Søndag 01.02.2015: Southampton v Swansea City

 

Søndag morgen i England betyr jakt på Non-League Paper, og etter at jeg hadde sjekket ut fra Burley Court Hotel traff jeg blink på første forsøk da jeg stakk hodet innom en newsagent på spaserturen opp til Bournemouth stasjon. Et steinkast fra togstasjonen ligger Chikitita’s Café, som for andre dag på rad fikk æren av å servere meg en full english breakfast som inkluderte både black pudding og bubble & squeak. Med en slik god start på dagen kunne jeg ta plass på 11.40-toget som brukte en halv time på å frakte meg til Southampton Central mens jeg fordypet meg i Non-League Paper. Jeg kunne snart orientere meg frem til Ibis Budget hotellet der jeg hadde betalt £33 for losji. Til tross for at hotellet ligger tvers overfor stasjonen i Southampton, ligger den inne på en usjarmerende handelspark med en stor hovedvei mellom, og jeg tok nok en noe lenger omvei enn nødvendig, men fikk snart sjekket inn.

 

Det var fristende å legge seg til på senga for å fordype meg ytterligere i Non-League Paper, men jeg var snart på vei ut igjen for å spasere de 25 minuttene ut til St. Mary’s Stadium. Jeg hadde opprinnelig vurdert hjemreise denne søndagen, men flyprisene var så vanvittig stive at jeg nok faktisk sparte penger på å bli en ekstra dag, til tross for ekstra utgifter til hotell, fotball etc. Når det er sagt må jeg innrømme at jeg dessverre sjelden har vært mindre entusiastisk enn det jeg nå var i forkant av dagens kamp, der Southampton skulle ta imot Swansea City til kamp om poeng i Premier League. Det bød i det minste på en mulighet til å få haket av et besøk på St. Mary’s og gjort litt research med tanke på mine skriverier. Jeg passerte King Alfred pub på Northam Road, der jeg hadde tenkt å returnere for å se dagens Old Firm-oppgjør i den skotske ligacupen, men først hadde jeg til hensikt å hente mine kampbilletter, og benyttet med av den nærliggende gangbrua for å ta meg over til St. Mary’s Stadium.

 

Der på andre siden av jernbanelinja lå Southamptons nye storstue, og i tillegg til at den virket overraskende stor, slo den meg dessverre (men overhodet ikke uventet) umiddelbart også som noe bortimot en nitrist blåkopi av andre kjipe nybygg som eksempelvis i Leicester, Coventry, Derby etc. Etter å ha tatt meg rundt anlegget og stoppet for en nærmere kikk på den flotte statuen av tidligere Saints-spiller, -manager, -direktør, og -president Ted Bates, fant jeg frem til klubbsjappa. Der betalte jeg £2 for en pin og ytterligere £4 for et eksemplar av dagens kampprogram, mens jeg også fikk hentet ut billetten som hadde kostet meg £34 pluss ett pund i ekspedisjonsgebyr. Med det unnagjort kunne jeg returnere til King Alfred pub, der det nærmet seg kvarteret spilt i Old Firm og den vemmelige Leigh Griffiths nettopp hadde gitt de ufyselige grønne og hvite ledelsen.

 

Det var vel egentlig denne TV-kampen jeg hadde sett mest frem til av det fotballmessige denne dagen, der jeg håpet å se Rangers påføre sine erkerivaler et ydmykende nederlag, men jo mindre sagt om den kampen desto bedre. Etter to glass med herlig gyllen Herefordshire-nektar var også den lidelsen slutt, og med rundt 40 minutter til kampstart gikk jeg igjen over gangbrua som fører over til St. Mary’s. Her har man i utgangspunktet en flott beliggenhet langs elven Itchen, men industri- og havneområdet som dominerer omgivelsene gjør at det er så som så med idyllen. Jeg hadde sikret meg plass på Northam Stand, som deles mellom bortefansen og de mest ivrige hjemmesupporterne, og med plass helt bakerst på denne kortsiden hadde jeg i det minste forhåpninger om å få lov til å se kampen stående.

 

St. Mary’s Stadium er for tiden fortsatt sør-Englands største stadion utenfor London, med en kapasitet på over 32 500. Det er uten tvil en funksjonelt sett fantastisk flott arena, men karakter og egenart er derimot totalt fraværende. Fra min posisjon på Northam (North) Stand kunne jeg skue utover anlegget, der det er liten vits å beskrive dets fire sider da de er bortimot identiske. Chapel (South) Stand er tribunen på motsatt kortside, mens jeg til høyre for meg hadde Kingsland (West) Stand. Til venstre kunne jeg se at den mest merkbare forskjellen er at Itchen (East) Stand har en rekke VIP-bokser helt bakerst. Som sagt hadde jeg dessverre visse problemer med å motivere meg til kamp, men selv om jeg i utgangspunktet var helt uinteressert i kamputfallet og ikke minst den aktuelle ligaen, prøvde jeg virkelig å overbevise meg selv om at jeg kunne være vitne til en underholdende kamp, selv om jeg flere ganger følte mer for å sette meg ned å lese i Non-League Paper.

 

Etter lørdagens kamper hadde Manchester United passert Southampton og inntatt tredjeplassen på Premier League-tabellen, ett poeng foran The Saints. Dagens verter hadde imidlertid noe bedre målforskjell, og ville med poeng altså gjenerobre tredjeplassen bak to andre av de store multinasjonale selskapene – nemlig Chelsea og Manchester City. Etter at storklubbene gribbet til seg bortimot rubb og rake av Saints-spillere i sommer var det nok ikke mange som hadde trodd at de skulle hevde seg så godt, og manager Ronald Koeman skal vel ha mye heder for dette. De sto nå med 5-1-0 på de seks siste i ligaen, men kom fra tap i FA Cupen der de hadde lidd hjemmetap for Crystal Palace. For gjestende Swansea City sin del var de å finne på niendeplass, og ville også befinne seg der etter kamp, uavhengig av utfall. Også waliserne kom fra exit i FA Cupen, der de hadde blitt slått ut på besøk i Blackburn, og hadde ellers fire strake (0-2-2) uten seier i Premier League.

 

Jeg ble i det minste positivt overrasket over stemningen på tribunen der jeg befant meg, der det virket som om majoriteten av supporterne på den bakerste halvdelen faktisk valgte å stå oppreist, og de ropte og sang så godt som hele kampen – en kamp som startet med hjemmelaget i førersetet. Etter sju minutter kunne de tatt ledelsen etter at Dusan Tadić kombinerte med Nathaniel Clyne, og sistnevnte fant James Ward-Prowse som avsluttet på mål, men en fabelaktig benparade av Swans-keeper Lukasz Fabianski hindret hjemmeledelse. For gjestene hinket Marvin Emnes av banen med skade etter kun et kvarter, og det sier kanskje litt om dagens toppfotball at hans erstatter Modou Barrow hadde nummer 58 på ryggen! Like før hadde Bafetimbi skutt centimetere utenfor stolpen til Saints-keeper Kelvin Davis, etter å ha blitt spilt gjennom av Jonjo Shelvey, men snart var det igjen Southampton som presset på.

 

Mye av spillet i første omgang foregikk da også på Swanseas banehalvdel, der Southampton presset uten å skape alt for mange skikkelige sjanser. De hadde imidlertid et klart overtak, og spesielt på kantene der de stadig stormet oppover. Det var etter en slik situasjon at Harrison Reed skjøt like over. Begge backene, Clyne og Ryan Bertrand, var også ivrige etter å komme meg i angrep på flankene, og sistnevnte virket meget frisk. Det var da også han som fant Tadić inne i feltet, men under press styrte han ballen utenfor. Det var nok flere enn meg som følte at et Saints-mål lå i lufta, og det hadde slett ikke vært ufortjent, men da dommeren omsider blåste for pause sto det fortsatt 0-0 i målprotokollen.

