Fareham Town v Shaftesbury 18.08.2018

 

Lørdag 18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury

Da jeg for noen år siden hadde brukt Abbey Guest House i Norwich som base i forbindelse med kamp hos Thetford Town og morgenen etter skulle med et grytidlig tog for å gjeste Blackpool Wren Rovers, hadde fruen i huset insistert på å stå opp i otta for å servere meg frokost nesten to timer før frokostserveringen egentlig skulle starte. Denne gang hadde hun igjen insistert på at jeg måtte få meg litt mat før jeg sjekket ut, selv om hun denne gang slapp unna med å fremskynde frokostserveringen med en halvtime. Jeg hadde denne dagen sett frem til å besøke Dodworth Miners Welfare som etter to strake divisjonstitler og opprykk skulle spille sin første kamp i Sheffield (& Hallamshire) County Senior League Premier Division, og første etappe på veien dit skulle gå til Peterborough med 07.57-toget.

Det var et enormt lykketreff at jeg tilfeldigvis sjekket Twitter før jeg gikk ned til frokost, for jeg registrerte da at jeg siden kvelden før hadde fått en melding fra Dodworth MW. Jeg må jo bare takke de for at de faktisk tok seg bryet med å kontakte meg personlig etter å ha sett mine planer om et besøk, men det var nedslående nyheter de kom med. Deres kamp mot Frecheville var nemlig avlyst da bortelaget ikke klarte å stille lag (Dodworth MW ble tildelt seieren på walkover). Irriterende både for meg og for Dodworth MW som jeg vet hadde gledet seg stort til denne kampen, men jeg slapp i hvert fall å gjøre en bomtur til Barnsley-utkanten for deretter å finne ut dette etter ankomsten der. Så takk igjen til Dodworth MW, men nå måtte jeg nokså raskt legge nye planer for dagen.

Siden det tross alt var lørdag, var det heldigvis et utall av muligheter, men overnatting var med tanke på dagen etter booket i Newport, slik at jeg måtte dra med meg bagasjen på kamp og deretter ta meg dit. Jeg må vel etter hvert kalle meg en gammel ringrev i ‘faget’, og av erfaring hadde jeg selvsagt laget en egen liste over alternative kamper i følge noe slikt skulle skje. Skulle jeg kanskje benytte anledningen til å besøke Littletown? Kanskje et besøk hos Wimborne Town, der en tidligere avlysning har irritert meg i lang tid? Hva med en reisemessig mer praktisk løsning med kamp hos Mangotsfield United? Eller kanskje skulle jeg bare benytte anledningen til å fullføre Conference Premier med kamp hos Barnet? Og nede på sørkysten har jeg i lengre tid mer eller mindre lovet min groundhopper-kompis Paul ‘Splodge’ Proctor å besøke Fareham Town, der han er klubbsekretær. Jeg hadde etter hvert en lang liste å vurdere over frokost.

Da jeg trasket ned til Norwich stasjon hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg, men Littletown fristet veldig. ‘Problemet’ der var at jeg hadde planlagt et besøk der senere på turen, og selv om den kampen hadde forsvunnet fra terminlistene hadde jeg et naivt håp om at det skulle vise seg å være en feil. Samtidig ville det by på en noe kronglete reise ned til Newport etter kamp og en nokså sen ankomst. Jeg fant ut at jeg først måtte bestemme meg om jeg skulle dra mot nord med det planlagte toget eller finne meg noe i sør og heller ta 08.00-toget mot London. Etter en siste indre debatt med meg selv valgte jeg det siste, selv om Littletown-alternativet fortsatt spøkte i bakhodet mens jeg toget mot London. På veien inn til metropolen bestemte jeg meg også for å gå for Fareham-alternativet.

Etter at tuben hadde tatt meg fra Liverpool Street til Farringdon, kunne jeg der hoppe på toget som skulle ta meg så langt som til East Croydon, og det skulle ikke være siste gang jeg denne dagen reflekterte over at det britiske togtilbudet synes å bli dårligere mens prisene stiger og stiger. Det er overhodet ikke vanskelig å forstå de fortvilte pendlerne som klager over skyhøye priser for en håpløs service der de sjelden eller aldri får en sitteplass på sin vei til eller fra jobb. Tolv vogner som alle var totalt stappfulle kom seg til slutt til frem til East Croydon, og etter det foreløpig siste togbyttet der, fikk jeg en langt mer behagelig reise til Fareham, der jeg steg av ti minutters tid etter at klokka hadde passert halv ett.

Fareham er en markedsby i den sørlige delen av grevskapet Hampshire. Med en beliggenhet mellom Portsmouth og Southampton har den kanskje en tendens til å bli litt glemt og havne i skyggen av sine større naboer, men har opplevd sterk vekst – ikke minst etter utstrakt boligbygging i 1960-årene. Leiren her har også gjort Fareham kjent for produksjon av blant annet teglstein som eksempelvis er brukt til å bygge Royal Albert Hall. Innbyggertallet i selve Fareham by skal være bortimot 45 000, og byen er også hjemsted for den britiske marinens sjøkrigsskole med over 2 000 elever. For min del trasket jeg inn i sentrum og stakk innom pubene The Lord Arthur Lee og The Crown Inn før jeg praiet en taxi til Fareham Towns hjemmebane Cams Alders.

Etter at drosjekusken hadde skysset meg til kamparenaen, gikk jeg for å betale meg inn, og karen som bemannet inngangspartiet rakk ikke engang å be om de £6 før jeg hørte en kjent stemme et sted lenger der inne: «Hold on, just let him in». Røsten tilhørte naturligvis Splodge som hadde registrert endringene i mine planer og nå kunne ønske meg velkommen til Cams Alders med et håp om at jeg hadde bragt klubben litt hell. Han kom ut for en liten prat og pekte ut baren og et par andre fasiliteter før han returnerte til sine arbeidsoppgaver. Mitt inntrykk er at en klubbsekretær alltid har nok å drive med, og på kampdagene fremstår de for meg ofte som den virkelige drivkraften i sine klubber. Jeg har tidligere opplevd Splodge i sitt virke på bortebane, men nå var han som en del av vertskapet naturlig nok langt mer travel.

Fareham Town ble stiftet i 1947 som et resultat av at tre lokale klubber slo seg sammen, og de startet opp i den ikke lenger eksisterende Hampshire League. Der spilte de seg snart opp i toppdivisjonen, og i løpet av 1960-årene vant de denne seks ganger på åtte år – inkludert fem år på rad i perioden 1962-1967. Ytterligere to titler fulgte i 1970-årene før de i 1979 fikk ta steget opp i Southern League. Tre år senere ble de flyttet opp i ligaens Premier Division i forbindelse med en omstrukturering, og åttendeplassen i debutsesongen 1982/83 står fortsatt som deres beste ligaplassering. På denne tiden var det også en lokal fotballegende som startet sin seniorkarriere hos nettopp Fareham Town, og Steve Claridge burde jo være et kjent navn for de fleste som har fulgt med på engelsk fotball.

The Creeksiders var etter dette et nokså fast innslag på nedre halvdel av Premier Division-tabellen, men i løpet av 1980-årene spilte de seg også frem til FA Cupens første ordinære runde ved fire anledninger. Nærmest ytterligere avansement kom de i 1988/89 da de holdt Torquay United til 2-2 borte før det ble et knepent 2-3-tap i omkampen. Enda mer imponerende var det kanskje da de to sesonger tidligere spilte seg helt frem til semifinalene i FA Trophy etter å ha slått ut klubber som Scarborough og Barnet. Farehams hjemmekamp i semifinalene ble spilt på The Dell i Southampton, og det var den senere vinneren Kidderminster Harriers som omsider ble for sterke og vant 2-0 sammenlagt.

Nedrykket fra Southern League Premier Division kom i 1989, og deretter fulgte ni sesonger i det som da het Southern League Southern Division før de etter 1997/98-sesongen av økonomiske grunner valgte å si fra seg plassen og bli frivillig flyttet ned til Wessex League. Den ligaen som den gang kun hadde én divisjon har senere utvidet, men Fareham Town befinner seg fortsatt i dens toppdivisjon. Det har tilsynelatende aldri vært noen «fare» for at de skulle returnere til Southern League, for med femteplassen i 2002/03 som beste ligaplassering siden den frivillige degraderingen, har de heller tilbragt de fleste av sesongen siden den gang som en slags middelhavsfarer som ved et par anledninger har vært nærmere ytterligere nedrykk.

Jeg hadde slengt fra meg bagen inne i baren som jeg fikk inntrykk av var en uavhengig bedrift med navnet The Venue. Der så det mest ut som om man gjorde klart til en senere bryllupsfeiring, men jeg fikk altså plassert bagen i et hjørne til de var klare for å åpne. I mellomtiden tok jeg en runde for å kikke meg litt rundt på anlegget som har vært Fareham Towns hjemmebane siden 1975. Cams Alders domineres av den store hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. Dette er en opphøyet sittetribune som entres via trapper i forkant, og dette er anleggets eneste tribune med hard standing rundt resten av banen, selv om det noen meter lenger bort er et overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå der litt tilbaketrukket fra banen. Laglederbenkene er på motsatt langside.

Grunnen til at hovedtribunen er litt tilbaketrukket skal for øvrig vært at man i 1980-årene anla en slags løpebane rundt banen. Selv om denne for lengst er fjernet og at man skal ha flyttet gjerdene nærmere banen igjen, ser det litt snodig ut med den åpne plassen foran tribunen som dog tar seg flott ut. Da jeg senere gikk en liten tur opp på denne tribunen i løpet av kampen, kunne jeg også konstatere at man har god utsikt derfra. Da de hadde fått åpnet og fått fart på tappekranene på The Venue, fikk jeg kjøpt meg en pint og tok den med på ‘balkongen’ på utsiden der jeg også kunne ta en kikk i programmet pålydende £1 som jeg selvsagt hadde sikret meg ved min ankomst. Tavla med lagoppstillingene ble snart satt opp av Splodge, og jeg fikk litt skjenn da jeg gikk dit bort med pinten i hånden, så jeg får bare beklage igjen overfor Splodge at jeg ikke var klar over at slikt var bannlyst utenfor The Venue og dens ‘balkong’.

Splodge var også mannen bak kampprogrammet, og jeg likte hans egen groundhopper-spalte der denne gang han synset rundt sitt nylige besøk til Atherstone Town og deres herlige stadion. Jeg likte meg da godt her ved Cams Alders også, men i programmet så jeg også forklaringen på Splodge sitt ønske om at jeg skulle bringe de litt hell. Fareham Town hadde tapt samtlige av sine tre kamper hittil; to i ligaen, og senest en FA Cup-exit hjemme mot Frimley Green fra et nivå lavere (CCL 1). Nå var det igjen ligaen det gjaldt når de skulle opp mot et Shaftesbury som hadde én seier og én uavgjort i sine to første ligakamper. Splodge var forsiktig optimist og håpet de i dag ville klare å omsette sine sjanser, for det hadde de åpenbart slitt med hittil. På spørsmål fra meg utropte han for øvrig Sholing til ligafavoritt denne sesongen.

Det dro seg mot kamp og lagene kom omsider ut på banen slik at dommeren kunne blåse i fløyta og signalisere starten på kampen. I løpet av den første omgangen skulle jeg med selvsyn få se hva Splodge mente da han snakket om å omsette sjansene, og det tok ikke spesielt lang tid før jeg skjønte hvor skoen trykket. Fareham Town leverte rett og slett en liten oppvisning i sjansesløseri, og allerede i kampens første minutt kunne de tatt ledelsen da Ash Tattersall så sitt skudd bli reddet av Shaftesbury-keeper John Hill. Litt senere hadde de en dobbeltsjanse, men mens skuddet fra Bryn Mckie ble blokkert, gikk returen fra Gary Austin rett på keeper. Også Tom Settle, Iamin Jatta og Curt Robbins hadde muligheter uten å få ballen i mål, mens Shaftesbury ikke skapte stort. Fareham-keeper Derek Harding hadde en nokså rolig dag på jobb så langt, selv om han hadde måttet i aksjon på et skudd fra Aaron White tidligere i omgangen.

Det var etter hvert nokså utrolig at det sto 0-0 til pause, for Fareham burde gått i garderoben med et par måls ledelse. Helt i starten av andre omgang var det i stedet Shaftesbury som nesten tok en sjokkartet ledelse mot spillets gang da Dan O’Sullivan sendte i vei et skudd som smalt i tverrliggeren. Deretter var vi tilbake i sporet fra før pause, og Fareham-sjansene kom og gikk på løpende bånd uten at det ble nettsus. Det ville nærmest vært fullstendig utrolig, men jeg begynte faktisk å lure på om dette virkelig kunne ende målløst. Timen var spilt, og jeg hadde ikke før tenkt tanken før Iamin Jatta omsider fant nettmaskene med et skudd som snek seg inn bak Shaftesbury-keeperen. En meget fortjent ledelse, og jubel i Fareham-leiren.

Hjemmefolket fikk seg nok en støkk da Taoufik Ben Salem traff tverrliggeren like etter, og det var nok noen nerver ute og gikk – i hvert fall blant de som så på – da gjestene faktisk begynte å presse litt på og skapte flere halvsjanser. Derfor var det nok en voldsom lettelse for de røde og svarte da de doblet ledelsen med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid. Gary Austin hadde ifølge Splodge nylig takket nei til en overgang til en større klubb i Wessex League, og det var han som nå lurte offsidefella, rundet keeper og fastsatte sluttresultatet til 2-0. De 85 tilskuerne hadde fått se Fareham sikre sine første poeng for sesongen, uten at jeg skal hevde at det var min tilstedeværelse gjorde susen. Dagen hadde fått en litt uheldig start, men med besøket i Fareham ble det en trivelig dag likevel. Jeg takket Splodge for gjestfriheten og fulgte hans anvisning da jeg spaserte mot stasjonen. Etter en pint på The Buccaneer satt jeg meg på 17.47-toget mot Cardiff.

Jeg skulle som tidligere nevnt av i Newport, men togturen som opprinnelig skulle ta drøyt to og en halv time var mer enn lang nok da jeg igjen fikk erfare den negative siden med togreiser i UK. Et fullstendig overfylt tog (med blant annet et stort antall Portsmouth-supportere i mulig eksil som skulle hjem etter deres hjemmekamp) ble stadig mer forsinket da det var så fullt at noen titalls personer på hver stasjon først måtte gå av for å slippe av passasjer som skulle av for så å gå på igjen. Det hjalp heller ikke at de deretter måtte begynne med toalettpauser på stasjonene fordi alle togets toaletter nå var fulle! Det var en direkte befrielse å omsider kunne gå av i Newport, der vi ankom noe forsinket litt før klokka ni.

Jeg kunne sikkert ha segnet om i senga da jeg snart sjekket inn på Queens Hotel, som er en Wetherspoons-pub med hotelldrift, men jeg var skrubbsulten og følte nå behov for en sen pubmiddag. Dette måltidet ble inntatt på The John Wallace Linton, før jeg bare måtte gå en liten tur for å sjekke ut mikropuben The Cellar Door som jeg ikke hadde fått tid til å besøke ved forrige overnatting i Newport noen dager tidligere. På vei tilbake derfra klarte jeg heller ikke å motsto en ny liten tur innom The Lamb der jeg nå visste at de hadde Rattler i en av tappekranene. Vel, det er vel menneskelig å la seg friste innimellom. Og det ble da også med den ene før jeg returnerte til min base etter nok en lang dag. Dagen derpå skulle altså by på en ny dose med walisisk fotball.

 

 

English ground # 487:
Fareham Town v Shaftesbury 2-0 (0-0)
Wessex League Premier Division
Cams Alders, 18 August 2018
1-0 Iamin Jatta (63)
2-0 Gary Austin (85)
Att: 85
Admission: Let in for free (normally £6)
Programme: £1
Pin badge: £4

Next game: 19.08.2018: Barry Town United v Bala Town
Previous game: 17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town

 

More pics

 

This day on a map

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg