Wroxham v Great Yarmouth Town 17.08.2018

 

Fredag 17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town

 

 

Det er så deilig når forsinkelser på jernbanenettverket for en gangs skyld går i din favør. Det var tilfelle da jeg denne formiddagen foretok et togbytte i Peterborough. Men dagen hadde startet ved Larchwood Hotel i Scunthorpe, der jeg våknet og husket at jeg i løpet av natten også hadde våknet med voldsom hjerteklapp. Jeg følte meg imidlertid frisk nå, og etter at verten hadde servert meg frokost gikk jeg for å ta 09.08-toget den korte veien til Doncaster, der første togbytte ble foretatt. Så tilbake til Peterborough, der vi ankom i henhold til ruteplanen klokka 10.46 – ett lite minutt etter at toget til Norwich skulle ha gått. Sistnevnte tog var imidlertid over et kvarter forsinket, så da slapp jeg enn 55 minutters ventetid i Peterborough og kunne i stedet hoppe på det forsinkede toget.

 

 

Til tross for at man aldri klarte å hente inn noe av tiden – snarere tvert imot – betød det at jeg ankom Norwich lovlig tidlig da jeg steg av jernhesten der rundt klokka halv ett. Det var to timer til innsjekking, og selv om vertskapet ved Abbey Guest House har vist seg usedvanlig hjelpsomme tidligere, ville jeg ikke være altfor frekk. I tillegg var været så deilig at jeg rett og slett trasket over veien og slo meg ned på uteserveringen til puben Compleat Angler, der jeg koste meg med en pint i trivelige omgivelser mens svanene svømte forbi på elven Wensum. Etter en times tid der dro jeg bagasjen med meg til min base, der jeg hadde betalt £38 for kost og losji, og den asiatiske frøkna i huset var like blid og hjelpsom som alltid og sjekket meg raskt inn med et bredt smil.

 

 

Under planleggingsstadiet hadde jeg en stund vurdert et besøk til walisiske Aberystwyth Town denne dagen, men samtidig som det ville medføre en grytidlig start og lang reise dagen etter, samt at jeg også vurderte deres fredagskamp to uker senere, lot jeg meg friste av muligheten til å besøke Wroxham. Derfor ble det altså en tur til Norfolk denne dagen, med Norwich som base. Jeg var snart på farten igjen da jeg skulle ha tog opp til Wroxham, men først var det greit å få seg litt mat i skrotten. På The Queen of Iceni viste Wetherspoons-pubene seg igjen fra skyggesiden. Denne gang hadde de riktignok det jeg bestilte, men det ble levert til nabobordet der et fjols akkurat rakk å ødelegge maten ved å drukne den i ketchup før han oppdaget at det ikke var det han hadde bestilt. Jeg ble utrolig nok spurt om jeg ville ha den, men det får være måte på hva jeg spiser, så jeg måtte pent vente på ny porsjon.

 

 

Det gjorde at det planlagte besøket ved en annen pub måtte utgå, og jeg måtte i stedet komme meg tilbake til Norwich stasjon for å komme meg med 15.45-toget. Det brukte et kvarter opp til stasjonen Hoveton & Wroxham, og som navnet tilsier betjener den begge disse landsbyene som har vokst sammen. Disse ligger rundt halvannen mil nordøst for Norwich, og har vokst sammen i en slik grad at det for utenforstående kan være litt vanskelig å vite hvor grensen går. Wroxham hadde ved siste folketelling rett i overkant av 1 500 innbyggere mens Hoveton hadde et par hundre mer. Vi befinner oss her i området kalt The Broads, som er et 300+ kvadratmeter stort område med et nettverk av elver og innsjøer. Dette fikk i 1988 beskyttelsesstatus som likestiller det med nasjonalparkene.

 

 

Det litt snodige her er at majoriteten av innsjøene ikke er naturlige, men oppsto som en følge av oversvømmelser da det tidligere ble drevet utstrakt utvinning av torv i dette området. Det skal ha vært romerne som begynte å bruke torven som brensel, men senere ble det ‘big business‘ da selv lokale klostre i middelalderen gjøre gode penger på handel med torven. Havnivået steg til tross for bygging av diker og andre hindringer, og landskapet forandret seg til det vi ser i dag. Området er nå et populært område for båtferdsel, og tiltrekker seg en god del turister. Elven Bure er egentlig grensen mellom Hoveton – der bl.a togstasjonen ligger – og Wroxham, men sentrumsområdet som de nærmest deler på Hoveton-bredden av elven kalles faktisk ofte Wroxham, og det bidrar nok til forvirringen.

