Mandag 31.08.2015: Wokingham & Emmbrook v Binfield

Mens jeg befant meg på dagens andre kamp i Staines, hadde jeg vært heldig nok til å komme i snakk med en kar som tilbød meg skyss fra Staines til Twyford, og etter rundt 35 minutter kunne jeg takke ærbødigst for turen. Dermed rakk jeg også 17.58-toget fra Twyford, og allerede klokka 18.13 kunne jeg stige av i Henley-on-Thames tidligere enn planlagt. Ikke at denne kampen hadde vært planlagt allerede fra starten, for i likhet med kampen i Staines var dette en plan B, da min kveldskamp opprinnelig skulle vært Haringey Borough v Barkingside. Det oppgjøret ble imidlertid utsatt da Barkingside (som banedeler hos Ilford) hadde fått sin FA Cup-kamp denne helgen flyttet til søndag – altså dagen før. Og da man ike spiller kamp to dager på rad, var det bare å se seg om etter alternativ.

Det hadde ikke vært spesielt mye å velge i av kveldskamper, og eneste alternativ som lot seg kombinere med resten av mine planer for dagen var kampen mellom Wokingham & Emmbrook og Binfield. Wokingham banedeler denne sesongen hos Henley Town, som jeg besøkte på min påsketur i 2013, men det var ikke meg imot med en revisit – spesielt ikke ettersom jeg har flere «Reading-kompiser» som holder til i Wokingham, og noen av de er tidligere Wokingham Town-fans som nå også følger den nye klubben Wokingham & Emmbrook. Min kompis Marc Bonner fikk jeg ikke tak i, men Paul Brown ga tidlig beskjed om at han hadde tenkt seg dit. Samtidig ble jeg kontaktet av min groundhopper-kjenning Gordon McQuade som uten å vite hvor jeg hadde base denne dagen tilbød seg å kjøre meg tilbake til hotellet etter kamp.

Henley-on-Thames ligger helt sørøst i grevskapet Oxfordshire, helt inntil grensen til Berkshire. Her ligger den langs Themsens bredder, en drøy norsk mil nordøst for Reading. Henley hadde på 1600- og 1700-tallet gode inntekter fra produksjon av glass og malt, samt handel med korn og ull. I tillegg gjorde elven det mulig å frakte både tømmer og korn til London. Henley er et verdenskjent senter innen idretten roing, som er en stor sport i området, med Themsen som åsted for en rekke regattaer av ulik lengde. Fra byens togstasjon valgte jeg å spasere langs Themsens bredder, og kunne virkelig se med selvsyn hvor idyllisk det er her. Etter tjue minutters slentring langs elvepromenaden kom jeg til slutt til stedet der Mill Lane går opp til høyre, og snart befant jeg meg på utsiden av fotballstadionet med samme navn.

Wokingham & Emmbrook ble i 2004 stiftet ved en sammenslåing av Wokingham Town og Emmbrook Sports. Sistnevnte var en klubb som spilte i Reading League (i dag Thames Valley Premier League), mens Wokingham Town var en langt mer navngjeten klubb med lang fartstid i Isthmian League. Der spilte de seg på begynnelsen av 1980-årene opp i ligaens Premier Division, og deres beste ligasesong var 2. plass i Isthmian Premier våren 1990. To år tidligere hadde de også spilt seg frem til semifinalen i FA Trophy. I 1995 rykket de ned fra Premier Division, men de holdt seg i Isthmian League frem til sammenslåingen i 2004, da den nye klubben startet opp i Hellenic League Division One East.

Wokingham Towns hjemmebane Finchampstead Park ble i 1999 solgt da klubben desperat trengte penger for å overleve, og etter dette har både Town og den nye klubben banedelt med andre klubber. Både hos Windsor & Eton, Flackwell Heath, og Bracknell Town har man vært gjester, før man reurnerte til spill på Lowther Road i hjembyen. Det anlegget mangler imidlertid både flomlys og tribunefasiliteter for å oppfylle kravene for spill på step 5, og da The Satsumas (et kallenavn som gjerne forkortes til The Sumas) forrige sesong gikk mot opprykk til Hellenic League Premier Division, tok klubbledelsen affære og inngikk en avtale med banedeling hos Henley Town. Det dreier seg i utgangspunktet om en 18 måneders avtale mens klubben skal forsøke å trylle frem en akseptabel kamparena i hjembyen. Men da må det nok nettopp magi til, for det har sannelig vist seg lettere sagt enn gjort så langt. Etter å ha tilbragt mesteparten av tiden siden 1999 i en eksiltilværelse, er mange supportere i ferd med å gi opp, men det skal altså vurderes hvorvidt man kan installere flomlys og en moderne sittetribune på Lowther Road, eller eventuelt bygge et nytt stadion et annet sted i Wokingham.

I samtaler med opprørte kompiser med tilhold i byen, har jeg imidlertid i årevis hørt om endeløs frustrasjon over lokalpolitikerne som synes svært lite lysten på å ha en fotballklubb i byen. De har flere ganger forkastet søknader om både flomlys og diverse forslag til nytt stadion, og ikke minst blir nye planer av denne typen alltid møtt med store protester fra beboere fra middelklassen (Wokingham er en nokså posh by) som frykter at et fotballstadion i umiddelbar nærhet til deres bopel automatisk vil føre til voldsomme opptøyer og hooligans som herjer gatelangs i forbindelse med hver eneste kamp. Slik jeg oppfatter det føler man altså at lokalpolitikerne i en årrekke har motarbeidet Wokingham Town og senere Wokingham & Emmbrook, og i så måte var det flere av mine kompiser som syntes det var nærmest sjokkerende å se ordføreren paradere rundt på Madejski Stadium både før og etter vårens finale i Reading Senior Cup som om han var den store helten i det som var klubbens fjerde strake triumf(!) i turneringen man for øvrig også vant i 2009. Det er i det hele tatt en fortvilet situasjon, og jeg har hørt mange tvile på om klubben noen gang vil returnere til hjembyen, men det sies at håpet er det siste som dør.

Det var over en time til kampstart, men allerede var det hektisk aktivitet ved inngangspartiet, der jeg ankom i det en liten gruppe groundhoppere fikk beskjed om at kampprogrammet ikke var helt klart ennå. Jeg betalte meg inn med rimelige £3 og entret det nokså enkle anlegget. Mill Lane er nokså enkel å beskrive, der man kommer inn på den ene kortsiden, og hvor tilskuerfasilitetene er å finne på langsiden som man umiddelbart får foran seg på venstre side. Her står på den ene banehalvdelen en liten moderne sittetribune med noen seterader, og bortenfor dette står klubbhuset. Ellers er det hard standing som gjelder, og mange steder står man også rett på gresset – slik som på bortre langside, der man også finner laglederbenkene. Jeg inntok klubbhusets bar og kjøpte en pint Strongbow til £3,30. Over biljardbordet sto representanter for klubbledelsen og stiftet kveldens kampprogram for harde livet.

Jeg fikk etter hvert byttet £1 mot et eksemplar, og kunne konstatere at The Sumas sto med skuffende 1-1-5 etter sju ligakamper i Hellenic Premier, og den eneste seieren hadde kommet borte mot lokalrival Bracknell Town. Da min kompis Paul Brown ankom like etter, hevdet han da også at målsetningen var å i første omgang holde plassen for å på sikt etablere seg igjen i divisjonen. Motstander var Binfield, som på sin side kun hadde spilt fire ligakamper, og som sto med 2-1-1. De har de siste sesongene vært et fast innslag på den øvre tredjedelen av tabellen, og manager Roger Herridge håpet å kunne være med i toppen også i år. Regjerende mester Flackwell Heath takket som kjent nei til opprykk etter å til slutt ha blitt plassert i Southern 1 South & West, og blir igjen hyppig nevnt blant favorittene. Nevnt i den anledning ble også andre klubber som Highmoor Ibis og Highworth Town.

Det var tidlig klart at det ville bli en godt besøkt kamp, og da Gordon McQuade ankom med en halvtimes tid til avspark, var man visst allerede utsolgt for kampprogram. Jeg traff også på en annen groundhopper jeg etter hvert kjenner godt; nemlig Bournemouth-karen Vinny, som nå har flyttet til Richmond-on-Thames og dermed tilbød meg skyss tilbake til Feltham. Det var jo egentlig på hans vei hjem, og dermed slapp også Gordon den lange kjøreturen. Jeg hadde etterlyst min Wokingham-kompis Marc Bonner, men Paul Brown kunne fortelle at han var på ferie i utlandet. Bonners foreldre var imidlertid til stede, og jeg slo av en prat også med de mens vi ventet på at lokaloppgjøret skulle sparkes i gang foran det som etter hvert viste seg å være 172 betalende tilskuere.

Hos vertene hadde manager-duoen Dan Bateman og Matt Eggleston en utfordring med mange fravær, men Sumas klarte seg bra i en første omgang som var en ganske jevn og sjansefattig affære. De var også nærmest scoring da en av spissene fikk foten på et skummelt innlegg, men Moles-keeper Nathan Silver vartet opp med en glimrende refleksredning. Det oransje og svarte hjemmelaget hadde flere lignende halvsjanser med skumle innlegg som suste gjennom feltet uten at noen fikk en fot på ballen. Gjestenes beste sjanser før pause kom i form av skudd fra Brad Brown og Liam Ferdinand, men etter en omgang der vertene muligens var ørlite bedre, var det fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben.

Det var altså ikke helt ufortjent da Sumas tok ledelsen kun et par minutter ut i andre omgang. Etter et flott raid på høyrekanten sendte Luke Scope ballen inn i feltet, og Craig Haylett styrte inn 1-0. Det virket imidlertid som om dette vekket Binfield, og etter at Ferdinand to ganger hadde fått skudd blokkert, kom utligningen fem minutter senere. Et innlegg ble bare halvveis klarert, og fra rundt straffemerket satt Lamin Sankoh inn 1-1. Kampen bølget nå frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Haylett, Scope og Chris Yeatman hadde muligheten for vertene, mens Brad Brown og innbytter Imani Likita var frempå for gjestene. Det gikk mot poengdeling da avgjørelsen falt med to-tre minutter igjen av ordinær tid. Binfield fikk et hjørnespark, og fra Josh Howells innlegg ble ballen headet i mål av Lewis Leonetti. Det sto 1-2, og Binfield hadde snudd kampen. Sumas kastet alle nærmest alle mann fremover på banen i jakt på utligning, men i stedet kunne Binfield satt spikeren i kista om de ikke hadde surret bort en kontring der de kom tre mann mot en forsvarer og keeper.

Dommeren blåste uansett av til Binfield-seier, og var vanskelig å ikke føle med hjemmelaget som hadde gjort en god kamp og nok hadde fortjent minst ett poeng. Jeg håper personlig at de klarer seg i divisjonen, for om det er en klubb som har kjempet i motgang de siste årene så er det The Sumas. Til tross for at utsiktene tydeligvis ikke er altfor lyse, er det kanskje også lov å håpe at de etter hvert vil kunne komme seg tilbake til hjembyen og et anlegg som oppfyller kravene til spill på dette nivået. Det var en del personer å ta farvel med, men sammen med Vinny forlot jeg etter hvert Mill Lane. Jeg ble sluppet av på motsatt side av veien for Travelodge-hotellet, takket Vinny for skyss, og inntok Wetherspoons-puben Moon on the Square ved siden av hotellet. Det hadde vært en lang dag med tre kamper, og selv om det hadde vært et puslespill der jeg måtte frem med både plan B, C og D, hadde det vært en fin dag.

Revisit:
Wokingham & Emmbrook v Binfield 1-2 (0-0)
Hellenic League Premier Division
Mill Lane, 31 August 2015
1-0 Craig Haylett (48)
1-1 Lamin Sankoh (53)
1-2 Lewis Leonetti (88)
Att: 172
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 01.09.2015: Glasshoughton Welfare v Hallam
Previous game: 31.08.2015: Staines Town v Hampton & Richmond Borough

More pics

Mandag 31.08.2015: Staines Town v Hampton & Richmond Borough

Etter å ha startet dagen med et besøk hos Ashford Town (Mx), skulle jeg egentlig satt kursen mot Ascot for å se Ascot United, men der hadde kampen blitt avlyst da motstander Bracknell Town i stedet måtte spille omkamp i FA Cupen dagen etter. Etter å ha slitt med å finne en 15.00-kamp som erstatning, innstilte jeg meg først på å slå meg til ro med to kamper i stedet for tre denne dagen, men i løpet av kampen i Ashford bestemte jeg meg for et gjensyn med Wheatshead Park, der Staines Town skulle være vertskap for Hampton & Richmond Borough. Dermed gikk ferden med buss 203 til Staines, hvor jeg i nærheten av stasjonen fikk praiet en taxi og beordret drosjekusken i retning av Wheatsheaf Park.

Staines heter nå offisielt Staines-upon-Thames, etter at innbyggerne i 2012 stemte for å endre navn fra kun Staines. Den ligger ved Themsens bredder, 27 kilometer vest-sørvest for Charing Cross i sentrale London, og var tidligere en viktig skyss-stasjon på veien sørvestover fra London. Tidligere hørte Staines til det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, men da Greater London ble opprettet i 1965 ble mange av distriktene overført dit. Staines sorterer imidlertid nå under Surrey, der det ligger helt nord i grevskapet, i Spelthorne-distriktet. Dette er så absolutt en del av Londons pendlerbelte. Herfra er det heller ikke mange kilometerne opp til Heathrow Airport, og mange av de snaut 20 000 innbyggerne jobber da også der eller i London.

Vel fremme kunne jeg betale meg inn med £12, som jeg syntes var temmelig dyrt for step 3. På innsiden fikk jeg også byttet £2,50 mot et program, og selv om det var rundt tre kvarter til avspark, forkastet jeg raskt tanken om å ta en pint i klubbhusets bar. I stedet betalte jeg £3,20 for en bacon cheeseburger, siden jeg ikke hadde spist siden frokost. Deretter kunne jeg bla litt i programmet, som denne gang hadde et langt mer håndterlig A5-format snarere enn A4-formatet de hadde benyttet seg av ved mitt forrige besøk. Dagens visitt var altså ikke mitt første møte med Wheatsheaf Park, for på årets første dag i 2012 hadde jeg sett nøyaktig samme oppgjør, med den forskjellen at det da var et oppgjør i Conference South og ikke Isthmian League Premier Division.

Staines Town ble stiftet i 1892, og var i 1953 med å stifte Hellenic League, men forlot denne fem år senere for å spille i Spartan League, som for øvrig ble vunnet to år senere. Etter andreplass i 1971 tok de steget opp i den ikke lenger eksisterende Athenian League, men oppholdet der ble kortvarig. Da Isthmian League i 1973 opprettet en ny andredivisjon var nemlig Staines Town blant klubbene som fikk være med, og i sin andre sesong rykket de opp i Isthmian Leagues øverste divisjon.
Staines Town holdt seg i denne ligaen helt frem til 2009. For andre sesong på rad endte de på andreplass i Isthmian Premier, men mens de året før hadde tapt playoff-finalen på hjemmebane for AFC Wimbledon, tok de seg denne gang av Carshalton United med 1-0 i playoff-finalen, og sikret seg dermed opprykk til Conference South.

