Onsdag 15.08.2018: Abergavenny Town v Monmouth Town
Etter tirsdagens fyrverkeri av en kamp, var det nå på tide å forlate Shepshed for å sette kursen mot Wales for første gang på turen, og få minutter over åtte ‘snek’ jeg meg ut fra mitt B&B. Første stopp var en Coop-sjappe et steinkast unna, og frokost i form av smørbrød ble der kjøpt inn før jeg med nød og neppe rakk å komme meg med en buss som sto og ventet på holdeplassen. Nye £2,70 ble betalt for at buss 127 skulle frakte meg tilbake til Loughborough, og det brukte den rett i underkant av tjue minutter på. Jeg valgte å få meg litt morgentrim ved å spasere fra Loughborough sentrum til jernbanestasjonen, og der kom jeg meg med et noe tidligere tog enn opprinnelig planlagt. 09.26-toget fraktet meg den første korte etappen til Leicester, og den var langt mer behagelig enn etappen videre derfra til Birmingham New Street.
Jeg hadde ikke tenkt over at toget jeg skulle benytte på denne etappen var Cross Country-toget som går mellom Stansted Airport og Birmingham New Street og som stort sett alltid er fullstendig overfylt av passasjerer med masse bagasje. Igjen var det en marerittaktig tur der passasjerene måtte stå som sild i tønne, og det var en befrielse å kunne stige av i Englands nest største by for å trekke litt ufrisk luft før jeg fartet videre. Tredje og foreløpig siste togbytte fant sted ved Bristol Parkway, før jeg omsider ankom Newport, som skulle være min base denne dagen – og ikke for siste gang på turen. Jeg unnet meg en taxi til Victoria Hotel, der jeg hadde betalt £28,50 for overnatting, men der var de strikse på innsjekkings-tiden, og jeg måtte pent gå utenfor igjen og vente tjue minutters tid til klokka slo 14.00.
Jeg fikk omsider sjekket inn og slengt fra meg bagasjen på rommet, og med det gjort, var det etter hvert på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens kamp. Denne kvelden var det Abergavenny Town som skulle få besøk, da det for meg hadde virket som det mest interessante valget denne onsdagen. Dermed måtte jeg igjen ta tog, men benyttet anledningen til en liten vanningspause ved puben Windsor Castle da jeg trasket tilbake mot stasjonen i Newport. 15.36-toget brukte 25 minutter på å frakte meg nordover til Abergavenny, der jeg hadde avtalt å møte min groundhopper-kompis Paul Fergusson. Klokka hadde altså så vidt passert fire da jeg spaserte innover mot sentrum, og jeg slo meg ned på puben Coach & Horses for å vente på Paul.
Abergavenny er en markedsby i det walisiske grevskapet Monmouthshire i det sørøstlige Wales, der den ligger nærmest omringet av ‘fjell’ og åser. Den har drøyt 12 500 innbyggere og ligger ikke mer enn en snau mil fra grensen mot England. På walisisk heter byen Y Fenni, og var under romertiden hjemsted for et romersk fort ved navn Gobannium. Senere ble byen i middelalderen befestet med bymurer, og rett sør for byens sentrum kan man fortsatt se ruinene av normanner-borgen Abergavenny Castle, som har stått strategisk plassert over elven Usk og dalen den renner gjennom. I Abergavenny har det dessuten helt siden 1863 blitt arrangert kvegmarked på samme sted som det den dag i dag fortsatt avholdes med jevne mellomrom.
Det var så vidt jeg så intet kvegmarked denne dagen, men jeg var i ferd med å gjøre kål på pinten da Paul kom inn. Etter at han hadde unnet seg en halv pint, valgte vi å innta et måltid ved Wetherspoons-puben The Coliseum, som ikke overraskende viste seg å være en typisk Spoons-pub – også i den forstand at de var utsolgt for det jeg opprinnelig hadde tenkt å bestille. Idet jeg begynte å lure på hvor maten ble av, kom de forsyne meg for å informere at de også manglet noen ingredienser til det jeg i stedet endte opp med å bestille. Walisiske dragon bangers & mash ble dermed til ‘bangers & baked beans’ før vi stakk for å sjekke ut et par mer klassiske puber. Paul måtte ta hensyn til at han kjørte, men både Hen & Chickens og Kings Arms Hotel falt uansett langt bedre i smak. Med rundt tre kvarter til kampstart kjørte deretter Paul oss opp til Pen-Y-Pound Stadium.
Abergavenny Town er en meget ung klubb – stiftet så sent som i 2014, men den har en eldre forgjenger hvis endelikt var katalysatoren for stiftelsen av dagens klubb. Det skal allerede ha vært en rekke tidligere klubber som spilte i Abergavenny på 1800-tallet, men byens mest kjente klubb er Abergavenny Thursdays, som faktisk har vært walisiske mestre. De vant den walisiske cupen i 1952, før de noen år senere vant to strake ligatitler i Welsh Football League i 1959 og 1960, og deretter var tapende cupfinalist i 1963. I 1991 vant de en tredje Welsh League-tittel, og fulgte opp med å forsvare den tittelen før de deretter var en av klubbene som var med å stifte den walisiske nasjonale toppdivisjonen League of Wales.
Det walisiske forbundet krevde garantier for at flomlys ville bli installert, og dette førte til en noe anstrengt økonomi, samtidig som usikkerheten rundt hvorvidt klubben faktisk ville få delta i den nye ligaens første sesong var så stor at det utløste en spillerflukt. I tillegg forsvant også managerteamet, og 1992/93-sesongen endte med at Thursdays ble den første jumbo i League of Wales og dermed rykket ned. I årene før og etter årtusenskiftet presterte de deretter faktisk å rykke ned hele fem ganger på seks sesonger (alle gangene etter å ha endt som jumbo i den aktuelle divisjonen). Det endte i Gwent League Division Three, der de for ordens skyld endte opp med ytterligere en jumboplassering(!).
Det var også der de befant seg da de i 2013 mente at mangelen på spillere tvang de til å legge ned driften. Året etter ble altså Abergavenny Town stiftet, og de tok (kanskje litt snodig) plass direkte i Gwent League Division One – høyere opp enn der forgjengeren hadde befunnet seg på sitt dødsleie. De vant uansett denne divisjonen på første forsøk, og rykket opp i Welsh League Division Three, der en andreplass var nok til et andre strake opprykk. De befinner seg nå altså i Welsh League Division Two (som for øvrig er en av fire ‘avdelinger’ på nivå tre av walisisk fotball), men jeg lest at de på lengre sikt faktisk har ambisjoner om spill i den walisiske toppdivisjonen League of Wales. Dette måtte jeg forhøre meg litt om.
Det kunne jeg da også gjøre etter å ha betalt mine £4 i inngangspenger og sikret meg kveldens kampprogram pålydende £1, for jeg ble stående å prate litt med den trivelige karen i inngangspartiet mens Paul parkerte sin Mini. Han ga ganske riktig inntrykk av at klubben har ambisjoner om å avansere i det walisiske systemet, og det kan skje snarere enn man aner. Etter inneværende sesong skal det nemlig gjennomføres en omfattende omstrukturering i walisisk fotball, der FAW (det walisiske forbundet) vil ta styringen over de to øverste nivåene. Ytterligere ett år frem i tid skal det samme skje med nivå tre, og de som kjenner litt til walisisk fotball vet at ligatilhørighet, opp- og nedrykk da sannsynligvis vil avgjøres minst like mye av kriterier som stadionkrav, økonomi etc som av det sportslige.
I så måte mener Abergavenny Town seg nokså godt rustet, og håper å kunne bli å finne under FAWs styre allerede neste sesong, og det vil nok også være noen klubber som blir degradert pga manglende lisens etc, slik at det åpner for avansement for andre klubber. Man kan like det eller ikke, men slik er det nå engang i walisisk fotball. Abergavenny Town mener å ha orden på disse tingene og et anlegg som vil oppfylle FAWs krav som sannsynligvis vil bety en innskjerping, så de kan fort dra nytte av dette. Selv om den flotte hovedtribunen har vært avsperret en god stund, mener de at Pen-Y-Pound Stadium skal oppfylle kravene, og håper visstnok også å se hovedtribunen restaurert og gjenåpnet en gang i fremtiden.
Fotball har blitt spilt her siden 1930-årene, og den herlige tribunen skal ha blitt reist på oppdrag fra Abergavenny Thursdays’ første komite. Den står midt på den ene langsiden, og er opphøyet fra bakken. Der oppe har den bydd på benkerader i tre, men den har nå faktisk vært avsperret siden WPL-dagens tidlig i 1990-årene. I forkant har man noen trinn med terracing som dog er i bruk. Bak mål på den ene kortsiden har man en lignende seksjon i form av en ståtribune under tak, og denne henger sammen med klubbhuset. Ellers er det såkalt hard standing rundt resten av banen. Det er bare å håpe at den flotte hovedtribunen vil bestå og på et tidspunkt gjenåpnes. Det skal nevnes at denne tribunens ‘indre’ brukes av en lokal skytterklubb, og kanskje er det de som skal ha takken for at den i hvert fall ikke er revet.
Det var trivelige folk som tok oss imot på Pen-Y-Pound Stadium, og på innsiden ble jeg nokså umiddelbart ‘shanghaiet’ av en hyggelig klubbrepresentant som gjenkjente meg fra Twitter og tilbød meg en aldri så liten rundtur som også inkluderte en kikk inn i garderobene; noe jeg høflig takket ja takk til. Abergavenny Town hadde for øvrig startet sesongen med tap borte mot Cardiff-klubben Bridgend Street og var nok innstilt på å reise kjerringa i det som var et lokaloppgjør mot ‘grevskapsrival’ Monmouth Town. Gjestene hadde på sin side startet sin ligasesong med uavgjort 1-1 mot Garden Village. Det var tid til både en tur innom klubbhuset og en rundtur med en nærmere kikk på den gamle hovedtribunen før det dro seg mot avspark.
Det var en tett og jevn kamp vi skulle bli vitne til, og en klubbrepresentant hadde tipset meg om at man ville få noen gode bilder fra et av hjørnene på kortsiden lengst fra inngangspartiet og klubbhuset. Det viste seg å stemme godt, og med landskapet i de walisiske dalene er det vel ikke overraskende at jeg i tillegg til den gamle tribunen hadde en stor ås som fint bakteppe mens jeg en periode så kampen herfra. Mens jeg foretok en liten rundtur rundt banen, registrerte jeg at omgangen fortsatte slik den hadde blitt innledet; med to lag som vekslet mellom å nøytralisere hverandre og å spille seg frem til en og annen sjanse som dog aldri endte med nettsus. Da jeg var tilbake på ståtribunen ved klubbhuset, fryktet Paul allerede en målløs kamp da lagene snart gikk til pause på stillingen 0-0, men det hadde overhodet ikke vært noen kjedelig forestilling.
Uavgjort ved pause var nok ikke et urettferdig resultat så langt, for det hadde vært en jevn affære, og andre omgang fortsatte med mer av det samme. Til tross for flere gode sjanser, ville ikke ballen i mål for noen av lagene, og Paul ble mer og mer sikkert i sin sak da han hevdet at vi var vitne til en 0-0-kamp. Naturlig nok begynte jeg å mistenkte det samme da klokka tikket i vei uten noen scoringer, men det var som sagt fortsatt en spennende og nokså underholdende kamp vi så. Det endte da også 0-0, og jeg skal ikke si hvem som hadde mest grunn til å være skuffet over det, for begge lags spillere virket faktisk lettere utilfreds med at de ikke hadde klart å få et vinnermål. Vi hadde for øvrig talt 108 tilskuere, men når man senere har tallfestet det offisielle tallet til 120 så får vi vel stole på det.
Vi takket snart for oss, og Paul skysset meg tilbake til Abergavenny stasjon der jeg slo meg ned med en pint på Great Western Hotel mens jeg ventet på 22.16-toget. Tilbake i Newport valgte jeg å også stikke innom The Lamb, og det var et godt valg, for her hadde de Rattler i en av tappekranene. Det er ikke et altfor vanlig syn så langt fra Cornwall og Devon, så jeg benyttet anledningen til et glass eller to før det var på tide å returnere til basen for å få litt søvn. Det hadde vært artig med et gjensyn med walisisk fotball, og Abergavenny Town hadde vært et trivelig bekjentskap. Det skulle bli litt mer walisisk fotball senere på turen, men dagen etter skulle jeg tilbake til den engelske pyramiden, og en nokså lang tur ventet meg i så måte.
Welsh ground # 10:
Abergavenny Town v Monmouth Town 0-0 (0-0)
Welsh League Division Two
Pen-Y-Pound Stadium, 15 August 2018
Att: 120
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: £3
Next game: 16.08.2018: Appleby Frodingham v Clay Cross Town
Previous game: 14.08.2018: Shepshed Dynamo v Worksop Town
This day on a map