 

 

Det var også der jeg fant frem til puben The Kings Head som falt godt i smak hos undertegnede. I krysset omtrent rett utsiden av denne puben kunne jeg se en annen kuriositet ved dette stedet. Roys of Wroxham påberoper seg å være verdens største landsbybutikk, og det var ikke vanskelig å se at Roy-familien eier det meste av butikker her. Det var Roy’s kolonial, Roy’s leketøysbutikk, Roy’s apotek etc etc. Roy eide tilsynelatende ikke The Kings Head, og på uteserveringen der satt jeg meg ned med utsikt mot elven for å skrive et par postkort. Jeg burde nok blitt på The Kings Head, men jeg gikk etter hvert for å finne et annet skjenkested som viste seg nokså umulig å ta seg til uten å svømme, og etter å ha resignert måtte jeg nøye meg med en flaske cider på The Wherryman, som virket mer som en restaurant enn en pub.

 

 

Det var tydelig å se at man nok gjør god butikk på turistene som kommer for å bli skysset rundt på elvene og innsjøene eller selv leie båt, for det vrimlet av turist- og utleiebåter på marinaene. Selv hadde jeg ikke tid til hverken dette eller en tur med museumsjernbanen Bure Valley Railway (som jeg gjerne skulle ha tatt en tur med), for jeg hadde tross alt en kamp å se, og det var etter hvert på tide å gå ned til kamparenaen. Apostlenes hester er neppe det beste fremkomstmiddelet her, for deler av veien fikk meg allerede til å grue meg litt til returen som ville foregå i mørket. Det var kanskje ikke like stor lek med live som å gå fra eksempelvis Morpeth Towns eller Carharracks hjemmebane etter en kveldskamp, men den smale veien uten gatelys ville likevel ikke være altfor trivelig.

 

 

Ellers var det en trivelig spasertur nå i dagslys, og jeg kom meg da i hvert fall til Trafford Park der jeg kunne betale de £7 jeg ble avkrevd i inngangspartiet. I tillegg ble selvsagt et eksemplar av kveldens kampprogram pålydende £1 foreløpig lagt i veska mens jeg kikket meg rundt på vei til klubbhusets bar. Wroxham FC ble stiftet i 1892 og spilte sine første tiår i lokale ligaer som East Norfolk League, East Anglian League og Norwich & District League før de i 1963 var med å stifte Anglian Combination. I 1970-årene klatret de i denne ligaen, og etter to strake opprykk i 1977 og 1978 var de å finne i toppdivisjon som de snart skulle dominere. I perioden 1982-1985 vant de denne ligaen fire år på rad, og i to av disse sesongene vant de i tillegg dens ligacup. En ny slik double ble vunnet i 1988 før de deretter fikk være med i Eastern Counties League sin nye førstedivisjon.

 

 

Den vant de på første forsøk, og det skulle ikke gå lang tid før de også skulle dominere ECL Premier Division. Ligatittelen våren 1992 skulle bli den første av tre strake, og etter to sesongers pause vant de på nytt denne ligaen tre år på rad i perioden 1997-1999. De plusset på en ny ligatittel i 2007, og i løpet av disse årene hadde de også vunnet ECLs ligacup to ganger. I 2010 spilte de seg frem til finalen i FA Vase, men ble der knust 1-6 i møte med et Whitley Bay som på den tiden dominerte den turneringen. I 2012 sikret de seg igjen ECL-tittelen, og denne gang betød det opprykk til Isthmian League Division One North. Der slet de stort sett på nedre halvdel – unntaket er først og fremst 8. plassen i 2015 – før det omsider ble nedrykk tilbake til ECL Premier i 2017. Der befinner de seg fortsatt, men har de håp eller ambisjoner om å returnere?

 

 

Ifølge en klubbrepresentant jeg slo av noen ord med så er ikke det foreløpig noe tema, og at han hevdet at de nå er tilbake på et riktigere og mer naturlig nivå, og at slike eventuelle ambisjoner eller mål vil ligge noen år frem i tid. 13. plassen forrige sesong vitner kanskje også om dette, for det var faktisk klubbens svakeste plassering noensinne siden opprykket til nettopp ECL Premier i 1989. Denne sesongen serieåpnet de med 0-5 borte mot Godmanchester Rovers og deretter 1-1 hjemme mot Kirkley & Pakefield, men de var allerede også slått ut av FA Cupen etter omkamp mot Saffron Walden Town. Vedkommende utpekte Stowmarket Town som sin favoritt denne sesongen, med Godmanchester Rovers og Histon som de største utfordrerne.

 

 

Klubben flyttet inn på sin nåværende hjemmebane Trafford Park i perioden rundt annen verdenskrig, men mye av dagens fasiliteter stammer fra 1990-årene. På den ene langsiden ble det nåværende klubbhuset reist i 1994, mens hovedtribunen på motsatt langside er fire år eldre og erstattet en noe eldre tribune. Dette er en sittetribune som er av en blanding av treverk, bølgeblikk og metall. Den eneste andre tribunen er å finne bak det ene målet, og den ser mest av alt ut som en moderne prefabrikert tribune som man selv har flikket litt på. For øvrig kom også flomlysene her først på plass tidlig i 1990-årene. De hadde man selvsagt bruk for denne kvelden når de fikk besøk av et Great Yarmouth Town som sto uten poeng etter to ligakamper.

