Mandag 31.08.2015: Wokingham & Emmbrook v Binfield
Mens jeg befant meg på dagens andre kamp i Staines, hadde jeg vært heldig nok til å komme i snakk med en kar som tilbød meg skyss fra Staines til Twyford, og etter rundt 35 minutter kunne jeg takke ærbødigst for turen. Dermed rakk jeg også 17.58-toget fra Twyford, og allerede klokka 18.13 kunne jeg stige av i Henley-on-Thames tidligere enn planlagt. Ikke at denne kampen hadde vært planlagt allerede fra starten, for i likhet med kampen i Staines var dette en plan B, da min kveldskamp opprinnelig skulle vært Haringey Borough v Barkingside. Det oppgjøret ble imidlertid utsatt da Barkingside (som banedeler hos Ilford) hadde fått sin FA Cup-kamp denne helgen flyttet til søndag – altså dagen før. Og da man ike spiller kamp to dager på rad, var det bare å se seg om etter alternativ.
Det hadde ikke vært spesielt mye å velge i av kveldskamper, og eneste alternativ som lot seg kombinere med resten av mine planer for dagen var kampen mellom Wokingham & Emmbrook og Binfield. Wokingham banedeler denne sesongen hos Henley Town, som jeg besøkte på min påsketur i 2013, men det var ikke meg imot med en revisit – spesielt ikke ettersom jeg har flere «Reading-kompiser» som holder til i Wokingham, og noen av de er tidligere Wokingham Town-fans som nå også følger den nye klubben Wokingham & Emmbrook. Min kompis Marc Bonner fikk jeg ikke tak i, men Paul Brown ga tidlig beskjed om at han hadde tenkt seg dit. Samtidig ble jeg kontaktet av min groundhopper-kjenning Gordon McQuade som uten å vite hvor jeg hadde base denne dagen tilbød seg å kjøre meg tilbake til hotellet etter kamp.
Henley-on-Thames ligger helt sørøst i grevskapet Oxfordshire, helt inntil grensen til Berkshire. Her ligger den langs Themsens bredder, en drøy norsk mil nordøst for Reading. Henley hadde på 1600- og 1700-tallet gode inntekter fra produksjon av glass og malt, samt handel med korn og ull. I tillegg gjorde elven det mulig å frakte både tømmer og korn til London. Henley er et verdenskjent senter innen idretten roing, som er en stor sport i området, med Themsen som åsted for en rekke regattaer av ulik lengde. Fra byens togstasjon valgte jeg å spasere langs Themsens bredder, og kunne virkelig se med selvsyn hvor idyllisk det er her. Etter tjue minutters slentring langs elvepromenaden kom jeg til slutt til stedet der Mill Lane går opp til høyre, og snart befant jeg meg på utsiden av fotballstadionet med samme navn.
Wokingham & Emmbrook ble i 2004 stiftet ved en sammenslåing av Wokingham Town og Emmbrook Sports. Sistnevnte var en klubb som spilte i Reading League (i dag Thames Valley Premier League), mens Wokingham Town var en langt mer navngjeten klubb med lang fartstid i Isthmian League. Der spilte de seg på begynnelsen av 1980-årene opp i ligaens Premier Division, og deres beste ligasesong var 2. plass i Isthmian Premier våren 1990. To år tidligere hadde de også spilt seg frem til semifinalen i FA Trophy. I 1995 rykket de ned fra Premier Division, men de holdt seg i Isthmian League frem til sammenslåingen i 2004, da den nye klubben startet opp i Hellenic League Division One East.