 

Jeg gadde ikke engang å sjekke om de ved St. Mary’s slipper ut supportere i pausen for å røyke, for jeg tror jeg vet hva svaret hadde blitt. Jeg gadd heller ikke å gå for å stille meg i kø for å kjøpe hverken mat eller Bovril, så jeg satt meg ned og bladde litt i kampprogrammet mens jeg utålmodig ventet på andre omgang. Den startet jevnere enn den første, men fortsatt med et lite overtak til hjemmelaget. Det var nå imidlertid en nokså kjedelig affære, og for min del syntes jeg først og fremst at klokka gikk så alt for sakte. Så, da vi passerte timen, presenterte plutselig Jonjo Shelvey seg da han mot spillets gang var nære på å gi waliserne ledelsen etter et raid og påfølgende skudd som traff stolperota. Ward-Prowse forsøkte å svare for vertene, men keeper Fabianski ordnet opp to ganger. Southampton satt innpå Sadio Mané, og det virket snart som om hans inntreden sørget for litt mer sprut over hjemmelaget igjen.

 

Mané testet Fabianski ved et par anledninger, og også Tadić var frempå. Men med sju-åtte minutter igjen betalte vertene prisen da Jonjo Shelvey vant ballen utenfor 16-meteren og sendte i vei et skudd som vant veien til nettmaskene oppe i krysset bak Saints-keeper Davies. 0-1. Southampton forsøkte å svare umiddelbart, og i løpet av et par sekunder fikk Mané to ganger ballen forbi keeper Fabianski, men begge ganger sto Swans-kaptein Ashley Williams godt plassert på streken og fikk ryddet unna. Kort etter ble hjemmelagets Ryan Bertrand utvist etter en takling på innbytteren Barrow – mannen med nummer 58 – og håpet svant til tross for at fire tilleggsminutter ble annonsert. Og da Graziano Pellè sendte hjemmelagets siste mulighet over mål, endte det kanskje noe overraskende med borteseier 0-1 foran 30 943 tilskuere. Det var derimot kun de 1 458 Swansea-supporterne som hadde grunn til å juble.

 

Selv hadde jeg ingen grunn til å bli igjen, og forlot umiddelbart St. Mary’s Stadium for å snegle meg over gangbrua sammen med tusenvis av andre, før jeg kunne lange ut i retning sentrum. Southampton har over en kvart million innbyggere, og beliggenheten ved sjøen har formet det som er sørkystens viktigste havneby. Havnene og dokkene har vært, og er fortsatt, byens viktigste næringsvei, og i dag gjelder det kanskje spesielt cruisetrafikken. Mange vil vite at det også var nettopp herfra RMS Titanic la ut på sin skjebnesvangre ferd i 1912. Jeg var nå imidlertid mer opptatt av å overtale en lokal venninne til å innvilge meg en «date», men uten å lykkes. Hun hadde faktisk jobbet på St. Mary’s denne dagen, men hadde vært i så dårlig form at hun nå ville rett hjem og legge seg. Hun foreslo derimot å møtes dagen etter, men da ville jeg etter alle solemerker være på toget på vei til Stansted.

 

Dermed måtte jeg finne annet å fordrive tiden med, og rett ved hotellet unnet jeg meg et måltid på TGI Friday, før jeg trakk meg tilbake til hotellet og boka mi. Selv om jeg må innrømme at jeg syntes klokka gikk voldsomt sakte der jeg til tider gjespet meg gjennom kampen, hadde det tross alt vært en god mulighet til å oppleve St. Mary’s Stadium. Jeg gikk dessverre glipp av The Dell, som selvsagt hadde vært å foretrekke. Den nye storstua er som sagt helt sikkert funksjonelt sett fantastisk, for de som foretrekker de moderne nybyggene. For min del tviler jeg på at jeg vil returnere. Men så var da det også forsøkt… Og dagen etter var det klart for hjemreise til Norge.

 

English ground # 235:
Southampton v Swansea City 0-1 (0-0)
Premier League
St. Mary’s Stadium, 1 February 2015
0-1 Jonjo Shelvey (83)
Att: 30 943
Admission: £34
Programme: £4
Pin badge: £2

 

Next game: 24.03.2015: Clitheroe v Spennymoor Town
Previous game: 31.01.2015: Brockenhurst v Fareham Town

 

More pics