Brockenhurst v Fareham Town 31.01.2015

 


Lørdag 31.01.2015: Brockenhurst v Fareham Town

 

Det var lørdag, og tid for kampen jeg nok hadde sett mest frem til på denne turen. Etter å besøkt Football League klubber to dager på rad, var det med glede at jeg endelig skulle tilbake i non-league, der et besøk hos Brockenhurst FC sto på menyen. Men dagen startet med en spasertur opp til Chikitita’s Café rett i nærheten av Bournemouth togstasjon. Litt detektivarbeid hadde avslørt at de her serverte en full english breakfast som sannelig også inkluderte black pudding – ikke alltid hverdagskost i sør. Det store frokostalternativet inkluderte også bubble & squeak, og pølsene var dessuten meget gode, så jeg var mett og fornøyd da jeg returnerte til Burley Court Hotel for å lese litt på senga. Av både praktiske og økonomiske hensyn valgte jeg nemlig å bli i Bournemouth også i forbindelse med min visitt i Brockenhurst.

 

Hjemmelaget skulle ta imot Fareham Town, der min kjenning Paul «Splodge» Proctor har rollen som club secretary. Jeg traff på ham under Northern League Easter Hop i påsken 2014, og han hadde lovet å holde meg underrettet med tanke å banesituasjonen i Brockenhurst. På en dag der det var et utall avlysninger i andre deler av landet, var det derimot en deilig dag i Bournemouth, selv om det var nokså friskt. Kulda hadde da også vært det eneste usikkerhetsmomentet, men mens andre deler av landet slet med (etter forholdene) store snømengder og frosne baner, kunne Splodge nå fortelle at han hadde vært i kontakt med sin motpart hos Brockenhurst, som hadde opplyst om at det i hvert fall ikke var tegn til frost i hans hage.

 

Med base i Dorset er man ikke alltid bortskjemt med alternativer i tilfelle avlysninger – noe jeg da også fikk smertelig erfare i november – men jeg hadde sett meg ut Lymington Town som plan B, i og med en kort reisevei. Splodge hevdet at dette faktisk var et svært godt valg, da deres bane skal være kjent for å takle kulde meget bra. Imidlertid fikk jeg snart beskjed om at det uansett ikke ville bli behov for noen plan B eller C. Game on i Brockenhurst. Jeg blinket meg ut 12.45-toget, og slo i hjel litt tid med å lese på hotellsenga før jeg rastløs satt kursen mot togstasjonen i 12-tiden. Der rakk jeg til og med et tidligere tog, og valgte derfor å hoppe på 12.22-toget da det rullet inn på perrongen.

 

Et lite kvarter senere steg jeg av i Brockenhurst, som til tross for å være et viktig stopp på South Western Main Line mellom London Waterloo og Weymouth, faktisk kun er en landsby med i underkant av 3 500 innbyggere. Den ligger vest i grevskapet Hampshire, i nasjonalparken New Forest. Således er Brockenhurst-området en populær base for turister som har til hensikt å utfolde seg ute i naturen; til fots, med sykkel, med kano eller hva det måtte være. Landsbyen er også nærmest fri for gjerder og innhegninger, slik at dyr gjerne kan gå fritt rundt i «sentrum». Det var vel også grunnen til at jeg noe senere traff på flere ferister i nærheten av klubbens stadion Grigg Lane. Men først satt jeg kursen mot puben The Snakecatcher i nærheten av stasjonen, der jeg hadde avtalt å møte Splodge.

 

Der satt han med et halvt øye på kampen mellom Brentford og Middlesbrough, og over en pint innrømmet han at målsetningen denne sesongen nå er å beholde plassen i Wessex League Premier Division, der Fareham Town før kamp lå nest sist med kun håpløse Totton & Eling bak seg. Det var imidlertid kun to poeng opp til Christchurch som de også hadde to kamper til gode på. Fareham Town startet ligasesongen med noe spesielle 1-6-2 på de ni første, før en katastrofal rekke fulgte med 0-1-12 på de 13 neste før man feiret nyttår. På tre kamper etter nyttår var de imidlertid ubeseiret (2-1-0) i 2015, og de kom fra to strake seire. Det gjorde også Brockenhurst, som befant seg på åttendeplass. Splodge hevdet at det fortsatt var usikkert om det blir to eller tre nedrykkere, da Premier Division denne sesongen kun har 21 lag, så det kommer vel an på om ligaen velger å benåde ett lag derfra eller hente opp en ekstra opprykker fra Division One.