Wokingham Towns hjemmebane Finchampstead Park ble i 1999 solgt da klubben desperat trengte penger for å overleve, og etter dette har både Town og den nye klubben banedelt med andre klubber. Både hos Windsor & Eton, Flackwell Heath, og Bracknell Town har man vært gjester, før man reurnerte til spill på Lowther Road i hjembyen. Det anlegget mangler imidlertid både flomlys og tribunefasiliteter for å oppfylle kravene for spill på step 5, og da The Satsumas (et kallenavn som gjerne forkortes til The Sumas) forrige sesong gikk mot opprykk til Hellenic League Premier Division, tok klubbledelsen affære og inngikk en avtale med banedeling hos Henley Town. Det dreier seg i utgangspunktet om en 18 måneders avtale mens klubben skal forsøke å trylle frem en akseptabel kamparena i hjembyen. Men da må det nok nettopp magi til, for det har sannelig vist seg lettere sagt enn gjort så langt. Etter å ha tilbragt mesteparten av tiden siden 1999 i en eksiltilværelse, er mange supportere i ferd med å gi opp, men det skal altså vurderes hvorvidt man kan installere flomlys og en moderne sittetribune på Lowther Road, eller eventuelt bygge et nytt stadion et annet sted i Wokingham.
I samtaler med opprørte kompiser med tilhold i byen, har jeg imidlertid i årevis hørt om endeløs frustrasjon over lokalpolitikerne som synes svært lite lysten på å ha en fotballklubb i byen. De har flere ganger forkastet søknader om både flomlys og diverse forslag til nytt stadion, og ikke minst blir nye planer av denne typen alltid møtt med store protester fra beboere fra middelklassen (Wokingham er en nokså posh by) som frykter at et fotballstadion i umiddelbar nærhet til deres bopel automatisk vil føre til voldsomme opptøyer og hooligans som herjer gatelangs i forbindelse med hver eneste kamp. Slik jeg oppfatter det føler man altså at lokalpolitikerne i en årrekke har motarbeidet Wokingham Town og senere Wokingham & Emmbrook, og i så måte var det flere av mine kompiser som syntes det var nærmest sjokkerende å se ordføreren paradere rundt på Madejski Stadium både før og etter vårens finale i Reading Senior Cup som om han var den store helten i det som var klubbens fjerde strake triumf(!) i turneringen man for øvrig også vant i 2009. Det er i det hele tatt en fortvilet situasjon, og jeg har hørt mange tvile på om klubben noen gang vil returnere til hjembyen, men det sies at håpet er det siste som dør.
Det var over en time til kampstart, men allerede var det hektisk aktivitet ved inngangspartiet, der jeg ankom i det en liten gruppe groundhoppere fikk beskjed om at kampprogrammet ikke var helt klart ennå. Jeg betalte meg inn med rimelige £3 og entret det nokså enkle anlegget. Mill Lane er nokså enkel å beskrive, der man kommer inn på den ene kortsiden, og hvor tilskuerfasilitetene er å finne på langsiden som man umiddelbart får foran seg på venstre side. Her står på den ene banehalvdelen en liten moderne sittetribune med noen seterader, og bortenfor dette står klubbhuset. Ellers er det hard standing som gjelder, og mange steder står man også rett på gresset – slik som på bortre langside, der man også finner laglederbenkene. Jeg inntok klubbhusets bar og kjøpte en pint Strongbow til £3,30. Over biljardbordet sto representanter for klubbledelsen og stiftet kveldens kampprogram for harde livet.
Jeg fikk etter hvert byttet £1 mot et eksemplar, og kunne konstatere at The Sumas sto med skuffende 1-1-5 etter sju ligakamper i Hellenic Premier, og den eneste seieren hadde kommet borte mot lokalrival Bracknell Town. Da min kompis Paul Brown ankom like etter, hevdet han da også at målsetningen var å i første omgang holde plassen for å på sikt etablere seg igjen i divisjonen. Motstander var Binfield, som på sin side kun hadde spilt fire ligakamper, og som sto med 2-1-1. De har de siste sesongene vært et fast innslag på den øvre tredjedelen av tabellen, og manager Roger Herridge håpet å kunne være med i toppen også i år. Regjerende mester Flackwell Heath takket som kjent nei til opprykk etter å til slutt ha blitt plassert i Southern 1 South & West, og blir igjen hyppig nevnt blant favorittene. Nevnt i den anledning ble også andre klubber som Highmoor Ibis og Highworth Town.
Det var tidlig klart at det ville bli en godt besøkt kamp, og da Gordon McQuade ankom med en halvtimes tid til avspark, var man visst allerede utsolgt for kampprogram. Jeg traff også på en annen groundhopper jeg etter hvert kjenner godt; nemlig Bournemouth-karen Vinny, som nå har flyttet til Richmond-on-Thames og dermed tilbød meg skyss tilbake til Feltham. Det var jo egentlig på hans vei hjem, og dermed slapp også Gordon den lange kjøreturen. Jeg hadde etterlyst min Wokingham-kompis Marc Bonner, men Paul Brown kunne fortelle at han var på ferie i utlandet. Bonners foreldre var imidlertid til stede, og jeg slo av en prat også med de mens vi ventet på at lokaloppgjøret skulle sparkes i gang foran det som etter hvert viste seg å være 172 betalende tilskuere.
Hos vertene hadde manager-duoen Dan Bateman og Matt Eggleston en utfordring med mange fravær, men Sumas klarte seg bra i en første omgang som var en ganske jevn og sjansefattig affære. De var også nærmest scoring da en av spissene fikk foten på et skummelt innlegg, men Moles-keeper Nathan Silver vartet opp med en glimrende refleksredning. Det oransje og svarte hjemmelaget hadde flere lignende halvsjanser med skumle innlegg som suste gjennom feltet uten at noen fikk en fot på ballen. Gjestenes beste sjanser før pause kom i form av skudd fra Brad Brown og Liam Ferdinand, men etter en omgang der vertene muligens var ørlite bedre, var det fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben.
Det var altså ikke helt ufortjent da Sumas tok ledelsen kun et par minutter ut i andre omgang. Etter et flott raid på høyrekanten sendte Luke Scope ballen inn i feltet, og Craig Haylett styrte inn 1-0. Det virket imidlertid som om dette vekket Binfield, og etter at Ferdinand to ganger hadde fått skudd blokkert, kom utligningen fem minutter senere. Et innlegg ble bare halvveis klarert, og fra rundt straffemerket satt Lamin Sankoh inn 1-1. Kampen bølget nå frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Haylett, Scope og Chris Yeatman hadde muligheten for vertene, mens Brad Brown og innbytter Imani Likita var frempå for gjestene. Det gikk mot poengdeling da avgjørelsen falt med to-tre minutter igjen av ordinær tid. Binfield fikk et hjørnespark, og fra Josh Howells innlegg ble ballen headet i mål av Lewis Leonetti. Det sto 1-2, og Binfield hadde snudd kampen. Sumas kastet alle nærmest alle mann fremover på banen i jakt på utligning, men i stedet kunne Binfield satt spikeren i kista om de ikke hadde surret bort en kontring der de kom tre mann mot en forsvarer og keeper.
Dommeren blåste uansett av til Binfield-seier, og var vanskelig å ikke føle med hjemmelaget som hadde gjort en god kamp og nok hadde fortjent minst ett poeng. Jeg håper personlig at de klarer seg i divisjonen, for om det er en klubb som har kjempet i motgang de siste årene så er det The Sumas. Til tross for at utsiktene tydeligvis ikke er altfor lyse, er det kanskje også lov å håpe at de etter hvert vil kunne komme seg tilbake til hjembyen og et anlegg som oppfyller kravene til spill på dette nivået. Det var en del personer å ta farvel med, men sammen med Vinny forlot jeg etter hvert Mill Lane. Jeg ble sluppet av på motsatt side av veien for Travelodge-hotellet, takket Vinny for skyss, og inntok Wetherspoons-puben Moon on the Square ved siden av hotellet. Det hadde vært en lang dag med tre kamper, og selv om det hadde vært et puslespill der jeg måtte frem med både plan B, C og D, hadde det vært en fin dag.
Revisit:
Wokingham & Emmbrook v Binfield 1-2 (0-0)
Hellenic League Premier Division
Mill Lane, 31 August 2015
1-0 Craig Haylett (48)
1-1 Lamin Sankoh (53)
1-2 Lewis Leonetti (88)
Att: 172
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a
Next game: 01.09.2015: Glasshoughton Welfare v Hallam
Previous game: 31.08.2015: Staines Town v Hampton & Richmond Borough