Inter v Fiorentina 01.04.2023

Lørdag 01.04.2023: Inter v Fiorentina

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Sammen med min banehopper-kompis Stig-André Lippert hadde jeg fredag morgen flydd ned til Milano Bergamo for en helgetur med fotballkamper i Sveits, Italia og San Marino, og fredagskvelden hadde blitt benyttet til å se kamp i Sveits. Det var imidlertid tilbake på den italienske siden av grensen at vi våknet denne lørdagen, og denne dagen ventet det som må sies å være turens høydepunkt. Vi skulle se kamp på velkjente San Siro Stadio, for etter at ryktene begynte å surre om at anleggets tid går mot slutten, var det kanskje på sin plass. Det var nok også grunnen til at Lippert i det hele tatt begynte å kikke på en mulig tur, som etter hvert klarte å ‘lure’ meg med på (nei, jeg var ikke veldig vanskelig å overtale).

Ved Stay Hotel i det lille stedet Brunello var ikke frokost inkludert i vår hotellbooking, så vi sjekket ut og satt oss i leiebilen for å sette kursen mot Milano. Planen var å finne et sted å spise frokost på veien, og en halvtimes tid senere hadde vi fortsatt ikke gjort det da vi parkerte drøyt fem minutters gange fra kveldens kamparena og spaserte noen få minutter i motsetning retning etter at hadde passert et etablissement der det så ut til at vi kunne få oss litt frokost. Idet vi trodde vi måtte nøye oss med kaker og diverse søtbakst mer passende til ‘ettermiddagskaffen’, fant han det omsider for godt å fortelle at han også kunne by på smørbrød og ting som samsvarte mer med det vi hadde sett for oss til frokost. Selv om Lippert fortsatte å ergre seg over at han tilsynelatende ikke fikk svart kaffe som hjemme, var vi fornøyde da vi returnerte til bilen.

Siden vi først hadde funnet en slik praktisk parkeringsplass i nærheten av San Siro, besluttet vi at det var like greit å la bilen stå der mens vi tok en tur inn i Milano sentrum, og vente til etter kampslutt med å kjøre til hotellet for å sjekke inn. Vi tuslet derfor bort til metrostasjonen som betjener stadionet, og jeg fikk til slutt også med meg Lippert inn på stasjonen etter at han hadde blitt shanghaiet av en av afrikanerne som gjør ytterste for å prakke på folk diverse ræl og deretter tigge penger. Jeg burde kanskje hatt et ørlite snev av dårlig samvittighet for å la ham i stikken der jeg erfaring valgte å ignorerte masekråkene og gikk målrettet videre mot stasjonsinngangen mens han stoppet opp og ble et ‘offer’, men han kom seg heldigvis unna til slutt han også. Vi gikk til innkjøp av dagsbilletter for byens kollektivtrafikk, og tok deretter metroen inn til sentrum for å leke turister i noen timer.

Milano er med sine rundt 1,4 millioner innbyggere Italias nest største by, og administrasjonssenter for Lombardia-regionen. Det antas at byen ble grunnlagt av kelterne i nord-Italia omkring år 600 f.Kr, før den noen århundrer senere ble underlagt romerne, som ga den navnet Mediolanum. Det var for øvrig her i Milano at Benito Mussolini i 1919 grunnla sitt fascistparti, og det herfra han tre år senere startet sin marsj mot Roma. Milano ble under andre verdenskrig sterkt ødelagt av alliert bombing, og fremstår i dag derfor svært moderne og nokså lite italiensk i sin karakter. Mange vil nok i dag tenke på byen som ‘motehovedstad’, og det er nok ikke få menn som har gått på en aldri så liten økonomisk smell etter å ha tatt med seg sin bedre halvdel eller ‘frøkna’ si på en shopping-tur hit.

Slike planer hadde ikke vi da vi gikk av på stasjonen Duomo for å bare tusle litt rundt på måfå, selv om jeg etter hvert måtte en tur innom Stone Island-sjappa, hvor jeg til slutt valgte å la fornuften seire og avsto fra å handle. Etter at vi hadde inntatt en lunsj satt vi kursen om mot Parco Sempione, og i denne flotte parken var det nå mange som nøt det fine været og koste seg på gresset og på benkene. Vi kunne ikke være dårligere enn at også vi unnet oss en is og slo oss ned der en liten stund før vi fant tiden moden for å bryte opp og spasere ned til metrostasjonen Cadorna for å sette kursen tilbake mot San Siro. Etter et bytte ved stasjonen Lotto, kom vi oss igjen på den lilla linje M5 med San Siro Stadio som vestlig endestasjon, og var nå klare for kamp ved et stadion der det i enda større grad enn tidligere nå myldret av liv på utsiden.

Jeg hadde selv et par italienske kamper på min CV fra tidligere; inkludert hovedstads-derbyet Lazio v Roma, men for Lippert ville Italia bli et nytt fotball-land. Vi hadde flere uker i forkant vært inne på klubbens nettsider og betalt den nette sum av 10 euro hver for billetter til kveldens kamp, og når man med valutakursene tatt i betraktning vet at det var marginalt mindre enn det vi dagen før hadde betalt for å se kamp på nivå seks i det sveitsiske ligasystemet, kan man vel ikke si annet enn at vi her hadde gjort et kupp. På utsiden gikk det en kar og solgte det som først så ut som kampprogrammer, men det viste seg å være en fanzine utgitt av Inter sin ultras-gruppering. Selv om vi ikke ville forstå spesielt mye av innholdet, punget vi ut for hvert vårt eksemplar før vi fortsatte vår lille utvendige runde rundt anlegget som vi hadde sett frem til å besøke. På kveldens meny sto oppgjøret mellom Inter og Fiorentina i Serie A.

Football Club Internazionale Milano er det fulle navnet på klubben som denne dagen var hjemmelag, og da den ble stiftet i 1908, skjedde det faktisk ved at en gruppe spillere brøt ut av cricket- og fotballklubben AC Milan, som jo er deres store rival. Utbryterne ville rett og slett benytte flere utenlandske spillere enn det man hadde tillatt, og man kan jo for så vidt si at det er filosofi som passer bra med slik dagens fotball dessverre har blitt. Inter vant sin første Scudetto (den italienske ligatittelen) i 1910, og ti år senere gjentok de bedriften. Klubbens navn og filosofi falt ikke i god jord hos Mussolini og fascistene, og i 1928 følte de seg tvunget til å slå seg sammen med Milanese Unione Sportiva og spille under navnet Ambrosia. Under dette navnet ble ytterligere tre ligatitler vunnet før de etter krigens slutt tok tilbake dagens klubbnavn og -farger.

Inter er en av de mest suksessrike klubbene i Italia, og har etter hvert sikret seg 19 seriemesterskap, i tillegg til sju italienske cupmesterskap. De vant den gjeveste europacupen – serievinnercupen i både 1964 og 1965, og den etterkommer ‘Champions’ League i 2010. UEFA Cupen ble vunnet i 1991, 1994 og 1998. Spesielt skal kanskje 2009/10-sesongen nevnes, for da vant de både hjemlig liga og cup samt ‘Champions’ League. Det var den gang også deres femte strake Scudetto. Siste ligatittel kom nå i 2021. Det kan også nevnes at etter Juventus’ degradering til Serie B etter dommerskandalen i italiensk fotball i 2006, er Inter nå den eneste klubben som uavbrutt har spilt i Serie A.

San Siro Stadio ble først åpnet i 1926, men har vært oppgradert flere ganger; ikke minst i forkant av VM i 1990, og en ny runde med oppgraderinger fant også sted i 2015-16. På et tidspunkt i 1950-årene var man oppe i en sekssifret kapasitet, mens man nå maksimalt kan ha rett i overkant av 80 000 innenfor. San Siro var vertskap for tre av VM-kampene i 1934, inkludert semifinalen der vertslandet slo Østerrike 1-0 på sin vei mot sin første VM-tittel. Tre kamper ble også arrangert der i EM 1980, men for mange på min alder husker man spesielt godt VM i 1990. Seks av kampene ble den gang spilt på San Siro; inkludert åpningskampen der Kamerun sjokkerte tittelforsvarer Argentina. Med plass helt øverst på øvre nivå skulle vi nå ta oss opp de karakteristiske tårnene, og det ble temmelig mange runder før vi omsider var på toppen og kunne skue utover det mektige stadionet.

Selv om San Siro nå har blitt modernisert noe og for lengst har blitt et såkalt all seater stadion, er det flott også innvendig, og har til tross for dette fortsatt også en del karakter. Den ene langsiden er også litt lavere enn de andre, slik at man fra vår posisjon kunne se utover deler av byen. Våre plasser helt oppe i det ene hjørnet hadde vært de billigste vi fant, men det viste seg nå at det ifølge noen lokale var fritt frem, så vi fant oss bare et par plasser lenger mot midten, og konstaterte igjen nok en gang at dette hadde vært et kupp. Inter var en av klubbene som lå i sjiktet som kjempet om ‘Champions- League-plassene bak suverene Napoli, som suste mot serietittelen. Bortelaget Fiorentina på sin side befant noe lenger ned mot midten av tabellen, så Inter var en naturlig favoritt før avspark, selv om de nå kom fra to strake serietap.

Det var Inter-keeper André Onana som måtte først i aksjon på en volley fra Gaetano Castrovilli, og han fikk også slått ballen unna før Arthur Cabral fikk hugd til på returen. Første omgangs største sjanse tilfalt også Fiorentina, men Jonathan Ikone klarte ikke å treffe ballen da et sleivspark fra Riccardo Saponara endte opp som en perfekt pasning til ham med målet åpent. 0-0 halvveis, og Lippert gikk i kiosken der han fortsatt sto i kø da Alessandro Bastoni serverte Romelu Lukaku på gullfat, men for nærmest åpent mål og med Fiorentina-keeperen ute av spill, presterte Lukaku å sleivsparke ballen utenfor målet. Kort tid etter lå ballen i stedet i Inter-målet, og bortelaget jublet over ledelse. En corner ble stusset videre av Cabral, og selv om Inter-keeper Onana fikk parert, headet Giacomo Bonaventura inn 0-1 i det 53. minutt.

Kort etter kom Lippert tilbake fra kiosken, der han hadde forsøkt å se kampen gjennom et vindu, og ble litt betuttet da jeg kunne fortelle at det nettopp hadde blitt scoring til bortelaget. Inter startet jakten på utligning, og Nicolo Barella ledet an med et skudd som så ut til å overliste gjestenes burvokter Pietro Terracciano men også smalt i tverrliggeren. Senere ropte Inter på straffe, men ble ikke hørt av hverken kamplederen eller VAR, så Barella sitt skudd i metallet var det nærmeste de kom. Det endte nemlig 0-1 foran 73 576 tilskuere, og vi kunne gå ned alle rundene i tårnet igjen. På utsiden gikk vi til innkjøp av litt kveldsmat, selv om jeg fikk inntrykk av at mitt reisefølge allerede begynte å bli ørlite lei av varianter med focaccia og Parmaskinke.

Vi tuslet tilbake til parkeringsplassen der vi hadde parkert leiebilen, vel tilfredse med dagens dont. Vi hadde en kort kjøretur foran oss til Idea Hotel San Siro, der vi skulle overnatte til dagen etter, og hvor vi fikk sjekket inn. Deretter avtalte vi å møtes nede i hotellbaren, der kvelden ble avsluttet med et glass eller to. En finfin dag hadde det vært, og vi hadde fått huket av et mektig og velkjent stadion som nok står på manges ønskeliste. Selv om byens ordfører nå har gitt uttrykk for at dagens stadion skal sto til i hvert fall etter vinter-OL i 2026, hadde det ikke vært noen grunn til å utsette det særlig mye lenger. Vi trakk oss uansett snart tilbake til hvert vårt hotellrom for å få litt søvn før søndagen, da vi skulle besøke ytterligere et nytt land, og da et land ingen av oss hverken hadde besøkt eller sett fotball i fra tidligere.