det både var endestasjon og min destinasjon for dagen, kunne jeg trygt lukke øynene og duppe av igjen.

 

Klokka halv ti våknet jeg opp idet vi stoppet på Ipswich stasjon, og jeg kunne stabbe meg ut av stasjonen. Jeg hadde booket rimelig rom på Bridge Guest House, og gikk de få meterne ned veien og under jernbanebrua som sannsynligvis har gitt etablissementet sitt navn, før jeg straks krysset over for å få slengt fra meg bagasjen. Den unge asiaten som åpnet var høflig nok og tok imot bagen som han sa han ville bære opp på rommet mitt når det var klart. Og dermed for jeg av gårde igjen, der jeg krysset elven Orwell og beveget meg mot sentrum.

 

Denne dagen var det klart for det heftige Old Farm oppgjøret, der erkerivalene Ipswich Town og Norwich City skulle barke sammen til kamp om poeng i Championship. Kampen ble tidlig flyttet til tidlig avspark klokka 12.15, og da det utgjorde en fin mulighet for å besøke både Ipswich Town og Ipswich Wanderers på en og samme dag, var det ikke noe å lure på. Man skulle jo dessuten tro at dersom man først skal besøke Portman Road, ville Old Farm oppgjøret være et interessant kampvalg i så måte. Og da jeg i løpet av forrige Englandstur noen uker i forveien først fikk ringt og bestilt billett (£32, takk!) til tross for restriksjoner, var dette det som var starten på planleggingen av denne lengre turen.

 

Ipswich er en av Englands eldste byer, og med sine rundt 135 000 innbyggere – og ytterligere snaue 50 000 i drabantbyer og omland – er det den største byen i Sufolk. Hjemmefolket hauser selv opp «bondeknøl»-stempelet, og landbruk og landbruksrelatert industri har da også hatt – og har fortsatt – en viktig posisjon i byen og distriktet. Til tross for at klokka ikke engang hadde slått 10 glass, var nå allerede snuten på plass i et temmelig stort antall som stadig vokste. Da jeg saumfarte nettet etter overnattingssteder lurte jeg på om Riverside Hotel hadde lagt ned hotelldriften, men da jeg ruslet over den nevnte broen over Orwell kunne jeg se at en mengde bortesupportere i gult og grønt i hvert fall festet høylytt nede på deres uteservering. Selv hadde jeg kurs mot Portman Road for å ta en tidlig kikk rundt banen. Grunnet blant annet snut, veisperringer og masse folk brukte jeg imidlertid noe lengre tid på min utvendige runde rundt anlegget enn jeg hadde regnet med, men jeg hadde slett ikke dårlig tid.

 

Utenfor anlegget står det statuer av to manager-legender for både Ipswich Town og det engelske landslaget. Ved hjørnet av Cobbold Stand (tidligere Portman Stand) og Sir Bobby Robson Stand står statuen av Sir Alf Ramsey, mens Sir Bobby Robson er å se langs Portman Road utenfor langsiden Cobbold Stand. Jeg fikk også stukket hodet innom klubbsjappa for å kjøpe meg en pin til min samling, før jeg fant ut at tiden var moden for å oppsøke en pub for å unne meg dagens første pint og oppleve litt pre-match stemning. Av de aktuelle serveringsstedene falt valget på Drum & Monkey i nærliggende Princes Street.

Drum & Monkey er når sant skal sies ingen klassisk pub, men snarere en bar. Og en norsk bekjent Ipswich-supporter og groundhopper som jeg traff ved mitt besøk hos Cheltenham Town for snart to år siden så jeg ikke noe til. Han ga beskjed om at han var på enten Drum & Monkey eller The Black Horse, så jeg går ut fra at han valgte sistnevnte. Men for alt jeg vet kan han ha vært inne på Drum & Monkey også, for her ble det virkelig sild i tønne i den grad at det faktisk ble rent slitsomt! Er det kanskje alderen som begynner å tynge? Vi får ikke håpe det.. Stemningen var i hvert fall høy blant Town-fansen som så frem mot Old Farm oppgjøret etter tre sesonger uten møter med erkefienden fra Norfolk.

Etter to pints i plastglass, minus det som ble skvulpet ut i trengselen, var jeg fornøyd og gikk utenfor. Dørvaktene hadde tydeligvis stengt for ytterligere gjester, med en kø for å komme inn og begge lokalene fylt opp til randen, men jeg hadde uansett fått min dose og tuslet i stedet tilbake mot Portman Road med en drøy halvtime til avspark. Utenfor byttet jeg £3 mot et kampprogram av typisk god Football League standard – glossy og flott utseende og tjukt og fullstappet med forskjellig stoff…men samtidig med lite stoff som faktisk interesserer undertegnede voldsomt i disse dager. Jeg hadde kjøpt billett til nederste nivå av Bobby Robson Stand, der hjemmefolket lager mest rabalder, og fant plassen min ut på siden mot West Stand (som jeg fortsatt velger å kalle den til tross for at den de siste tiårene har blitt «belemret» med en rekke forskjellige sponsornavn, slik tiden dessverre tydeligvis krever).

Portman Road domineres til en viss grad av de to kortsidene, der de to nye tribunene speiler hverandre og rager over langsidene. Både der jeg sto på Sir Bobby Robson Stand, og på Sir Alf Ramsey Stand på motsatt kortside, er det snakk om moderne og nokså anonyme toetasjes tribuner der det øvre nivået er større enn det nedre. Disse ble åpnet med ett års mellomrom rett etter årtusenskiftet, og er langt nyere enn tribunene på de to langsidene. Cobbold Stand har også to nivåer, i tillegg til en rad med VIP-bokser. Og til høyre for der jeg sto har West Stand tre nivåer, og også denne har en rad med VIP-bokser. Langsidene har da også mer karakter enn sine to nye motparter – kanskje grunnet blant annet deres mer gammeldagse tak, men jeg skulle gjerne vært her da Portman Road fortsatt hadde sine gamle klassiske ståtribuner.

Ipswich Town hadde startet ligasesongen med hjemmeseier over Fulham, før to bortekamper hadde gitt ett poeng etter tap i Reading og uavgjort mot Birmingham City. Gjestene på sin side hadde tapt åpningskampen borte mot Wolverhampton Wanderers, mens de deretter reiste seg med hjemmeseire over «Udinese-reservene» fra Watford samt Blackburn Rovers. Bortefansen vil naturlig nok ha forhåpninger om umiddelbar retur til Premier League, men Championship blir nok igjen tøff både i topp og bunn. Hva hjemmesupporterne gjaldt håpet de – om man skal tro min meget engasjerte sidemann – å kunne kjempe om playoff, og på den måten kjempe om opprykk til penge-ligaen alle higer etter å befinne seg i.

Jeg hadde sett frem til dette oppgjøret, og det var i hvert fall en heftig atmosfære inne på Portman Road. Og til min store glede viste det seg at de fleste på min tribuneseksjon valgte å stå slik at jeg kunne se kampen stående. Det var jo også med nettopp dette for øyet at jeg hadde bestilt min billett akkurat her, i håp om at det skulle være tilfelle. Forrige gang kanarifuglene hadde vært på besøk her hadde det endt med pinlig hjemmetap 1-5, men jeg hadde ingen tro på et slikt resultat i dag, og forventet en tett og jevn kamp et derby verdig, med Ipswich-spillere som spilte med 188% innsats og hjertet utenpå drakta.

Det startet da også ganske lovende for vertene som gikk ut i et høyt tempo, men de klarte ikke å spille seg frem til de helt store sjansene. Det ble med et par halvsjanser i regi av David McGoldrick og Daryl Murphy, men om Norwich hadde problemer innledningsvis, dro de tross alt kanskje nytte av et lengre opphold i spillet da deres forsvarer Ryan Bennett måtte ut med skade meget tidlig for å erstattes av Javier Garrido. For etter et kvarters tid hadde gjestene tydeligvis begynt å finne ut av spillet til The Tractor Boys.

Halvsjanser for Lewis Grabban og Steven Whittaker var kanskje et signal om hva som skulle komme, for etter drøyt halvspilt omgang tok de gule og grønne ledelsen etter at en corner kun ble klarert ut til Alexander Tettey, som headet ballen inn i feltet igjen. Slik jeg oppfattet situasjonen ble offsiden opphevet av hjemme-forsvarer Christophe Berra som lå nede etter en duell, og mens hjemmelaget stoppet opp for å kikke på linjemannen kunne Lewis Grabban heade inn 0-1. Hans fjerde mål på fire kamper etter overgangen fra AFC Bournemouth i sommer. Det hadde ligget i kortene noen minutter, da Ipswich virket å la bortelaget ta over styringen av midtbanen, og selv om vertene inn mot pause forsøkte å presse frem en utligning var det noe halvhjertet over de, og hverken McGoldrick, Cole Skuse eller den gamle Reading-kjenningen Jay Tabb klarte å treffe mål med sine avslutninger.

Dermed sto det 0-1 til pause, og siden det hverken fristet med dårlig øl i plastglass til nytelse under en tribune eller overprisede oppskrytte paier uten stort av tilbehør, valgte jeg å bli sette meg ned å vente på andre omgang. Jeg skal jo ikke slakte serveringen ved Portman Road uten å ha prøvd, men man vet gjerne hva man får i Football League, og jeg har etter hvert blitt svært bortskjemt i non-league! Ipswich presset i starten av andre omgang, men jeg syntes de virker noe tannløse, selv om jeg ikke før hadde tenkt den tanken før spissen Dayl Murphy misbruke en stor sjanse da han headet utenfor fra meget god posisjon etter et innlegg fra Tabb.

Slik sjansesløsing hadde i hvert fall ikke hjemmelaget råd til, og de holdt på å bli straffet umiddelbart da Grabban et lite minutt senere fikk et vanvittig rom å boltre seg i. Han satt fart rett mot mål, men hans avslutning gikk like over målet til hjemmekeeper Dean Gerken. Grabban hadde i løpet av de neste minuttene ytterligere to store sjanser, der han først så sitt skudd reddet av Gerken, for deretter å komme alene med keeperen, men en dårlig touch gjorde at han fikk for skrått hold etter å ha passert Gerken.

Norwich stormet nå i angrep gang på gang, og hjemmelaget skal prise seg lykkelig over at det fortsatt kun sto 0-1. Men på et eller annet vis klarte de å holde seg inne i kampen, og Town-manager Mick McCarthy gjorde med snaue 20 minutter igjen et trippelbytte. Vertene tok seg da også litt sammen igjen mot slutten, da de presset på for utligning. Men det ville seg ikke offensivt for The Blues, og kanarifuglene kunne juble over tre poeng. I motsetning til sin motpart McCarty har Norwich-manager Neil Adams selv erfaring fra Old Farm oppgjørene som spiller for de gule og grønne, og hans reaksjon ved full tid vitnet om at det i hvert fall for noen av aktørene nede på banen fortsatt betyr noe.

Dette var nemlig min innvending i ettertid av det jeg må innrømme var et skuffende derby. Når sant skal sies virket det nesten som om det kun var på tribunen og for supporterne at dette var en spesiell kamp. For en som har har opplevd flere av øyrikets heftigste rivaliseringer i lavere divisjoner, var det som utspilte seg på banen en liten nedtur, og ikke minst var jeg i så måte skuffet på Ipswich Towns vegne (eller var muligens dette noe urettferdig ovenfor Ipswich, som tross alt møtte et Norwich som nok har en bedre stall og med latterlige summer paraply-penger fra den hersens Premier League?). Manager McCarthy kan skrive så mange ord han vil i kampprogrammet om at spillerne har blitt klar over oppgjørets betydning for supporterne. Men det reiser et betimelig spørsmål:

Hvordan kan man i dagens moderne toppfotball forvente at spillere uten den minste lokale, regionale eller til og med nasjonale tilknytning skal kunne forstå betydningen slike heftige tradisjonsrike rivaliseringer har for lokalbefolkning og fans? Der det tidligere sto lokal stolthet på spill, og selv de ikke-lokale spillerne visste de måtte prestere i disse kampene om de skulle få tjene sin (den gang langt mer beskjedne) lønn i klubben, består gjerne spillertroppene i dag av såkalte journeymen blottet for lojalitet, og som er fornøyd så lenge de får sjekken med sin enorme ukelønn som gjerne tar oss vanlige dødelige flere år å tjene opp.

Ikke minst gjelder det den uheldige invasjonen av utenlandske spillere (og eiere og managere), for hvilket grunnlag har en franskmann, afrikaner, italiener eller sør-amerikaner for å forstå en lokal rivalisering i en engelsk provins? De bryr seg ikke om hva motstanderen heter, og en rivalisering vil nok for dem kun være en vanlig kamp på lik linje med alle de andre kampene. Når det blir for mye av dette i et lag, vil noen si at klubben da er i ferd med å miste sin sjel og ikke lenger representerer lokalsamfunnet de en gang representerte, men snarere blitt redusert til en business. Men slik har dessverre dagens moderne toppfotball blitt, og dette er dessverre en “forbannelse” de i stor grad har bragt over seg selv.

Vi har dessverre ikke lenger noe som heter klubbspillere, slik tilfellet var tidligere da spillere gjerne spilte mesteparten av eller hele sin karriere for en og samme klubb. Og i forhold til en minkende intensitet i tradisjonelle rivaliseringer er nok dette hovedgrunnen. I dag skifter spillerne gjerne klubb hyppigere enn mange skifter på senga, og en spiller som en uke hevder at Real Madrid har vært hans livslange drøm hevder uka etter det alltid har vært hans ønskedrøm å spille for Manchester United eller Chelsea eller Manchester City eller Arsenal eller Liverpool eller…(?)!! De kysser klubblogoen på drakta én helg, for så å kysse klubblogoen til deres største rival helgen etter. Med slike spillere/lykkejegere på laget sier det seg selv at de tradisjonelle rivaliseringene ikke vil kunne bety stort for de som faktisk er ute på banen. Og ikke minst: den vanvittig mengden av disse hersens låne-overgangene som man i disse dager ser i fotballen hjelper heller ikke akkurat! Kanskje er det på tide å gjeninnføre den strengere grensen på antall lånespillere man kan bringe inn i løpet av en sesong, og i tillegg også innføre en grense for hvor mange spillere man kan låne ut!

Disse siste avsnittene var på ingen måte myntet spesielt på Ipswich Town, men forestillingen som hadde vært noe tammere enn jeg forventet fikk meg til å tenke over dette på generelt grunnlag. Men om ikke annet slapp jeg heldigvis å se Tettey score! Jeg er glad jeg var til stede på Portman Road denne dagen, men skal ikke legge skjul på at tankene under deler av kampen allerede hadde begynte å gå i retning Ipswich Wanderers, dit jeg nå skulle. I løpet av turen hadde jeg ved flere anledninger fått høre rosende omtale av både klubben og deres herlige stadion, og det som ved planleggingen av turen var ment å være desserten etter hovedretten, ble nå i stedet sett frem til som hovedretten etter forretten. Og med det forlot jeg Portman Road for å finne en taxi til Humber Doucy Lane.

 

English ground # 198:
Ipswich Town v Norwich City 0-1 (0-1)
Championship
Portman Road, 23 August 2014
0-1 Lewis Grabban (24)
Att: 25 245
Admission: £32
Programme: £3
Pin badge £3

Next game: 23.04.2014: Ipswich Wanderers v Thetford Town
Previous game: 22.08.2014: Tow Law Town v Esh Winning

More pics