 

 

Dette Norfolk-oppgjøret fikk ingen heldig oppladning for gjestene fra Great Yarmouth, for Bloaters-spiller Sean Perfect skadet seg under oppvarmingen slik at de måtte gjøre sene endringer på sin lagoppstilling. Hjemmelaget hadde tidlig et lite overtak i lokaloppgjøret som startet i et høyt tempo og med en rekke deilige taklinger. Det var ikke ufortjent da vertene tok ledelsen halvveis ut i omgangen. Det skjedde faktisk på et tidspunkt da gjestene var på vei inn i kampen, og det var Ryan Miles som løp fra Bloaters-forsvaret før han noe heldig ‘fintet’ ut både en forsvarer og tidligere Wroxham-keeper Kingsley Barnes og sendte The Yachtsmen i føringen med 1-0. Målscoreren måtte et kvarters tid senere ut med skade, men hjemmelaget hadde absolutt initiativet nå, og en lobb fra tidligere Bloaters-spiller Cruise Nyadzayo gikk centimetere utenfor før en heading fra Chris Skipper strøk tverrliggeren.

 

 

Great Yarmouth Town fikk en bedre start på andre omgang, og Wroxham-keeper Connor Milligan måtte i aksjon for å hindre gamle lagkamerater i å score da han slo en avslutning til corner. Dommeren hadde imidlertid sett noe inne i feltet, og i ettertid ser det ut som om han mener Haydn Davis ble felt eller hindret. Uansett pekte han på straffemerket, og fem minutter ut i omgangen tok Davis selv straffesparket og utlignet til 1-1. Dette syntes å vekke vertene til liv igjen, for det var som om de nå satt inn et ekstra gir. Noen vil kanskje huske Simon Lappin fra bl.a Norwich City, og han sto bak mye med sine gode pasninger og ikke minst dødballer. Da Matt Doyle etter drøyt halvspilt omgang ble meid ned på vei inn i feltet, var det nettopp Lappin som tok ansvar fra straffemerket. Han gjorde ingen feil, og Wroxham var igjen i føringen.

 

 

The Yachtsmen var åpenbart interessert i å sette spikeren i Bloaters-kista, og Pete Wiltshire hadde tre gode muligheter til å øke ledelsen, men redninger fra keeper Barnes og desperate blokkeringer fra hans forsvarsspillere reddet foreløpig bortelaget fra ytterligere baklengs. Med snaut fem minutter igjen ble hjemmeseieren sikret etter en litt spesiell situasjon. Etter en skade på Wroxham-keeperen spilte hjemmelaget ballen tilbake til hans motpart i Bloaters-målet, men keeper Barnes fulgte opp med et elendig utspill som serverte ballen på sølvfat til Matt Doyle. Han passet til Jordan Bond som satt inn 3-1, og det hele virket avgjort. Gjestene hadde imidlertid en kjempesjanse helt på tampen, men avslutningen fra Aaron Saunders ble blokkert slik at det endte med 3-1 foran 260 tilskuere.

 

 

Jeg hadde intet realistisk håp om å rekke 21.55-toget uten å kunne teleportere eller sette ny rekord på distansen, for selv om toglinja går rett forbi Trafford Park så er det et godt stykke å gå til Hoveton & Wroxham stasjon herfra (jeg vil anslå 20-25 minutter). Derfor tok jeg det like godt rolig på vei tilbake mot sentrum etter å ha kommet meg gjennom den mørklagte strekningen med livet i behold. Neste tog var 22.58, så jeg kunne like gjerne stikke en ny tur innom The Kings Head på veien dit. Derfra fikk jeg følge av en feststemt gjeng som åpenbart også skulle ha toget tilbake til Norwich, og etter å ha tilbragt et nytt kvarter på toget gikk jeg umiddelbart tilbake til min base for å komme meg i seng.

 

 

 

English ground # 486:
Wroxham v Great Yarmouth Town 3-1 (1-0)
Eastern Counties League Premier Division
Trafford Park, 17 August 2018
1-0 Ryan Miles (23)
1-1 Haydn Davis (pen, 51)
2-1 Simon Lappin (pen, 71)
3-1 Jordan Bond (87)
Att: 260
Admission: £7
Programme: £1
Pin badge: £3,50 

 

Next game: 18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury 
Previous game: 16.08.2018: Appleby Frodingham v Clay Cross Town 

 

More pics 

 

This day on a map 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg