Lørdag 01.02.2025: Villarreal C v Atzeneta
Etter at jeg kvelden før hadde forlatt den spanske solkysten og flydd opp fra Malaga, våknet jeg nå i Valencia, der jeg skulle ha base frem til tirsdag morgen. Klokken 08.00 var jeg nede for å innta en frokost ved Hotel Valencia de la Música, og var deretter på vei ut. Da jeg begynte å kikke på mulighetene for en tur, var det FFKs treningskamper i Marbella-området jeg først kikket på, men deretter begynte jeg å sjekke om Valencia spilte en hjemmekamp som passet. Ikke bare hadde de det, men oppsettet kunne knapt passet bedre for en fotballhelg i Valencia-området. Villareal hadde hjemmekamp på lørdagen, Valencia på søndagen, og Levante på mandagen. I tillegg skulle det dukke opp noen ‘breddekamper’ med tidlig avspark både lørdag og søndag.
Allerede før jeg forlot Norge, ble jeg kontaktet av bekjente fra England som uavhengig av hverandre hadde blinket seg ut den samme helgen for en Valencia-tur. Fra London skulle Wealdstone-fan Victor ta turen sammen med sin bror og en banehopper-kompis, samtidig som de visste at også George Webb skulle ta turen. I tillegg viste det seg at også Mark Barton (som er en av britene jeg var på Balkan med for et par år siden) også skulle ta turen fra Chesterfield. Victor og hans reisefølge hadde landet rett etter meg kvelden før, og jeg visste at de nå hadde planer om å ta 09.20-toget nordover til Vila-real. Jeg hadde med hensikt booket et sentralt beliggende hotell, og brukte få minutter på å spasere til Valencia Nord, som er byens sentralstasjon. Der sto de allerede i billettkøen, og snart hadde vi sikret oss billetter og var på vei til dagens første av to kamper i Vila-real.
Toget brukte omtrent én time og ti minutter til Vila-real, der vi gikk steg av. For de som nå måtte lure, så er Vila-real byens valencianske (eller katalanske, om man vil) navn, mens den på spansk heter Villarreal. Denne byen ligger i provinsen Castelló og i regionen Valencia. Vi befinner oss altså på den spanske østkysten, og byen skal ha rundt 52 000 innbyggere. Tidligere var det dyrking av appelsiner som var viktigste næringsvei her, men i disse dager er det noe helt annet som dominerer. Villarreal er rett og slett Spanias senter for produksjon av keramiske fliser. Byen er hjemsted for fire av Spanias 500 selskaper, og alle disse driver med keramiske fliser. Her snakker vi altså om det som muligens kan kalles et slags Spanias svar på Stoke-on-Trent. Her skulle vi altså få oss en dobbel, og mens Villareals A-lag skulle i aksjon senere på ettermiddagen, var det deres C-lag som hadde tidlig avspark ikke altfor langt unna.
Det tok oss rundt tjue minutter å gå fra stasjonen til det såkalte Mini Estadi Vila-real, der kampen skulle gå av stabelen. Klubbens C-lag ble stiftet så sent som i 2002, og startet opp på nivå sju i det spanske ligasystemet. Der registrerte de opprykk i sine to første sesonger, men måtte deretter vente i tre år før de i 2007 sikret et tredje opprykk. Som med andre C-lag, må klubben spille minst én divisjon under B-laget, som igjen må spille minst én divisjon under A-laget. Villarreal C holdt seg i Tercera División frem til 2021, da det skjedde en omstrukturering i spansk fotball ved at man fikk på plass en ny divisjon på nivå tre. Den har nå fått navnet Primera Federación, og når jeg sier at Villarreal C nå spiller i Tercera Federación, forstår man sikkert at de opererer på nivå fem (de ble i realiteten degradert én divisjon ved den nevnte omstruktureringen).
Det såkalte ‘Mini-Estadi’ er en del av det større komplekset ved navn Ciudad Deportiva Villarreal CF. Klubben har altså sin egen sports-landsby, og den er ikke mindre rundt 70 000 kvadratmeter og byr på to kunstgressbaner, to gressbaner, samt en rekke mindre baner og andre fasiliteter. Dette komplekset skal ha blitt åpnet i 2003, og det var aktivitet på flere av de øvrige banene da vi ankom og orienterte oss frem til luka der vi kunne kjøpe billetter. Victor vil vanligvis sitte midt på hovedtribunen, men billettene vi hadde betalt 15 euro for viste seg å være til bortetribunen på den ene flanken av motsatt langside. Det skulle han ha seg frabedt, og de returnerte til utsalgsstedet for å klage på dette, men ble fortalt at hovedtribunen kun var for hjemmefans og lokale. Etter en lang diskusjon endte det med at de rett og slett gikk inn bak ryggen på vakten mens hun sto vendt den andre veien.
Selv fulgte jeg etter de opp på hovedtribunen, men gikk litt lenger bortover for å ta noen bilder derfra før avspark, og kunne derfra se at vaktene kom for å hive ut engelskmennene som igjen ble pekt i retning av bortetribunen. Jeg kunne ganske sikkert blitt på hovedtribunen og sett kampen derfra om jeg ville, men valgte å snart følge etter de over på bortetribunen, der de i sin indignasjon nå uttrykte håp om borteseier. Det gjorde egentlig undertegnede allerede, all den tid hjemmelaget var et reservelag. Det viste seg at bortelaget Atzeneta også stilte i flotte oransje kostymer, og en av de som allerede befant seg på bortetribunen da vi slo oss ned, fortalte at hans sønn var en av spillerne. Ett lag skal direkte opp, mens de fire neste får spille kvalifisering, og tabellen viste at Villarreals tredjelag lå på en fjerdeplass med kun tre poeng opp til ledende Roda. To plasser og to poeng bak lå bortelaget Atzeneta, så vi håpet at de slå sitt vertskap og dermed passere de.
Kun ett lag i avdelingen hadde scoret flere mål enn Villarreal C hittil, mens Atzeneta på sin side hadde sluppet inn desidert færrest. Dessverre skulle det ikke gå helt som vi håpet. I kampens 19. minutt sendte Duaga Fofana hjemmelaget i føringen 1-0; noe som ikke akkurat kan sies å ha resultert i unison jubel hos den engelske delegasjonen som manet frem de oransje. Like før pause ble det litt mer oppgitthet på bortetribunen da reservelaget til Villareal-reservene doblet ledelsen ved Sergio Hinojosa og etter hvert kunne gå i garderoben halvveis med ledelse 2-0. Når sant skal sies så var det ikke helt urettferdig heller.
Kanskje hadde gjestene fått en hårføner i pausen, for de kom ut som et helt annet lag i andre omgang. De gikk rett i strupen på sitt vertskap og skapte flere gode muligheter. Til tross for at de nå hadde en spillemessig dominans, klarte de ikke å få hull på byllen, og da var det ganske typisk at hjemmelaget i stedet slo til igjen den andre veien. Med et kvarter igjen av ordinær tid var det Toni Tamari som økte til 3-0, og vi forsto at det var avgjort. Fortsatt mot spillets gang fastsatt samme mann sluttresultatet til 4-0 seks minutter senere. Nå hadde vi en rundt tjue minutters spasertur foran oss videre til El Madrigal, der Villarreals A-lag skulle i aksjon om et par timer. På veien ble det en stopp for å få litt mat fra et mobilt gatekjøkken, der jeg igjen måtte ta ansvar og børste støv av spansken samtidig som det jeg antar var innehavernes barn fikk vist at de hadde fulgt med i engelsktimene på skolen. Med litt mat i skrotten, kunne vi rette oppmerksomheten mot dagens andre kamp, som også var ‘hovedretten’.
Spanish ground # 4:
Villarreal C v Atzeneta 4-0 (2-0)
Tercera Federación Grupo 6 (Comunidad Valenciana)
Mini Estadi Vila-real, 1 February 2025
1-0 Duaga Fofana (19)
2-0 Sergio Hinojosa (42)
3-0 Toni Tamarit (75)
4-0 Toni Tamarit (82)
Att: 174 (h/c)
Admission: 15 euro
Next game: 01.02.2025: Villarreal v Real Valladolid
Previous game: 31.01.2025: Seattle Sounders v Aalborg BK (@ Banús Football Center)