Der debuterte de med en 8. plass, og denne plasseringen ble kopiert i 2013/14-sesongen. Selv om det er historisk bestenotering med dagens ligapyramide, skal det for ordens skyld også nevnes at 9. plassen i Isthmian League i 1975/76 kom på et tidspunkt da Isthmian League var en av flere ligaer med sin toppdivisjon på nivå 5. Og når vi først er inne på 1970-årene, er det på sin plass å også nevne at Staines Town i 1975 vant den kortlevde turneringen Barassi Cup (1968-1976), som i utgangspunktet så vinnerne av den engelske og italienenske amatørcupen spille mot hverandre. Da FA Amateur Cup ble lagt ned i 1974 (og erstattet med FA Vase) ble det bestemt at den engelske representanten i stedet skulle være vinneren av Isthmian Leagues andredivisjon. I 1975 var det derfor Staines Town som møtte italienske Banco di Roma som de beseiret med 3-0 sammenlagt over to kamper, i det som var den nest siste utgaven av denne turneringen.

Tilbake i en nyere tid ble 2014/15-sesongen tøff allerede fra starten, og man klarte aldri å kopiere foregående sesong. I løpet av sesongen følte manager Marcus Gayle seg presset til å trekke seg, og klubben endte til slutt som jumbo og returnerte til Isthmian League. Nå har en av mine gamle Reading-helter, Nicky Forster, tatt over manager-roret, men han får ingen enkel jobb med å rykke direkte opp igjen til Conference South. Forrige gang jeg så de to klubbene spille i Staines, viste det seg å bli Hampton & Richmond Boroughs nedrykkssesong, til tross for at de knuste vertene i et aldeles ufyselig vær den dagen. Det skulle altså ta tre år før Staines fulgte etter, men nå var det igjen duket for «The Thames-side Derby». De to kubbene har nemlig en lang rivalisering med hverandre, og det satt jo en ekstra liten spiss på sakene.

Da Staines Town flyttet inn på Wheatsheaf Park i 1951, var det nærmest som om man befant seg i bakvendtland i forhold til hva vi opplever i dag, for den gang måtte nemlig et planlagt prosjekt med utbygging av et boligområde vike for å gi plass til et fotballstadion. Nå skal det nevnes at det var som følge av at geologiske undersøkelser avslørte at grunnen ikke var ideell for boligprosjektet, men likevel.. Hovedtribunen ble bygget i 1961, men Wheatsheaf Park fremstår i dag som langt mer moderne enn som så, og det har simpelthen bakgrunn i at man gjennomførte en total oppgradering på slutten av 1990-årene, da Staines Town måtte banedele to sesonger hos Chertsey Town mens man rustet opp Wheatsheaf Park. Dagens anlegg er ikke spesielt sjarmerende, og domineres av hovedtribunen – eller rettere sagt det store murbygget som hovedtribunen er bygget inntil (og som også huser klubbhuset og dets bar).

Denne tribunen er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant, og det er nederst på denne langsiden at man kommer gjennom inngangspartiet. Om ikke annet byr den på god utsikt over det som skjer på banen, uten visuelle hindringer som stolper eller søyler. På motsatt langside er den en ståtribune som strekker seg nesten hele banens lengde, og på begge sider av denne er det hard standing. På begge kortsidene er det også hard standing, og spesielt på West End er det trangt bak mål der husene ligger nokså tett på banen. Her var det tidligere et bygg som ga tak over hodet til de som sto på noen betongtrinn her, men dette ble fjernet da de i 1981 solgte deler av tomten. På motsatt kortside står en stor og nokså lite pen telekommunikasjons-mast som dominerer utsikten mot East End. Wheatsheaf Park benyttes for øvrig også av damelaget til Chelsea, som spiller sine hjemmekamper her.

Ved å bla litt i programmet kunne jeg se at Staines Town hadde startet ligasesongen med to seire, to uavgjorte og ett tap, samtidig som de også hadde benyttet anledningen til å slå ut dagens motstander av Isthmians ligacup tretten dager tidligere. Bortsett fra denne cupkampen hadde The Beavers på sin side startet med 2-3-1 i ligaen, og jeg mistenkte også en tett og jevn kamp. En Staines-supporter jeg vekslet et par ord med håpet at de kunne kjempe om opprykk og umiddelbar retur til Conference South, men modererte seg litt ved å poengtere at Isthmian Premier er en svært tøff divisjon, og at det kanskje må skje via playoff. Min gamle helt Fozzy på laglederbenken ville jeg naturlig nok ikke forstyrre altfor mye nå rett før kamp, men da han kommenterte Reading-drakta jeg tilfeldigvis hadde på denne dagen, benyttet jeg anledningen til å kjapt spørre om det sto i stil med hans egne ambisjoner. Han nikket samtykkende og slo fast at målet er opprykk, og at det egentlig er uvesentlig om det er som mester eller playoff-vinner. Samtidig slo han også fast at det blir tøft, og at han fortsatt jobber med å sette sitt eget preg på laget han tok over.

Innledningen var som ventet, men to rivaler som følte hverandre på tennene, men gjestene hadde de første tilløpene til farligheter. Jerome Federico var frisk, og hans skudd suste like over tverrliggeren til Swans-keeper Jack Turner. Etter et kvarter var det hans lagkamerat Charles Moone som fikk sitt skudd blokkert til corner, mens Ashley Lodge skjøt like utenfor på motsatt side. Første omgang vil imidlertid bli husket for en episode som skulle sette sitt preg på kampen og sørge for en noe senere kampslutt enn planlagt. Like etter at halvtimen var passert, landet nemlig Beavers-kaptein Kieran Murphy forkjært da han klarerte foran Ahmed Abdulla, og det skulle vise seg at han hadde slått skulderen ut av ledd. Det ble besluttet å ikke røre ham, men vente på ambulanse, og dermed ble det et stopp i spillet på hele 24 minutter mens vi ventet på sykebilen!

Både Fozzy og hans motpart Alan Dowson var opptatt av å holde sine spillere i bevegelse, og omsider kunne omgangen fortsette sterkt forsinket. Kampen bar nå dessuten preg av det lange avbrekket, og det var en tam affære frem til lagene gikk i garderoben med 0-0 på resultattavla. Selv hadde jeg begynt å bekymre meg over at forsinkelsen nå kunne stikke alvorlige kjepper i hjulene for min videre ferd etter kampen om jeg ikke kom meg raskt avsted i en taxi mot Staines stasjon. Tilfeldighetene ville ha det til at en kar jeg vekslet noen ord med i pausen skulle til Twyford, som var et av stedene der jeg måtte bytte tog, og han forbarmet seg over meg ved å tilby meg skyss direkte til Twyford stasjon, slik at jeg også slapp å dra med toget via Reading. Snakker om flaks! Mine plutselige bekymringer var nå like plutselig et vagt minne, og sammen med de 401 andre betalende tilskuerne kunne jeg i ro og mak se andre omgang sparkes i gang.

Gjestene hadde igjen et lite initiativ fra start, men det ble litt tamt foran mål, og de kunne fort blitt straffet ti minutter ut i omgangen. Ahmed Abdulla tok seg forbi Michael Kamara som skle på det våte underlaget, og var så godt som alene med Beavers-keeper Seb Brown. Brown kom imidlertid ut og fikk begrenset vinkelen nok til at Abdullas avslutning gikk like utenfor. Med tjue minutter igjen tok likevel vertene ledelsen etter klabb og babb i målgården. En corner ble slått inn, og to ganger ble ballen blokkert på streken før Pat Cox kjempet inn ledermålet for The Swans. 1-0, og lettelse hos Fozzy & Co på Staines-benken ved siden av meg.

The Beavers var imidlertid alt annet enn resignerte, og de brettet opp armene og skred til verket i jakt på utligning. De ble dog stangende mot hjemmelagets forsvar som lenge virket godt organisert, og da det tikket mot full tid virket det nytteløst. Men få sekunder inn i tilleggstiden ble Tom Jelley spilt frem av Joe Hicks. Jelley trakk seg innover i banen og sendte i vei et skudd som fant nettmaskene nede i hjørnet før Swans-keeper Turner. 1-1, og bortefansen bak mål jublet over det de trodde var ett poeng. Men deres helter ute på banen var ikke ferdig, og i kampens fjerde tilleggsminutt ble en høy ball headet tilbake mot eget mål av Swans-kaptein Joe O’Cearuill. Kanskje kan det beskrives som et slags headingens svar på sleivspark, for ballen falt ned hos Charles Moone, som kunne plassere ballen forbi keeper Turner, og fastsette sluttresultatet til 1-2. Igjen hadde jeg fått oppleve en solid dose drama sent i kampen.

Jeg kunne ikke annet enn å føle med Fozzy og hans gutter, men samtidig hadde gjestene kjempet hele kampen og aldri gitt opp, og i en nokså jevn kamp var de tross alt kanskje ørlite bedre totalt sett. Manager Forster var på laglederbenken alt annet enn fornøyd, der han fortvilte over personlige feil og dårlige avgjørelser i avslutningsfasen av kampen. Selv ble jeg snart bydd følge med min barmhjertige samaritan som skulle skysse meg til Twyford, og dermed forlot vi Wheatsheaf Park. To kamper var unnagjort denne dagen – nå gjensto kun den tredje og siste med avspark klokka 19.45.

Revisit:
Staines Town v Hampton & Richmond Borough 1-2 (0-0)
Isthmian League Premier Division
Wheatshead Park, 31 August 2015
1-0 Patrick Cox (71)
1-1 Tom Jelley (90+1)
1-2 Charles Moone (90+4)
Att: 402
Admission: £12
Programme: £2,50

Next game: 31.08.2015: Wokingham & Emmbrook v Binfield
Previous game: 31.08.2015: Ashford Town (Mx) v Chertsey Town

More pics

Mandag 31.08.2015: Ashford Town (Middlesex) v Chertsey Town

Siste mandag i august er ensbetydende med Bank Holiday Monday, og det betyr igjen at det man vil ha en fyldig fotball-meny med muligheter for både to og tre kamper om man er heldig. Flere ligaer har nemlig for vane å arrangere sine kamper med tidlig avspark denne dagen. Jeg hadde da også tidlig blinket meg ut en trippel i London og dens vestlige omegn, og den skulle starte med kamp hos Ashford Town (Mx) rett i nærheten av Heathrow Airport, før turen skulle gå videre til Ascot United ute i Berkshire. Tredje og siste kamp skulle være hos Haringey Borough i nord-London, men nå var det allerede klart at det måtte alternative planer til.

Jeg er meget glad i de tidlige rundene av FA Cupen, men denne gang hadde turneringen også stukket kjepper i hjulene for meg. Jeg hadde allerede en stund visst at Haringeys kveldskamp mot Barkingside hadde blitt utsatt fordi Barkingside (som nå banedeler med Ilford) hadde fått sin FA Cup-kamp flyttet til søndagen – dermed var det selvsagt uaktuelt med ny kamp allerede dagen etter. Og sannelig ble ikke også kampen i Ascot utsatt fordi motstander Bracknell Town i stedet måtte ut i omkamp i FA Cupen. Som erstatning for kveldskampen hadde jeg muligheten til å gjøre en ny visitt til Henley, der Wokingham & Emmbrook nå banedeler hos Henley Town, men det var ikke enkelt å finne en ettermiddagskamp som passet med de to andre kampene. Det å være groundhopper kan til tider være et temmelig utfordrende puslespill.

Jeg merket meg imidlertid at Bedfont Sports skulle ha kamp klokka 13.30, og om jeg stresset fra Ashford Town i taxi ville jeg rekke det. Det fikk være en midlertidig plan B, og nydusjet og fjong gikk jeg ut i regnet for å kjøpe frokost fra Asda-sjappa ved siden av hotellet. Med smørbrød og juice i veska lot jeg buss H25 frakte meg opp til Hatton Road, der de to Bedfont-klubbene holder til rett ved siden av hverandre. Jeg tok meg inn på Bedfont Sports’ hjemmebane The Recreation Ground, der jeg kikket meg rundt mens flyene fra Heathrow dundret forbi. Bedfont-klubbene ligger nemlig kun et par hundre meter fra en av rullebanene på Heathrow, og det var konstant larm fra fly som enten landet eller tok av fra den store flyplassen.

Mens jeg befant meg der inne fikk jeg en tweet fra Bedfont Sports som minnet meg på at dagens kamp var utsatt fordi motstander AFC Hayes hadde omkamp i FA Cupen også de. Det hadde gått meg hus forbi, og nå begynte det å se virkelig stygt ut for min trippel. Samtidig begynte nedbøren også å øke til høljregn, og jeg jogget raskt bort for å ta en kikk også på The Orchard – hjemmebanen til Bedfont & Feltham. Der kom jeg meg imidlertid ikke innenfor portene, og derfor oppsøkte jeg bussholdeplassen på utsiden for å sette kursen mot åstedet for dagens første kamp. Ashford Town hadde i det minste ikke fått sin kamp utsatt, og snart kom buss nummer 203 som skulle ta meg et stykke av veien.

Ashford er som en drabantby til London å regne, men ligger nesten helt og holdent i grevskapet Surrey, mens den nordligste delen såvidt stikker inn i Greater London. Ashford hørte innunder det tidligere grevskapet Middlesex, og kalles gjerne Ashford, Middlesex for å skille den fra ikke minst Ashford i Kent. Dette er utvilsomt en del av Londons pendlerbelte, men mange av de rundt 28 000 innbyggerne jobber også ved Heathrow eller i Thames Valley. Etter 7-8 minutter kunne jeg takke sjåføren for skyss og hoppe av der hvor Long Lane går ned fra Bedfont Road. Jeg spaserte nedover førstnevnte, og dreide snart til venstre inn på Short Lane der jeg snart fikk innkjørselen til Ashford Towns hjemmebane på min venstre hånd.

Klubben ble under navnet Ashford Albion stiftet i 1958, og tok navnet Ashford Town seks år senere. De spilte seg opp via Hounslow & District League og Surrey Intermediate League (Western) før de i 1983 var med å stifte Surrey Premier League – en liga som i 2003 ble spist opp av Combined Counties League. Det var da også nettopp Combined Counties League som ble klubbens neste stopp da de tok steget opp i 1990. Samtidig tok de offisielt navnet Ashford Town (Mx) for å skille klubben fra Ashford United i Kent (som i 2011 uansett ble reformert som Ashford United). The Tangerines etablerte seg raskt i toppen av Combined Counties League, og da de våren 2000 vant ligatittelen for femte gang på seks år, valgte de å takke ja til opprykk til Isthmian League.

Etter å ha blitt flyttet over til Southern League, rykket de opp til Premier Division i 2006, og ble da flyttet tilbake igjen til Isthmian League. Der tilbragte de fire sesonger i Premier Division, med 6. plassen i 2008 som beste plassering, før de rykket ned igjen to år senere. Våren 2014 rykket de ned igjen, og er dermed tilbake i Combined Counties League. Etter tredjeplass forrige sesong vil de nok ganske sikkert være blant klubbene som denne sesongen kjemper om tittelen, og de vil ganske sikkert ha ambisjoner om en retur til step 4. Jeg må innrømme at de også var undertegnedes favoritt til tittelen denne sesongen, samtidig som de er en klubb som en stund har fascinert meg litt uten at jeg kan forklare hvorfor.

Nå skulle jeg imidlertid få stifte bekjentskap med Ashford Town (Mx), og jeg gikk for å betale meg inn. Jeg registrerte imidlertid at klubbhusets bar entres fra utsiden, så etter at karen i telleapparatene fortalte at dagens kampprogram fortsatt ikke hadde ankommet, valgte jeg å først stikke en tur innom den lille baren. Det var rundt tre kvarter til avspark klokka 11.30, men det var foreløpig kun et par fremmøtte. Innimellom telefonoppringningene fra personer som grunnet regnet (som nå hadde avtatt en god del) lurte på om det ville bli kamp, hadde betjeningen tid til å servere meg en pint Strongbow til £3,30. En av klubblederne svarte plutselig på telefonen, og samtalen hørtes svært besynderlig ut da han ga røret til kvinnemennesket som også betjente baren. Det viste seg at det hadde bltit avholdt disco her på lørdagskvelden, og nå ringte det en dame for å spørre om de hadde funnet tennene hennes!!

Man kan jo ikke annet enn å spørre seg hvordan det i det hele tatt er mulig å gå fra løstenner/gebiss, for så å etterlyse de to dager senere. En ting er å gå fra briller etc, men man skulle tro man merket at man ikke hadde med seg tennene sine! Dette ble selvsagt gjenstand for mye latter i lokalet, og det er virkelig mye rart man skal oppleve på sine rundreiser i det herlige non-league universet. Snart kom også dagens kampprogram, og jeg betalte £1 for et eksemplar som jeg satt meg ned for å studere nærmere. Jeg vurderte kjapt en pint til før kampstart, men det var såpass tidlig at jeg nøyde meg med en brus før jeg omsider gikk for å betale med inn med £8 – en noe stiv pris på step 5 vil jeg nok kanskje påstå.

Det var altså klar for ligakamp i Combined Counties League Premier Division, der Ashford Town hadde hatt en strålende start ved å vinne samtlige fire kamper så langt. Samtidig hadde de også tatt seg til første kvalifiseringsrunde i FA Cupen ved å slå ut Wellingborough Town og AFC Kempston Rovers, og skulle nå gjeste Hoddesdon Town i neste runde (en kamp de for øvrig tapte 1-3). The Tangerines vil imidlertid få tøff motstand, og foran seg på tabellen hadde de to andre klubber som også hadde til gode å avgi poeng. Hanworth Villa hadde også fire seire, mens Hartley Wintney hadde spilt fem kamper og vunnet samtlige. Dette hadde hjemmefansen bitt seg merke i, og spesielt sistnevnte ble trukket frem som en av de som man forventet ville by på tøffest kamp om tittelen, sammen med klubber som Epsom & Ewell og Camberley Town.

Dagens motstander var den lokale rivalen Chertsey Town, som tidligere var en lokal storhet da de på midten av 1960-årene satset profesjonelt med spill i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League. Noen vil vite at de også har lang fartstid i Isthmian League bak seg, og de var der et fast innslag i perioden 1984-2006. Siste forsøk på step 4 endte i 2014 med nedrykk etter tre sesonger i Southern League Division One Central, og forrige sesong måtte det benådning til for å hindre et andre strake nedrykk til Division One. Også denne sesongen hadde de startet svakt med kun ett poeng på de fire første kampene i ligaen, samtidig som de hadde benyttet helgen til å bli slått ut av FA Cupen med 1-4 hjemme for Kidlington. Om vertene hadde forhåpninger om opprykk, var det altså neppe tilfelle med Chertsey Town.

Ashford Towns hjemmebane Short Lane ble åpnet i 1964, og har offisielt navnet Robert Parker Stadium. Den entres via inngangspartiet på den ene langsiden, ved siden av klubbhuset. På denne langsiden er det to nokså moderne ståtribuner, mens hovedtribunen er å finne på motsatt langside. Den har sitteplasser til rundt 100 personer, og også laglederbenkene står på denne langsiden. Ellers er det stort sett hard standing, med unntak av et lite parti med fire-fem lave betongtrinn rett bak mål på kortsiden Short Lane End. På motsatt ende av banen er det på utsiden av anlegget noen enorme tanker som er ganske dominerende, og disse inneholder blant annet flybensin til flyene på Heathrow. Det er ikke vanskelig å høre at man befinner seg nær Heathrows sydlige rullebane, og når man ser over mot bortre langside, kan man se en mengde fly som letter og tar av fra Heathrow en liten kilometer lenger nord.

Det var tidlig klart at Chertsey Towns slagplan var å legge seg bakpå, kontre inn et mål og deretter «parkere bussen», for å bruke et dustete uttrykk som tydeligvis har blitt svært populært. Manager Kim Harris hadde til og med trukket spissen John Pomroy ned i midtforsvaret mens Joel Thompson lå alene på topp. Men det virket da også som det fungerte da de mot spillets gang tok ledelsen på sitt første ordentlige angrep etter ti minutter. Joels Thompson var hele kampen gjennom en torn i siden på Ashford-spillerne, og imponerte i den grad i rollen som ensom spiss at det vil forundre meg om han blir spesielt lenge hos The Curfews. I kamp med flere forsvarere holdt han på ballen, vendte opp og sendte ballen i bue over hjemmekeeper Tyler Tobin. 0-1.

Det var imidlertid vertene som kjørte showet rent spillemessig, men til tross for at de dominerte stort så var de ikke i stand til å bryte ned gjestenes forsvarsmur som de stanget og stanget mot. Det virket rett og slett som om de manglet den lille ekstra dimensjonen der oppe på topp, for de hadde en rekke lovende angrep, men det endte stort sett opp med halvsjanser der den avgjørende pasningen manglet, eller ebbet ut i intet. Nå skal det sies at regnet hadde gjort sitt til at underlaget nok ikke var det enkleste for pasningsspill. Vertene hadde også et etter hvert stort antall cornere, men klarte foreløpig ikke å få uttelling for sitt spillemessige overtak. Både Joe Robson og Russell Canderton avsluttet like utenfor, og når Lewis Taylor først fikk ballen på mål, ble den reddet av Chertsey-keeper Jack Ogle.

Dermed var det på den noe overraskende pausestillingen 0-1 at jeg gikk for å innta en kjapp pause-pint, og i baren hadde hjemmelaget fortsatt troen på at de skulle kunne snu dette. Deres gutter hadde da heller foreløpig ikke vist tegn til at de lot seg stresse av å ligge under, og omkvedet var at det var nok med tid og at deres dominans til slutt måtte gi uttelling. Det skal imidlertid nevnes at den gode Joel Thompson kunne doblet ledelsen rett før pause, men keeper Tobin hadde gjort sitt for at håpet fortsatt levde blant de oransje- og hvitstripete. De hadde for øvrig fortsatt ikke funnet de omtalte løstennene som nå åpenbart hadde vært opphav til en vandrerhistorie som førte til gapskratt i barlokalet. Pausen ble for min del også benyttet til å ta en avgjørelse vedrørende planen videre denne dagen. Uten kamp hos Bedfont Sports hadde jeg egentlig belaget meg på en dag med kun to kamper i stedet for tre, men da jeg plutselig bet meg merke i at Staines Town hadde hjemmekamp klokka tre, besluttet jeg nå å gjorde en revisit der.

Andre omgang fortsatte som den første, med hjemmelaget som malte på uten å klare å bryte ned Chertsey-muren. Til tross for dominansen virket de noe impotente helt der fremme, men et kvarter ut i omgangen fikk de endelig belønning for strevet. Tommy Brunton la tilbake til Jack Beadle som satt inn utligningen, og med en halvtime igjen trodde vel de fleste nå at Chertsey ville kollapse. Det gjorde de ikke, men fortsatte å forsvare seg med nebb og klør, og jammen var de ikke også nære på å kontre inn et nytt ledermål. Abid Merali plasserte ballen forbi keeper Tobin, men av alle så var det Ashford-spissen Dan Fleming som var korrekt plassert og kunne klarere på akrobatisk vis. Utålmodigheten steg gradvis hos majoriteten av de 187 betalende tilskuerne, som da vi gikk over på tilleggstiden begynte å innse at det nok gikk mot sesongens første poengtap for hjemmelaget. Men så..

Nesten tre minutter på overtid ble jeg igjen vitne til sent drama da Bradley Wainwright ble spilt gjennom. Han rundet keeper Ogle, men ble presset ut til siden slik at vinkelen ble temmelig spiss. Likevel klarte han å plassere ballen i mål, og jubelen brøt løs på Ashford-benken der manager Ben Murray nok var en lettet mann, og blant hjemmesupporterne rundt banen. Chertsey-spillerne fortvilte, mens noen av deres lagkamerater løp i retning dommeren for å klage på en hands i forkant av scoringen. Etter kampen innrømmet da også målscorer Wainwright at ballen hadde sprettet opp i hånda hans når han var på vei gjennom. Ashford Town hadde uansett vunnet 2-1 og var fortsatt uten poengtap i Combined Counties League. Spillemessig var det da også en fortjent seier, selv om Chertsey forståelig nok vil føle det noe ufrotjent etter at de klarte å holde mot så lenge. De får ta med seg det positive, og manager Harris mente at det i hvert fall var deres beste kamp til nå denne sesongen.

Hva gjelder Ashford Town tror jeg nok fortsatt at de vil være der oppe, men jeg ble kanskje noe betenkt vedrørende deres problemer med å bryte ned Chertsey-forsvaret, og kanskje kan mangelen på offensiv slagkraft bli deres bane? Det gjenstår å se, men Ashford Town var uansett et trivelig bekjentskap. Etter en svipptur innom klubbhusets bar, ønsket jeg lykke til og takket for meg, før jeg gikk tilbake opp til Bedfont Road. Ved bussholdeplassen der ventet jeg på buss nummer 203 som skulle frakte meg videre mot Staines, og jeg var snart på vei mot dagens andre kamp.

English ground # 290:
Ashford Town (Middlesex) v Chertsey Town 2-1 (0-1)
Combined Counties League Premier Division
Short Lane, 31 August 2015
0-1 Joel Thompson (11)
1-1 Jack Beadle (61)
2-1 Bradley Wainwright (90+3)
Att: 187
Admission: £8
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 31.08.2015: Staines Town v Hampton & Richmond Borough
Previous game: 30.08.2015: Erith & Belvedere v Carshalton Athletic

More pics

Etter å ha vært innom Bedfont Sports’ hjemmebane, ville jeg også ha en rask kikk på The Orchard, som er hjemmebanen til naboen Bedfont & Feltham. De to ligger rett ved siden av hverandre langs Hatton Road, og i det kraftige regnværet skyndte jeg meg bort til inngangen til The Orchard. I motsetning til ved Recreation Ground, kom jeg meg imidlertid ikke innenfor portene på The Orchard, og måtte derfor nøye meg med en kikk fra utsiden.

 

Bedfont & Feltham er faktisk offisielt en enda yngre klubb enn sin nabo Bedfont Sports, og ble stiftet så sent som i 2012 gjennom en sammenslåing av Feltham FC og Bedfont Football and Social Club (eierne av Felthams hjemmebane). De har imidlertid røtter tilbake til 1946 da Feltham FC ble stiftet under navnet Tudor Park. De tok navnet Feltham FC i 1963, og spilte flere år i Isthmian League. Etter den nevnte sammenslåingen i 2012 måtte de vente et år til 2013 før de fikk lov til å skifte navn fra Feltham til Feltham & Bedfont, siden Feltham FC allerede hadde registrert en lag som deltaker i 2012/13-utgaven av FA Vase.

 

Klubben er nå å finne i Combined Counties League Division One, der de to sesonger på rad har endt på 5. plass. Kan denne sesongen bli sesongen der de i ny ham returnerer til Premier Division? En av konkurrentene i så måte ser ut til å kunne bli CB Hounslow United, som for tiden banedeler her på nettopp The Orchard. Jeg måtte dessverre altså nøye meg med en utvendig kikk og forsøk på å spionere litt gjennom portene, og gikk deretter for å ta bussen mot dagens første kamp.

 

 

Jeg befant meg i området da jeg hadde overnattet ved Travelodge-hotellet rett ved Feltham stasjon, og skulle se den første av tre kamper denne dagen hos Ashford Town (Mx). Først tenkte jeg imidlertid å benytte anledningen til å ta en kikk på hjemmebanene til to lokale klubber: Bedfont Sports og Bedfont & Feltham. Jeg lot buss H25 frakte meg opp til Hatton Road, der de to Bedfont-klubbene holder til rett ved siden av hverandre. Jeg tok meg inn på Bedfont Sports’ hjemmebane The Recreation Ground, der jeg kikket meg rundt mens flyene fra Heathrow dundret forbi. Bedfont-klubbene ligger nemlig kun et par hundre meter fra en av rullebanene på Heathrow, og det var konstant larm fra fly som enten landet eller tok av fra den store flyplassen.

 

Bedfont Sports ble stiftet så sent som i 2002, da de to Sunday league-klubbene Bedfont Sunday og Bedfont Eagles slo seg sammen, og de har spilt seg opp via Hounslow & District League og Middlesex County League. I 2009 fikk de være med i Combined Counties League, og tre år senere sikret de seg opprykk til den ligaens Premier Division etter 3. plass. De er fortsatt å finne i Combined Counties League Premier Division, der de nå spiller sin fjerde sesong. I sin Recreation Ground har de også en fiks liten hjemmebane. Etter å ha travet rundt banen i styrtregnet, hastet jeg videre i retning av Bedfont & Felthams hjemmebane The Orchard ved siden av.

 

Søndag 30.08.2015: Erith & Belvedere v Carshalton Athletic

 

Ved Bridge Guest House i Ipswich hadde jeg denne gang fått tildelt et rom der stedets WiFi var langt mer samarbeidsvillig enn hva tilfelle var da jeg også bodde der tidligere i uken. Frokosten var imidlertid fortsatt like skuffende, med kalkun-bacon som erstatning i en svinefri variant av full english breakfast. Snart sjekket jeg ut og spaserte den korte veien opp til Ipswich stasjon, der jeg heldigvis fikk napp ved første forsøk da jeg fant dagens Non-League Paper på stasjonens WHSmith. Etter å sikret meg søndagens nødvendighet gjorde det ikke så mye at planlagt vedlikeholdsarbeid betød buss som erstatning for tog mellom Ipswich og Colchester. På vie dit passerte vi også Colchester Uniteds nye stadion, slik at jeg med selvsyn kunne se det som må være en av ligaens kjipeste nybygg.

 

Ved Colchester stasjon kom jeg meg snart på toget som skulle frakte meg videre til London, og deretter fulgte en tur med tubens Circle Line fra Liverpool Street til Victoria. Foreløpig siste etappe gikk fra Victoria til Welling, men jeg satt faktisk så fordypet i Non-League Paper at vi passerte både Welling og Bexleyheath, før jeg kikket opp idet vi befant oss på Barnehurst. I stedet for å styrte mot utgangsdøra, valgte jeg å bli ytterligere ett stopp til endestasjonen Dartford, der det bare var å vente noen minutter før toget kjørte tilbake mot London. Et snaut kvarter etter at vi forlot Dartford, kom jeg meg denne gang av på Welling stasjon, og med bagen på slep kunne jeg traske utover langs Bellegrove Road. Denne bytter først navn til High Street og deretter til Park View Road før man etter et kvarters tid ankommet fotballstadionet der jeg min utvalgte kamp skulle spilles denne søndagen.

 

Jeg hadde ventet en stund for jeg tok en endelig beslutning angående denne dagen, selv om det var tidlig klart at en tidlig start med tre kamper i hovedstads-området på mandagen betinget overnatting i London-traktene. Derfor hadde jeg betalt £71 for to netters overnatting ved Travelodge-hotellet i Feltham, men likevel hadde jeg håpet i det lengste på at ikke minst Stansted ville flytte sin FA Cup-kamp til søndagen. De banedeler nemlig med cricket, men da de hadde hjemmekamp i foregående runde hadde de valgt å heller spille sin hjemmekamp hos Bishop’s Stortford. Denne helgen hadde imidlertid Bishop’s Stortford selv hjemmekamp, og derfor hadde jeg håp om at de ville spille hjemme på Hargrave Park på søndag (eller fredag).

 

Det skulle dog vise seg at personer med mer kunnskap om Essex-fotballen hadde meget liten tro på en slik løsning. Det endte riktignok med søndagskamp, men jaggu flyttet de ikke igjen kampen til Bishop’s Stortford. Skuffende, men kanskje var ikke cricketklubben i Stansted like samarbeidsvillig som tilfellet var i eksempelvis Hoddesdon tidligere på turen, der Hoddesdon Town ikke kunne takke cricketklubben nok for at de kunne arrangere fredagskamp i FA Cupen. At de gjorde dette kan jo tyde på at det av en eller annen grunn i stor grad er opp til cricketklubben. Jeg må innrømme å ha liten kjennskap til cricket, men kan ikke annet enn å undre over hva som eventuelt er problemet med at fotballklubben spiller søndagskamp om cricketklubben selv ikke skal benytte banen den dagen. Kanskje mener de de er mye ting å ta opp og ned, men om fotballklubben er villig til å ta på seg denne oppgaven, så har jo ikke cricketfolket spesielt mye ekstra jobb.

 

Vel, jeg hadde uansett lite jeg skulle ha sagt, men jeg er overbevist om at Stansted FC i langt større grad ville nytt godt av sine cupkamper om de spilte den på hjemmebane. Om de eier baren ved sitt anlegg, ville de ikke minst hatt inntektene herfra i stedet for å la Bishop’s Stortford tjene penger på deres publikum. Og sannsynligvis ville de dratt langt flere folk, der også både groundhoppere og andre ville benyttet anledningen til å besøke Hargrave Park. Uansett var det en håndfull andre kamper som ble flyttet til søndagen, men så godt som alle var klubber som banedelte hos andre klubber. Et unntak var Tadcaster Albion som flyttet kampen sin nokså sent, og jeg vurderte faktisk utrolig nok å dra dit opp direkte fra Ipswich for å dra ned til Feltham etter kamp. Til slutt ble det for vilt selv for meg!

 

Et annet unntak var Erith & Belvedere, som riktignok banedeler også de, men de har en likedelt banedeling med Conference-klubben Welling United. Min destinasjon denne dagen ble altså Park View Road, som var hjemmebane for klubben Bexley United (tidligere Bexleyheath & Welling) før den gikk konkurs i 1976. Året etter var det Welling United som fikk sikret seg en leieavtale ved anlegget som hadde stått og til og med vært utsatt for brann etter Bexley Uniteds konkurs. Man var en stund sterkt plaget av vandalisme, men etter at anlegget ble fullstendig inngjerdet har Welling United på imponerende vis oppgradert kontinuerlig. Etter at Erith & Belvederes hjemmebane (som også het Park View) fikk sin hovedtribune totalskadet i brann, flyttet de inn her i 1999, og to år senere solgte de sin gamle tomt for å finansiere sin del av Park View Road. Dette fotballstadionet er nemlig spesielt i den forstand at Welling United holder til på den ene siden, mens Erith & Belvedere har sitt eget hovedkvarter på motsatt side.

 

Welling er et område i London-bydelen Bexley, nesten helt ute ved grensen til grevskapet Kent. Faktisk har man på mange områder mer tilknytning til Kent enn til London. Postadressen med postkode tilhørende Dartford sier eksempelvis Kent. Welling var før jernbanens inntog en skysstasjon på hovedveien mellom London og Kent, og området var på den tiden beryktet som et yndet sted for landeveisrøvere. I dag er det nok ikke det mest spennende stedet på øyriket, og ingen turistmagnet. Om man da ikke lar seg imponere av den russiske kanonen fra Krimkrigen som står ved Welling Corner. Det bor i dag drøyt 40 000 mennesker i selve Welling, som ligger i snaut 17 kilometer sørøst for Charing Cross i London sentrum.

 

Strategisk plassert rett ved siden av stadionet er puben Guy Earl of Warwick, og siden det fortsatt var i overkant av to timer til avspark, rakk jeg å stikke innom for å unne meg en kjapp pint mens jeg ventet på at man skulle bemanne telleapparatene. Etter å ha tømt glasset, gikk jeg forbi Welling Uniteds inngangsparti, bort til inngangspartiet til Erith & Belvedere, der jeg betalte £8 for inngang. Dagens kampprogram ankom åpenbart samtidig som meg, og for £2 sikret jeg meg et eksemplar. Jeg oppsøkte umiddelbart klubbhusets bar, der jeg fikk slengt fra meg bagen i et hjørne, og for høflighets skyld kjøpte jeg en flaske Bulmers til £3,60 som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg gransket programmet. Om jeg først syntes £2 kanskje var litt stivt, konstaterte jeg raskt at det var et imponerende program som var vel verdt prisen.

 

Etter å ha gjort kål på flasken med Bulmers var det på tide med en runde rundt banen, og denne gang gikk jeg mot klokka. Inngangspartiet er nede ved kortsiden ut mot veien som på utsiden har gitt anlegget navn. Ståtribunen her har rødmalte bølgebrytere og strekker seg hele banens bredde. Over på ‘The Welling Side’ var det denne dagen nokså lite aktivitet, men her står Wellings Uniteds hovedtribune med et fundament i mur, og bortenfor denne er det igjen ståtribune som flott følger svingen rundt over på bortre kortside. På begge kortsidene står man under åpen himmel, og denne er nokså lik sin motpart på motsatt kortside, med unntak av mangelen på bølgebrytere. De er imidlertid igjen å se på et lite parti med ståtribune øverst på langsiden ‘Erith Side’. Det eneste stedet på anlegget der ikke heftig bruk av rødfarge vitner om at Welling United spiller her, er hovedtribunen til The Deres, som står midt på denne langsiden. Mellom denne hovedtribunen til dagens hjemmelag og inngangspartiet der jeg hadde kommet inn, er det på utsiden av deres klubbhus et parti der man har installert et par metall-trinn med ståplasser.

 

Erith & Belvedere ble stiftet i 1922, og allerede to år senere var de tapende finalist i den svært prestisjetunge FA Amateur Cup, der Clapton ble for sterke. I 1938 spilte de seg igjen frem til finale i samme turnering, men denne gang måtte de gi tapt 0-1 for Bromley. Klubben spilte den gang i Kent League, men var etter andre verdenskrig med å stifte Corinthian League. Da denne opphørte å eksistere i 1963, ble flesteparten av dens medlemsklubber med i Athenian Leagues nye Division One, og det var også tilfelle med Erith & Belvedere. Heller ikke denne ligaen eksisterer lenger, men da den ble avviklet var The Deres allerede å finne i Southern League. Der tilbragte de 23 sesongen uten at de noen gang klarte å spille seg opp i Premier Division, og i 2005 rykket de ned og måtte returnere til Kent League. Mange vil kanskje huske at de etter å ha vunnet Kent League i 2013 prøvde seg i Isthmian League Division One North forrige seson, men det endte med sisteplass og umiddelbart nedrykk tilbake til det som i mellomtiden hadde endret navn fra Kent League til Southern Counties East League.

 

Denne søndagen skulle det imidlertid dreie seg om avansement i FA Cupen, og gjester var Carshalton Athletic fra Isthmian League Division One South – altså ett nivå over. The Deres hadde hadde hatt en noe skuffende sesongstart i ligaen med bortetap (0-3) mot Croydon Athletic og hjemmetap (2-3) mot Corinthian, men hadde deretter slått tilbake ved få beseire Deal Town (1-0) hjemme og Sevenoaks Town (3-0) borte. I mellomtiden hadde de også tatt seg av Epsom & Ewell med 4-0 på bortebane, og det var den triumfen som sørget for at de nå skulle møte Carshalton i cupens Preliminary Round. For gjestene fra sør-London sin del var det på dette tidspunktet av turneringen at de gjorde sin entré, og de skulle derfor spille sin første kamp i 2015/16-utgaven av FA Cupen. Det var dessuten allerede klart at vinneren av dagens kamp ville bli belønnet med bortekamp mot Pagham i neste runde.

 

En representant for hjemmefolket bekreftet at de håper på en retur til step 4 og Isthmian så raskt som mulig, men understreket også at de selvsagt vil få tøff konkurranse fra flere hold. Han så heller ingen grunn til at klubben skulle kunne klå Carshalton og kanskje begi seg ut på et lite cup-eventyr. Jeg overhørte hjemmemanager Matt Longhurst som i samtale med en person fra klubbledelsen ga uttrykk for at hans spiontokt på Carshalton-kamp avslørte det han beskrev som et typisk Isthmian-lag – fysiske og direkte. Før avspark rakk jeg også å betale £5 for en burger av typen 1/2 pounder med ost, bacon og løk, og deretter kunne jeg omsider ta oppstilling for å se FA Cup-bataljen sparkes i gang.

 

Kampen startet i voldsomt tempo, og mens George Mitchell skjøt like over for vertene, ble hjemmekeeper Rilwan Anibaba testet av Daniel Summers og Greg Andrews (sistnevnte viste seg å være identisk med mannen jeg husker som storscorer i Leatherhead). Det var imidlertid hjemmelaget i sine Bristol Rovers-kostymer som snart tok grep om kampen og fremsto som det beste laget. Jamie Taylor hadde allerede tvunget Robins-keeper Matt Willard til å gjøre en benparade da vertene tok ledelsen etter omtrent halvspilt omgang. Bortelaget hadde få sekunder tidligere ropt på straffe, men dommeren vinket spillet videre og The Deres kontret inn ledermålet som ble satt inn av Goldy Capela.

 

Etter dette holdt det flere ganger på å utarte, og i perioden etter scoringen pådro gjestene seg tre gule kort i løpet av noen få minutter. Det virket rett og slett som om dommeren var i ferd med å miste grepet om kampen. Mens vertene forsøkte å spille seg frem fra eget forsvar, virket det som om manager Longhurst hadde hatt rett angående Carshalton, for de syntes å foretrekke lange håpefulle baller opp mot spissene. Etter forarbeid av spissene Summers og Andrews, fikk Luke Pigden muligheten til å utligne rett før pause, men han avsluttet utenfor. Før dette kunne imidlertid både Alfie May og Ryan Johnson økt ledelsen, og det var på ingen måte ufortjent at det sto 1-0 til pause.

 

Jeg nøyde meg i pausen med en flaske j2o til £1,80, men fikk slått av en prat med en liten gruppe bortesupportere som ikke var spesielt imponert over det de hadde sett. De hadde heller ingen tro på at de denne sesongen skal kunne kjempe om retur til Isthmian League Premier Division, og de var enige om at Folkestone Invicta er den store favoritten i Isthmian 1 South, der en av de dristet seg til å tippe The Robins rundt midten av tabellen. Da jeg besøkte deres Colston Avenue i februar 2014 (under deres nedrykkssesong), var det en rekke misfornøyde supportere som på utsiden demonstrerte mot den kontroversielle eieren Paul Dipre, som syntes å fremsto som en diktator der han rett og slett utestengte alle som kritiserte ham. På spørsmål om hvordan denne saken hadde utviklet seg, ble jeg nå fortalt at majoriteten av de protesterende supporterne nå har gitt opp og vendt klubben ryggen for å i stedet se sin fotball andre steder. Og Mr. Dipre opptrer visst fortsatt som en diktator.

 

Andre omgang fortsatte i samme stil, med et hjemmelag som hadde initiativet mens de fysiske gjestene hadde kontringer som gjerne endte resultatløst eller med avslutninger utenfor. Greg Andrews headet en av disse like over etter en times tid, og få minutter senere oppsto en situasjon som muligens endret kampbildet noe. Jamie Taylor ble taklet knallhardt av Robins’ høyreback Jake Downs, og fra min posisjon så det temmelig ufint ut. Hjemmefansen og de nøytrale ropte på rødt kort, men dommeren nøyde seg med gult, og det ble en lengre pause mens Taylor måtte hentes av banen med båre. Det virket som om The Deres ble litt satt ut og mistet konsentrasjonen noe etter dette, og det visste gjestene å utnytte.

 

Tjue minutter ut i omgangen fikk Carshalton frispark rundt tjue meter fra mål etter at Daniel Summers ble lagt i bakken. I sin debut fra start tok Summers selv frisparket og skrudde det forbi både muren og keeper Anibaba. 1-1, og kun to minutter senere hadde The Robins snudd kampen da et frispark ble sendt inn i Deres-feltet. Vertene fikk ikke klarert, og Tommy Bradford brassesparket inn 1-2. Hjemmelaget forsøkte å samle seg til en innspurt, og presset på for utligning, men det nærmeste de kom var forsøk fra George Benner og Alfie May som gikk henholdsvis utenfor og like over. Dermed endte det 1-2 etter en amper affære der det flere ganger – spesielt i andre omgang – holdt på å bryte ut masseslagsmål. The Deres hadde så absolutt fortjent bedre i denne kampen, men det var altså Carshalton Athletic som var videre og skulle møte Pagham.

 

Mens jeg hentet bagen min i Deres Bar var det åpenbart at begge lags supportere var misfornøyde med dommeren. Gjestene mente seg snytt for ett og kanskje to straffespark, uten at jeg kunne se at dommeren gjorde feil i akkurat de situasjonene, mens hjemmelaget nok hadde enda større grunn til å klage. Det virket tidlig som om dommeren mistet kontrollen over kampen, og da han begynte å veive med kortstokken var det for sent. Manager Longhurst mente sågar at den svake dommeren var delvis skyld i at de hadde fått nok en spiller på skadelisten for det han mistenkte var lang tid fremover. Senere hevdet man at «deres fintspillende lag som hadde begeistret de nøytrale» hadde blitt beseiret av et lag som «kun ville intimidere motstanderen med en kynisk taktikk som man så fra sør-amerikanske lag i 1970-årene og som ikke hører hjemme i det 21. århundrets fotball. Akkurat det får stå for deres egen regning, for det er tross alt flere måter å spille fotball på. Som den tradisjonalisten jeg er, har jeg heller ikke noe imot knallharde taklinger av den gode gamle sorten som dessverre slås ned på umiddelbart i dagens fotball, men likevel må jeg igjen si meg enig i at Erith & Belvedere forsvant ut av FA Cupen nokså ufortjent.

 

Nå gjensto det bare å komme seg til Feltham, og den første etappen valgte jeg å tilbakelegge med en av bussene som går langs veien på utsiden. Etter et par minutter steg jeg av og satt meg på toget til London Victoria, men hoppet av igjen på Denmark Hill. Herfra gikk neste etappe til Clapham Junction, der jeg byttet til toget med Windsor & Eton Riverside som endeholdeplass. Etter snaue tre kvarter steg jeg av på Feltham stasjon, nesten to timer etter at jeg hadde forlatt Park View Road. Jeg spaserte raskt bort til Travelodge-hotellet og fikk sjekket inn, før jeg gikk for å unne meg en søndagsmiddag på den nærliggende Wetherspoons-puben Moon on the Square. Etter å ha inntatt en Sunday roast ble jeg sittende en stund å studere Non-League Paper mens jeg etter beste evne forsøkte å legge morgendagens slagplan.

English ground # 289:
Erith & Belvedere v Carshalton Athletic 1-2 (1-0)
FA Cup, Preliminary Round
Park View Road, 30 August 2015
1-0 Goldy Capela (24)
1-1 Daniel Summers (66)
1-2 Tommy Bradford (68)
Att: 115
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 31.08.2015: Ashford Town (Mx) v Chertsey Town
Previous game: 29.08.2015: Beccles Town v North Walsham Town

 

More pics