Søndag 02.04.2023: Tre Fiori v Fiorentino
Denne søndagen våknet jeg opp i Milano, der jeg var på en helgetur med min banehopper-kompis Stig-André Lippert. Etter at vi fredag kveld hadde sett kamp i Sveits, og brukt lørdagen til å se Inter i aksjon på ikoniske San Siro, skulle vi nå benytte søndagen til å huke av et nytt land. Leiebilen skulle nemlig kjøres helt ned til San Marino, som ville bli nummer 27 i rekken av land jeg har sett fotball i. Etter å ha sjekket ut, rakk jeg å ta meg en røyk for Lippert kom ned klar til avreise. Vi hadde rundt fire timer fremfor oss i bilen, så vi kom oss av gårde, og fant snart ut at det kan koste flesk å kjøre på italienske motorveier. Vi passerte utkanten av byer som Piacenza, Parma, Reggio Emilia, Modena og Bologna, og fulgte deretter skiltene mot kystbyen Rimini. I den byens sørøstlige utkant, ikke altfor langt fra Adriaterhavet, dreide vi sørøstover, og rett før klokka slo tolv krysset vi grensen til San Marino.
San Marino hevder å være verdens eldste republikk, grunnlagt i år 301 av St. Marinus. I tillegg skal deres grunnlov fra 1600 være verdens eldste i fortsatt bruk. Landet er en enklave som er svært avhengig av naboen Italia, som de er omringet av på alle kanter. San Marino ligger ved fjellkjeden Apenninene, og mye av landet består av fjell. Det høyeste punktet er det 739 meter høye Monte Titano, som kan ses fra store deler av San Marino. Landet er for øvrig Europas tredje minste land etter Vatikanstaten og Monaco, og landets innbyggertall er kun snaut 34 000. For å sette akkurat det litt i perspektiv, kan jeg ta eksempelet Lippert brukte ved at hele landets befolkning kunne blitt presset inn nesten to og en halv gang på stadionet vi hadde sett kamp på dagen før.
Vi hadde entret San Marino helt nord i landet, og det gikk ikke lang tid før vi befant oss utenfor nasjonalstadionet Stadio Olimpico i Serravalle, der vi selvsagt måtte stoppe for å ta en aldri så liten titt. I området rundt stadionet var det hektisk aktivitet, da det var start og målgang for et rally som ble arrangert denne dagen, men vi fant en åpen inngang og kom oss inn på den ene langsiden for å kikke oss litt rundt på stadionet som ble åpnet i 1969 og som i 2004 var åsted for den hittil eneste seieren til San Marinos herrelandslaget i fotball – en 1-0-seier i en treningskamp mot Liechtenstein. Her er det også et OL-museum tilknyttet, selv om jeg ikke helt skjønte koblingen mellom San Marino og Vinter-OL i Torino i 2006.
Vi stoppet etter hvert også innom ytterligere et par av San Marino sine stadioner, og når man vet at San Marino er et lite land på størrelse med Nesodden kommune, sier det seg selv at det ikke var lange avstander mellom stoppestedene. Neste sted vi stoppet var ved et folketomt Stadio Borgo Maggiore, som er hjemmebane for klubbene Libertas og San Giovanni, og som ligger spektakulært til med den ene langsiden inntil en bratt fjellskrent. Der oppe på toppen kunne vi se noen gamle borger, så et flott bakteppe var det. Etter en rask kikk bar det videre til Campo di Montecchio, som er hjemmebane for klubbene Tre Penne og Murata. Denne dagen skulle Murata spille hjemmekamp her mot Cailungo, men vi hadde valgt oss en annen kamp, og fartet snart videre etter en aldri så liten kikk.
Før kamp hadde vi også tid til å koste på oss en titt innom San Marino by, som er landets hovedstad, og som ligger i den vestlige skråningen av Monte Titano. Den var åpenbart også landets mest turistifiserte, med en hel rekke typiske turistsjapper, og den tiltrekker seg da også en god del turister. Det er i og for seg ikke så merkelig, for ut fra vår lille spasertur i byen virket den meget idyllisk og trivelig. Jeg fikk også tatt ut noen flere euro til bruk på dagens kamp, som de imidlertid skulle vise seg at jeg ikke trengte. Deretter returnerte vi til bilen før vi risikerte parkeringsmulkt, og slo oss heller ned på en pizzarestaurant for å innta en lunsj få minutters kjøring fra stedet der vi skulle se kamp. Etter at vi hadde satt til livs hver vår pizza, var vi mette og fornøyde da vi orienterte oss frem til kamparenaen, og om man skal dømme ut fra måten noen lokale hadde parkert på, skulle man strengt tatt tro at vi kanskje ikke hadde løpt noen stor risiko for bot tidligere.
Toppdivisjonen i San Marino og også den eneste divisjonen, og består for tiden av 15 lag. Det blir kanskje litt selvsagt å kalle et oppgjør i denne ligaen for et lokaloppgjør, men i vårt tilfelle var det virkelig et slikt vi skulle se, for både Tre Fiori FC og FC Fiorentino hører hjemme i Fiorentino, der de bruker Campo Sportivo di Fiorentino som hjemmebane. Det var altså to banedelende klubber vi skulle se, og Tre Fiori sto denne gang oppført som hjemmelag. Det viste seg ved vår ankomst at det også var gratis inngang, og vi var nærmest overlatt til oss selv på stadionet der noen dog var i ferd med å varme opp ute på banen da vi kikket innenfor med en drøy halvtime til avspark.
Tre Fiori er også det mest kjente av de to klubbene, og dette er en klubb som ble stiftet i 1949. Etter at landets toppdivisjon kom på plass i 1985, har de vunnet ligaen åtte ganger, og er således mestvinnende. De er derfor også en klubb noen muligens har notert seg navnet på etter å ha sett de i ‘Champions’ League-kvalifiseringen. To ganger har de tatt seg videre fra den første kvalifiseringsrunden. I 2018/19 slo de ut walisiske Bala Town før de ble knust av slovenske Rudar Velenje. I 2022/23 var det Fola Esch fra Luxembourg som ganske imponerende ble slått ut 4-1 sammenlagt etter at Tre Fiori også ble den første sanmarinske klubben til å vinne en bortekamp i europacup. Det ble dog knepent tap for færøyske B36 ved neste korsvei. FC Fiorentino ble på sin side stiftet i 1974 under navnet SS Montevito, og det var under det navnet at de i 1992 sikret seg sin hittil eneste ligatittel, før de i 2005 tok dagens navn.
Campo Sportivo di Fiorentino er for ordens skyld ikke anlegget som blir benyttet når Tre Fiori spiller europacup, for alle slike kamper i San Marino spilles visst på nasjonalanlegget i Serravalle. Det er likevel et nokså fint lite anlegg, med en fin og overbygd hovedtribune midt på den ene langsiden der vi hadde kommet inn. Denne er opphøyet fra selve banen, og til begge sider for denne er det partier med benkerader. Ellers er det ingen tilskuerfasiliteter hverken på den andre langsiden eller på de to kortsidene, og det virket egentlig ikke engang som om det var mulig å ta seg rundt. Det beste utkikkspunktet har man nok imidlertid noen meter lenger oppe i veien som går forbi på utsiden bak tribunen, der man har fin oversikt over det som skjer nede på banen. Den har dessverre kunstgressdekke, og det synes å være normen i San Marino, men det overlevde vi.
Det var i første rekke Tre Penne og Cosmos som så ut til å utkjempe en tvekamp om tittelen, mens Tre Fiori lå på en tredjeplass. Fiorentino kjempet på sin side i bunnen av tabellen, men det sies at derbykamper kan leve sitt eget liv, og kanskje ville det også vise seg når de to banedelerne skulle barke sammen denne dagen..? Nja, det var i hvert fall Tre Fiori som var det førende laget før pause, og det var også de som kom nærmest scoring i en målløs første omgang, da de hadde en avslutning i tverrliggeren. I pausen konstaterte vi at det ikke så ut til å være noen åpen kiosk i det vi antok var klubbhuset bak det ene målet, men vi kunne i det minste notere at toalettfasilitetene på tribunen i hvert fall sto til toppkarakter. Vi kom også i prat med en tysker (selvfølgelig) som var der med sine sønner, og hadde dessuten talt oss frem til at det hadde møtt opp 59 tilskuere.
I andre omgangs femte minutt fikk vi også nettkjenning, og det var Tre Fiori som fortjent tok ledelsen 1-0 på en scoring signert Bojan Gjurchinoski. Nå var troen på en hjemmeseier ytterligere forsterket hos undertegnede, men i det 72. minutt lobbet Alessandro Torsani inn utligningen til 1-1. Fem minutter senere var imidlertid Tre Fiori tilbake i ledelsen. Vertene ble tildelt et straffespark, Fiorentino-keeperen reddet, men returen ble satt i mål av Bojan Gjurchinoski som sørget for 2-1 med sitt andre for dagen. Det ble også sluttresultatet, og det må sies at Tre Fiori totalt sett vant temmelig fortjent. Vi hadde ikke nødvendigvis latt oss imponere av nivået hele tiden, men det hadde vært en artig opplevelse, og nå hadde jeg sett fotball i 27 land.
Vi skulle etter kamp returnere til Milano Bergamo flyplassen, der vi skulle ha flyet til Landvetter grytidlig dagen etter, og leiebilen måtte også leveres innen en viss tid, så det var bare å komme seg i bilen. Selv om vi nå befant oss helt sør i landet, brukte vi kun et kvarter til vi krysset grensen igjen helt i nor. Eller rettere sagt, vi brukte et kvarter pluss den tiden Lippert brukte på å sikre seg en landslagsdrakt fra San Marino i en sportsbutikk han hadde sett var åpen på veien. Med et par innlagte mat- og vanningspauser gikk det tross alt radig nordover igjen, og fikk etter litt plunder levert leiebilen. Deretter fulgte mer plunder med å få sjekket inn på Zzzleepandgo inne på selve flyplassterminalen. Dette er såkalte pods som man overnatter i, og jeg tror jeg snakker for oss begge når jeg sier at det var nokså bortkastede penger og at vi nesten like gjerne kunne tatt et par timer på gulvet i avgangshallen.
Allerede 06.15 skulle flyet gå, og selv om jeg etter hvert hadde fått i hvert fall 2-3 timers tid på øyet, var jeg langt fra uthvilt, og sovnet derfor sporenstreks etter at vi hadde gått om bord i flyet. Det hadde vært en fin tur og noen fine dager i godt selskap, og det må sies at Lippert alltid er en trivelig kar å reise og se kamp med. Jeg hadde fått sett fotball i to nye land, og Lippert i hele tre. For min del gjenstår det nå å se hva som blir mitt fotball-land nummer 28 i rekken. Ved ankomst Göteborg Landvetter fikk han greit hentet ut nøklene til bilen sin mens jeg bevilget med en røykepause på utsiden. Deretter var det bare å sette kursen tilbake mot Norge og Østfold. Da vi kjørte nordover på E6 gjennom Bohuslän, visste jeg lite om hvor kort tid det skulle gå før jeg igjen skulle kjøre deler av samme veien sørover igjen..
Sammarinese ground # 1:
Tre Fiori v Fiorentino 2-1 (0-0)
Campionato Sammarinese
Campo Sportivo di Fiorentino, 2 April 2023
1-0 Bojan Gjurchinoski (50)
1-1 Alessandro Torsani (71)
2-1 Bojan Gjurchinoski (77)
Att: 59 (h/c)
Admission: Free
Next game: 03.04.2023: Skärhamns IK v Svenshögens SK
Next sanmarinese ground: ???
Previous game: 01.04.2023: Inter v Fiorentina