 

Også i toppen er det jevnt, og de fire første (Moneyfields, Petersfield Town, Winchester City, Blackfield & Langley) har alle søkt, mens den femte og siste søkeren AFC Portchester har falt av. Vi fikk snart besøk av en håndfull bortefans som godt kjente Splodge, og de virket ha forskjellige meninger om hvem som vil stikke av med tittelen og det eventuelle opprykket. Jeg stusset over at Winchester City ønsker seg opp igjen så snart etter å ha bedt om å bli flyttet ned igjen fra Southern League, men ble fortalt at de har nye eiere med slike ambisjoner. Splodge kunne også fortelle at samtlige søkerklubber ville ha gode muligheter for å få godkjent sine anlegg, da de enten bør være gode nok allerede eller slik han så det kun vil ha små utbedringer å gjennomføre.

 

Gjengen var sterke i troen på en tredje strake seier, og jeg fikk høre flere anekdoter fra Fareham Towns tid i Southern League fra 1979 til 1998. Mens Splodge hadde visse plikter før kamp og gikk mot Grigg Lane for å møte sin motpart, valgte resten av oss å ta et glass til, før også vi vendte snuta mot landsbyens fotballstadion. Grigg Lane lå kun et par minutters gange unna, langs veien med samme navn, og med rundt tre kvarter til avspark betalte vi oss inn med £6. Et absolutt godt kampprogram ble også handlet inn for ytterligere ett pund, før vi oppsøkte klubbhusets bar. Etter å betalt £2 for en boks Strongbow, fikk jeg beskjed om å oppsøke formannen Pete for å høre med ham om en pin. Han kunne imidlertid fortelle at de hadde solgt alle og ennå ikke bestilt nye. Med uforrettet sak kikket jeg meg i stedet litt rundt på Grigg Lane.

 

Man kommer inn i det ene hjørnet, på motsatt side for langsiden med hovedtribunen. For å ta seg over på sistnevnte går man langs nærmeste kortside, der man på bortre halvdel har en liten tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til publikum som velger å stå her. Inntil denne står et lite murbygg som huser matutsalget «Badgers Sett» – altså grevlinghiet; og alle vil vel dermed forstå at The Badgers selvsagt er klubbens kallenavn. Forbi dette matutsalget kommer vi over på langsiden der man finner det meste av anleggets fasiliteter. Her finner man først klubbhuset som blant annet selvsagt huser klubbens koselige bar.

 

Bortenfor klubbhuset står altså den flotte hovedtribunen i mur, og denne er nokså spesiell i den forstand at den i forkant nesten står nesten helt ute på sidelinja, og dermed ikke kan entres eller passeres i forkant. Den entres i stedet via trapper på sidene, og er opphøyet fra bakkenivå. Der oppe sitter man på benkerader i tre, og har god utsikt utover Grigg Lane. På bortre kortside er det utelukkende såkalt hard standing, og det er også tilfelle på bortre langside, der man imidlertid har plassert laglederbenkene. Grigg Lane ligger idyllisk til med masse trær rundt anlegget, som i seg selv først og fremst har den nevnte hovedtribunen å takke for at den fremstår som nokså sjarmerende.

 

Brockenhurst er en av klubbene som i 1986 var med å stifte Wessex League, og de har spilt i denne ligaen siden. Etter to sesonger nede i ligaens Division One rykket de våren 2013 opp igjen i Premier Division, men det er lite som tyder på at de har ambisjoner om noe opprykk til step 4. De virker rett og slett fornøyd med tingenes tilstand på step 5, og ære være de for det. For gjestenes del mente Fareham-folket at en retur til Southern League heller ikke for dem var noe tema for øyeblikket eller på kort sikt, og slo umiddelbart fast at det først og fremst er et økonomisk spørsmål. Det var nå uansett tid for å tømme glassene og ta oppstilling, da de to lags spillere var i ferd med å entre banen. Jeg valgte å stille meg sammen mellom klubbhuset og hovedtribunen, der jeg sammen med Splodge så kampen sparkes i gang.

 

Det var allerede fra start en jevn og nokså underholdende kamp vi var vitne til, og et noe humpete banedekke sørget for en og annen situasjon. Dette var kanskje også tilfelle da vertenes keeper Marques Vinicius i det åttende minutt sendte ballen rett i «ræva» på en av sine forsvarere da han skulle klarere, og ballen falt for Sam Kirkwood som kunne takke og bukke og sette ballen i tomt mål til 0-1. Gjestene burde nok kanskje hatt straffespark etter omtrent et kvarters spill, da spissen Ashley Tattersall ble dratt ned i feltet i forbindelse med en corner, til tross for at dommeren hadde hatt en lengre forelesning om holding og «bryting» i feltet før han blåste for at corneren kunne tas. Splodge hevdet at det var soleklar straffe, og jeg er tilbøyelig til å være enig.

 

Kaptein Ian Humble var nestemann til å teste keeper Vinicius med et langskudd, før han pådro seg det Splodge mistenkte var et taktisk gult kort. Det betød nemlig at han måtte stå over kampen som skulle spilles på dagen han skal gifte seg. Vi nærmet oss halvtimen spilt da Brockenhurst utlignet i forbindelse med et frispark som falt ned i Fareham-feltet. Der fikk Tom Hall nokså uhindret kontrollere ballen før han satt den i mål bak keeper Luke Douglas. Det var som sagt en artig kamp som bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier, og 1-1 sto seg til pause til tross for at Tattersall rett før sidebytte kunne ført gjestene tilbake i ledelsen, men hans skudd på nærmeste stolpe ble slått til corner av Vinicius.

 

Pausen ble benyttet til å innta forfriskninger i klubbhusets bar, der bartenderen igjen fisket frem en boks Strongbow til meg. Det var enighet om at 1-1 var et rettferdig resultat ved pause, og Splodge var ellers opptatt av en gruppe Fareham-supportere som han snodig nok hevdet aldri å ha sett før. Han kom vel omsider til den konklusjon at det var kompiser av spissen Tattersall. Ellers fikk jeg i pausen en innføring i nok et eksempel på hvor kompliserte og vriene FAs reglement for banegraderinger kan være da en representant for hjemmelaget kunne fortelle at deres flomlys må byttes ut. De har nemlig bestått kravene for det såkalte LUX-nivået, men ikke kravene om forskjellen på LUX-nivået på det «mørkeste» og «lyseste» stedet på banen! Og da man nå har problemer med å finne reservedeler og pærer til de gamle flomlysene, må klubben altså bruke anslagsvis 28-48 tusen pund på nye flomlys.

 

Andre omgang fortsatte som den første, med en jevn og underholdende kamp, og omgangens første skikkelige sjanse gikk til hjemmelaget. Et innlegg inn i feltet fant det jeg oppfattet å være spissen Martin Warren, men under press avsluttet han like utenfor. Etter rundt timen spilt ropte Splodge – som nå hadde stilt seg på motsatt langside – og hans ledsagere igjen på straffespark da Tattersall gikk i bakken i duell med keeper Vinicius. Denne gangen var jeg ikke like overbevist, selv om en annen dommer fort kunne blåst også på den situasjonen. Deretter hadde vertene to muligheter på få minutter. Jeg oppfattet det som om det første skuddet kom fra brasilianeren Bruno Sales Pereira, mens Tom Picford muligens sto bak den andre avslutningen. Begge endte uansett med at keeper Luke Douglas reddet flott.

 

Med 12 minutter igjen av ordinær tid fikk omsider Fareham Town sitt straffespark da innbytter Callum Laycock ble lagt i bakken, men det gikk flere minutter før straffesparket kunne tas, da en av Fareham-supporterne som Splodge hadde undret seg over plutselig løp ut på banen og klovnet rundt i bare boxeren og med «røven» bar, oppildnet av sine kompiser som ville at han skulle løpet frem og ta straffesparket. Kaptein Ian Humble ble kanskje satt ut av opptrinnet, for da vedkommende omsider hadde kommet seg av banen reddet keeper Vinicius hans ikke altfor gode straffespark. Og med fem minutter igjen betalte The Creeksiders prisen da det etter en corner var klabb og babb i feltet deres, og innbytter Jamie Betteridge sendte ballen i mål på volley. Brockenhurst hadde snudd til 2-1, selv om gjestene og deres manager Matt Parr ropte på hands da de mente han i forkant hadde dempet ballen med armen. Det var derimot selvsagt jubel på benken hos hjemmemanager Pat McManus.

 

På overtid kunne Fareham-kaptein Ian Humble gjort opp for seg da han fikk ballen på bakerste stolpe, men under press avsluttet han i nettveggen, og dommeren blåste av med 2-1 som sluttresultat foran 80 betalende tilskuere. Ikke direkte urettferdig kanskje, selv om jeg også følte litt med gjestene, for uavgjort hadde absolutt vært et enda mer rettferdig resultat. Det var da også mange enige i da vi igjen inntok klubbhusets bar. Der ble undertegnede også gjenstand for latter da en lokal kar bød på lokale chili-peanøtter, som går for å være svært sterke. Men da jeg er meget glad i sterkt var det kanskje jeg som lo sist, og folket undret seg stort over at jeg flere ganger takket ja til flere nøtter. De var faktisk svært gode!

 

Med påfyll fra baren var stemningen god i klubbhuset, der det en times tid etter kamp omsider begynte å tynnes ut. Etter nok en Strongbow takket jeg etter hvert for meg og ønsket lykke til før jeg takket Splodge for denne gang da vi forlot Grigg Lane samtidig. På vei tilbake til stasjonen tok jeg imidlertid en liten pitstop innom puben Foresters Arms, der lokalet var fullt av folk som så kampen mellom Manchester City og Chelsea. Det eneste ledige bordet var i hjørnet rett under en av TV-skjermene, og uten særlig utsikt til noen av de andre skjermene, men jeg var heller ikke spesielt interessert og fant mer interesse i å gå dagens kampprogram nøyere etter i sømmene mens jeg unnet meg en pint Aspalls.

 

Jeg kunne imidlertid ikke fri meg fra å undres over at de lokale strømmer til pubene for å se to «plastikk-klubber» fra andre kanter av landet, i stedet for å støtte sitt lokale lag. Greit nok hvis de også hadde vært på Grigg Lane tidligere på dagen, men hvor var de da?? Det er kanskje ikke så rart at lokale klubber på dette nivået gjerne sliter økonomisk. Etter ytterligere påfyll fra baren stabbet jeg meg omsider til stasjonen der jeg hadde blinket meg ut et tog tilbake til Bournemouth. Der stakk jeg hodet innom Wetherspoons-puben The Christopher Creeke for å få litt vomfyll i form av en porsjon sausage & mash før jeg returnerte til hotellet.

 

Der var baren fortsatt åpen, men den eneste cider de hadde var Magners (ikke faller den i smak uansett, og nå når de også sponser Celtic er den enda mer uaktuell som leske enn noen gang). Derfor valgte jeg meg en lokal ale som siste forfriskning før jeg like etter klokka halv elleve returnerte til hotellrommet og boka mi etter en fin dag i New Forest-området. Grigg Lane hadde vært et trivelig bekjentskap, og vil nok ikke overraskende stå som et høydepunkt på en tur der det var det eneste dykket ned i det herlige non-league universet.

 

English ground # 234:
Brockenhurst v Fareham Town 2-1 (1-1)
Wessex League Premier Division
Grigg Lane, 31 January 2015
0-1 Sam Kirkwood (8)
1-1 Thomas Hill (28)
2-1 Jamie Betteridge (85)
Att: 80
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 01.02.2015: Southampton v Swansea City
Previous game: 30.01.2015: AFC Bournemouth v Watford

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg